Sverige: Analyse av valget

Bilde: Magdalena Andersson (S) og Jimmie Åkesson (SD) i debatt.

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi deler denne analysen av årets valg og valgkamp fra våre svenske kamerater i Kommunisten. Eventuelle feil og mangler i oversettelsen er alene vårt ansvar.

En avsluttende analyse av valget og valgkampen i 2026

Innledning

Som marxister kan vi dra nytte av at den borgerlige parlamentarismens valgkamper og den medfølgende uroen gir en viss klarhet rundt partienes funksjon og hvordan de navigerer mellom ulike interesser. Vi vil nå bruke denne innsikten til å undersøke selve valgkampen, det som hendte etterpå og veien videre.

Det har nå gått omtrent fire uker siden valgdagen 13. september, da vi så tydelig at både S og SD falt kraftig i sine kjerneregioner, og at L smøg seg over sperregrensen på grunn av støttestemmer. Etter valget, i de pågående forsøkene på å danne regjering, ser vi nå også hvordan partiene reagerer på valgresultatet og dermed hvordan de også nødvendigvis endrer posisjoner, i sitt evige mål om å nå det høyeste styrende organet i tjeneste for sine respektive borgerlige fraksjoner.

Borgerklassen anstrengte seg til det ytterste for å forsøke å øke den stadig synkende valgdeltakelsen gjennom en mye større valgkampanje enn i 2022. Betydelig mer ressurser ble brukt på reklame i alt fra TV-reklame og store plakater i busskur, til ulike digitale og fysiske utsendelser. Innholdet i disse reklamene oppsummerte i stort sett hele valgkampen, der partiene brukte mesteparten av tiden sin på skittkasting mot hverandre gjennom alt fra TV-debatter til sitt eget valgmateriell. 

Til tross for denne gigantiske valgkampanjen lyktes man med å økte valgdeltakelsen med 1 prosent sammenlignet med valget i 2022, og med denne beskjedne prosenten holder borgerklassen fast ved at propagandakampanjen var vellykket og at den nedadgående trenden i valgdeltakelse er snudd. Det er knapt verdt å nevne, men som marxister forstår vi naturligvis at et enkelt datapunkt ikke kan snu en statistisk trend. Samtidig forstår vi også at massenes tillit til den borgerlige parlamentarismen vil fortsette å synke, spesielt nå etter dette katastrofevalget. I Sveriges forsteder ser vi for eksempel at valgdeltakelsen ligger på samme lave nivå som tidligere, og i noen tilfeller til og med lavere enn tidligere.

Men for å vende tilbake til hovedspørsmålet, hvordan gikk det for de ulike partiene?

Sosialdemokratenes dårligste valgresultat siden innføringen av allmenn stemmerett

Det største partiet i Sverige, som har regjert landet i nesten 100 år, endte opp med en oppslutning på 28,02 %, noe som må sies å være direkte pinlig. Dette kan tilskrives en rekke forklaringer, blant annet at de knapt snakket om tradisjonelle sosialdemokratiske «arbeiderreformer» i det hele tatt. Hva har S da holdt på med hele denne valgperioden, og hvorfor fikk de så dårlig resultat i valget?

I stedet for å verne om kjernevelgerne sine, brukte de all tiden på: a) diverse forsøk på å sverte motstanderlaget, og b) å svare på svertekampanjer samme motstanderlag. For eksempel ville ikke S utelukke utvisning av tenåringer fullstendig da de ble anklaget for å «beskytte kriminelle» av SD, M og KD, i stedet snakket de om å bare utvise «problematiske tenåringer», «gjengkriminelle» osv. S gjør dette fordi det er åpenbart også for dem at det økonomiske handlingsrommet ikke gir rom for noen ettergivelser i dag. De har også begynt å miste troen på at dette noen gang kommer til å endres, noe som har ført til et skifte i fokus mot en korporativisering av statsapparatet.

Dette skiftet skjer ikke som en samlet, bevisst endring i hele partietapparatet, det kommer snarere til uttrykk ved at ulike krefter og fraksjoner tar plass og tvinges til å gi plass til hverandre når hovedmotsigelsen skifter, akkurat som i alle andre bevegelser. Fraksjonen som vil gjenskape det «gamle» sosialdemokratiske partiet utgjør for tiden en minoritet uten beslutningsmakt. Denne «venstre»-fraksjonen innad i S mener for eksempel at det sosialdemokratiske «idealet», der man setter seg inn i sosiale spørsmål på en mer «arbeidervennlig» måte er fullstendig rensket ut og byttet ut med en fascistisk politikk med ordvalg og et ideologisk verdensbilde hentet fra SD. Dette hører man veldig tydelig uttrykt hos erke-sosialdemokraten, taleskriveren og lederen for Socialdemokraternas tankesmie Katalys, Daniel Suhonen og hans podcaster Suhonen Möter og Starta Pressarna. Det er derfor ikke overraskende at velgerbasen ikke kjenner seg igjen i dette og velger å vende ryggen til det gamle, pålitelige arbeiderpartiet som alltid fokuserte på reformer som gagnet arbeiderklassens, selv om disse de siste tretti årene ikke har vært stort mer enn midlertidige forbedringer. Det er åpenbart at sosialdemokratiet nå er virkelig dødt, og det ikke rart at dette gjenspeiles ved valgurnene.

Sverigedemokraterna: Et fascistisk parti uten et fascistisk program

Sverigedemokraterna (SD) sprang ut av et nynazistisk parti på 1990-tallet, med det samme ideologiske grunnlaget og den samme fascistiske politikken som forgjengeren, om enn med et nytt ansikt som var mer passende i det «nyliberale» Sverige. Dette er noe som fortsatt pågår og som de siste årene har vist seg å være et stort problem for partiet. De har siden vokst kraftig gjennom ren populisme og ved valget i 2022 ble SD det største partiet i den største blokken i svensk borgerlig politikk. Dermed kunne de, til tross for sin posisjon som støtteparti, i stor grad styre den generelle politiske retningen i regjeringen ved å ha flertall i mange avstemninger, blant annet i spørsmål om innvandring. Ved årets valg mistet imidlertid SD terreng i 285 av 290 kommuner og fikk 3 prosent færre stemmer enn i 2022, og dette resultatet bør undersøkes.

De siste fire årene har SD valgt å forlate den fascistisk-populistiske linjen som vanligvis benyttes av fascistiske partier, der man lokker med seg folk med vage løfter om å snu samfunnets forfall til et historisk ideal. I stedet har de forsøkt å gå via Moderaterna, eller i det minste speile deres politikk, der det politiske målet er at private monopoler skal få større avkastning for sine investeringer. De har altså avslørt for velgerne at de egentlig er et vanlig borgerlig parti som støtter etablissementet og alt det innebærer. Spørsmålet er nå om SD bare er en mindre og mer populistisk utgave av M, eller om det fortsatt finnes et underliggende mål om å innføre en form for fascisme gjennom det svenske sosialdemokratiet. Fascismen har et konstant og uadskillelig behov for det sosialdemokratiske statsmonopolet og dens korporatisme for å kunne etablere seg ordentlig, og her ser de ut til å ha støtt på problemer, ettersom sosialdemokratiets representant, S, har vært motvillig.

Samtidig har deres opprinnelige populistiske politikk gjennomsyret de andre partiene i Sveriges riksdag i en slik grad at det i dag ikke finnes ett eneste parti som fordømmer folkemord eller NATO-medlemskap. Dermed er det ikke lenger rom for at SD kan klage på innvandrere og kapre velgere på den måten – slike velgere kan gå til hvilket som helst parti for dette.

SDs plan om at partileder Jimmie Åkesson skulle bli statsminister i 2030 har dermed blitt knust av det dårlige valgresultatet, noe som skaper et stort dilemma innad i partiet. Det finnes to mulige veier videre: Enten bytter de ut Jimmie Åkesson med noen som kan dra partiet tilbake til dets fascistiske røtter og dra det enda lenger, eller så de fortsetter de sin nåværende kurs og satser på å utkonkurrere Moderaterna. En annen mulighet er at SD blir erstattet av et annet, mer «radikalt» fascistparti som kan fylle tomrommet som har oppstått.

Liberalerna og meningsmålingene

I månedene før valget så utsiktene for Liberalerna ganske dystre ut, ettersom praktisk talt alle undersøkelser viste jevnt lave tall, rundt 2 prosent. Du kan lese en mer inngående analyse av dette i denne artikkelen. Tallene nedenfor viser målinger fra ulike barometere for utviklingen i opinionen i ukene før valget og i selve valguken:

– Verian (SVT) 1,9 % – 5,5 %
– Novus 1,9 % – 5,8 %
– Demoskop 2,8 % – 4,7 %
– Ipsos (DN) 2,3 % – 5,0 %

Den kraftige fremgangen for Liberalerna rett før valget skyldtes sannsynligvis ikke noe ideologisk «comeback»; den bør heller forstås som en reaksjon på målingstallene. Da velgerne til tidöpartienes velgerbase noen uker før valget fikk Liberalernas deprimerende målingstall i ansiktet av all valgreklamen er det svært sannsynlig at de rett og slett valgte å stemme taktisk på dem for å beholde dem som støtteparti for M, for å legge til rette for en regjeringsdanning ledet av M. 

I mange land forbyr man meningsmålinger i en viss periode før valgdagen i noe som kalles «valgstillhet», nettopp for å hindre den typen støttestemmer som L nå åpenbart har fått. I Sverige finnes det ikke et slikt forbud. Det er verdt å tenke over hvordan det hadde sett ut for L dersom velgermassen til tidöpartiene ikke hadde vært klar over at partiet lå så lavt som 1,9 prosent rett før valget.

Samtidig var både M og SD svært tydelige på at de ikke ønsket at velgerne deres skulle stemme taktisk på L da det så ut til å være bortkastede stemmer på et parti som ville forsvinne etter valget. Til tross for dette – og sannsynligvis, som nevnt, som en reaksjon på de stadig oppdaterte målingstallene – fikk L 42 % av velgerne sine fra M, samt 9 % fra henholdsvis KD og SD:

At Liberalerna får bli værende i riksdagen i ytterligere fire år, endrer ikke analysen vår av verken partiet eller riksdagen som helhet. Som vi allerede har påpekt i en tidligere artikkel har ikke partiet noen større betydning i dag og fungerer i stort sett bare som en svak begrunnelse for den borgerlige parlamentarismen. Enten de blir værende i fire eller åtte år til, er det helt tydelig at Sveriges eldste politiske parti er på vei ut.

Oppsummering: Et stort rødgrønt kaos

I det tidligere omtalte kaoset rundt regjeringsdannelsen vil den rødgrønne blokken (S, C, MP, V) absolutt unngå nyvalg, ettersom de svært sannsynlig ville tapt. Samtidig nekter de å fire på sine «harde linjer»: C nekter å samarbeide med V, og V vil ikke myke opp politikken sin for å tekkes C. Dermed har de havnet i en fastlåst situasjon der det virker umulig for den rødgrønne blokken å danne regjering i det hele tatt. Det hjelper heller ikke at V nylig valgte å stemme på Andreas Norlén som talsmann fremfor kandidaten fra S. V gjør trolig dette i et forsøk på å markere seg og bryte ut av sin åpenbare rolle som støtteparti for S, men det ville krevdes veldig mye mer å oppnå noe slikt. I dag faller dette helt gjennom og blir bare en pinlig forsinkelse i regjeringsdannelsen.

I dette kaoset finnes det imidlertid en mulighet for at KD kan komme inn i regjeringen gjennom en «sentrumsregjering»: S eller M får statsministerposten, med C, MP, L og KD. Hvis disse klarer å oppnå flertall i regjeringsavstemningen, blir V og deres krav i stor grad irrelevante. MP tilhører som sagt den rødgrønne blokken, men er opportunister av natur og samarbeider gjerne på tvers av blokkene, med det som påskudd at man vil unngå nyvalg eller en regjering der SD inngår. Både MP og KD er «rasjonelle» i den forstand at de gjør nesten hva som helst for å finne en vei inn i en regjering. 

Uansett hvilken regjering som til slutt blir snekret sammen, ser vi et tydelig skifte mot høyre, der S nesten helt og holdent har sviktet arbeiderklassevelgerne sine og ser heller mot SDs innvandringspolitikk for inspirasjon, samtidig som de åpner for samarbeid med M for å styrke det korporative aspektet av statsmonopolet. MP vil gå med på å delta i enhver regjering som inkluderer dem; de vil droppe atomkraftspørsmålet og heller blidgjøre velgerne sine ved å forsøke å bygge ut vindkraft. Tilliten til partiene blant de arbeidende massene synker stadig i en tid der staten nødvendigvis må bevege seg i en mer korporativ retning der statsmonopolet brukes til å styrke privat kapital. Dette er en utvikling vi konstaterte lenge før valget og noe som ikke kommer til å forandres av den kommende regjeringen.

Referanse:
En avslutande analys av valet och valrörelsen 2026 (kommunisten.nu)