Tjen Folket Media
  • Nyheter
    • Krigen i Ukraina
    • Aktiviteter
    • Innenriks
    • Norden
    • Europa
    • Asia
    • Afrika
    • Nord-Amerika
    • Latin-Amerika
    • Midtøsten
    • Internasjonalt
  • Film
  • Om oss
    • Om oss
    • Kontakt oss
  • Bidra
  • Teori
    • Revolusjonær teori fra Norge
    • Klassiske tekster
  • Lenker
    • Arkiv
    • Nettsider
  • English
Tjen Folket Media
Tjen Folket Media
  • Nyheter
    • Krigen i Ukraina
    • Aktiviteter
    • Innenriks
    • Norden
    • Europa
    • Asia
    • Afrika
    • Nord-Amerika
    • Latin-Amerika
    • Midtøsten
    • Internasjonalt
  • Film
  • Om oss
    • Om oss
    • Kontakt oss
  • Bidra
  • Teori
    • Revolusjonær teori fra Norge
    • Klassiske tekster
  • Lenker
    • Arkiv
    • Nettsider
  • English
  • Bokomtale

«Venstrepopulisme» til nytte og unytte

  • 20. november 2026

Bilde: Chantal Mouffe, av Stephan Röhl (flickr) CC BY-SA 2.0.


Skrevet av en bidragsyter for TFM.


Boka For a Left Populism er skrevet av den belgiske politiske filosofen og akademikeren Chantal Mouffe. Kan denne korte boken fortelle oss noe om utviklingen av ulike borgerlige venstrepartier i dag?

Før mellomvalget i USA uttalte Bard Epstein, tidligere kommunikasjonssjef for New York-borgermester Mamdani, til norske VG: «Vi ser en total kollaps av det demokratiske etablissementet. I stedet vokser en bred populistisk venstrebølge frem, som jobber for arbeiderklassen» (22.08.2026). Etter valget har Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson uttalt: «Den eneste måten å bekjempe Trump og hans falske populisme, er å stille på beina en venstrepopulisme som tar utgangspunkt i de økonomiske behovene til det breie flertallet i befolkningen. Det gjorde Demokratene i mellomvalget, og derfor vant de.» Han presenterte også sitt syn i en debatt hos NRK (Dagsnytt 18, 12. november).

Den 15. november arrangerte Marxistisk Senter et åpent møte i Oslo med tittelen «Hvordan vinner vi makten? Marxisme vs populisme». To dager senere (17. november) publiserte tidsskriftet Sosialistisk Fremtid Oscar Dybedahls tekst «Til en kritikk av populistisk teori». 

Med andre ord er «venstrepopulismen» tema for en aktuell debatt, men hva er den egentlig? For å få noen svar kan vi vende oss til Chantal Mouffe – ofte nevnt i samme ordelag som sin avdøde ektefelle Ernesto Laclau.

Borgerlig metode

Chantal Mouffes bok ble utgitt første gang i 2018, men bygger videre på bøker, tekster og foredrag Mouffe og hennes samarbeidspartnere, særlig Laclau, har produsert i løpet av flere tiår. Hun skriver at vi lever innenfor et «populistisk moment», hvor en krise i den «nyliberale ordenen» må vike for «populistiske» bevegelser, og at krisen gir muligheter for en mer demokratisk orden. Hun skriver innledningsvis at det er akutt for «venstresida» å gripe naturen til dagens situasjon.

Mouffes utgangspunkt er en uttalt avvisning både av sosialdemokratiets reformisme og kommunistenes revolusjon. I virkeligheten blir det tydelig at hun befinner seg solid plantet innenfor den sosialdemokratiske tradisjonen, da hun blant annet slår fast at målet ikke er å avskaffe den borgerlige staten, men å reformere den – eller som hun ville sagt: å gjøre staten mer demokratisk.

For Mouffe – og andre som tenker som henne – er populisme en metode som kan anvendes uavhengig av innhold. Hun skriver at populisme kan komme både fra høyre og fra venstre. Kjernen i den populistiske metoden er ifølge henne å etablere en front eller en grense («frontier» i hennes begrepsbruk) mellom «folket» og «oligarkiet».

Mouffe skriver at hun baserer sine ideer om en populistisk strategi på poststrukturalisme (en «postmoderne» filosofi) og ideene til Antonio Gramsci. Gjentatte ganger gjennom boken anvender hun begreper lånt (eller rettere sagt stjålet) fra den kommunistiske lederen Gramsci, som hegemoni og mothegemoni. Dette er ikke unikt for Mouffe – Gramsci er lenge blitt misbrukt av alt fra italienske revisjonister til franske og US-amerikanske fascister (som Steve Bannon). En av årsakene til at alt fra reformister til fascister synes de kan «låne» fra Gramsci, er at hans mest kjente tekster ble skrevet da han befant seg i fangenskap under Mussolinis regime i Italia. Han ble derfor tvunget til å skrive slik at notatene kunne passere den fascistiske sensuren. Tvetydigheten i enkelte formuleringer har gjort Gramsci til et yndet mål for borgerlig-intellektuell fordreining, til tross for at han var marxist-leninist og generalsekretær i Italias Kommunistiske Parti.

Som hos borgerlige akademikere flest, og i likhet med borgerlige politikere både til venstre og til høyre, er metoden det sentrale for Mouffe. Formen, ikke innholdet, spiller hovedrollen. Eksistens over essens, i hennes egen borgerlig-idealistiske språkbruk. Dette er typisk for borgerskapet, som til syvende og sist alltid vil være en kjøpmannsklasse. Hva den selger er ikke viktig, så lenge den selger med profitt.

«Postmoderne» teori

Mouffe fusjonerer de lånte begrepene fra marxist-leninisten Gramsci med en «postmoderne» teori hvor alt handler om å konstruere virkeligheten gjennom «diskurs».  Mouffes gjennomgående «postmoderne» syn kommer blant annet til uttrykk i at hun avviser det hun kaller «klasse-essensialisme». Hun skriver at venstresida må legge bak seg ideer om at «politisk identitet» uttrykker en posisjon i samfunnet knyttet til stilling i produksjonen, for med en slik forståelse kan man, ifølge Mouffe, ikke forstå krav som ikke baserer seg på «klasse». Mouffes ideer står altså åpent i motsetning til Karl Marx’ tese om at bevissthet følger væren, og i essens hele hans lære om forholdet mellom basis og overbygning.

Det er forøvrig Mouffe selv som skriver både «folket», «oligarkiet» og «klasse» i anførselstegn. Det kommer videre i boka fram at en årsak til dette kan være at hun ser på «folket» (og alt annet i samfunnet?) som en ren konstruksjon. Som postmodernister og poststrukturalister forøvrig, legger hun stor vekt på subjektiv identitet, og hun ser på samfunnsgrupper som noe man må konstruere gjennom narrativer. Å forstå klasse som noe objektivt blir da «klasse-essensialisme». Essensialisme her som en motsetning til eksistensialisme, kan vi legge til – en borgerlig filosofisk retning hvis frontkjemper på 1900-tallet var den reaksjonære ideologen Friedrich Nietzsche.

Marxistene på sin side vil avvise en slik forståelse. Karl Marx forsto klasse både som noe objektivt og noe subjektivt da han skrev om klasse i-seg-selv og klasse for-seg-selv. Han forsto klasser som noe som oppstår objektivt i samfunnet på grunnlag av produksjonen, men at klassebevisstheten, klassen «for seg», skapes gjennom klassekampen.

I tråd med sin kritikk av «klasse-essensialisme» skriver Mouffe at ingen kamper må sees på som viktigere enn andre, men at ulike kamper (klasse, miljø, minoriteter osv.) må forenes som likeverdige i én bevegelse av populistene for å skape et «radikalt og pluralistisk demokrati». Hun misbruker formuleringer fra Gramsci for å ta til orde for en tredje vei mellom sosialdemokrati og kommunisme, for reform av det borgerlige demokratiet ved å «gjøre våre institusjoner mer representative» (side 57).

Mouffe skriver at demokrati (eller «mer demokrati») er det som skal forene hele «folket» som en «diskursiv konstruksjon». Hun skriver om behovet for at kamper forenes på like fot, altså uten at én gruppe eller én kamp regnes som viktigere enn andre, og at man trenger symboler og «karismatisk lederskap» for å etablere foreningen av disse ulike retningene. Videre vektlegger hun følelser som drivkraft, og i den forbindelse særlig underbevisstheten. Her skriver hun at venstrepopulistene bør lære av Freuds psykoanalyse og hans idé om at Eros (den greske guden for kjærlighet og seksuelt begjær) «holder alt i verden sammen»(!). Hun henviser også til filosofen Baruch de Spinoza (1632–1677) i denne sammenhengen. Marxister avviser verken verdien av symboler, ledere eller følelser for å bevege massene – tvert om har vi for eksempel våre egne teorier om viktigheten av kultur for den politiske kampen (se for eksempel formann Maos Yenan-taler). Men i motsetning til Mouffe forstår vi kultur som en ideologisk form og et uttrykk for verdensbildet til en klasse.

Atter videre løfter hun frem språkfilosofen Wittgenstein – mot marxismens forståelse av forholdet mellom samfunnsforhold og bevissthet – som en inspirasjon for å lære hvordan mennesker danner oppfatninger gjennom «språkspill». Basert på Wittgenstein skriver hun at man ikke trenger å gi en intellektuell eller rasjonell begrunnelse for å fostre tillit og lojalitet til demokratiet. I stedet kan den «demokratiske individualiteten» konstrueres gjennom «språkspill». Med andre ord kan både «folket» og ideologien konstrueres mer eller mindre ut av løse luften. Dette er «postmoderne» forestillinger om språk og identitet.

Reformisme i «ny» innpakning  

Mouffe skriver også på side 45 i forlaget Versos 2019-utgave av boka (vår oversettelse): «Venstrepopulismens strategi søker å etablere en ny hegemonisk orden innenfor det konstitusjonelle liberal-demokratiske rammeverket» og «konstruksjonen av en kollektiv vilje, et ‘folk’ som kan frembringe en ny hegemonisk formasjon» for å gjenforene liberalisme og demokrati – en enhet Mouffe mener «nyliberalismen» har revet i stykker. Hun skriver også at «liberal sosialisme» er en passende beskrivelse av sitt prosjekt. Ifølge Mouffe er det som trengs en «ny syntese» mellom aspekter av liberalismen og sosialismen for en «ny utviklingsmodell».     

Mouffe opptrer i denne boka, og andre som den, som en teoretiker for en mangfoldig bevegelse i Europa og Nord-Amerika hvor vi kan inkludere USAs «demokratiske sosialister» og Bernie Sanders, Englands Jeremy Corbyn, spanske Podemos og greske Syriza. Men det er ingenting nytt ved disse karakterene og partiene. Sanders og Corbyn er gamle veteraner fra henholdsvis Demokratene og Labour. Syriza ble etablert av Synaspismos, et SV-liknende parti etablert av utbrytere fra revisjonistpartiet KKE. Democratic Socialists of America ble stiftet i 1982 som et sosialdemokratisk parti av europeisk modell. 

Til og med begrepet «populisme» har en lengre historie – noe Mouffe også selv påpeker – for eksempel i USAs populistparti stiftet i 1892. I Russland fantes på samme tid de såkalte «folkevennene» og narodnikene («agrarsosialister») og senere Det sosialistrevolusjonære partiet (SR-ene). I essens er denne tradisjonen bare en del av de tusen-og-én formene for ikke-proletarisk sosialisme som Marx og Engels skriver om i Det kommunistiske manifestet. Sosialisme uten proletarisk lederskap, sosialisme «for alle», «folkesosialisme» – er i sitt vesen det samme som Mouffes anti-marxistiske motstand mot «klasse-essensialisme».        

På 1970-tallet i Norge ble «populisme» som begrep og metode også tatt opp av ulike teoretikere knyttet til Sosialistisk Folkeparti og senere SV, blant annet Hartvig Sætra, Ottar Brox og Rune Slagstad. Sistnevnte er forøvrig bokaktuell i 2027 med boka Populisme. En samtidsdiagnose… I dag brukes «populisme» med positivt fortegn hyppig innenfor partiet Rødt, særlig av ledelsen og partiets «strateger». Magnus Marsdal, selverklært mentor for Bjørnar Moxnes og Mimir Kristjansson (lytt for eksempel til NRK-podcasten Drivkraft, 15. januar 2026, fra ca 24:30), ga dessuten i 2004 ut boka «Tredje venstre», som enda en gang forsøkte å blåse liv i ideen om en venstreside som verken er sosialdemokratisk eller kommunistisk. 

Dessuten finnes det likheter mellom Mouffes «pluralisme» – å forbinde kamper uten å gi én kamp forrang foran andre – og ideene i boka Den flerstemmige revolusjonen fra 1991, skrevet av den tidligere AKP (m-l)-lederen professor Kjersti Ericsson. Denne boka fulgte i kjølvannet av kampanjen «Ut av det brennende huset» som ble ført i AKP rundt 1989-1991. «Det brennende huset» var intet mindre enn en lignelse for krisa i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og kampanjens kjerne var å bryte med marxismen-leninismen til fordel for den flerstemmige «pluralismen» som plukker ideer og tanker herfra og derfra. Også subjektivismen, i form av «hverdagslivsperspektivet», var en sentral tese i denne endelige gjendrivningen av marxismen-leninismen fra AKP.

Det som kan synes som en digresjon fra temaet (Mouffes «venstrepopulisme»), er det egentlig ikke. Den røde tråden er essensen i alle de ovennevnte ideene: Dette er «sosialisme» uten proletariatets diktatur, uten kommunistpartiet og uten marxismen. Det er ikke-proletarisk sosialisme, hvor småborgerlige akademikere på nytt lar seg bruke av borgerskapet som en ny variant av rottefangeren fra Hameln, til å føre de som følger dem og deres fløytespill inn på reformismens gamle og utbrukte vei, og ned i den myra som Lenin snakket om.

Konklusjon

Hva kan vi lære av Mouffes bok? Først og fremst at hennes «venstrepopulisme» er en tvers gjennom borgerlig idé som åpent forsøker å bekjempe marxismen med borgerlig tenkning. Selv om Mouffe kritiserer sosialdemokratiet, handler kritikken kun om taktikk og strategi. Det er ikke egentlig innholdet (essensen) i sosialdemokratiet Mouffe er mot. I den grad hun er mot sosialdemokratiet, er det kun fordi hun mener dagens sosialdemokratiske ledere har forlatt sitt gamle prosjekt. Ideologisk og politisk forfekter boka ren reformisme. Akkurat som når Rødt-Kristjánsson skriver sine bøker om Gerhardsen og Tranmæl.

Dernest kan boka tjene som eksempel på at «populisme» er et begrep som i liten grad evner å gripe noe virkelig. Å bruke et skille mellom «folk flest» og «eliten» har i hundre år vært en foretrukket metode av alle slags borgerlige partier. Gjennom mer enn 100 år har klassepartiene i det borgerlige demokratiet forsvunnet. De er alle blitt «folkepartier». Siden mellomkrigstidens Europa, hvor fascismen sto fram som folkepartister par excellence, har de borgerlige partiene markedsført seg som partier for «hele folket». Her er begrepet «markedsført» valgt tilsiktet, for dagens borgerlige partier har redusert sin politikk til reklame som betales i stemmer. Fra Fremskrittspartiets «for folk flest», via Arbeiderpartiets «det er vanlige folks tur» til Rødts kamp mot «forskjellsnorge», er «populismen» felles for dem alle.

Kort sagt er «populisme» et ganske ubrukelig begrep for marxister. Det er ikke noe vesenskille mellom «høyrepopulister», «venstrepopulister» eller de gamle «folkepartiene» når det kommer til verken form eller innhold. Forskjellen ligger kun i hvem som lykkes med «kommunikasjonen» (moteordet over noen andre moteord for borgerlige politikere i dag), og hvem som ikke gjør det. Hvem som fremstår troverdige og hvem som ikke gjør det. Hvem som opplever «regjeringsslitasje» og hvem som ikke gjør det.

Derimot er det noe vesentlig sant i Mouffes beskrivelse, nemlig at den gamle borgerlige ordenen er i krise, og at borgerskapet trenger «nye» politikere og partier for å blåse nytt liv inn i valgsirkuset, for at ikke massene fullstendig skal vende det ryggen. I den forstand blir «venstrepopulismen» nyttig – ikke for arbeiderklassen eller folket, men for oligarkene.


Kjære leser!

Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.

Related Topics
  • Filosofi
  • Opportunisme
  • Politikk
  • Reformisme
Tjen Folket Media
© 2024 Tjen Folket Media

Input your search keywords and press Enter.