1

Debatt om folkekrig

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

En av bidragsyterne til Tjen Folket Media har skrevet to artikler om folkekrig, der han under signaturen Ard Kinera går i polemikk med José Maria Sison. Debatten berører et av de mest sentrale spørsmålene i tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen og Kinera går slik rett inn i denne.

Den 5. juni offentliggjorde José Maria Sison en tekst der han tar opp temaet folkekrig i «industrialiserte kapitalistiske land». Teksten ligger på hans egen nettside:

On the Question of People’s War in Industrial Capitalist Countries

Dagen etter kunne Tjen Folket Media publisere et svar til Sison, undertegnet Ard Kinera. Dette svaret er hittil kun publisert på engelsk og ligger på Tjen Folket Medias engelske nettside:

Defend and apply the universality of Protracted People’s War!

Sison skrev raskt et kort svar til denne, der han verken nevnte kritikken eller adresserte forfatteren – eller noen andre maoister – direkte:

Follow-up Note: On the Question of Protracted People’s War in Industrial Capitalist Countries

Den 26. juli publiserte Tjen Folket Media et svar til denne andre teksten fra Sison, igjen var svaret underskrevet av Ard Kinera:

Again in defence of the Universality of People’s War

I antall sider og tema er ikke dette noen stor polemikk. Men denne ideologiske motsigelsen er en av de mest sentrale innen den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og et brennende og avgjørende spørsmål for revolusjonære i alle imperialistiske land. Det handler om hvordan gjøre revolusjon i disse landene, og fra et maoistisk standpunkt handler det om den eneste veien til kommunismen.

Videre inngår artiklene i tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. De går direkte inn i spørsmålet om å forene den kommunistiske verdensbevegelsen på nytt, og for første gang på svært lenge.

Den første artikkelen av Ard Kinera er blitt oversatt til tysk og spansk av maoister i andre land. Den andre artikkelen er også oversatt til spansk. De engelske artiklene er publisert også av Dem Volke dienen, New Epoch og Struggle Sessions.

Hvem er Sison?

José Maria Sison ledet rekonstitueringen av Filippinenes Kommunistiske Parti (FKP) den 26. desember 1968. Partiet innledet umiddelbart en langvarig folkekrig på Filippinene. Folkekrigen pågår fortsatt den dag i dag, med mål om nydemokrati og sosialisme. Alle maoister i verden hilser folkekrigen og de revolusjonære som spiller sitt blod i denne revolusjonære kampen.

Sison lever i dag som en anerkjent politisk flyktning i Nederland, hvor han har bodd siden 1987. Han har gjennom mange år vært formann for den internasjonale masseorganisasjonen ILPS, og kommunistpartiet (CPP) vedtok på sin andre kongress, som også markerte partiets 50-årsjubileum, at José Maria Sisons verker og livsverk har en spesiell plass i partiet og at de gir han den største utmerkelsen.

Kritikk av Sison

Sison er tidligere blitt kritisert offentlig blant annet av maoister i Tyskland og Brasil. Hans linje, blant annet slik den er satt fram under hans lederskap i ILPS, identifiseres her som en høyrelinje.

Klassenstandpunkt, Tyskland: First critical remarks about the role of the Communist Party of the Philippines in the International Communist Movement

Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon): On the incidents of the 1st of May in Berlin, internationalism and the two lines struggle for the unity of the International Communist Movement

Uttrykk for denne høyrelinjen ser man når Sison som formann for ILPS skrev en nekrolog for Fidel Castro, der denne kalles en stor revolusjonær som ledet Cuba fram mot sosialisme og kommunisme. Den internasjonale kommunistiske bevegelsen har i femti år avslørt Castro og det cubanske regimet som revisjonistisk. Cuba var en halvkoloni under den sovjetiske sosialimperialismen. Cuba er et byråkratkapitalistisk land, ikke et sosialistisk land.

Sison erklærer i et intervju at det var trist at revolusjonære Kina under Maos ledelse fordømte revisjonistene på Cuba. Han sier at kommunistene på Filippinene støttet Kina mot Sovjet, men ikke gikk mot det cubanske regimet, som tok parti for Sovjet. Og han sier at han og ILPS har et godt forhold den dag i dag til Cubas «Kommunistparti».

Dette er bare et enkelt eksempel. I en artikkel om sosialimperialistiske Kina har Ragnar V. Røed tidligere kritisert Sisons omtale av Kina, der imperialistiske Kina (og Russland) framstilles som en positiv motvekt mot USA.

Om folkekrig i imperialistiske land

Spørsmålet om langvarig folkekrig er i dag et avgjørende spørsmål i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Venstrelinja kjemper for å forene bevegelsen igjen. Denne venstrelinja kommer til uttrykk særlig i de fem møtene av maoistiske partier og organisasjoner i Latin-Amerika. Av disse framstår Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) som særlig fremskredent og ledende.

Disse, og en rekke andre maoister deriblant de norske maoistene, erklærer at det vil holdes en forent maoistisk internasjonal konferanse for å reorganisere den internasjonale kommunistiske bevegelsen. De erklærer også at bevegelsen må forenes rundt særlig to standpunkt:

  1. At maoismen er det tredje og høyere stadiet av marxismen, proletariatets eneste og sanne ideologi.
  2. At folkekrigen er universelt anvendbar som proletariatets eneste militærstrategi i alle land i verden.

Dette kommer til uttrykk i en rekke uttalelser fra maoistiske parti og organisasjoner, for eksempel uttalelsene på 1. mai i 2018 og 2019, samt uttalelser i anledning fengslingen av Gonzalo i 2018 og Heltemotets dag 19. juni 2019. I forbindelse med disse, og andre, usedvanlig viktige uttalelser bør vi også nevne to andre sentrale dokumenter:

Erklæring fra det femte møtet av maoistiske partier og organisasjoner i Latin-Amerika: Thesis on the international situation and the tasks of the International Communist Movement (2017)

Artikkel av Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon): Combat liquidationism and unite the ICM under Maoism and the People’s War About the C(M)PA critique of the Joint Declaration of 1 May 2018 (2019)

Dette er dokumenter som kommenterer og er en del av kampen for å forene den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennom tolinjekamp. Tolinjekampen er et uttrykk for klassekampen mellom proletariat og borgerskap. Det er en historisk utviklingslov at kommunistpartiene – og dermed også den internasjonale kommunistiske bevegelsen – må utvikle seg gjennom tolinkjekamp. Det er slik som Perus Kommunistiske Parti slår fast i Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy:

Partiet er en motsigelse der klassekampen kommer til uttrykk i tolinjekamp mellom venstre og høyre.

Tolinjekampen er det som driver partiets utvikling fram – med riktig og korrekt håndtering kommer venstresida til å hevde seg.

Venstrelinjas standpunkt er at folkekrig er en del av syntetiseringen av maoismen. Denne syntetiseringen ble fullbyrdet midt i og gjennom folkekrigen i Peru. Det skjedde da Maos tanker ble anvendt på de særegne forholdene i Peru, ved Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo. Midt i denne smelteovnen av revolusjonær kamp der Gonzalos tenkning ble smidd, ble maoismen bekreftet, erklært og syntetisert som det tredje og høyere stadiet av vår klasses ideologi.

Perus Kommunistiske Parti erklærte i 1988 at det viktigste i Gonzalos tenkning var syntetiseringen, altså definisjonen og oppsummeringen, av maoismen for første gang, som et tredje og høyere stadium av proletariatets ideologi: marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen. Og i dokumentet «Om marxismen-leninismen-maoismen» skriver de:

Folkekrigen er det internasjonale proletariatets militærteori; som for første gang oppsummerer i en systematisk og fullstendig form, de teoretiske og praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger ført av proletariatet, og kinesernes langvarige erfaring med folkets væpna kamp, og spesielt fra krigene i landet. Det er med formann Mao at proletariatet får sin militære teori; (…) Dens prinsipper , regler og lover, strategi og taktikk og så videre, er mesterlig formulert. Det er derfor i denne fantastiske smeltedigelen og på grunnlag av marxismen-leninismen, at formann Mao utviklet proletariatets militærteori: folkekrigen. (…)

Og videre skriver de:

Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens universelle gyldighet og ut fra denne tillempinga til den konkrete situasjonen for ulike typer revolusjon og de særegne betingelsene for hvert skritt fram. For å komme til bunns i dette viktige spørsmålet må man vurdere det at ingen opprør som den russiske Petrograd-typen, eller de antifascistiske motstands- og geriljabevegelsene i Europa under andre verdenskrig, har blitt gjentatt seinere, samt se på de væpna kampene som i dag blir ført i Europa. Til syvende og sist var ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette må vi også i de imperialistiske landene oppfatte revolusjonen som en revolusjonær krig, og i dag; rett og slett folkekrig.

Norske maoister har sluttet seg til denne konklusjonen og til venstrelinjen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Det er denne posisjonen Ard Kinera forsvarer i polemikken med Sison. I sine artikler hevder Sison at det som må være langvarig i de imperialistiske landene er den hovedsakelig legale akkumulasjonen av krefter. Han hevder at det er umulig å utvikle væpna kamp i disse landene før revolusjonen har svært stor oppslutning fra proletariatet og herskerklassen og kapitalismen er i dyp krise.

Med andre ord er Sison mot linja for folkekrig i alle land. Han anerkjenner ikke dette som en del av maoismen, ikke som en universell proletarisk militærstrategi. Denne strategien bygger på den dialektiske utviklingsloven at det komplekse utvikler seg fra det mindre komplekse, at det avanserte utvikler seg fra det mindre avanserte, at alt som er stort har vært smått. Videre slår Mao fast man lærer krig ved å føre krig, og at uten en folkehær har folket ingenting. Det kan ikke være noen folkekrig som ikke er langvarig, da det i sitt vesen tar lang tid å politisere, mobilisere og organisere massene, og at dette må skje gjennom og i krigen selv, og ikke hovedsakelig i et langvarig legalt forstadium til denne.

I det hele tatt er Sisons posisjon er en høyreposisjon. Han hevder han slutter seg til marxismen-leninismen-maoismen, men det kommer ikke noe sted fram om han mener dette er noe vesentlig annet enn Mao Zedongs tenkning slik KKP formulerte det på sin 9. partikongress i 1969.

I stedet holder Sison i virkeligheten fast på at folkekrig er veien til revolusjon kun i den tredje verden, kun i halvføydale og halvkoloniale land undertrykt av imperialismen. Dette er et gammelt dogme. Folkekrigen har helt korrekt vist seg uovervinnelig i disse landene. Men «den andre veien» som skal gjelde for imperialistiske land har aldri vist seg seierrik. Sison slutter seg til denne veien, som kan oppsummeres slik:

  1. En langvarig og hovedsakelig legal akkumulering av krefter gjennom politisk kamp, særlig i fagforeninger, folkelige organisasjoner og parlamentarisk arbeid, fram til den revolusjonære bevegelsen har vokst seg «sterk nok» og har «brei oppslutning i proletariatet», ledet av et kommunistisk parti.
  2. En krise i samfunnet, som følger ikke bare av aktiviteten til en sterk revolusjonær bevegelse men hovedsakelig som følge av dyp økonomisk krise, krig (gjerne verdenskrig) og en revolusjonær krise etter Lenins kriterier «herskerne kan ikke herske på den gamle måten lenger og de som herskes over lar seg ikke lenger herske over på den gamle måten», som gjør forholdene «modne for revolusjon».
  3. En væpna revolusjon ledet av det kommunistiske partiet gjennomføres når disse de to første punktene er oppfylt. Først da begynner etableringen av «dobbeltmakten» og da gjerne etter vellykka opprør i de urbane sentrene som sprer seg derfra og til hele landet.

I den kommunistiske bevegelsen er dette blitt kalt «Oktoberveien» eller «den russiske veien», og gjerne blitt satt opp i motsetning til den kinesiske veien med langvarig folkekrig. Perus Kommunistiske Parti erklærte i 1988 at også den russiske revolusjonen i ettertid må forstås som folkekrig som utviklet seg gjennom flere stadier og gjennom to tiår.

Sison forsøker å gi denne modellen (akkumulering-krise-revolusjon) en maoistisk «vri» ved å skrive noe om forberedelser til den væpna revolusjonen. For eksempel foreslår han å skaffe våpen, noe han mener er relativt enkelt i «industrialiserte kapitalistiske land»(!), og å etablere proletariske skytterlag. Men til syvende og sist avviser han at en folkekrig kan initieres og utvikles fra et lavt, begrenset nivå, fordi den vil knuses umiddelbart av «den enorme hæren» som finnes i de imperialistiske landene.

Ard Kinera går hardt mot Sisons standpunkt i artiklene, og slår for eksempel fast at folkekrig er den eneste måten å gjøre proletarisk revolusjon på, at man må bygge en folkehær gjennom folkekrigen, og avviser for eksempel at det er mulig å bygge proletariske skytterlag innenfor rammene av borgerlig legalitet i alle de imperialistiske landene.

Ard Kinera slår fast at Sisons standpunkt ikke er maoistisk, men at det er identisk med «strategien» som forfektes av alle falske «marxister» og «marxist-leninister» i de imperialistiske landene, en «strategi» som kan oppsummeres med at disse vil drive vanlig legalt politisk arbeid for å bygge styrke i påvente av «den store krisa». Det er den samme modellen som vestlige revisjonister har sverget til i over hundre år, og som aldri har ført til noe annet enn reformisme.

Polemikken mellom Sison og Kinera berører et avgjørende spørsmål for revolusjonære. Den handler om kjerna i spørsmålet om politisk makt, nemlig å løse motsigelsen mellom proletariat og borgerskap med revolusjonær krig; den eneste veien til sosialisme og kommunisme.

Flere tekster om folkekrig

Tjen Folket Media har publisert en rekke norske tekster der dette spørsmålet berøres, for eksempel disse:

De viktigste lærdommene fra den russiske revolusjonen (2017)

Hvorfor maoisme – hva er maoisme? (2018)

Når fienden studerer Mao (2018)

Sammenlikning av to forskjellige syn på maoismen (2017)

MLM for rød makt (2016)

Revolusjonen kommer ikke (2015)

Om NKPs feil da Norge ble invadert (2017)

Hvorfor boikotte valget? (2017)

Gjenreis Norges Kommunistiske Parti! (2018)

Videre og i sammenheng med tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen bør kamerater studere alle dokumentene som utgjør enhetsgrunnlaget for Perus Kommunistiske Parti og særlig Den internasjonale linjen.