KKP: Kampene mellom de to veiene på landsbygda i Kina

Denne teksten er hentet fra heftet «Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov» utgitt av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968. Personen omtalt som Kinas Khrusjtsjov er forræderen Liu Shaoqi.

Andre tekster fra dette heftet er tilgjengelig på TFM:

Det viktigste element i boka «Selvdyrkelse» er forræderi mot proletariatets diktatur

Et reaksjonært kapitulasjonsprogram

Sammenbrudd for Kinas «tilbeder av parlamentarismen»

«Besluttsomt forsvar for den demokratiske sentralismen i partiet»

«Leder i arbeiderbevegelsen» eller streikebryter nr. 1?

KAMP MELLOM DE TO VEIENE PÅ LANDSBYGDA I KINA

Av redaksjonen i «Folkets Dagblad», «Røde Fane» og «Frigjøringshærens Dagblad» (27. november 1967)

Situasjonen på landsbygda er nå utmerket. I likhet med de revolusjonære massene i byene har også de hundrevis av millioner fattige og lavere mellomstore bønder reist seg helt og fullt. Med rettleiing i Formann Maos revolusjonære linje «bekjemper de egennytten og avviser revisjonismen» og har i betydelig grad høynet sin politiske bevissthet. Den store revolusjonære bevegelsen har ført med seg et nytt oppsving for produksjonen. Brukene har høstet inn en overdådig avling i år. Overalt i landdistriktene ser man tegn på velstand.

Det er en viktig kampoppgave i forbindelse med gjennomføringen av den store proletariske kulturrevolusjon på landsbygda at det nå øves en enda mer dypttrengende kritikk mot og avvisning av den kontrarevolusjonære revisjonistiske linjen som Kinas Khrusjtsjov har agitert for i landdistriktene og at det gjøres slutt på hele dens giftige innflytelse.

Kina er et stort land med over 500 millioner bønder. Framgang eller nederlag for Kinas demokratiske revolusjon var avhengig av om bondespørsmålet ble løst eller ikke løst på en riktig måte. På samme måte er framgang eller nederlag for Kinas sosialistiske revolusjon også avhengig av hvordan dette spørsmålet blir løst. Helt siden den landsomfattende seieren har spørsmålet om hvorvidt de kinesiske bøndene ble ført fram til sosialismen eller kapitalismen vært avgjørende for det proletariske diktaturets og det sosialistiske systemets framtid.

Det er nettopp om dette spørsmål, som er av førsterangs betydning, at det i de nesten to tiåra som er gått siden Kinas frigjøring, er blitt ført en hard kamp med slag for slag mellom de to veiene og de to linjene.

Umiddelbart før Kinas frigjøring pekte vår store leder Formann Mao på: «Det alvorlige problemet er opplysningsarbeidet blant bøndene» og «Uten sosialisering av landbruket kan det ikke være noen fullstendig, konsolidert sosialisme.»

Vår store styrmann har utarbeidet en marxist-leninistisk linje for den sosialistiske revolusjon på landsbygda. Det er en linje som går ut på å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen på landsbygda og gjennomføre kollektiviseringen av landbruket. Det er en linje som går ut på å gjennomføre en fullstendig sosialistisk revolusjon på landbruksfronten og føre bøndene fram langs sosialismens brede vei.

Men hva har den toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei — Kinas Khrusjtsjov — gjort i det siste decennium og enda lenger når det gjelder spørsmålet om landbruket?

Før den sosialistiske omdannelsen av landbruket i alt vesentlig var fullført, gjorde han alt han kunne for å beskytte og utvikle rikbondeøkonomien og bekjempe den sosialistiske kollektiviseringen av landbruket. Og etter at denne omdannelsen i alt vesentlig var fullført, gjorde han store anstrengelser for å gjenopprette kapitalismen og oppløse den sosialistiske kollektive økonomi. Han saboterte på vanvittig vis den sosialistiske revolusjon på landsbygda og dro til felts mot de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser. Han fulgte en tvers igjennom kontrarevolusjonær revisjonistisk linje, en linje som representerte et forgjeves forsøk på å gjenopprette kapitalismen i landdistriktene, en linje som i virkeligheten ville gjøre det mulig for godseierne, de rike bøndene, de kontrarevolusjonære, dårlige elementer og høyrefolk å gjøre et come-back.

Når vi i dag skal følge den sosialistiske vei, forankre proletariatets diktatur og rykke revisjonismen opp med røttene, er det av den største betydning for oss at vi bruker Formann Maos proletariske revolusjonære linje for systematisk og grundig avvisning av denne kontrarevolusjonære revisjonistiske linjen til Kinas Khrusjtsjov.

Kinas Khrusjtsjov — en rabiat forkjemper for en rikbondeøkonomi

Da Folkerepublikken Kina ble grunnlagt, markerte dette i alt vesentlig avslutningen på den demokratiske revolusjon og begynnelsen til den sosialistiske revolusjon i Kina.

I mars 1949 sa Formann Mao i sin Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti at «etter den kinesiske revolusjonens landsomfattende seier og løsningen av jordproblemet» var den grunnleggende indre motsetningen «motsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet».

Formann Mao pekte videre på: «Det splittede individuelle landbruk og håndverk, som står for 90 prosent av nasjonaløkonomiens samlede produksjonsverdi, kan og må ledes forsiktig, steg for steg og likevel aktivt slik at de utvikler seg i retning av modernisering og kollektivisering; den oppfatning at de kan overlates til seg selv å slå inn på sin egen kurs, er feilaktig.»

I samsvar med denne marxist-leninistiske tanken hos Formann Mao om uavbrutt revolusjon, dvs. den oppfatning at man uten avbrudd går over fra den borgerlige demokratiske revolusjonens etappe til den proletariske sosialistiske revolusjonens etappe, var det nødvendig å gå til aksjon etter at jordreformen var gjennomført, smi mens jernet var varmt og øyeblikkelig utvikle bevegelsen for gjensidige støttegrupper og kooperativer, steg for steg bygge opp sosialistiske produksjonsforhold i landbruket, lede bøndene inn på den sosialistiske vei og begrense og avskaffe kapitalismen på landsbygda.

Stikk i strid med denne proletariske revolusjonære linjen hos Formann Mao trådte Kinas Khrusjtsjov — som representerte godseiernes, de rike bøndenes, de kontrarevolusjonæres, de dårlige elementenes og høyre-folkas interesser — øyeblikkelig fram med sin rabiate agitasjon for kapitalismen og desperate bekjempelse av sosialismen.

Det var bare litt over en måned etter at annen sesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti var avsluttet at denne mann, Kinas Khrusjtsjov, dro til Tientsin og skamløst roste kapitalistene opp i skyene, og kom med sitt beryktede framlegg om at «utbyttingen er fortjenstfull».

Ikke før var hele landet blitt frigjort, før denne mann, Kinas Khrusjtsjov, dro rundt og drev en voldsom agitasjon for utviklingen av rikbondeøkonomien. I sine skumle «instruksjoner» til storrenegaten An Tzu-wen i januar 1950, kom han med slikt sprøyt som dette: «for tiden betyr utbyttingen en redning for folket, og det er dogmatisk å forby den. Utbyttingen er nødvendig nå, og den bør hilses velkommen.» (1).

Stikk i strid med den oppfatning at landbruket og håndverket ikke må «overlates til seg selv å slå inn på sin egen kurs» som Formann Mao hadde lagt fram i sin beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité, sa Kinas Khrusjtsjov: «Leid arbeidskraft og enkeltbruk må overlates til seg selv å følge sin egen kurs» og «det er bra om det under denne kurs oppstår noen rike bønder». Han drev også propaganda for «ingen hindringer» (2) for leie av arbeidskraft til dyrking av jorda, som etter det han sa var «lovlig» og «til fordel også for fattigfolk». (3)

Han vrøvlet om at «den typen bondehusholdning som eier tre hester, en plog og en kjerre burde øke til 80 prosent (av det samlede antall husholdninger på landsbygda) i løpet av de neste få åra». (4)

I en tale han holdt i juni samme år sa han: «Politikken med å bevare rikbondeøkonomien …. er en politikk på lang sikt.» (5)

Dette er skrålene fra en blodsuger, og i dem sporer vi griskheten og raseriet hos utbytterklassene, hos landsbygdas kapitalistiske krefter, i deres forgjeves forsøk på å kvele sosialismen. Fra ende til annen er dette den borgerlige menneskeeterfilosofien!

«Utbytting betyr en redning for folket»! «Det er lovlig å leie arbeidskraft»! Det er borgerlige «folk» utbyttingen betyr en «redning» for, og det han mener med «lovlighet», det er kapitalistisk lovlighet. Er det ikke ganske krystallklart hvor ond og råtten denne mannen er helt inn til margen, han som går i spissen på den kapitalistiske vei, når han på dette rabiate vis hevet utbyttingssystemet opp i skyene og skildret den djevelske underkuelsen av lønnsarbeidere som «paradisisk»?

«Utvikling av den typen bondehusholdning som eier tre hester, en plog og en kjerre»! Det er allment kjent at på den veldige kinesiske landsbygda er en bondehusholdning som eier tre hester, en plog og en kjerre, på ingen måte noen mellomstor bondehusholdning, men en rik bondehusholdning. «Utvikling» av slike bondehusholdninger ville bety en utvikling av en rikbondeøkonomi, med den følge at kapitalismen ville få overtaket i landdistriktene og at de fattige og lavere mellomstore bondemassene igjen ville synke ned i nød og elendighet som følge av utbytting og undertrykking, at forbundet mellom arbeiderne og bøndene ville bli undergravd og proletariatets diktatur knust.

«Ingen hindringer»! Den glødende lovprisningen som denne mann som går i spissen på den kapitalistiske vei øser ut over rikbondeøkonomien, hadde ingen annen hensikt enn å «forhindre» og avkjøle de fattige og lavere mellomstore bøndenes begeistring for den sosialistiske vei og dermed bane veien for de kapitalistiske kreftene. Det han skrålte opp om, det var «ingen hindringer» for kapitalistisk utbytting. Slik er klasseinnholdet i det han kalte «frihet»!

For å føre massene bak lyset snudde Kinas Khrusjtsjov opp ned på tingene da han sa: «Når de bondehusholdningene som hver eier tre hester, utgjør 70 prosent (av det samlede antall husholdninger på landsbygda), da kan det i framtida opprettes kollektivbruk.»(6)

Det var bittert hat som lå bak hans tilsverting av de fattige bøndene da han sa: «Tro bare ikke at alle de som er imot individuelt jordbruk er kollektivister.»(7)

Dette var den største fornærmelse mot de fattige bøndene og en grov forvrengning av den sosialistiske kollektiviseringen av landbruket! Formann Mao har pekt på at de brede massene av de fattige og lavere mellomstore bønder er i besittelse av «en potensielt uuttømmelig begeistring for sosialismen». De led under den grusomme utbyttingen fra godseierne og de rike bøndenes side, og de nærer et intenst hat til utbyttingssystemet. Selv om deres levevilkår etter jordreformen til en viss grad og tilmed i høy grad var blitt bedre sammenliknet med hva de var før, hadde mange av dem (de fattige bøndene) fremdeles store økonomiske vansker, mens andre (de lavere mellomstore bøndene) ennå ikke sto seg så veldig godt. Dette var avgjørende for deres besluttsomme motstand mot det individuelle landbruk, deres besluttsomme motstand mot det kapitalistiske utbyttingssystemet, og deres begeistrede ønske om å slå inn på den sosialistiske kollektiviseringens vei. De utgjør den kraft som partiet vårt støtter seg på på landsbygda, hvor de utgjør den sosialistiske revolusjonens hovedstyrke. Å gå til angrep på de fattige bøndene, det er ensbetydende med å angripe revolusjonen og bekjempe sosialismen. Hvis en støttet seg på de rike bøndene for å opprette såkalte kollektivbruk, ville det ikke føre til sosialisme, ikke en gang den minste smule sosialisme, men til 100 prosent kapitalisme.

Den meningsløse «teorien» at kollektiviseringen først kan gjennomføres når «de bondehusholdningene som hver eier tre hester, utgjør 70 prosent», hadde ingen annen hensikt enn å tjene som et fikenblad for naken kapitalistisk utbytting. Den er en ren og skjær svindel, for det er helt umulig for 70 eller 80 prosent av enkeltbøndene å bli rike bønder. Dessuten er det noe alle og enhver vet at når rikbondeøkonomien først har fått fotfeste på landsbygda, da vil over «70 prosent» av bøndene uunngåelig på nytt bli tvunget ut i den ytterste fattigdom og nød som følge av undertrykkelsen fra godseiernes, de rike bøndenes, de kontrarevolusjonæres, de dårlige elementenes og høyrefolkas side. Slik var de «fordeler» Kinas Khrusjtsjov hadde tiltenkt «fattigfolket».

Kinas Khrusjtsjov har sammenfattet hele sin antisosialistiske teori i et program som fornekter den sosialistiske revolusjon, nemlig: «Vi må for tiden gå inn for å konsolidere det nye demokratiets system.»(8)

Det dette egentlig betydde, det var beskyttelse av borgerskapets interesser og utvikling av kapitalismen i byene og på landsbygda. Når det kommer til stykket, ville det bety å trekke Kina inn igjen på halvkolonialismens og halvføydalismens gamle vei.

Formann Mao har på det skarpeste fordømt dette reaksjonære program. I en tale i juni 1953 angrep han det rett ut og erklærte at denne formuleringen var skadelig. Han påpekte meget skarpt at: «Overgangsperioden er juli av motsigelser og kamper. Den revolusjonære kampen vi nå fører går tilmed dypere enn den væpnete kampen vi tidligere har ført. Det er en revolusjon som helt og holdent vil begrave det kapitalistiske system og alle andre systemer for utbytting. Tanken om ’opprette det nye demokratiets samfunnssystem’ er ikke i samsvar med den aktuelle situasjonen i kampen og er en hindring for utviklingen av den sosialistiske sak.»

Formann Maos proletariske revolusjonære linje har grundig avslørt det reaksjonære innholdet i den linjen som Kinas Khrusjtsjov har lagt fram for utvikling av kapitalismen, og har pekt på veien fram for den store sosialistiske revolusjon som omfattet hundrer av millioner bønder! Dermed begynte en enda mer skjerpet og enda intensere kamp mellom de to veiene!

Kinas Khrusjtsjov som går i spissen på den kapitalistiske vei, var den som prøvde å kvele landbrukskooperasjonen

Det er et grunnleggende marxist-leninistisk prinsipp og en konsekvent oppfatning hos Formann Mao at det proletariske revolusjonære parti må lede bøndene langs kooperasjonens vei. I 1943 sendte Formann Mao ut sin store appell «Organiser dere!», hvor han meget sterkt pekte på: «Bondemassene har gjennom tusenvis av år drevet på enkeltmannsbruk, og hver enkelt familie, hver enkelt gard utgjør en særskilt økonomisk enhet. En splittet, individuell produksjon av dette slaget er det økonomiske grunnlaget for det føydale regime, men bøndene selv er dømt til evig armod under en slik ordning. Den eneste måten å komme over denne stillingen på er gradvis kollektivisering, og den eneste veien til kollektivisering går, ifølge Lenin, gjennom kooperasjonen.»

Etter at jordreformen var blitt gjennomført etter frigjøringen av hele landet, utviklet bevegelsen for de gjensidige støttegruppene og kooperativene seg fram til en ny etappe med rettleiing i denne riktige linjen som Formann Mao hadde lagt fram.

I 1951 krevde de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser i Sjansi og andre steder, som opptrådte i samsvar med Formann Maos lære, at de gjensidige støttegruppene forsøksvis skulle løftes opp på landbrukskooperativenes nivå. Dette var et stort revolusjonært tiltak. Men bak Formann Maos rygg arbeidet Kinas Khrusjtsjov og skrev følgende ondsinnete merknader til en beretning: «Etter jordreformen har bøndenes spontane tendens i retning av kapitalisme og klassepolarisering begynt å komme til uttrykk i økonomiske utviklinger på landsbygda. Noen kamerater innen partiet har allerede gitt uttrykk for sin frykt for en slik spontan tendens og klassepolarisering, og har forsøkt å stanse dem eller forhindre dem. De ligger under lor den illusjon at denne tendensen kan stanses eller hindres ved hjelp av gjensidige støttegrupper og ved hjelp av forbruks- og markedsføringskooperativer. Noen folk har allerede gitt uttrykk for at det må tas skritt til å ryste den private eiendomsretten i dens grunnvoller, svekke den til den er helt avskaffet og løfte de gjensidige hjelpeorganisasjonene i landbruket opp på nivået til produsentkooperativer i landbruket, som en ny faktor for ‘overvinnelsen av bøndenes spontane tendens’. Dette er en feilaktig, farlig og utopisk oppfatning av sosialismen i landbruket.»(9)

I dette forsøket på å kvele landbrukskooperasjonen ser man hvor bittert han som går i spissen på den kapitalistiske vei, hatet at de fattige og lavere mellomstore bøndene med så stor begeistring slo inn på den sosialistiske vei!

Disse merknader fra Kinas Khrusjtsjov var en innrømmelse av hans motstand mot Formann Mao og Formann Maos tenkning og av hans intense hat til de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser. Han var frekk nok til å bakvaske landbrukskooperasjonen og kalle den en «illusjon» og å tilsverte de nyoppståtte elementene av sosialisme, som ved a bryte gjennom de kapitalistiske kreftene hadde oppstått og utviklet seg i det levende liv, ved å kalle dem for «farlige» og «utopiske». Hans antisosialistiske, kontrarevolusjonære borgerlige standpunkt blir her avslørt i sin fulle bredde. Vi kan nesten høre hvordan han skjærer tenner i sitt hat til sosialismen!

Da var store leder Formann Mao leste disse merknader, ble han fylt av sterk forbitrelse; han avviste besluttsomt disse meningsløshetene. Formann Mao har på skapende vis og på den mest uttømmende måte utviklet den marxist-leninistiske teorien om landbrukskooperasjonen under proletariatets diktatur. Det var han som personlig formulerte det første vedtaket partiets sentralkomité fattet om gjensidige støttegrupper og kooperasjon i landbruksproduksjonen og som seierrikt ledet frammarsjen for bevegelsen for landbrukskooperasjon. Renkespillet til Kinas Khrusjtsjov slo helt og holdent feil.

I 1953, da nasjonaløkonomien i alt vesentlig var gjenopprettet og jordreformen stort sett var fullført over hele landet, la Formann Mao fram vårt partis generallinje og hovedoppgaver for overgangsperioden. Han pekte på: «Etter at den demokratiske revolusjonen hadde seiret, var noen folk blitt sittende fast i sine opprinnelige posisjoner. De skjønte ikke at revolusjonen hadde skiftet karakter. De drev fremdeles på med sitt ’nye demokrati’ og forsømte a ta fatt på den sosialistiske omdannelsen. Dette måtte føre til at de begikk høyreavvikende feil. Når det gjelder landbruket, er den sosialistiske veien den eneste veien for landbruket i landet vårt. Utviklingen av bevegelsen for gjensidige støttegrupper og kooperativer og en stadig utvikling av landbrukets produktivkrefter står i sentrum for partiets arbeid på landsbygda.»

Rettleid av lyset fra generallinjen for overgangsperioden nådde bondemassenes sosialistiske begeistring nye høyder, og overalt skjøt det fram halvsosialistiske elementære landbrukskooperativer, som bambusskudd etter en regnskur. Stilt overfor denne utmerkede situasjon ble den personen i partiet som går i spissen på den kapitalistiske vei, og hans medarbeidere slått med panikk. De utstedte i all hast ordrer, advarte sterkt mot at man foretok seg noe «overilt» og tvang bøndene til å «trekke seg ut av kooperativene og vende tilbake til de gjensidige støttegruppene». På denne måten ble en rekke nyopprettede elementære landbrukskooperativer kvalt i fødselen.

Som svar på Formann Maos store appell fant det i 1955 sted et landsomfattende oppsving for landbrukskooperasjonen. Men Kinas Khrusjtsjov benyttet seg av Formann Maos fravær fra Peking til atter en gang å pønske ut forbrytersk virksomhet mot «overilte» tiltak. I mai samme år kokte han og en annen toppfigur i partiet som satt i maktstilling og slo inn på den kapitalistiske vei, i hop den reaksjonære politikken med å «stanse», «trekke sammen» og «kontrollere», og han stadfestet en plan for drastisk reduksjon av tallet på kooperativer. I løpet av litt over to måneder ble det over hele landet oppløst 200 000 kooperativer.

Fram til denne dag nekter denne Kinas Khrusjtsjov hardnakket å innrømme sin skyld. Det foreligger imidlertid så mange klare beviser at ingen forsøk fra hans side på å vri seg unna, vil føre fram. De hundre og en sleipe sofisterier han kommer med bidrar bare til at hans uforbederlige reaksjonære trekk og hans avskyelige forbrytelser blir enda mer avslørt.

I sin søken etter et «teoretisk» grunnlag for sin motstand mot den kooperative bevegelsen i landbruket måtte Kinas Khrusjtsjov atter en gang ta sin tilflukt til det gamle utslitte våpenet, «teorien om produktivkreftene», som han hadde samlet opp fra skraphaugen etter sine forløpere, Bernstein, Kautsky, Bukharin og andre av samme slag. Han erklærte:

«Først når nasjonaliseringen av industrien er gjennomført, kan bøndene forsynes med store mengder maskiner, og først da vil det bli mulig å nasjonalisere jorda og kollektivisere landbruket.»(10)

Hans «teori» om «mekanisering før kooperasjon» har for lenge siden spilt ynkelig fallitt under bevegelsen for den sosialistiske omdannelsen av landbruket. Han fornektet den store revolusjonære rollen som spilles av massene, som danner hovedfaktoren og den mest aktive faktoren i produktivkreftene. Han fornektet helt og holdent slike faktorer som den veldige stimulerende virkning som produksjonsforholdene og overbygningen har på produktivkreftene. Ifølge hans «teori» hadde proletariatet og de fattige og lavere mellomstore bøndene i slike land hvor produktivkreftene ennå ikke var godt utviklet, ikke rett til og måtte ikke etter at den demokratiske revolusjonen hadde seiret, gå rett over fra den demokratiske revolusjon til den sosialistiske revolusjon; istedet måtte de først la kapitalismen utvikle seg. Uten maskiner fortjener de å bli utbyttet av kapitalister og rike bønder.

Hvis tingene var blitt gjennomført i samsvar med hans «teori», da ville dette uunngåelig ha ført til oppgivelse av både den sosialistiske landbrukskooperasjon og den sosialistiske industrialiseringen av landet vårt.

Hvis tingene var blitt gjennomført i samsvar med hans «teori», ville ikke da den sosialistiske revolusjonære sak vært forspilt for lenge siden, ville ikke da vår stat med proletariatets diktatur blitt forvandlet til en stat med borgerskapets diktatur?

Det er helt åpenbart at «mekanisering før kooperasjon» ikke var noe annet enn et påskudd som Kinas Khrusjtsjov benyttet seg av for å bekjempe den sosialistiske omdannelsen av landbruket og den sosialistiske revolusjon. Hans forbryterske hensikt var å utvikle kapitalismen på den kinesiske landsbygda, la godseierne, rike bønder, kontrarevolusjonære, dårlige elementer og høyrefolk gjøre et come-back og gjøre de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser til godseiernes og de rike bøndenes lastedyr.

Samtidig med at bevegelsen for landbrukskooperativer sto i fare for å bli kvalt av den mann i partiet som gikk i spissen på den kapitalistiske vei, utarbeidet vår store leder Formann Mao sin berømte beretning «Om spørsmålet om landbrukskooperasjon», og seinere skrev han forordet og redaksjonsmerknadene til boka Det sosialistiske oppsving på den kinesiske landsbygda. I disse epokegjørende skriftene, som var genialt skrevet, løste Formann Mao problemet med den sosialistiske omdannelsen av landbruket på vitenskapelig, systematisk og uttømmende vis. Han har med dette i høy grad beriket og utviklet marxismen-leninismen og helt og holdent knust — både i teori og praksis — de ville angrepene fra Kinas Khrusjtsjov og kompani.

Formann Mao ga uttrykk for sine høye tanker om den sosialistiske begeistringen blant de brede bondemassene. Han sa med stor varme: «For hver dag og hver time øker de sosialistiske faktorene over hele landsbygda. Bøndenes store flertall forlanger at det dannes kooperativer. I folkets midte vokser det fram et stort antall intelligente, dyktige rettsinnete og begeistrede ledere. Dette er en meget oppmuntrende situasjon.»

Formann Mao tordnet mot opportunismen hos Kinas Khrusjtsjov og andre, som forgjeves forsøkte å demme opp for historiens flodbølge. Han pekte inntrengende på at «de inntar borgerskapets, de rike bøndenes eller de velstående mellomstore bøndenes standpunkt, med deres spontane tendens i retning av kapitalisme, og derfor tenker de alltid i samsvar med fåtallets interesser.»

Formann Mao har foretatt en grundig utredning av det dialektiske forholdet mellom kollektivisering av landbruket og sosialistisk industrialisering og gjendrevet den meningsløse «teorien» om «mekanisering før kooperasjon» som ble lagt fram av Kinas Khrusjtsjov. Formann Mao pekte på: «…. slik forholdene er i landet vårt må kooperasjon ga forut for bruken av stort maskineri (i kapitalistiske land utvikles landbruket på kapitalistisk vis).» «…. vi må ikke under noen omstendigheter betrakte industrien og landbruket, den sosialistiske industrialiseringen og den sosialistiske omdannelsen av landbruket som to separate og adskilte ting, og ikke under noen omstendighet må vi legge vekt på det ene og skyve det andre i bakgrunnen.»

Formann Maos glimrende tese løser dette viktige problemet som har allmenngyldig betydning: I land hvor industrien er mindre utviklet er det mulig og nødvendig — etter at proletariatet har ført den demokratiske revolusjon fram til seier — i god tid å omgjøre den demokratiske revolusjon til en sosialistisk revolusjon og med støtte i proletariatets mektige diktatur gjennomføre den sosialistiske omlegningen av eiendomsretten til produksjonsmidlene og fremme et sprang framover for de samfunnsmessige produktivkreftene. Så lenge industrien ikke kan levere landbruksmaskiner i store mengder, er det mulig og nødvendig å vekke den sosialistiske begeistringen hos de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser og først gjennomføre den sosialistiske kollektiviseringen av landbruket og utvikle landbruksproduksjonen, og på dette vis bane veien for den sosialistiske industrialiseringen og mekaniseringen av landbruket.

Opportunismens onde vind ble stanset og sosialismens friske vind fikk overtaket. Med rettleiing i Formann Maos glimrende teorier gikk hundrevis av millioner bondefamilier til aksjon. De brølende bølgene fra den store sosialistiske revolusjon som hundrevis av millioner bønder satte i gang, gjorde det hurtig av med den revisjonistiske linjen til Kinas Khrusjtsjov og hans håndfull utysker og demoner, og feide den unna. I løpet av denne reisningen ble deres sanne trekk som høyreopportunister klart og tydelig avslørt. Den store massebevegelsen for landbrukskooperasjon brøyter seg vei med makeløs fart og kraft. På litt over ett år, fra og med annet halvår 1955, ble landbrukskooperasjonen gjennomført over hele landet før den fastsatte frist, og den sosialistiske omdannelsen av landbruket ble i alt vesentlig fullført. Formann Maos proletariske revolusjonære linje vant en veldig seier i kampen mellom de to linjene.

Kinas Khrusjtsjov er opphavet til det skumle «San Zi Yi Bao»

Kinas produktivkrefter vokste kraftig etter at den sosialistiske omlegningen av eiendomsretten til produksjonsmidlene i alt vesentlig var fullført. Som følge av inspirasjonen fra partiets generallinje for oppbyggingen av sosialismen, som Formann Mao selv hadde utarbeidet, ble det i 1958 tatt et stort sprang framover i nasjonaløkonomien, og over hele den veldige landsbygda vokste det fram en ny form for samfunnsorganisasjon, folkekommunene. Opprettelsen av folkekommuner over hele landet var et sprang framover til en ny etappe av landbrukets kollektivisering og framskyndet sammenbruddet for landsbygdas kapitalistiske krefter.

Imidlertid kunne våre klassefiender ikke forsone seg med sitt nederlag. De næret et voldsomt hat til de nye seirene for sosialismen i landdistriktene og drømte ikke om annet enn en gjenoppretting av kapitalismen.

På en tid da vår nasjonaløkonomi støtte på forbigående vansker som følge av sabotasjen fra Khrusjtsjovs renegat-klikk og som følge av de naturkatastrofer som inntraff tre år på rad, og da imperialistene, de moderne revisjonistene og alle reaksjonære stemte i med et kinesiskfiendtlig kor, mente den lille håndfull toppfigurer i partiet som med Kinas Khrusjtsjov i spissen slo inn på den kapitalistiske vei, at tiden var inne til å gjenopprette et reaksjonært styre. De instruerte sine små og store lakeier til å sette i gang med et voldsomt angrep over hele linjen mot sosialismen på det politiske, ideologiske, kulturelle og andre områder.

Den person i partiet som går i spissen på den kapitalistiske vei, kastet skitt på folkekommunene og påsto at «på de siste åra har bøndene ikke hatt noen fordel av den kollektive økonomien.» (11) Ansporet av ham blåste det opp et ondt vindgufs i landdistriktene — San Zi Yi Bao — (utvidelse av de privatdyrkede jordarealene, utvidelse av de frie markeder, øking av tallet på de små bedrifter som selv bærer ansvaret for fortjeneste og tap og fastsettelse av produksjonskvoter på grunnlag av enkelthusholdningene). Dette var en stor forestilling han satte i sving i et forgjeves forsøk på å få oppløst folkekommunene og gjenopprette kapitalismen.

Han gikk så langt at han blåste seg opp og sa: «Vær ikke redd for at kapitalismen skal løpe amok,» «de frie markedene må fortsette å eksistere» (12) og «vi må falle tilbake så langt det er nødvendig både i industrien og landbruket, tilmed så langt at produksjonskvotene fastsettes på grunnlag av enkelthusholdningene og individuelt jordbruk blir tillatt!» (13)

En annen toppfigur som gikk den kapitalistiske vei uttrykte dette mer figurlig. Han sa: «Så sant det øker produksjonen, er det tillatt å drive for seg selv. Det spiller ingen rolle om katter er hvite eller svarte, så sant de kan fange mus, er de gode katter.»(14)

I sin søken etter «ammunisjon» som de kunne bruke til å angripe vår store lærer, Formann Maos proletariske revolusjonære linje med, sendte disse to toppfigurene i partiet, som slo inn på den kapitalistiske vei, sine lakeier ut i alle retninger for å «undersøke erfaringene av å fastsette produksjonskvotene på grunnlag av enkelthusholdningene.»

Det reaksjonære innholdet i San Zi Yi Bao som de la fram, besto i at de, under påskudd av å «øke produksjonen» ville oppløse sosialismens kollektive økonomi, gjeninnføre det individuelle jordbruket og gi kapitalismen frie tøyler på landsbygda.

En vil huske at Kinas Khrusjtsjov for å kunne gjennomføre San Zi Yi Bao sendte ut «instruksjoner» og utarbeidet «beretninger». Hvor arrogant var han ikke den gangen! Men nå er denne storpampen, som har «dyrket» seg selv helt inn til margen, frekk nok til å hevde at han «ikke angrep» folkekommunene under de tre åra med forbigående vansker.

Kjensgjerningene er der, alle sammen, men fremdeles prøver han å benekte dem. For en frekkhet!

San Zi Yi Bao, som Kinas Khrusjtsjov gikk inn for, tjente behovene for de kapitalistiske kreftene på landsbygda, var en oppmuntring for de velstående mellomstore bøndenes spontane kapitalistiske tendens og ga grønt lys for spekulanter og nye borgerlige elementer. På de få stedene hvor «fastsettingen av produksjonskvoter på grunnlag av enkelthusholdningene» ble tvunget igjennom i samsvar med de skumle instruksjonene fra Kinas Khrusjtsjov, ble det tatt i bruk all slags framgangsmåter for å få gjenopprettet kapitalismen, som bl.a. omfattet «ansvars-jordstykker», «tildeling av jord til enkelthusholdninger» og «systemet med ansvar for de fastsatte produksjonskvoter», og som på alvorlig vis innvirket på og svekket den kollektive økonomien.

For en viss tid mens San Zi Yi Baos onde vind blåste, ble den lille håndfull revisjonister under vingene til Kinas Khrusjtsjov fryktelig innbilske og trodde de hadde funnet på en ny måte å få gjenopprettet kapitalismen på, akkurat da alt syntes tapt. De jublet høyt av glede: «Nettopp som du kommer til foten av fjellet og bredden av en elv og det ser ut som veien slutter der, da dukker det fram en landsby med rekker av piletrær og vakre blomster.»

Alt dette viser at San Zi Yi Bao, som Kinas Khrusjtsjov gikk så kraftig inn for, var et ondt vindgufs som samlet byenes og landsbygdas kapitalistiske krefter til et rasende angrep på de sosialistiske posisjonene på landsbygda. Den tok sikte på å undergrave folkekommunenes kollektive økonomi, styrte sosialismen og forvandle det røde Kina til et mørkets land. Denne omfattende innsatsen for å gjenopprette kapitalismen skulle bane veien for dem, slik at de kunne rive til seg ledelsen i partiet og staten.

De var ikke alene om dette. Det som denne toppfiguren i partiet som slår inn på den kapitalistiske vei, agiterte for i Kina, var nøyaktig det samme som Khrusjtsjov og hans etterfølgere Bresjnev og Kosygin har gjennomført på landsbygda i Sovjetunionen.

Lederne for sovjetrevisjonistenes renegatklikk holdt meget sterkt på «prinsippet for den frie markedsføringen av produkter» og forbød «administrativ regulering» av markedsprisene. De erklærte: «Profittnivået må danne grunnlaget for vurderingen av kollektivbrukenes og statsgodsenes virke.» Gang på gang slappet de av på restriksjonene mot private jordstykker og så gjennom fingrene med den private oppstykkingen av offentlig jord. De fordelte jordstykker til lag og husholdninger i stor utstrekning og de tildelte åpenlyst og «lovlig» nasjonalisert jord til lag for dyrking gjennom lengre tid, og de tillot familier med bare to eller tre arbeidsføre menn å danne slike lag.

Det er nettopp under en slik kontrarevolusjonær revisjonistisk linjes styre at den individuelle økonomien har tatt overhånd i Sovjetunionens landsbyer, at den sosialistiske økonomien har brutt fullstendig sammen og at den sosiale polariseringen stadig er blitt sterkere, slik at de rike blir enda rikere og de fattige enda fattigere. Det har der funnet sted en altomfattende restaurasjon av kapitalismen.

Kamerater, tenk dere hvilken situasjon som ville oppstått på den kinesiske landsbygda hvis vi hadde tillatt renkespillet til Kinas Khrusjtsjov å føre fram!

Den store kampen i forbindelse med den sosialistiske opplysningsbevegelsen

Høsten 1962, ved den korsvei da de kapitalistiske kreftene representert ved Kinas Khrusjtsjov satte inn et rasende angrep mot sosialismen, innkalte Formann Mao selv til tiende plenumssesjon i den 8. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti, en sesjon som fikk stor historisk betydning. Formann Mao kritiserte og avviste skarpt den høyreopportunistiske linjen til Kinas Khrusjtsjov og fikk stanset den høyreopportunistiske restaurasjonens onde vind som denne hadde virvlet opp.

På denne sesjon, hvor Formann Mao sendte ut sin store appell til hele partiet og folket over hele landet — «glem aldri klassekampen» — og stilte den store oppgaven — «vi må drive sosialistisk opplysning» — lød proletariatets trompetstøt som kalte til et altomfattende angrep på borgerskapet. Lik et tordenskrall satte den skrekk i alle gjengangerne og uhyrene.

Den sosialistiske opplysningsbevegelsen på landsbygda, som ble satt i verk etter Formann Maos instruksjoner, var en revolusjon på den politiske og ideologiske front, en dypere utvikling av den sosialistiske revolusjon på landsbygda under nye historiske forhold. I forbindelse med denne store revolusjonære massebevegelsen fant det også sted en voldsom kamp mellom Formann Maos proletariske revolusjonære linje og den borgerlige reaksjonære linjen til Kinas Khrusjtsjov.

Den proletariske revolusjonære linjen som Formann Mao representerte, kom i konsentrert form til uttrykk i to store marxist-leninistiske dokumenter som ble utarbeidet under hans personlige ledelse. Det var «vedtak av sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti om noen problemer i det aktuelle arbeid på landsbygda» (tipunkts-vedtaket) og «Noen aktuelle problemer som er oppstått i den sosialistiske opplysningsbevegelsen på landsbygda» (23-artikkel-dokumentet).

Ifølge Formann Maos linje er det bydende nødvendig «å få et fast grep over klassekampen som nøkkelen, få et fast grep over kampen mellom sosialismens vei og kapitalismens vei som nøkkelen til løsningen av motsigelsen mellom sosialismen og kapitalismen.»

Ifølge Formann Maos linje er det bydende nødvendig å «støtte seg på arbeiderklassen, de fattige og lavere mellomstore bøndene, de revolusjonære kadrene, de revolusjonære intellektuelle og andre revolusjonære, og legge vekt på å forene over 95 prosent av massene og over 95 prosent av kadrene» for å «føre en skarp kamp med slag for slag mot kapitalistiske og føydale krefter som retter ville angrep på oss.»

Ifølge Formann Maos linje er «hovedsiktepunktet i den nåværende bevegelsen de folk innen partiet som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei.» «Av de som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei trer noen åpent fram i rampelyset, mens andre arbeider bak kulissene.» «Der finnes visse folk på de høyere trinn — på kommune-, distriktsfylkesområdes- og tilmed på provinstrinnet og i de sentrale avdelingene — folk som er motstandere av oppbyggingen av sosialismen» som støtter disse personer som sitter i maktstillinger.»

Denne marxist-leninistiske linjen rammet den lille håndfull partifolk i maktstillinger som med Kinas Khrusjtsjov i spissen slår inn på den kapitalistiske vei, hvor det sved mest, den kullkastet deres skjønne drøm om en gjenoppretting av kapitalismen. De forsto at situasjonen var ugunstig og tok derfor sin tilflukt til kontrarevolusjonær dobelttaktikk; de overtok parolene fra den sosialistiske opplysningsbevegelsen og disket opp med en borgerlig reaksjonær linje, som i formen var en «venstre»-linje, men ifølge sitt innhold en høyrelinje.

Den som først trådte fram var en annen toppfigur i partiet som satt i maktstilling og slo inn på den kapitalistiske vei. Denne skurken har alltid samarbeidet med Kinas Khrusjtsjov om å bekjempe den sosialistiske revolusjon på landsbygda. Han hadde tatt del i den store innsatsen for å redusere tallet på kooperativer og i agitasjonen for San Zi Yi Bao. Og nå trådte han fram på nytt. Allerede omtrent fire måneder etter at «ti-punkts-vedtaket» om den store sosialistiske opplysningsbevegelsen på landsbygda var offentliggjort, kokte han i all hast ihop et «andre ti-punkts-vedtak (utkast)» i direkte opposisjon til «ti-punkts-vedtaket.»

Det «andre ti-punkts-vedtaket (utkast)» tok i bruk den kontrarevolusjonære metoden med å «fjerne de varme glørne under den kokende kjelen», fornektet hovedinnholdet i kampen mellom de to klassene og mellom de to veiene og forkastet helt og holdent den linjen, de prinsipper og den politikken for den sosialistiske opplysningsbevegelsen som Formann Mao uttrykkelig hadde formulert i «ti-punkts-vedtaket». Under påskudd av å ville legge fram klare og tydelige «kriteria for gjennomføringen av spesifikke politiske retningslinjer», brukte det hundre og en framgangsmåter for å frikjenne landsbygdas kapitalistiske krefter, binde massene på hender og føtter og på alle mulige måter beskytte borgerskapets agenter innen partiet. Under påskudd av å drive «sosialistisk opplysning» rettet det brodden i kampen mot de fattige og lavere mellomstore bøndene. Ved at han produserte dette uhyrlige, giftige ugraset prøvde denne andre toppfiguren i partiet som slo inn på den kapitalistiske vei forgjeves å gjennomføre den borgerlige reaksjonære linjen, for slik å kvele de revolusjonære flammene fra den sosialistiske opplysningsbevegelsen som Formann Mao selv hadde tent. Dette er bare en av de mange uhyrlige forbrytelsene som denne andre toppfiguren i partiet som slår inn på den kapitalistiske vei, har begått i sin bekjempelse av sosialismen og sine forsøk på å gjenopprette kapitalismen.

Kinas Khrusjtsjov fulgte nøye opp i dette og ordnet det slik at hans kone Wang dro ut for å «arbeide på et utvalgt sted» og koke i hop sine beryktede «erfaringer fra Taoyuans produksjonsbrigade». Han drev deretter en brautende reklame for disse «erfaringer» og spredte dem over hele landet. Han klekket tilmed ut et «revidert utkast» til det «andre ti-punkts-vedtaket (utkast)», etter at han hadde foretatt forandringer og pusset på det i samsvar med disse «erfaringer». Dette typiske uttrykket for den borgerlige reaksjonære linjen, i formen en «venstre»-linje, men ifølge sitt innhold en høyrelinje, var et reaksjonært program i opposisjon til Formann Maos proletariske revolusjonære linje.

Den hensikt Kinas Khrusjtsjov hadde med å utarbeide denne borgerlige reaksjonære linjen, i formen en «venstre»-linje, men ifølge sitt innhold en høyrelinje, var å intrigere for å tilrive seg ledelsen i den sosialistiske opplysningsbevegelsen og lede denne store sammensvergelse som han hadde klekket ut for å kunne drive en brutal undertrykkelse av de fattige og lavere mellomstore bøndene og riste makten ut av hendene på proletariatet. Gjennom en viss tid forekom det på noen steder som sto under hans kontroll og som lå under for den ytterst skadelige innflytelsen fra denne linjen, i formen en «venstre»-linje, men ifølge sitt innhold en høyrelinje, at ikke så rent få fattige og lavere mellomstore bønder ble stemplet som «kontrarevolusjonære» og fratatt makten. Dermed ble det gjort alvorlig skade på de fine fruktene av den sosialistiske opplysningsbevegelsen, som ble drevet med rettleiing av Formann Maos proletariske revolusjonære linje.

Kinas Khrusjtsjov anstrengte seg til det ytterste for å unngå kardinalspørsmålet om motsigelsen mellom sosialismen og kapitalismen. I stedet definerte han med glatt tunge innholdet i den sosialistiske opplysningsbevegelsen som «motsigelsen mellom å være ren og uren i de fire spørsmålene» (politikken, ideologien, organisasjonen og økonomien — o.a.), «og sammenhengen mellom motsigelsene innen partiet og motsigelsene utenfor partiet, eller sammenhengen mellom motsigelsene mellom fienden og oss på den ene siden og motsigelsene i folket på den annen side,» osv. osv. Med dette falske knepet ville Kinas Khrusjtsjov for det første få det revolusjonære folket til å glemme proletariatets klassekamp mot borgerskapet og glemme proletariatets diktatur, og for det andre ville han rette brodden mot de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser og mot det store antall gode og forholdsvis gode kadrer, for på denne måten å beskytte den lille håndfulle partifolk som gikk den kapitalistiske vei, mot å bli avslørt. Det var en meget ondsinnet plan.

Kinas Khrusjtsjov var dødsens redd for at de brede revolusjonære massene og de revolusjonære kadrene virkelig skulle reise seg og skaffe seg et fast grep over Formann Maos proletariske revolusjonære linje og partiets prinsipper og politikk. Dette ville nemlig bety at hans leiesvenner ble avslørt. Derfor valgte han Kuomintangs «formynderskaps»-metode for å undertrykke massene, slå til mot de revolusjonære kadrene og berøve bevegelsen for hele dens ånd i et forgjeves forsøk på å slå lokket fast igjen over klassekampen og forvandle den sosialistiske opplysningsbevegelsen til en ren formalitet.

Den hensikt som Kinas Khrusjtsjov og hans kompanjonger hadde med å avskrive kampen mellom de to veiene, undertrykke massene og slå til mot de revolusjonære kadrene var når alt kommer til alt, å fiske i rørt vann, skaffe forvirring i klasseoppstillingen, gi kampen et annet siktepunkt og slå til mot de mange for å beskytte de partifolk som hadde slått inn på den kapitalistiske vei og beskytte seg selv.

Denne borgerlige reaksjonære linjen som Kinas Khrusjtsjov hadde utarbeidet, og som i sin form var en «venstre»-linje, men ifølge sitt innhold en høyrelinje, var en linje som skulle føre den sosialistiske opplysningsbevegelsen ut på veien til den kapitalistiske restaurasjon, en linje som gikk ut på å undergrave proletariatets diktatur og forvandle det til et borgerskapets diktatur.

Ikke før ble denne linjen lagt fram, før den ble møtt med motstand og opposisjon fra de revolusjonære massene og fra brede lag av de revolusjonære kadrene. Offentliggjørelsen av det historiske «23-artikkel-dokumentet», som var blitt utarbeidet under Formann Maos personlige ledelse, kunngjorde at denne borgerlige reaksjonære linjen hadde spilt fallitt. Med rettleiing i Formann Maos proletariske revolusjonære linje ble den sosialistiske opplysningsbevegelsen meget vellykket. Landsbygdas kapitalistiske krefter ble tilføyd kraftige slag. Folkekommunene ble ytterligere konsolidert og sosialismens posisjoner på landsbygda ble ytterligere styrket. Og den store proletariske kulturrevolusjonen som fulgte, har ført bevegelsen for den sosialistiske revolusjon på landsbygda fram til en helt ny etappe.

Bruk «Kampen mot egennytten, avvisningen av revisjonismen» som nøkkelen og fullfør kampen mellom de to veiene på landsbygda

Tett i kjølevannet til den store styrmann Formann Mao har Kinas 500 millioner bønder med hell styrt forbi undervannsskjær og farlige sandbanker, klart seg gjennom onde vinder og tett tåke og har i de siste 18 år seilt på den sosialistiske kursen i strålende kamper.

Historien om den kampen som i disse 18 år er blitt ført på landsbygda mellom de to veiene og de to linjene har skaffet oss overordentlig rike erfaringer. Av de viktigste punkter kan vi nevne disse:

1. «Det sosialistiske samfunn dekker en temmelig lang historisk etappe. I denne etappen fortsetter det å eksistere klasser, klassemotsetninger og klassekamper, kampen mellom den sosialistiske og den kapitalistiske vei fortsetter og faren for en kapitalistisk restaurasjon består fremdeles.» Som følge av at godseierne og de rike bøndene som er blitt styrtet, aldri vil forsone seg med sin undergang og alltid gjør forsøk på et come-back, som følge av at borgerskapets innflytelse, vanens makt fra det gamle samfunn, småprodusentenes spontane tendens i retning av kapitalisme fortsetter å eksistere i samfunnet, har klassekampen på landsbygda alltid vært meget innfløkt og hard, og ytterst voldsom ved hvert eneste historiske vendepunkt. Kampen mellom Formann Maos proletariske revolusjonære linje og den borgerlige reaksjonære linjen til Kinas Khrusjtsjov i spørsmålet om den sosialistiske revolusjon på landsbygda er nettopp en konsentrert gjenspeiling innen partiet av denne kampen. For å kunne holde fast ved den sosialistiske vei må de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser og de revolusjonære kadrene fullføre kampen mellom de to linjene innen partiet, grundig kritisere og gjendrive den borgerlige reaksjonære linjen til Kinas Khrusjtsjov og gjøre det av med dens ytterst skadelige innflytelse.

2. Det grunnleggende spørsmålet i alle revolusjoner er spørsmålet om den politiske makt. Når alt kommer til alt står kampen mellom de to linjene på landsbygda om proletariatets diktatur skal konsolideres eller styrtes. For å kunne nå sitt forbryterske mål med å styrte proletariatets diktatur under dette diktaturets nye historiske forhold, tar klassefienden bestandig i bruk metoder som går ut på å skape korrupsjon, splittelse og demoralisering, på å trekke kadrer ut fra våre rekker eller selv snike seg inn der, på å bruke så vel en mild som en hard taktikk når det gjelder å få agenter innen partiet. Den lille håndfull partifolk som slår inn på den kapitalistiske vei er hovedfienden og de farligste fiendene til de fattige og lavere mellomstore bøndenes brede masser. Og Kinas Khrusjtsjov er deres sjef, som står bak kulissene. Den borgerlige reaksjonære linjen som han hardnakket drev igjennom på landsbygda var et høyst viktig ledd i hans kontrarevolusjonære plan om å gjenopprette kapitalismen i Kina og forvandle proletariatets diktatur til et borgerskapets diktatur. Hvis vi tillot den lille håndfull partifolk som slår inn på den kapitalistiske vei, å rive til seg statsmakten, da ville vi gå tilbake og på nytt bli styrtet ut i de gamle lidelsene.

3. Etter at landbrukskooperasjonen er gjennomført, er den sosialistiske revolusjon ennå ikke ført til ende på den økonomiske front. Kampen mellom de krefter som vil konsolidere det sosialistiske systemet med kollektiv eiendomsrett og de krefter som forsøker å sabotere dette, vil fortsatt være et framtredende spørsmål. Da San Zi Yi Bao i stor utstrekning ble drevet igjennom, var dette et viktig tiltak fra klassefiendens side for å undergrave og oppløse det sosialistiske systemet med kollektiv eiendomsrett. Proletariatet og de fattige og lavere mellomstore bøndene må bruke det proletariske diktaturets veldige makt til å konsolidere og utvikle det sosialistiske systemet med kollektiv eiendomsrett for på dette vis å slå inn på veien til felles velstand.

4. På landsbygda er det de fattige og lavere mellomstore bøndenes brede masser som danner vårt samfunnsmessige grunnlag for oppbyggingen av sosialismen. De er den kraft vi må støtte oss på for å gjennomføre proletariatets diktatur på landsbygda. For å kunne gjenopprette kapitalismen på landsbygda har Kinas Khrusjtsjov hele tiden holdt seg til den borgerlige klasselinjen med å støtte seg på godseierne, de rike bøndene, de kontrarevolusjonære, de dårlige elementene og høyre-folka, for å kunne slå til mot de fattige og lavere mellomstore bøndene. Vi må opptre i opposisjon mot dette og holde fast ved den proletariske klasselinjen med å støtte oss på de fattige og lavere mellomstore bøndene og i løpet av sosialismens historiske periode forene oss med dem, slik at makten ligger fast i hendene på dem som fast og sikkert går den sosialistiske vei.

5. «Det alvorlige problemet er opplysningsarbeidet blant bøndene.» «Hovedoppgaven» i partiets «politiske arbeid» på landsbygda «består i stadig å gjennomsyre bondemassene med en sosialistisk ideologi og kritisere tendensen i retning av kapitalisme.» Men Kinas Khrusjtsjov prøvde desperat å rette slag mot bøndenes sosialistiske initiativ og få den materielle ansporing til å virke aktivt. Han gjorde alt han kunne for å oppmuntre og benytte den spontane tendensen i retning av kapitalisme, for på så vis å tjene gjenopprettingen av kapitalismen. Det var en alvorlig kamp for å erobre ledelsen over bøndene på det ideologiske område. Bondemassene og de revolusjonære kadrene må sette den proletariske politikken i forgrunnen, holde fast ved å sette Mao Tse-tungs tenkning i kommandoposisjon og med kraft bekjempe den borgerlige «egennytten» og samtidig nådeløst avvise revisjonismen til Kinas Khrusjtsjov for på dette vis litt etter litt rykke revisjonismen opp med røttene.

I 18 år har Kinas Khrusjtsjov stivnakket holdt fast ved sitt borgerlige reaksjonære standpunkt, betraktet de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser som sine fiender, lagd vansker, lidd nederlag, lagd vansker igjen og lidd nederlag igjen, helt til den nåværende store proletariske kulturrevolusjon har ført til hans undergang. Hans borgerlige reaksjonære linje mot den sosialistiske revolusjonen på landsbygda er i ferd med å bli feid ned i historiens søppeldunk.

Kampen mellom de to veiene og de to linjene på landsbygda må føres til ende. Den store proletariske kulturrevolusjonen må fullføres på landsbygda, i den retning Formann Mao har staket ut.

La den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning for evig tid vaie over landsbygda i Kina!

Noter:

1. «Instruksjoner til An Tzu-wen og andre», 23. januar 1950.

2. Samme sted.

3. «Brev til sjuende eldre søster», 2. mai 1950.

4. «Instruksjoner til An Tzu-wen og andre», 23. januar 1950.

5. «Om jordreformspørsmålet», 14. juni 1950.

6. «Instruksjoner til An Tzu-wen og andre», 23. januar 1950.

7. Samme sted.

8. I «Tale på en sesjon i den nasjonale komiteen for Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse», 4. november 1951.

9. «Merknader til beretningen fra Sjansi-provinsens partikomité: ‘Løft de gjensidige støtteorganisasjonene i de gamle frigjorte områdene opp på et høyere nivå’», 3. juli 1951.

10. «Tale på konferansen om propagandaarbeidet», 7. mai 1951.

11. «Tale til kadrene om å gå ut til grasrøttenes nivå», 18 juli 1962.

12. «Instruksjoner i spørsmålet om å forby oppkjøp av varer ‘Gjennom bakdøra’», 22. oktober 1961.

13. Tale i juni 1962.

14. Denne toppfiguren er Deng Xiaoping -TFM.