Et reaksjonært kapitulasjonsprogram

Denne teksten er hentet fra heftet «Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov» utgitt av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968. Personen omtalt som Kinas Khrusjtsjov er forræderen Liu Shaoqi.

Andre tekster fra dette heftet er tilgjengelig på TFM:

Det viktigste element i boka «Selvdyrkelse» er forræderi mot proletariatets diktatur

 Kampene mellom de to veiene på landsbygda i Kina

Sammenbrudd for Kinas «tilbeder av parlamentarismen»

«Besluttsomt forsvar for den demokratiske sentralismen i partiet»

«Leder i arbeiderbevegelsen» eller streikebryter nr. 1?

ET REAKSJONÆRT KAPITULASJONSPROGRAM

Avvisning av teorien om «en ny etappe for fred og demokrati», som fornekter den voldelige revolusjon.

(En noe forkortet oversettelse av originalen som sto i «Folkets Dagblad» den 19. september 1967)
Av Jen Li-hsin

Den strie strømmen i den store proletariske kulturrevolusjonen har trukket toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, fram for historiens domstol.

Etter at folket hadde revet av ham maskeringen som «gammel revolusjonær» oppdager det straks på hans person stemplet av Bernsteins, Kautskys og lignende elementers gamle revisjonisme. Allerede for over 20 år siden, da det kinesiske folk etter åtte års harde kamper seiret i Motstandskrigen mot Japan, hadde Kinas Khrusjtsjov med sin teori om «en ny etappe for fred og demokrati» avslørt sine heslige trekk som gammel kontrarevolusjonær.

Etter seieren i Motstandskrigen mot Japan sto Kina overfor et avgjørende slag mellom en skjebne og en framtid av to forskjellige slag, nemlig:

«Å bygge opp et ny demokratisk land for folkets brede masser under proletariatets diktatur? Eller a bygge opp et halvkolonialt og halvføydalt land under storgodseiernes og storborgerskapets diktatur?»

Innen Kinas kommunistiske parti fantes det to diametralt forskjellige linjer i dette grunnleggende spørsmål som har tilknytning til den kinesiske revolusjon og verdensrevolusjonen.

Den proletariske revolusjonære linje, representert ved Formann Mao, gikk inn for en dristig mobilisering av massene, for å øke folkets styrke og føre en kamp med like for like mot de USA-Chiang Kai-shek-reaksjonære for å kunne fullføre den demokratiske revolusjon og deretter bygge opp et land med folkets demokratiske diktatur under proletariatets ledelse.

Høyreelementenes kapitulasjonslinje, representert av toppfiguren innen partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, gikk imot en voldelig revolusjon, benektet nødvendigheten av væpnet kamp, oppfordret til tilbaketrekning for de USA-Chiang Kai-shek-reaksjonæres tøylesløse angrep og gikk inn for å «bygge opp landet i samarbeid» med Chiang Kai-shek på den legale «parlamentariske vei», slik at det kinesiske folk, som nettopp hadde reist seg og kastet av seg de japanske fascistenes kolonilenker, igjen skulle styrtes ut i halvkolonialismens og halvføydalismens avgrunn.

Teorien om «en ny etappe for fred og demokrati» som ble forkynt av Kinas Krusjtsjov, var et rendyrket revisjonistisk program, et program for rendyrket klassekapitulasjonisme og nasjonal kapitulasjonisme.

En pasifistisk myte

Umiddelbart etter Den annen verdenskrig fikk Kinas Khrusjtsjov det travelt med å holde taler og skrive artikler. I «Beretning til kamerater som drar ut for å arbeide i Nodøst-Kina», «Den nåværende situasjon og våre oppgaver» og «Beretning om den foreliggende situasjon», skapte han en pasifistisk myte.

Han hevdet at etter krigen «blir hele verden en verden med fred, demokrati og enhet» og at «etappen med fredelig oppbygging i hele verden er kommet. Det vil ikke lenger bli noen krig, men fred, og det varig fred.»

Han trodde at imperialismen ikke bare hadde endret sitt aggressive og krigerske vesen, men at den var blitt villig til å sympatisere med og hjelpe folkerevolusjonene. Han sa at den amerikanske regjering «også trenger» fred, at «heller ikke er USA villig til å se Kina i en borgerkrig» og at USA ville «hjelpe Kinas demokratiske bevegelse.»

Han framholdt at det kinesiske folk ikke behøvde utkjempe noen revolusjonær borgerkrig for å styrte det reaksjonære Kuomintang-styret, men sammen med Chiang Kai-shek måtte gjennomføre en «fredelig nasjonal oppbygging». Overalt forkynte han: at «det vil ikke lenger bli noen borgerkrig», at «de tre store politiske partiene vil komme til å samarbeide», at også Chiang Kai-shek ønsket «en reell drøfting om en rekke spørsmål», at «de tre hovedlagene i det kinesiske folk vil ha demokrati» og så videre i det uendelige.

Men utviklet tingene seg virkelig slik som Kinas Khrusjtsjov hadde forestilt seg? Vi behøver bare kaste et tilbakeblikk på historien i slutten av førtiåra for å kunne avsløre disse løgnene.

Etter Den annen verdenskrigen foretok Formann Mao en uttømmende analyse av den internasjonale situasjon, da han sa:

«Dette betyr ikke at det etter at de fascistiske aggressorlandene er overvunnet. Den annen verdenskrig er over og det er opprettet fred i verden ikke lenger vil forekomme kamper. Fascismens gjenværende krefter, som fremdeles er spredt vidt og bredt, vil sikkert og visst fortsette å stelle til bråk, samtidig som det innen den leiren som nå bekjemper den fascistiske aggresjon fins krefter som bekjemper demokratiet og undertrykker andre nasjoner, og de vil fortsette med å undertrykke folket i forskjellige land og i koloniene og halvkoloniene. Det vil derfor etter at det er opprettet internasjonal fred, fremdeles bli ført utallige kamper i størstedelen av verden — mellom de antifascistiske massene og restene av fascisme, mellom demokrati og antidemokrati, mellom nasjonal frigjøring og nasjonal undertrykkelse.»

For imperialismen er freden bare en fortsettelse av dens politikk i krigstid. Den opprettholder freden ved å utplyndre koloniene og halvkoloniene i stadige kriger. For å kunne oppnå virkelig fred må det revolusjonære folk nytte den revolusjonære, rettferdige krigen til å bekjempe den kontrarevolusjonære, urettferdige krigen. Så lenge imperialismen består, kan de revolusjonære kriger ikke opphøre, ikke en gang for en eneste dag.

Betyr kanskje ikke den teorien som Kinas Khrusjtsjov har kokt ihop om en verdensomfattende «varig fred» at imperialistene har lagt fra seg sine slakterkniver og blitt buddhaer? Innebar den ikke at folket i koloniene og halvkoloniene ikke må føre nasjonale frigjøringskriger, og at proletariatet i de kapitalistiske land ikke må føre revolusjonære borgerkriger?

Det er krystallklart at teorien om en verdensomspennende «varig fred» er en tvers igjennom reaksjonær teori for likvidering av revolusjonen. Den tar ikke bare sikte på å føre proletariatet bak lyset, men også på å tjene imperialismens kontrarevolusjonære dobbelt-politikk.

Samtidig som han sang sin «freds»-salme, opptrådte Kinas Khrusjtsjov også som talerør for den amerikanske regjering med erklæringen om at USA «trenger» fred og «vil hjelpe Kinas demokratiske bevegelse». La oss se litt på den såkalte «amerikanske hjelpen» som Kinas Khrusjtsjov så gjerne snakket om.

Fra september 1945 til juni 1946 hjalp USA Chiang Kai-shek med å transportere 540 000 mann tropper for å omringe og angripe de frigjorte områdene. Den militære hjelpen de ga Chiang Kai-shek fra 1945 til 1949 beløp seg til over 5 900 millioner amerikanske dollars. I løpet av samme tidsrom hjalp de Chiang med å utruste tropper på 840 000 mann. Foruten alt dette sendte den amerikanske imperialismen også egne tropper til å invadere Kina.

Det var dette han kalte «amerikansk hjelp»! Hele denne hjelpen gikk til Chiang for at han skulle kunne føre en kontrarevolusjonær borgerkrig og slakte ned det kinesiske folk. Påstanden om at den «amerikanske regjering …. vil hjelpe Kinas demokratiske bevegelse» var ren og skjær løgn.

Dette var en tydelig amerikansk imperialistisk aggresjon, men Kinas Khrusjtsjov hevdet at USA «trenger» fred. Det var et klart tilfelle av at den amerikanske imperialismen ga Chiang Kai-shek penger og geværer til støtte i en borgerkrig, men Kinas Khrusjtsjov sa at «heller ikke er USA villig til å se Kina i en borgerkrig». Hva skal en kalle alt dette, om ikke et skamløst nasjonalt forræderi?

Kinas Khrusjtsjov var ikke bare en forkjemper for den borgerlige pasifismen, men også en likvidator av den revolusjonære borgerkrigen. Han benyttet seg av alle de opportunistiske knepene han rådde over og kastet ut den ene fredsrøykbomben etter den andre.

En av dem var den «fredelige nasjonale oppbyggingen». For å bygge opp et land for borgerskapet, eller for proletariatet? Hvis han snakket om et land for borgerskapet, da hadde jo storgodseierne og storborgerskapet representert ved Chiang Kai-shek allerede grepet statsmakten for lenge siden. Hvis han mente et land med proletariatets diktatur, da måtte det brukes vold for å kunne gripe makten. Hvordan kunne det da være tale om «fred»?

Den andre røykbomben var: «Det vil ikke lenger bli noen borgerkrig». Dette var ren og skjær ønsketenkning av Kinas Khrusjtsjov. Nøyaktig samtidig med at han sang sin fredssang for å skjønnmale Chiang Kai-shek, mobiliserte Chiang sine tropper til et massivt angrep på de frigjorte områdene. Var kanskje disse bloddryppende kjensgjerningene et bevis på at «det vil ikke lenger bli noen borgerkrig»?

Den tredje var: «De tre store politiske partiene vil komme til å samarbeide,» og dette ville bli et «samarbeid over lang sikt», og også Chiang Kai-shek ønsket «reelle drøftinger om en rekke spørsmål». Dette var typisk klassekapitulasjonisme. Hvordan skulle Kinas kommunistiske parti, som representerte proletariatet og de arbeidende massenes interesser kunne gå inn i et «samarbeid på lang sikt» med de Kuomintang-reaksjonære, som representerte storgodseiernes og storborgerskapets interesser og som var underdanig overfor imperialismen? Hvordan skulle vi kunne glemme de voldsomme blodbadene som de Kuomintang-reaksjonære foranstaltet den 12. april 1927? Hvordan skulle vi kunne glemme at de Kuomintang-reaksjonære styrtet folket ut i en blodig borgerkrig som varte i ti år? Hvordan skulle vi kunne glemme de tre antikommunistiske overfallene som de Kuomintang-reaksjonære satte i verk under krigen mot Japan? Hvordan skulle der kunne finnes et felles språk for «drøftinger» mellom det revolusjonære folk og Chiang Kai-shek — forræder, diktator og foranstalter av borgerkrig i en person?

Den fjerde var: «De tre hovedlagene i det kinesiske folk ønsker demokrati — det arbeidende folk, mellomlaget i det mellomstore borgerskapet og en del av storborgerskapet ønsker demokrati i Kina.» Her forkynte Kinas Khrusjtsjov atter en gang det samme reaksjonære tøvet om «allment demokrati» som Kautsky og folk av hans type.

Marxismen forteller oss at demokratiet alltid har et klasseinnhold. Kan storgodseierne og storborgerskapet dele et «allment demokrati» med proletariatet og det arbeidende folk? Nei, det kan de ikke! Storgodseiernes og storborgerskapets såkalte demokrati ville bety undertrykkelse av og diktatur over proletariatet og det arbeidende folk. Det ville bety Kuomintang-ettpartistyrets fascistiske diktatur. I øynene på Kinas Khrusjtsjov var storgodseierne og storborgerskapet også blitt «folket». For en fornærmelse mot det kinesiske folk!

Med glatt tunge argumenterte Kinas Khrusjtsjov med: «Folket trenger fred.» Ja, folket trengte i sannhet fred. Men den slags fred som folket ønsket, var vesensforskjellig fra den freden han snakket om. Folket forsto fullt ut at en virkelig fred kunne det bare oppnå ved å kjempe, ikke ved å trygle.

En avskyelig forræder mot voldelig revolusjon

Marxismen-leninismens teori, Mao Tse-tungs tenkning om den voldelige revolusjon kaster sin stråleglans vidt og bredt gjennom den store praksis i det kinesiske folks åtte år lange Motstandskrig.

Straks Motstandskrigen var over, sendte Formann Mao ut sin advarsel til hele partiet og til folket i hele landet. Han pekte på at Chiang Kai-shek «søker konsekvent å påtvinge folket krig, med ett sverd i venstre hånd og nok ett i høyre. vi griper også til sverdet, vi følger hans eksempel.»

Kinas kommunistiske parti ledet den gang en hær på en million mann og en milits på to millioner mann. I denne kritiske tid, da Chiang Kai-shek sto klar til å begynne en altomfattende borgerkrig, besto den eneste rette vei som Kinas kommunistiske parti og det kinesiske folk kunne følge for å vinne seier i den proletariske revolusjon i å holde ut og fortsatt slå den væpnete kontrarevolusjon ned med væpnet revolusjon.

Hvilken rolle spilte så den toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, i dette grunnleggende spørsmål om væpnet kamp?

Bare se på ham! Da de USA-Kuomintang-reaksjonære kvesset sverdene sine, spilte han den forslitte melodien fra «teorien om forutsetningene for væpnet kamp.» Han sa at etter seieren i Motstandskrigen mot Japan var «hovedformen for kampen i den kinesiske revolusjon gått over fra væpnet kamp ril ikke væpnet kamp, massekamp og parlamentarisk kamp», og at den «væpnete kamp i allmenhet var opphørt».

Ja, bare se på ham! Som en slave på kne foran sin herre, gjorde han alt som sto i hans makt for å oppheve vårt partis ledende stilling i hæren og overlevere folkets våpen til tyrannen og folkeforræderen Chiang Kai-shek.

Han sa: «Hæren vår vil snart bli reorganisert til en offisiell nasjonal armé, lokale sikkerhetsstyrker og selvforsvarskorps osv. I den reorganiserte hæren vil politiske kommissarer, partiavdelinger og komiteer som steller med partianliggender snart være avskaffet. Partiet vil opphøre med sin direkte ledelse av hæren (dette vil bli effektivt i løpet av noen måneder) og vil ikke lenger utstede direkte ordrer til hæren.»

Umiddelbart foran seieren i Motstandskrigen hadde Chiang Kai-shek sagt: «Det kommunistiske parti vil få legal status etter at det har overlevert sin hær.» Med disse ord fremdeles lydende i ørene erklærte Kinas Khrusjtsjov seg enig. Ha sa:

«Forholdet mellom vårt parti og hæren vil formes etter samme mønster som forholdet mellom Kuominang og dets hær.» «Først etter at denne forandring er foretatt, vil denne hæren som vårt parti skapte for 18 år siden ble legal og fortsatt kunne bestå.»

Dette viser i sannhet at det herren har sagt, det blir gjentatt av slaven og at folk av samme ulla holder sammen! De forbausende uttalelsene Kinas Khrusjtsjov kom med mot væpnet kamp er en klar tilståelse av at han med liv og sjel hadde solgt seg til storgodseierne og storborgerskapet.

Marxismen-leninismen viser oss at den voldelige revolusjon er en allmenngyldig lov i den proletariske revolusjon. En anerkjennelse eller ikke anerkjennelse av dette har alltid dannet skillet mellom proletariske revolusjonære og alle overløpere fra proletariatet.

Vår store leder Formann Mao har på genialt og skapende vis utviklet den marxist-leninistiske teorien om den voldelige revolusjon:

Han understreket spesielt at «hovedmidlene eller hovedformen i den kinesiske revolusjon må være væpnet, ikke fredelig kamp,» og at «uten væpnet kamp ville verken proletariatet eller folket og heller ikke det kommunistiske parti i det hele tatt ha noen posisjon i Kina» og «det ville bli umulig for revolusjonen å seire . . . Kameratene innen hele partiet må aldri glemme denne erfaringen som vi bar betalt for med blod.»

Toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei holdt fast ved sitt syn at den «væpnete kamp i allmennhet var opphørt.» Han erklærte med andre ord at den marxist-leninistiske tesen om voldelig revolusjon var blitt avlegs. Han hadde forkastet denne store marxist-leninistiske teorien og blitt en avskyelig forræder mot den voldelige proletariske revolusjon.

I «Om Chungking-forhandlingene» pekte vår store leder Formann Mao klart og tydelig på at «Folkets våpen, hvert gevær og hver kule må beholdes, må ikke overleveres.»

Hvis vi overfor den væpnete offensiven av flere millioner mann av Chiang Kai-sheks reaksjonære tropper, hadde stanset det revolusjonære folkets væpnete kamp, ville ikke det betydd at vi innbød til vår egen tilintetgjørelse? Hvis vi under slike omstendigheter hadde oppgitt partiets ledelse over hæren og overlevert folkets våpen, ville ikke det betydd at vi rakte sverdene fram til Chiang Kai-shek og innbød ham til å kappe hodet av oss?

Det forslag som toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei framsatte om at hæren skulle «reorganiseres» og «nasjonaliseres», betydde i virkeligheten at folkehæren som sto under vårt partis ledelse skulle reorganiseres slik at den ble til Chiang Kai-sheks «Nasjonale hær», og at folkehæren ble den reaksjonære Kuomintang-regjeringens eiendom. Dette var helt ut i samsvar med kravet fra fascisthøvdingen Chiang Kai-shek, som skrek: «Overlever først hæren, så skal jeg gi dere demokrati etterpå».

Denne trofaste talsmannen for de USA-Chiang-reaksjonære sa på sitt spissborgerlige språk: «Hvis hæren som en innrømmelse retirerer ett steg, vil hele landet ta et stort steg framover», og «det er umaken verd å gjøre denne innrømmelsen, den vil lønne seg.»

Bare se på ham! Det er ikke til å ta feil av at det han arbeidet for var et stort historisk tilbakesteg, men han kalte det et «stort steg framover». Det er ikke til å ta feil av at det han arbeidet for var et stort politisk forræderi, men han sa at det var «umaken verd» og at det ville «lønne seg».

Jamen sa vi «umaken verd» og «lønne seg». Dette er intet annet enn deler av politiske profitørers varelager.

En blindgate for revolusjonen

Toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei nærte det bitreste hat til den voldelige revolusjonen. Hva var det så han higet etter?

La oss se hvordan han selv besvarte dette spørsmålet.

I de to beryktede talene han holdt på en og samme dag i februar 1946 understreket Kinas Khrusjtsjov gang på gang disse punktene: «Hovedformen for kampen i den kinesiske revolusjon er nå blitt fredelig og parlamentarisk; dette er en legal massekamp, en parlamentarisk kamp,» og «alle politiske spørsmål må løses på fredelig vis.» I Kina, erklærte han, «er det mulig å seire i den demokratiske revolusjon, uten at man igjen tyr til borgerkrig. En grunnleggende framgang kan vinnes ved hjelp av grunnloven og ved at det dannes en nasjonalforsamling.»

Med et øye festet på hovedsjansen, var denne fyren alltid på utkikk etter å kunne plukke opp levninger etter de USA-Chiang-reaksjonære. Han utbrøt hysterisk: «Det er nødvendig å være god i propagandaarbeid, i å holde taler og drive valgkampanje for å kunne verve stemmer fra alle.» «Vi kjempet oss ikke inn i Peiping og Tientsin ved geværets hjelp. Vi kan greie å komme inn ved hjelp av stemmer hvis vi skjøtter oss vel i den parlamentariske kampen.» Han fikk vann i munnen ved tanken på makt og jublet: Etter den politiske rådgivende konferansen vil vårt parti (KPK) bli et av regjeringspartiene; det vil komme til makten og ikke være i opposisjonsposisjon. Noen av oss vil bli embetsmenn …. sentralregjeringens embetsmenn …. og det foreligger muligheter for deltakelse (i regjeringen) for lang tid framover.»

Nok! Nok! Kinas Khrusjtsjov er en ytterst rabiat tilhenger av parlamentarismen!

Slik Kinas Khrusjtsjov så det, ville innkallelsen av den gamle politiske rådgivende konferansen «tvinge Chiang Kai-shek til å gi avkall på ettparti-diktaturet og begynne å innføre det nasjonale demokrati.» Derfor måtte og kunne hele partiets arbeid «gå over til å bli en ikke væpnet kamp, en legal massekamp og en parlamentarisk kamp.» Slik denne hengivne tilhengeren av parlamentarismen så det, ble den «parlamentariske vei» den enerådende formel for å vinne seier for den kinesiske revolusjon.

Men kjensgjerninger lar seg ikke forvrenge og historien kan man ikke fuske med! Alle de som prøver å forfalske historien vil uvegerlig gå over i historien som forbrytere.

Vår store leder Formann Mao pekte for lenge siden på at det gamle Kina under de USA-Chiang-reaksjonæres brutale styre «ikke har noe indre demokrati, men står under føydal undertrykkelse og — i sine forbindelser utad har det ingen nasjonal uavhengighet men blir undertrykt av imperialismen. Derav følger at vi ikke har noen nasjonalforsamling som vi kan dra nytte av og ingen legale rettigheter til å organisere arbeiderne til streik. Det kommunistiske partis grunnleggende oppgave består ikke i a gjennomgå en lang periode med legal kamp før det går i gang med opprør og krig, og den består ikke i å ta de store byene først og deretter okkupere landsbygda, men tvertom.»

Fra et marxist-leninistisk syn er nasjonalforsamlingen ikke noe annet enn en utsmykning av borgerskapets diktatur og et redskap for dets herredømme over proletariatet. Den såkalte parlamentariske veien var et reaksjonært politisk forslag som ble satt fram av forrædere mot proletariatet for å tjene borgerskapets behov. Det er rendyrket revisjonistisk tøv.

Hvor i Kina kunne man etter seieren i Motstandskrigen mot Japan finne en verden hvor det hersket ro og velstand og som var preget av en atmosfære av «fred, demokrati og enhet», slik Kinas Khrusjtsjov framstilte det? Hvor kunne man hos de Kuomintang-reaksjonære finne den minste smule oppriktig vilje til å «gi avkall på ett-partidiktaturet» og innføre nasjonalt demokrati?

Den reaksjonære Chiang Kai-shek-regjeringen utøvde storgodseiernes og storborgerskapets diktatur over folket. Hovedleddet i dens statsapparat var ikke en nasjonalforsamling, men en reaksjonær militærmakt på flere millioner mann, bevæpnet til tennene med amerikansk utrustning. Når man under Chiang Kai-sheks fascistiske diktatur kunne tilrå å vinne revolusjonær seier langs den «parlamentariske vei», da var dette et foraktelig forsøk på å føre proletariatet og det revolusjonære folk bak lyset. Lenin sa i sin tid at «å begrense klassekampen til parlamentarisk kamp, eller a betrakte denne form for kamp som den høyeste og avgjørende formen som alle andre kampformer må underordnes, det betyr i virkeligheten å desertere fra proletariatet og gå over til borgerskapet.»

Kinas Khrusjtsjov anstrengte seg kraftig for å komponere en slik rapsodi til «parlamentspalasset». Men det var bare noe tøys en gal mann lirte av seg i delirium!

Hvordan kunne man overhodet forestille seg at det under de USA-Chiang-reaksjonæres fascistdiktatur som resultat av egen veltalenhet kunne settes i verk en såkalt demokratisk valgkampanje eller at det kunne utarbeides en grunnlov som ivaretok proletariatets ønsker?

Selv om det ble erobret en eller to stillinger innen embetsverket eller det ble vunnet noen få stemmer på bekostning av at man ga fra seg partiets lederstilling og overleverte folkets våpen, kunne så disse få stemmene og embetspostene rokke det aller minste ved Chiang-klikkens herredømme?

Lenin tok for lenge siden avstand fra den slags opportunistiske klovner. Han sa: «Bare kjeltringer eller taper kan tro at proletariatet først rna erobre flertallet i valg som gjennomføres under borgerskapets åk, under lønnsslaveriets åk og deretter erobre makten. Dette er toppen av dumhet eller hykleri. Det betyr å sette valg under det gamle systemet og med det gamle maktapparat i stedet for klassekamp og revolusjon.»

Kinas Khrusjtsjov er nettopp den slags kjeltring som Lenin her snakket om. Hvis vi hadde opptrådt i samsvar med hans ideer, ville det betydd å kapitulere for de USA-Chiang-reaksjonære. Partiet vårt ville blitt et valgparti og et parlamentarisk parti, et ynkelig redskap for å opprettholde borgerskapets herredømme.

Hadde vi opptrådt i samsvar med hans ideer, ville den kinesiske revolusjonen blitt oppgitt på halvveien. Kina ville for evig tid forblitt det gamle Kina i avgrunnsdypt mørke under storgodseiernes og storborgerskapets diktatur. Det kunne aldri blitt det lyse nye Kina av i dag under proletariatets diktatur.

I sin søken etter et fikenblad til å dekke over sin kapitulasjonistiske linje medgikk toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei så langt at han etterliknet Kautsky og Trotsky. Han beskylte vårt parti for at det «inntok en skeptisk holdning og gjorde seg skyldig i sneversynte «venstre»-isolasjonistiske mistak, fordi det ikke trodde at Chiang Kai-sheks Kuomintang under press fra alle kanter også kunne gjennomføre demokratiske reformer og fortsette med å samarbeide med vårt parti i en nasjonal oppbygging, og fordi det ikke trodde på at det var inntrådt en ny etappe med fred og demokrati.» Han skrålte opp om at «dette er en farlig tendens.»

Dette var det samme som å gjøre svart til hvitt.

Ifølge denne logikken hos Kinas Khrusjtsjov var alle som opptrådte i strid med hans ideer og ikke ønsket å bli embetsmenn i Kuomintangs reaksjonære rogjering, «sneversynte», og alle som motarbeidet hans linje med å gi fra seg folkehæren, oppgi den væpnete kampen og inngå skitne politiske hestehandler, var «venstre»-opportunister. På samme måte var alle som vendte det døve øret til hans tøv og ikke tillot Kuomintang og andre partier å drive slik virksomhet innen de frigjorte områdene som å opprette nyhetsbyråer, utgi aviser, opprette partiavdelingskontorer og drive propaganda for såkalt enhet, samt alle som nektet «å slutte seg til vår regjering», var isolasjonister.

Var det Kinas kommunistiske parti under ledelse av Formann Mao som konsekvent fulgte den marxist-leninistiske linjen, eller var det du, Kinas Khrusjtsjov, som led av høyre-kapitulasjonismens uhelbredelige og kroniske sjukdom?

Flere bevis er unødvendige. Historien har for lang tid siden trukket de riktige konklusjonene.

Historiske lærdommer

Det er på ingen måte noen isolert tilfeldighet at toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, gikk inn for den reaksjonære meningsløsheten med en «ny etappe for fred og demokrati», og gjennomførte klasse-kapitulasjonismens og den nasjonale kapitulasjon ismens linje med slik kraft og voldsomhet.

I sin kritikk av revisjonistene i Den 2. internasjonale sa Lenin: «…. opportunismen er ingen tilfeldig foreteelse, synd, feiltrinn eller forræderi fra enkeltindividers side, den er det sosiale produkt av en bel historisk periode.»

Samtidig med at den internasjonale kommunistiske bevegelse under Den annen verdenskrig vokste sterkt, frembrakte den også sin egen motsetning — en motstrøm av kontrarevolusjonær revisjonisme. De viktigste særdragene ved denne motstrømmen var at den avviste den voldelige revolusjon og gikk inn for den parlamentariske vei. Den påførte den internasjonale kommunistiske bevegelse svære tap. Typisk for dette var tilbakeslagene for de franske og italienske revolusjonene.

Under krigen mot fascistene organiserte Frankrikes kommunistiske parti væpnete folkestyrker på en halv million mann, som i sin tid befridde Paris.

Men for Thorez, som på den tiden var generalsekretær i Frankrikes kommunistiske parti, sto de væpnete folkestyrkene som et fryktelig monstrum. I november 1944 vendte denne feigingen, som i lang tid hadde krøpet i skjul i utlandet, tilbake til Frankrike og overleverte de væpnete folkestyrkene på en sølvtallerken som betaling for en stilling i staten. Stillingen som visestatsminister. I november 1945 deltok Frankrikes kommunistiske parti i det første valg til nasjonalforsamlingen som ble organisert av de Gaulles regjering, og en tid dannet partiet «venstreflertallet» i nasjonalforsamlingen. Men det falt ikke vanskelig for det franske borgerskapet å få forandret valgloven. Som følge av dette ble de plasser som Frankrikes kommunistiske parti fikk ved valget til nasjonalforsamlingen i 1958 redusert til bare ti.

Det var som et våkent medlem av Frankrikes kommunistiske parti uttrykte det, at det franske borgerskapet behandlet det kommunistiske parti som en sitron, som det ble presset tørr og deretter kastet fra seg.

Og slik var det i Italia også. Der hadde folkets væpnete kamp hatt en sterk utvikling. I slutten av Den annen verdenskrig fantes det der en væpnet styrke bestående av 256 000 geriljasoldater og arbeidere som gjorde opprør. De frigjorde Milan, Venice og over 200 andre større og mindre byer, de tok fascisthøvdingen Mussolini til fange og henrettet ham.

Men Palmiro Togliatti, som den gang var generalsekretær i Italias kommunistiske parti og som nettopp var vendt tilbake til Italia etter at han hadde oppholdt seg i utlandet i 18 år, la fram en kapitulasjonistisk linje, som angivelig skulle føre til en gjennomføring av sosialismen, «ikke ved å ty til vold og opprør», men ved en omdannelse av samfunnsstrukturen. Han tvang geriljaavdelingene i Nord-Italia til å underkaste seg den reaksjonære Badoglio-regjeringens og de allierte armeenes» enhetlige kommando, og han avvæpnet geriljastyrkene og det patriotiske politiet. Togliatti solgte proletariatets grunnleggende interesser for en statsrådsportefølje og en stilling som visestatsminister, samtidig som de seiersfruktene som det italienske folket hadde høstet i sin væpnete anti-fascistiske kamp smuldret opp til ingenting.

Slike ting hendte ikke bare i Frankrike og Italia, men også i en rekke andre europeiske og asiatiske land. Blodet fra utallige revolusjonære martyrer ble til vin i fiendens pokal!

Dette må dere tenke over, kamerater. Hvor alvorlige ville ikke følgene blitt om vårt parti og det kinesiske folk den gang de ble truet av de USA-Chiang-reaksjonære slakterkniver hadde trodd på den myten om «en ny etappe for fred og demokrati» som Kinas Khrusjtsjov diktet opp, og om de også hadde slått inn på den «parlamentariske vei»!

Historien har skånselsløst hånet «tilhengerne av parlamentarismen», Thorez, Togliatti, Kinas Khrusjtsjov og folk av deres type. Historiens tragiske lærdommer har gjort marxist-leninistene over hele verden klarsynte. Ut fra de erfaringer de selv har høstet i kamp har det revolusjonære folk i de forskjellige land fått en stadig dypere forståelse av dette: geværene i folkets hender er folkerevolusjonens liv og blod. Den væpnete kampens vei er den eneste rette veien proletariatet kan gå for å kunne overta statsmakten. Alle som fornekter den voldelige revolusjon forråder selve grunnlaget for marxismen-leninismen og svikter den proletariske revolusjonens sak. For alle som er besatt av tanken på den «parlamentariske vei» vil det uvegerlig ende med vanære, slik tilfellet var med Thorez, Togliatti og deres sleng.

Stalin har sagt: «Hvis man tror at en slik revolusjon kan gjennomføres på fredelig vis, innenfor rammen av det borgerlige demokrati som er tilpasset til borgerskapets herredømme, da betyr dette at en enten er gått fra vettet og mistet den normale menneskelige oppfatning, eller at en grovt og åpenlyst har tatt avstand fra den proletariske revolusjon.»

De gamle og nye revisjonistene og teorien de har fabrikert om den «parlamentariske vei», er bare snømenn i sola. Når de stilles overfor historiens prøve, smelter de bort. Men den marxistisk-leninistiske teorien om voldelig revolusjon holder seg evig grønn som den sterke furuen og sypressen.

Det er det kinesiske folkets største lykke at Formann Mao står ved revolusjonens ror. I kritiske stunder da onde vinder blåste opp og tåken la seg over sjøen, ledet Kinas kommunistiske parti med Formann Mao i spissen det kinesiske folk fram til besluttsom avvisning av motstrømmen med å «overlevere geværene» og til å knuse klassekapitulasjonens og den nasjonale kapitulasjonens reaksjonære linje hos Kinas Khrusjtsjov. Med den væpnete kampens store revolusjonære fane høyt hevet har Kinas store, ærerike og riktige kommunistiske parti vunnet den store seier i den kinesiske revolusjon og reist en milepæl i den internasjonale kommunistiske bevegelsens historie.