MLM mot hoxhaistenes dogmatisme og opportunisme

Hoxha og hoxhaistene angriper maoismen og er et godt eksempel på hvordan dogmatisk teori fører til opportunisme i praksis. I Norge representeres hoxhaismen av tidskriftet Revolusjon og den nå nedlagte ML-gruppa Revolusjon. De stempler maoismen som et blindspor og et «våpen mot sosialismen», men i virkeligheten er det hoxhaismen som blir et hinder for revolusjonær praksis.

Skrevet av en aktivist og første gang publisert i Kommunist #4 i 2011. Teksten er redigert og bearbeidet før ny publisering på nett i 2017.

“Hoxhaismen”, etter Albanias leder Enver Hoxha, er representert i Norge ved ML-gruppa Revolusjon (nå nedlagt, 2017) og deres tidsskrift (nå tidsskrift for KPml, 2017).

Da Arbeidernes Kommunistparti (AKP) ble lagt ned i 2007, tok ML-gruppa initiativ til å danne Kommunistisk Plattform marxist-leninistene (KPml) sammen med Noregs Kommunistiske Studentforbund (NKS). Hoxhaistene fordømmer Mao Zedong under dekke av å ”forsvare marxismen-leninismen”.

Denne teksten tar blant annet utgangspunkt i ML-gruppa Revolusjons hefte ”Maoismen – et revolusjonært blindspor”. Dette heftet ble første gang utgitt i 1982, andre gang i 1998. Selv om det ikke står en eneste plass i heftet, er hele heftet basert på Enver Hoxhas angrep på Mao Zedong i boka Imperialismen og revolusjonen fra 1979. Deler av ML-gruppas hefte er så godt som avskrift av Hoxha. Det er underlig at utgiveren ikke gjør leseren oppmerksom på dette.

Hvor kommer hoxhaismen fra?

Etter kontrarevolusjonen i Kina på slutten av 70-tallet, ble store deler av den nye marxist-leninistiske bevegelsen preget av nederlagsstemning. De nye herskerne i Kina avskaffet arbeiderklassens diktatur og satte en kapitalistisk politikk ved makta. De knuste folkekommunene som tok seg av massenes velferd på landsbygda og tok etter hvert et oppgjør med Mao og Kulturrevolusjonen. Den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen som bare var omtrent ti år gammel, gikk inn i en dyp krise. Krisa hadde flere røtter men den forvirringen som omveltningene i Kina skapte var nok en hovedårsak. Mange marxist-leninister forlot bevegelsen og kommunismen. ML-bevegelsen som helhet ble kraftig demoralisert.

I denne perioden var det en del marxist-leninister som så etter en veiledning hos Albania og Enver Hoxha. Albanias ledere hadde stått sammen med Kinas kommunistparti i kampen mot revisjonismen fra de nye kapitalistiske herskerne i Sovjetunionen. Hoxha og det albanske partiet hadde mye prestisje, spesielt for sitt forhold til Kina og Mao. De kunne brukt denne til å reise en hard kamp mot den nye revisjonismen som vokste fram i Kina, men de valgte en annen vei. I stedet for et målrettet angrep på den nye revisjonismen i Kina, helte de barnet ut med badevannet og fordømte like gjerne Mao og hele den kinesiske revolusjonens historie. Dette er typisk for folk med et mekanisk verdensbilde, det er typisk for dogmatikere – om noe går galt, så tror de at det vært noe grunnleggende galt hele tiden.

Hoxha og de albanske kommunistene la seg på en linje som forkasta de siste tiårenes erfaringer med kamp mot revisjonismen. De gikk tilbake til kommunistenes politikk på 30-tallet og kanoniserte eller benektet feil fra denne tida. Vi ser det i dag med det nærmest ukritiske forholdet hoxhaistene har til Stalin. Alt dette skjedde i navnet til ”rein marxisme-leninisme”. Hoxhaismen er en form for revisjonisme i ortodoks marxistisk forkledning.

Hoxhaismen ble et fast holdepunkt for en del marxist-leninister da den kinesiske festningen ble overtatt innenfra som den sovjetiske ble i 1956. I stedet for å gå framover og oppsummere kritisk også den kinesiske kontrarevolusjonen, drømte de seg tilbake til Stalins Sovjetunionen og det som for dem var marxismen-leninismens gullalder.

Dette er ikke første gang revisjonisme framstår som ortodoks marxisme. Karl Kautsky poserte som ortodoks marxist i kampen mot Lenin. Trotsky gjorde det samme i sin kamp mot det sosialistiske Sovjetunionen. Det som gir seg ut for å være ortodoks marxisme er ofte en mekanisk måte å se verden på, der utviklinga er forutsigbar og går i en rett linje. Dette gjelder ikke for den virkelige verden, og det gjelder ikke for utviklinga av den vitenskaplige kommunismen – som må utvikles i samsvar med den virkelige verden, eller dø. En revolusjonær vitenskap må alltid berikes og utdypes gjennom erfaringer fra revolusjonær praksis.

Hoxhas mekaniske verdensbilde

Hoxha var ingen god dialektiker, og et av hans angrep på Mao retter seg mot hans utdyping og beriking av den marxistiske dialektikken. Et av de teoretiske bidragene til Mao var å slå fast at loven om motsigelser i alle ting, det vil si motsigelsenes enhet, er grunnloven i dialektikken. Så lenge Kina hadde framgang og slåss mot Albanias fiender i Sovjetunionen og Jugoslavia kom aldri Hoxha med noen kritikk av Mao, men etter kontrarevolusjonen i Kina og Maos død så veltet kritikken fram. For å angripe Maos dialektikk sa Hoxha følgende om ham:

«Han ser revolusjon som en endeløs prosess som gjentas med jevne mellomrom gjennom hele perioden av eksistensen av menneskeheten på jorden, som en prosess som går fra nederlag til seier, fra seier til nederlag, og så videre og så videre”(1)

Her prøver Hoxha å antyde at Mao ikke ser noen fremskritt i menneskesamfunnet, men bare evige gjentagelser av hendelser, bare en pendelbevegelse og ikke virkelig forandring. En slik forståelse av Mao er vulgær kritikk uten hold i virkeligheten og verken Hoxha eller ML-gruppa kan belegge det godt med sitater av Mao. I tekstene Om praksis og Om motsigelsen kommer det klart fram at Mao ser utviklingen fra lavere til høyere nivå, og at han ser de kvalitative sprangene som skaper kvalitativt nye forhold.

Men Hoxhas kritikk avslører en forståelse av revolusjon som et unntak som dessverre tvinges på historiens utvikling. Et unntak som kan gi arbeiderklassen eller deres ledere makta, og dermed muligheten til stødig og uforstyrret kan føre sosialismen framover som et tog på skinner. På et slikt tog kan marxist-leninistene opptre som lokførere eller konduktører, de kan bremse og gi gass, og kontrollere hvem som får sitte på.

Målet om et samfunn fritt for motsigelser og kamp minner mer om Guds rike på jorda slik Jehovas vitner tegner det opp, enn den virkelige kommunismen. Kommunismen vil arte seg som harmonisk sammenliknet med kapitalismens kriser, kriger og kaos – men også kommunismen vil bestå av et mylder av motsigelser.

Om dialektikken og hvem man har lov å lære av

Som hos Hoxha hevdes det i ML-gruppa Revolusjons hefte ”Maoismen – et revolusjonært blindspor” at det er Mao som er den dårlige dialektikeren. De sier at Mao er eklektisk og at han roter inn førkapitalistisk og borgerlig filosofi i sin forståelse av dialektikken. Dette fører ikke ML-gruppa et eneste argument eller sitat for å belegge, bortsett fra at Mao bruker gamle kinesiske ordtak, og bruke ”opp og ned” og ”natt og dag” som eksempler på motsigelser. Men også Marx og Engels bruker førkapitalistisk dialektikk og borgerlig filosofi i sitt filosofiske arbeid. Marx og Engels sier sjøl at de bygger på Hegel, den idealistiske dialektikeren og på Feuerbach, den mekaniske materialisten. Og Marx brukte Epikur og andre før-marxistiske filosofer i sine verker.

Det er ingenting galt i å bruke før-kapitalistiske eller borgerlige kunnskaper, om disse stemmer overens med virkeligheten, eller for å trekke noe verdifullt ut av dem. Tvert imot er det helt nødvendig for kommunister å gjøre det. Det er ikke slik at bare marxist-leninister eller maoister kan oppdage sannheter om verden. Da måtte vi forkaste de fleste vitenskaplige framskritt.

I teksten ”Marxismens tre kilder og tre bestanddeler” skriver Lenin: ”Marx’ genialitet består jo tvert om nettopp i at han ga svar på spørsmål som menneskehetens fremskredne tenkning allerede hadde reist. Hans lære oppsto som en direkte og umiddelbar fortsettelse av læren til de største representanter for filosofien, den politiske økonomi og sosialismen.”(2)

Slik Lenin beskriver Marx, kan vi også beskrive Mao. Akkurat som de fire andre kommunistiske klassikerne, står Mao på skuldrene til andre. Og utviklingen av den kommunistiske vitenskapen er heller ikke over med Lenin og Stalin sin utvikling av marxismen-leninismen, for som Mao sier: ”Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er menneskenes erkjennelse av sannhet gjennom praksis også. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veger til kunnskap om sannheten gjennom praksis.”(3)

Mao Zedong og de kinesiske kommunistene åpnet gjennom sin praksis, flere veier for den vitenskaplige kommunismen. Mao utviklet marxismen-leninismen videre på både filosofiens, økonomiens og sosialismens område. Han sto i spissen for det hittil høyeste stadiet av vitenskaplig kommunisme – marxismen-leninismen-maoismen (MLM).

ML-gruppa hevder at Mao ser utviklinga som en enkel dialektikk, som en pendelbevegelse, der godt blir dårlig, og dårlig blir godt – av seg selv. Ingen som har lest Maos filosofiske tekster vil finne god dokumentasjon for denne påstanden. Vi viser til hans tekster Om praksis og Om motsigelsen, som vi mener punkterer Hoxhas påstand. Men hvordan er ML-gruppa Revolusjon sin egen forståelse av motsigelser?

I heftet sitt skriver de ”Motsigelser er ikke bra eller dårlige i seg sjøl, de er rett og slett bare en del av den objektive virkeligheten.”(4) og ”Utviklinga framover kan bare framskyndes eller bremses.”(5) Er dette eksempler på god dialektisk forståelse av verden, eller avslører de her at deres dialektikk er stivbeint og mekanisk? Selvsagt er enkelte motsigelser dårlige i seg sjøl – for eksempel motsigelsene mellom svarte og hvite under segregeringa i USA, eller fiendtlige motsigelser mellom kristne arbeidere og ateistiske, eller motsigelsen mellom en voldelig ektemann og en kvinne som ikke kommer seg ut av ekteskapet. Og selvsagt kan man arbeide for å avskaffe motsigelser, eller fjerne dem – det handler ikke bare om å framskynde eller bremse. Dette er en klassisk mekanisk innstilling til bevegelse. Dette er ideen om at historien går på skinner fremover til det klasseløse samfunnet, kommunismen. Vi tror ikke det, vi aksepterer at det finnes forutsetninger for menneskers virksomhet, men vi er sikre på at vår vilje vil kunne ha avgjørende betydning ved historiens veikryss.

I ML-gruppas teori om at utviklingen framover bare kan framskyndes eller bremses blir det ingen plass for tilfeldighet. Dette er mekanisk tenkning som strider mot den marxistiske filosofien. I doktoravhandlingen til Marx behandler han forholdet mellom det tilfeldige, det nødvendige, det mulige og det virkelige. I tillegg til forholdet mellom årsak og virkning. Marx tar her for seg teoriene til de greske filosofene Demokrit (mekanisk materialist) og Epikur (grunnlegger av den epikurske materialismen som Marx knytta seg til).

I «Vitenskapen om logikken» sier Hegel at «det tilfeldige har en grunn til at det er tilfeldig, og at det like mye ingen grunn har til at det er tilfeldig; at det tilfeldige er nødvendig, og at dette nødvendige bestemmer seg selv som tilfeldig og på den annen side at denne tilfeldigheten er den absolutte nødvendighet.»

I boka «Herr Eugen Dührings omvelting av vitenskapen» (1878) sa Engels at dersom vi forstår det Hegels her sier, så kan vi unngå å bli enten determinist som Demokrit, eller havne i Epikur sine to feller: 1) å lage et absolutt prinsipp av at du kan se alle fenomener enkeltstående og tilfeldig uten sammenheng og 2) å mene at du bare kan tenke i begreper og lover om hvert enkelt fenomen – at alt i verden er styrt av evige og uforanderlige lover. (6)

ML-gruppa (og Hoxha) har ikke forstått innsikten fra Hegel som Engels trekker fram. Og de havner derfor i den deterministiske fella til Demokrit.

ML-gruppa hevder videre at Mao gjennom å ikke forstå dialektikken, mente at borgerskapet og arbeiderklassen bare bytter plass gjennom den sosialistiske revolusjonen. De skriver at den sosialistiske revolusjonen derimot betyr ”en reell opphevelse den eksisterende motsigelsen”(7). Det er ikke lett å forstå hva ML-gruppa vil med dette, men hevder de at borgerskapet og arbeiderklassen forsvinner umiddelbart etter den sosialistiske revolusjonen? Eller anklager de Mao for å ikke forstå at klassene er ulike og at proletariatets diktatur vil skille seg fundamentalt fra borgerskapets?

For oss er det slik som alle de kommunistiske klassikerne har sagt, at både arbeiderklasse og borgerskap vil bestå i en eller annen form etter en sosialistisk (proletarisk) revolusjon. At klassekampen skifter form er like åpenbart, men Lenin, Stalin og Mao presiserte alle sammen at klassekampen ville bli hard, tidvis hardere, etter revolusjonen enn før. Maoismen kaster mer lys over dette og slår fast at for at proletariatets diktatur under sosialismen skal føre helt fram til et klasseløst kommunistisk samfunn, forutsetter det tolinjekamp og kulturrevolusjoner gjennom hele prosessen.

ML-gruppa; mer katolske enn paven?

ML-gruppa åpner sitt hefte med et angrep mot de kinesiske kommunistenes strategi for revolusjonen i Kina. Først slår de opp åpne dører med en rekke generelle uttalelser som ”proletariatet må lede revolusjonen” (en åpen dør, fordi dette alltid var linja til KKP og Mao), men ender raskt opp i en virkelig kritikk av den kinesiske revolusjonen basert på en uvirkelig dogmatisme. Mao skriver blant annet i teksten Om folkets demokratiske diktatur at hele revolusjonens historie viser at hvis arbeiderklassens ledelse mangler, lider revolusjonen skipbrudd.

De kinesiske kommunistene anklages for å ha gitt opp arbeiderklassen i byene, gjennom deres linje for å omringe byene fra landsbygda. ML-gruppa støtter seg på ledelsen i Komintern(8) sine bekymringer for at dette skulle fjerne arbeiderklassen fra ledelsen av revolusjonen. Men selv ML-gruppa er redelige nok til i alle fall å nevne at den revolusjonære arbeiderbevegelsen i byene ble utsatt for voldsom undertrykking. Faktisk forsøkte de kinesiske kommunistene å følge det enkelte i partiet oppfattet som Kominterns linje i årevis, men oppnådde blodige nederlag gjennom dette. To ganger forsøkte kommunistene å lede store arbeideropprør i byene, som følge av en dogmatisk tillemping av det enkelte kinesiske ledere hadde lært på partiskole i Sovjetunionen. Begge ganger ble opprørene slått ned og partiet mistet tusenvis av kommunister og sympatisører i brutale blodbad.

Vi har ikke studert forholdet mellom KKP og Komintern, og mellom rådene fra Komintern og linja til det kinesiske partiet. Hvor store uenigheter det var, og hva de besto i, har vi ikke gått grundig inn i. Men KKP var i alle fall medlem av Komintern til organisasjonen ble nedlagt under andre verdenskrig – fem år før Folkerepublikken Kina ble opprettet. Det tyder ikke på noen fundamental motsigelse mellom verdensbevegelsen og partiet i Kina. Og etter revolusjonen var forholdet varmt mellom Sovjet og Kina, og mellom partiene i de to landene, helt til revisjonistene hadde konsolidert makta si i Sovjetunionen.

På engelsk heter det at ”the proof of the pudding is in the eating”. Vi sitter i dag med fasiten for den kinesiske revolusjonen. Å klandre de kinesiske kommunistene for deres strategi med å omringe byene fra landsbygda, selv etter at dette viste seg som en enorm suksess, gjør ML-gruppa mer katolske enn paven. De bruker Kominterns råd før revolusjonen, mot den strategien som sikret seieren for kommunistene i Kina. Stalin og verdens kommunistiske bevegelse rettet aldri noen kritikk mot kineserne for å ha avveket fra denne linja etter at de hadde tatt makta. Tvert om ble de hilst som seierrike av hele verdens kommunistbevegelse. ML-gruppa og Enver Hoxha avslører seg her som mekanikere og dogmatikere i særklasse.

ML-gruppa – med Trotskij mot Lenin

Videre hevder ML-gruppa at den kinesiske revolusjonen bare skapte en ”variant av det borgerlige demokratiet”(9) og at det aldri ble sosialisme i landet. Dette fordi proletariatet aldri hadde ledelsen i den kinesiske revolusjonen og fordi nydemokratiet ble erklært som folkets demokratiske diktatur og ikke arbeiderklassens diktatur alene. For å underbygge dette forsøker de å bruke et sitat av Lenin om at alle stater er redskap for én klasses diktatur. Men hva sier Lenin andre steder?

”Fra begynnelsen av 1905 gjorde bolsjevikene seg til talsmenn for tanken om proletariatets og bøndenes revolusjonær-demokratiske diktatur.” skriver Lenin i teksten Den tredje Internasjonale og dens plass i historien(10). Videre i samme tekst skriver han: ”Proletarenes og bøndenes sovjetrepublikk har vist seg å være den første stabile sosialistiske republikk i verden.”

Lenin kan altså ikke tolkes dit hen at han utelukka at arbeiderklassen kunne etablere et diktatur sammen med andre klasser. Den tradisjonen Hoxha og ML-gruppa stiller seg i, er ikke Lenins tradisjon, men den hans motstandere fra 1905 og 1917 sto for. Disse som reiste den samme typen innvendinger mot Lenin og hans linje for proletariatets og bøndenes diktatur i Russland, som ML-gruppa. Nemlig mensjevikene generelt, og trotskistene spesielt.

Å påstå at KKP og Mao ikke erkjente arbeiderklassens ledende rolle har ikke hold i virkeligheten. Mao understreket til stadighet arbeiderklassens ledende rolle. I teksten Folkets demokratiske diktatur skriver han: ”Folkets demokratiske diktatur trenger arbeiderklassens ledelse. For arbeiderklassen er den mest framsynte, mest usjølviske og grundigste revolusjonære klassen. Hele historia til revolusjonen beviser at revolusjonen mislykkes hvis den ikke blir leda av arbeiderklassen og at revolusjonen seirer når arbeiderklassen leder den. I imperialismens epoke kan ikke noen ekte revolusjon i noe land seire hvis den blir leda av andre klasser.”(11) Hvordan kan noen hevde at Mao så vekk fra arbeiderklassens ledende rolle?

I ord hevder ML-gruppa at de anerkjenner revolusjonens forskjellige stadier, og at i land av Kinas type vil den første revolusjonen ha en borgerlig-demokratisk karakter, som februarrevolusjonen i Russland. Men deres kritikk av Kina er svært lik trotskistenes teori om permanent revolusjon, der arbeiderklassen leder den borgerlige revolusjonen direkte over i arbeiderklassens diktatur og den sosialistiske verdensrevolusjonen. Trotskij skriver: ”Mellom Kerenski og den bolsjevikiske makt, mellom Kuomintang og proletariatets diktatur finnes det ikke, og kan det ikke finnes, noe mellomstadium, dvs. intet arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur”(12) og ” Den demokratiske revolusjonen vokser direkte over i den sosialistiske revolusjonen og blir derved en permanent revolusjon.”(13)

Det er ingen forskjell på Trotskijs teori om den permanente revolusjonen, “uten noe arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur” – og Hoxha og ML-gruppas kritikk mot nydemokratiet og folkets demokratiske diktatur. I praksis avviser hoxhaistene, som trotskistene, det kinesiske nydemokratiet som mellomstadium, og slår dogmatisk fast at klassediktaturet må være proletariatets diktatur alene. Når virkeligheten ikke stemmer med kartet, tviholder ML-gruppa fortsatt på kartet, på klassisk dogmatisk vis. Men i dette tilfellet stemmer heller ikke kartet (Lenin) med ML-gruppas forestillinger. De finner sin støtte verken hos Lenin eller Stalin, men de finner den hos Trotskij. Maos teori om nydemokratiet derimot, står støtt på skuldrene av Lenin og bolsjevikene og deres linje for arbeidernes- og bøndenes revolusjonær-demokratiske diktatur.

Ideen om det monolittiske partiet

ML-gruppas kanskje mest innbitte Mao-kritikk handler om partiteori. I heftet sitt skriver de at ”det kan ikke under noen omstendigheter tillates at det får eksistere og virke to linjer innen rekkene til et kommunistisk parti.”(14) Videre skriver det at det ”må ha en ubrytelig enhet, samla rundt en fast plattform og ei fast linje.”(15) Denne forestillingen om et monolittisk enhetlig parti setter de mot Maos teori om tolinjekampen i partiet. Mao hevder at det alltid vil oppstå forskjellige politiske linjer i partiet, og at noen av dem vil være linjer som tjener borgerskapet.

Mao skriver: ”vi går ut fra ønsket om enhet, løser motsigelsene gjennom kritikk eller kamp, og når fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Etter vår erfaring er dette den riktige måten å løse motsigelser i folket på. I 1942 anvendte vi den for å løse motsigelser innenfor det kommunistiske partiet, nemlig motsigelsene mellom dogmatikerne og det store flertallet av medlemmene og mellom dogmatisme og marxisme. »Venstre»-dogmatikerne hadde grepet til metoden med »hensynsløs kamp og harde slag» i striden innenfor partiet. Denne framgangsmåten var ikke riktig. I vår kritikk av »venstre»-dogmatismen avskaffet vi denne gamle metoden og anvendte en ny, en som gikk ut fra ønsket om enhet, skjelnet mellom riktig og feilaktig gjennom kritikk og kamp og nådde fram til en ny enhet på et nytt grunnlag.”(16)

Dette er metoden Mao mener man må bruke for å løse motsigelsene i partiet. Metoden med diskusjon og overtalelse er metoden Mao mener må brukes i tolinjekampen, og står i grell kontrast til hoxhaistenes idé om partiet som helt enhetlig.

For ML-gruppa er Maos berikelse av den leninistiske partiteorien en forbrytelse mot Lenins partimodell. ML-gruppa gjør kort prosess og for dem er det nok med Lenins sitat om at revolusjonen ikke kan seire med reformister i partiet. Det som andre steder i heftet bare er ”objektive motsigelser” som ”eksisterer enten man vil eller ikke”, kan altså ikke finnes i partiet.

Partiet som ML-gruppa ser for seg har aldri eksistert. Heller ikke i Enver Hoxhas parti var det en slik ubrytelig enhet. For det første viste dette seg gjennom at en rekke ledende partimedlemmer ble henrettet for forræderi i Hoxhas regjeringstid. For det andre viste det seg gjennom at det var folk i partiet sjøl som gikk i spissen for å demontere Hoxhas politiske og økonomiske system etter hans død. For det tredje er det slik den dag i dag at folk fra dette partiet sitter i ledende posisjoner i dagens gjennomkapitalistiske Albania. Som i Sovjet og Kina kom kontrarevolusjonen innenfra også i Albania. Dette er eksempler på korrektheten i Maos tese om at det med lovmessighet oppstår borgerlige linjer også i det kommunistiske partiet og den sosialistiske staten. Suksessen kommer an på hvordan man kjemper mot disse, hvordan man behandler motsigelsene innad, og ikke på honnørord som ”fast linje” og ”ubrytelig enhet”. Enhver som har vært i nærkontakt med ML-gruppa Revolusjon kan også skrive under på at heller ikke de har vært uten motsigelser.

Hoxhaistene baserer også på en vrangforestilling om bolsjevikpartiet, som aldri kunne kalles et fullstendig enhetlig parti. Hele veien sto linjer mot hverandre i dette partiet. Kampen mellom linjene var ikke bare et hinder for utviklinga av revolusjonen i Russland, men også en forutsetning for at den lyktes. Dette betyr ikke at alle linjer kan eller skal aksepteres i et kommunistparti. Og det mente aldri Mao heller. Han førte en uforsonlig kamp mot borgerlige avvik og politiske linjer som var en fare for sosialismen. Sjøl en overfladisk gjennomgang av Kinas politiske liv med Mao i ledelsen viser hvor turbulent og hard denne kampen tidvis var.

Den borgerlige revolusjonen som vokste inn i en borgerlig kontrarevolusjon?

ML-gruppa anerkjenner halvhjertet at Mao hadde gode intensjoner, men slår fast at han ”ikke fattet marxismen-leninismens klasseinnhold og universelle gyldighet”(17). Denne nedlatende påstanden er ikke underbygget med sitater fra Mao. Det er en enkel sak å finne titalls sitater av Mao som viser at han tok kraftfullt til orde for marxismen-leninismens klasseinnhold og allmenngyldighet.

Vi mener at også en kritisk vurdering av Maos praksis viser at Mao slett ikke har hatt problemer med å forstå allmenngyldigheten ved marxismen-leninismen eller hvordan bruke den med hell i den konkrete kinesiske virkeligheten. Som lysende eksempler på dette vil vi løfte fram seieren i krigen mot Japan, den seierrike folkekrigen mot føydalherrer og kompradorborgerskap, den svært vellykkede oppbyggingen av Kinas produksjon og massenes velferd, avsløringen av de sovjetiske revisjonistene og ledelsen av kulturrevolusjonen for å hindre borgerlig kontrarevolusjon i Kina som i Sovjet.

Hoxha og ML-gruppa hevder like fullt at Mao Zedongs tenkning ikke er marxisme-leninisme, men bare en eklektisk samling av tanker som hadde som funksjon å la borgerlige og småborgerlige krefter overta partiet, revolusjonen og hele samfunnet. Mao Zedongs teoretiske bidrag var ifølge ML-gruppa ”et mektig våpen til å underminere og knuse de kinesiske arbeidernes og bøndenes drøm om å bygge sosialismen”(18).

Når man ser hvor viktig Maos ledelse og linje var, for at folkekrigen skulle føre fram i Kina, blir et slikt angrep på Maos bidrag ikke bare absurd. Det blir direkte kontrarevolusjonært i sitt innhold. Denne linja som ML-gruppa har fra Hoxha, er ikke bare en velment kritikk av Maos bidrag – det er et direkte angrep på en virkelig revolusjonær linje.

Videre har Mao ikke bare bidratt til marxismen-leninismen – hans tenkning er kjerna i og grunnlag for en videreutvikling av denne til et tredje og høyere nivå: maoismen. Med dette trinnet i utviklingen den kommunistiske teorien, trer den proletariske revolusjonens utviklingslover klarere fram enn før. Flere allmenne lover er avdekka og formulert klarere og bedre enn foregående klassikere har evnet. Fremst av disse står de allmenngyldige verktøyene masselinja, kulturrevolusjonen og den langvarige folkekrigen – samt formuleringa av loven om motsigelsen som grunnlov i dialektikken og den politisk-økonomiske innsikten at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta.

Hoxhaismens linje som hevder at Maos bidrag er et våpen mot sosialismen, er det motsatte av sannheten. Og det er potensielt et våpen selv – ikke for revolusjonen, men mot den.

Planøkonomi?

ML-gruppa har også lite til overs for økonomien under kommunistenes ledelse av Kina. ”Til nød kan man si at det fantes elementer av en sosialistisk økonomi” skriver de i heftet sitt(19). De skriver at folkekommunene var progressive, men fungerte ”svært mangelfullt og tilfeldig” og at femårsplanene kanskje fantes bare på papiret. Hele kapittelet om Kinas økonomi i ML-gruppas hefte heter ”Planøkonomi?”, for å så tvil om at det i det hele tatt var en planøkonomi i Kina på Maos tid. Dette er et pinlig forsøk på å diskreditere de kinesiske kommunistene. I samme kapittel innrømmer ML-gruppa ”svære økonomisk-materielle framganger”. Disse ubestridelige fakta kan underbygges for eksempel med mangedoblingen av produksjonen og økning av forventet levealder fra rundt 30 år i 1949 til rundt 60 år da Mao døde i 1976. Med andre ord kan selv ikke ML-gruppa komme utenom at økonomien de forsøker å skildre som ”tilfeldig”, ”uryddig” og “planløs” (?) – førte til enorme faktiske framskritt for Kinas økonomi og det kinesiske folket. Hvis en så planløs og tilfeldig og i følge ML-gruppa ikke-sosialistisk økonomi kunne føre til “svære økonomisk-materielle framganger”, kan man spørre seg om “ML” egentlig står for “markedsliberalistisk” hos ML-gruppa…

Etter å ha sådd tvil om det engang eksisterte planøkonomi i Kina, skriver ML-gruppa likevel at ”den avgjørende betingelsen for at sosialistisk økonomi skal eksistere” er ”at proletariatet har statsmakta i sine hender”(20). Man kan da spørre seg hva poenget er med å rakke ned på Kinas grunnlag for ”svære økonomisk-materielle framganger”. Vi tror svaret er at ML-gruppa og Hoxha – som er opphavsmannen til disse tankene – ønsker å sverte Kina og Mao mest mulig, og male et skrekkbilde av de kinesiske kommunistene uten forsonende elementer. Dette er også typisk mekanikere, som skildrer verden ensidig – om en ting er dårlig, er alle sider ved tingen dårlig. Siden Mao var dårlig må til og med økonomien som førte til “svære økonomisk-materielle framganger” og enorme framskritt for det kinesiske folket, også egentlig være dårlig. Uten at de fører noe bevis for påstandene.

Ingen sosialisme uten Arbeidets Parti i Albania?

Tjen Folket definerer sosialismen som en overgangsfase fra kapitalisme til kommunisme. Vi mener også at arbeiderklassens diktatur er en forutsetning for overgangen fra kapitalisme til kommunisme. Videre anerkjenner vi Stalins teorier om den sosialistiske økonomien, der han beskriver grunnloven for den sosialistiske økonomien som ”sikring av maksimal tilfredsstillelse av hele samfunnets stadig økende materielle og kulturelle behov gjennom uavbrutt øking og forbedring av den sosialistiske produksjon på grunnlag av den høyeste teknikk”(21) og der han beskriver to hovedformer sosialistisk produksjon – statsproduksjon og kollektivbruksproduksjon(22).

Langt inn i sosialismen vil det være mange kapitalistiske økonomiske produksjons- og eiendomsforhold. I land som Kina vil det også være rester av førkapitalistiske (føydale) i produksjonen. Det tok mange år fra revolusjonen i 1917, til kommunistpartiet i Sovjet erklærte at landet hadde begynt den sosialistiske oppbygginga for alvor. Det samme gjaldt Kina. Vi mener at det var helt riktig av de kinesiske kommunistene å inngå en allianse med andre klassekrefter for å løsrive Kina fra imperialismen. Vi mener at ut av nydemokratiet og klassekampen i Kina, vokste den kinesiske sosialismen. Den vokste fram under ledelse av proletariatets parti (KKP) og med en sterk statsproduksjon og sterke kollektivbruk. Det var ingenting tilfeldig eller borgerlig med de kinesiske kommunistenes sikring av maksimal tilfredsstillelse av hele samfunnets økende behov, i perioden under Mao Zedongs ledelse.

Vi mener hoxhaistenes kritikk på dette området er svært svak. Det eneste ”beviset” ML-gruppa fører for at arbeiderklassen i Kina ikke hadde makta, koker ned til at Mao tok til orde for tolinjekamp i partiet og ikke ”ubrytelig enhet”. I Hoxhas bok, som ML-gruppas hefte bygger på, er det nesten like magert. Hoxha skriver: ”De albanske bønder var vår revolusjons hovedkraft, men allikevel var det arbeiderklassen, som på tross av sitt meget lave antall ledet bøndene, fordi den marxist-leninistiske ideologi, proletariatets ideologi, legemliggjort i Det Kommunistiske Parti, i dag Arbeidets Parti, arbeiderklassens fortropp, utøvde ledelsen av revolusjonen.”(23)

Stort mer har ikke Hoxha å by på for å underbygge at i Albania rådde arbeiderklassens diktatur, mens tilfellet ikke var så i Kina. Den eneste forskjellen de legger fram, er at det ene landets revolusjon ble ledet av Arbeidets Parti i Albania, mens Kinas revolusjon måtte nøye seg med et annet partis ledelse…

Maoistene mener at Mao og de kinesiske kommunistene ikke bare bygget sosialismen i Kina, men at de gjorde nye oppdagelser og forbedringer innenfor den marxistiske politiske økonomien. De bygget videre på Sovjetunionens erfaringer, men var kritiske til tendenser til ensidig vektlegging av tungindustri og gikk inn for å legge mer vekt på lett industri og jordbruk. Mao skrev kritiske merknader til sovjetisk sosialistisk økonomi, og utvikla spesielt synet på forholdet mellom revolusjon og klassekamp på den ene sida, og utvikling av den sosialistiske økonomiske basisen på den andre sida.

Mao slo fast at revolusjon var nøkkelleddet da han formulerte parolen “grip revolusjonen, frem produksjonen!” – basert på en forståelse av klassekampen som motoren i samfunnsutviklinga, også i sosialismen. I motstrid til dette står dagens kinesiske revisjonister, som fremmer “produktivkraftteorien” som sier at hovedmotsigelsen i Kina er mellom “framskreden sosialistisk overbygning og tilbakeliggende produktivkrefter”. Dermed stilles hovedoppgaven som å “utvikle produktivkreftene” og klassekampen tilsløres – noe som selvsagt er i de borgerlige revisjonistenes interesse som ny parasittisk herskerklasse på ryggen til det kinesiske folket.

ML-gruppas doble standard og mangel på svar

Ifølge Hoxha og ML-gruppa var det ikke et ekte kommunistparti som tok makta i 1949. For dem var dette altså en borgerlig revolusjon, med en påfølgende borgerlig stat som resultat. Dette forsøker de å underbygge ved at KKP fornektet nødvendigheten av arbeiderklassens ledende stilling (uten hold i virkeligheten) og ved at den nye kapitalistiske politikken i Kina på 80-tallet ble innført uten noen åpen kontrarevolusjon(24).

ML-gruppa gjør det kunststykket å bruke mot Mao og hele den kinesiske sosialismen, at de nye borgerlige herskerne i Kina har brukt Mao-sitater for å rettferdiggjøre kapitalistiske reformer! Men hva med den sovjetiske kontrarevolusjonen? ML-gruppa mener, som alle maoister og som Tjen Folket, at det fant sted en kontrarevolusjon i Sovjet i 1956, men var den åpen? Og var det ikke slik at de sovjetiske lederne fortsatte å bruke Lenin-sitater, bilder av Lenin og røde flagg helt til den bitre slutten? Ble ikke Lenin misbrukt til å forsvare både kapitalistisk økonomisk politikk og knefall for imperialismen? ML-gruppa møter seg selv i døra med denne typen banal retorikk mot Mao og MLM.

Videre åpner ML-gruppas angrep på Kina og Mao for en rekke spørsmål. Hva slags karakter hadde det kinesiske samfunnet om det aldri ble sosialisme? Hadde det hele tiden en borgerlig karakter? ML-gruppa hevder at bare én klasse kan utøve sitt klassediktatur, og at det ikke var arbeiderklassen som tok makta i 1949 – var det da et borgerlig diktatur som ble oppretta? Hvilken klasse tok makta i kontrarevolusjonen, om det hele tida var borgerskapets diktatur som rådde? Hvorfor hadde ML-gruppas politiske forbilde, Enver Hoxha og hans parti APA, tette bånd med dette revisjonistiske og borgerlige regimet i 20 år? Slike spørsmål gir ikke ML-gruppa svar på. Hoxhas svar er at Mao og det kinesiske partiet hele tiden var en gåte for de albanske kommunistene.(25) Vi registrerer at denne gåten tilfeldigvis ble løst akkurat på den tiden da de nye kinesiske lederne innledet et godt forhold til Albanias erkefiende i det revisjonistiske statsbærende partiet i Jugoslavia – etter Maos død og etter at høyresida i KKP tok makta i parti og stat.

Tjen Folkets vurdering av disse spørsmålene er at Maos teori var korrekt. I Kina etablerte kommunistene – proletariatets parti – en allianse med alle klasser og krefter som sto mot imperialismen og føydalismen. Dette var nødvendig for å kaste ut de japanske imperialistene, for å kaste ut de europeiske imperialistene og for å vinne kampen om makta i hele Kina. I spissen for denne alliansen etablerte de nydemokratiet i 1949, under arbeiderklassens ledelse, og begynte omforminga av samfunnet i retning sosialismen og kommunismen.

Nydemokratiet vokste inn i sosialismen, hele tiden under KKP og arbeiderklassen sin ledelse. Dette skjedde ikke fredelig og harmonisk, eller gjennom ”fast linje” og ”ubrytelig enhet”, men gjennom klassekamp og tidvis svært harde politiske kamper om kursen framover. Tjen Folket ser Kulturrevolusjonen som det fremste eksempelet på denne kampen, og holder den høyt som metode for å bekjempe borgerlig kontrarevolusjon. Kulturrevolusjonen kunne likevel ikke hindre denne utviklingen i mer enn ti år.

Tjen Folket har enda ikke gjort en grundig vurdering av kontrarevolusjonen i Kina og hvorfor kulturrevolusjonen ikke kunne hindre den. Kanskje var det for lite og for sent til å hindre at kapitalismen ble gjeninnført i Kina som i Sovjet. Mao stilte rett diagnose da han avslørte den borgerlige kontrarevolusjonen i Sovjet, men dette skjedde dessverre lenge etter at maktskiftet var et faktum i Sovjet.

Til spørsmålet om kulturrevolusjonen

Vi mener at medisinen, den kulturrevolusjonære mobiliseringen av massene, også var korrekt. Men den borgerlige utviklinga kan ha kommet for langt til at dette var nok. Vi kan likevel ikke se at Mao bærer noe større ansvar for denne utviklingen i sitt land, enn Lenin og Stalin i Sovjetunionen. Tvert imot mener vi det står Mao til ære at han utvikla kommunistenes teori og praksis for kampen mot revisjonismen. Hoxhas løsning begrenset seg til å ”stålsette partiet” – seks år etter Hoxhas død raknet det stålsatte partiet og hele den albanske staten. Stål er ikke materialet som slår oss som det mest treffende som beskrivelse av partiet og samfunnet som ble revet i stykker på 90-tallet i Albania – der et pyramidespill til slutt innvolverte en så stor del av massene at det endte i borgerkrigsliknende krise.

Hoxha og ML-gruppa raser mot kulturrevolusjonen. For dem var dette kaos, og Hoxha avskriver hele kulturrevolusjonen fordi ungdommen gikk i spissen og han hevder at Mao og rødegardistene satte partiet og proletariatet til side. For det første er det feil at folkets masser ikke var involvert i kulturrevolusjonen. Over hele Kina deltok store deler av arbeiderklassen i denne revolusjonen. For det andre gir Hoxha aldri noe alternativ til hvordan kommunistene kunne hindre en utvikling som i Sovjet. Hoxha forfaller til irrasjonell idealisme der han på den ene siden kritiserer det kinesiske partiet for ikke å være et ekte kommunistparti, og på den andre kritiserer Mao for å gå utenfor partiet og mobilisere massene for å hindre gjeninnføring av kapitalismen. Hoxha inntar igjen og igjen gymnasiastiske turn-spagater på olympisk nivå. Partiet var borgerlig – men det var feil å gå utenom partiet, og samtidig skal partiet aldri ha mer enn én linje…

Tjen Folket frykter ikke folkets masser mer enn vi frykter partiet. Vi mener kommunister må stole på folket om vi skal kunne oppnå noe som helst. Om partiledelsen blir overtatt av revisjonister som vandrer den kapitalistiske veien, vil ekte kommunister ta opp kampen mot disse og med den største selvsagthet henvende seg til massene for å rive partiet tilbake fra hendene på dem. Revisjonisme ved makta er borgerskapet ved makta, og ekte kommunister bruker alle midler for å hindre en slik utvikling.

Oppdagelsen og iverksettelsen av den store proletariske kulturrevolusjonen, en form for proletarisk revolusjon under proletariatets diktatur, er et enormt bidrag til kommunismen. Kulturrevolusjonen i Kina er verdenshistoriens største politiske revolusjon. Den brakte hundretalls millioner proletarer og bønder inn i aktiv ideologisk-politisk kamp for proletariatets makt på alle områder av samfunnet. Det var et stort slag mot revisjonismen og et stort skritt mot kommunismen. Det var første gangen tolinjekampen i parti og stat ble løftet opp til et slikt omfattende nivå. Det er historiens fremste eksempel på massedemokrati.

Kulturrevolusjonen er et bidrag til den kommunistiske vitenskapen, i tråd med marxismens grunnleggende standpunkt om at klassekampen er hoveddrivkrafta i samfunnsutviklinga – så lenge det finnes klasser – og at revolusjoner er historiens lokomotiver. Den gir proletariatet en metode som løser spørsmålet om hvordan proletariatets diktatur kan gå over i den klasseløse kommunismen. De som avviser denne lærdommen og viderutviklinga, kan egentlig ikke kalles marxister.

Hoxhaisme er dogmatisme – dogmatisme er opportunisme

Enver Hoxha og ML-gruppa Revolusjon er dogmatikere. Dogmatisme er, selv om den utgir seg for å være “ortodoks marxisme”, en form for opportunisme. Det er ”venstre”-tvillingen til den sosialdemokratiske høyreopportunismen. Der høyreopportunismen bare ser delen og ikke helheten, ser dogmatikerne kun helheten og delen. Dogmatikerne har kun øyne for det allmenne, og klarer ikke å vise interesse for det særegne. ML-gruppas kritikk av de kinesiske kommunistene for å ha avveket fra Kominterns råd på 30-tallet, er et klart eksempel dette. ML-gruppa mener Komintern er bra. Kineserne brøyt med Kominterns råd. Ergo er kineserne ikke gode kommunister. De ser helt vekk fra praksis, som viser at de kinesiske kommunistene gjorde enorme framskritt da de løsrev seg fra en “ortodoks” forståelse av marxismen og opprøret.

Mao skriver følgende: ”Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis.”

Og Mao skriver: ”Marxistene innser at utviklinga av alle særegne prosesser er relativ innafor den absolutte og allmenne utviklingsprosessen til universet. Derfor er sannheten i menneskenes kunnskap om en bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn, bare relativ innafor den endeløse strømmen av absolutt sannhet. Summen av utallige relative sannheter er absolutt sannhet. Utviklinga av en objektiv prosess er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneskelige kunnskapsbevegelsen også. Alle de dialektiske bevegelsene i den objektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunnskap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og undergang i den menneskelige kunnskapen også. Menneskenes praksis forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teorier, planer eller programmer og går stadig framover. Derfor blir kunnskapene deres om den objektive virkeligheten djupere og djupere. Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er menneskenes erkjennelse av sannhet gjennom praksis også. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veger til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier som avviker fra den konkrete historia enten de står til «venstre» eller til høyre.”(26)

Den dogmatiske ideologien står til ”venstre”. Den framstiller seg selv som forsvarere av marxismen-leninismen, men avviker fra Lenins ord om at marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten. De opererer derfor ikke med en levende og konkret marxisme, men en død og abstrakt “marxisme”.

Der Mao var mesterlig på å se teori og praksis i sammenheng, der de kinesiske kommunistene på utmerket vis analyserte det kinesiske samfunnet konkret og brukte marxismen-leninismen som redskap og ikke som dogme, er hoxhaismen fattig, enkel og livløs i sammenlikning.

Hoxhaismen gjør ikke krav på å være noen videreutvikling eller berikelse av marxismen-leninismen. Hoxha og hans etterfølgere er mer enn fornøyd med å balsamere Stalin og et glansbilde av marxismen-leninismen og Komintern anno 30-tallet. Tjen Folket har også et svært positivt syn på denne perioden med enorme framskritt for arbeiderklassen og kommunismen, men vi mener hoxhaistene blander skitt og kanel når de ikke bare holder fram fremskrittene, men også forsvarer feil – og nekter å gå videre.

Videre er det slik at marxismen-leninismen ble utviklet på 20-tallet. Stalin beriket denne gjennom sin bruk av den, og gjennom sine verker, i årene som fulgte, men Stalin døde i 1952. Etter dette har det skjedd enorme hendelser – både framskritt og tilbakeslag – i arbeiderklassens og kommunistenes historie, som kontrarevolusjonen i Sovjet, frigjøringen av koloniene, erfaringene med sosialimperialismen i Sovjet, kulturrevolusjonen i Kina, kontrarevolusjonen i Kina og folkekrigene i Peru, Nepal, India og Filippinene. Marxismen-leninismen-maoismen drar lærdommer av dette, som hoxhaistene med viten og vilje avskjærer seg fra. Dette er en ”enkel” løsning på kompliserte spørsmål, enkle løsninger er typisk for opportunismen.

Som sagt er dogmatismen tvillingsjel med høyreopportunismen. Mao skildrer dette på godt vis når han sier at de begge kjennetegnes ved at teori er skilt fra praksis. Kan dette føre til at hoxhaistene lett kan gå fra en ”venstre”-posisjon av ortodoks marxisme-leninisme, til høyreposisjon av opportunisme? Det er et spørsmål kan man svare et rungende “ja” på. Dogmatisme i teorien ikke bare kan føre til opportunisme i praksis, det må føre til det. For dogmatisme kan ikke omsettes i praksis, dogmatikk er i sitt vesen abstrakt, og praksisen vil derfor med nødvendighet avvike fra teorien og dermed bli enten svært begrensa eller reformistisk.

En av det tyske sosialdemokratiets store navn var Karl Kautsky. Han var lenge regnet som en av de fremste marxistiske teoretikerne i tyske SPD. Men han inntok nettopp en slik holdning som nevnt over – nemlig “ortodoks” marxisme i teorien, men opportunisme i praksis. I stedet for å slutte seg til de revolusjonære kommunistene, dannet han et “uavhengig sosialdemokratisk parti” sammen med erkerevisjonisten Bernstein basert på krigsmotstand (mot SPD som stemte for å bevilge penger til krigen). Og han fordømte Lenin og bolsjevikene for avvik fra marxismen, fordi de brukte denne kreativt på sitt eget land og ikke fulgte Kautskys “marxologiske” skjema.

I Ecuador finnes et av verdens få hoxhaistpartier av en viss størrelse – PCMLE. PCMLE er det sterkeste partiet i den Internasjonale Konferansen av Marxist-Leninistiske Partier og Organisasjoner (IKMLPO) som ML-gruppa er medlem av. I Ecuador utgjør PCMLE kjerna i en parlamentarisk venstrefront som har vært støtteparti for Ecuadors sosialdemokratiske president gjennom mange år. De har støttet en president og en regjering som har drevet væpna undertrykking mot den maoistiske geriljaen i landet og mot deler av landets fattigfolk. Altså dogmatisme i ord men høyreopportunisme i handling.

IKMLPO ekskluderte i 2005 sitt venezuelanske medlemsparti. Årsaken til eksklusjonen var at det venezuelanske partiet kjempet sammen med den åpent borgerlige opposisjonen mot sosialdemokraten Hugo Chavez, og valgte dermed det stikk motsatte linjen av sitt søsterparti i Ecuador.

I Tyrkia finnes flere hoxhaistiske partier. IKMLPOs tyrkiske medlemsparti TDKP, er ett av disse, og anklages av kommunister i Tyrkia for å være reformistisk i praksis. Anklagene kommer ikke bare fra maoistene, men også fra de tyrkiske hoxhaistene i MLKP – som ikke deltar i IKMLPO. TDKP driver hovedsakelig sin aktivitet gjennom det legale arbeiderpartiet EMEP, mens de fleste kommunistpartier i Tyrkia er forbudt og utsettes for hard og brutal undertrykking av den militærdominerte staten. I stedet for væpna kamp, velger de legalismen i et land preget av fascistisk undertrykking.

I Norge har ML-gruppa fulgt et ved første øyekast merkelig dobbeltløp siden 80-tallet, der de på den ene siden har stått for en dogmatisk tilnærming til marxismen-leninismen, mens de på den andre siden har ivret for ”kommunistisk samling”. Dette har skjedd i flere omganger, med framstøt overfor deler av NKP og AKP, med diskusjonsavisen ”Kommunistisk Forum” som rettet seg inn på folk i disse partiene, med samarbeid med utbrytere fra Rød Ungdom i 1991, med henvendelser til Tjen Folket om samarbeid og nå sist med KPml sammen med NKS.

Hele veien kjører ML-gruppa et dobbeltløp, der de på den ene siden holder på sin (Hoxhas) linje og på den andre søker prinsippløs enhet med andre som kaller seg kommunister. På den ene siden hevder de at maoismen er antileninistisk, et borgerlig og småborgerlig blindspor og et våpen i hendene på de kontrarevolusjonære (!) – på den andre vil de bygge kommunistparti sammen med maoister. På den ene siden hevder de at partiet ikke kan ha flere linjer, at partiet må bygge på fullstendig enhet – på den andre siden blir de ”enig om å være uenig” med maoistene i NKS og ser for seg å danne et nytt parti med disse på kort sikt.

Både hos ML-gruppa og deres venner i utlandet finner vi dogmatisme og opportunisme. Ved første øyekast kan det se ut som en selvmotsigelse, men Maos ord fra artikkelen ”Om praksis” kaster lys over dette: ”Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis.”

Hos ML-gruppa og hoxhaistene er det ei kløft mellom teori og praksis, som gjør det mulig for dem å bedrive dogmatisme i teorien, og opportunisme i praksis. Dette er kjernen i hoxhaismen og dette er kjernen i deres angrep på Mao Zedong og marxismen-leninismen-maoismen.

Noter:

(1) Enver Hoxha, Imperialismen og revolutionen, forlaget Arbejderen 1979, side 232
(2) Marxismens tre kilder og tre bestanddeler, av Lenin, første gang utgitt i 1913. http://www.marxists.org/dansk/lenin/13-ma3ki.htm
(3) Mao Zedong, Om praksis fra 1937, https://tjen-folket.no/sentralt/view/10178
(4) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 12
(5) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 13
(6) Terje Valen , Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag 1992, nett: http://home.online.no/~tervalen/marxbok.htm
(7) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 14
(8) Komintern – Den Kommunistiske Internasjonalen. Stiftet i 1919 med kommunistpartier fra hele verden som medlemmer. Lagt ned i 1943. Var i denne perioden en ledelse for verdensrevolusjonen.
(9) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 6
(10) Lenin, Den tredje Internasjonale og dens plass i historien, utgitt i 1919, http://www.marxists.org/norsk/lenin/1919/04/internasjonale.html
(11) Mao Zedong, Om folkets demokratiske diktatur fra 1949, https://tjen-folket.no/sentralt/view/10186
(12) Leo Trotskij, Hva er permanent revolusjon? fra 1929, http://www.marxists.org/norsk/trotski/1929/permanent.html
(13) Leo Trotskij, Hva er permanent revolusjon? fra 1929, http://www.marxists.org/norsk/trotski/1929/permanent.html
(14) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 16
(15) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 16
(16) Mao Zedong, Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket fra 1957, https://tjen-folket.no/start/10744.html
(17) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 10
(18) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 10
(19) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 8
(20) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 8
(21) Josef Stalin, Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen, Forlaget Oktober 1975, side 90
(22) Josef Stalin, Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen, Forlaget Oktober 1975, side 68
(23) Enver Hoxha, Imperialismen og revolutionen, forlaget Arbejderen 1979, side 235
(24) ML-gruppa Revolusjon, Maoismen – et revolusjonært blindspor, utgitt i 1998, side 7
(25) Enver Hoxha, Imperialismen og revolutionen, forlaget Arbejderen 1979, side 215
(26) Mao Zedong, Om praksis fra 1937, https://tjen-folket.no/sentralt/view/10178