Fra MLF til Kommunistisk Arbeiderforbund og AKPs sjåvinisme

Bilde: Esther Bergerud, ledende i MLF (t.v.) og Pål Steigan, tidligere leder for AKP(ml) (t.h.)

Av Ragnar V. Røed

I juli 1970 ble nesten tretti personer fra venstresida i “Norges Kommunistiske Parti” ekskludert fra partiet. Blant disse var sentralstyremedlemmet Esther Bergerud og den kjente fagforeningslederen Kjell Hovden. Disse var ledende i Marxist-Leninistisk Front i NKP (MLF), en organisering av venstrelinja i partiet.

MLF for å gjenreise Norges Kommunistiske Parti bygd på Mao Zedongs tenkning

Partiet var for lenge siden blitt ødelagt av høyreopportunismen. MLF skrev selv om dette, særlig i tidsskriftet Røde Fane. Røde Fane var et samlingspunkt for venstrelinja, og ble utgitt først av studieutvalget i Østkanten NKP (i Oslo). Esther Bergerud var ansvarlig redaktør for det første nummeret av Røde Fane.

Marxist-Leninistisk Front hadde som linje at det kommunistiske partiet måtte gjenreises, og skrev i plattformen sin:

“Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra de aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje overfor det nasjonale borgerskap. (…) Oppgjøret med Furubotn-klikken, som ble utløst i 1949 ved partiets tilbakegang, kunne gjennomføres fordi det i medlemsmassen var motstand mot Furubotns borgerlig-nasjonalistiske linje. Men oppgjøret ble ufullstendig (…). Medlemsmassens politiske underbygging var derfor ikke sterk nok til at de kunne ta oppgjøret i sine egne hender, og føre det inn i riktige politiske baner. Dette gjorde at opportunistene, som utgjorde flertallet i partiets ledelse, i stedet for å rette opp svakheter og feil — politiske såvel som organisatoriske — partiet var blitt belemret med, fikk anledning til å legge opp til en politisk linje som fortsatte som før.”

Og plattformen fortsetter:

“I denne kampen må revisjonistene lide nederlag og marxist-leninistene seire. Marxist-leninistenes seier vil bety et fullstendig og definitivt brudd med revisjonismen, fornyelse av partiet kadre, og en altomfattende gjenreisning av Norges Kommunistiske Parti i samarbeid med alle andre marxist-leninististiske grupperinger utenfor partiet. (…) Om revisjonistene fortsatt skulle få dominere, ville det bety en fullstendig ødeleggelse av Norges Kommunistiske Parti. Dette ville nødvendiggjøre at man helt fra grunnen av begynner arbeidet med å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti, basert på marxismen-leninismen, Mao-Tsetungs tenkning. I et slikt partibyggende arbeid vil det for oss være absolutt en nødvendighet å samordne kreftene med andre marxist-leninistiske organisasjoner.”

Dette viser på den ene siden at MLF ville føre kampen mot revisjonismen til et fullstendig brudd med den, og en fullstendig seier for den revolusjonære linjen. Men på den andre siden viser det at MLF, i likhet med (resten av) ML-bevegelsen, ga revisjonismen hevd på NKP. De skiller mellom å vinne kampen “internt” og gjenreise NKP som et virkelig kommunistisk parti, eller å tape den interne kampen – og dermed ikke (?) gjenreise partiet, men bygge opp “et kommunistisk arbeiderparti”. Dette gir konsesjoner til revisjonismen, ved å ikke tydelig slå fast at enten er det kommunistiske partiet et revolusjonært parti basert på proletariatets ideologi, eller så er det slett ikke Norges Kommunistiske Parti, kun en revisjonistisk bløff og forfalskning.

Uansett, hovedsida ved MLF sin plattform var god – den reiste kampen mot revisjonismen og for den røde linja.

Fra samarbeid til brudd mellom de marxist-leninistiske gruppene

MLF arbeidet sammen med SUF(m-l) og MLG. SUF(m-l) var det tidligere ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti. SUF brøt med SF 9. februar 1969 og la til (m-l) i navnet på høsten. Det var også en del eldre folk som brøt med SF under og etter landsmøtet. Disse gikk sammen med SUFs eldste medlemmer sammen og dannet Sosialistiske Arbeids- og Studiegrupper (SASG) som senere skiftet navn til Marxist-Leninistiske Grupper. Disse tre ML-organisasjonene kom fra to forskjellige tradisjoner. SF var en utbryter fra Arbeiderpartiet (DNA), dannet av folk fra Arbeiderpartiets venstrefløy på grunnlag av NATO-motstand. MLF kom derimot fra NKP, som ble konstituert etter et brudd med DNA i 1923.

SUF(m-l)/MLG var begge i realiteten under ledelse av Tron Øgrim og den ledende gruppen rundt han, som i stor grad hadde bakgrunn fra Bryn/Hellerud lokallag av SUF. De dominerte i begge ledelser. De kom raskt i en hard tolinjekamp med sentralkomiteen i MLF. Av forskjellige historier ser det ut til å særlig være en kamp mellom Tron Øgrims linje og Kjell Hovdens linje.

Den tydeligste konflikten var spørsmålet om hvordan og på hvilket grunnlag kampen mot EEC skulle føres. MLF-ledelsen og Hovden anklaget SUF(m-l)/MLG/Øgrim for småborgerlig nasjonalisme. De identifiserte Øgrims linje som en kapitulasjon for den borgerlige nasjonalismen i Folkebevegelsen mot EEC, og mente roten til dette i hovedsak var småborgerlig klassestandpunkt.

I striden ble Hovden og MLF stemplet som trotskistiske. Videre ble det også hevdet at MLF og Hovden var treige, at de holdt arbeidet tilbake og sto i veien for rask fremgang og at de dermed saboterte arbeide for å bygge kamp mot EEC og for å bygge det nye marxist-leninistiske partiet. Og dessuten ble Hovden kalt “streikebryter”, fordi han og MLF-ledelsen ikke var raske nok med å støtte blant annet en streik i Tromsø.

Striden rundt EEC-kampen tok mye plass i polemikken, men enda mer framtredende – iallefall fra ledelsen i MLG og SUF(m-l) – var spørsmålet om kommunistpartiet og veien fram mot dette. De hevdet at MLF hindret utviklingen av et virkelig bolsjevikisk kampparti. Og i begynnelsen av striden mellom de to linjene i ML-bevegelsen, handlet den mye mer om hvordan demonstrasjoner skulle organiseres, hva som skulle være fokus, når ting skulle skje, enn om klare motstridende ideologisk-politiske linjer. I begynnelsen virker det som MLF og hovedtendensen i ML-bevegelsen var enig i at kampen mot EEC også skulle føres på nasjonalt grunnlag, mot monopolkapitalen og for folket og folkemakt.

Først senere på 1970-tallet blir linjene tydeligere motstridende. Linjekampen ble raskt avklart og det ble brudd mellom de to retningene. Ledelsen i MLG og SUF(m-l) fikk tilslutning fra et stort flertall i bevegelsen. MLF ble splittet, og utbryterne hevdet de var det egentlige flertallet og fortsatte å gi ut et blad med navnet Røde Fane. Disse gikk raskt sammen med MLG og SUf(m-l) og i februar 1973 ble partiet AKP(m-l) erklært stiftet av disse. AKP(m-l) fortsatte å gi ut sitt eget tidsskrift med navnet Røde Fane, til det skiftet navn til Rødt! og i dag heter Gnist og har en redaksjon som hovedsakelig består av Rødt-medlemmer.

MLF reorganiserte seg senere som Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) i oktober 1972. Egil Engeland var formann i KA fra starten av, men Kjell Hovden regnes som den virkelige lederen. Hovden regnes som en arbeider-intellektuell med bakgrunn som fagforeningsmann og kjent leder av NORGAS-streiken. Han var også tidlig ute med å besøke Kina under kulturrevolusjonen.

I 1973 ble det etablert et samarbeid mellom KA og Kommunistisk Universitetslag (KUL), en studentgruppe konsentrert rundt Filosofisk institutt på Universitetet i Oslo, med den senere historikeren Harald Berntsen som formann. Også KUL kritiserte AKP(m-l) fra det de mente var et standpunkt til venstre for dette partiet. Men KUL var i motsetning til KA kritisk til Stalin og, i alle fall tilsynelatende, mer orientert mot diverse vestlige marxistiske intellektuelle.

Kritikk og analyse av AKP(m-l)s nasjonal-sjåvinisme

På slutten av 1970-tallet gav KA ut heftet «AKP i norsk politikk» der de beskriver AKP(m-l) som et småborgerlig og nasjonalistisk parti. De viser blant annet til synet på bøndene og småproduksjonen, der de mener AKP(m-l) inntar et direkte reaksjonært standpunkt. De avslører at AKP(m-l) i liten grad så den norske staten og monopolkapitalen som sjølstendige imperialister. Og viser hvordan partiet blant annet anklaget staten for å være “unasjonal” fordi den ikke forsvarte Svalbard hardt nok som norsk land.

Kritikken av AKP(m-l) virker svært berettiget. Og vi kan kjenne igjen holdningen til nasjonalisme, samt underkommuniseringen av Norge som imperialist, hos partiet Rødt den dag i dag. Gjennom hele 1970- og 1980-tallet, førte AKP(m-l) en tydelig nasjonalistisk linje. Det kan ikke sees på som en ren tilfeldighet, tross selvkritikk i ettertid, at avisa klassekampen brukte parolen “steng grensene!” som retorikk mot arbeidsinnvandrere. På bakgrunn av dette blir det mer forståelig hvordan flere tidligere AKPere i dag så tydelig er sosialsjåvinister, både i synet på migranter og muslimer.

I samme hefte avslører også KA hvordan ledelsen i AKP(m-l) vaklet i spørsmålet om Kina, og hvordan de først støttet kulturrevolusjonen helhjertet og deltok i kritikken av Deng Xiaoping, og hvordan de etter kontrarevolusjonen i 1976 støttet Hua Guofeng og Deng Xiaoping sin likvidasjon av kulturrevolusjonen og deres klappjakt på revolusjonære ledere. KA avslørte at dette var knefall for høyrelinja i KKP. I det hele tatt burde den åpenlyse værhanevirksomheten være pinlig for ledelsen i AKP(m-l).

KA sluttet seg derimot heller ikke til venstrelinja i Kina. De inntok heller en positiv holdning til Enver Hoxha, som gikk mot Mao Zedong og kulturrevolusjonen – men også mot de nye borgerlige herskerne i Kina. Men omfavnelsen av Hoxha var ikke dyp nok, og en del yngre medlemmer brøt med KA og stiftet hoxhaistiske Marxist-Leninistisk Forbund som senere ble ML-gruppa Revolusjon, som i dag er oppløst i Kommunistisk Plattform. Deretter fortsatte aktiviteten i KA på stadig lavere nivå, før organisasjonen ble erklært oppløst i 2006.

På grunn av AKP(m-l) sin svært dominerende posisjon har i alle fall undertegnede ikke viet noe oppmerksomhet til KA i lang tid. De er forsvunnet i skyggen av AKP(m-l), som ved sitt høydepunkt kan ha vært Europas største ML-bevegelse – ikke bare relativt i forhold til folketall, men også i rene tall. De hadde også den eneste dagsavisen (Klassekampen) innen den vestlige marxist-leninistiske (Mao Zedongs tenkning-) bevegelsen. Og gjennom Røde Fane, Materialisten og interne organer var det en relativt massiv kritikk fra AKP-hold mot KA (og de andre ML-gruppene KUL og KAG).

For en maoistisk analyse og kritikk av ML-bevegelsen på 1970-tallet

En maoistisk vurdering av ML-bevegelsen må vekk fra en ensidig positiv vurdering av AKP(m-l). Det er i år femti år siden SUF ble til SUF(m-l). Den internasjonale kommunistiske bevegelsen har tatt store skritt fremover siden den gangen, særlig ideologisk og i oppsummeringen av folkekrigen og kulturrevolusjonen i Kina. Ideologien til proletariatet er løftet til et tredje og høyere stadium; maoismen. Og ML-bevegelsen i Norge var, som alle andre forhold og prosesser, en enhet av motsigelser. Den hadde ikke bare en god hovedside, men også en dårlig side.

KA viser også at ML-bevegelsen ikke bare hadde flere sider, men også mer enn én formulert og klart uttrykt linje. Linjekampen ble ikke bare ført relativt skjult eller i interne organer, men også mer offentlig og i skjerpa form. KA sitt utspring var venstrelinja i Norges Kommunistiske Parti med røtter tilbake til førkrigsårene. De bar altså med seg den historiske tradisjonen til proletariatets parti, ikke bare ideologisk men også fysisk ved sine medlemmer. Det er altså vektige argumenter for å definere dem innenfor den kommunistiske tradisjonen i Norge, å studere deres erfaringer og standpunkt, og å lære av dem – på godt og ondt.

Spørsmålet om KA er ikke hovedsakelig et spørsmål om KA eller AKP(m-l) var “den kommunistiske organisasjonen” på 1970-tallet. Ingen av dem skulle slutte seg til marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen. Og begge hadde åpenbare feil, svakheter og mangler, både ideologisk, politisk og organisatorisk – og ikke minst militært. Spørsmålet om KA handler om å lære av linjekampen for å gjenreise Norges Kommunistiske Parti som et virkelig revolusjonært parti, som proletariatets eget parti. Og linjespørsmålet KA reiste er av avgjørende viktighet. Spørsmålet om imperialismen og patriotismen er brennhett i et land som Norge. Feil i dette spørsmålet, særlig høyrefeil, kan få fatale følger. Og MLF/KA viser i flere artikler at NKP hadde store småborgerlig-nasjonalistiske avvik under og etter andre verdenskrig, slik at dette hører ikke bare ML-bevegelsen til, men har vært en mørk tråd gjennom større deler av historien til den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Et problem også i Tjen Folket

Dette har også preget det kommunistiske forbundet Tjen Folket. Undertegnede har selv forsvart og forfektet et standpunkt for en form for norsk patriotisme. Dette er et spørsmål som norske kommunister må utforske, under veiledning av maoismen og den proletariske internasjonalismen. Kommunister i Norge lever og kjemper i et av verdens rikeste imperialistiske land, noe som må ha avgjørende betydning for hvordan man tilnærmer seg det nasjonale spørsmålet. Undertegnede mener Kommunistisk Arbeiderforbund sin kritikk av AKP(m-l)s linje er nyttig å studere når man skal utvikle en maoistisk kritikk av den norske ML-bevegelsens linje, og enda viktigere, utmeisle en korrekt linje i dag.

Tillegg: Kolmannskog om striden mellom MLF og MLG

I sin hovedoppgave i historie, Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla, skriver historiker Håkon Kolmannskog om striden mellom MLF og resten av ML-bevegelsen i 1971/1972. Kolmannskog var aktivt og ledende medlem av 1990-tallets høyrefløy i Rød Ungdom, var en periode medlem av Rød Ungdoms ledelse, og satt også i ledelsen for Norsk Målungdom. Alt som her følger, er direkte fra denne hovedoppgaven:

3.1 Opposisjonen i NKP

Noregs Kommunististiske Parti (NKP) stilte seg utover 1960-talet, til liks med dei fleste søsterpartia, stort sett på sida av det radikale ungdomsopprøret. Etter at Kina i 1963/64 braut banda med Sovjet og rekna det sovjetiske regimet som ”kontrarevolusjonært”, fekk dei som hadde sympati med Mao dårlege kår i NKP. Likevel fanst det krefter i partiet, hovudsakleg i og rundt Østkantlaget av NKP, som hadde ei opnare haldning til den nye tidas ml-ideologi.

Som vi såg i kapittel 2, førte Ester Bergerud, leiaren av NKP-bokhandelen Oslo Bok- og Papirhandel, pro-kinesisk litteratur alt frå midten av 1960-talet. Lenge var denne bokhandelen den einaste staden unge maoistar kunne få kjøpt Maos litle raude.(170) Bergerud var truleg det første bandet mellom ml-opposisjonen i NKP og dei unge i Bryn/Hellerud SUF. Ein annan sentral figur i det maoistiske NKP-miljøet var Kjell Hovden. Hovden må ha vore som ein norsk Stakanov for dei unge i SUF (ml): Han var ein del yngre enn den gjennomsnittlege NKP-aren, han var klubbleiar på Norgas i Oslo, og ikkje minst: Kjell Hovden hadde møtt formann Mao alt i 1966.(171) Ester Bergerud satt i sentralstyret i NKP, Kjell Hovden i Oslo/Akershus NKP. Andre i dette miljøet var Eva Berg, Svein Johnsen og Georg Vaagen. Etter kvart som dei organiserte seg betre, voks miljøet noko, og til saman kom miljøet rundt Bergerud og Hovden til å telja kring 50−60 folk.(172)

Den private kontakten mellom Bergerud, Hovden og miljøet i Bryn/Hellerud var, som vi har sett, alt etablert uformelt så tidleg som rundt 1965. Tron Øgrim var ven med Kjell Hovden på 1960-talet.(173) Det vart òg andre leiande SUF-arar.(174) Rett etter brotet i SF fekk SUF sin kontakt med NKP-arane meir offisielle former. Alt i første nummer av Klassekampen bidrog Kjell Hovden med ein lengre artikkel med tittelen ”Det arbeidende folket vinner seier gjennom KULTURREVOLUSJONEN”.(175) Artikkelen var illustrert med bilete av Hovden saman med formann Mao. Etter ein ulovleg streik på Norgas våren 1970, der streikeleiar Hovden vart boren bort av politiet, auka Hovden sin status i SUF (ml)-krinsane ytterlegare. Øgrim meiner SUF sjølv bidrog til å få Hovden fram i lyset:

Han vart ei stjerne på Norgas-streiken. Der gjorde han ein utmerka jobb, som klubbformann. Men samstundes var det vi som skapte Hovden. Det var vi som populariserte Hovden, det var vi som tok bilete av han medan han vart boren bort av politiet, det var vi som inviterte Hovden i Studentersamfundet, på sumarleirer og slikt.(176)

Sjølv om vi bør vera kritiske til Øgrim sine utsegner om Hovden (dei enda opp som politiske fiendar) er det ikkje tvil om at SUF-miljøet hadde eigeninteresse både i å knyta kontaktar med NKP-opposisjonen og å framstilla denne i eit godt lys. For det første representerte NKP ein slags historisk kontinuitet i norsk arbeidarrørsle, som dei unge rebellane instinktivt skjønte at dei trong å knyta seg til. Mykje tankegods i den marxist-leninistiske ortodoksien hadde røter i mellomkrigstidas Komintern-tradisjon, meir enn Kina sin agrar-kommunisme. Kanskje særleg fordi SUF hadde brote ut av eit venstre-sosialdemokratisk parti, var kontakt med eit kommunistisk parti naudsynt for den symbolske kontinuiteten som ”arbeidarklassen sitt parti i Noreg”. For det andre hadde NKP røter i arbeidarklassen i ein helt annan grad enn SUF (ml), der storparten bestod av unge gymnasiastar og studentar. Miljøet rundt Hovden var eldre, og hadde fotfeste i industrien i Oslo. Kontakten med Hovden gav slik dei unge maoistane tilgang på sårt tiltrengt symbolsk arbeidarkapital. I tillegg var kontakten viktig av praktiske omsyn. Wiggo Knudsen, som då var leiar for SUF (ml) sitt Faglege Utval, fortel: ”For oss var desse gull verdt. Både for å legitimera streikerørsla og få tak i et nettverk. Vi rekrutterte jo dessutan som galne oppi dette; mellom ungane til desse gamle NKP-arane.”(177) Litt kynisk kan vi òg seia at den maoistiske opposisjonen i NKP representerte eit potensielt trugsmål, i eller utanfor NKP. Eit miljø som kalla seg marxist-leninistisk, hadde fotfeste i industrien og ambisjonar om å reformera NKP, kunne svekkja SUF (ml)-arane sitt partiprosjekt.

I løpet av 1969 starta miljøet rundt Bergerud og Hovden eit meir tydeleg opposisjonsarbeid internt i NKP, rundt tidsskriftet Røde Fane. I Klassekampen oktober/november 1969 vart det referert omhyggeleg frå tidsskriftet, og ein oppmoda ”alle ærlige marxist-leninister i NKP om å ta opp kampen mot partiets revisjonistiske ledere.”(178) I året som følgde gav Klassekampen lesarane utførlege artiklar om stridane i NKP. Såleis kunne ein sumaren 1970 lesa at 27 medlemmer var ekskluderte frå NKP. Mellom dei var den gamle bokhandlaren i Oslo Bok- og Papirhandel. ”Det revisjonistiske flertallet i vår partiledelse har sviktet grunnlegende prinsipper, bl.a. i spørsmålet om proletariatets diktatur,” meinte Ester Bergerud, som ønskte samarbeid med SUF (ml) og MLG.(179) På landsmøtet i NKP april 1971 forlét ytterlegare 32 medlemmer av fraksjonen partiet, og dei slo seg saman med dei tidlegare ekskluderte i det som frå 1970 hadde kalla seg Marxist-leninistisk Front (MLF).

Då MLF heldt sitt første landsmøte, juni 1971, hadde det alt i om lag eit år eksistert eit formalisert, løynd samarbeid mellom leiingane i MLG, SUF (ml) og MLF. På dei såkalla ”trippelmøta” vart felles aksjonar, studietilfang og anna organisert samarbeid diskutert. (180) Men i Klassekampen same månad gjorde ein leiar med tittelen ”Enhet-Kritikk-Enhet” det klårt at det fanst ”motsigelser i den marxist-leninistiske bevegelsen om viktige spørsmål”.(181)

3.2 Enhet-Kritikk-Enhet

Nøyaktig kva motseiingane dreidde seg om vart det ikkje opplyst om i leiaren, men dét hadde medlemmene i dei tre organisasjonane alt fått vita gjennom diskusjonsbladet Enhet-Kritikk-Enhet (EKE). EKE skulle vera eit ad hoc-blad for ei diskusjonsrørsle som no skulle gå i alle dei tre organisasjonane. Bladet kom i alt ut med fire nummer, det første truleg april/mai 1971, det siste i november 1971. Då var brotet mellom MLG/SUF (ml) og MLF eit faktum.

Ifølgje ei felles innleiing i første nummer av EKE dreidde motsetningane seg ”både om konkrete saker og grunnleggende spørsmål i samband med linja for partibygginga og klassekampen”. Ein fann det difor rett å leggja motsetnadene fram for medlemmene i dei tre organisasjonane, og ønskte ei brei diskusjonsrørsle i både MLG, SUF (ml) og MLF, for slik å ”skape enhet gjennom en felles stor, kameratslig og demokratisk diskusjon”. Idealet var henta i formann Maos formel ”Enhet-Kritikk-Enhet”, som skulle bety ”å gå ut fra ønsket om enhet, løse motsigelser gjennom kritikk eller kamp og nå fram til en ny enhet på et nytt grunnlag”.(182)

Dei to første nummera av EKE inneheldt eldre notat og referat frå ordskifte på trippelmøta, i tillegg til nye dokument frå leiingane i MLG/SUF (ml) og MLF. I desse nummera gjekk det klårt fram at det fanst til dels store politiske motsetnader mellom MLG/SUF (ml) og MLF. Særleg EEC-spørsmålet, som i løpet av hausten 1970 og i 1971 hadde vorte høgaktuelt, hadde fått opp mange stridspunkt mellom ny-maoistane og dei eldre kadrane frå NKP. Usemjene gjekk m.a. på vurderinga av Folkebevegelsen mot EEC, som SUF/MLG i løpet av 1971 innsåg hadde vorten sterkare enn ein hadde trudd. I løpet av 1971 hadde SUF (ml) og MLG både endra på den negative haldninga til Folkebevegelsen, og skift nei-argumentasjon i retning av meir fokus på forsvar av den nasjonale sjølvråderetten. MLF var på si side framleis skeptisk til samarbeid med Folkebevegelsen, og stod på den opphavlege klassekamp-argumentasjonen mot EEC.(183)

Med det andre nummeret av EKE, truleg gjeve ut sumaren 1971, var det klårt at usemjene ikkje berre dreidde seg om EEC-arbeidet, men òg om grunnlaget for sjølve partiskipinga. Det var tydeleg at det var snakk om to ulike haldningar til tempo og vilkår for skipinga av eit nytt kommunistparti. I artikkelen ”Til spørsmålet om partiet” lanserte leiingane i MLG og SUF (ml) eit framlegg om at det måtte skipast ein einskapleg partibyggjande organisasjon (EPO) for ml-rørsla i Noreg, eit slags ”norsk KFML”. Det måtte vera ”[ett] sentrum, og ikke flere!” (184) Men eit vilkår var avklåring av fleire programmatiske spørsmål, og i artikkelen (på heile 17 sider) var det reist ein omfattande kritikk av MLF sine tidlegare vedtak om partibygging. Viktigast i SUF (ml)/MLG sin kritikk var det ein oppfatta som ei vegring mot å skipa det kommunistiske partiet utan god nok støtte og grunnlag i arbeidarklassen. MLF hadde på landskonferansen sin hausten 1970 m.a. vedteke at ”[v]i avviser tanken om at vi, dagens norske marxist-leninister, skal etablere vårt lederskap over hodet på massen” og at ein såg det som si oppgåve å ”bistå arbeiderklassen i dens organisatoriske oppbygging av det kommunistiske partiet.”(185) Leiinga i MLG og SUF (ml) meinte MLF med slike og liknande formuleringar var for vage. Kor store delar av arbeidarklassen måtte krevja at det vart starta eit nytt parti? ”[H]ele arbeiderklassen, eller flertallet av den? Og hvordan skal (hele, eller flertallet av) arbeiderklassen delta i organiseringen?” MLG og SUF (ml) meinte MLF neglisjerte marxist-leninistane si leiande rolle, og framheva den avantgardistiske karakteren til partiet. ”Spørsmålet om partiets grunnleggelse er et kvalitativt og ikke et kvantitativt spørsmål,” meinte artikkelforfattarane.(186)

Både i spørsmål om mobilisering, organisering og argumentasjon i EEC-arbeidet og om tempo og organisering i partibygginga kom såleis ein grunnleggjande skilnad i vurderinga av arbeidarklassen og den såkalla ”massemobiliseringa” til syne mellom dei unge og dei eldre ml-arane. MLF la stor vekt på at ein måtte ta seg tid og driva langsiktig propagandaarbeid på arbeidsplassane for å utvikla klassemedvitet i arbeidarklassen. MLG og SUF (ml) framheva på si side at rask handling og aksjon frå marxist-leninistane sjølve var ein føresetnad for auka klassemedvit. Typisk for MLF si haldning var eit innlegg frå ”en kamerat i MLF” som karakteriserte SUF (ml) si line i det tidlege EEC-arbeidet for ”avantgardisme”.(187) MLF verka nok defensive og avventande i augo til dei yngre maoistane.

Ordskiftet viste at det var to ulike kulturar og sett med røynsler som møttest. Men det låg også ulike interesser bak. Medlemmene i SUF (ml) og MLG hadde stort sett berre opplevd suksess og framgang i sine relativt korte organisasjonsliv. Dei hadde minst 1000 medlemmer og auka fort. Dei hadde ei ambisiøs leiing som ønskte eit nytt parti raskt. Ein hadde avventa eit brot i NKP. No når det var unnagjord, ville ein ha MLF inn i falden raskast råd. MLF på si side var eldre, færre og hadde ikkje sjanse til å tevla med SUF (ml) i organisatorisk styrke. Folk som Bergerud og Hovden kom frå ein tradisjon som hadde opplevd til dels store nederlag og mange bitre slag. Dei levde også nærare slike lag av folket som var mindre disponerte for revolusjonær radikalisme enn studentar og gymnasiastar var. MLF frykta nok, med rette, at ein ville mista kontroll og sjølvstende om ein følgde SUF (ml) og MLGs raske og monolittiske line. EKE nr. 3, som truleg kom ut rundt september 1971, romma hovudsakleg innsendte innlegg frå MLG- og SUF (ml)-medlemmer med støtte til dei respektive leiingane sine. Usemjene hadde ikkje utvikla seg i tråd med Mao sitt ideal, dei var systematisk knytt til MLG og SUF (ml) på den eine sida og MLF på den andre.(188) Også frå offisielt hald i MLG og SUF (ml) var tonen skjerpa betrakteleg. No heitte det:

Vi vil ha enhet raskt, vi vil ha en kamporganisasjon og en demokratisk-sentralistisk organisasjon. Vi har bevist ut fra marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning at dette er den eneste linja som fører fram mot partiet. Alle andre linjer som settes fram mot denne linja, er derfor i praksis sabotasje av partiet. Uansett hvor velmenende de kameratene som fører fram ei slik linje er, så betyr den i praksis støtte til imperialismen, monopolkapitalen og revisjonismen. Den betyr intet parti, og det er det reaksjonen ønsker.(189)

3.3 Brotet

For dei som ikkje hadde følgt det interne ordskiftet, men berre hadde lese Klassekampen, må brotet ha kome overraskande. I november-utgåva 1971, knappe fire månader etter at ein hadde nemnd at det fanst ”motsetninger”, rapporterte avisa om brot med det som no konsekvent berre vart omtala som ”Hovden-gruppa”. ”Landsmøtet i Marxist-Leninistisk Front (MLF) har ekskludert fire medlemmer med den tidligere MLF-formannen Kjell Hovden i spissen,” proklamerte leiaren. Mannen som berre eitt år tidlegare hadde vore streikehelt, vart no karakterisert med venstresidas mest demoniserande omgrep: ”streikebryter”. Den direkte årsaka til eksklusjonane var ifølgje Klassekampen at Kjell Hovden og fleire andre i Streikestøttekomiteen, ein landsfemnande innsamlingsorganisasjon organisert av ml-organisasjonane, i midten av oktober 1971 hadde brote offentleg med komiteen, på grunn av det dei oppfatta som ”SUF-kupp”. Dette rekna MLG og SUF (ml) som ”streikebryteri”, ettersom komiteen stod oppi viktig innsamlingsarbeid for den såkalla ”Austad-streiken” i Tromsø.(190) Den offisielle versjonen var vidare at eit ekstraordinært landsmøte i MLF 16.−17. oktober 1971 deretter hadde ekskludert Hovden og tre andre medlemmer.(191)

Versjonen til Kjell Hovden var derimot at SUF (ml) i lengre tid hadde fraksjonert internt i MLF. SUF (ml)-lojale medlemmer i MLF i Bergen hadde mobilisert utsendingar til det ekstraordinære landsmøtet for slik å få fleirtal for å kasta Hovden.(192) På landsmøtet i MLF hadde difor møtet delt seg i to delar, som båe oppfatta seg som det legitime landsmøtet. Det var altså det SUF (ml)-lojale ”MLF” som vedtok å bryta med Kjell Hovden. Etter brotet fanst det såleis to organisasjonar som båe kalla seg Marxist-leninistisk Front, med to tidsskrift med same namn: Røde Fane. (193) Brotet tydde at Enhet-Kritikk-Enhet-rørsla var avslutta. Kort tid etter vedtok SUF (ml) sitt ”MLF” at: ”Bruddet med Hovden-gruppa fjerner den viktigste hindringen for opprettelsen av en enhetlig partibyggende organisasjon. MLG, MLF og SUF (ml) kan nå for alvor ta til med de forberedelsene som må gjøres for en slik organisasjon kan skapes.”(194)

Sjølv om EKE-rørsla gav inntrykk av eit ønske om einskap og samling, er det gode grunnar til å hevda at leiarane i MLG/SUF (ml) alt i forkant av prosessen var samde om kva utfall dei ville ha. Mykje tyder på at ml-leiarane i god tid før Enhet-Kritikk-Enhet vart starta hadde bestemt seg for å kvitta seg med Hovden og tilhengjarane hans, og at dei kombinerte tilsynelatande fritt ordskifte og løynd konspirasjon. Eit vitnesbyrd som vart offentleggjord i 1973, fortel at MLG dreiv aktiv fraksjonering og konspirasjon internt i MLF alt i mars 1971, altså før EKE-rørsla var starta og før MLF sitt landsmøte i juni 1971. Kjell R. Solheim, som i 1971 var medlem i MLF sitt K-stud i Bergen, fortel i dokumentet ”Erklæring” at ”Kommunistisk Studentlag i Bergen hadde siden februar/mars 1971 vært en reell fraksjon innafor MLF med underhånds forbindelser med ledelsen i MLG”. Vidare hevdar Solheim at det vart arbeidd for å få folk til å søkja medlemskap i MLF, som slik kunne fungera som ”leiesoldater” som kunne sendast til Oslo.(195)

Solheim fortel at ”SUF-fraksjonen i MLF” (Solheim si formulering), lenge før MLF sine representantar trekte seg frå Streikestøttekomiteen, i samråd med MLG-leiinga hadde bestemt at ein skulle bryta organisatorisk med Hovden-fløya. Det var heile poenget med å kalla inn til ekstraordinært landsmøte, skriv han. Solheim fortel òg at MLG sin nestformann (Tron Øgrim) same dag som MLF sitt ekstraordinære landsmøte 14. oktober 1971 vedgjekk at Hovden hadde vorte halden systematisk utanfor streikestøttearbeidet, heilt frå Austad-streiken byrja. Solheim skriv:

Nestformannen i MLG svarte at man helt bevisst hadde holdt Hovden og Wolfgram utafor. Undertegnede ønsket å være sikker i denne saken, og spurte om hvordan nestformannen ville forsvare en slik fremgangsmåte. Svaret var at vi ikke kunne tillate politisk ”svarte” folk som Hovden og Wolfgram å stå fram som arbeiderklassens forkjempere i den nåværende situasjon. ”Slike folk” måtte avsløres for massene, og derfor var det nødvendig å ta i bruk slike midler som å sette dem utafor viktige informasjoner osv. Undertegnede samtykket, og samtalen gikk videre om andre ting.(196)

Det er liten tvil om at SUF (ml)-leiinga deltok meir aktivt i MLF enn det dei fleste medlemmene i SUF (ml), MLG og MLF visste. Tron Øgrim meiner det knapt ville ha funnest noko MLF utan at han og andre i SUF (ml) hadde pressa på.(197) Anten dette stemmer eller ikkje, vitnar det uansett om at Øgrim og SUF (ml) kan ha hatt eit instrumentelt tilhøve til dei eldre NKP-arane, som middel for eit større mål. I løpet av denne prosessen erfarte SUF (ml)-leiarane at Hovden (fødd i 1932, godt over 15 år eldre) ikkje ønskte å innordna seg planane dei hadde lagt på førehand. Det er grunn til å tru at Hovden oppdaga K-stud i Bergen si fraksjonering på vegner av MLG, og det kan ha vore ei årsak til Hovden sin ”baktunghet” i høve ein ”enhetlig partibyggende organisasjon”. Øgrim reknar derimot striden med Hovden som svært personleg, og formulerer det slik: ”Eg trur Hovden heller ville vera nummer ein i ei lita bygd i Sveits, heller enn nummer to i Roma.”(198)

Etter brotet med SUF-arane fekk Hovden si litle sveitsiske bygd: I 1973 starta Hovden Kommunistisk Arbeiderforbund (KA). KA vart aldri noko trugsmål mot AKP (ml), og forsvann rundt 1980.