En reaksjonær knipetang strammes til

En reaksjonær knipetang strammes til

Et moderne fascistisk tofrontsangrep

Av Ragnar V. Røed

“Hva forstår vi som fascistisk og korporativistisk? For oss er fascisme negasjonen av liberal-demokratiske prinsipper, negasjonen av borgerlig-demokratiske prinsipper født og utviklet i 1800-tallets Frankrike. Disse prinsippene blir forlatt av de reaksjonære, av borgerskapet verden over. Det var første verdenskrig som viste oss krisen i den borgerlige demokratiske ordenen, og det var derfor fascismen senere skulle oppstå.”

Formann Gonzalo i intervjuet med El Diario fra 1988.

“Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære, betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk standpunkt, må ansees som det de er – papirtigrer. Dette bør være grunnlaget for vår strategiske tenkning. På den annen side er de også levende tigrer, jerntigrer, virkelige tigrer som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.”

Mao Zedong

Innledning

Formann Gonzalo er vår tids største maoist. Hans analyse er at det borgerlige liberale demokratiet og parlamentarismen blir underminert i vår epoke. Borgerlig parlamentarisme og liberale rettigheter som ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfrihet var i sin tid tett forbundet med de borgerlige revolusjonene og opplysningstidens idealer. Slik sett marsjerte disse fram sammen med borgerskapet og den første fasen av kapitalismen, på 1700- og 1800-tallet.

I vår epoke er vi ikke lenger i den første frikonkurransekapitalistiske fasen av dette systemets utvikling. Rundt 1900 gikk vi inn i systemets andre, høyeste og siste stadium, den monopolkapitalistiske fasen; imperialismen. Imperialisme er, slik Lenin beskriver det i sitt klassiske verk, råtnende og døende kapitalisme. I denne epoken har borgerskapet forlengst sluttet å være bærer av fremskritt og revolusjon. I imperialismen har borgerskapets herredømme derimot vært knyttet til verdenskriger, kolonikriger, militarisering – og fascistisk reaksjon.

Her og nå pågår det i tråd med den reaksjonære tendensen en politisk offensiv på to fronter mot den liberale parlamentariske regjeringsformen. Vi ser tendensen over hele den vestlige imperialistiske verden. For det første angripes den av teknokrater som går i spissen for den korporative utviklingen. For det andre angripes den av de som tilsynelatende er teknokratenes fremste kritikere; de som kalles høyrepopulister. Teknokratene angriper gjennom sin desperate kamp for å bevare. Populistene bevarer gjennom sine stadige angrep. Begge tendenser setter i dag de fundamentale liberale rettsprinsippene og parlamentariske regjeringsformer under angrep, tilsynelatende fra hver sin side, men i essens fra samme utgangspunkt. De setter det liberale demokratiet i en knipetang som sakte strammes til og peker i retning moderne fascisme.

Når begrepet teknokrat brukes her, er det i betydningen av “upolitiske” funksjonærer. Teknokrati er et velde av byråkrater og såkalte eksperter, der partiene og parlamentene kommer i andre rekke. Med andre ord en korporativisering av det politiske systemet. Høyrepopulisme brukes på samme vis som medier og dagligtale bruker det, om de moderne reaksjonære partiene som markedsfører seg som mot eliten og “for folk flest”, og særlig forenes om strengere innvandringspolitikk. I Europa forenes de også særlig i sin hets og sine angrep mot muslimer, og skremmebildet om “islamisering”.

Det siste valget til EU-parlamentet viste en styrking av begge disse tendenser. Selv om de gamle tradisjonelle maktpartiene, de konservative og sosialdemokratene, fortsatt er de største gruppene i EU-parlamentet, selv om de fortsatt utgjør flertall, ble to andre retninger styrket i valget. På den ene siden liberalere og grønne, som dyrker spesialistveldet og tilber EU-institusjonene, på den andre siden høyrepopulister som franske Le Pen og italienske Salvini. Men mest av alt viste EU-valget hvordan herskerne desperat forsøker å gjøre valget relevant og viktig, ved å skape sirkus og fremstille det som et skjebnevalg. Og, vel vitende om at flertallet av massene hater rasismen og reaksjonen, har de framstilt det som om høyrepopulistene sto på terskelen til å “vinne” valget. En fortelling høyrepopulistene har grepet begjærlig og brukt i sin egen propaganda. Dette kan være årsaken til at valgdeltakelsen så vidt kravlet over 50%, for første gang på tjue år.

Maoistene ser den langsiktige utviklingstendensen som klar; den allmenne krisa i imperialismen skjerper motsigelsene og presser de politiske institusjonene i korporativ og fascistisk retning. Det skjer ikke som følge hovedsakelig av bevisste og frivillige valg, men som følge av dype tendenser og historiske utviklingslover. Og dermed kan ikke kampen mot tendensene føres ved “tilbakevending” og “forsvar”, men bare være seierrik gjennom revolusjonær kamp – i dag folkekrig – under ledelse av militariserte maoistiske kommunistpartier.

Krisa i kapitalismen og den fascistiske korporativismen

Perus Kommunistiske Parti har slått fast at korporativisme er motsetningen til parlamentarisme. I stedet for prinsippet om “en mann en stemme” og regjering fra parlamentet, organiseres samfunnet i “partssamarbeid”, for eksempel i enheten mellom stat, “arbeiderbevegelse” og “næringsliv”. I prinsippet det samme som Mussolinis idealstat, der parlamentet viker for en forsamling av representanter fra forskjellige sektorer i samfunnet. Et samvirke, en korporasjon av korporasjoner, i stedet for et parlament.

PKPs leder formann Gonzalo har utdypet dette i flere sammenhenger, og særlig det store intervjuet med avisen El Diario i 1988. Formann Gonzalo har minnet kommunistene på at vi ikke må blande statsform og regjeringsform. Statsformen er det primære, regjeringsformen er sekundær. Skillet mellom borgerlig “demokrati” og borgerlig “fascisme” er et spørsmål om regjeringsform, ikke om statens klassekarakter. Klassekarakteren er fast, regjeringsformen mer flytende. Den sistnevnte kan og vil endres i samsvar med de konkrete forholdene og problemene borgerskapet kan møte. Statsformen derimot kan bare endres ved å knuse den gamle staten. Alle stater er klassediktaturer. Den borgerlige staten er borgerskapets diktatur uansett regjeringsform, uansett formen på de politiske institusjonene.

Den allmenne krisa i kapitalismen i dag underminerer det politiske systemets legitimitet. Den økonomiske krisa i kapitalismens produksjon slår også ut i sosial, kulturell og politisk krise. Det er en utfordring for regjeringsformen, og skaper problemer som er vanskelige å løse under dagens sådane. Uttrykk for dette ser vi for eksempel i hele Brexit-sirkuset. Ikke bare ser vi det i Brexit i seg selv, som er uttrykk for motsigelsen innen britisk kapital og problemet med å ri tre hester – nemlig å være USAs nærmeste allierte i Europa, og pleie forbindelser og samarbeid med tysk imperialisme, óg, hovedsakelig, fremme de særegne interessene til britisk kapital. Vi ser regjeringsformens og parlamentarismens krise i Storbritannia gjennom hele den farseaktige prosessen forut for og under Brexit-prosessen.

Både tenkere til venstre og høyre ser knipetangsmanøveren

Problemene i Europa likner dem i USA. Under Bush og Obama har etterretning og politi fått stadig friere tøyler. Påståtte terrorister er blitt fengslet på Guantanamo uten å dømmes i noen rettssal. Under Bush ble loven Patriot Act vedtatt, som la til rette for å utfolde antiliberale tiltak for å overvåke og forfølge folk. Denne loven er omfattende, med 158 paragrafer og 15 lovendringer, blant annet innen straffeprosess, datakriminalitet, etterretning, avlytting og innvandring, ga politimyndighetene større mulighet til å overvåke og anholde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang. USA har siden staten ble stiftet vært et despoti for urfolk og slaver, og er det fortsatt for de undertrykte folkene og nasjonene i dette nasjonenes fengsel. Revolusjonære bevegelser og svarte nasjonalister er ikke fremmede for fascistisk undertrykking. Trump-bevegelsen er protofascistisk og identifiseres som antiidemokratisk av liberale krefter.

Harvard-professorene Steven Levitsky og Daniel Ziblatt har skrevet boka «How democracies die», som har fått stor oppmerksomhet i USA. De to statsviterne ser på hvordan despoter kom til makten i historien og advarer mot utviklingen i USA. De mener det handler om å bryte ned normer, politisk bruk av domstolene, press mot de frie mediene og reformer som svekker institusjonene.

Leder for den sosialdemokratiske tankesmien Agenda ser den samme utviklingen. I en kronikk i VG skriver han om Harvard-foreleseren Yascha Mounk og hans beskrivelse av at det liberale demokratiet er under press fra to kanter. I kronikken står det: “Mounk legger særlig vekt på to sterke, negative krefter som har fått utvikle seg samtidig. Det første er en fallende respekt for mindretallets synspunkter og rettigheter ­- «flertallsdiktatur» på godt norsk. Det andre er en stadig mer teknokratisk og antidemokratisk liberalisme som skuffer, fremmedgjør og skaper system- og politikerforakt.” Han skriver at de økonomiske ulikhetene i vestlige land har økt voldsomt de siste førti årene, og ligger til grunn for denne utviklingen. Videre står det i kronikken at “Ungarns populisme og det greske teknokratiet er ytterpunkter, men peker på problemer som de fleste land har i større eller mindre grad: illiberalt demokrati og udemokratisk liberalisme. Stadig oftere kommer liberalisme og demokrati i konflikt med hverandre. Kompliserte politiske avgjørelser styres ofte av byråkrater eller andre ikke-folkevalgte aktører. Samtidig blir folkeviljen mer illiberal.”

Med andre ord ser Agenda-lederen og de Harvard-intellektuelle den samme tendensen som er hovedsaken i denne teksten, at det strammes til en reaksjonær og i sitt vesen fascistisk knipetang i dagens samfunn. Men disse kommentatorenes problem er at de ser utviklingen fra liberalerens standpunkt, altså fra et avleggs perspektiv. Deres ideer korresponderer med et forsert stadium av kapitalismens utvikling. De ser forbindelsen mellom polariseringen og forskjellene, altså den krisepregede imperialismen, men de ser ikke hvordan den fascistiske utviklingen svarer til de dypere behovene i systemet. De ser at nyliberalismen fører til undergraving av det liberale parlamentariske systemet, men ikke hvordan nyliberalismen krever en slik undergraving for å gjennomføres. Nyliberalisme betyr kutt i massenes velferd, kutt som bare kan gjennomføres om de går hånd i hånd med politistaten.

Men ikke bare venstresidens tankesmie Agenda ser krisen i det liberale demokratiet. Deres kolleger i den høyrekonservative tankesmien Civita deler virkelighetsbeskrivelsen. Den notoriske antikommunisten Bård Larsen fra Civita skriver “Det liberale demokratiet er under alvorlig press fra flere kanter. Vesten er inne i en krise (noen vil hevde sivilisasjonskrise)” og han sier presset kommer fra to hold; populistene som angriper krisene og institusjonene, og de som forsvarer institusjonene og benekter krisene. Larsen velger den vanlige feige utveien, og sier “det er noe rett i begge beskrivelser”. Og som liberalere flest ser han angrepets kilde ikke hovedsakelig i økonomi og fundamentet i samfunnet, men i idéverdenen. Han begynner med “to historier”, men vier lite oppmerksomhet til at historier skrives alltid av noen og for noe.

Larsen skriver “Til syvende og sist er stabilitet nøkkelordet. Folk må føle seg trygge for å være sindige liberale. Det kan altså være så enkelt (og så vanskelig) som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har uttalt: Hvis Europa kan levere økonomisk vekst og arbeid på en troverdig måte, vil man kunne gjenvinne tilliten. Alternativet ser ikke særlig hyggelig ut.” Hans, og Fukuyamas, store problem, er at kapitalismen i vår tid ikke kommer til å levere stabilitet. Årene som ligger foran oss vil ikke preges av økonomisk vekst og arbeid til alle, eller økte velferdsgoder og sekstimersdag.

Den utviklingen som har preget vesten de siste førti årene, med demontering av velferd og dårligere arbeidslivsrettigheter vil fortsette. Dermed vil kampen og motstanden fortsette, og vokse i bølger og nye crescendo á la de gule vestene i Frankrike, og herskerne vil mene seg tvunget til fascistiske tiltak for å verne om den såkalte stabiliteten. Skal man forøvrig dømme av Larsens mange artikler mot det han forstår som marxisme og sosialisme, er han nok tilbøyelig til å foretrekke en illiberal kapitalisme framfor sosialisme.

En moderne fascisme undergraver det liberale demokratiet

Analytikere beskriver utviklingen som demokratier i revers, og vi ser den beskrevne parlamentarismens krise over hele vesten. For eksempel i Frankrike, der teknokrat og tidligere minister for sosialdemokratene Macron kom til regjeringsmakt via et helt nytt parti, og i dag må slå ned de gule vestenes opprør med brutal politivold. Vi har sett det i Sverige, der man i månedsvis ikke lyktes med å danne regjering etter hundre relativt stabile år for den svenske Riksdagen. Vi ser det i Italia der det parlamentariske systemet knapt har vært stabilt etter andre verdenskrig, der store parti ble revet i filler av korrupsjonsskandaler, og der to populistiske parti fra høyre (Lega) og venstre (Femstjernersbevegelsen) i dannet regjering i 2018 med den partiløse juristen Giuseppe Conte som statsminister. Italias regjering i dag er således en treenighet av høyrepopulisme, venstrepopulisme og teknokrati, og dermed den perfekte regjeringen for vår tid. Den er også et konkret bevis for at populisme fra venstre og høyre verken er reelle alternativer til hverandre, eller et reelt alternativ til teknokratiet.

I Hellas ble landet nærmest satt under administrasjon under forrige sykliske krise. Tross venstrepopulistiske Syrizas valgseier ved sist parlamentsvalg, må landets regjering danse etter EUs pipe, og særlig etter den tyske imperialismens krav. Et parti som kaller seg sosialistisk og var subjekt for mye hype og håp blant europas parlamentariske ytre venstre, har forutsigbart nok endt opp som bare nok en borgerlig regjering som er nødt til å føye seg etter kapitalismens utviklingslover. De følger påbud fra EU og de pusser politiet på de folkelige protestene, akkurat som foregående regjeringer.

De liberale parlamentariske prinsippene stilles spørsmålstegn ved ikke bare i fordekt praksis, men også åpent og ideologisk. I forbindelse med klimakrisen sier jussprofessor Hans Petter Graver for eksempel at «vi må våge å tenke nytt om nasjonalt og internasjonalt demokrati»: Avisen spør “– Har våre politiske beslutningssystemer spilt fallitt overfor oppgaven med å bremse menneskeskapte klimaendringer?” og Graver svarer: “– Så langt mener jeg det”. Det er uttrykk for tankene blant enkelte byråkrater i dag, og det harmonerer med tendensene vi ser i Europa, der byråkrater river seg i håret over tungrodde regjeringsforhandlinger og problematiske valgresultater og folkeavstemninger.

På den andre siden ser vi høyrepopulister i framgang i flere land. I Italia er en av to visestatsministere høyrepopulisten Salvini, fra det notorisk islamofobe og rasistiske Lega (tidligere Lega Nord). I Norge sitter Fremskrittspartiet i regjering. I Ungarn har det tidligere mer klassisk konservative Fidesz-partiet og deres statsminister Orban gjort store innskrenkninger i pressefrihet og domstolenes uavhengighet, samtidig som de har markedsført seg som knallharde mot flyktninger og som forsvarere av det kristne Europa. Tyrkia under Erdogan og Polen under Lov- og orden-partiet (PIS) brukes også ofte som eksempler på liknende autoritær utvikling. Vårt Land skrev i 2016 at EU-topper mener utviklingen i Polen “minner om et kupp” og at den polske regjeringen strammet grepet om grunnlovsdomstolen, maktposisjoner og pressen.

En reportasje i Morgenbladet fra mars i år (2019) med navn Lovendringer i Europa som svekker demokratiet går gjennom europeiske land som journalistene mener er i ferd med å undergrave det liberale demokratiet. De skriver “Regjeringer tar kontroll over rettsvesenet, internerer asylsøkere og forbyr folket å fornærme presidenten. Forrige gang het det fascisme. Men hva skal man kalle disse forandringene som preger Europa?”

I følge artikkelen er tilstrammingene sterkere i øst og sør, men de beskriver også endringer som at Danmark i 2018 innførte “egne lover og regler for «ghettoer», det vil si områder der det bor mange innvandrere og arbeidsløse. Blant annet dobbelt så hard straff for kriminalitet, obligatorisk barnehage, maks 30 prosent «ghettobarn» per barnehage, osv.” De skriver om innskrenkelser i forsamlingsfriheten i Frankrike, angrep på flyktningers rettigheter i Italia, mer utvidet overvåking i Nederland, svekkelse av forsamlingsfriheten i Spania og så videre. Forfatterne spør hva man skal kalle dette som man “forrige gang” kalte fascisme. Kan man være så freidig at man foreslår å kalle det fascisme denne gangen også?

Fascisme i den tredje verden

I den tredje verden ser vi samme politiske tendens hos Modi i India og Bolsonaro i Brasil, som begge har vunnet valg i år og dermed står foran flere år som statsledere i to av den tredje verdens aller største land. Modi leder det hindunasjonalistiske partiet BJP, og har bakgrunn fra den fascistiske kamporganisasjonen RSS. Bolsonaro er tidligere offiser, en forsvarer av den gamle militærjuntaen (1964-1985) og dens brutale terror, beundrer av Donald Trump og Bolsonaro har tilhørt ikke mindre enn ni forskjellige partier i sin politiske karriere. Begge politikere står for en nyliberal linje for økonomien, og for fascistisk terror mot massene og særlig de revolusjonære.

I både India og Brasil pågår velutvikla revolusjonær kamp under maoistisk ledelse, samtidig som det er en rekke folkelige protester og kamper som truer den bestående orden. Begge land har i mer enn femti år hatt et mylder av venstreorienterte og nasjonaldemokratiske partier, organisasjoner og geriljaorganisasjoner. De autoritære ledernes fremste oppgave er å forsøke å kvele nydemokratisk og sosialistisk revolusjon, slik fascismen alltid har hatt som hovedoppgave.

Likevel må man ikke et sekund se deres tilsynelatende venstreorienterte borgerlige konkurrenter som et virkelig demokratisk alternativ. Verken det indiske kongresspartiet eller det brasilianske arbeiderpartiet har nølt med å bruke politi og militær mot massenes kamp og motstand, mot urfolk som står i veien for multinasjonale selskaper eller mot slumbyer som ødelegger glansbildet foran VM og OL. Den indiske statens krig mot folket, under det militære navnet Operation Green Hunt, var sanksjonert av kongresspartiets sentrum-venstre-regjering. Det brasilianske politiets voldsomme angrep på Rios favelaer skjedde under arbeiderpartiet (PT) sin regjering og en Rio-ordfører fra sentrumspartiet, og PTs koalisjonspartner, MDB.

Som formann Gonzalo slår fast er den hvite terroren, den borgerlige terroren mot opprørske masser, en del av den borgerlige staten. Slik har det alltid vært, fra den franske borgerlige republikkens første stormfulle år og kamper på 1800-tallet. Og slik er det særlig i imperialismens epoke. De byråkratkapitalistiske statsapparatene i den tredje verden har slett ikke anledning til å utøve liberal parlamentarisme. De er avhengig ikke bare av vold, men av raffinert vold, for å holde massene nede i dyp nød og fattigdom. De er avhengig ikke bare av volden, men av den mest reaksjonære ideologi og kultur, slik de også er avhengig av imperialistenes økonomiske, militære og politiske støtte. Og imperialistene er avhengig av disse regimene, for å sikre sin dominans over land og folk i den tredje verden.

Norsk høyrepopulisme er ikke bedre enn i andre land

I Norge er man så vant til Frp, at man knapt ser på dem som et høyrepopulistisk parti. Sosialdemokrater skryter gjerne av at norske høyrepopulister ikke er som svenske, danske eller andre lands sådane. Men i den norske regjeringen sitter et parti med talspersoner som vil ha full asylstopp. Der er det politikere som vil ha strengere straffer for beboere fra enkelte bydeler, altså uthuling av det fundamentale rettsprinsippet om likhet for loven. Og selvsagt er dette målrettet mot bydeler med mange “ikke-vestlige” og fattige. Inspirasjonen kommer fra Danmark, der Dansk Folkeparti har vært støtteparti for den konservative regjeringen som nå sannsynligvis står for fall. Hvordan Frp ser på kunstnerisk frihet så vi under mediekjøret mot Black Box-teateret, der politiet gikk til razzia (!) mot flere involverte i et teaterstykke (!).

I et intervju med Aftenposten legger Sylvi Listhaug fra Frp fram sine tanker om strengere straffer slik: “Frp vil ha dobbel straffelengde for kriminalitet begått i bestemte områder. Er den kriminelle i tillegg medlem av en gjeng, vil Frp at vedkommende skal få firedobbel straff.

– Vi er inspirert av at Danmark har innført dette. Det har bidratt til bedre forhold i belastede områder. Vi mener vi bør gjøre det samme her.” Når det skapes såkalte ghettoer skyldes det hovedsakelig at det er i disse områdene man finner de billigste boligene. Innvandrere og folk med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i de fattigste sjiktene av proletariatet. De må søke til de billigste boligene. Sånn rammer de firedoble straffene ikke bare innvandrere skeivt, men er et direkte angrep på fattige.

De samme politikernes angrep på medier er også antiliberalt. I det borgerlige samfunnet er mediene borgerlige. De reflekterer borgerlige retninger og fraksjoner sitt verdensbilde. De fungerer som propagandakanaler for slike. Ingen marxist aksepterer forestillingen om upartiske og nøytrale medier. Men prinsippet om medienes formelle uavhengighet og rett til å kritisere også maktpersoner er et grunnleggende liberal-demokratisk prinsipp. Dette ble kjempet gjennom mot sensuren fra monarker og kirker. Når høyrepopulister eller teknokrater angriper “fake news” er det et ekko av Hitlers “lügenpresse” (“løgnpresse”). De snur opp ned på prinsippet om retten til å kritisere. Denne retten hadde utgangspunkt i idealet om å kritisere maktpersoner. Men i dag handler ytringsfrihet for rasistene om retten til å trampe nedover, mot religiøse minoriteter og flyktninger. Og de samme som forsvarer friheten til rasistisk hets, skriker opp om injurier når de møter kritikk fra journalister eller teaterfolk.

Frp er egentlig ikke mindre “ekstreme” enn Sverigedemokraterna eller Dansk Folkeparti. Deres politikk på innvandring og liknende er til forveksling lik. Retorikken, i det minste fra mange av deres politikere, er den samme. Men Frp har en lengre tradisjon som en del av norsk politikk, og har i praksis vist at høyrepopulismen i regjering betyr en fortsettelse av status quo mer enn den betyr forandring. De faktiske forskjellene i den førte politikken er marginal, når man sammenlikner Høyres regjering med Frp med Arbeiderpartiets regjering med SV. Det handler i hovedsak om nyanser og prosenter, og ikke om kvalitative forskjeller. Den harde linjen mot flyktninger og muslimer holdes også i hevd av enkelte sosialdemokrater. De som husker 90-tallet kan huske hvordan AP-minister Faremo ble markedsført som en justisminister som var knallhard mot kirkeasylanter og andre flyktninger.

Høyrepopulistene integreres villig i det råtnende systemet

Frp målbærer likevel den høyrepopulistiske tendensen som populariserer reaksjonen. Det politiske angrepet mot liberale prinsipper er det de som går i spissen for, selv om andre partier, og partiløse byråkrater, gjerne undergraver disse i praksis.

I Østerrike har høyrepopulistiske Frihetspartiet (FPÖ) sittet i regjering i to år. Nå er det slutt for en stund etter en korrupsjonsskandale. Skandalen er interessant fordi den sier noe om hvordan borgerlig politikk kan foregå her i Europa. En skuespiller utga seg for å representere en russisk oligark og ville selge politisk støtte mot kontrakter, noe den østerrikske politikeren var villig til.

I det politiske sirkuset framstilles det som om høyrepopulister står mot “eliten”. Og høyrepopulistene er slett ikke alene om å dyrke denne tilsynelatende motsigelsen. Fra den såkalt liberale siden framstiller man seg som fornuftige, dannede og utdannede, ja som selve prototypen på en elite, mot ubehøvlede, bøllete og “enkle” typer. Det var slik Hillary Clinton framstilte seg i presidentkampen mot Trump. Fra den høyrepopulistiske siden framstiller man seg som “den lille mannens forsvarer”, som forkjempere for “folk flest” mot virkelighetsfjerne og idealistiske eliter. Men i praksis er det ingen fiendtlig motsigelse mellom disse to retningene. Trump har fylt sitt kabinett med elitebyråkrater som pleier samrøre med lobbyister som aldri før. Han er selv åpenbart en del av eliten, han er jo en rikmannssønn som gikk på privatskole og tilhører toppen av næringslivet.

I Norge er det svingdør mellom høyrepopulistiske Frp og lobbyorganisasjonen First House. Men det gjelder slett ikke bare Frp. Politikere headhuntes til PR-byrået fra de andre partiene også. Partiene, som allerede utveksler mannskap med styrene i de store selskapene, er i god korporativ ånd sammenfiltret med lobbyorganisasjoner. Det er korrupsjon på norsk, en korrupsjon som for eliten bare er “slik man får ting gjort”.

Politistatens jernhæl og forsvar av demokratiet

Undermineringen av det parlamentariske og liberale demokratiet retter seg mot parlamentariske prosesser, mot at politikere skal stå til ansvar, mot pressefrihet, mot kunstnerisk frihet og ytringsfrihet. Men vi må ikke skjønnmale det borgerlige, parlamentariske og liberale demokratiet på noe vis. At borgerskapet styrer med silkehansker er bare uttrykk for at de i perioder har kunnet holde ro og orden i de imperialistiske landene uten jernneven.

Revolusjonære har ingen interesse i å “forsvare demokratiet” eller “forsvar av fedrelandet”. Borgerskapets stat er herskerklassens apparat for å undertrykke massene uansett hvilken maske den kler seg i. Det er en stor feil fra enkelte kommunister at de er lurt inn i et forsvar av det liberale demokratiet. Med slik retorikk overtok revisjonismen de kommunistiske partiene i Europa før, under og etter 2. verdenskrig. Kampen mot fascismen ble en kamp for den borgerlig-demokratiske regjeringsformen. Det ble en allianse med imperialismen, et knefall for kapitalismen, et forræderi mot koloniene, det internasjonale proletariatet og folkemassene i hele verden. Kommunister kjemper mot borgerskapets diktatur, uansett hvilken regjeringsform det velger. Men korporativismen og fascismen er en tendens som viser imperialismens råtnende karakter.

“Krigen mot terror”, mot diverse jihadister, og konkurransen med Kina og Russland, legitimerer stadig mer overvåking. Statene og etterretningstjenestene bruker stadig mer sofistikerte måter å overvåke massene på. Politiet i Oslo viste noe av dette da de satte opp falske basestasjoner som tappet telefonene til alle i området, bare for å “øve seg”. Protester og demonstrasjoner opplever at politi griper inn med utenomrettslige forordninger. Politiet kan vilkårlig arrestere folk fordi de “frykter bråk”. Også dette et uttrykk for at grunnleggende liberale friheter ikke står høyt i kurs i dag. Dette er noe de fleste merker lite til, før de selv rammes når de protesterer. Møtet med politistaten har for eksempel nylig vært en kalddusj for en del av lokalbefolkningen på Frøya i Trøndelag, der mange har protestert mot utbygging av vindmøller.

NRK skrev i 2018 at den militære etterretningstjenesten (E-tjenesten) samler de inn enorme mengder persondata fra telefonsamtaler og sosiale medier – også fra norske borgere. Fra en lyttestasjon på ved Hønefoss, bygd med støtte fra den amerikanske overvåkingstjenesten NSA, bedriver altså norsk militær etterretning storstilt overvåking som ifølge NRK kan være i strid med norsk lov. NRK skriver et annet sted om politiets overvåking at “Regjeringen har har gitt politiet større mulighet til å ‘bruke skjulte tvangsmidler ved etterforskning, avverging og forebygging av alvorlig kriminalitet’. Ifølge Aftenposten brukte norske myndigheter falske basestasjoner ved 107 tilfeller i 2017.” Det er ikke hovedsakelig den nye teknologien som fremmer overvåkingen, men den politiske utviklingen.

Ingen kan heller være blind for, hvordan samtlige tilstramminger rutinemessig legitimeres av politikerne som forsvar av demokratiet eller forsvar av fedrelandet. Alle terrorangrep klassifiseres som angrep på det politiske systemet. I USA prediker politikerne rutinemessig at jihadistene blir jihadister fordi de hater “the american way” og ikke minst “friheten”. I Norge ble det fascistiske islamofobe terrorangrepet i 2011 til et angrep på “oss alle”, og særlig på det norske demokratiet. Undermineringen av det liberale demokratiet går hånd i hånd nettopp med forsvaret av det. Og dermed understrekes det hvor fattig, utilstrekkelig og i verste fall direkte kontraproduktivt det er, når en del antifascister forsøker å bruke rettsstaten og rettsprinsippene som våpen mot fascismen. Å tro at borgerlige politikere, politi eller etterretningstjenester er gode allierte mot reaksjonen er i beste fall svært historieløst.

Videre må vi i denne forbindelsen også peke på den borgerlige statens forsvar av den åpne terroristiske fascismen. Den hovedsakelig svenske nazistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen (NMR) har i flere tiår bygd seg opp ved politiets hjelp. Deres demonstrasjoner beskyttes rutinemessig av store politistyrker. De marsjerer militaristisk på svenske gater, med opprørspoliti på alle kanter. Medlemmer og grupper fra organisasjonen har gjennomført bombeangrep, knivstikkinger, drap på åpen gate, paramilitær trening og så videre. En ren nazistisk terrororganisasjon nyter den borgerlige statens iherdige beskyttelse, og samtidig mister andre grupper sin grunnleggende forsamlingsfrihet. I Danmark har staten brukt flerfoldige millioner på å beskytte den fascistiske provokatøren Rasmus Paludan, som stiller til valg med eget parti. Det er ikke bare hypotetisk eller abstrakt at den borgerlige staten fremmer fascisme, den slår helt konkret og med stor iver og dype lommer ring rundt den mest åpne og vulgære fascismen.

Forsvar av det bestående tjener fascismen

Den politiske kampen i mellomkrigstida viste at “forsvar av demokratiet” ikke stanser fascismens framvekst. De gamle borgerlige partiene gikk fullstendig i oppløsning. Borgerskapet ble stilt overfor valget mellom det å fylke seg bak fascismen, eller å feies vekk i sosialistisk revolusjon. Et lett valg for de største kapitalistene i Italia og Tyskland. Den gamle regjeringsformen var ikke lenger en mulighet i en rekke land. I denne situasjonen forfalt en rekke kommunistiske partier til legalisme og nasjonalsjåvinisme. Deres forsøk på å forene seg med en “demokratisk fløy” innen borgerskapet, gjorde dem bare mer forsvarsløse mot den fascistiske krigsmaskinen. Det tyske kommunistpartiet fikk hele ledelsen kastet i konsentrasjonsleire. I stedet for å gå under jorda og utvikle krig mot Hitler, satt de på sine plasser i Riksdagen til de ble forbudt og nesten hele organisasjonen kunne rulles opp enkelt av fascistene og politiet. Det amerikanske kommunistpartiet begynte å veive med det amerikanske flagget og ble det tannløse sosialpatriotiske partiet som i dag støtter demokratene i valg.

Innen politiet og militæret, altså innen det borgerlige voldsapparatet, feide fascistene fram. Ikke ulikt hvordan det greske fascistpartiet Gyllent Daggry i dag står sterkt innen det greske politiet. Det ligger i disse institusjonenes natur at store deler av dem, og særlig mellomledere og offiserskorpset, vil gå i åpent reaksjonær retning. De er særdeles mottakelige for krav om lov og orden og maktutøvelse, mot kaos og opprør og alskens liberale forviklinger og innskrenkninger av deres rett til å utøve vold. Særlig når samfunnet er i krise og klassekampen skjerpes, vil de kjenne på dette presset og misnøyen med de gamle liberale politikerne og hatet mot revolusjonen. I en slik situasjon er det usedvanlig farlig for revolusjonære å sette sin lit til beskyttelse mot reaksjonen fra nettopp disse institusjonene! Og det finnes ingenting annet som holder oppe det borgerlige politiske apparatet, enn nettopp disse!

Da Tyskland og Quisling tok kontroll i Norge, valgte norsk politi hovedsakelig å bli kollaboratører under nazistisk ledelse. Norske politifolk løp nazistenes ærend og internerte jøder og kommunister før de ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland og Polen.

Om man deler denne vurderingen, må det få direkte og konkrete konsekvenser for strategi og taktikk for antifascistisk kamp. Hyllester til «demokratiet» eller «fedrelandet», å tigge politiet om å gripe inn mot fascistene og lovprisninger til borgerlige politikere som i ny og ne uttaler seg mot rasisme, er elendig taktikk da den ikke tjener strategien men tvert om virker mot sin hensikt fordi den støtter opp om de samme institusjonene som utgjør et bolverk for og ikke mot fascismen.

Reaksjonens krav om lov og orden kommer fra begge hold

Både høyrepopulister og teknokrater dyrker retorikken om “lov og orden”. Macron sender maskert politi mot opprørere i Paris. Frp får aldri nok bevilgninger til politiet, og vil blant annet bruke politi mot tiggere. Disse kreftene skyver sosiale problemer foran seg for å rettferdiggjøre strengere straffer, vilkårlig forfølgelse og hardere virkemidler. Retorikken er identisk med Trump-propagandaen og helt parallell med fascismens klassiske krav om å knuse uro, knuse de som sår splid i “samfunnskroppen”, slå ned på opprør og opptøyer, og tvinge gjennom disiplin og konformitet.

Både teknokratene og høyrepopulistene er politisk uttrykk for samme tendens. Det er en tendens i retning korporativisme, i retning fascisme, i retning en regjeringsform som korresponderer med den råtnende imperialismens desperate behov. Det er uttrykk for tilspissing av klassekampen og krisen som begynner i produksjonen og kommer til uttrykk i alle sfærer av samfunnet.

Videre er det slik at det slett ikke er noe nytt ved at fascistisk reaksjon kommer fra tilsynelatende to kanter. Både Mussolini og Hitler kom til makten ved en reaksjonær massemobilisering fra en side, og allianse med eliter på den andre siden. Mussolini fikk blant annet støtte fra paven. Hitler fikk støtte fra Tysklands største kapitalister. Hitler ble utnevnt til kansler av president Hindenburg, Tysklands mest etablerte politiker, offiser og adelsmann, på forslag fra andre topper i systemet. Borgerlige historikere skiller mellom autoritære regimer og militærjuntaer av typen til Franco i Spania og oberstene i Hellas, og fascistiske massebevegelser av Mussolini- og Hitler-typen. Norske Bernt Hagtvedt, en borgerlig professor med spesialisering på fascisme (og antikommunisme!), setter blant annet et skille mellom de religiøse autoritære regimene og den irreligiøse fascismen.

Fascismen finnes fordi den har en funksjon i klassekampen

Innen den kommunistiske bevegelsen har man en annen analyse av fascismen. Man forstår fascismen ikke ut fra hvordan den framstår, men ut fra dens innerste vesen og funksjon i klassekampen. Formann Gonzalo slår fast at fascismen ikke har en ideologisk kjerne, men er eklektisk. På opportunistisk vis kan fascismen ta i bruk en hvilken som helst forkledning, en retorikk hentet fra hva det skal være. Til og med fra marxismen, venstresida og kommunismen har fascister hentet sine klær. Fascismens funksjon er ikke å gi en korrekt analyse eller en god forklaringsmodell. Den har en politisk funksjon som en bestemt regjeringsform som tjener kapitalismen på et bestemt utviklingstrinn eller i en bestemt situasjon. Formann Gonzalo sier i intervjuet med El Diario i 1988:

“Vi ser fascismen også på det ideologiske nivået som et eklektisk system uten en definert filosofi. Det er et filosofisk standpunkt som består av fragmenter valgt herfra og derfra etter hva som er mest brukbart.” og “Han [president Garzia Pérez, red. anm.] er slik på grunn av fascismens ideologiske og filosofiske skolering, som ikke har et definert standpunkt, det er eklektisk og tar det som ligger for hånden.”

Videre sier Gonzalo:

“Når det gjelder å likestille fascisme med terror, med undertrykking, så tenker vi at dette er feil. Det dette handler om; om vi ikke glemmer marxismen, så er staten organisert vold, dette er en klassisk definisjon. Alle stater bruker vold fordi de er diktaturer. Hvordan skulle de ellers hevde seg for å undertrykke og utbytte? Det kunne de ikke. Det som skjer er at fascismen utvikler en bredere, mer raffinert, mer intrikat vold. Men å likestille fascismen med vold, er en grov feil. (…) Å likestille fascisme med terror er å ikke forstå Mariátegui, som i [en tekst] der han snakker om H. G. Wells, forklarer oss at den borgerlige staten går gjennom en utviklingsprosess og at denne prosessen leder til et fascistisk og korporativistisk system. (…) I dette landet må vi se på fascismens forskjellige sider som begynner med dens ideologi, dens politikk, og dens organisasjonsform, hvordan den bruker vold, dens terror. I dag ser vi hvordan den bruker sofistikert vold, mer utviklet, bredere, mer brutalt og ondsinnet. Dette kalles terror. Men, hvit terror har alltid blitt praktisert, har det ikke? De reaksjonære, når de har støtt på problemer, har alltid brukt hvit terror. Så vi må aldri likestille eller redusere fascisme simpelthen til terror.”

I samme intervju snakker formann Gonzalo om at fascisme også innebærer korporativisme og han forklarer korporativisme som negasjonen av parlamentarisme. Norske ordbøker definerer korporativisme som et system der de politiske organene ble sammensatt av utsendinger fra organisasjoner, laug, yrkesgrupper og næringsveier i stedet for valg ved alminnelig stemmerett. Store norske leksikons artikkel om korporativisme lager et skille mellom demokratisk og autoritær korporativisme, der de definerer fascismen som en autoritær korporativisme, mens de skriver at de vestlige samfunnene preges av en “demokratisk korporativisme”.

Formann Gonzalo henviser til den store peruanske revolusjonære lederen Mariátegui som sier at krisen i det borgerlige demokratiet kommer tydeligst til uttrykk i parlamentarismens krise. I stedet for å se korporativisme som nøytralt uttrykk for klassesamarbeid, slik det framstilles av både fascister og sosialdemokrater, ser han dette som en undergraving av borgerlig liberalt demokrati, og dermed som i sitt vesen antidemokratisk og fascistisk. I motsigelsen mellom borgerlig demokrati og despoti, de to motsetningene i motsigelsen i statens regjeringsform, fremmer korporativismen de despotiske trekkene ved den borgerlige regjeringsformen. Borgerskapets diktatur kan få en demokratisk eller en despotisk form, og korporativismen er uttrykk for og peker i retning av den despotiske formen.

Sosialdemokrati og korporativisme bereder grunnen for fascismen

I Norge dyrker sosialdemokratiet det såkalte trepartssamarbeidet mellom fagbvegelse, næringsliv og staten. Når streiker truer viktige “samfunnsfunksjoner” trer staten inn som megler og kan tvinge partene til å avbryte arbeidslivskonflikten gjennom tvungen lønnsnemd. Dette er en direkte inngripen i proletariatets streikerett, en rettighet som er et uttrykk for organisasjonsfriheten og de borgerlig-demokratiske prinsippene. Videre er trepartssamarbeidet et samarbeid der borgerskapet sitter på begge sider av bordet og også i den nøytrale parten (regjeringen) når den hentes inn til mekling. At næringslivet er borgerlig er åpenbart for alle. At staten er borgerlig bør være åpenbart for alle marxister, og svært mange av massene forstår at staten domineres av herskerklassen. Men også lederskapet i fagbevgelsen er borgerlig.

Ledersjiktet i LO er hovedsakelig medlemmer og politikere innen det borgerlige Arbeiderpartiet, og de øverste lederne sitter som “ansatterepresentanter” i styrene til store selskaper. Det er lang tradisjon for at LO-ledere har mange styreverv, og store lønninger. Men først og fremst kommer borgerligheten til syne gjennom deres tilslutning og lojalitet til det kapitalistiske systemet og det borgerlige samfunnet med dets stat og andre institusjoner. Dette er korporativisme på norsk, og det viser hvordan det fremmer et system for hestehandler og forhandlinger framfor valg og avstemminger og det liberale borgerlige prinsippet “en person, en stemme”.

Den sosialistiske eller sosialdemokratiske venstresiden innen den borgerlige parlamentarismen er forkjempere for korporativisme og statskapitalisme. De ønsker nasjonalisering av nøkkelindustri og kommunikasjon. Der dette i hovedsak allerede er tilfellet, forsvarer de denne og er ideologiske tilhengere av en “sterk stat”. De dyrker fagbevegelsen og ønsker tette bånd mellom partier, fagforeninger og regjeringen. Under Arbeiderpartiet kunne Norge nærmest kalles en ettpartistat gjennom flere tiår etter krigen. Gerhardsens Norge er i dag ideal for partiet Rødt, og brukes som eksempel på sosialisme. Rødt anerkjenner dagens borgerlige politiske system som demokrati (“folkestyre”), de sverger troskap til dagens institusjoner og lover, og ser sosialismen som en utvidelse av disse. Med andre ord setter de likhetstegn mellom statskapitalisme og sosialisme, mellom en utvidet og mer omfattende offentlig sektor, og et sosialistisk folkestyre.

Rødts syn på sosialismen er klassisk reformisme. Ikke ulikt tendensen Lenin beskrev, til å gjøre Marx til en vanlig “dusinliberaler”. Men det er potensielt farligere enn som så. I denne epoken er en slik politisk bevegelse ensbetydende med korporativisme og statskapitalisme. Det er på ingen måte et brudd med kapitalismen, men derimot en underminering av den borgerlige parlamentarismen. En korporativisering av den borgerlige statens institusjoner. Ordtaket sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Å sverge til liberale prinsipper hjelper ikke, om man selv bereder grunnen for å trampe disse ned i søla. I denne epoken er det ikke rom for noen storstilte økonomiske reformer som tjener arbeiderklassen, selv ikke i de imperialistiske landene. Ingen sekstimersdag eller gratis helsetjenester ligger foran oss i overskuelig framtid, ikke i denne kapitalismen, ikke uten en sivilisasjonsødeleggende krise eller krig. Og i vår tid vil også den neste grunnleggende rystelsen av systemet, skje sammen med en revolusjonær bølge.

Mot den revolusjonære bølgen står den kontrarevolusjonære reaksjonen. Korporativismen er en del av denne, og sosialdemokrati står slett ikke i veien for denne. Verken Clinton eller Sanders sto egentlig i veien for Trump, de beredte tvert imot grunnen for ham. Akkurat som teknokrater og høyrepopulister jobber i tospann i Europa i dag. Valget til Europaparlamentet styrket ikke bare høyrepopulistene, men også EUs sterkeste politiske forkjempere i de grønne og liberale partiene. Og som beskrevet av Morgenbladet og andre politiske kommentatorer, undergraves de liberale prinsippene og rettighetene slett ikke bare av høyrepopulistiske regjeringer. Sosialdemokrater i Spania og liberale teknokrater i Frankrike går nøyaktig samme vei.

Fra sosialpatriotisme til sosialfascisme

I første verdenskrig snakket Lenin om sosialpatriotismen til de sosialdemokratiske lederne. De som sluttet opp om sitt eget borgerskap i krigen. Vi ser i dag at venstresjåvinismen tar form også “til venstre for” sosialdemokratiet. I svenske Kommunistiska Partiet har man de siste årene tatt et stort skritt i sjåvinistisk retning. De snakker nå høyt om å beskytte de svenske grensene, om “ukontrollert innvandring” og om mer midler til politiet. I Norge er Pål Steigans blogg steigan.no en tumleplass for slike syn, og de som går enda lenger. Steigan angriper “venstresida” for å ha en blindsone for reaksjonære islamister. En lokalavdeling av Kommunistiska Partiet sprer propaganda mot at muslimer skal få bygge en ny moské. Venstresjåvinistene kjøper høyrepopulistenes propaganda om en liberal venstrekonspirasjon mot hvite menn, og de kjøper høyrepopulistenes begrepsapparat og snakker om “globalisme” og “masseinnvandring”.

I England oppfordret det gamle uoffisielle søsterpartiet til Kommunistiska Partiet, CPGB(m-l), til å stemme på innvandringsmotstanderen og høyremannen Nigel Farage sitt Brexit Party til EU-valget. I Norge hevder Pål Steigan at valget i Frankrike “står mellom Macron og Le Pen”, altså, slik Le Pen sier selv, mellom “globalister og nasjonalister”. I disse kretsene var det tilogmed en viss sympati og støtte til Trump. Hillary Clinton ble, med rette, hetset som den hauken hun er – men Trump slapp billigere unna. De mer ytterliggående (ærlige?) i dette selskapet – som Hans Olav Brendberg og Trond Andresen – har flere ganger omtalt høyrepopulistene som taktiske allierte mot “globalismen”. Steigan sier det ikke, men han antyder at det er slik, med sin måte å skrive om fransk politikk på.

Kort sagt finnes det en klar venstresjåvinistisk eller sosialpatriotisk tendens i dag, ikke bare innen det etablerte sosialdemokratiet, men også blant folk som på en god (?) dag kaller seg revolusjonære og kommunister! Det norske revisjonistpartiet “NKP” avviser ikke dette, men har selv uttalt seg mot masseinnvandringen som truer velferden i Europa. Og innad i Rødt finnes Steigan-tendensen tydelig, der mange av partiets tillitsvalgte og folkevalgte fremmer Steigans blogg og linje i en rekke spørsmål. Og partiledelsen selv profilerer seg på motstand mot dagens arbeidsinnvandring på en slik måte at det ved en anledning førte til sterke motsigelser og diskusjoner i partiets landsstyre.

Venstresjåvinismen er ikke bare en ideologisk eller filosofisk kapitulasjon. Vi vet at politikk er konkretiseringen av klasseinteresser og ideologi. Når “venstreorienterte” allierer seg med sosialkonservative og høyrepopulister, er det et uttrykk for denne ideologiske kapitulasjonen. Og det kan og vil få konkrete politiske og organisatoriske konsekvenser, blant annet i form av taktisk støtte og taktisk samarbeid, eller fullstendig overgang til den åpne reaksjonen.

Den politiske reaksjonen springer ut av samfunnets basis

Problemet til liberalere av alle slag, er at de ikke ser de politiske bevegelsene som uttrykk for klassekamp eller materielle forhold. De ser ikke hvordan dagens kriser begynner i samfunnets basis, i dets økonomiske grunnvoll, i produksjonen, og deretter kommer til uttrykk i politikken, kulturen og ideologien. De politiske partiene og tendensene opptrer som representanter for klasser, og da hovedsakelig borgerskapet og dets stridende fraksjoner. Den fascistiske knipetangen strammes kanskje til med to hender og fra to kanter, men som vi vet er høyre og venstre arm fast forankret i samme torso. Det stadig strammere grepet er uttrykk for et og samme behov. Det er uttrykk for den sakte tiltagende desperasjonen til et dødsdømt system. Når den store liberale ideologen Francis Fukuyama etterlyser stabilitet, er det som om de to kreftene fra et og samme senter hører hans bønn. Men det er selvsagt omvendt slik at Fukuyama målbærer systemets grunnleggende problem; kapitalismen er ikke stabil. Kapitalismens utvikling er ujevn, den skaper med nødvendighet sykliske kriser og det imperialistiske systemet er i en allmenn krise.

Kapitalismens politikere streber etter stabilitet, men desto hardere de forsøker å presse lokket ned over kjelen, desto større blir trykket som truer med å sprenge det hele. Der det finnes undertrykking er det motstand. Folk vil ha frihet og proletariatet vil ha revolusjon. I stedet tilbyr teknokrater og høyrepopulister ufrihet og reaksjon. Og liberale og sosialistiske borgerlige politikere som tar til orde mot utviklingen, har ingen virkelig oppskrift for motstand. Tvert om, alle deres tiltak vil utelukkende styrke reaksjonen, eller i det minste berede grunnen for den. Som mellomkrigstidens demokrater, velger de enten å gå i forbund med fascismen, å slippe den til og inngå forlik med den, eller de avvæpner massene i sabotasje av det eneste som kan stanse fascismen. I stedet for å slå ring om de liberale institusjonene, slik de hevder de vil, uthuler de dem, avvæpner de dem og styrker tvert om de antidemokratiske kreftene. De avvæpner massene, og øker bevilgningene til politiet og militæret, samtidig som de vil drive fram en korporativ utvikling. Resultatet er gitt, men uansett er dette systemets dager talte.

Når kommentatorer og forskere slår fast at det liberale demokratiet i vesten er i fare, er det stormklokkene som ringer for kapitalismen. Krisa i de politiske institusjonene er et forvarsel på det som vil komme. Det er uttrykk for en desperasjon der reaksjonen står med ryggen mot veggen. Og uansett hvor den vender seg, har den fiender som ikke kan tape, fordi vi har historien på vår side. Kapitalismen er ikke evig. Den er knyttet til et bestemt trinn i menneskehetens og menneskesamfunnets historie. Det skjøre borgerlige demokratiet er ikke skjørt fordi det er svak idé, men fordi kapitalismen har overlevd seg selv. Imperialismen er råtnende og døende kapitalisme.

Revolusjonen vil feie vekk reaksjonen

“Alt reaksjonært er det samme — slår du ikke til det, faller det ikke.”

Mao Zedong

Ut av dette systemet vil det nye strålende kommunistiske samfunnet trenge seg fram. Slik det allerede har tatt sine første gigantiske skritt i Sovjet og Kina, vil kommunismen igjen velte fram. De demningene som reaksjonen forsøker å sette opp, vil briste mot den kommende flodbølgen. Alle de våpnene som kommer fra reaksjonens smie, kan snus mot reaksjonen selv av kjempende masser. Fascismen har tidligere vist, at selv om den er voldsom og brutal, er den i sitt vesen langt fra stabil.

På den andre siden er proletariatet den klassen som er dømt til å seire i dag. Marx slo fast at klassekampen driver samfunnsutviklingen framover. Bestemte samfunnssystemer er aldri evigvarende, og alltid knyttet til bestemte stadier av historien. Nye samfunnssystemer forberedes og gjøres nødvendige på grunnlag av revolusjoneringen av produktivkrefter og av disses behov for revolusjonering av produksjonsforholdene. De tvinges gjennom av klassene som er bærere av de nye forholdene. Slik borgerskapet i sin tid var bærer av kapitalismen, er proletariatet i dag bærere av kommunismen. I dag er det milliarder av proletarer i verden, mange titalls ganger fler enn da Marx og Engels skrev de evige ordene proletarer i alle land, foren dere.

Kapitalismen er døende og råtnende. Proletariatet er ungt og vitalt, og verdenshistoriens største og sterkeste klasse. Bærer av de moderne produktivkreftene og de samfunnsmessige produksjonsforholdene som vil frigjøre disse fra det forråtnende grepet til imperialismen. Marx sa at i kapitalismen blir de mektige produktivkreftene til ødeleggelseskrefter. Dette ser vi så alt for tydelig i dag, der kapitalismens produksjonsanarki er i ferd med å legge store deler av kloden øde, i sitt destruktive profittjag. Marx slo fast klassekampen som hoveddrivkraften, slo fast dette som en utviklingslov i historien, slo fast at all historie er historien om klassekamp, og på vitenskapelig grunn slo han fast at det er proletariatets historiske oppgave å feie kapitalismen vekk i sosialistiske revolusjoner.

Dette er årsaken til at maoistene sier at vi er dømt til å vinne. Fascismen er som all reaksjon, en papirtiger. På kort sikt er den farlig, den har virkelige klør og virkelige ofre. Men på lang sikt blir den svidd vekk av folkekrigens flammer. Den vil krølle seg sammen og forkulles, som Hitlers hakekorsfaner på bålene tent av den Røde Armé på gatene i Berlin i løpet av de seierrike vårdagene i 1945. Reaksjonen faller ikke av seg selv, men kapitalismen har skapt dens banemenn i proletariatet. Og proletariatet har gjennom 150 år av revolusjonær kamp, skapt sitt kommunistiske parti og sin ideologi; maoismen, som gir proletariatet alle de våpen som trengs for å seire.

Det er på dette grunnlaget at de store kommunistiske lederne har sagt, at man verken frykter krig eller fascisme, men at kommunister står fast i sin revolusjonære optimisme.

“Kapitalismens ideologi og samfunnsordning har i en del av verden (Sovjetunionen) likeledes havnet på museet, mens den i andre land likner “en døende som raskt avkreftes, lik solen som synker bak åsene i vest”, og vil snart havne på museet. Det er bare kommunismens ideologi og samfunnsordning som er full av ungdommelig livskraft, og som med et jordskreds kraft og med et tordenskralls styrke brer seg i hele verden.”

Mao Zedong

“Det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Dette er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje. Hvor sterkt de reaksjonære enn prøver å stanse historiens hjul, vil revolusjonen før eller seinere komme og uunngåelig seire.”

Mao Zedong

“Vi er absolutt overbevist, uanfektet av den minste tvil, enda mindre handlingslammet. Vi – kommunistene, klassen, de revolusjonære – er optimister, og ingenting kan stoppe oss.”

Formann Gonzalo

Støtt revolusjonære medier!

Å drive Tjen Folket Media skjer på dugnad, men det koster likevel penger. Du kan sende en enkeltdonasjon eller opprette fast trekk direkte til oss i din egen nettbank. Bruk konto 4230.55.51605 og merk innbetalinger med TFM.