Kapittel 6 i TFMs artikkelserie Klassekampens historie i bilder.
Borgerskapets styrke vokste og ekspanderte gjennom flere århundrer, og kom i økende grad i konflikt med makten til de gamle føydale klassene, først i England mot siste halvdel av det 17. århundret, og senere på høyst dramatisk måte i de nord-amerikanske koloniene og under den franske revolusjonen mot slutten av 1700-tallet. Ettersom den borgerlig-demokratiske revolusjonen seiret i flere og flere land ble imidlertid dens tilkortkommenheter stadig vanskeligere å skjule. Heller enn å avskaffe privateiendommen la borgerskapet vern på den og gjorde den til sin egen, og heller enn å knuse utbyttingen og undertrykkingen av folkemassene satte de utbyttingen og undertrykkingen i enda mer sofistikert og kynisk system. De vidløftige og rosenrøde parolene om «frihet, likhet, brorskap» ble følgelig tømt for innhold og redusert til skinnreformer og visne fraser, og til smålig innbyrdeskamp de borgerlige fraksjonene seg i mellom. Men samtidig som borgerskapet fortsatte kampen om å konsolidere deres herredømme, så turer også styrkene til det nyfødte proletariatet frem på den politiske scenen, og etablerer seg snart som de nye herskernes uforsonlige fiende.
De store mennene som i Frankrike forberedte menneskesinnene for den kommende revolusjonen, opptrådte selv ytterst revolusjonært. De anerkjente ingen ytre autoritet av noe som helst slag. Religion, naturoppfatning, samfunn, statsform – alt ble utsatt for den mest nådeløse kritikk: Alt måtte rettferdiggjøre sin eksistens for fornuftens domstol, eller gi avkall på å eksistere … I dag vet vi at dette fornuftens rike ikke var noe annet enn det idealiserte riket til borgerskapet; at den evige Rettferd fant sin virkeliggjøring i den borgerlige justisen; at likheten avgrenset seg til borgerlig likhet for loven; at man som en av de vesentligste menneskerettighetene proklamerte – den borgerlige eiendommen; og at fornuftsstaten, Rousseaus samfunnspakt, ble virkeliggjort og bare kunne bli det som en borgerlig, demokratisk republikk. Like lite som alle forgjengerne sine kunne de store tenkerne i det 18. århundre nå utover de begrensningene som deres egen tid satte for dem.
Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap
Newport-opprøret i Wales, 1839. 
Kommunistprosessen i Köln i Tyskland i kjølvannet av 1848-revolusjonene. 
Karl Marx og Friedrich Engels på stiftelseskongressen for den Første internasjonale i 1864, den første gangen arbeiderklassen samlet sine internasjonale styrker mot borgerskapet og de reaksjonære. 
Kvinner på Pariskommunens barrikader i 1870. Proletariatet grep makten for første gang, men ble morderisk slått ned etter 90 dager. En forskrekket borgerlig tilskuer bemerket om de revolusjonære kvinnene: «Dersom Frankrike var en nasjon av kvinner, for en forferdelig nasjon det ville bli.» 
Louise Michel, en framtredende fransk kommunard under den første proletariske kommunen. 
Den store jernbanestreiken i Martinsburg i USA, 1877.
«Proletariatet har ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne! Proletarer i alle land, foren dere!»
Det kommunistiske manifest
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.