Kapittel 8 i TFMs artikkelserie Klassekampens historie i bilder.
Ved begynnelsen av det 20. århundre hadde kapitalismen delt opp hele verden, og monopolkapitalen hadde begynt å gjøre seg gjeldende. En håndfull imperialistiske nasjoner dominerer de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I de undertrykte (halv-) føydale og (halv-) koloniserte landene tar de moderne komprador- og byråkratstatene form. Og i de imperialistiske landene, med deres stadig mer velfødte småborgerskap og arbeideraristokrati, begynner den sakte transformasjonen av de gamle demokratiske borgerstatene til mer og mer korporativistiske og åpent borgerlig-diktatoriske stater. Etter flere tiår med tung politisk represjon og relativ fred mellom herskerne, begynner den skjøre enheten mellom imperialistmaktene å slå stadig dypere sprekker og utvikler seg flere og flere steder til rene aggresjonskriger. Først i form av begrensede og hovedsakelig regionale kriger, som under den spansk-amerikanske krigen i 1898 og den russisk-japanske krigen i 1904-1905, etterhvert i form av verdensomspennende totalkrig, som under første og andre verdenskrig.
Menneskeheten trer med dette inn i imperialismens epoke, kapitalismens høyeste og siste stadium. En epoke preget av allmenn militarisering, krise, plyndringskrig og reaksjon, hvor de imperialistiske landene mobiliserer deres høytutviklede statsapparater og hærstyrker for å terrorisere verdens folk og for å slakte andre lands soldater i konkurransen om å gjenoppdele verden. Men det er også den proletariske verdensrevolusjonens æra, en æra preget av stadig mer akutt og skjerpet klassekamp, hvor større og større deler av verdens arbeidende masser vekkes politisk til live og reiser seg med våpen i hånd mot de imperialistiske utbytterne og undertrykkerne.
Bokseropprøret i Kina 1898-1901. Soldater fra Qing-dynastiet og den såkalte Åttenasjonsalliansen triumferer over de døde kroppene til kinesiske anti-imperialistiske opprørere. 
Skolebarn i USA drilles i nasjonalpatriotisme gjennom å gjøre romersk hilsen og avlegge troskapsløfte overfor den imperialistiske staten. En politikk som ble innført i 1892 og som fortsatt gjelder ved amerikanske skoler i dag, skjønt romer-hilsenen ble endret i 1941 for ikke å vekke altfor store anstøt på omverdenen. 
Folkemordet i Namibia: Mellom 1904 og 1908 utryddet den tyske imperialistiske staten 80 prosent av herero- og namafolket i Namibia for å utvide og konsolidere eget koloniherredømme og «livsrom» i Sørvest-Afrika. 
Svart proletarisk ungdom i USA dømt som «forbrytere» til slavearbeid, bilde fra ca. 1906. 
Den italienske nasjonalistforeningen etableres i 1910, ledet av Enrico Corradini, Giovanni Papini og andre proto-fascister og tilhengengere av Gabriele D’Annunzio. 
4. august 1914: Tysklands sosialdemokratiske parti stemmer for krigsfinansiering i den tyske riksdagen. 
Krise og ideologisk reaksjon: Hånd i hånd med imperialismen ser man også framveksten av en omfattende reaksjonær offensiv innenfor den borgerlige ideologiproduksjonen – fra pseudo-vitenskapelige avhandlinger om den «hvite rasens overlegenhet» til selvmedlidende fiksjonsfortellinger om utenomjordiske veseners invasjon av England, til håndbøker om hvordan jenter bør oppdras for å bli «gode husmødre» og «forsvarere av fedrelandet».
Marxisme, anti-marxisme og «rød» reaksjon
Den imperialistiske epoken utgjør ikke bare et hamskifte i den samfunnsmessige kampen mellom klassene, mellom det gamle og det nye, men også høynet kamp på tenkningens og ideologienes område. Som Lenin viste ble motsigelsene og hovedaspektet i den verdenspolitiske situasjonen med imperialismen endret, om enn mer relativt enn absolutt, og førte til en forskyvning av revolusjonens hovedtyngdepunkt fra Europa og Nord-Amerika til Asia, Latin-Amerika og Afrika. 1905-revolusjonen i Russland markerer i så måte et monumentalt vendepunkt i klassekampens historie. Ikke bare utdypet og ettertrykkeliggjorde den russiske erfaringen de marxistiske lærdommene fra Pariskommunen, på godt og ondt, men omfanget og den militante graden av erfaringene tvang den proletariske verdensrevolusjonen til politisk-militær bråmodning. Den fikk sin «generalprøve», som Lenin formulerte det.
Det er nettopp med erfaringene fra Russland at den vitenskapelige sosialismen, marxismen, gjør sitt definitive gjennombrudd i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Og dess mer marxismen og den militante arbeiderbevegelsen rykket fram, dess villere og mer paniske ble borgerstatenes og den borgerlige «opinionens» motangrep og forsøk på å forsvare den gamle ordenen. En kamp som i sin tur speilet seg også innad i arbeiderbevegelsen i form av høynet linjekamp mellom den proletære marxistiske linjen og den borgerlige liberalistiske linjen. Spesielt godt så man dette på 1907-kongressen til Den andre internasjonalen, både i spørsmål knyttet til militarisme, kolonialisme, kvinnekamp, migrasjon og andre brennende saker. Men først da verdenskrigen sto for døren fikk motsigelsene reell forløsning, da den liberale fraksjonen i Tysklands sosialdemokratiske parti, som på denne tiden utgjorde det største og mest ledende partiet i den proletære bevegelsen, 4. august 1914 gjorde helomvending i den tyske riksdagen og sluttet seg åpent til borgerskapet og den imperialistiske verdenskrigen. Den andre internasjonalen var følgelig steindød, og det reaksjonære infernoet en realitet.
Slaget ved Adwa i Etiopia, 1896: Etiopiske opprørere reiser væpnet kamp mot Italias imperialistiske okkupasjon av landet og vinner avgjørende seier mot imperialistene. 
Revolusjonen i Mexico rystet det føydalistiske aristokratiet og sendte sjokkbølger over hele Latin-Amerika. 
Clara Zetkin og den proletære kvinnebevegelsen: Med den imperialistiske epoken gjør også den proletære kvinnebevegelsen enorme framrykk, ledet særlig av Clara Zetkin, i kompromissløs kamp mot den falske og sjåvinistiske borgerlige feminismen som søker å isolere kvinnekampen fra klassekampen og redusere den til perspektivløs reformisme og legalisme. 
Påskeopprøret i Irland: Mens de britiske imperialistene satte inn alt av ressurser i verdenskrigen, grep irske revolusjonære anledningen og gjorde opprør for å avskaffe britisk styre i Irland. Opprøret ble midlertidig slått tilbake av imperialistene, men innevarslet en ny stormflo av revolusjonær aktivitet og nasjonal frigjøringskamp i landet. 
I 1919 innledet spartakistene i Tyskland væpnet opprør, ledet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Ledelsen var imidlertid dårlig forberedt på reaksjonen fra SPD-revisjonistene og den borgerlige «venstresiden», hvilket resulterte i at opprøret etter flere måneder med blodige og bitre kamper ble knust av den sosialdemokratiske SPD-regjeringen. 
De klandestine tidsskriftene og avisene: skrevet av og for de revolusjonære arbeidende massene, oftere enn ikke midt mellom de talløse skuddvekslingene, politirazziaene, massearrestasjonene og massakrene, alltid i flammende kamp mot imperialismens og reaksjonens fotsoldater og apostler.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.