Reis maoismens røde og uslåelige fane!

Vi publiserer et viktig dokument på formann Maos 126-årsdag, fra redaktørene til tidsskriftet “El Maoista”

Proletarer i alle land, foren dere!

Oversatt av en bidragsyter for Tjen Folket Media, engelsk utgave fra Dem Volke dienen

Reis maoismens røde og uslåelige fane!

På 126-årsdagen til formann Mao Zedong, den 26. desember.

Det som for et par tiår siden så ut til å være langt unna, er i dag klart: marxismen-leninismen-maoismen gjør mektige framskritt for å bli anerkjent og håndheva blant verdens kommunister. Denne stien har formann Gonzalo staka ut, han har også leda denne kampen, for det var han som definerte maoismen som marxismens nye, tredje og høyeste stadium, og som mesterlig systematiserte og oppsummerte den på den første partikongressen til Perus Kommunistiske Parti (PKP) for tretti år siden.

Den daglige bekreftelsen på anerkjennelsen av marxismen-leninismen-maoismen og folkekrigens universelle gyldighet, er også å finne i folkekrigene i Peru, India, Tyrkia og på Filippinene, som utgjør den proletariske verdensrevolusjonens strategiske akse, så vel som den er legemliggjort i kommunistene som kjemper for rekonstitueringen og konstitueringen av deres kommunistisker partier i hvert land i verden. At maoismen gjør mektige framrykk for å seire og bli anerkjent i dag, reflekteres spesielt gjennom faktumet at venstrelinja i den internasjonale kommunistiske bevegelsen jobber med å samle kommunistene på verdensbasis på smia til proletariatets nye internasjonale organisasjon. I dag står ikke lenger hovedkonfliktlinja i hvorvidt maoismen anerkjennes og håndheves, men hovedsakelig om forståelsen av maoismen. Det er derfor vi ser en ny revisjonistisk vind som blåser opp. Det er ikke lenger de som åpent kjemper imot maoismen og avviser den som spiller en rolle her, fordi disse allerede har blitt avhenda av historia og av klassekampen, sjøl om de sjøl nekter å innrømme det, men det er de som kjemper imot maoismen og formann Gonzalo i deres navn. Vi ser de som vender seg til begrepet maoisme, men som ivrig kjemper imot formann Gonzalo, til tross for at de ikke kan legge fram en systematisert formulering av maoismen, fordi det de kaller maoisme ikke er annet enn en sammenrasking av eklektiske fraser. Samtidig så har man de som bruker definisjonene til formann Gonzalo i ord, men bare for å gjøre byttehandel til fordel for egne posisjoner, som utnytter prestisjen og den heltemodige rollen til Perus Kommunistiske Parti for egen vinning og for å utvide deres eklektiske forståelse av proletariatets ideologi til å gjelde formann Gonzalos arbeid. De kommer alle til å mislykkes, fordi kreftene som jobber for samlinga av kommunistene i en forent maoistisk internasjonal konferanse, er på frammarsj i kampen og enheten, besluttsomt og med faste skritt.

Gjennom håndhevelsen av maoismen, som djupner i kampen om forståelsen av maoismen, holder de røde styrkene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen et avgjørende våpen i deres hender, som var gitt til dem gjennom formann Gonzalo og den første partikongressen til Perus Kommunistiske Parti: dokumentet «Om Marxismen-Leninismen-Maoismen». Aldri har vi lov til å ta et steg tilbake fra dette dokumentet, fordi dette ville bety å plassere oss sjøl utenfor det nåværende stadiet og den inneværende epoken, som vil bety at vi ikke lenger har mulighet til å ta opp de nye store oppgavene og de nye målene som kommunister verden rundt står foran. La oss derfor ta dette dokumentet som et urokkelig startpunkt, la oss fordype og skjerpe vår forståelse av maoismen basert på dette bidraget som er av universell gyldighet. På den måten vil vi være i stand til å gjøre store sprang i kampen for å rekonstituere eller konstituere de kommunistiske partiene, i kampen for den forente maoistiske internasjonale konferansen, i kampen for den proletariske verdensrevolusjonen. La oss holde fast ved dette dokumentet, la oss gjøre bruk av det og la oss ta i betraktning den historiske rollen til den store formannen og læremesteren Mao Zedong.

Mao Zedong ble født den 26. desember i 1893, og erfarte allerede fra tidlig barndom massenes bekymringer og behov, han tok del i folkets kamper og brydde seg aktivt om dem. Dette gjorde det mulig for den seinere formann Mao Zedong å oppleve overgangen til kapitalismens høyeste stadium, det imperialistiske verdenssystemet, som han gjennom kamp utvikla en dyp forståelse av. Midt i Den store proletariske kulturrevolusjonen ble det fastslått at Kinas Kommunistiske Parti klarte å danne den kinesiske revolusjonens fortropp nettopp fordi det hadde blitt smidd langs krokete stier og midt under store kamper. Det ble derfor korrekt og rødt. Likeledes med dens store styrmannen, formann Mao Zedong. Hans sti er også krokete og forma gjennom kampen, et faktum som revisjonister og sosialimperialister, gal av sinne og hat mot han, seinere kritiserte han for. De forsto ikke at det de anklaga han for, var grunnen til at han var elska av proletariatet og verdens folk: at han var forma og smidd som en proletarisk revolusjonær, som en kommunist, midt innafor deres egne konfrontasjoner og kamper. Deres problemer var ikke ukjent, og deres kamp var ikke uforståelig for formann Mao. Han var sjøl skapt av de store kampene til det kinesiske folket, av Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen, av det kjempende verdensproletariatets legioner, av Den kommunistiske internasjonale og av kampene mot revisjonismen og sosialimperialismen. Faktumet at formann Maos navn forbindes med verdenshistoriske hendelser som Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917, seieren i den nydemokratiske revolusjon og folkekrigen i kina i 1949, og initieringa av Den store proletariske kulturrevolusjonen i 1966, hvor to av av disse vendepunktene i menneskets historie ble leda av han personlig, viser oss klart at formann Mao gjennom kampene ikke bare opplevde fødselen og utfoldelsen av imperialismen, men også epoken hvor den forvitrer, dens endelige nederlag, kjennetegnet av de nye bølgene med proletarisk verdensrevolusjon, samt framveksten av den moderne revisjonismen, den nye typen sosialimperialisme, og yankeeimperialismens vekst og fall, hovedfienden til verdens folk.

Det var formann Mao som tilførte den proletariske ideologien et sprang innafor alle de tre delene av verdensanskuelsen, et sprang han gjorde for et helt stadium i menneskenes historie. I spørsmål knytta til filosofi har formann Mao utvikla grunnloven i dialektikken, loven om motsigelsen. Han gjorde dette arbeidet i så stor dybde at det, som vi skal se, ble fundamentalt bestemmende for alle hans seinere videreutviklinger. Framfor alt var hans fortjeneste spesielt det at han brakte den marxistiske filosofien i systematisert form til massene. På dette området lærer den store formann Mao Zedong oss at det er to grunnleggende aspekter: for det første at overføringa fra kunnskap til praksis utgjør det viktigste momentet i den dialektiske utviklinga, og for det andre at det er massene som er hoveddrivkrafta som skaper verdenshistoria. Dermed gjorde han filosofien til et skarpt våpen i massenes hender, på en måte som ingen andre hadde gjort før han. Formann Mao befaler oss personlig om å knytte kunnskapen våres sammen med massene, hvis ikke vil vi mislykkes. Når det kommer til spørsmålet om politisk økonomi, om man på dette området bare vurderer bidraget om byråkratisk kapitalisme, så blir det helt klart hvorfor maoisme er marxismen-leninismen i dag. Røttene til byråkratisk kapitalisme strekker seg tilbake til imperialismens tidlige begynnelse, men i dag ser vi klart at byråkratisk kapitalisme ikke lenger bare er en bivirkning av kolonialismen og halv-kolonialismen, men har fått betydelig vekt. Hvordan kan dagens verden forstås, hvordan kan den nydemokratiske revolusjonen utføres uten en forståelse av den byråkratiske kapitalismen, som formann Mao ga oss? Det ville simpelthen vært umulig. Den store formann Maos kritikk av den sosialistiske oppbygginga i Sovjetunionen og hans sammenfatta lærdommer og videreutviklinger er i dag av overordna, universell og dermed også verdensomspennende betydning. Det er ikke bare viktig for kommunister i landa som er undertrykt av imperialismen, men også i de imperialistiske landa. Fordi alle kommunistiske partier må gjenoppbygge landet etter de har erobra den politiske makta gjennom langvarig revolusjonær krig, fordi mye av det vil bli ødelagt av intervensjonen, sabotasje og imperialistisk blokade. Kommunister oppfatter konstruksjonen av det nye som hovedleddet i kjeden, også innafor den revolusjonære krigen. Derfor trengs en korrekt forståelse av formann Maos utvikling innafor den politiske økonomien, først for å bygge opp det nye allerede under revolusjonen og folkekrigen, dernest for å være i stand til å skape forholda for sosialismen etter at politisk makt har blitt erobra og å bygge opp sosialismen. Hvis vi ikke forstår disse bidraga, eller bare på en mangelfull måte, går vi glipp av en viktig del i forståelsen av å bygge opp det nye, og er grunnen til at vi i så fall ville ha mislykkes.

Den vitenskapelige sosialismen ble berika på så mange områder, hovedsakelig av formann Mao, at det er umulig å liste opp alle disse bidraga på dette tidspunktet. Vi vil i første omgang konsentrere oss om spørsmålet om folkekrig, sånn som det også framgår av dokumentet «Om Marxismen-Leninismen-Maoismen», formulert av formann Gonzalo. Den store styrmann formann Mao Zedong la fram folkekrigen som revolusjonens generelle lov og utvikla den som proletariatets generelle militærteori. For anvendelsen i Kina insisterte han på og utvikla veien for å omringe byene fra landsbygda. Kommunister aviser det bestemt som løgn og forvrenging av sannheta når opportunister og revisjonister i dag forvrenger disse historiske faktaene og presenterer omringingen av byene fra landsbygda som en universell del av folkekrigen også i de imperialistiske landa. Dette er svært klart, sånn som det også ble forstått under den første partikongressen: «Til syvende og sist var ikke oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år.» («Om marxismen-leninismen-maoismen», i Perus Kommunistiske Partis enhetsgrunnlag) Disse opportunistene og revisjonistene kommer med denne typen forvirringer for å rette bevisst angrep på den langvarige folkekrigens universelle gyldighet, som krig basert på massene der folket blir mobilisert med proletariatet i spissen. Imidlertid vil de mislykkes også med disse angrepene på maoismen og på bidraga til formann Gonzalo om folkekrigens universelle gyldighet, sånn som det har skjedd med alle deres tidligere angrep. På den andre sida må den universelle loven om revolusjonær vold forsvares, holdes høyt og tas i bruk, noe som igjen og igjen må understrekes når vi snakker om den allmektige ideologien marxismen-leninismen-maoismen, som er allmektig fordi den er sann. Denne loven gir seg uttrykk gjennom revolusjonær krig, som uavhengig av samfunnstype føres i alle land i verden for proletariatets makterobring, enten revolusjonen er nydemokratisk eller av direkte sosialistisk karakter. Hovedtypen av revolusjon i dag er den nydemokratiske revolusjonen, for da den store formann Mao redegjorde for spørsmålet om nydemokrati, så definerte han ikke bare en tredje type stat, men også en forståelse av hvordan de underkua nasjonene er en del av den proletariske verdensrevolusjonen, frigjør seg sjøl og marsjerer bestemt til sosialismen. Formann Mao løste spørsmålet om den uavbrutte og direkte overgangen fra den demokratiske revolusjon til den sosialistiske revolusjonen. Spørsmålet om politisk makt, erobra gjennom folkekrigen, er det grunnleggende i maoismen. For å utvikle oss sjøl ut fra denne forståelsen og for å anvende den, er hæren nødvendig, for som formann Mao lærer oss, uten en hær så har folket til syvende og sist ingenting. Og hæren ledes av det kommunistiske partiet. Vi vil ikke kunne erobre makta uten partiet. Det er det kommunistiske partiet – som er et marxistisk-leninistisk-maoistisk parti, som utvikles, marsjerer framover og konkretiseres gjennom tolinjekampen mot de ikke-proletære linjene, og mot revisjonismen som hovedfienden, som alltid tjener etableringa og lederskapet til proletariatets diktatur – som også utgjør geværenes befal. Vi må insistere og være klare på at det er gjennom enhet-kamp-enhet at vi utvikler oss. Det innebærer at ideologien og spørsmålet om den politiske linja alltid må ha kommandoen. Om dette ikke er tilfellet vil det føre til avvik og «venstre»- og høyrefeil. I tillegg til partiet og hæren, så er fronten det tredje universelle magiske verktøyet. Innafor fronten står proletariatet i forening med andre klasser og deler av folket, og dens håndhevelse må la proletariatet utøve sitt hegemoni. Gjennom maoismen forstår proletariatet hvordan fronten ledes ut fra dens konkrete karakter og særegne oppgaver, og avviser enhver posisjon som i likhet med revisjonisten Tito preiker om å utvikle «alt gjennom fronten». Vi holder fast på at også i en forening der proletariatet etablerer sitt hegemoni, må proletariatet holde egen sjølstendighet i hevd. Det kommunistiske partiet, hæren og fronten er revolusjonens tre magiske verktøy. Det er et klart forhold mellom dem, og formann Mao utvikla teorien om partiet av en ny type, han utvikla teorien om militsen og formulerte den universelt gyldige læra om folkekrigen, og sa klart og tydelig hvordan vi må håndtere fronten. Det ville være feil å blande sammen disse tre magiske verktøyene, eller å glemme at de må bygges opp på konsentrisk måte med det militariserte partiet som akse og lederskap. Bare på denne måten vil vi være i stand til å erobre, organisere og innlemme massene gjennom folkekrigen!

Formann Mao bekreftet loven om at hovedmotsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet fortsetter å eksistere innafor det sosialistiske samfunnet, og la fram dette faktumet med en systematisk og dyp forståelse som ingen andre hadde gjort før han. Formann Mao lærte kommunistene at denne motsigelsen reproduseres av dialektikkens lover innafor sosialismen, helt til vi har kommet til den eviggyldne kommunismen, og at spørsmålet «hvem beseirer hvem?» ikke vil bli avgjort før kommunismen. Med det blir det klart hvilket sprang som ble oppnådd av formann Mao da han planla, initierte og som respons på dette leda Den store proletariske kulturrevolusjonen, hvorigjennom han skapte en tredje universell type revolusjon som tjener til å konsolidere proletariatets diktatur, og som inntil kommunismen nødvendigvis vil kreve flere proletariske kulturrevolusjoner, som uunnværlig kulminasjon av klassekampen på marsjen fram til kommunismen. Med det var den universelle teorien om revolusjonens fortsettelse under proletariatets diktatur formulert. Formann Gonzalo gir oss på dette punktet en dyp og systematisk forståelse, som fører til en total avvisning av forestillinger og «teorier» om Den store proletære kulturrevolusjon sånn som de framsettes av marxismen-leninismen-maoismens fiender, av 1970-tallets småborgerlige revolusjonister, eller av avakianister. Merk betydningen av spranget som kamerat Mao Zedongs utvikling og bidrag til marxismen-leninismen utgjorde, og som brakte den proletære ideologien til et nytt stadium, til marxismen-leninismen-maoismen. Dette gjør han til det femte klassikeren, etter Marx, Engels, Lenin og Stalin. Den store læremesteren og formannen var smidd ikke bare som det krystalliserte produktet av den proletariske verdensrevolusjonen og fullt i dens tjeneste, men også som dens leder og viktigste førstestyrmann. Hele hans liv var dedikert til den proletariske verdensrevolusjonen, som vi må forstå som den ujevne utviklingas enhet. I lys av alle seirene som det kinesiske folket vant under formann Maos lederskap, blir evalueringa av formannen at «den internasjonale kommunistiske bevegelsens revolusjonære praksis, satte fram ei lang rekke med vitenskapelige teser, berika den marxistiske teoriens skattekiste og pekte ut veien både for det kinesiske folkets og hele verdens revolusjonære folk sin kamp. Med stor frimodighet og med den proletariske revolusjonæres framsyn innleda han en stor kamp innafor den internasjonale kommunistiske bevegelsen i kritikk av den moderne revisjonismen, med den sovjet-revisjonistiske klikken av renegater som dens sentrum, avanserte den proletariske verdensrevolusjonens mektige utvikling, så vel som alle folks kamp mot imperialismen og hegemonismen, og ga en impuls til menneskehetas historiske framskritt.» («Evig ære til formann Mao Zedong, den store leder og lærer», Beijing, september 1976)

Den største marxist-leninist-maoisten på jordas overflate, er i dag formann Gonzalo! Han leda Perus Kommunistiske Parti gjennom dets rekonstitusjon, planla, initierte og leda folkekrigen, og leda den første partikongressen midt under folkekrigen, som ga partiet dets enhetsgrunnlag. Dermed ga formann Gonzalo kommunistene et våpen i deres hender for å forstå deres ideologi, for å bli i stand til å løfte fram, forsvare og anvende maoismen. Med det lærer formann Gonzalo verdens kommunister å anerkjenne seg sjøl og forstå hvem de er: marxist-leninist-maoister, hovedsakelig maoister! Fylt med håp sitter verdens kommunisters øyne nå og i dag på de kameratene som gjør bruk av, konkretiserer og utvikler disse lærdommene i deres land, som besluttsomt følger den røde stien og promoterer lederskap. Fylt med sjøltillit ser verdens kommunister på disse partiene som gjør sprang i deres rekonstituering, og la oss aldri bli lei av å understreke at disse bidraga beriker maoismen, gjør at den stråler enda skarpere og bidrar til den uimotståelige historiske tendensen.

Lenge leve 70-årsdagen for den kinesiske revolusjonens seier!

Lenge leve den store læremesteren og lederen formann Mao Zedong!

Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen!

Redaksjonen i “El Maoista”, desember 2019