Noen spørsmål om nydemokratisk revolusjon

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

En venn har stilt spørsmål etter å ha lest et intervju med en talsperson for indiske CPI (Maoist). På bakgrunn av dette vil han gjerne høre mer om maoistenes syn på:

1) Spørsmålet om nydemokrati, om denne etappen som en overgangsfase til sosialismen (i den tredje verden).

2) Spørsmålet om fire-klasse-alliansen i den nydemokratiske revolusjonen.

3) Spørsmålet om delinga av borgerskapet i nasjonalt borgerskap og kompradorborgerskap.

4) Spørsmålet om islamistiske grupper og eventuelt samarbeid med disse eller tilogmed støtte til Taliban i Afghanistan.

En av våre medarbeidere har skrevet følgende svar:

Hei kamerat, takk for spørsmålene!

Først – dette er viktige spørsmål for den kommunistiske bevegelsen i verden, fordi de er sentrale spørsmål i revolusjonen i den tredje verden – altså for flertallet av verdens land. Riktignok spiller ingen av dem en direkte rolle i revolusjoner i Europa, men det er likevel spørsmål som angår oss, og jeg svarer gjerne som best jeg kan.

1) Om nydemokrati

Teorien om nydemokratiet er hovedsakelig utforma av Mao. Anbefaler å lese teksten Om nydemokratiet, og gjerne også lese Perus Kommunistiske Partis linje om Den demokratiske revolusjonen. For meg ser disse tekstene ut som de som best og mest prinsipielt forklarer spørsmålet.

Teorien om nydemokratiet bygger videre på Lenins tese om en arbeider- og bonderepublikk for eksempel når han skriver at Sovjetregjeringen bygger på en arbeider-bonde-allianse og at heller ikke mellombøndene skal angripes av staten. I 1905 skriver han om bondebevegelsens rolle i den demokratiske revolusjonen.

Den nydemokratiske revolusjonen og bakgrunnen for denne kan kanskje oppsummeres slik:

Den borgerlige (demokratiske) revolusjonens historiske oppgave er å avskaffe føydalismen. I kolonier er dens oppgave å frigjøre kolonien fra den utenlandske kolonimakta.

Historisk settes denne antiføydale og antikoloniale revolusjonen på dagsorden av kapitalismens gjennombrudd i Europa. Vi får den britiske revolusjonen (borgerkrigen), den amerikanske revolusjonen, den franske revolusjonen, revolusjonen i Haiti, revolusjonene i Sør-Amerika osv. I Norge har vi 1814, 1884 og 1905 som er de tre viktigste sprangene i den borgerlig-demokratiske revolusjonen der Norge går fra koloni under føydalisme til kapitalistisk land under borgerlig parlamentarisme.

Disse demokratiske revolusjonene ledes av borgerskapet, men store deler av bøndene og i byene også arbeidsfolk og småborgere, deltar i dem.

Med overgangen til imperialismens epoke slutter borgerskapet å lede slike revolusjoner. De borgerlig-demokratiske revolusjonene er fullført i de imperialistiske landa og borgerskapet i disse har ingen interesse av at koloniene frigjør seg. Tvert om – borgerskapet i de imperialistiske landene bruker alle midler for å hindre en slik demokratisk revolusjon i sine kolonier og halvkolonier, og reversere de som har skjedd.

For å bevare imperialismen og koloniene (og halvkoloniene) knytter de til seg en del av borgerskapet i disse landene (kompradorborgerskapet). Disse får da direkte interesse av å bevare imperialismen, fordi de har sin makt og inntekt fra denne.

På egen hånd og innenfor imperialismen kan resten av borgerskapet bare ha ambisjoner om å overta plassen til kompradorene. Det vil si at de selv kan inngå lønnsomme avtaler med imperialistene. I mange land fører det til at borgerskapet deler seg etter hvilken imperialist de støtter, noen er USA-vennlige, andre lener seg til Frankrike eller England, noen til Russland eller Kina og så videre. De forsøker å spille på konkurransen mellom imperialistene for å få “en god deal”.

Dermed blir det i imperialismens tidsalder, altså fra omtrent 1900, slik at demokratiske revolusjoner må ledes av proletariatet. Den demokratiske revolusjonen fusjoneres i denne epoken med den proletariske verdensrevolusjonen. Og under proletariatets ledelse må den nydemokratiske revolusjonen gå direkte over i en sosialistisk revolusjon etter at den har knust føydalismen og kastet ut imperialismen. 

Konkret eksempel på nydemokratiet som går rett over i sosialistisk revolusjon er det som skjedde i Kina fra 1949 og fram til 1960-tallet.

Det kalles nydemokratisk og ikke bare “demokratisk” fordi dette er den demokratiske revolusjonen i en ny epoke, i imperialismens epoke, og som en del av den proletariske verdensrevolusjonen.

Perus Kommunistiske Parti sier at den proletariske verdensrevolusjonen har to strømninger, den nydemokratiske og den sosialistiske. De er to strømmer som er del av en og samme historiske prosess, fordi imperialismen endrer kapitalismen grunnleggende og gjør at borgerskapet går fra å være en historisk progressiv klasse som driver framskrittet til å bli en historisk reaksjonær klasse som står i veien for framskrittet.

2) De fire klassene

Nydemokratiet er ikke klasseløst. Det har sin statsmakt og alle stater må være klassestater. Denne staten er, på grunn av den særegne epoken (imperialismen) og de konkrete landa (de undertrykte landa), mulig å opprette som en fire-klasse-allianse, under proletariatets ledelse.

De fire klassen er proletariatet, bøndene (hovedsakelig fattigbøndene), småborgerskapet (i byene) og det nasjonale borgerskapet. Alle fire klasser har to felles fiender: føydalismen og imperialismen. Konkret er det slik at alle fire klasser hemmes og holdes tilbake av disse. Og de fleste undertrykkes og utbyttes også av føydalisme og imperialisme.

Det er lett å se hvordan proletariatet og bøndene lider under føydalisme og imperialisme. Eksempler på disse er slaveliknende arbeidsforhold, mangel på HMS-tiltak, rå og brutale arbeidsforhold, mord på fagforeningsaktivister, barnearbeid, kvinneundertrykking, sult og ekstrem fattigdom.

Men også småborgerskapet og de lavere delene av borgerskapet (“mellomborgerskapet” eller “det nasjonale borgerskapet”) opplever båndene og problemene i imperialismen. Småborgerne opplever for eksempel mangel på lærebøker, dårlige studieforhold, undertrykking av ytringsfrihet, manglende framskritt og modernisering, lite jobber (som gjør at de kanskje må dra til utlandet) og så videre. Innen helsesektor og utdanning opplever de også hvordan deres pasienter, klienter og elever rammes av urettferdigheten.

Innen mellomborgerskapet opplever de stadig hard konkurranse fra utenlandske monopoler som dominerer i økonomien. Små restauranter skal konkurrere med McDonalds og Coca Cola. Klesfabrikanter og jordbrukere opplevere at store monopoler dumper overskuddsvarer de ikke får solgt i de imperialistiske landene til taps-pris på markedet i den tredje verden. Og så videre.

Kort sagt – de fire klassene har to felles fiender (føydalismen og imperialismen) og dermed kan de forenes i en felles revolusjon.

Men bare proletariatet – gjennom sitt eget parti, det kommunistiske partiet – kan lede denne revolusjonen til seier. For den må føres direkte over i en sosialistisk revolusjon for å bryte med imperialismen fullstendig. Vietnam og Venezuela er eksempler på land som ikke har brutt med imperialismen og dermed er de fortsatt fattige og halvkoloniale land som lever under presset fra imperialismen og føydalismen. De føydale forholda på landsbygda lever videre og blir ikke fullstendig knust, slik man lyktes med i Sovjet og i Kina da de førte den nydemokratiske revolusjonen rett over i den sosialistiske revolusjonen og kollektiviserte landbruket.

De evner heller ikke å bygge opp egen nasjonal industri i stor skala, men blir avhengig av utenlandsk kapital og handel med imperialistene.

Proletariatet er unikt fordi det har et unikt revolusjonær verdensbilde på grunn av sin unike historiske rolle – de kan ikke befri seg selv uten å befri alle mennesker. De kan ikke gjøre seg selv til herskere uten å begynne prosessen med å likvidere seg selv og alle andre klasser som klasse. De må fusjonere den proletariske revolusjonen med den demokratiske revolusjonen i den tredje verden, og dermed lede den nydemokratiske revolusjonen.

Bønder og småborgere og borgere kan ikke lede bestemt og fast i den retningen. De vil vakle eller lede i feil retning. De vil peke ikke mot kollektivisering men mot privateiendom og dermed ikke mot sosialisme men mot kapitalisme – og innenfor imperialismen betyr kapitalisme at land i den tredje verden fortsetter å være halvkolonier.

3) Delinga av borgerskapet

Det nasjonale borgerskapet i den tredje verden er den lavere delen av borgerskapet, i motsetning til byråkratborgerskapet som er knytta til staten og kompradorborgerskapet som er knytta til utenlandsk imperialisme. 

Merk at denne delinga er ikke den samme i de imperialistiske landene. I de imperialistiske landene er hele borgerskapet knytta til og avhengig av imperialismen. Hele borgerskapet tjener på imperialismen og vil tape på å løsrive det imperialistiske landet fra det imperialistiske systemet. Dermed er det ikke noe rom for en allianse med noen del av borgerskapet i disse landa mot imperialismen.

Det er ikke kommunistene som deler borgerskapet. Borgerskapet er som alle andre ting en enhet av motsigelser. De har politiske motsigelser som følger den økonomiske (materielle) stillinga de har.

Kompradorborgerne har økonomiske avtaler og forbindelser med utenlandske imperialister, og de tar dermed politisk stilling for disse – slik kompradorborgerskapet i Venezuela tar stilling for USA-imperialismen.

Byråkratborgerskapet oppstår fordi det i den tredje verden utvikles en særegen deformert kapitalisme, en byråkratisk kapitalisme, ut av statsapparatet og de halvstatlige virksomhetene. De har for eksempel rot i koloniadministrasjonen som de gamle kolonimaktene bygde opp i disse landene. På grunn av imperialismen har de lite midler til å gi massene velferd og de må ofte styre gjennom brutal undertrykking og er også nedsyltet i korrupsjon.

Det nasjonale borgerskapet er mellomborgerskapet – de som står mellom småborgerskapet og komprador- og byråkratborgerskapet. Disse har små bedrifter og få ansatte. De opplever stadig hvordan banker og monopolselskaper utøver press mot dem og gjerne driver dem til konkurs eller til randen av konkurs. De er stadig i fare for å falle ned i småborgerskapet.

I den nydemokratiske revolusjonen i Kina ble disse garantert visse rettigheter i de frigjorte områdene. De fikk drive sin virksomhet mot at de betalte skatt til den nydemokratiske staten/fronten. Deres eiendom ble respektert. Og dermed så mange av dem seg tjent med å drive business innenfor nydemokratiet. Etter revolusjonen kunne disse enten fortsette eller de ble kjøpt ut for å gradvis sosialisere deres eiendom.

4) Spørsmålet om islamister

Det finnes mange typer islamister. Saudi Arabia er et islamistisk regime alliert med USA. Iran er et islamistisk regime mot USA. I Afghanistan har maoistene opplevd væpna konflikt med Taliban, men har likevel sagt at det er bra at Taliban slåss med USA. De afghanske maoistene sier Taliban er reaksjonære og representerer den føydale herskerklassen på landsbygda. Kina jobber med diplomati mellom USA og Taliban, og USA og Taliban forhandler om fred og deling av makta i Afghanistan.

Jeg er ikke helt sikker på hva linja til de indiske maoistene er i detalj. Jeg har også lest at de henviser til islamistiske grupper som grupper man kan samarbeide med. På Filippinene har maoistene en strategisk avtale med islamistene på Mindanao der man har et visst samarbeid.

Jeg tror ikke det er noe grunnlag for – eller ønske om – enhet mellom maoister og Taliban. Taliban er svært reaksjonære og slike krefter har drept mange maoister. Situasjonen er kanskje annerledes i enkelte delstater av India. Som man ser i Latin-Amerika kan religiøse folk og bevegelser spille en progressiv rolle. Slik er det nok også med en del muslimske grupper. I Kina fantes det under revolusjonen en egen muslimsk avdeling av den røde hæren, i det minste i en periode.

Det viktigste i spørsmålet om islam er at kommunistene slåss mot sekterisk og sjåvinistisk splittelse av massene. Vi søker enhet blant de dypeste og bredeste massene uansett religiøs overbevisning. Og vi slåss mot fascistenes forsøk på å bruke religion til å sette masser opp mot masser.

Dernest må religiøse bevegelser analyseres i klassekampen og ut fra rollen de spiller. De kan være uttrykk for forskjellige klasser, forskjellige sjikt innenfor klassene og de kan spille helt forskjellig rolle ut fra dette.

Dernest må vi jobbe etter den strategiske linja med å splitte og isolere fienden maksimalt. Enhet i folket er den ene sida, den viktigste sida, men det er også viktig å hindre at fienden klarer å bygge sterk enhet på sin side. Vi må utnytte motsigelser blant dem, og sette dem opp mot hverandre og forsøke å hindre at minoritetsledere skyves over i fiendens leir unødvendig. Eventuelt i det minste prøve å styrke splittelsen blant dem sånn at de som ikke er våre venner iallefall blir nøytralisert.

Dernest må vi kjempe slik Mao sier, altså ved å ikke slå i alle retninger samtidig. Vi bør fokusere på få fiender av gangen, slik at vi har ryggdekning. Kan vi inngå fredsavtaler med enkelte grupper så kan det være både lurt og helt nødvendig. Samtidig er det selvsagt grenser for hvem man kan samarbeide med. Samarbeider man med de mest reaksjonære representantene for herskerne eller fiendtlige grupper, så undergraver man seg selv. Den nydemokratiske revolusjonens fiender er føydalisme og imperialisme, og dermed kan man ikke samarbeide med føydalherrer og imperialister uten å sette denne revolusjonen på spill. Hvem skal man mobilisere massene mot, om man samarbeider med føydalherrene for eksempel? Hvordan gjennomføre jordbruksrevolusjonen? Det blir umulig og dermed kan man ikke samarbeide med slike krefter.

Men den konkrete taktikken må legges i hvert enkelt konkrete tilfelle og hvert enkelt land.