Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Fra 8. februar til 8. mars fører den revolusjonære bevegelsen kampanje for 8. mars. Vi oppfordrer til å delta i kampanjen. Les mer:
Jiang Qing var en stor revolusjonær leder. Da revisjonistene kuppet til seg makten i Kina, var hun en av de første som ble arrestert i en koordinert aksjon. Revisjonistene brukte etterretningstjenesten til å rydde unna de revolusjonære lederne som sto i veien for restaurasjon av kapitalismen. Jiang Qing sviktet aldri revolusjonen og i kulturrevolusjonen sto hun i spissen for å kjempe mot patriarkale strukturer i det kinesiske samfunnet.
Vi markerer 8. mars i hennes ånd!
Jiang Qing
Den kinesiske kommunisten og lederen Jiang Qing ble født 19. mars i 1914, samme år som første verdenskrig begynte. Hun døde i 1991, etter å ha sittet årevis fengslet av det nye kapitalistiske regimet som fortsatt styrer Kina.
En måned etter Maos død i 1976, gikk høyresida i Kinas Kommunistiske Parti (KKP) til aksjon. De begikk militærkupp, under ledelse av statsministeren Hua og med intrigemakeren Deng Xiaping i bakgrunnen. De første som ble angrepet i kuppet, var det revolusjonære hovedkvarteret i partiet. Det var lederskapet for venstrelinja i KKP, særlig Zhang Chunqiao og Jiang Qing. De var begge Mao Zedongs nære kamerater, og Jiang Qing var Maos kone.
Jiang Qing vokste opp som svært fattig. Hunger i barndommen gjorde at hun hadde mageproblemer resten av livet. Hun fortalte journalister at hun hadde en elendig oppvekst, at moren var konkubine og faren en liten landeier som mishandlet både mor og datter. Hun ble med i en illegal teatergruppe som 14-åring. Teater var en viktig politisk propagandametode, særlig i et land der de fleste var analfabeter. I 1932 skal hun ha blitt medlem av Kinas Kommunistiske Parti. I Shanghai arbeidet hun som skuespiller i teater og film, og hadde blant annet rollen som Nora i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”.
Jiang Qing var Maos personlige sekretær i 1940-årene og var leder for kommunistpartiets filmbyrå i 1950-årene. I 1966 ble hun nestleder for Den sentrale kulturrevolusjonsgruppen, som var ledelsen for Den store proletariske kulturrevolusjonen. I 1969 ble hun valgt til kommunistpartiets politibyrå, det viktigste og mest ledende utvalget i partiets sentralkomité.
Kamerat Jiang Qing var en stor kommunistisk leder, særlig som en del av ledelsen for kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976. Dette er historiens største revolusjon. Mer enn en halv milliard mennesker deltok, i verdens mest folkerike land. Og det er historiens første arbeiderrevolusjon som skjedde i et sosialistisk land.
Revolusjonens mål var å hindre gjeninnføring av kapitalismen. Venstresida i kommunistpartiet så at dette hadde skjedd i Sovjetunionen. Kapitalister i rød forkledning hadde overtatt det sosialistiske landet fra innsiden av staten og partiet. Og det samme var en akutt fare i Kina. Svaret Mao og hans kamerater, blant dem Jiang Qing kom fram til, var å mobilisere hele folket til en stor revolusjon mot gjeninnføring av kapitalismen. De avslørte lederne for høyresida og viste at deres politikk ville gjøre det sosialistiske Kina til et kapitalistisk samfunn. Hvis høyresida fikk makta ville det bety at arbeiderklassen mistet makta over sin egen stat. Verdens arbeidere ville miste sin egen festning i Kina. Det var et spørsmål om liv eller død, for sosialismen, for Kinas folk og for verdens arbeiderklasse.
Jiang Qing var under denne revolusjonen særlig opptatt av kunst, teater og opera – som har sterke tradisjoner i Kina. Sosialismen i Kina feide vekk reklame, den ville feie vekk kvinneundertrykking og individualisme fra kunst og kultur. Vi som lever i det moderne kapitalistiske samfunnet, og hver dag dynges ned med slikt, kan forestille oss hvilken forskjell sosialismen kan gjøre for hverdagen innenfor dette området.
Jiang Qing jobbet ikke bare innen kultur, men ga en rekke viktige politiske bidrag under kulturrevolusjonen. For eksempel gikk hun hardt mot å straffe folk for feil som foreldre eller besteforeldre hadde gjort, eller for deres tidligere klassekarakter, slik enkelte unge revolusjonære gjorde.
Hun ble arrestert i 1976 og ble stilt for retten i 1980. Hun og andre revolusjonære ledere ble anklaget for terror under kulturrevolusjonen. Jiang Qing slo fast at “å gjøre revolusjon er ingen forbrytelse!” og hun sa også “dere forsøker å ødelegge meg fordi dere vet at dere aldri kan ødelegge formann Mao”.
Lederskapet i Kina på 1980-tallet var nettopp dem som ble avslørt under kulturrevolusjonen. Det er fortsatt denne politiske retningen som har makta. Xi Jinping, leder for Kina i dag, er politisk arvtager etter Deng Xiaping. Vestlige journalister sammenlikner han med Mao, men dette er en grov fornærmelse mot Mao. Xi Jinping og partiet han leder, står for kapitalisme, ikke kommunisme. De står for fascistisk undertrykking og kontroll med massene, ikke for massenes opprør og kamp, slik Mao og Jiang Qing inspirerte til under kulturrevolusjonen.
Men Jiang Qing hadde rett. Selv det moderne kapitalistiske lederskapet i Kina kan ikke rive ned Mao overfor de kinesiske massene. De er fortsatt nødt til å la hans bilde henge over Den himmelske freds plass, som en stadig påminnelse om deres egen feighet og at Kinas folk den dag i dag vet at Mao Zedong ledet den første store frigjøringen av Kina. Frigjøringen fra utenlandsk imperialisme og middelaldersk føydalisme.
Jiang Qing og Mao Zedong var tydelige på faren for gjeninnføring av kapitalisme i Kina. Mao slo fast at revisjonismen ved makta betyr borgerskapet ved makta. Og han skrev til Jiang Qing at hvis dette skjedde måtte de revolusjonære igjen dra ut “på landsbygda” og sette i gang en ny folkekrig. Og han slo fast at for revisjonistene er veien til fascisme kort. Dette beviste det nye kapitalistiske lederskapet i Kina umiddelbart etter kuppet, da de arresterte revolusjonære, slo ned motstand i gatene med militæret og avsa dødsdommer mot lederne for kulturrevolusjonen. Og de viser det i dag, når de forbyr streiker, når marxistiske studentledere forsvinner sporløst, når det er kamera på hvert gatehjørne i storbyene og myndighetene leker med tanken om å iverksette et storstilt prosjekt for total sosial kontroll med innbyggerne og et “poengsystem” for systemlojale. Dette er fascisme, ikke kommunisme. Og det viser hvor viktig kulturrevolusjonen og kampen Jiang Qing førte var.
I rettssaken i 1980 ble hun dømt til døden. I 1983 ble straffen omgjort til livstid. I 1991 rapporterte myndighetene at hun hadde begått selvmord, etter å ha vært til medisinsk behandling utenfor fengsel. New York Times mente den gangen at myndighetene ventet med å annonsere dødsfallet av frykt for opptøyer.
Jiang Qing og tre andre kulturrevolusjonære ledere ble kalt “firerbanden” av høyresida. Sammen med Stalin, Mao, Pol Pot og enkelte andre kommunister, er disse blant de mest forhatte og hetsede revolusjonære i historien. De utsettes for svartmaling og sjikane både fra høyre og “venstre”. Revisjonistene, falske kommunister som skjuler sin kapitalisme bak røde flagg, lyver uhemmet om virkelige revolusjonære. På den ene siden knuser disse alt opprør og utøver fascisme mot folket, på den andre siden fremstilles virkelige revolusjonære som monstre med alle slags personlige feil, som mennesker helt uten positive egenskaper eller skrupler.
For eksempel hevder de at Jiang Qing og Mao var onde, at de veltet seg i luksus, at de var maktsyke og så videre. Samtidig ser vi tydelig i dag, at det er dagens kapitalistiske ledere som er milliardærer! Det er dagens kinesiske førere som velter seg i luksus, mens små barn sliter i afrikanske gruver drevet av kinesiske selskaper og streiker er forbudt i Kina. Et ordtak sier at “tyven tror at alle stjeler”. Hetsen mot de store kommunistiske lederne, er ofte bare en mild variant av det faktiske helvetet kapitalismen skaper for verdens fattigste. For eksempel dør titalls millioner av sult hvert år i vår kapitalistiske verden. Her og nå vokser hundretalls millioner barn opp, like fattige og sultne som Jiang Qing. Og like prisgitt voldelige fedre og et råttent økonomisk system.
Og her ligger også håpet for fremtiden. At unge sultne jenter, vokser opp til å bli revolusjonære ledere av Jiang Qings kaliber. Vi ser at der det finnes undertrykking finnes det motstand. Vi ser røde faner bli reist, selv om kommunismen ble erklært død både i 1890 og i 1990. Kapitalismens aller største problem, er at den både graver sin egen grav og skaper de kvinner og menn som dedikerer hele sitt liv til å dytte den nedi.
Les mer:
Red Guards Austin om Jiang Qing
Verker av Jiang Qing
Jiang Qing, Reforming the Fine Arts
Jiang Qing, Speech at the Reception for the Representatives of the Beijing Workers Propaganda Team and the People’s Liberation Army Propaganda Team
Jiang Qing, Address to Diplomatic Cadres
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.