Om utøving av altomfattende diktatur over borgerskapet

«Om utøving av altomfattende diktatur over borgerskapet» er tittelen på en artikkel av kamerat Zhang Chunqiao i tidsskriftet «Hongqi (Røde Fane)» nummer fire, 1975. 

Teksten er henta fra tidsskriftet  “Internasjonalen nr. 1” utgitt av AKP(m-l) i februar 1976. Utheving gjort etter engelsk utgave.

Om utøving av altomfattende diktatur over borgerskapet

“Hvorfor snakka Lenin om å utøve diktatur over borgerskapet? Det er essensielt å forstå dette spørsmålet klart. Manglende klarhet om dette spørsmålet vil lede til revisjonisme. Dette burde gjøres kjent for hele nasjonen”

“I dag praktiserer landet vårt et varebyttesystem, det er ulikhet i lønnssystemet også, som i den åttenivås lønnsskalaen, og så videre. Under proletariatets diktatur kan sånne ting bare begrenses. Hvis derfor folk som Lin Biao kommer til makta, vil det være ganske lett for dem å rigge opp det kapitalistiske systemet. Det er grunnen til at vi burde lese mer av de marxist-leninistiske verkene.”

“Lenin sa at ‘småproduksjon framkaller kapitalisme og borgerskapet kontinuerlig, daglig, hver time, spontant og i masseskala.’ De framkalles også blant deler av arbeiderklassen og av partimedlemskapet. Både innenfor proletariatets rekker og blant statlige og andre organers personell, er det folk som tar til en borgerlig livsstil.”

Sitater fra formann Mao

SPØRSMÅLET om proletariatets diktatur har lenge vært brennpunktet for kampen mellom marxisme og revisjonisme. Lenin sa: «Bare den er marxist som utstrekker erkjennelsen av klassekampen til erkjennelsen av proletariatets diktatur.» Og det er for selve det formålet å gjøre oss i stand til å gå inn for marxisme og ikke revisjonisme både i teori og praksis at Formann Mao oppfordrer hele nasjonen vår til å få en klar oppfatning av spørsmålet om proletariatets diktatur.

Landet vårt befinner seg i en viktig periode av historisk utvikling. Etter mer enn to ti år med sosialistisk revolusjon og sosialistisk oppbygging, spesielt etter likvideringen av de borgerlige hovedkvarterene til Liu Shaoqi og Lin Biao i Den store proletariske Kulturrevolusjonen, er vårt proletariatets diktatur mer konsolidert enn noen gang, og den sosialistiske saken vår blomstrer. Folket i hele landet er fullt av kampvilje og besluttet på å bygge Kina opp til et mektig sosialistisk land før slutten av århundret. Om vi kan holde fast på proletariatets diktatur helt til slutt i løpet av denne innsatsen og i hele sosialismens historiske periode, er et hovedspørsmål som berører framtida for vårt lands utvikling. Pågående klassekamper gjør det også nødvendig for oss å få en klar oppfatning av spørsmålet om proletariatets diktatur. Formann Mao sier: «Manglende klarhet om dette spørsmålet vil lede til revisjonisme.» Det er ikke nok om bare noen få mennesker griper poenget; «Dette burde gjøres kjent for hele nasjonen.» Suksess i dette studiet har en øyeblikkelig og langtrekkende betydning som aldri kan overvurderes.

Lenin som bygget på praktisk erfaring i ledelsen av den store sosialistiske Oktober-revolusjonen og styring av den første staten med proletariatets diktatur, påpekte skarpt så tidlig som i 1920:«Proletariatets diktatur er en mest besluttsom og mest nådeløs krig ført av den nye klassen mot en mer mektig fiende, borgerskapet, hvis motstand økes tifold når det styrtes (selv om det bare er i et land), og hvis makt ikke bare ligger i den internasjonale kapitalens styrke, i styrken og holdbarheten til borgerskapets internasjonale forbindelser, men også i vatterts makt i styrken til småproduksjon. For småproduksjon er dessverre ennå svært, svært utbredt i verden, og småproduksjon frambringer  kapitalisme og borgerskapet ustanselig, daglig, hver time, spontant og i massemålestokk. Av alle disse årsakene er proletariatets diktatur uunnværlig.» Lenin påpekte at proletariatets diktatur er en vedvarende kamp — blodig og ublodig, voldsom og fredelig, militær og økonomisk, skoleringsmessig og administrativ — mot kreftene og tradisjonene til det gamle samfunnet, at det er et altomfattende diktatur over borgerskapet. Lenin understrekte igjen og igjen at det er umulig i seire over borgerskapet uten å utøve et langvarig, altomfattende diktatur over det. Disse ordene til Lenin, spesielt de han understrekte, er blitt bevist av praksis i de etterfølgende årene. Det er sikkert og visst at det nye borgerskapet er blitt frambrakt i den ene flokken etter den andre, og representanten for det er ingen andre enn Khrustsjov-Bresjnev overløperklikken. Disse folkene har i alminnelighet en god klassebakgrunn; de har gått inn i det kommunistiske partiet organisatorisk, fått universitetsutdanning og er blitt såkalte røde eksperter. Men de er nye giftige ukruttplanter frambrakt av kapitalismens gamle jord. De har forrådt sin egen klasse, tilranet seg makten i partiet og staten, gjeninnført kapitalismen og blitt høvdinger for borgerskapets diktatur over proletariatet, og har dermed oppnådd det Hitler prøvde, men ikke klarte å oppnå. Ikke på noe tidspunkt bør vi glemme denne historiske erfaringen der «satelittene steg opp mot himmelen, mens den røde fanen falt mot bakken», spesielt på et tidspunkt da vi er bestemt på å bygge et mektig land.

Vi må på nøkternt vis være oppmerksomme på at det fortsatt er fare for at Kina kan bli revisjonistisk. Dette er ikke bare fordi imperialisme og sosial-imperialisme alltid har lyst til å bedrive aggresjon og undergraving mot oss, og de gamle godseierne og kapitalistene som ennå ikke har forsont seg med nederlaget, fortsatt finnes, men fordi nye borgerlige elementer «blir frambrakt» daglig og hver time, som Lenin uttrykte det. Noen kamerater hevder at Lenin henviste til situasjonen før det ble opprettet kooperativer. Dette er åpenbart ukorrekt. Lenins bemerkninger er ikke avlegs. Disse kameratene kan slå opp i Formann Maos «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket», utgitt i 1957. Der presenterer Formann Mao den konkrete analysen at etter grunnleggende seier i den sosialistiske forvandlingen av eiendomssystemet som innbefatter at en har oppnådd kooperasjon, så eksisterer det i Kina fortsatt klasser, klassemotsigelser og klassekamp, og det eksisterer fortsatt både harmoni og motsigelse mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene og mellom overbygningen og den økonomiske basis. Etter å ha oppsummert den nye erfaringen til proletariatets diktatur etter Lenin, besvarte Formann Mao på systematisk vis spørsmål som oppsto etter endringen i eiendomssystemet, framsatte oppgavene og politikken

til proletariatets diktatur og la det teoretiske grunnlaget for partiets grunnleggende linje og for fortsatt revolusjon under proletariatets diktatur. Praksis i de siste 18 årene, spesielt i Den store proletariske Kulturrevolusjonen, har bevist at teorien, linjen og politikken Formann Mao fremmet er fullstendig korrekt.

Formann Mao påpekte nylig: «Med et ord, Kina er et sosialistisk land. Før frigjøringen var det stort sett det samme som et kapitalistisk land. Selv nå praktiserer det et åtte-graders lønnssystem, fordeling etter arbeid og utveksling med penger, og i alt dette skiller det seg meget lite fra det gamle samfunnet. Det som er forskjellig er at eiendomssystemet er endret.» La oss for å få en dypere forståelse av instruksen til Formann Mao se på endringene i eiendomssystemet i Kina og andelen til de forskjellige økonomiske sektorene i Kinas industri, jordbruk og handel i 1973.

Først, industrien. Industri som er hele folkets eiendom utgjør 97 prosent av de faste aktiva til industrien som helhet, 63 prosent av den industridrivende befolkningen, og 86 prosent av verdien av den samlete industriproduksjonen. Industri som er kollektiv eiendom utgjorde 3 prosent av de faste aktiva, 36,2 prosent av den indistridrivende befolkningen, og 14 prosent av den samlete produksjonsverdien. I tillegg til disse utgjorde individuelle håndverkere 0,8 prosent av den industridrivende befolkningen.

Deretter, jordbruket. Av produksjonsmidlene i jordbruket var rundt 90 prosent av dyrkingsjorda og maskineri for overrisling og drenering og rundt 80 prosent av traktorene og trekkdyra kollektiv eiendom. De som var hele folkets eiendom utgjorde en svært liten andel. Over 90 prosent av nasjonens korn og forskjellige avlinger til industriell bruk kom følgelig fra kollektiv økonomi. Statsgardsbrukene utgjorde bare en liten andel. Bortsett fra disse var det igjen både små teiger dyrket av kommunemedlemmer for personlige behov og begrenset produksjon fra bierverv i husholdningen.

Så handel. Statlig handel utgjorde 92,5 prosent av den samlete mengden salg i butikker, handelsforetak som var kollektiv eiendom, 7,3 prosent og individuelle kramkarer 0,2 prosent. Bortsett fra disse foregikk en betydelig mengde handel på markeder som ennå fantes på landsbygda.

Tallene ovenfor viser at sosialistisk eiendomsrett til hele folket og sosialistisk kollektiv eiendomsrett til arbeidsfolk virkelig har vunnet stor seier i Kina. Mens overlegenheten for eiendomsrett til hele folket er blitt økt meget sterkt, har det også vært noen endringer i økonomien til folkekommunen med hensyn til andelen av eiendomsrett på de tre nivåene kommunen, produksjonsbrigaden og produksjonslaget. I utkanten av Shanghai, for eksempel, steg inntekten på kommunenivå i forhold til den samlete inntekten fra 28,1 prosent i 1973 til 30,5 prosent i 1974, brigadenes steg fra 15,2 prosent til 17,2 prosent, mens lagets gikk ned fra 56,7 prosent til 52,3 prosent Folkekommunen har stadig klarere vist sin overlegenhet ved å ha større omfang og ha en høyere grad av offentlig eiendomsrett. I den grad vi skritt for skritt i løpet av de siste 25 årene avskaffet eiendomsretten til imperialisme, byråkratkapitalisme og føydalisme, forvandlet eiendomsretten til nasjonal kapitalisme og til den individuelle arbeideren og erstattet disse fem formene for privat eiendomsrett med de to formene for sosialistisk offentlig eiendomsrett, kan vi med stolthet erklære at eiendomssystemet er blitt endret i Kina, at proletariatet og andre arbeidsfolk i Kina i hovedsak har befridd seg fra den private eiendomsrettens lenker, og at Kinas sosialistiske økonomiske basis gradvis er blitt konsolidert og utviklet. Grunnloven som ble vedtatt av Den fjerde nasjonale Folkekongressen, forteller klart om disse store seirene våre.

Vi må imidlertid innse at spørsmålet ikke er fullstendig avgjort med hensyn til eiendomssystemet. Vi sier at spørsmålet om eiendomssystemet «i hovedsak er avgjort»; dette betyr at det ikke er fullstendig avgjort, og heller ikke er borgerlige rettigheter blitt fullstendig avskaffet på eiendomssystemets område. Statistikk som er nevnt ovenfor, viser at privat eiendomsrett fortsatt eksisterer i deler av såvel industri, jordbruk og handel, at sosialistisk offentlig eiendomsrett ikke utelukkende består i eiendomsretten til hele folket, men innbefatter to former for eiendomsrett, og at eiendomsretten til hele folket ennå er heller svak i jordbruket, grunnlaget for den nasjonale økonomien. Ikke-eksistensen av borgerlige rettigheter på eiendomssystemets område i et sosialistisk samfunn, slik Marx og Lenin tenkte seg, innebærer omdanningen av alle produksjonsmidler til hele samfunnets felleseiendom. Tydeligvis har vi ennå ikke nådd fram til dette stadium. Hverken i teori eller praksis bør vi overse de meget vanskelige oppgavene som ligger forut for proletariatets diktatur i denne henseende.

Dessuten må vi innse at spørsmålet om lederskap finnes i både eiendomsretten til hele folket og kollektiv eiendomsrett, og det er spørsmålet om hvilken klasses eiendomsrett, ikke bare i navnet, men i virkeligheten

Da han talte på den første plenumssesjonen av partiets niende sentralkomite 28. april, 1969, sa Formann Mao: «Det ser ut til at en ikke kan unnlate å gjennomføre Den store proletariske Kulturrevolusjonen, for grunnlaget vårt er ikke solid. Etter mine egne observasjoner å dømme er jeg redd at i et nokså stort flertall av fabrikker — jeg mener ikke alle eller det overveldende flertallet — var lederskapet ikke i hendene til ekte marxister eller massene av arbeidere. Ikke det at det ikke fantes noen bra folk blant dem som ledet fabrikkene. Det var det. Det var bra folk blant sekretærene, vara-sekretærene og medlemmer av partikomiteer og blant pariavdelingssekretærer. Men de fulgte linjen til Liu Shaoqi — grep ganske enkelt til materielle oppmuntringer, ga profitt kommandoen, og delte ut bonuser i stedet for å fremme proletarisk politikk, og så videre.» «Men det fantes virkelig dårlige folk i fabrikkene.» «Dette viste at revolusjonen fortsatt var uferdig.» Bemerkningene til Formann Mao forklarer ikke bare nødvendigheten av Den store proletariske Kulturrevolusjonen, men gjør oss i stand til å se klarere at i problemet med eiendomssystemet som i alle andre problemer, bør vi være oppmerksomme ikke bare på formen, men på dets virkelige innhold Det er fullstendig riktig at folk legger vekt på den avgjørende rollen til eiendomssystemet i produksjonsforholdene, men det er uriktig å ikke legge noen vekt på om eiendomssystemet er blitt løst i formen eller i virkeligheten, på den virkningen de to andre aspektene av produksjonsforholdene har på eiendomssystemet forholdet mellom mennesker og distribusjonsformen og på den virkningen overbygningen har på den økonomiske basis; under gitte omstendigheter kan disse to aspektene og overbygningen spille en avgjørende rolle. Politikk er det konsentrerte uttrykket for økonomi. Riktigheten eller uriktigheten av den ideologiske og politiske linjen, og om kontrollen med lederskapet er i hendene til en klasse eller en annen, avgjør hvilken klasse som eier en fabrikk i virkeligheten. Kamerater kan erindre hvordan et foretak som var eid av byråkrat-kapital eller nasjonal kapital, ble gjort til et sosialistisk foretak. Gjorde vi ikke jobben ved å sende en representant for militær kontroll eller en statlig representant og ved å forvandle det i overensstemmelse med partiets linje og politikk? Enhver større endring i eiendomssystemet, det være seg at slaveriet ble erstattet av føydalismen eller føydalismen av kapitalismen, er historisk sett uvegerlig blitt innledet med erobringen av politisk makt som så ble brukt for å endre eiendomssystemet i stor målestokk og konsolidere og utvikle det nye eiendomssystemet. Slik er det i enda høyere grad med sosialistisk offentlig eiendomsrett som ikke kan oppstå under borgerskapets diktatur. Byråkrat-kapital som kontrollerte 80 prosent av industrien i det gamle Kina, kunne bare forvandles og bli hele folkets eiendom etter at Folkets Frigjøringshær hadde beseiret Chiang Kai-shek. Likeledes blir en kapitalistisk restaurasjon uvegerlig innledet med erobringen av lederskapet og en endring i linjen og politikken til partiet. Var det ikke slik Khrustsjov og Bresjnev endret eiendomssystemet i Sovjetunionen? Var det ikke slik Liu Shaqi og Lin Biao i vekslende grad endret naturen til en rekke av fabrikkene våre og andre foretak?

Vi må også innse at det vi praktiserer i dag er et varesystem. Formann Mao sier: «I dag praktiserer landet vårt et varebyttesystem, det er ulikhet i lønnssystemet også, som i den åttenivås lønnsskalaen, og så videre. Under proletariatets diktatur kan sånne ting bare begrenses. Hvis derfor folk som Lin Biao kommer til makta, vil det være ganske lett for dem å rigge opp det kapitalistiske systemet.» Denne tingenes tilstand som Formann Mao satte fingeren på, kan ikke endres i løpet av en kort periode. For eksempel, i folkekommunene på landsbygda i utkanten av Shanghai hvor økonomien på kommune- og produksjonsbrigadenivå har utviklet seg med god fart, utgjør kommunen bare 34,2 prosent av de faste aktiva som er eid på alle tre plan, brigaden utgjør bare 15,1 prosent, mens produksjonslaget fortsatt utgjør 50,7 prosent. Når en tar i betrakning de økonomiske betingelsene bare i kommunen, vil det derfor ta nokså lang tid å gjennomføre overføringen fra laget til brigaden og så til kommunen slik at den fungerer som den grunnleggende regnskapsførende enheten. Selv når kommunen blir den grunnleggende regnskapsførende enheten, vil den fortsatt forbli kollektiv eiendomsrett. Innenfor en kort periode vil det dermed ikke finne sted noen grunnleggende endring i situasjonen der det både er eiendomsretten til hele folket og kollektiv eiendomsrett. Så lenge disse to formene for eiendomsrett fortsatt eksisterer, vil vareproduksjon, utveksling med penger og fordeling etter arbeid være uunngåelig. Siden «disse bare kan begrenses under proletariatets diktatur» er veksten av kapitalistiske faktorer i by og på land og framveksten av nye borgerlige elementer likeledes uunngåelig. Hvis disse ikke blir begrenset, vil kapitalisme og borgerskapet vokse raskere. Derfor må vi ikke under noen omstendigheter slappe av på årvåkenheten vår bare fordi vi har vunnet stor seier i forvandlingen av eiendomssystemet og gjennomført en stor proletarisk Kulturrevolusjon. Vi må forstå at vår økonomiske basis ennå ikke er solid og at borgerlige rettigheter som ennå ikke er fullstendig avskaffet i eiendomssystemet, fortsatt i alvorlig grad er framherskende i forholdet mellom mennesker og har en dominerende stilling i distribusjon. På forskjellige områder av overbygningen er noen aspekter faktisk fortsatt dominert av borgerskapet som er overlegne der; noen blir forvandlet, men resultatene er ennå ikke konsolidert, og gamle tanker og den gamle vanens makt prøver hardnakker å holde tilbake framveksten av nye sosialistiske ting. Den ene gruppen etter den andre av nye borgerlige elementer blir frambrakt i kjølvannet på utviklingen av kapitalistiske faktorer i by og land. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, klassekampen mellom de forskjellige politiske kreftene og klassekampen på det ideologiske feltet mellom proletariatet og borgerskapet vil fortsatt være lang og buktende og vil til tider til og med ble meget skarp. Selv når alle godseierne og kapitalistene i den gamle generasjonen er døde, vil slike klassekamper ikke på noen måte opphøre, og en borgerlig restaurasjon kan fortsatt finne sted straks slike folk som Lin Biao kommer til makten. I talen sin, «Stillingen og vår politikk etter seieren i motstandskrigen mot Japan», sier Formann Mao at i 1936 i nærheten av hovedkvarteret til partiets sentralkomite i Pao-an var det en befestet landsby som ble holdt av en håndfull væpnete kontra-revolusjonære som hardnakket nektet å overgi seg helt til den røde hær rykket inn for å avgjøre problemet. Historien har universell betydning, og den forteller oss: «Alt reaksjonært er det samme; hvis du ikke slår til det vil det ikke falle, dette er også som å feie gulvet; der kosten ikke når fram forsvinner støvet som regel aldri av seg selv.» I dag er det fortsatt mange «befestete landsbyer» som holdes av borgerskapet; når en er tilintetgjort, vil en annen gro fram, og selv når alle unntatt en er blitt tilintetgjort så vil denne siste ikke forsvinne av seg selv hvis kosten til proletariatet ikke når fram dit. Det Lenin sa er fullstendig riktig: «Av alle disse grunnene er proletariatets diktatur uunnværlig.»

Historisk erfaring viser oss at om proletariatet kan seire over borgerskapet, og om Kina vil bli revisjonistisk, avhenger av om vi kan holde fast på å utøve altomfattende diktatur over borgerskapet på alle områder og på alle trinn av utviklingen i revolusjonen. Hva er altomfattende diktatur over borgerskapet? Det mest fyndige allmenne uttrykket finnes i et avsnitt av et brev som Marx skrev i 1852 til J. Weydemeyer, og som vi alle studerer. Marx sa: «Jeg skal ikke ha noen ære for å ha oppdaget eksistensen av klasser i det moderne samfunnet, og heller ikke av kampen mellom dem. Lenge før meg hadde borgerlige historikere beskrevet den historiske utviklingen av denne klassekampen, og borgerlige økonomer klassens økonomiske anatomi. Det jeg gjorde som var nytt var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til spesielle historiske faser i produksjonens utvikling, 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet i seg selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.» I denne bemerkelsesverdige observasjonen, sa Lenin, lyktes Marx med slående klarhet å uttrykke den fremste og radikale forskjellen mellom hans lære om staten og borgerskapets og kjernen i hans lære om staten. Her bør en merke seg at Marx delte opp setningen om proletariatets diktatur i tre punkter som ikke desto mindre er innbyrdes forbundet og ikke kan avkortes. Det er utillatelig å godta bare et av de tre punktene, mens en forkaster de to andre. For setningen gir fullkomment uttrykk for hele prosessen med begynnelsen, utviklingen og bortvisningen av proletariatets diktatur og dekker hele oppgaven til proletariatets diktatur og dets virkelige innhold. I «Klassekampen i Frankrike, 1848 – 1850» behandler Marx i mer tydelige ordelag dette proletariatets diktatur som det nødvendige overgangspunktet til avskaffelsen av «alle klasseforskjeller,» til avskaffelsen av «alle produksjonsforholdene» de hviler på, til avskaffelsen av «alle sosiale forhold» som tilsvarer produksjonsforholdene, til revolusjoneringen av «alle tankene» som skyldes disse sosiale forholdene. Her sier Marx «alle», og på alle fire steder! Ikke en del, heller ikke en større del, selv ikke den største delen, men alle! Dette er ikke overraskende, for bare ved å frigjøre hele menneskeheten kan proletariatet oppnå sin egen endelige frigjøring. Den eneste måten å oppnå dette målet er å utøve altomfattende diktatur over borgerskapet og gjennomføre den fortsatte revolusjonen under proletariatets diktatur til siste slutt, helt til de nevnte fire «alle» er avskaffet på jorda slik at det vil bli umulig for borgerskapet og alle andre utbyttende klasser å eksistere eller umulig for nye vokse fram, og vi må ikke gjøre holdt på «overgangens» vei. Bare de som har en slik forståelse kan etter vår mening gripe kjernen i læren til Marx om staten. Kamerater, vennligst tenk over det: hvis dette poenget ikke blir grepet på denne måten, hvis marxismen skal begrenses, avkortes og forvrenges i teori og praksis, hvis proletariatets diktatur skal forvandles til en tom frase, eller altomfattende diktatur over borgerskapet skal bli ufullstendig og bare utøves på noen, men ikke på alle områder, eller bare på noen trinn (for eksempel, før forvandlingen av eiendomssystemet), men ikke på alle trinn, eller med andre ord, hvis de «befestete landsbyene» til borgerskapet ikke alle blir tilintetgjort, men noen blir igjen slik at borgerskapet igjen kan øke sine rekker, betyr ikke det å forberede betingelsene for en borgerlig restaurasjon? Betyr ikke det å gjøre proletariatets diktatur om til noe som beskytter borgerskapet, spesielt det nylig frambrakte borgerskapet? Alle arbeidere, alle fattige og lavere mellombønder og alle andre arbeidsfolk som nekter å lide en gang til, alle kommunister som vier livet sitt til kamp for kommunismen, og alle kamerater som ikke ønsker at Kina skal bli revisjonistisk, må huske godt på dette grunnleggende prinsippet i marxismen: Det er nødvendig å utøve altomfattende diktatur over borgerskapet, og det er absolutt, utillatelig å gi opp på halvveien. Det er unektelig noen kamerater blant oss som har sluttet seg til det kommunistiske partiet organisatorisk, men ikke ideologisk. I sin verdensanskuelse har de ennå ikke gått ut av småproduksjonens og borgerskapets innesperring. De bifaller proletariatets diktatur på visse trinn og på visse områder og er glade over visse av proletariatets seirer, fordi disse vil gi dem noen gevinster; når de først har sikret seg gevinstene sine, føler de at det er på tide å slå seg til ro og mele sin egen gode kake. Hva angår å utøve altomfattende diktatur over borgerskapet, hva angår å følge opp det første skrittet på den 10 000 li lange marsjen, beklager, la andre gjøre jobben; her er stoppestedet mitt, og jeg må gå av bussen. Vi vil gjerne få gi et råd til disse kameratene: det er farlig å stanse på halvveien! Borgerskapet vinker på dere. Ta igjen rekkene og fortsett framrykkingen!

Historisk erfaring viser oss også at ettersom proletariatets diktatur vinner den ene seiren etter den andre, så kan borgerskapet i det ytre late som om det godtar dette diktaturet, mens det i virkeligheten fortsetter å arbeide for restaureringen av borgerskapets diktatur. Dette er nøyaktig hva Khrustsjov og Bresjnev har gjort. De endret hverken navnet «sovjet» eller navnet på partiet til Lenin, eller navnet «sosialistisk republikk», men ved å godta disse navnene og bruke dem som skjul fratok de proletariatets diktatur dets virkelige innhold og gjorde det til et monopolkapitalistklassens diktatur over sovjetet, partiet til Lenin og de sosialistiske republikkene. I et åpent forræderi av marxismen kjørte de fram det revisjonistiske programmet med «en hele folkets stat» og «et hele folkets parti». De brisker seg imidlertid med fanen til proletariatets diktatur for å undertrykke massene av det sovjetiske folket som reiser seg mot det fascistiske diktaturet deres. Liknende tilfeller har oppstått i Kina. Liu Shaoqi og Lin Biao begrenset seg ikke til å spre teorien om at klassekampen døde ut; også de brisket seg med fanen til proletariatets diktatur når de undertrykte revolusjonen. Prekte ikke Lin Biao sine fire «glem aldri»? En av disse var «glem aldri proletariatets diktatur». Det var sannelig noe han «aldri glemte», bare ordene «å styrte» skulle ha vært satt inn her slik at det ble «glem aldri å styrte proletariatets diktatur», eller i følge tilståelsen til banden hans, «vift med Formann Maos fane for å slå til mot Formann Maos styrker». Til tider handlet de «i underkastelse» for proletariatet og lot til og med som om de var mer revolusjonære enn noen som helst annen, laget «venstre» slagord for å skape forvirring og gjennomføre sabotasje, men de førte hele tiden en like for like kamp mot proletariatet. Ønsket du å gjennomføre sosialistisk forandring? De sa at den nye demokratiske orden måtte konsolideres. Du ønsket å organisere kooperativer og kommuner? De sa at det var for tidlig å gjøre det. Når du sa at litteratur og kunst burde revolusjoneres, sa de at det ikke ville gjøre noen skade å sette opp noen spøkelsesskuespill. Du ønsket å begrense borgerlige rettigheter? De sa det sannelig var en meget god ting og burde utvides. De er tidligere mestere i å forsvare gamle ting og som en sverm fluer summer de hele dagen lang over «fødselsmerkene» og «manglene» til det gamle samfunnet slik Marx henviser til. Ved å utnytte unge menneskers uerfarenhet er de spesielt opptatt av å fallby den tanken blant ungdommen at materiell oppmuntring i likhet med rart luktende bønneløype lukter fryktelig, men smaker godt. Og de vifter hele tiden med sosialismens fane, mens de begår disse uverdige handlingene. Sier ikke noen dårlige individer som beskjeftiger seg med spekulasjoner, svindel og tyveri, at de går inn for sosialistisk kooperasjon? Vifter ikke noen tilhengere som forgifter sinnet til ungdommen, med fanen «Omsorg og kjærlighet for arvtakerne av kommunismens sak»? Vi må studere taktikken deres og oppsummere erfaringene våre for å utøve altomfattende diktatur over borgerskapet på mer effektivt vis.

«Er du ute etter å blåse opp en vind av «kommunisme»?» Å fabrikere slike rykter med et slikt spørsmål er en taktikk som visse personer nylig grep til. Til dette kan vi svare med rene ord: Vinden av «kommunisme» slik den ble blåst opp av Liu Shaoqi og Chen Boda, skal aldri få lov til å blåse igjen. Vi har alltid ment at landet vårt i stedet for å ha en stor vareforsyning ennå ikke har noen stor overflod.

Så lenge kommunene ennå ikke kan tilby mye som kan «gjøres kommunistisk» med produksjonsbrigader og lag, og foretak som er hele folkets eiendom og ikke kan tilby en stor overflod av produkter til fordeling i overensstemmelse med behovet til våre åttehundre millioner mennesker, så må vi fortsette med vareproduksjon, utveksling med penger og fordeling etter arbeid. Vi har gjort og vil fortsette å gjøre passende tiltak for å tøyle den skaden disse tingene har skapt. Proletariatets diktatur er et massenes diktatur. Vi er overbevist om at de brede massene under partiets lederskap har styrken og evnen til å kjempe mot borgerskapet og til slutt beseire det. Det gamle Kina var et land som var oversvømmet av et stort hav av småproduksjon. Å drive sosialistisk skolering blant flere hundre millioner bønder er alltid et alvorlig problem og krever flere generasjoners strev. Men de fattige og lavere mellom-bøndene utgjør flertallet av de flere hundre millioner bøndene, og de vet ut fra praksis at den eneste og lyse veien for dem er å følge det kommunistiske partiet og rykke fram på den sosialistiske veien. Partiet vårt har stolt på at de forente seg med mellom-bøndene i en skrittvis framrykking fra lag til gjensidig hjelp til de elementære og framskredne kooperativene for jordbruksprodusenter og så til folkekommunene, og vi kan visselig lede dem framover.

Vi vil heller gjøre kamerater oppmerksomme på det faktum at det er en annen type vind som blåser — den «borgerlige» vinden. Dette er den borgerlige livsstilen som Formann Mao har påpekt, en ond vind som er blåst opp av de «delene» av folket som er blitt til borgerlige elementer. Den «borgerlige» vinden som blåser blant disse kommunistene, spesielt ledende kadre som tilhører disse «delene», gjør oss den største skade. Noen folk som er forgiftet av denne onde vinden, er gjennomsyret av borgerlige tanker; de grafser etter stillinger og vinning, og de føler seg stolte i stedet for skamfulle over dette. Noen har nådd det punktet at de ser på alt som en vare, innbefattet seg selv. De slutter seg til det kommunistiske partiet og gjør noe arbeid for proletariatet utelukkende i den hensikt i gjøre seg til en bedre vare og forlange høyere priser av proletariatet. De som er kommunister i navnet, men i virkeligheten borgerlige elementer, viser trekkene til det dekadente og døende borgerskapet som helhet. Da de slave-eiende, godseier- og kapitalistklassene var i oppgang, gjorde de historisk sett menneskeheten noen tjenester. De nye borgerlige elementene i dag handler i diametral motsetning til forfedrene sine. De er ikke noe annet enn en «ny» haug med søppel og kan bare være ødeleggende for menneskeheten. Blant dem som sprer ryktet om at det blåser opp en vind av «kommunisme» er noen nye borgerlige elementer som har gjort offentlig er noen nve borgerlige elementer som har gjort offentlig eiendom til sin private besittelse og frykter at folket igjen vil «gjøre» dette «kommunistisk»; andre er folk som ønsker å gripe anledningen til å grafse til seg noen vinninger. Disse folkene har en bedre teft enn mange av kameratene våre. Noen av kameratene våre sier at studier er en bøyelig oppgave, mens de folkene som instinktivt har merket at de pågående studiene fostrer en ubøyelig oppgave for begge klasser, proletariatet og borgerskapet, de kan sannlig blåse opp en vind av «kommunisme», eller overta et av slagordene våre for bevisst å forvirre de forskjellige typene av motsigelser og skape noen vansker. Dette fortjener vår oppmerksomhet.

Under lederskapet til partiets sentralkomite med Formann Mao i spissen marsjerer de mektige proletariske revolusjonære avdelingene som flere hundre millioner av massene i Kina har dannet, framover. Med 25 års praktisk erfaring i proletariatets diktatur og de internasjonale erfaringene siden Paris-kommunen, og så lenge de få hundre medlemmene av sentralkomiteen til partiet vårt og de flere tusen ledende kadrene tar ledelsen og går sammen med det store antallet av kadre og masser av folket i å lese og studere iherdig, driver undersøkelser og studier og oppsummerer erfaring, så kan vi med sikkerhet forvandle Formann Maos oppfordring til virkelighet, få en klarere oppfatning av spørsmålet om proletariatets diktatur og sikre den seierrike framrykkingen til landet vårt på den kursen som er staket ut av marxismen-leninismen- Mao Zedongs Tenkning. «Proletarene har bare lenkene sine å miste. De har en verden å vinne.» Denne uendelige lyse framtida vil visselig fortsette å inspirere et voksende antall av våkne arbeidere og andre arbeidsfolk og fortroppen deres, kommunistene, til å følge partiets grunnleggende linje og holde fram med å utøve altomfattende diktatur over borgerskapet og føre den fortsatte revolusjonen under proletariatets diktatur fram til siste slutt! Fallet til borgerskapet og alle andre utbyttende klasser og kommunismens seier er uunngåelig, sikker og uavhengig av menneskets vilje.