Den kontrarevolusjonære episode på Tienanmen-plassen april 1976

Teksten er henta fra tidsskriftet “Internasjonalen” nr 2 utgitt av AKP(m-l) i september 1976.

KONTRAREVOLUSJONÆR POLITISK EPISODE PÅ TIEN AN MEN—PLASSEN

Av arbeider-bonde-soldatkorrespondenter og redaksjonsmedlemmer i «Folkets Dagblad», 1976

Under dekke av en minnehøytid for den avdøde statsminister Chou under Ching Ming-festen, fikk en håndfull klassefiender i stand en organisert, overlagt og planlagt politisk episode på Tien An Men-plassen i hovedstaden tidlig i april. De holdt reaksjonære taler, hengte opp reaksjonære dikt og slagord, spredde reaksjonære løpesedler og agiterte for å bygge kontrarevolusjonære organisasjoner for åpen scene. Ved hjelp av antydninger og åpen kontrarevolusjonær tale skreik de at «Chin Shih Huangs(1) tidsalder er forbi». De heiste merket med støtte for Teng Hsiao-ping åpenlyst og retta spydodden direkte mot vår store leder formann Mao. De forsøkte å splitte sentralkomiteen i partiet og prøvde å forandre hovedkursen i den kampen som går for seg nå for å kritisere Teng Hsiao-ping og gå til motangrep mot høyreavvikerforsøket på å gjøre om på riktige avgjørelser. Og de tok del i kontrarevolusjonær virksomhet.

Den kontrarevolusjonære virksomheten nådde sitt topp-punkt 5. april. Om lag kl.8 blei en høyttalerbil fra det kommunale kontoret for offentlig sikkerhet velta og karosseriet på bilen og høyttaleren blei knust. Etter kl.9 samla mer enn 10.000 folk seg foran Folkets store sal. Da den var på sitt høyeste, var mengden på Tien An Men-plassen omtrent på 100.000 folk. Med unntak av en handfull dårlige elementer som var oppsatte på å lage bråk, var mesteparten av folka forbipasserende som kom bort dit for å se hva som skjedde. Noen av menneskene sto rundt minnesmerket over folkets helter. Flertallet var samla på vestsida av plassen nær den østre inngangen til Folkets store sal. Et dusin unge mennesker blei omringa og banka opp av noen dårlige elementer og fikk kutt og merker etter slag i hodet så blodet rant nedover de hovne ansiktene deres. Rampen ropte: «Slå dem i hjel! Slå dem i hjel!» En vaktsoldat som prøvde å stoppe rampen ved å snakke dem til rette fikk revet av merket sitt, uniforma hans blei revet i stykker og han blei slått i ansiktet så han blødde. De dårlige elementene brølte: «Hvem kan få situasjonen under kontroll? Ingen i sentralkomiteen kan det. Om han kom i dag ville han ikke greie å dra tilbake igjen!» Den kontrarevolusjonære frekkheten deres var helt uten tøyler. Massene blei rasende på dem og mange av dem sa: «Helt siden frigjøringa har Tien An Men-plassen alltid vært plassen der vår store leder formann Mao har hilst paradene til de revolusjonære massene. Vi finner oss absolutt ikke i slik kontrarevolusjonær oppførsel som den som finner sted her!» Flere hundre fra arbeidermilitsen som gikk opp trappa til Folkets store sal for å stå vakt der blei splitta opp i smågrupper av rampen. De ropte reaksjonære slagord gang på gang og banka rått opp alle i mengden som vendte seg mot dem. Noen av dem som blei banka opp blei slept avsted til minnesmerket og tvunget til å knele ned og «bekjenne sine synder».

Kl. 11.05 strømma det mange folk mot Museet for kinesisk historie på østsida av Tien An Men-plassen. En kvinnelig kamerat som gikk fram for å få dem til å gi seg blei maltraktert med det samme. Akkurat da storma en gjeng med dårlige elementer brakka til Folkets frigjøringshær ved klokketårnet i det sørøstre hjørnet av plassen. De slo inn døra, brøt seg inn i bygningen og besatte den. Noen få dårlige elementer med kortklipt hår snudde seg rundt for å egle opp folk og skreik seg hese i en transistormegafon. Nærmere middag kunngjorde noen av bråkmakerne at det var oppretta noe de kalte en «komite av folk fra hovedstaden for å minnes statsministeren». Et dårlig element med briller var frekk nok til å melde at kontoret for offentlig sikkerhet måtte svare før det hadde gått ti minutter. Han trua med at hvis krava deres ikke blei oppfylt, ville de knuse det lokale kontoret for offentlig sikkerhet.

Klokka 12.30 marsjerte soldatene fra Folkets frigjøringshær som hadde vakttjeneste på Tien An Men-plassen i formasjon mot brakka si for å holde vakt ved den. De dårlige elementene som lagde bråk ropte for å egle soldatene på seg: «Folkehæren skal stå på folkets side!» og «De som er lurt med av andre er uskyldige!» Seinere velta de en personbil fra Shanghai og satte fyr på den. Brannfolka og vaktene fra Frigjøringshæren som kom til unnsetning blei sperra av og en brannbil blei ødelagt. Disse dårlige elementene sa at å slukke brannen ville si å «undertrykke massebevegelsen». Flere medlemmer i brannkorpset blei slått så de blødde.

Kl. 12.45 kom det en avdeling fra folkets politi som forsterkning. Men de og blei håna og stansa. Luene til flere politifolk blei revet av dem og kasta i været. Det var tilmed noen som kasta kniver og dolker mot folkets politi. Flere politimenn blei omringa og banka opp.

Om ettermiddagen blei sabotasjevirksomheten til denne handfullen med kontrarevolusjonære enda villere. De brente opp fire motorkjøretøyer som kom med vann og mat til arbeidermilitsen som hadde tjeneste eller hørte til kontoret for offentlig sikkerhet. Omtrent kl. 17 brøt denne gjengen med dårlige elementer seg inn på brakka igjen, bortførte vaktene og julte dem opp, slo inn vinduene og dørene i første etasje og plyndra alt de fant i romma. Radioer, ulltepper, laken, klær og bøker blei kasta på bålet av denne gjengen med kontrarevolusjonære. De brente også opp dusinvis av syklene til arbeidermilitsmenn fra Peking, og slo dem i stykker. Det steig svart røyk til værs midt oppe i et surr av kontrarevolusjonære skrik og rop. Nesten alle vindusrutene i brakka blei knust. Så satte de fyr på brakka.

De revolusjonære massene viste et veldig hat mot denne kontrarevolusjonære politiske episoden. Men handfullen med dårlige elementer følte seg like kjekke og sa: «Det viser massens styrke». De gikk så langt i frekkhet at de sa at «situasjonen har nå kommet ut av kontroll og det hjelper ingen ting om det blir kalt inn et regiment eller en hær engang,» og så videre i det vide og det breie, for å vise hvor tøylesløs den reaksjonære frekkheten deres var.

Hør her hvordan disse kontrarevolusjonære folka brukte et grenseløst dekadent og reaksjonært språk og prøvde seg med knepet med antydninger for å gå ondskapsfullt til angrep på vår store formann Mao og andre ledende kamerater i partiets sentralkomite og baktale dem:

«Djevlene hyler mens vi øser ut vår sorg, vi gråter, men ulvene ler. Vi øder vårt blod til minnet om helten. Vi løfter våre panner, vi tar våre sverd ut av skjeden. Kina er ikke lenger den fordums Kina, og folket er ikke lenger hyllet i skjær uvitenhet. Svunnet for alltid er føydalsamfunnet til Chin Shih Huang. Vi tror på marxismen-leninismen, til helvete med de lærde som tapper krafta av marxismen-leninismen! Det vi ønsker er ekte marxisme-leninisme. For den ekte marxismen-leninismens skyld frykter vi ikke å utgyte vårt blod og legge ned våre liv. Den dagen moderniseringa på de fire områdene(2) er gjennomført, vil vi komme tilbake for å by fram våre drikkoffer og offergaver.»

Ropa til disse kontrarevolusjonære folka om å bekjempe «Chin Shih Huang og kreve «ekte marxisme-leninisme» var tvers igjennom kontrarevolusjonær agitasjon, i det samme sporet som det språket som blei brukt i planen Lin Piao la for et kontrarevolusjonært statskupp, Utkastet til prosjekt «571»(3). De kontrarevolusjonære retta spydodden mot vår store leder formann Mao og sentralkomiteen i partiet under formann Maos ledelse og lovpriste den kontra-revolusjonære revisjonistiske linja til Teng Hsiao-ping. Dermed la disse folka sitt kontrarevolusjonære mål om å praktisere revisjonisme og gjenreise kapitalismen i Kina enda mer nakent.

De siste få dagene skreiv ikke disse elementene bare reaksjonære dikt, men satte også opp reaksjonære plakater. De lovpriste Teng Hsiao-ping og prøvde å utnevne ham til å spille den samme rollen som Nagy, anføreren for den kontrarevolusjonære episoden i Ungarn. De snakka over seg om at «med Teng Hsiao-ping i ledelsen for arbeidet i sentralkomiteen har kampen vunnet avgjorte seire» «til stor glede for folket i hele landet». De kom med de tarveligste baktalelser og sa at «den såkalte kampen mot høyreavviket som har gått for seg i det siste er noe en handfull karrierister har fått i stand for å gjøre om riktige avgjørelser.» De gikk åpent ut mot den store kampen som er innleda og leda av formann Mao for å slå tilbake høyre-avvikerforsøket på å gjøre om riktige avgjørelser. Den kontrarevolusjonære frekkheten deres var så oppblåst som den kunne bli.

Men den dagen da disse kontrarevolusjonære elementene gikk over styr blei den samme som dagen da de møtte sin undergang. De gikk mot folkets vilje, og derfor blei de fullstendig isolert. Da disse dårlige elementene lagde bråk og dreiv med vold og sabotasje, var det mange revolusjonære mennesker som marsjerte modig fram for å fordømme de kontrarevolusjonære gjerningene deres og kjempa mot dem. Arbeidermilitsen i Peking, folkets politi og soldater på vakttjeneste på plassen og revolusjonære mennesker som var til stede på dette tidspunktet samarbeidde nært med hverandre og kjempa modig for å forsvare formann Mao, sentralkomiteen i partiet, den revolusjonære linja til formann Mao og den store hovedstaden for vårt sosialistiske moderland.

Da en handfull dårlige elementer satte fyr på brakka igjen kl. 17, slokka vaktsoldatene brannen med sine egne liv som innsats. Mer enn hundre mann fra arbeidermilitsen i Peking blei såra, et dusin av dem alvorlig, mens de verna Folkets store sal. Seks vaktsoldater blei bortført og mange blei såra. Folkets politi var utsatt for farer, men kjempa utholdende. Enda brakka var beleira og ilden oppslukte annen etasje, holdt ledende kamerater fra kommandoavdelingen i arbeidermilitsen i Peking ut i kampen i tredje etasje. I dette kritiske øyeblikket blei sentralbordoperatøren sittende rolig og sendte meldinger om hendingene til de ledende avdelingene som hadde med saka å gjøre.

Kl. 18.30, etter at talen til kamerat Wu Teh var sendt ut over radioen(4), gikk mesteparten av tilskuerne og de massene som var blitt narra, hurtig hvert til sitt. Men en handfull kontrarevolusjonære fortsatte å yte desperat motstand og hengte opp enda noen reaksjonære dikt omkring minnesmerket over folkets heiter. Tre timer seinere kom det en ordre fra den kommunale revolusjonære komiteen i Peking, og titusenvis mann fra arbeidermilitsen i samordning med vakter fra Folkets frigjøringshær gikk besluttsomt til verks og tvang igjennom proletarisk diktatur. De heltemodige mennene fra Peking-militsen marsjerte modig i rekker inn på Tien An Men-plassen med høy moral og gikk til mektige motangrep. De omringa de dårlige elementene som fortsatte med å lage bråk og begå forbrytelser i nærheten av minnesmerket over folkets heiter. De tok de aktive forbryterne og de ledende mistenkte i varetekt for å forhøre dem. Ansikt til ansikt mot det mektige proletariske diktaturet kunne ikke handfullen med styrløse urostiftere stå imot et eneste slag. De krøp sammen og skalv som bortkomne bikkjer. I all hast ga noen fra seg dolkene, knivene og skrivebøkene sine, som de hadde skrevet ned de reaksjonære dikta i. Flere lovbrytere som dro dolkene sine i et forgjeves forsøk på å sette i gang en kamp på siste skanse, fikk den straffa de fortjente. De revolusjonære massene og folket i hele byen støtta den revolusjonære aksjonen til arbeidermilitsen i Peking, folkets politi og vaktene fra Folket frigjøringshær med hele sitt hjerte og hilste den med bifall.

(Arbeider-bonde-soldat-korrespondenter og redaksjonsmedarbeidere i«Folkets Dagblad».)

— Oversatt etter Peking Review 15.76

NOTER

1. Chin Shih Huang kinesisk kriser (259—210 f.Kr.). Navnet hans betyr den første keiser av Chin. Den mest framstående politiske representanten for den oppstigende godseierklassen i kampen mot slavesamfunnet i Kina. Var den første herskeren som forente Kina. (Peking Review har en grundig artikkel om ham i nr.50.74) I slagorda til de reaksjonære på Tien An Men-plassen er det Mao Tsetung det hentydes med under dette navnet.

2. Moderinseringa på de fire områdene: I Beretninga om regjeringas arbeid på den 4.nasjonale folkekongressen i januar 1975 nevnet Chou En-lai dette som det andre trinnet i den tredje femårsplanen: «det andre trinnet er å fullføre den omfattende moderniser ingen av jordbruk, industri, nasjonalt forsvar og vitenskap og teknologi før slutten av århundret, slik at den nasjonale økonomien vår kommer til å rykke framover i første rekke i verden.» (Folkerepublikken Kinas fjerde nasjonale folkekongress. Dokumenter. Forlaget Oktober 1975. s. 37.) (Under høyrevinden hengte høyreavvikerne seg på dette og satte denne korrekte linja for utviklinga av økonomien opp mot hovedlinja om at klassekampen er nøkkelleddet.

3. «Utkastet til prosjekt ‘571’», betegnelsen Lin Piao sjøl satte på planen sin for statskupp i mars 1971. «571» er en kode for «væpna oppstand».

4. I radiotalen sin om ettermiddagen sa Wu Teh (medlem av politbyrået i sentralkomiteen) bl.a.: «I dag driver dårlige elementer hærverk og uro og setter i verk kontrarevolusjonær sabotasje på Tien An Men-plassen. revolusjonære masser må forlate plassen med det samme og ikke la seg bedra av dem.» (Se Peking Review 15.75, s. 4.)

VEDLEGG: VEDTAK I SENTRALKOMITEEN I KKP OM Å SEIA OPP TENG HSIAO—PING FRÅ ALLE STILLINGAR BÅDE I OG UTAFOR PARTIET

Det politiske byrået i sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti har drøfta den kontrarevolusjonære episoden som fann stad på Tien An Men-plassen og framferda til Teng Hsiao-ping den siste tida. Det politiske byrået meiner at Teng Hsiao-ping-problemet har fått ein natur no som har gjort det til ei antagonistisk motseiing. Etter framlegg frå vår store leiar formann Mao seier det politiske byrået seg samd i at Teng Hsiao-ping vert segd opp frå alle stillingar både i og utanfor partiet. Samstundes får han løyve til å halda på partimedlemskapen sin, slik at ein skal få sjå korleis han vil fara fram i framtida.

Sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti,

7. april 1976.