Denne teksten er hentet fra heftet “Leve den store proletariske kulturrevolusjon! Leve rødegardistene!” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1968.
Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.
RØDEGARDISTENE — STØTBRIGADEN I KINAS STORE PROLETARISKE KULTURREVOLUSJON
Verden tilhører dere, og den tilhører oss, men til sjuende og sist tilhører den dere. Dere unge mennesker, fulle av styrke og livskraft, star i livets blomst, som solen klokken åtte eller ni om morgenen. Vi setter vart håp til dere.
Verden tilhører dere. Kinas framtid tilhører dere.
Mao Tse-tung.
I 60-årene av det 20. århundre rystes jorden av en begivenhet som finner sted i Østen. Det er den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, og rødegardist-bevegelsen er en ny foreteelse som er vokst fram i denne revolusjon. Rodegardistene er den store proletariske kulturrevolusjonens tapre støttropper.
I denne store kulturrevolusjonen som er uten sidestykke i historien har rødegardistene, ved å løfte den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning høyt i været, ved å bruke slike skarpe våpen som fri meningsytring, store veggaviser og debatter, rettet brodden i sitt angrep mot den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei, og mot alle gjengangere og uhyrer i samfunnet, i et voldsomt opprør mot dem. De har utrettet udødelige bragder i kampen for å utrydde de «fire gamle» — gamle ideer, avlegs kultur, gamle vaner og skikker — og for å fostre de «fire nye» — nye ideer, ny kultur, nye vaner og skikker.
I bitter klassekamp er de litt etter litt blitt herdet, slik at de er blitt sterke arvtakere av proletariatets revolusjonære sak.
De har ringt med dødsklokkene for imperialismen og revisjonismen og ytt store bidrag til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette er grunnen til at de hylles så varmt av verdens revolusjonære folk og fryktes så sterkt av imperialistene og revisjonistene.
En merkedag for rødegardistene
Det var Kinas store leder Formann Mao som personlig tente den store proletariske kulturrevolusjonens kraftige flamme da han den 1. juni 1966 bestemte at den første marxist-leninistiske veggavisen, som var slatt opp på universitetet i Peking, skulle offentliggjøres over hele landet. Dette ble kampsignalet til krigserklæringen mot den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på de kapitalistiske vei. Hele tiden siden den gang har den store proletariske kulturrevolusjonen bredt seg i kraftige bølger over hele Kina. Det var disse omstendigheter som førte til at de røde gardene oppsto.
De «røde gardene» er den revolusjonære organisasjonen for Kinas ungdom. Ikke før var denne nye foreteelsen vokst fram, fylt av ubegrenset livskraft, før den ble utsatt for undertrykkelse og forfølgelse fra den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei. Men Formann Mao støttet fast opp under de røde gardene. I et brev til rødegardistene skrev han: «Jeg gir dere min faste støtte!» Under Formann Maos kjærlige omsorg og ledelse har rødegardistorganisasjoner vokst opp som paddehatter over hele landet.
Formann Mao er rødegardistenes øverstkommanderende.
Mao Tse-tungs strålende tenkning er ledestjernen for deres handlinger.
Den 18. august 1966 mottok Formann Mao og hans nære vapenfelle kamerat Lin Piao i Peking — rødegardistenes vogge og verdensrevolusjonens sentrum — over en million rødegardister og annen revolusjonær ungdom som fra alle deler av Kina var kommet til Peking.
Denne første mønstringen, da Peking gjenlød av lykke og munter sang, er en begivenhet som ingen rødegardist noen gang vil glemme. De kjempestore massene var som et hav av mennesker med store skyer med røde faner blafrende i vinden over seg. Millioner av rødegardister og unge revolusjonære kjempere var samlet på Tien An Men-plassen, hvor de ventet på at det lykkelige øyeblikk skulle komme.
Klokken fem om morgenen ankom Formann Mao til Tien An Men-plassen for å møte rødegardistene, som hadde samlet seg der. Plassen ble straks en eneste sydende opprømt masse. Rødegardistene hoppet høyt i været av glede og brøt ut i jubelrop: «Formann Mao er her! Formann Mao er her!»
Hvor opprømt var ikke denne revolusjonære ungdommen da de så Formann Mao, som de hadde sett fram til å møte. Mange øyne var fylt av tårer. Selv om de klappet til håndflatene ble ildrøde, og skrek til de ble hese i røsten, greide ungdommen likevel ikke å gi helt og fullt uttrykk for det de følte i dypet av sine hjerter. Disse følelsene kom klart til uttrykk da en million ungdom ropte i kor: «Leve Formann Mao!» De som var heldige nok til å få veksle håndtrykk med Formann Mao, fant ikke ord sterke nok til å uttrykke sine følelser. De kunne bare si opp igjen og opp igjen: «Jeg er det lykkeligste menneske i verden!»
Formann Mao og hans nære våpenfelle, kamerat Lin Piao, besteg balustraden på Tien An Men-plassen for å bivåne rødegardistenes storslagne forbimarsj under øredøvende hurrarop og til militærorkestrenes taktfaste toner. Den 18. august 1966 har derfor fått den ærefulle betegnelsen «rødegardistenes strålende festdag».
Denne første mønstringen ble etterfulgt av sju andre, hvor Formann Mao kom sammen med alt i alt 10 millioner rødegardister.
Rødegardistene, som er fostret med Mao Tse-tungs tenkning, har litt etter litt utviklet seg til å bli en mektig hær i kulturrevolusjonen.
Fra skolene og ut i samfunnet
Formann Mao har sagt: «Når alt kommer til alt, kan hele marxismens sannhet sammenfattes i en eneste setning: ’Å gjøre opprør er berettiget’». For Kinas titalls millioner av rødegardister står denne sannheten som en stadig påminnelse. Med revolusjonær ærgjerrighet har de uttalt at «vi skal gjøre opprør mot imperialismen, revisjonismen, den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei og mot alt og alle som ikke er i samsvar med Mao Tse-tungs tenkning.»
Under kulturrevolusjonen er et stort antall tidligere fullstendig ukjent ungdom blitt herdet og har vokst opp til å bli modige banebrytere. De har i handling vist at de er sterke og kloke. Med veggaviser og store debatter klarlegger de tingene, avslører og kritiserer på uttømmende vis og retter besluttsomme angrep på de åpne og fordekte representantene for borgerskapet.
Rødegardistenes besluttsomme og modige handlinger har satt skrekk i den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei.
Til å begynne med forsøkte disse personene, som inntar et borgerlig reaksjonært standpunkt og gjennomfører den borgerlige reaksjonære linjen, å undertrykke massenes bevegelse og utøve et diktatur over dem. I et forsøk på å slå ned den gigantiske, voldsomme store proletariske kulturrevolusjon, stemplet de mang en revolusjonær ungdom som «kontrarevolusjoner» og «pseudoradikal».
Men de unge rødegardistene, som var væpnet med Mao Tse-tungs tenkning, som var røde i sine hjerter og klarsynte, tapre og besluttsomme, de lot seg ikke tyrannisere av trusler eller avskrekke av gjenvordigheter. De dro ut fra skolene og ut på gatene med den store proletariske revolusjonære opprørsfanen løftet høyt i været og sang ut følgende sitat fra Formann Mao: «Vær besluttsomme, frykt ingen ofre og overvinn alle vansker for å vinne seier». Der gikk de til voldsomme angrep på gamle ideer, avlegs kultur, gamle vaner og gamle skikker, som var en etterlevning fra det gamle samfunnet.
Bevegelsen med å fjerne de «fire gamle» begynte i Peking og spredte seg raskt til hele landet. På noen få dager var alle gatenavn og firmaskilter med islett av føydalisme, kapitalisme og revisjonisme, gamle vaner og skikker, blitt revet ned.
Rødegardistenes revolusjonære aksjoner ble hyllet og støttet av det revolusjonære folk bade i Kina og hele verden. Skrekkslagne imperialister og moderne revisjonister spredte forskjellige rykter og bakvaskelser mot rødegardistene i Kina, og beskyldte dem for å «gjøre ugagn» og «tilintetgjøre kulturen».
Rødegardistenes angrep er rettet mot en liten håndfull partifolk som satt i maktstillinger og slo inn på den kapitalistiske vei og mot noen få gjengangere og uhyrer i samfunnet!
Det rødegardistene ødelegger, det er de «fire gamle», drivbenken som avler kapitalismens gjenoppretting!
Det rødegardistene fostrer, det er de «fire nye», den nye sosialistiske kulturen!
Det rødegardistene forsvarer, det er Mao Tse-tungs røde tenkning!
Rødegardistene er den mektige reserven for Det kinesiske folks frigjøringshær!
Rødegardistene er arvtakerne av Kinas proletariske revolusjonære sak!
Imperialistene hadde satt sitt håp til tredje og fjerde generasjon av det kinesiske folk, for gjennom dem å gjenopprette kapitalismen. Rødegardistene har gjort denne deres drøm til skamme og ringt med dødsklokkene for dem. Historiens hjul vil rulle videre på sin vei, trass i alt hysteri fra imperialistene, de moderne revisjonistene og de reaksjonære i de forskjellige land.
Trass i alle de stengsler som dannes av høye fjell og vide hav vil kampsangene fra de kinesiske rødegardistenes revolusjonære opprør nå fram ril alle fire verdenshjørner. Sammen med det revolusjonære folk i hele verden vil de kinesiske rødegardistene slå imperialismen sønder og sammen og begrave det kapitalistiske system.
Herdet i storm og gjenvordigheter
Formann Mao har sagt: «Vi kommunister må gå ut i storm og regn og lære verden å kjenne; stormen er massenes kamp, verden er den verden hvor massenes kamp foregår».
Under kulturrevolusjonens forløp har rødegardistene tappert brutt ned de stengsler som var opprettet av den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei. Fylt av en fryktløs revolusjonær ånd har de reist vidt og bredt over hele Kina for å utveksle revolusjonære erfaringer og tenne den store proletariske kulturrevolusjonens flammer overalt i landet.
Denne omfattende utvekslingen av erfaringer er rødegardistenes eget mektige skaperverk under kulturrevolusjonen. Femten rødegardister fra Handelsflåtens institutt i Talien var de første som dro ut på en slik reise til fots. De vandret til fots fra Talien til Peking, en strekning på 1000 kilometer. Dette banebrytende tiltaket fikk støtte fra Formann Mao. Etter dette har rødegardistgrupper med til sammen hundretusenvis av deltakere vandret i den lange marsjen tvers igjennom landet for å utveksle revolusjonære erfaringer.
Med sine «Sitater fra Formann Mao Tse-tung» med de røde permene og med sangen «Rødegardistene frykter ikke den lange marsjens gjenvordigheter» på leppene, dro rødegardistene ut på sine ekspedisjoner. De vandret over fjell og elver på sin vei til Formann Maos fødested i Sjaosjan og til revolusjonens hellige sentrum, Jenan. Overalt de kom, drev de propaganda for Mao Tse-tungs tenkning, spredte Formann Maos verker og slo opp revolusjonære paroler på husvegger og gjerder. Over hele landet roste de revolusjonære massene dem og betegnet dem som meget verdifulle revolusjonære propagandagrupper.
Formann Mao har sagt: «Hvordan skal vi bedømme om en ungdom er revolusjonær? Hvordan skal vi kunne si det? Det kan bare finnes ett kriterium, og det er om han er villig eller ikke villig til å smelte sammen med arbeidernes og bøndenes brede masser og virkelig gjør dette i praksis.»
I samsvar med Formann Maos lære har rødegardistene dratt ut til fabrikker og gårdsbruk, hvor de sammen med arbeidere og bønder studerte Formann Maos verker og tok del i kroppsarbeidet. På fabrikker og gårdsbruk hjalp de til med å videreføre kulturrevolusjonen, samtidig som de selv lærte en hel del av arbeiderne og bøndene.
Med sine besøk og sin omfattende utveksling av revolusjonære erfaringer har de smidd klassefølelser og styrket de bånd som knytter dem sammen med det arbeidende folk. I fjor høst dro flere millioner rødegardister under høstonna ut på landsbygda, hvor de frivillig deltok i innhøstingsarbeidet. Da kystområdene i provinsen Fukien i september ble rammet av en hvirvelstorm, satte rødegardistene på stedet livet på spill i kampen for å yte hengiven innsats for folket. De reddet mange liv og mye av folkekommunenes eiendom.
En ny etappe i rødegardistbevegelsen
Formann Mao sier: «Alle revolusjonære kamper i verden tar sikte på å erobre den politiske makt og forankre den».
Hovedmålet for den store proletariske kulturrevolusjon er å sikre at den politiske makt i vårt sosialistiske samfunn for evig tid ligger fast i hendene på proletariatet og det arbeidende folk og at landet vårt aldri vil skifte farge, eller at revisjonismen får lov å vokse fram. I det avgjørende øyeblikk i kulturrevolusjonens utvikling, da proletariatets revolusjonære grupper dannet et bredt forbund for å ta makten fra den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei, kjempet rødegardistene også side om side med arbeidernes, bøndenes, soldatenes og de revolusjonære kadrenes brede masser.
Rødegardistene i Sjanghai, som kjempet skulder til skulder med de brede masser av revolusjonære arbeidere og fattige og lavere mellomstore bønder, satte i verk «Januarrevolusjonen» som rystet hele landet. De tok makten fra en håndfull personer som satt i maktstillinger i bykomitéen for Kinas kommunistiske parti i Sjanghai og slo inn på den kapitalistiske vei. Den lille håndfull partifolk som satt i maktstillinger og slo inn på den kapitalistiske vei, hadde tydd til forskjellige slags intriger,bl. a. økonomisme, og ga det skinn av at de tok seg av massenes velferd, i et forsøk på å korrumpere massenes revolusjonære vilje og skape splittelse innen de revolusjonæres rekker. I sitt forsøk på å øve trykk på de revolusjonære gruppene planla de å sabotere produksjonen ved å avstenge byens forsyning av vann, elektrisk strøm og kommunikasjoner. Men rødegardistene og de revolusjonære massene gjennomskuet snart deres manøvrer. Rødegardistavdelinger kom øyeblikkelig de revolusjonære arbeiderne i fabrikkene, på jernbanestasjonene og i havna til hjelp, og sikret at disse nøkkelgreinene igjen fungerte normalt. De bekjempet klassefiendens intriger, slik at de slo helt feil.
Mens seierssangene i kampen for å gripe makten gjenlød over hele landet, offentliggjorde tidsskriftet «Den røde fane», organ for sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti, den 1. april 1967 en viktig artikkel under overskriften «Patriotisme eller landsforræderi?» Dette ble trompetstøtet som kalte til en generaloffensiv mot toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei. Under Formann Maos ledelse kastet rødegardistene seg inn i denne kampen, som tok sikte på en fullstendig avsløring, kritikk og avvisning av denne personens bok «Om selvdyrking». I samarbeid med folket over hele landet er rødegardistene fast bestemt på å få fjernet toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, fra hans stilling, få ham til å tre til side, og på uttømmende vis kritisere, tilbakevise og diskreditere ham og besluttsomt fullføre den store proletariske kulturrevolusjonen.
Den store proletariske kulturrevolusjonen er en revolusjon som rører ved selve folkets sjel. Den er også en revolusjon som får folk til å ta avstand fra begrepet «egennytte» og gå inn for begrepet «fellesnytte». Rødegardistene er klar over at hvis de ikke greier å kvitte seg med begrepet «egennytte», blir det ikke mulig med en framgangsrik gjennomføring av de revolusjonære gruppenes store forbund og av den store kulturrevolusjonens oppgaver.
I samsvar med Formann Maos og kamerat Lin Piaos lære betrakter rødegardistene seg ikke bare som drivkraften i revolusjonen, men også som et siktepunkt for revolusjonen. I forskjellige deler av landet gjennomføres det korrigeringskampanjer blant rødegardistene, og under disse kampanjer øves det kritikk og selvkritikk, og ikke-proletariske idéer blir tilbakevist og utryddet. Disse kampanjene har ført til en sterk utbygging av proletariatets ideologiske posisjoner og til at dets revolusjonære kampkraft er blitt styrket.
Under den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning og i felles kamp har mange rødegardistorganisasjoner steg for steg dannet det store revolusjonære forbundet. I februar og mars 1967 dannet rødegardistene ved universitetene og de høyere skoler i Peking og rødegardistene ved realskolene og gymnasene i Peking sine kongresser. Dette var en stor begivenhet av historisk betydning, et eksempel for andre rødegardister over hele landet, og førte hele rødegardistbevegclsen inn i en ny etappe. Ikke lenge etter holdt rødegardistene i mange store og mellomstore byer sine kongresser. Denne store alliansen, enheten og foreningen av kreftene betegnet en ny stor seier for Mao Tse-tungs tenkning.
Rødegardistene har ikke bare tatt aktivt del i den revolusjonære kampen i samfunnet, de har også deltatt i bevegelsen for «kamp-kritikk-omdannelse»1 på sine egne skoler.
Etter at Folkerepublikken Kina ble grunnlagt, er det blitt vunnet veldige seirer for den sosialistiske undervisningspolitikken som går ut på at «undervisningen skal tjene den proletariske politikk og kombineres med produktivt arbeid», som ble utarbeidet av Formann Mao. Den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei har forsøkt å gjøre skolene til arnesteder for oppfostring av revisjonismens arvtakere, de har bekjempet Formann Maos proletariske linje og hardnakket fulgt sin borgerlige revisjonistiske linje i undervisningssektoren.
Sammen med de revolusjonære lærerne og skolefunksjonærene tok rødegardistene makten ut av hendene på den lille håndfull partifolk som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei innen skolesektoren, og ble dermed herrer over sine egne skoler og gjennomførte revolusjonen på undervisningens område. Samtidig med at rødegardistene på uttømmende vis kritiserer og tar avstand fra toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, gjennomfører de for tiden med stadig større dybde sin kritikk og avvisning av det revisjonistiske undervisningssystemet. De er fast bestemt på å gjøre skolene sine til festningsverker for studiet av og propagandaen for Mao Tse-tungs tenkning og en smeltedigel for utdannelse av røde arvtakere av proletariatets revolusjonære sak.
Gradvis tar et nytt revolusjonert undervisningssystem form, og det rår nå en ny atmosfære på Kinas universiteter, høyere undervisningsanstalter, realskoler og folkeskoler. Dette er et resultat av den store proletariske kulturrevolusjon.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «Kamp-kritikk-omdannelse betyr: å kjempe mot og styrte de personer som sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei, kritisere og ta avstand fra de reaksjonære, borgerlige akademiske «autoritetene» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi og å omdanne undervisningen, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke er i samsvar med det sosialistiske økonomiske grunnlaget. — O. a.