Skrevet av en bidragsyter for TFM.
Etter massive demonstrasjoner mot SIAN-sirkuset har det vært store diskusjoner blant antirasister om hva man skal gjøre for å bekjempe denne gruppa.
SIAN framstår nå som helt marginaliserte, og de eneste som er igjen på markeringene de steller i stand, er bare de særeste og underligste elementene. Dette er folk som kan virke ekstremt provoserende på sine motstandere, og som mangler enhver evne til å handle rasjonelt når de blir utsatt for press.
Men ideen om at SIAN avgår stille og rolig med døden om de ikke møter motstand, er feil. For hver gang de møtes med motstand, blir det vanskeligere for dem å spre hatbudskapet sitt, å rekruttere nye medlemmer og å knytte seg kontakter. Samfunnet må ha færrest mulig fascister for å minimere risikoen for fascistiske angrep.
Det trengtes kun én fascist for å skyte barn på Utøya, og det trengtes kun én fascist for å komme svært nær å utføre et massemord i moskeen i Bærum. Ingen av disse fascistene var organiserte, men de var påvirka av det samme tankegodset og hatpratet som SIAN er. Hvis vi ikke gir SIAN motstand og gjør det ukomfortabelt for dem å være fascister, så bereder vi grunnen for nye terrorister.
Ingen snakket om å snu ryggen til tyskerne da de marsjerte oppover Karl Johan 9. april 1940. Mange modige mennesker begynte å yte motstand på den måten de best kunne. Dette stoppa ikke Norge fra å bli okkupert, men gjorde det veldig mye vanskeligere for nazistene å legge landet under seg. Etter hvert begynte eksilregjeringa i London å jobbe mot disse gruppene, men det er en annen diskusjon.
Motstand nytter
Eksempelet beviser uansett at det nytter å gjøre motstand, sjøl når motstanderen er så rar og marginalisert som SIAN. Vi kan ikke ha noen illusjoner om at vi stopper Lars Thorsen og Fanny Bråthen fra å være rasister og fascister, men vi må ha et mål om at de ikke kan overbevise andre til å bli det.
Derfor er det trist å være vitne til at antirasister fordømmer de som angriper fascistene. Både i Oslo og Bergen har SIAN blitt angrepet fysisk under sine markeringer. Disse angrepene har vært spontane og kom fra uorganiserte unge mennesker som fikk nok av rasismen som rant ut av SIANs mikrofon. Dette er ungdom som har møtt rasisme og undertrykking både fra fascister og politi hele livet. Det er arbeiderklasseungdom som er marginalisert i dagens samfunn.
Hva som er den riktige motstanden mot SIAN når så mange mennesker blir mobilisert, er en stor diskusjon. Det er ikke sikkert det er rett å gå fysisk til angrep på dem i dagens situasjon. Men det er likevel ikke rett å fordømme de som gjør det når dette er uorganisert, undertrykt ungdom som blir rasende.
Hvem er det som fordømmer?
Mange av de som fordømmer, er i hovedsak hvite, middelaldrende folk med trygge jobber eller pensjoner som lever trygt i dagens samfunn, selv om de utgir seg for å være venstreradikale og opposisjonelle. Disse har lite eller ingen kjennskap til hverdagen ungdom med innvandrerbakgrunn i Bergens fattige bydeler og Oslo øst lever i. De mener kanskje at det finnes rasisme i norsk politi, men de merker ikke dette på kroppen.
De ser kanskje at ungdommens muligheter til utdannelse og arbeid er begrensa, men de merker ikke dette på kroppen. De vet kanskje at mange av ungdommens foreldre har blitt utsatt for den samme rasismen, kanskje er traumatiserte og har jobbet knallhardt for å sikre sine håpefulle ei framtid, men har ikke lyktes med det. Men de har ikke merka det på kroppen sjøl.
Derfor kan de sitte trygt i sin middelklassetilværelse og fordømme og kritisere. De fordømmer og kritiserer ungdom som har fått nok av rasisme og undertrykking og eksploderer av sinne når de får se fascister stå med politibeskyttelse og spre hatet sitt. De har sjøl blitt ofre for småborgerlig tenkning, rett og slett fordi de sjøl har blitt småborgere. Og dermed stiller de sjøl opp som vakter for å hjelpe politiet.
Mange av disse folka er medlem av eller sympatiserer med partiet Rødt. En del folk i Rødt er bra folk og gode aktivister som ser at det er feil å fordømme og kritisere. Men for Rødt som parti har kampen om parlamentarisk representasjon blitt viktigere enn politiske konflikter på gateplan. Det er vel heller tvilsomt at Rødt og Rød Ungdom har forsøkt å snakke med eller organisere disse ungdommene. Slik aktivitet ville gå på bekostning av jobben i bydelsutvalget eller den forestående valgkampen hvor Rødt skal komme over sperregrensa og sikre seg millionstøtte fra staten.
At slike folk skal sitte og fordømme arbeiderklasseungdom, er rett og slett bare forkastelig.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.