Bilde: Film av revolusjonære kvinner i Folkets Kvinnebevegelse (MFP) i fengselet Canto Grande.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I anledning at det nærmer seg 8. mars, publiserer vi denne korte introduksjonsteksten om proletarisk feminisme. For grundigere studier anbefaler vi særlig følgende tekst av Perus Kommunistiske Parti:
Vi presiserer at konseptet proletarisk feminisme ikke skal forstås som en egen ideologi eller som et tillegg til maoismen. Proletarisk feminisme, slik vi forstår det, er det proletariske standpunktet i kvinnebevegelsen. Det er en klasselinje i kvinnebevegelsen for proletariatet, i kamp med borgerlig og småborgerlig feminisme.
Den proletariske feminismen veiledes av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen. Dette er proletariatets eneste ideologi, og det tredje, høyere og uovervinnelige stadiet av denne. Vår forståelse av kvinnespørsmålet utgår fra maoismen anvendt på dette, og fra kampen for en revolusjonær kvinnebevegelse.
Proletarisk feminisme
Maoismen står for proletarisk feminisme. Det vil si en revolusjonær kvinnekamp med standpunkt for proletariatet. Kvinneundertrykkinga oppsto på samme stadium av menneskehetens utvikling som privateiendommen og staten, altså samtidig som inndelinga av mennesker i klasser. I moderne tid er kvinneundertrykkinga smelta sammen med den kapitalistiske imperialismen til et helhetlig og sammenhengende system.
Familien, privateiendommen og staten
Friedrich Engels og Karl Marx var fra kommunismens barndom opptatt av spørsmålet om kvinneundertrykking. I Det kommunistiske manifestet skriver de at med oppheving av kapitalismens produksjonsforhold vil kvinnen slutte å være et “produksjonsredskap” slik hun er i dette systemet og de skriver at både formell og uformell prostitusjon vil forsvinne.
Engels skrev seinere det klassiske kommunistiske verket Familien, privateiendommen og statens opprinnelse som utgjør utgangspunktet for den proletariske feminismen. På grunnlag av historiske data og undersøkelser, knytter Engels det han kaller kvinnenes historiske nederlag til dannelsen av privateiendommen.
De første menneskene levde i flokker. Innad i flokken var eiendom hovedsakelig felles. Flokken samarbeida og delte fruktene av arbeidet sitt. Med framskritt i teknologi og produksjon, med overskudd og nye produksjonsforhold, ble privateiendommen etablert. Engels viser at i samme epoke oppsto staten og familien: og kvinneundertrykkinga. Den første privateiendommen, for eksempel kveg, hørte i hovedsak til mennene. For å sikre at den ble ført videre til mannens arvinger, ble kvinnen bundet til mannen på en ny måte. Før fulgte slektskap morslinjen, noe som er logisk. Med behovet for å sikre arvelinjen, slik at eiendommen ikke forlot flokken og havnet hos døtrenes nye flokk (kvinner ble giftet ut av flokkene for å unngå innavl), ble farsretten innført. Familien ble etablert med mannen som overhode (patriark).
Etter dette har patriarkatet utviklet og forandret seg gjennom forskjellige samfunn, kulturer og forskjellige økonomiske systemer. I alle klassesamfunn har patriarkatets kjerne bestått og mannen har fortsatt som overhode i familien, økonomien og politikken.
Imperialismen, patriarkatet og vold mot kvinner
I imperialismens epoke ser vi tydelig hvordan kvinner i proletariatet og fattigbondestanden bærer enorme byrder. I den tredje verden er fattige kvinner undertrykka både som del av en undertrykt nasjon, som del av en utbytta klasse og som kvinner. Undertrykkinga tar en rekke former, og mest grotesk og brutalt uttrykkes den i vold mot kvinner, seksualisert vold, voldtekt, sjalusidrap, prostitusjon og trafficking.
Denne volden er ikke et tilfeldig biprodukt av patriarkatet, men en av forutsetningene for at det eksisterer i det hele tatt. Å utøve vold er å utøve makt. Økonomisk, sosial og politisk makt baserer seg i siste instans på vold. Denne regelen gjelder også for patriarkatet.
For en klasselinje i kvinnebevegelsen
Den proletariske feminismens utgangspunkt er altså at patriarkatet er vevd sammen med den imperialistiske kapitalismen til ett system, og at selve patriarkatet oppsto med klassesamfunnet. Som følge av denne innsikten dannes den proletarisk feminisme som ser opphevelsen at patriarkatet først oppheves ved å oppheve imperialisme og klassesamfunn. Først med kommunismen fjernes privateiendommen og staten, og slik opphører familiens funksjon som økonomisk enhet og arena for mannens makt over kvinnen.
Med andre ord knytter den proletariske feminismen kvinnens sak sammen med proletariatets sak, siden proletariatet er den eneste klassen som kan ta makta fra borgerskapet og oppheve de borgerlige eiendomsforholdene og klassene en gang for alle.
Videre har den proletariske feminismen som utgangspunkt at det viktigste skillet mellom mennesker i dette systemet, også mellom kvinner, er skiller mellom klasser. Det finnes borgerlige, småborgerlige og proletariske kvinner: Tre forskjellige klasser med tre forskjellige klassestandpunkt. Klassekampen er hoveddrivkraften for samfunnsforandring, og derfor blir klassestandpunktet det viktigste spørsmålet som definerer alle politiske bevegelser.
Dermed deles feminismen, altså kvinnebevegelsen og dens ideologi, i tre hovedtendenser: den borgerlige feminismen, den småborgerlige feminismen og den proletariske feminismen. Den proletariske feminismen er marxistisk, i dag maoistisk. Småborgerlig liberalfeminisme og radikalfeminisme ser ut til å være de største feministiske retningene. De fremste feministiske organisasjonene i Norge i dag, Ottar og Kvinnefronten, er hovedsakelig radikalfeministiske. De har en tendens til å sette kultur over økonomi, og tenderer til å mangle klasseperspektiv, og til å dyrke statlige løsninger på alle problem. Småborgerlig-liberal og postmoderne identitetspolitikk har vokst seg sterkere de siste tiårene. Den avviser blant annet det moderne og vitenskapelige standpunktet at det finnes objektiv sannhet og at mennesket kan finne denne. De fokuserer svært mye på språk. Postmoderne filosofi hevder at språk konstruerer virkelighet, selv om det er tvert om.
Proletarisk feminisme er en klasselinje i kvinnebevegelsen. Det betyr standpunkt for de proletariske og fattige kvinnene, særlig i tredje verden. Proletarisk feminisme forener kvinnekamp med proletariatets klassekamp. Den er for folkelig kvinnekamp, som ikke isolerer seg fra massene for å skape utopiske små kollektiver. Den er for en kvinnekamp som i hovedsak retter seg mot staten, kapitalen og de mest reaksjonære, og ikke allment mot alle menn. Den er for en kvinnekamp som fokuserer på økonomiske og sosiale forhold, ikke hovedsakelig kultur eller biologi. Kommunister forstår disse spørsmålene med utgangspunkt i dialektisk materialisme og en vitenskapelig tilnærming. Vi ser alt i sin sammenheng og helhet. Vi ser basis som det primære og overbygning som det sekundære. De mest sentrale spørsmålene for proletarisk feminisme er å politisere, mobilisere og organisere massene av kvinner og å skape proletarisk kvinnelig lederskap.
Videre lesning
Bilder fra Brasil
MFP står for Folkets Kvinnebevegelse og er den revolusjonære kvinneorganisasjonen i Brasil.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.