Sovjetunionens Kommunistiske Partis (Bolsjevikenes) historie

Denne teksten er hentet fra Sovjetunionens Kommunistiske Partis (Bolsjevikenes) historie utgitt av Forlaget Oktober i 1974. Etter alt å dømme er dette samme oversettelse som blei utgitt av Internasjonalt Arbeiderforlag i 1939 og Forlaget Ny Dag i 1951. Vi ber derfor leseren være oppmerksom på at språket kan være noe utdatert.

Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

Proletarer i alle land, foren dere!

SOVJETUNIONENS KOMMUNISTISKE PARTIS (BOLSJEVIKENES) HISTORIE

KORT FRAMSTILLING

Innledning

Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) har lagt bak seg en lang og ærerik vei fra de første små marxistiske sirkler og grupper som oppsto i Russland i 80-årene i forrige århundre, til bolsjevikenes store parti, som nå leder den første sosialistiske arbeider- og bondestat i verden.

SUKP(b) vokste fram med grunnlag i arbeiderbevegelsen i det førrevolusjonære Russland fra marxistiske sirkler og grupper, som trådte i forbindelse med arbeiderbevegelsen og brakte den sosialistiske bevissthet inn i den. SUKP(b) har alltid vært ledet av marxismen-leninismens revolusjonære lære. Under de nye for­hold i imperialismens, de imperialistiske krigers og de proletariske revolusjoners epoke har dets ledere utviklet Marx’ og Engels’ lære videre og hevet den opp på et nytt nivå.

SUKP(b) vokste og ble sterkt i prinsipiell kamp mot de små­borgerlige partier innenfor arbeiderbevegelsen — de sosialrevolusjonære (og enda tidligere mot deres forgjengere — narodnikene), mensjevikene, anarkistene, de borgerlige nasjonalister av alle avskygninger, og innenfor partiet mot de mensjevikiske, opportunistiske strømningene — trotskistene, bukharinfolkene, folk med nasjonale avvikelser, og andre antileninske grupper.

SUKP(b) ble sterkt og stålsatt i revolusjonær kamp mot alle fiender av arbeiderklassen, mot alle fiender av det arbeidende folk — mot godseiere, kapitalister, kulaker, skadegjørere, spioner, mot alle leiesvennene til den kapitalistiske omverden.

SUKP(b)s historie er historien om tre revolusjoner: den borgerlig-demokratiske revolusjon i 1905, den borger!ig-demokratiske revolusjon i februar 1917 og den sosialistiske revolusjon i oktober 1917.

SUKP(b)s historie er historien om hvordan tsarismen ble styrtet, om hvordan godseiernes og kapitalistenes makt ble styrtet, historien om hvordan den utenlandske væpnede intervensjon ble knust under borgerkrigen, historien om oppbyggingen av sovjetstaten og det sosialistiske samfunn i vårt land.

Studiet av SUKP(b)s historie beriker oss med den erfaring som arbeiderne og bøndene i vårt land har høstet i kampen for sosia­lismen.

Studiet av SUKP(b)s historie, studiet av historien om vårt partis kamp mot alle fiender av marxismen-leninismen, mot alle fiender av det arbeidende folk, hjelper oss til å mestre bolsjevismen og skjerper den politiske vaktsomhet.

Studiet av det bolsjevikiske partis heltemodige historie væpner oss med kunnskap om lovene for samfunnsutviklingen og den politiske kamp, med kunnskap om revolusjonens drivkrefter.

Studiet av SUKP(b)s historie styrker overbevisningen om den endelige seier for den store sak som Lenins og Stalins parti kjem­per for, kommunismens seier i hele verden.

Denne boka framstiller i korte trekk Sovjetunionens kom­munistiske partis (bolsjevikenes) historie.

Kapitel I. Kampen for å skape et sosialdemokatisk arbeiderparti i Russland (1883-1901)

1. Opphevelsen av livegenskapet og utviklingen av industri­kapitalismen i Russland. Det moderne industriproletariatet oppstår. Arbeiderbevegelsens første skritt.

Det tsaristiske Russland slo inn på den kapitalistiske utvik­lings vei senere enn andre land. Inntil 60-årene i forrige århundre var det svært få fabrikker og storforetak i Russland. Adelige storgods grunnet på livegne bønder var den framherskende husholdningsform. Under livegenskapet kunne det ikke bli noen virkelig utvikling av industrien. De livegnes ufrie arbeid førte med seg en lav arbeidsproduktivitet i landbruket. Hele gangen i den økonomiske utvikling krevde at livegenskapet ble opphevd. Svekket av det. militære nederlag i Krimkrigen og skremt av bonde «revol­tene» mot godseierne, så tsarregjeringen seg tvunget til å oppheve livegenskapet i 1861.

Men også etter at livegenskapet var opphevd, fortsatte gods­eierne å undertrykke bøndene. Godseierne plyndret ut bøndene ved at de under «frigjøringen» tok fra dem, «skar av» en betydelig del av den jorda som bøndene tidligere hadde brukt. Denne delen av jorda kalte bøndene «otreski» («fraskårne jordstykker»). Bøn­dene ble tvunget til å betale godseierne en utløsning for sin «fri­gjøring» — om lag to milliarder rubler.

Etter at livegenskapet var opphevd, var bøndene nødt til å forpakte godseier jord på de mest tyngende vilkår. Foruten forpaktningsavgifter i penger tvang godseierne ofte bøndene til å dyrke en bestemt del av godseiernes jord med sine egne redskaper og hester uten godtgjørelse. Dette kaltes «otrabotki» eller «barsjtsjina» («dagsverkssystem», «hoveri»). I de fleste tilfelle måtte bonden til godseieren utrede forpaktningsavgiften for jorda i naturalytelser som svarte til halvparten av avlingen. Dette kaltes a arbeide «ispolu» («på halvgårdsvilkår»).

Såleis fortsatte stillingen å være omtrent den samme som under livegenskapet, bare med den forskjell at bonden nå var personlig fri, han kunne ikke kjøpes og selges som en gjenstand.

Godseierne sugde ut det tilbakeliggende bondebruk til siste dråpe ved forskjellige utplyndringsmetoder (forpaktning, bøter). Som følge av åket under godseierne kunne hovedmassen av bøn­dene ikke gjøre gårdsdriften bedre. Det var grunnen til at land­bruket i det førrevolusjonære Russland lå ytterst langt etter i utvikling, noe som førte til hyppige uår og hungersnød.

Levningene av livegenskapet, de veldige avgifter og utløsningsningssummer til godseierne oversteg ikke sjelden bondebrukets inntekter og førte til elendighet for bondemassene, ruinerte dem og tvang dem til å forlate landsbygda for å søke seg arbeidsinn­tekter. De gikk til fabrikkene og storbedriftene. Fabrikantene fikk billig arbeidskraft.

Over arbeiderne og bøndene sto en hel hær av fogder, lens­menn, gendarmer, konstabler og landpoliti, som forsvarte tsaren, kapitalistene og godseierne mot det arbeidende folk, mot de utbyttede. Like til 1903 eksisterte prylestraff. Trass i at livegenskapet var opphevd, ble bøndene prylt med pisker når de begikk den minste forseelse eller ikke betalte avgiftene. Arbeiderne ble skamslått av politi og kosakker, særlig under streikene, når de hadde nedlagt arbeidet fordi de ikke kunne holde ut underkuelsen fra fabrikantenes side. Arbeiderne og bøndene hadde ingen som helst politiske rettigheter i det tsaristiske Russland. Det tsaristiske selvherskerdømme var folkets verste fiende.

Det tsaristiske Russland var et fengsel for folkene. De tall­rike ikke-russiske folkeslag i det tsaristiske Russland var helt rettsløse og ble uavbrutt utsatt for alle mulige ydmykelser og krenkelser. Tsarregjeringen lærte den russiske befolkning å betrakte de innfødte folkeslag i de nasjonale områder som en lavere rase, kalte dem offisielt «inorodtsi» (fremmede), og oppelsket forakt og hat til dem. Tsarregjeringen hisset bevisst til nasjonal strid, hisset det ene folk mot det andre, organiserte jødepogromer og blodige sammenstøt mellom tatarer og armenere i Transkaukas.

I de nasjonale områdene var det russiske embetsmenn som innehadde alle eller nesten alle statsembeter. Alle offentlige saker og rettssaker ble ført på det russiske språk. Det var forbudt å gi ut aviser og bøker på de nasjonale språk, og i skolene var det forbudt å undervise på morsmålet. Tsarregjeringen strepte etter å kvele ethvert utslag av den nasjonale kultur og gjennomførte en politikk som gikk ut på med vold å «russifisere» de ikke- russiske nasjonaliteter. Tsarismen opptrådte som de ikke-russiske folkeslagenes bøddel og plageånd.

Etter at livegenskapet var opphevd, gikk utviklingen av indu­strikapitalismen i Russland temmelig hurtig, til tross for at lev­ningene av livegenskapet framleis sinket denne utvikling. På 25 år, fra 1865 til 1890, økte antallet av arbeidere bare i de store fabrikker og bedrifter og ved jernbanene fra 706 000 til 1 433 000, dvs. til mer enn det dobbelte.

Enda hurtigere begynte den kapitalistiske storindustrien i Russland å utvikle seg i 90-årene. Ved slutten av 90-årene var antallet av arbeidere på de store fabrikker og bedrifter, i berg­verksindustrien, ved jernbanene alene i 50 guvernementer i det europeiske Russland vokst til 2 207 000, og i hele Russland til 2 792 000.

Dette var et moderne industriproletariat som var helt for­skjellig fra arbeiderne i fabrikkene i livegenskapets periode og fra arbeiderne i småindustrien, hjemmeindustrien og all annen industri, både ved at det var samlet i store kapitalistiske bedrifter og ved sine revolusjonære kampegenskaper.

Det industrielle oppsvinget i 90-årene var i første rekke for­bundet med den økte jernbanebyggingen. I tiårsperioden 1890 — 1900 ble det bygd mer enn 21 tusen verst¹ nye jernbane­linjer. Til jernbanene krevdes det en veldig mengde metall (til skinner, lokomotiver, vogner), det krevdes stadig mer brensel, steinkull og olje. Dette førte til utvikling av metallurgien og brennstoffindustrien.

Liksom i alle kapitalistiske land ble også i det førrevolusjo­nære Russland perioder med industrielt oppsving avløst av perio­der med industrikriser, med stagnasjon i industrien. Dette gikk hardt ut over arbeiderklassen og dømte hundretusener arbeidere til arbeidsløshet og elendighet.

Skjønt utviklingen av kapitalismen i Russland gikk ganske raskt etter at livegenskapet var opphevd, lå Russland likevel langt etter i sin økonomiske utvikling sammenliknet med andre kapi­talistiske land. Det overveldende flertall av befolkningen var framleis sysselsatt med landbruk. I sin berømte bok «Kapitalis­mens utvikling i Russland» anførte Lenin viktige tall fra den alminnelige folketelling som ble foretatt i 1897. Det viste seg at det i landbruket var sysselsatt om lag fem sjettedeler av hele befolkningen, mens det i stor- og småindustrien, handelen, jernbanetransporten og skipsfarten, i bygningsindustrien, i skogbruket osv. var sysselsatt bare om lag en sjettedel av befolkningen.

Dette viser at Russland tross kapitalismens utvikling i landet var et jordbruksland, et tilbakeliggende land i økonomisk hen­seende, et småborgerlig land, dvs. et land hvor det individuelle, lite produktive bondejordbruket som hvilte på småeiendom, framleis rådde sterkest.

Utviklingen av kapitalismen gikk for seg ikke bare i byene, men også på landsbygda. Bondeklassen, som var den tallrikeste klassen i det før-revolusjonære Russland, gikk i oppløsning og ble splittet i forskjellige lag. På landsbygda ble det fra de mest velstående bønder skilt ut et øvre lag av kulaker, et landsby* borgerskap og på den andre siden ble mange bønder ruinert, og antallet av fattigfolk på landsbygda, av landproletarer og halv- proletarer økte. Tallet på mellomstore bønder derimot ble mindre for hvert år.

I 1903 var det omkring 10 millioner bondegårder i Russland. I sin brosjyre «Til de fattige bønder» regnet Lenin med at det blant disse ikke var mindre enn tre og en halv million gårder som tilhørte bønder uten hest. Disse fattigste bønder drev van­ligvis en ubetydelig jordlapp, mens de leide ut den øvrige jorda til ku lakene og selv dro ut for å søke utkomme. De fattige bøndene sto i sine kår proletariatet nærmest. Lenin kalte dem landproletarer eller halvproletarer.

På den andre siden hadde halvannen million rike kulakgårder (av et samlet antall bondegårder på 10 millioner) revet til seg halvparten av det samlede areal oppdyrket jord som bøn­dene hadde. Dette borgerskapet på landsbygda ble rikt ved å underkue de fattige og mellomstore bøndene, ved å berike seg på landarbeidernes og dagleiernes arbeid og forvandle seg til landbrukskapitalister.

Allerede i 70-årene og særlig i 80-årene i forrige århundre begynte arbeiderklassen i Russland å våkne og ta opp kampen mot kapitalistene. Arbeidernes stilling i det tsaristiske Russland var ualminnelig vanskelig. I 80-årene var arbeidsdagen på fabrik­kene og storbedriftene ikke mindre enn 12 1/2 time, og i tekstil­industrien gikk den opp i 14—15 timer. Utbytting av kvinne- og barnearbeid forekom i stor stil. Barna arbeidde likeså mange timer som de voksne, men fikk liksom kvinnene en betydelig mindre arbeidslønn. Arbeidslønna var umåtelig lav. Storparten av arbeiderne fikk 7—8 rubler om måneden. De høyest betalte arbeidere i jernindustrien og støperiene fikk ikke mer enn 35 rubler om måneden. Det fantes ikke noe arbeidervern, og dette førte til at arbeiderne ble lemlestet og drept i massevis. Arbei­derne var ikke trygdet, og medisinsk hjelp ble ytt bare mot betaling. Boligforholdene var ualminnelig dårlige. I små «celler» i arbeiderkasernene bodde 10—12 arbeidere sammenstudd. Fabri­kantene snøt ofte arbeiderne, tvang dem til å kjøpe sine varer i bedriftens butikker til høyt oppskrudde priser og plyndret arbeiderne ved hjelp av bøter.

Arbeiderne tok til å enes seg imellom og i fellesskap overfor fabrikkens eller bedriftens eier å legge fram krav om bedring i sin uutholdelige stilling. De la ned arbeidet, dvs. de gikk til streik. De første streikene i 70 -80-årene oppsto vanligvis på grunn av de umåtelige bøtene, på grunn av snyteri og bedrageri med betalingen til arbeiderne og nedsettelse av lønnssatsene.

Under de første streikene hendte det at arbeiderne mistet tålmodet og knuste maskinene, slo ut vinduene i fabrikkbygnin­gene og ødela butikkene og kontorene som tilhørte fabrikkene.

De mer utviklede arbeidere begynte å forstå at det trengtes en organisasjon for å føre kampen mot kapitalistene med fram­gang. Det tok til å oppstå arbeiderforeninger.

I 1875 ble «Det sørrussiske arbeiderforbund» organisert i Odessa. Denne første arbeiderorganisasjon besto i 8—9 måneder og ble så knust av tsarregjeringen.

I Petersburg ble «De russiske arbeideres nordlige forbund» organisert i 1878. I spissen for det sto snekkeren Khalturin og smeden Obnorskij. I programmet til dette forbundet het det at hva oppgavene angikk, sluttet det seg til de sosialdemokra­tiske arbeiderpartier i Vesten. Som sitt endelige mål satte for­bundet seg å gjennomføre den sosialistiske revolusjon — «å styrte der bestående politiske og økonomiske statssystem, som et ytterst urettferdig system». En av dem som organiserte dette forbundet, Obnorskij, hadde i noen tid bodd i utlandet og var der blitt kjent med den virksomhet som ble drevet av de marxistiske sosialdemo­kratiske partier og Den første internasjonale, som Karl Marx ledet. Dette satte merker etter seg i programmet til «De russiske arbeideres nordlige forbund». Som sin nærmeste oppgave satte dette forbundet seg å erobre politisk frihet og politiske rettig­heter for folket (ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet osv.). Blant de nærmeste krav var også kortere arbeidsdag.

Forbundets medlemstall nådde 200, og det hadde like mange sympatiserende. Forbundet begynte å delta i arbeiderstreiker og lede dem. Tsarregjeringen knuste også dette arbeiderforbundet.

Men arbeiderbevegelsen fortsatte å vokse og grep om seg til stadig nye distrikter. 80-årene kjennetegnes av et stort antall streiker. I femårsperioden 1881 — 1886 var det mer enn 48 strei­ker med 80 000 streikende arbeidere.

Særlig stor betydning i den revolusjonære bevegelses historie hadde en stor streik som brøt ut i 1885 på Morosovs fabrikk i Orekhovo-Suvjevo.

På denne fabrikken arbeidde om lag 8000 arbeidere. Arbeids­vilkårene ble slettere for hver dag: fra 1882 til 1884 ble arbeids­lønnen nedsatt fem ganger, og i 1884 ble akkordprisene på en gang satt ned med en fjerdedel, dvs. med 25 prosent. Attpåtil plaget Morosov arbeiderne med bøter. Som det kom fram under retts­forhandlingene etter streiken, ble det av hver opparbeidd rubel fratatt arbeideren fra 30 til 50 kopek i form av bøter som gikk i lommene på fabrikanten. Arbeiderne holdt ikke ut denne utplynd­ringen, og i januar 1885 erklærte de streik. Streiken var organisert på forhånd. Den ble ledet av arbeideren Pjotr Moisejenko, en politisk utviklet arbeider, som tidligere hadde vært medlem av «De russiske arbeideres nordlige forbund» og allerede hadde revolusjonær erfaring. Like før streiken hadde Moisejenko sam­men med andre av de mest bevisste vevere utarbeidd en rekke krav til fabrikanten, og disse ble godkjent på et hemmelig møte av arbeiderne. Framfor alt krevde arbeiderne at det skulle bli slutt på utplyndringen med bøter.

Denne streiken ble slått ned med våpenmakt. Over 600 arbeidere ble arrestert, og noen titall av dem ble stilt for retten.

Liknende streiker fant sted i 1885 ved fabrikkene i Ivanovo- Vosnesensk.

Skremt av den voksende arbeiderbevegelse så tsarregjeringen seg det følgende år nødt til å kunngjøre en lov om bøter. I denne loven het det at pengene som kom inn ved bøtene, ikke skulle gå i fabrikantens lomme, men brukes til arbeidernes egne behov.

Ut fra erfaringene fra streiken hos Morosov og fra andre streiker forsto arbeiderne at de kunne oppnå mye ved organisert kamp. Fra arbeiderbevegelsens egne rekker begynte det å gå fram dyktige ledere og organisatorer som standhaftig forsvarte arbeider­klassens interesser.

Med grunnlag i arbeiderbevegelsens vekst og under innflytelse av den vesteuropeiske arbeiderbevegelse, begynner på samme tid de første marxistiske organisasjoner å oppstå i Russland.

2. Narodnikbevegelsen og marxismen i Russland. Plekhanov og hans gruppe, «Arbeidets frigjøring». Plekhanovs kamp mot narodnikbevegelsen. Marxismens utbredelse i Russland.

Før de marxistiske grupper oppsto, ble det revolusjonære arbeid i Russland drevet av narodnikene, som var motstandere av marxismen.

Den første russiske marxistiske gruppe oppsto i 1883. Det var gruppen «Arbeidets frigjøring», som ble organisert av G. V. Plekhanov i utlandet, i Geneve, dit han var blitt tvunget til å reise for å unngå tsarregjeringens forfølgelser mot ham for hans revolusjonære virksomhet.

Plekhanov selv hadde tidligere vært narodnik. Etter at han i emigrasjonen var blitt kjent med marxismen, brøt han med narodnikbevegelsen og ble en fremragende propagandist av marx­ismen.

Gruppen «Arbeidets frigjøring» utførte et stort arbeid for å utbre marxismen i Russland. Den oversatte til russisk følgende arbeider av Marx og Engels: «Det kommunistiske manifest», «Lønnsarbeid og kapital», «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap» og andre, trykte dem i utlandet og fikk dem hemmelig spredt i Russland. G. V. Plekhanov, Sasulitsj, Akselrod og andre deltakere i denne gruppen skrev også en rekke verker hvor de forklarte Marx’ og Engels’ lære, forklarte den vitenskapelige sosialismes idéer.

Marx og Engels, proletariatets store lærere, var de første som i motsetning til de utopiske sosialister klarla at sosialismen ikke var en oppfinnelse av drømmere (utopister), men et nød­vendig resultat av utviklingen av det moderne kapitalistiske sam­funn. De påviste at det kapitalistiske system kommer til å falle liksom det feudale system falt, at kapitalismen selv skaper seg sin banemann i proletariatets skikkelse. De påviste at bare prole­tariatets klassekamp, bare proletariatets seier over borgerskapet vil fri menneskeheten fra kapitalismen, fra utbyttingen.

Marx og Engels lærte proletariatet å bli seg sin egen styrke bevisst, bli bevisst om sine klasseinteresser og samle seg til resolutt kamp mot borgerskapet. Marx og Engels avdekte lovene for det kapitalistiske samfunns utvikling og påviste vitenskapelig at ut­viklingen av det kapitalistiske samfunn og den klassekamp som foregår i det, uunngåelig må føre til kapitalismens fall, til prole­tariatets seier, til proletariatets diktatur.

Marx og Engels lærte at det er umulig å fri seg fra kapitalens makt og forandre den kapitalistiske eiendom til samfunnsmessig eiendom ad fredelig vei, at arbeiderklassen kan oppnå dette bare ved å anvende revolusjonær vold mot borgerskapet, gjennom den proletariske revolusjon, ved å opprette sitt politiske herredømme — proletariatets diktatur som må undertrykke utbytternes motstand og skape et nytt, klasseløst kommunistisk samfunn.

Marx og Engels lærte at industriproletariatet er den mest revo­lusjonære og derfor den mest progressive klasse i det kapitalis­tiske samfunn, at bare en slik klasse som proletariatet kan samle omkring seg alle krefter som er utilfreds med kapitalismen, og føre dem til storm mot kapitalismen. Men for at proletariatet skal kunne seire over den gamle verden og skape et nytt, klasse­løst samfunn, må proletariatet ha sitt eget arbeiderparti, som Marx og Engels kalte det kommunistiske parti.

Det var nettopp utbredelsen av Marx’ og Engels’ synsmåter den første russiske marxistiske gruppen, Plekhanovs gruppe «Arbeidets frigjøring», arbeidet med.

Gruppen «Arbeidets frigjøring» løftet marxismens fane i den russiske presse i utlandet på et tidspunkt da det ennå ikke fantes noen sosialdemokratisk bevegelse i Russland. Det var framfor alt nødvendig teoretisk, ideologisk å bane veien for denne beve­gelse. Den viktigste ideologiske hindring på veien for å få utbredt marxismen og den sosialdemokratiske bevegelse på den tid var de narodniksynsmåter, som den gang var framherskende blant de framskredne arbeidere og de revolusjonært innstilte intellek­tuelle.

Med utviklingen av kaptalismen i Russland ble arbeiderklas­sen en mektig progressiv kraft, dugelig til organisert revolusjonær kamp. Men narodnikene forsto ikke arbeiderklassens ledende rolle. De russiske narodniker mente feilaktig at det ikke var arbeiderklassen, men bøndene som var den viktigste revolusjo­nære kraft, at tsarens og godseiernes makt kunne styrtes bare ved hjelp av bonde«revolter». Narodnikene kjente ikke arbeider­klassen og forsto ikke at alene, uten forbund med arbeiderklassen og uten dens ledelse, kunne ikke bøndene seire over tsarismen og godseierne. Narodnikene forsto ikke at arbeiderklassen er den mest revolusjonære og mest framskredne klasse i samfunnet.

Narodnikene forsøkte først å reise bøndene til kamp mot tsarregjeringen. Med det for øye dro den revolusjonære intel­lektuelle ungdom, kledd i bondeklær, ut på landsbygda — «til folket» som det den gang hette. Av dette kommer også navnet «narodniker» (narod = det russiske ord for folk). Men bøndene fulgte dem ikke, for de kjente og forsto heller ikke bøndene rett. Flertallet av narodnikene ble arrestert av politiet. Da besluttet narodnikene å fortsette kampen mot tsarens selvherskerdømme bare med egne krefter, uten folket, og dette førte til enda alvorligere feilgrep.

Det hemmelige narodnikforbund «Narodnaja volja» («Folke­viljen»), forberedte et attentat mot tsaren. Den 1. mars 1881 lyktes det medlemmene av «Narodnaja volja» å drepe tsar Alek­sander II ved å kaste en bombe mot ham. Men dette var ikke til noen nytte for folket. Ved drap på enkelte personer kunne en ikke styrte tsarens selvherskerdømme, kunne en ikke avskaffe godseierklassen. I den drepte tsars sted kom det en annen — Aleksander III, og under ham ble det enda verre å leve for arbei­derne og bøndene.

Den metode narodnikene valte i kampen mot tsarismen — atten­tater mot enkeltpersoner, individuell terror — var feilaktig og skadelig for revolusjonen. Den individuelle terrors politikk gikk ut fra den uriktige narodnik-teori om de aktive «helter» og den passive «hop», som venter stordåder av «heltene». Denne falske teori gikk ut på at bare fremragende enkeltpersoner skaper histo­rien, mens massen, folket, klassen, «hopen» som narodnik-forfatterne foraktelig uttrykte seg, ikke er i stand til bevisste, organi­serte aksjoner, og bare blindt følger etter «heltene». Derfor ga narodnikene avkall på det revolusjonære massearbeid blant bøn­dene og arbeiderklassen og gikk over til individuell terror. Narodnikene kom så langt med en av de største revolusjonære på den tid, Stefan Khalturin, at han innstilte arbeidet med å organi­sere et revolusjonært arbeiderforbund og vigde seg helt ut for terroren.

Narodnikene ledet det arbeidende folks oppmerksomhet bort fra kampen mot undertrykkerklassen ved drap på enkelte repre­sentanter for denne klasse, drap som ikke var til noe gagn for revolusjonen. De bremset utviklingen av det revolusjonære initia­tiv og den revolusjonære aktivitet hos arbeiderklassen og bøndene.

Narodnikene hindret arbeiderklassen i å forstå sin ledende rolle i revolusjonen og sinket at det ble dannet et selvstendig arbeiderklassens parti.

Skjønt narodnikenes hemmelige organisasjon var blitt slått i stykker av tsarregjeringen, holdt narodnik-synsmåtene seg ennå lenge blant intellektuelle med revolusjonær innstilling. Resten av narodnikene gjorde hårdnakket motstand mot utbredelsen av marxismen i Russland og hindret organiseringen av arbeider­klassen.

Derfor kunne marxismen i Russland bare vokse og bli sterk i kamp mot narodnikbevegelsen.

Gruppen «Arbeidets frigjøring» gikk til kamp mot narodnikenes feilaktige synsmåter og påviste hvilken skade narodnikenes lære og deres kampmetoder til føydde arbeiderbevegelsen.

I sine artikler som var rettet mot narodnikene, påviste Plekhanov at narodnikenes synsmåter ikke hadde noe til felles med den vitenskapelige sosialisme, selv om narodnikene selv kalte seg sosialister.

Plekhanov var den første som ga en marxistisk kritikk av narodnikenes feilaktige synsmåter. Samtidig med at Plekhanov Tilføyde narodnikenes synsmåter velrettede slag, leverte han et glimrende forsvar for de marxistiske synsmåter.

Hva var grunnfeilene i narodnikenes syn, dem som Plekhanov tilføyde et tilintetgjørende slag?

For det første påsto narodnikene at kapitalismen i Russland var en «tilfeldig» foreteelse, at den ikke ville komme til å utvikle seg i Russland og at følgelig heller ikke proletariatet ville komme til å vokse og utvikle seg.

For det annet holdt ikke narodnikene arbeiderklassen for å være den førende klasse i revolusjonen. De drømte om å nå fram til sosialismen uten proletariatet. Narodnikene mente at den viktigste revolusjonære kraft var bøndene, ledet av de intellektu­elle. og bondefellesskapet i landsbyen (obsjtsjina) som de mente var spiren til og grunnlaget for sosialismen.

For det tredje hadde narodnikene et feilaktig og skadelig syn på hele gangen i menneskehetens historie. De kjente ikke og forsto ikke lovene for samfunnets Økonomiske og politiske utvik­ling. I denne henseende var de fullstendig tilbakeliggende. Etter deres mening er det ikke klassene og klassekampen som skaper historien, men bare enkelte fremragende personligheter — «helter», som massen, «hopen», folket, klassene følger blindt.

Idet Plekhanov bekjempet og avslørte narodnikene, skrev han en rekke marxistiske arbeider som tjente til å skolere og oppdra marxistene i Russland. Slike arbeider av Plekhanov som «Sosialismen og den politiske kamp», «Våre uoverensstemmelser», «Til spørsmålet om utviklingen av det monistiske syn på historien» ryddet grunnen for marxismens seier i Russland.

I sine arbeider ga Plekhanov en framstilling av marxismens grunnproblemer. Særlig stor betydning hadde hans bok «Til spørsmålet om utviklingen av det monistiske syn på historien», som ble utgitt i 1895. Lenin pekte på at denne boka tjente til å «oppdra et helt slektledd av russiske marxister». (Lenin, Sam­lede verker, bd. XIV, s. 347, russisk utg.)

I sine arbeider som var rettet mot narodnikene viste Plekhanov at det var meningsløst å stille spørsmålet slik som narodnikene stilte det: skal kapitalismen i Russland utvikle seg eller ikke? Saken er, sa Plekhanov, og han beviste det med kjensgjerninger, at Russland allerede hadde slått inn på den kapitalistiske utviklings vei og at det ikke fantes noen kraft som kunne få den bort fra denne veien.

Oppgaven for de revolusjonære var ikke å sinke kapitalis­mens utvikling i Russland — det kunne de ikke gjøre likevel. Oppgaven for de revolusjonære besto i å støtte seg på den mek­tige revolusjonære kraft som skapes ved kapitalismens utvikling, — nå arbeiderklassen, utvikle dens klassebevissthet, organisere den og hjelpe den til å skape sitt eget arbeiderparti.

Plekhanov knuste også den andre grunnfeilen i narodnikenes oppfatning — den at de fornektet proletariatets førende rolle i den revolusjonære kamp. Narodnikene betraktet det som en slags ahistorisk ulykke» at det oppsto et proletariat i Russland og skrev om «proletarvesenets kreftbyll». Plekhanov forsvarte marxismens lære og dens fullstendige anvendbarhet på Russland og beviste at til tross for at bøndene var de overveiende i antall og at proletariatet var relativt fåtallig, måtte de revolusjonære bygge sine viktigste forhåpninger nettopp på proletariatet, på dets vekst.

Hvorfor nettopp på proletariatet?

Fordi proletariatet, til tross for at det for tiden er fåtallig, er en arbeidende klasse som er knyttet til den mest utviklede form av økonomien, til storproduksjonen, og som følge av dette har en stor framtid.

Fordi proletariatet som klasse vokser fra år til år, utvikler seg politisk, lett lar seg organisere som følge av arbeidsvilkårene i stor­produksjonen og som følge av sin proletariske stilling er mest revo­lusjonær, for i en revolusjon har det intet å tape uten sine lenker.

Med bøndene er det en annen sak.

Bøndene (det gjaldt her de individuelle bønder. — Red.) er trass i det at de er de tallrike, en arbeidende klasse som er knyttet til den mest tilbakeliggende form av økonomien, — til småproduksjonen, og som følge av dette har de og kan de ikke ha noen stor framtid.

Bøndene har ikke vokst som klasse, tvert om, de spaltes fra år til år opp i borgerskap (kulaker) og fattige bønder (proletarer, halvproletarer). Dessuten lar de seg vanskeligere organisere som følge av at de lever så spredt, og som følge av sin stilling som små eiendomsbesittere er de mindre villige til å gå med i den revolusjonære bevegelse enn proletariatet.

Narodnikene påsto at en i Russland ikke ville komme til sosialismen gjennom proletariatets diktatur, men gjennom bondefellesskapet, som de mente var spiren til og grunnlaget for sosia­lismen. Men fellesskapet var ikke og kunne ikke være hverken grunnlaget for eller spiren til sosialismen, da de herskende i bondefellesskapet var kulakene, «bondeeterne» som utbyttet de fattige bønder, landarbeiderne og de økonomisk svakere mellom­store bønder. Det felleseie av jorda som formelt besto, og den nyoppdeling av jorda etter antall sjeler som ble foretatt fra tid til annen, forandret ingenting ved saka. Det var de medlemmene av fellesskapet som hadde trekkdyr, redskaper, såkorn, dvs. de velstående mellomstore bøndene og kulakene som brukte jorda. De bøndene som ikke hadde hester, de fattige bøndene og de økonomisk svakere i det hele tatt, var nødt til å avgi sin jord til kulakene og feste seg som landarbeidere. Bondefellesskapet var i virkeligheten en bekvem form for å dekke til kulakenes herre­dømme og et billig middel i tsarismens hender for å inndrive skattene fra bøndene etter prinsippet om at bøndene heftet i fellesskap. Derfor var det at tsarismen ikke rørte bondefellesskapet. Det ville være latterlig å se et slikt fellesskap som spiren til eller grunnlaget for sosialismen.

Plekhanov knuste også den tredje grunnfeilen i narodnikenes oppfatning — om den førsterangs rolle som «heltene», de frem­ragende personligheter og deres ideer spiller i den samfunnsmes­sige utvikling, og massens, «hopens», folkets og klassenes betydningsløse rolle. Plekhanov anklaget narodnikene for idealisme, idet han beviste at sannheten ikke lå hos idealismen, men hos Marx’- Engels’ materialisme.

Plekhanov la fram og begrunnet den marxistiske materialismes standpunkt. I samsvar med den marxistiske materialisme påviste han at samfunnets utvikling til sjuende og sist ikke bestemmes av fremragende personligheters ønsker og idéer, men ved utvik­lingen av samfunnets materielle eksistensvilkår, ved forandringene i metodene for å produsere de materielle goder som er nødvendige for samfunnets eksistens, ved forandringene i forholdet mellom klassene i produksjonen av de materielle goder, ved klassenes kamp om rolle og plass i produksjonen og i fordelingen av de materielle goder. Det er ikke idéene som bestemmer mennes­kenes samfunnsmessige og økonomiske stilling, men menneskenes samfunnsmessige og økonomiske stilling som bestemmer deres idéer. Fremragende personligheter kan bli til nuller, hvis deres idéer og ønsker står i strid med samfunnets økonomiske utvik­ling, står i motsetning til den lengst framskredne klasses behov, og — omvendt — fremragende mennesker kan virkelig bli frem­ragende personligheter hvis deres idéer og ønsker på en riktig måte er uttrykk for samfunnets økonomiske utviklings behov, for den mest framskredne klasses behov.

På narodnikenes påstand om at massen er en hop, at bare heltene lager historie og forandrer hopen til et folk, svarte marx­istene: det er ikke heltene som lager historien, men det er histo­rien som lager heltene, følgelig er det ikke heltene som skaper folket, men det er folket som skaper heltene og driver historien framover. Helter, fremragende personligheter kan spille en betyd­ningsfull rolle i samfunnets liv bare for så vidt som de evner å forstå betingelsene for samfunnets utvikling riktig, forstå hvor­ledes en skal forandre dem til det bedre. Helter, fremragende personligheter kan bli latterlige og helt unyttige, mislykte figurer, hvis de ikke evner «å forstå betingelsene for samfunnets utvikling riktig og begynner å stampe mot samfunnets historiske behov, fordi de innbiller seg at de er «skapere» av historien.

Nettopp til den slags mislykte helter var det narodnikene hørte.

Plekhanovs litterære arbeider, hans kamp mot narodnikene undergravde narodnikenes innflytelse blant de revolusjonære intellektuelle helt igjennom. Men den ideologiske tilintetgjøring av narodnikbevegelsen var ennå langt fra fullbyrdet. Denne opp­gave — fullstendig å tilintetgjøre narodnikbevegelsen som en fiende av marxismen — falt det i Lenins lodd å løse.

Snart etter at partiet «Narodnaja volja» var blitt knust, oppga flertallet av narodnikene den revolusjonære kamp mot tsarregjeringen og tok til å preke fred og forsoning med den. Narodnikene i 80-årene og 90-årene ble talsmenn for kulakenes interesser.

Gruppen «Arbeidets frigjøring» utarbeidde to utkast til pro­gram for de russiske sosialdemokrater (det første i 1884 og det andre i 1887). Dette var et meget viktig skritt til å forberede dannelsen av et marxistisk sosialdemokratisk parti i Russland.

Men gruppen «Arbeidets frigjøring» gjorde også alvorlige feil. I dens første programutkast var det ennå levninger av narod­nikenes synsmåter; den tillot den individuelle terrors taktikk. Plekhanov regnet dessuten ikke med at proletariatet under revo­lusjonen kan og må ha bøndene med seg og lede dem, at prole­tariatet bare kan oppnå seier over tsarismen i forbund med bøn­dene. Plekhanov betraktet videre det liberale borgerskap som en kraft som kan yte revolusjonen støtte, om enn en usikker støtte, mens han i noen av sine arbeider satte bøndene helt ut av betraktning, idet han for eksempel erklærte:

«Utenom borgerskapet og proletariatet ser vi ikke andre samfunnskrefter som de opposisjonelle eller revolusjonære kombinasjoner hos oss kunne støtte seg på.» (Plekhanov, bd. III, s. 119, russisk utg.)

Disse feilaktige synsmåter hos Plekhanov var spiren til hans framtidige mensjevikiske synsmåter.

Hverken gruppen «Arbeidets frigjøring» eller den tids marx­istiske sirkler var ennå praktisk forbundet med arbeiderbevegel­sen. Dette var ennå en periode da marxismens teori, marxismens idéer, sosialdemokratiets programmatiske grunnsetninger holdt på å oppstå og få fotfeste i Russland. I tiårsperioden 1884—1894 eksisterte sosialdemokratiet ennå i form av enkeltstående små grupper og sirkler, som ikke var knyttet sammen med eller var svært lite knyttet sammen med arbeidernes massebevegelse. Som et barn som ennå ikke var født, men som allerede utviklet seg i mors liv, gjennomlevde sosialdemokratiet, som Lenin skrev, «sin foster-utviklingsprosess ».

Gruppen «Arbeidets frigjøring», framholdt Lenin, «la bare sosialdemokratiets teoretiske grunnlag og gjorde de første skritt hen mot arbeiderbevegelsen».

Oppgaven å forene marxismen med arbeiderbevegelsen i Russ­land og likeledes å rette på feilene til gruppen «Arbeidets fri­gjøring» tilkom det Lenin å løse.

3. Lenins revolusjonære virksomhet begynner. «Kampforbundet for arbeiderklassens frigjøring» i Petersburg.

Vladimir Iljitsj Lenin, grunnleggeren av bolsjevismen, ble født i byen Simbirsk (nå Uljanovsk) i 1870. I 1887 begynte Lenin å studere ved universitetet i Kasan, men ble snart arrestert og utelukket fra universitetet for deltakelse i studentenes revolusjo­nære bevegelse. I Kasan ble Lenin med i en marxistisk sirkel som var organisert av Fedosejev. Lenin flyttet senere til Samara, og snart ble den første sirkel av marxister til i byen omkring Lenin som midtpunkt. Allerede dengang ble alle slått av Lenins grun­dige kjennskap til marxismen.

I slutten av 1893 flyttet Lenin til Petersburg. Allerede Lenins første taler gjorde et dypt inntrykk på deltakerne i de marxis­tiske sirkler i Petersburg. Hans ualminnelig dyptgående kjenn­skap til Marx, hans evne til å anvende marxismen på den øko­nomiske og politiske situasjon i Russland på den tid, hans varme, urokkelige tro på arbeidersakens seier, hans fremragende talent som organisator — alt dette gjorde Lenin til den anerkjente leder for marxistene i Petersburg.

Lenin var meget avholdt av de politisk utviklede arbeidere som han foreleste for i sirklene.

«Våre leksjoner,» forteller arbeideren Babusjkin om Lenins forelesninger i arbeidersirklene, «hadde et meget levende og interessant preg, vi var alle meget tilfredse med disse leksjoner og beundret stadig vår forelesers klokskap.»

I 1895 samlet Lenin i Petersburg alle marxistiske arbeider- sirkler (der var allerede om lag 20 av dem) i «Kampforbundet for arbeiderklassens frigjøring». Dermed forberedte han dannelsen av et revolusjonært marxistisk arbeiderparti.

Lenin stilte den oppgave for «Kampforbundet» at det måtte knytte seg nærmere til arbeidernes massebevegelse og lede den politisk. Lenin foreslo å gå over fra propaganda av marxismen blant et mindre antall politisk utviklede arbeidere som var samlet i propagandistiske sirkler, til politisk agitasjon for aktuelle dagsspørsmål blant arbeiderklassens brede masser. Denne ven­ding til masseagitasjon hadde veldig betydning for den videre utvikling av arbeiderbevegelsen i Russland.

I 90-årene hadde industrien en periode med oppsving. Antal­let av arbeidere vokste. Arbeiderbevegelsen ble sterkere. Fra 1895 til 1899 streiket, ifølge ufullstendige oppgaver, ikke mindre enn 221 000 arbeidere. Arbeiderbevegelsen ble en betydningsfull kraft i landets politiske liv. Livet selv bekreftet de synsmåter som marxistene- forsvarte i kampen mot narodnikene, om arbeider­klassens førende rolle i den revolusjonære bevegelse.

Under Lenins ledelse knyttet «Kampforbundet for arbeider­klassens frigjøring» arbeidernes kamp for de økonomiske kravene — for bedre arbeidsvilkår, for kortere arbeidsdag, for høyere lønn — sammen med den politiske kamp mot tsarismen. «Kamp­forbundet» oppdro arbeiderne politisk.

Under Lenins ledelse begynte «Kampforbundet for arbeider­klassens frigjøring» for første gang i Russland å virkeliggjøre sosialismens forening med arbeiderbevegelsen. Når det brøt ut streik på en eller annen fabrikk, svarte «Kampforbundet», som gjennom deltakerne i sirklene sine hadde god greie på stillingen på bedriftene, øyeblikkelig med å gi ut flygeblad og sosialistiske proklamasjoner. Disse flygebladene angrep og avslørte fabrikk­herrenes underkuing av arbeiderne, forklarte hvordan arbei­derne skulle kjempe for sine interesser, og satte fram arbei­dernes krav. Flygebladene fortalte hele sannheten om kapitalismens kreftbyller, om arbeidernes elendige liv, om deres umåte­lig tunge arbeidsdag på 12—14 timer og deres rettsløse stilling. Her ble også de tilsvarende politiske krav lagt fram. I slutten av 1894 skrev Lenin sammen med arbeideren Babusjkin det første agitasjonsflygeblad av dette slag og et opprop til de strei­kende arbeidere ved Semjannikovbedriften i Petersburg. Om høsten 1895 skrev Lenin et flygeblad til de streikende arbeidere og arbeidersker ved Thornton-fabrikken. Denne fabrikken til­hørte engelske fabrikanter som høstet millioner i profitt. Arbeids­dagen her varte mer enn 14 timer, og veverne tjente om lag 7 rubler i måneden. Streiken endte med seier for arbeiderne. På kort tid trykte «Kampforbundet» dusinvis av slike flygeblad og opprop til arbeiderne ved forskjellige fabrikker. Hvert slikt flyge­blad økte sterkt arbeidernes kampånd. Arbeiderne så at sosia­listene hjalp dem og forsvarte dem.

Under ledelse av «Kampforbundet» ble det sommeren 1896 gjennomført en streik av 30 000 tekst il arbeidere i Petersburg. Hovedkravet var kortere arbeidsdag. Under trykket av denne streiken ble tsarregjeringen tvunget til å utstede loven av 2. (14.) juni 1897, som begrenset arbeidsdagen til 11 1/2 time. Før denne loven var arbeidsdagen i det hele tatt ikke begrenset.

I desember 1895 ble Lenin arrestert av tsarregjeringen. Heller ikke i fengslet innstilte han sin revolusjonære kamp. Han hjalp «Kampforbundet» med råd og anvisninger og sendte brosjyrer og flygeblad ut av fengslet. I fengslet skrev Lenin brosjyren «Om streiker» og flygebladet «Til tsarregjeringen», hvor han avslørte tsarregjeringens grusomme vilkårlighet. I fengslet skrev Lenin også et utkast til program for partiet (det var skrevet med melk mellom linjene i en medisinsk bok).

«Kampforbundet» i Petersburg ga et mektig støt til å forene arbeidersirklene i liknende forbund også i andre byer og distrikter i Russland. I midten av 90-årene oppstår det marxistiske organisasjoner i Transkaukas. I 1894 ble det dannet et «Arbeider­forbund» i Moskva. I Sibir ble i slutten av 90-årene «Det sosial­demokratiske forbund» organisert. I 90-årene oppsto det i Ivanovo-Vosnesensk, Jaroslavl og Kostroma marxistiske grupper som senere sluttet seg sammen i «Det sosialdemokratiske partis nordlige forbund». I Rostov ved Don, i Jekaterinoslav, Kiev, Nikolajev, Tula, Samara, Kasan, Orekhovo-Sujevo og andre byer dannes det i annen halvdel av 90-årene sosialdemokratiske grupper og forbund.

Betydningen av «Kampforbundet for arbeiderklassens frigjø­ring» i Petersburg besto i at det, som Lenin uttrykte seg, var den første betydningsfulle kime Ul et revolusjonært parti som støtter seg på arbeiderbevegelsen.

I sitt videre arbeid for å skape et marxistisk sosialdemokratisk parti i Russland støttet Lenin seg på den revolusjonære erfaring fra «Kampforbundet» i Petersburg.

Etter at Lenin og hans nærmeste kampfeller var blitt arres­tert, ble sammensetningen av ledelsen i «Kampforbundet» i Petersburg endret vesentlig. Det kom nye folk, som kalte seg «de unge», mens de kalte Lenin og hans kampfeller «de gamle». De begynte å følge en feilaktig politisk linje. De erklærte at arbeiderne bare skulle oppfordres til økonomisk kamp mot arbeidsherrene. Hva den politiske kamp angikk, så var den det liberale borgerskaps sak, og det skulle ha ledelsen av den poli­tiske kamp.

Slike folk ble kalt «økonomister».

Dette var den første kompromissvennlige, opportunistiske gruppen innenfor de marxistiske organisasjoner i Russland.

4. Lenins kamp mot narodnikbevegelsen og den «legale marx­isme». Lenins idé om forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene. Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis 1. kon­gress.

Selv om Plekhanov allerede i 80-årene hadde gitt narodnikenes idésystem et grunnskudd, ble narodnikenes synsmåter likevel i begynnelsen av 90-årene møtt med sympati av en del av den revolusjonære ungdom. En viss del av ungdommen lot seg ikke bringe vekk fra tanken at Russland kunne unngå den kapitalis­tiske utviklings vei, at det var bøndene og ikke arbeiderklassen som ville spille hovedrollen i revolusjonen. Restene av narodnikene søkte på alle mulige måter å hindre utbredelsen av marx­ismen i Russland, de bekjempet marxistene og søkte på alle måter å så mistillit til dem. For å sikre den videre utbredelse av marxismen og muligheten for å skape et sosialdemokratisk arbeiderparti, var det nødvendig å knuse narodnikbevegelsen ideologisk for alltid.

Dette arbeid ble utført av Lenin.

I sin bok «Hva er «folkevennene» og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene?» (1894) avslørte Lenin fullstendig narod­nikenes sanne ansikt, viste at de var falske «folkevenner», som i virkeligheten gikk mot folkets sak.

Narodnikene i 90-årene hadde i virkeligheten for lenge siden gitt opp enhver revolusjonær kamp mot tsarregjeringen. De libe­rale narodnikene prekte forsoning med tsarregjeringen. «De tror simpelthen» skrev Lenin om den tids narodniker, «at regjeringen kan ordne alt til det beste, hvis en ber den pent og pyntelig om det.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. I, s. .249, norsk utg.)

Narodnikene i 90-årene lukket Øynene for fattigfolks stilling på landsbygda, for klassekampen på landsbygda, for kulakenes utbytting av de fattige bønder, og lovpriste utviklingen av kulakbrukene. De opptrådte i virkeligheten som talsmenn for kula­kenes interesser.

Samtidig drev narodnikene i sine tidsskrifter en hetskampanje mot marxistene. Narodnikene forvrengte og forfalsket bevisst de russiske marxisters synsmåter og påsto at marxistene ønsket at landsbygda skulle ruineres, at marxistene ville «smelte om hver bonde i fabrikk-digelen». Lenin avslørte falskheten i denne kritikk fra narodnikene, og påviste at saken ikke dreidde seg om marxistenes «ønsker», men om den faktiske gang i kapitalis­mens utvikling i Russland, en utvikling som uunngåelig fører med seg at proletariatet øker i tall. Men proletariatet ville bli det kapitalistiske samfunns banemann.

Lenin påviste at de virkelige folkevennene, som ønsket å avskaffe kapitalistenes og godseiernes åk og tilintetgjøre tsarismen, ikke var narodnikene, men marxistene.

I sin bok «Hva er folkevennene» stilte Lenin for første gang i forgrunnen idéen om det revolusjonære forbund av arbeiderne og bøndene som hovedmidlet til å styrte tsarismen, godseierne og borgerskapet.

I en rekke av sine artikler i denne perioden leverte Lenin en grundig kritikk av de midler som hovedgruppen av narod­nikene — tilhengerne av «Narodnaja volja» og senere narodni­kenes etterkommere, de sosial revolusjonære, nyttet i den politiske kamp, særlig den individuelle terrors taktikk. Lenin mente denne taktikk var skadelig for den revolusjonære bevegelse, da den erstattet massenes kamp med de enkelte helters kamp. Den be­tydde mistro til den revolusjonære folkebevegelsen.

I boka «Hva er folkevennene» trakk Lenin opp de grunnleg­gende oppgaver for de russiske marxister. Etter Lenins mening burde de russiske marxister i første rekke organisere et enhetlig sosialistisk arbeiderparti av de spredte marxistiske sirkler. Lenin pekte videre på at nettopp arbeiderklassen i Russland i forbund med bøndene ville komme til å styrte tsarens selvherskerdømme, og at det russiske proletariat deretter i forbund med de arbeidende og utbyttede masser, side om side med proletariatet i andre land, ville rykke fram på den åpne politiske kamps rake vei til den seierrike kommunistiske revolusjon.

Såleis viste Lenin for mer enn 40 år siden den rette veien for arbeiderklassens kamp, fastslo arbeiderklassens rolle som den førende revolusjonære kraft i samfunnet og bøndenes rolle som arbeiderklassens forbundsfelle.

Lenin og hans tilhengeres kamp mot narodnikbevegelsen førte allerede i 90-årene til at denne bevegelse ble ideologisk knust for alltid.

En veldig betydning hadde også Lenins kamp mot den «legale marxisme». Det pleier til alle tider i historien å være slik, at en stor samfunnsbevegelse i regelen får midlertidig tilslutning av «medløpere». Slike medløpere var nettopp de såkalte «legale marxister». Marxismen tok til å bli vidt utbredt i Russland. Og så begynte borgerlige intellektuelle å pynte seg med marxistiske klær. De trykte sine artikler i legale aviser og tidsskrifter, dvs. slike aviser og tidsskrifter som var tillatt av tsarregjeringen. Det var derfor de ble kalt «legale marxister».

På sitt vis førte de kamp mot narodnikene. Men de forsøkte å utnytte denne kampen og marxismens fane for å få arbeider­bevegelsen underordnet og tilpasset det borgerlige samfunns interesser, borgerskapets interesser. Av Marx’ lære strøk de det viktigste — læren om den proletariske revolusjon, om proletari­atets diktatur. Den mest fremragende legale marxist, Peter Struve, lovpriste borgerskapet, og istedenfor å oppfordre til revolusjonær kamp mot kapitalismen — oppfordret han til å «erkjenne vår manglende kultur og gå i lære hos kapitalismen».

I kampen mot narodnikene mente Lenin det var tillatt å inngå en midlertidig overenskomst med de «legale marxister» for å utnytte dem mot narodnikene, for eksempel ved i fellesskap å gi ut en trykt artikkelsamling mot narodnikene. Men samtidig kritiserte Lenin med all skarphet de «legale marxister» og avslørte deres borgerlig-liberale vesen.

Mange av disse «medløpere» ble senere kadetter, dvs. tilhen­gere av Det konstitusjonell-demokratiske parti (det russiske borgerskaps viktigste parti), og under borgerkrigen ble de innbitte hvitegardister.

Ved siden av «Kampforbundene» i Petersburg, Moskva, Kiev osv. oppsto det likeledes sosialdemokratiske organisasjoner i Russlands vestlige nasjonale grensedistrikter. I 90-årene skilte det seg ut marxistiske elementer fra det polske nasjonalistiske parti, og de dannet «Polens og Litauens sosialdemokrati». I slutten av 90-årene ble det dannet lettiske sosialdemokratiske organisasjoner. I oktober 1897 ble i Russlands vestlige guvernementer dannet Det alminnelige jødiske sosialdemokratiske forbund — «Bund».

I 1894 gjorde noen av «Kampforbundene», nemlig de i Peters­burg, Moskva, Kiev og Jekaterinoslav, og «Bund» det første for søk på å forene seg i et sosialdemokratisk parti. Med dette mål for øye samlet de seg til den 1. kongress i Russlands sosialdemo­kratiske arbeiderparti (RSDAP) i mars 1898 i Minsk.

På RSDAPs 1. kongress var det i alt 9 deltakere. Lenin var ikke på kongressen, da han på den tid befant seg i forvisning i Sibir. Partiets sentralkomité som ble vak på kongressen, ble snart arrestert. Det «manifest» som ble utsendt i kongressens navn, var ennå på mange måter utilfredsstillende. Det unnlot å nevne noe om proletariatets oppgave — å erobre den politiske makt, det sa ikke noe om proletariatets ledende rolle, og det vek unna spørsmålet om proletariatets forbundsfeller i dets kamp mot tsarismen og borgerskapet.

I sine vedtak og i «manifestet» kunngjorde kongressen at Russlands sosialdemokratiske parti var dannet.

I denne formelle akt, som spilte en stor revolusjonær-propagandistisk rolle, besto betydningen av RSDAPs 1. kongress.

Men til tross for at den 1. kongress hadde funnet sted, var et marxistisk sosialdemokratisk parti i Russland faktisk ennå ikke skapt. Det lyktes ikke kongressen å forene og organisatorisk binde sammen de enkeltstående marxistiske sirkler og organisa­sjoner. Det var ennå ikke noen enhetlig linje i de lokale organi­sasjoners arbeid, partiet hadde ikke noe program, ikke noen lover, det hadde ikke noen ledelse fra et felles sentrum.

På grunn av dette og en rekke andre årsaker tok det ideo­logiske virvar i de lokale organisasjoner til å øke, og denne om­stendighet skapte gunstige betingelser for å styrke den oppor­tunistiske strømning i arbeiderbevegelsen — «økonomismen».

Det krevdes noen år med anstrengende arbeid av Lenin og den avis han hadde organisert, «Iskra», for å overvinne virvaret, få satt en stopper for opportunistisk vakling og forberede dan­nelsen av Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.

5. Lenins kamp mot «økonomismen». Lenins avis «Iskra» blir til.

Lenin var ikke på RSDAP’s 1. kongress. Han befant seg på den tid i forvisning i Sibir, i landsbyen Sjusjenskoje, dit tsar­regjeringen hadde jagd ham etter at han i lang tid hadde sittet fengslet i Petersburg i forbindelse med saken mot «Kampfor­bundet».

Men også i forvisningen fortsatte Lenin sitt revolusjonære arbeid. I forvisningen avsluttet Lenin sitt overordentlig viktige vitenskapelige arbeid «Kapitalismens utvikling i Russland», som fullstendiggjør den ideologiske tilintetgjøringen av narodnikbe­vegelsen. Der skrev han også den kjente brosjyren «De russiske sosialdemokraters oppgaver».

Til tross for at Lenin var avskåret fra umiddelbart praktisk revolusjonært arbeid, greidde han likevel å opprettholde en viss forbindelse med kameratene som drev det praktiske arbeid. Han sto i brevveksling med dem fra forvisningen, rettet forespørsler til dem og ga dem råd. Det var særlig spørsmålet om «økonomistene» som opptok Lenin på den tid. Han forsto bedre enn noen annen at «økonomismen» var selve kjernen i kompromisspolitikken, i opportunismen, at «økonomismens» seier i arbeiderbevegelsen ville bety en undergravning av proletariatets revolusjonære beve­gelse, og marxismens nederlag.

Lenin vendte seg derfor mot «økonomistene» med skarpe angrep allerede fra den første stund de trådte fram.

«Økonomistene» hevdet at arbeiderne bare skulle føre øko­nomisk kamp; hva den politiske kamp angikk, så kunne den overlates til det liberale borgerskap, som arbeiderne skulle støtte. I Lenins øyne var en slik lære som den «økonomistene» prekte, et avvik fra marxismen, en fornekting av at det er nødvendig for arbeiderklassen å ha et selvstendig politisk parti, et forsøk på å forvandle arbeiderklassen til et politisk haleheng til borgerskapet.

I 1899 sendte en gruppe «økonomister» (Prokopovitsj, Kuskova og andre, som senere ble kadetter) ut et manifest. De opptrådte mot den revolusjonære marxisme og krevde at en skulle gi av­kall på å danne et selvstendig politisk parti for proletariatet, at en skulle gi avkall på selvstendige politiske krav for arbeider­klassen. «Økonomistene» mente at den politiske kamp var det liberale borgerskaps sak; når det gjaldt arbeiderne, så var den økonomiske kamp mot arbeidsherrene tilstrekkelig for dem.

Da Lenin hadde fått kjennskap til dette opportunistiske doku­ment, sammenkalte han en konferanse av marxistene blant de politisk forviste som befant seg i nabolaget, og med Lenin i spissen sendte 17 kamerater ut en skarp protest som fordømte «økonomistenes» synsmåter.

Denne protesten, som var skrevet av Lenin, ble spredt i de marxistiske organisasjoner i hele Russland og hadde veldig betydning for utviklingen av den marxistiske tenkning og det marx­istiske parti i Russland.

De russiske «økonomister» forfektet de samme synsmåter som marxismens motstandere i de utenlandske sosialdemokratiske partier, de såkalte bernsteinianere, dvs. tilhengere av opportunis­ten Bernstein.

Derfor var Lenins kamp mot «økonomistene» samtidig en kamp mot den internasjonale opportunismen.

Hovedkampen mot «økonomismen» og for å danne et selvsten­dig politisk parti for proletariatet ble ført av den illegale avis «Iskra», som Lenin organiserte.

I begynnelsen av året 1900 vendte Lenin og andre medlemmer av «Kampforbundet» tilbake til Russland fra forvisningen i Sibir. Lenin hadde satt seg fore å skape en stor illegal marxistisk avis for hele Russland. De tallrike små marxistiske sirkler og organi­sasjoner som allerede fans i Russland, var ennå ikke knyttet sam­men innbyrdes. På dette tidspunkt, da i følge kamerat Stalins uttrykk «dilettantismen og sirkelvesenet tærte på partiet fra øverst til nederst, og det ideologiske virvar var det karakteristiske trekk ved partiets indre liv», var det å skape en illegal landsavis hoved­oppgaven for de russiske revolusjonære marxister. Bare en slik avis kunne binde sammen de spredte marxistiske organisasjoner og forberede dannelsen av et virkelig parti.

Men en slik avis var det ikke mulig å organisere i det tsaristiske Russland på grunn av politiforfølgelsen. Om en måned eller to ville avisen bli oppsport av tsarens politispioner, og ødelagt. Der­for besluttet Lenin å utgi den i utlandet. Her ble avisen trykt på meget tynt og sterkt papir og hemmelig sendt til Russland. Enkelte nummer av «Iskra» ble trykt på ny i Russland, i hemmelige tryk­keriet i Baku, Kisjinjev og Sibir.

Høsten 1900 reiste Lenin til utlandet for å treffe en avtale med kameratene fra gruppen «Arbeidets frigjøring» om utgivelsen av den landsomfattende politiske avisen. I forvisningen hadde Lenin tenkt gjennom denne saken i alle enkeltheter. Underveis fra forvisningen fikk Lenin i stand en rekke konferanser om dette spørsmålet i Ufa, Pskov, Moskva og Petersburg. Overalt avtalte han med kameratene om koder for hemmelig brevveksling, adresser for litteratursendinger osv. og drøftet sammen med dem planene for den videre kamp.

Tsarregjeringen været at den i Lenin hadde sin farligste fiende. I sin hemmelige korrespondanse skrev gendarmoffiseren i tsarens okhrana Subatov at «det er ingen som er større i revolusjonen i dag enn Uljanov (Lenin)», og derfor mente han det var formåls­tjenlig å få Lenin myrdet.

Da Lenin var kommet til utlandet, traff han en avtale med gruppen «Arbeidets frigjøring», dvs. med Plekhanov, Akselrod og V. Sasulitsj om i fellesskap å gi ut «Iskra». Hele planen for utgivelsen var utarbeidd av Lenin fra begynnelsen til slutten.

I desember 1900 utkom det første nummer av avisen «Iskra» i utlandet. Under avisens tittel sto som motto «Gnisten vil tenne en flamme». Disse ord var tatt fra dekabristenes²) svar til dikteren Pusjkin, som sendte en hilsen til dem til deres forvisningssted i Sibir.

Og virkelig, fra den gnisten («Iskra») som Lenin tente, flammet senere den store revolusjonsbrannen opp, den som helt fortærte adelens og godseiernes tsarmonarki og borgerskapets makt.

Kort sammendrag

Det marxistiske sosialdemokratiske arbeiderparti i Russland ble skapt i kamp, først og fremst mot narodnikbevegelsen, mot dens feilaktige synsmåter som var skadelige for revolusjonens sak.

Bare ved ideologisk å knuse narodnikenes synsmåter kunne grunnen ryddes for dannelsen av et marxistisk arbeiderparti i Russland. Et avgjørende slag ble tilføyd narodnikbevegelsen i 80- årene av Plekhanov og hans gruppe «Arbeidets frigjøring».

Lenin fullførte i 90-årene kampen for å tilintetgjøre narodnik­bevegelsen ideologisk, og knuste den fullstendig.

Gruppen «Arbeidets frigjøring» som ble grunnlagt i 1883 ut­førte et stort arbeid med å utbre marxismen i Russland. Den la sosialdemokratiets teoretiske grunnlag og tok det første skritt hen mot arbeiderbevegelsen.

Med kapitalismens utvikling i Russland vokste industriproletariatet tallmessig hurtig. I midten av 80-årene slo arbeiderklassen inn på den organiserte kamps vei, på masseaksjonenes vei i form av organiserte streiker. Men de marxistiske grupper og sirkler beskjeftiget seg bare med propaganda, de forsto ikke at det var formålstjenlig å gå over til masseagitasjon i arbeiderklassen, de var derfor ennå ikke praktisk forbundet med arbeiderbevegelsen og ledet den ikke.

Da Lenin i Petersburg (1895) dannet «Kampforbundet for arbeiderklassens frigjøring», som drev masseagitasjon blant arbeiderne, og ledet massestreiker, markerte det en ny etappe — overgangen til masseagitasjon blant arbeiderne og marxismens forening med arbeiderbevegelsen. «Kampforbundet lor arbeiderklassens frigjøring» i Petersburg var den første kimen til et revolusjonært proletarisk parti i Russland. Ikke lenge etter at «Kampforbundet» var dannet, ble det grunnet marxistiske organisasjoner i alle viktige industrisentrer, så vel som i grenseområdene.

I 1898 ble det gjort et første, om enn mislykket forsøk på å forene de marxistiske sosialdemokratiske organisasjoner i ett parti — RSDAP’s 1. kongress ble holdt. Men denne kongressen skapte ennå ikke partiet: det fantes hverken noe program eller lover for partiet, ingen sentralledelse, og det var nesten ingen forbindelse mellom de enkelte sirkler og grupper.

For å forene og knytte sammen de spredte marxistiske organisasjoner i et parti, framsatte og gjennomførte Lenin planen om å skape de revolusjonære marxisters første landsavis — «Iskra».

Hovedmotstanderne mot å danne et enhetlig politisk arbeiderparti var i denne periode «økonomistene». De benektet nødvendigheten av et slikt parti. De understøttet splittelsen og de enkeltstående gruppers dilletantisme. Nettopp mot dem var det Lenin og «Iskra», som han hadde organisert, rettet sine slag.

Da de første nummer av «Iskra» kom ut (1900 til 1901) betydde det overgangen til en ny periode — en periode da det virkelig ble dannet et enhetlig parti av de spredte gruppene og sirklene — Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.

Kapitel II. Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti blir dannet. Bolsjevikenes og mensjevikenes fraksjoner oppstår innenfor partiet. (1901-1904)

1. Oppsvinget i den revolusjonære bevegelse i Russland i årene 1901-1904.

I slutten av det 19. århundre brøt det ut en industrikrise i Europa. Denne krisen nådde snart også Russland. I kriseårene — 1900—1903 — ble det stengt om lag 3000 store og små bedrifter. Over 100 000 arbeidere ble kastet på gata. Arbeidslønnen for de arbeidere som ble igjen på bedriftene, ble skåret kraftig ned. De ubetydelige innrømmelser som arbeiderne tidligere hadde til­tvunget seg av kapitalistene i hårdnakkede økonomiske streiker, ble nå tatt tilbake.

Industrikrisen og arbeidsløsheten kunne hverken stanse eller svekke arbeiderbevegelsen. Tvert imot begynte arbeidernes kamp å anta en stadig mer revolusjonær karakter. Fra økonomiske streiker tok arbeiderne til å gå over til politiske streiker. Til slutt gikk arbeiderne over til demonstrasjoner, stilte politiske krav om demokratiske friheter og oppstilte parolen: «Ned med det tsaristiske selvherskerdømme».

I 1901 utviklet første-mai-streiken ved Obukhovs ammuni­sjonsfabrikk i Petersburg seg til et blodig sammenstøt mellom arbeiderne og troppene. Mot de væpnede tsaristiske troppene hadde arbeiderne bare stein og jernstykker. Arbeidernes hård­nakkede motstand ble brutt. Og etterpå fulgte grusomme repre­salier: omkring 800 arbeidere ble arrestert, mange ble kastet i fengsel og sendt på straffarbeid. Men det heltemodige «Obukhov- forsvaret» øvde en betydelig innflytelse på arbeiderne i Russland og framkalte en bølge av sympati blant dem.

I mars 1902 fant det sted store streiker og en demonstrasjon blant arbeiderne i Batum, organisert av den sosialdemokratiske komité i Batum. Demonstrasjonene i Batum satte arbeiderne og bondemassene i Transkaukas i bevegelse.

Samme år — 1902 — fant det sted en stor streik i Rostov ved Don. Først streiket jernbanefolkene, snart sluttet arbeiderne ved mange bedrifter seg til dem. Streiken satte alle arbeiderne i bevegelse, på massemøtene utenfor byen samlet det seg flere dager i trekk opptil 30 000 arbeidere. På disse massemøtene ble sosial­demokratiske proklamasjoner lest høyt, og det opptrådte talere. Politiet og kosakkene var ikke i stand til å drive fra hverandre de tusener av deltakere på disse arbeidermøtene. Da noen arbei­dere ble drept av politiet, samlet det seg neste dag en veldig arbeiderdemonstrasjon til begravelsen deres. Først etter at den hadde samlet tropper fra nabobyene, greidde tsarregjeringen å slå ned streiken. Det var RSDAP’s Don-komité som ledet Rostovarbeidernes kamp.

Enda større omfang fikk streikene i 1903. Dette året fant det sted politiske massestreiker i sør, de omfattet Transkaukas (Baku, Tiflis, Batum) og de største byene i Ukraina (Odessa, Kiev, Jekaterinoslav). Streikene ble stadig mer hårdnakket og organisert. Til forskjell fra arbeiderklassens tidligere aksjoner var det nå de sosial­demokratiske komitéene som nesten overalt ledet arbeidernes politiske kamp.

Russlands arbeiderklasse reiste seg til revolusjonær kamp mot tsarveldet.

Arbeiderbevegelsen øvde også sin innflytelse på bøndene. Våren og sommeren 1902 reiste bøndene seg i Ukraina (i Poltava- og Kharkov-guvernementene) og i Volgaområdet. Bøndene brente godseiernes herregårder, beslagla godseiernes jord, drepte forhatte distrikts-politisjefer og godseiere. Mot de opprørske bøndene ble det sendt tropper, det ble skutt på bøndene, flere hundre av dem ble arrestert, lederne og organisatorene ble kastet i fengsel, men bøn­denes revolusjonære bevegelse fortsatte å vokse.

Arbeidernes og bøndenes revolusjonære aksjoner viste at revo­lusjonen holdt på å modne og rykke nærmere i Russland.

Under innflytelse av arbeidernes revolusjonære kamp tiltok også opposisjonsbevegelsen blant studentene. Som svar på studen­tenes demonstrasjoner og streiker stengte regjeringen universite­tene, kastet flere hundre studenter i fengsel og fant til slutt på å skrive ut de studenter som ikke ville bøye seg, til soldater. Som svar på dette organiserte studentene ved alle høyskolene en general­streik vinteren 1901—02. Denne streiken omfattet om lag 30 000 studenter.

Arbeidernes og bøndenes revolusjonære bevegelse og særlig represaliene mot studentene fikk også de liberale borgerne og de liberale godseiere som satt i de såkalte semstvoer til å reagere, tvang dem til å heve sin røst til «protest» mot «overgrepene» fra tsarregjeringen, som hadde tatt represalier mot deres sønner, stu­dentene.

Støttepunktene for de liberale i semstvoene var semstvostyrene. Semstvostyrer kaltes de lokale forvaltningsorganene som tok seg av rent lokale saker som angikk befolkningen på landsbygda (an­legg av veier, bygging av sykehus og skoler). De liberale godseierne spilte en temmelig framtredende rolle i semstvostyrene. De var nær forbundet med de liberale borgere og smeltet nesten sammen med dem, for de begynte selv på sine egne gods å gå over fra halvfeudal husholdning til kapitalistisk, da denne var mer for­delaktig. Begge disse grupper av liberale gikk naturligvis inn for tsarregjeringen, men de var mot tsarismens «overgrep», da de fryktet for at nettopp disse «overgrepene» kunne styrke den revolusjonære bevegelse. Samtidig som de fryktet tsarismens «overgrep», fryktet de revolusjonen enda mer. Når de liberale protesterte mot tsarismens «overgrep», forfulgte de to mål, for det første «å bringe tsaren til fornuft», for det annet å ta på seg en maske av «stor utilfredshet» med tsarismen, vinne folkets tillit, få folket eller en del av folket bort fra revolusjonen og dermed svekke den.

Naturligvis representerte den liberale semstvobevegelsen ingen som helst fare for tsarismens eksistens, men den var likevel et tegn på at det slett ikke sto bra til med tsarismens «evige» støtter.

Den liberale semstvobevegelse førte i 1902 til organiseringen av den borgerlige gruppe «Osvobosjdenije» («Frigjøringen») som dannet kjernen i det senere viktigste borgerlige parti i Russland — kadettpartiet.

Da tsarismen så hvordan arbeider- og bondebevegelsen bredte seg over landet som en stadig mer truende flom, tok den alle rådgjerder for å stanse den revolusjonære bevegelse. Stadig oftere ble det brukt væpnet makt mot arbeidernes streiker og demonstra­sjoner, kuler og knut ble tsarregjeringens vanlige svar på arbei­dernes og bøndenes aksjoner, fengslene og forvisningstedene ble overfylt.

Ved siden av de forsterkede represalier forsøkte tsarregjeringen også å ty til andre, mer «smidige» åtgjerder, som ikke hadde karakteren av represalier, for å bringe arbeiderne bort fra den revolusjonære bevegelse. Det ble gjort forsøk på å skape gule arbeiderorganisasjoner under gendarmenes og politiets formynderskap. Disse organisasjonene kaltes den gang «politisosialismens» organisasjoner eller subatovorganisasjoner (etter gendarmobersten Subatov, som organiserte disse politikontrollerte arbei­derorganisasjonene). Gjennom sine agenter strepte tsarens hem­melige politi (okhranaen) etter å få arbeiderne til å tro at tsar- regjeringen selv var beredt til å hjelpe arbeiderne med å oppfylle deres økonomiske krav. «Hvorfor skal dere beskjeftige dere med politikk, hvorfor skal dere lage revolusjon, når tsaren selv står på arbeidernes side,» sa subatovfolkene til arbeiderne. Subatov- folkene fikk dannet sine organisasjoner i noen byer. Etter mønster av subatovorganisasjonene og med samme mål for øye ble det i 1904 av presten Gapon dannet en organisasjon under navnet «Russiske fabrikk- og verkstedarbeideres samfunn i Petersburg».

Men tsarokhranaens forsøk på å få underlagt seg arbeiderbeve­gelsen lyktes ikke. Tsarregjeringen var ikke i stand til å få bukt med den voksende arbeiderbevegelsen med den slags midler. Arbeiderklassens voksende revolusjonære bevegelse feide disse politi­organisasjonene vekk fra sin vei.

2. Lenins plan for oppbyggingen av det marxistiske parti. «Økonomistenes» opportunisme. «Iskra»s kamp for Lenins plan. Lenins bok «Hva må gjøres?». Det marxistiske partis ideo­logiske grunnlag.

Skjønt Russlands sosialdemokratiske partis 1. kongress var blitt holdt i 1898 og hadde erklært at partiet var dannet, var det likevel ikke skapt noe virkelig parti. Det fantes ikke noe program og ingen lover for partiet. Partiets sentralkomite som var valt på den 1. kongress ble arrestert og ble ikke avløst av en ny, for det var ingen til avløse den. Ikke nok med det. Etter den 1. kongress tiltok det ideologiske virvar og den organisasjonsmessige oppflising enda mer.

Mens årene 1884—1894 var en periode da narodnikbevegelsen ble beseiret og sosialdemokratiet ideologisk forberedt, og årene 1894—1898 en periode da det ble gjort et, riktignok mislykket forsøk på å danne et sosialdemokratisk parti av de enkeltstående marxistiske organisasjoner, så ble perioden etter 1898 en tid da den ideologiske og organisatoriske forvirringen i partiet økte. Marxismens seier over narodnikbevegelsen og arbeiderklassens revolusjonære aksjoner viste at marxistene hadde rett, og økte den revolusjonære ungdommens sympati for marxismen. Marx­ismen ble mote. Dette førte til at hele masser av revolusjonær ungdom fra de intellektuelle kretsene strømte inn i de marxistiske organisasjoner. Disse masser var teoretisk svake, uerfarne i orga­nisasjonsmessig og politisk henseende og hadde bare en dunkel, for størstedelen uriktig forestilling om marxismen, en forestilling som de hadde fått fra de «legale marxisters» opportunistiske skriverier som pressen var full av. Denne omstendighet førte til at det teoretiske og politiske nivå i de marxistiske organisasjonene sank, til at «legal-marxistiske» opportunistiske strømninger trengte seg inn i dem, til at det ideologiske virvar, den politiske vaklingen og den organisatoriske forvirringen økte.

Det voksende oppsving i arbeiderbevegelsen og den åpenbare kjensgjerning at revolusjonen var nær forestående, krevde at det ble dannet et enhetlig sentralisert parti for arbeiderklassen, et parti som var i stand til å lede den revolusjonære bevegelse. Men partiets lokale organer, de lokale komiteene, gruppene og sirklene, var i en så bedrøvelig tilstand, de var organisatorisk så oppsplittet og stemte ideologisk så lite overens, at oppgaven å danne et slikt parti bydde på utrolige vansker.

Vanskene besto ikke bare i at en måtte bygge opp partiet under stadige harde forfølgelser fra tsarregjeringen, som stadig rev de beste tillitsmann bort fra organisasjonens rekker og sendte dem i forvisning, i fengsel og på tvangsarbeid. Vanskene besto dess­uten i at en betydelig del av de lokale komitéene og deres tillits­menn ikke ville vite av noe annet enn sitt lokale praktiske småarbeid og ikke forsto det skadelige ved at partiet manglet organisatorisk og ideologisk enhet. De hadde vent seg til at partiet var splittet opp, til den ideologiske forvirring i partiet, og mente at en kunne greie seg uten noe enhetlig sentralisert parti.

For å skape et sentralisert parti måtte en overvinne denne tilbakeliggenheten, tregheten og snevre praktisismen hos de lokale organer.

Men det var ikke alt. Det fans i partiet en temmelig tallrik gruppe som hadde sine presseorganer — «Rabotsjaja mysl» (Arbeidertanken) i Russland og «Rabotsjeje djelo» (Arbeidersaken) i utlandet, en gruppe som forsøkte teoretisk å rettferdiggjøre den organisatoriske oppflisingen og det ideologiske virvaret i partiet, og som ikke sjelden tilmed lovpriste dette og mente at oppgaven å skape et enhetlig sentralisert politisk parti for arbeiderklassen var en unødvendig oppgave, et meningsløst påfunn.

Det var «økonomistene» og deres tilhengere.

For å skape et enhetlig politisk parti for proletariatet måtte en framfor alt knuse «økonomistene».

Å løse disse oppgavene og bygge opp arbeiderklassens parti var det Lenin tok fatt på.

Det var delte meninger i spørsmålet hva man skulle ta fatt på for å bygge opp arbeiderklassens enhetlige parti. Noen trodde at en måtte begynne oppbyggingen av partiet med å innkalle partiets 2. kongress, som skulle forene de lokale organisasjoner og skape partiet. Lenin var mot denne oppfatningen. Han mente at før en innkalte kongressen, måtte en klarlegge spørsmålet om partiets formål og oppgaver, måtte en vite hva slags parti en ville bygge opp, måtte en ideologisk avgrense seg fra «økonomistene», måtte en åpent og ærlig si til partiet at det eksisterte to forskjellige oppfatninger om partiets formål og oppgaver — «økonomistenes» oppfatning og de revolusjonære sosialdemokraters oppfatning, måtte en føre en bred pressepropaganda for det revolusjonære sosialdemokratis synsmåter på samme måte som «økonomistene» førte den for sine synsmåter i sine presseorganer, måtte en gi de lokale organisasjoner mulighet til å treffe et bevisst valg mellom disse to strømninger — og først etter at dette nødvendige forarbeid var gjort, kunne en sammenkalle partiets kongress.

Lenin sa det rett ut:

«Innen vi samler oss og for å kunne samle oss, må vi først avgjort og bestemt avgrense oss fra hverandre.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 40, norsk utg.)

I samsvar med dette mente Lenin at en skulle begynne opp­byggingen av arbeiderklassens politiske parti med å organisere en allrussisk politisk kampavis, som skulle drive propaganda og agitasjon for det revolusjonære sosialdemokratis synsmåter, og at utgivelsen av en slik avis måtte være det første skritt til oppbyg­gingen av partiet.

I sin kjente artikkel «Hva skal en begynne med?» skisserte Lenin en konkret plan for oppbyggingen av partiet og utviklet den siden i sin berømte bok «Hva må gjøres?»

«Etter vår mening,» sa Lenin i samme artikkel, «må ut­gangspunktet for vår virksomhet, det første praktiske skritt til å danne den forønskede organisasjon,³ og endelig den lede­tråd som vi må følge for urokkelig å kunne utvikle, utdype og utvide denne organisasjon, være å skape en allrussisk politisk avis . . . Uten denne er det umulig systematisk å gjennomføre den prinsippfaste og allsidige propaganda og agitasjon som er den stadige og viktigste oppgave for sosialdemokratiet i sin alminnelighet og som er en særlig aktuell oppgave på det nå­værende tidspunkt, da interessen for politikk og sosialismens spørsmål er vakt i de bredeste lag av befolkningen.» (Samme sted, s. 18—19.)

Lenin mente at en slik avis ikke bare ville tjene som et middel til å sveise partiet sammen ideologisk, men også som et middel til organisatorisk å forene de lokale organisasjoner til et parti. Et nett av tillitsmenn og korrespondenter for en slik avis — og disse tillitsmenn og korrespondenter skulle være representanter for de lokale organisasjoner — skulle være den ryggraden som partiet organisatorisk formet seg rundt. «For,» sa Lenin «avisen er ikke bare en kollektiv propagandist og agitator, men også en kollektiv organisator».

«Dette nett av tillitsmenn,» sa Lenin i denne artikkel, «vil danne ryggraden nettopp i en slik organisasjon som vi behøver, stor nok til å omfatte hele landet; tilstrekkelig omfattende og mangesidig til å kunne gjennomføre en streng og detaljert arbeidsdeling, tilstrekkelig utholdende til under alle omsten­digheter, alle «vendepunkter» og uventede begivenheter urok­kelig å kunne utføre sitt eget arbeid; smidig nok til på den ene side å kunne unnvike et slag på åpen mark med en i styrke overlegen fiende, når denne har samlet alle sine krefter på ett punkt, og på den annen side til å kunne utnytte denne fiendes klossethet og angripe ham der, hvor og når han minst venter et angrep.» (Samme sted, s. 21.)

En slik avis skulle «Iskra» bli.

Og «Iskra» ble virkelig nettopp en slik landsomfattende russisk politisk avis, som forberedte den ideologiske og organisatoriske sammensveisning av partiet.

Hva angår selve partiets oppbygging og sammensetning, så mente Lenin at partiet skulle bestå av to deler: a) en snever krets av regulære ledende, tillitsmannskadrer, som hovedsakelig skulle bestå av yrkesrevolusjonære, dvs. tillitsmenn som var fritatt for all annen beskjeftigelse enn partiarbeid, som hadde et nød­vendig minimum av teoretisk kunnskap, politisk erfaring, orga­nisatoriske ferdigheter og som hadde litt begrep om kunsten å kjempe mot tsarpolitiet, kunsten å skjule seg for politiet, og b) et omfattende nett av lokale partiorganisasjoner, en tallrik masse av partimedlemmer som var omgitt av hundretusener arbeidsfolks sympati og støtte.

«Jeg hevder,» skrev Lenin, «1) at ingen revolusjonær be­vegelse kan være av varighet uten en stabil lederorganisasjon, som verner om kontinuiteten, 2) at jo bredere den masse er som spontant trekkes inn i kampen . . . desto mer bydende er nødvendigheten av en slik organisasjon og desto fastere må denne organisasjon være … 3) at en slik organisasjon hoved­sakelig må bestå av folk som yrkesmessig beskjeftiger seg med revolusjonær virksomhet, 4) at det i et absolutistisk land vil være desto vanskeligere å «innfange» en slik organisasjon jo mer vi innskreniker dens medlemsstokk, slik at de som deltar bare er medlemmer som yrkesmessig beskjeftiger seg med revolusjonær virksomhet og yrkesmessig er skolert i kunsten å kjempe mot det politiske politi, og 5) desto bredere vil den krets av personer så vel fra arbeiderklassen som fra de øvrige samfunnsklasser bli som vil ha mulighet for å delta i bevegel­sen og arbeide aktivt i den.» (Samme sted, s. 126.)

Med omsyn til karakteren av det partiet som skulle dannes og dets rolle i forhold til arbeiderklassen, og med omsyn til partiets formål og oppgaver, mente Lenin at partiet skulle være arbeider­klassens fortropp, at det skulle være arbeiderbevegelsens førende kraft, som forente og ledet proletariatets klassekamp. Partiets endelige mål skulle være å styrte kapitalismen og opprette sosia­lismen. Det nærmeste mål skulle være å styrte tsarismen og opp­rette en demokratisk ordning. Og da det ville være umulig å styrte kapitalismen uten først å ha styrtet tsarismen, ville partiets hoved­oppgave på det daværende tidspunkt bestå i å reise arbeider­klassen, reise hele folket til kamp mot tsarismen, utvikle en revo­lusjonær folkebevegelse mot tsarismen og styrte tsarismen som den første og største hindring på veien til sosialismen.

«Historien,» sa Lenin, «har nå stilt oss som nærmeste opp­gave den som er den mest revolusjonære av alle proletariatets nærmeste oppgaver i noe land. Virkeliggjøringen av denne oppgave, å ødelegge det mektigste bolverk ikke bare for den europeiske, men også (kan vi nå si) for den asiatiske reaksjon, ville gjøre det russiske proletariat til det internasjonale revo­lusjonære proletariats fortropp.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 45, norsk utg.)

Og videre:

«Vi må ikke glemme at kampen mot regjeringen for enkelte krav, erobringen av enkelte innrømmelser bare er små sam­menstøt med fienden, små forpostfektninger, og at den av­gjørende kamp ennå forestår. Foran oss ligger i hele sin velde en fiendtlig festning, og fra denne bombarderes vi med et regn av kuler og prosjektiler, som fratar oss våre beste kjempere. Vi må innta denne festningen, og vi kommer til å innta den hvis vi forener alle krefter i det våknende proletariat med alle de russiske revolusjonære krefter i ett parti, som samler om seg alt levende og ærlig som fins i Russland. Og først da vil den russiske arbeiderrevolusjonære Pjotr Aleksejevs store spå­dom gå i oppfyllelse: ‘Arbeidsfolkets millioner vil løfte sin barkede neve, despotismens åk, som er beskyttet av soldatbajonetter, vil synke i grus.’» (Samme sted, s. 13—14.)

Slik var Lenins plan for å skape et parti for arbeiderklassen under de forhold som rådde i det tsaristiske eneveldige Russland.

«Økonomistene» var ikke sene med å åpne ilden mot den leninske planen.

«Økonomistene» hevdet at den almenpolitiske kampen mot tsarismen var en sak som angikk alle klasser, først og fremst borgerskapet. Denne kampen, hevdet de, var derfor ikke av noen betydningsfull interesse for arbeiderklassen, for arbei­dernes hovedinteresse lå i den økonomiske kampen mot arbeids­herrene for høyere lønn, for bedre arbeidsvilkår osv. Derfor skulle sosialdemokratene ikke stille seg som nærmeste hoved­oppgave å føre politisk kamp mot tsarismen, å styrte tsarismen, men å organisere «arbeidernes økonomiske kamp mot arbeids­herrene og regjeringen», og med økonomisk kamp mot regjeringen forsto de kampen for å bedre fabrikklovgivningen. «Økonomistene» forsikret at med en slik metode kunne en «gi selve den økonomiske kampen en politisk karakter».

«Økonomistene» vågde ikke lenger uttrykkelig å bestride nød­vendigheten av et politisk parti for arbeiderklassen. Men de mente at partiet ikke skulle være den ledende kraft i arbeiderbevegelsen, at det ikke skulle blande seg inn i arbeiderklassens spontane bevegelse — enda mindre lede den, men skulle bare følge i kjøl­vannet etter den, studere den og trekke lærdom av den.

«Økonomistene» hevdet videre at det bevisste elements rolle i arbeiderbevegelsen — den sosialistiske bevissthets, den sosialis­tiske teoris organiserende og ledende rolle var betydningsløs eller nesten betydningsløs, at sosialdemokratiet ikke skulle løfte arbei­derne opp til den sosialistiske bevissthets nivå, men at det selv tvert imot skulle tilpasse seg og stige ned til det nivå som arbeider­klassens gjennomsnittlige eller til og med mest tilbakeliggende lag sto på, at sosialdemokratiet ikke skulle føre den sosialistiske bevissthet inn i arbeiderklassen, men at det skulle vente inntil arbeiderklassens spontane bevegelse selv utviklet den sosialistiske bevissthet med egne krefter.

Når det gjaldt Lenins organisasjonsplan for oppbyggingen av partiet, så de på den som en slags vold mot den spontane bevegelse.

I «Iskra»s spalter og særlig i sin berømte bok «Hva må gjøres?» gikk Lenin til kamp mot denne «økonomistenes» oppor­tunistiske filosofi og lot ikke stein tilbake på stein av den.

1) Lenin påviste at det å lede arbeiderklassen bort fra den almenpolitiske kampen mot tsarismen og begrense dens oppgaver til den økonomiske kamp mot arbeidsherrene og regjeringen, mens en lot både arbeidsherrene og regjeringen være i fred, betydde å dømme arbeiderne til evig slaveri. Arbeidernes øko­nomiske kamp mot arbeidsherrene og regjeringen var en trade-unionistisk kamp for bedre betingelser for salget av sin arbeids­kraft til kapitalistene. Men arbeiderne ville ikke bare kjempe for bedre betingelser for salget av sin arbeidskraft til kapitalis­tene, men også for å tilintetgjøre selve det kapitalistiske systemet, som dømte dem til å måtte selge sin arbeidskraft til kapitalistene og la seg utbytte. Men arbeiderne kunne ikke utfolde sin kamp mot kapitalismen, kunne ikke utfolde sin kamp for sosialismen så lenge tsarismen, kapitalismens bandhund, sto i veien arbeider­bevegelsen. Derfor besto partiets og arbeiderklassens nærmeste oppgave i å rydde tsarismen av veien og dermed brøyte vei for sosialismen.

2) Lenin påviste at det å lovprise den spontane prosess i arbei­derbevegelsen og benekte partiets ledende rolle, å redusere dets rolle til å være bare registrator av hendingene — betydde å preke «khvostisme» (halehengspolitikk), å preke partiets forvandling til et haleheng til den spontane prosess, til en passiv kraft i beve­gelsen, bare i stand til å stå som tilskuer til den spontane prosess og overlate begivenhetene til deres egen gang. Å drive en slik propaganda betydde å gå inn for å tilintetgjøre partiet, dvs. å la arbeiderklassen bli uten parti, dvs. å la arbeiderklassen bli stående våpenløs. Men å la arbeiderklassen bli stående våpenløs på en tid da arbeiderklassen sto overfor slike fiender som tsarismen, som var væpnet med alle kampmidler, og borgerskapet som var organisert etter tidens krav og med sitt eget parti som ledet dets kamp mot arbeiderklassen — betydde å forråde arbeiderklassen.

3) Lenin påviste at det å gjøre knefall for spontaniteten i arbeiderbevegelsen og tale nedsettende om bevissthetens rolle, tale nedsettende om den sosialistiske bevissthets, den sosialistiske teoris rolle — betydde for det første en hån mot arbeiderne som følte seg dratt mot bevisstheten som mot lyset, for det annet å gjøre teorien verdiløs i partiets øyne, dvs. gjøre verdiløst det våpen som hjalp det til å erkjenne nåtiden og forutse framtiden, og for det tredje å synke helt og for bestandig ned i opportunismens sump.

«Uten en revolusjonær teori,» sa Lenin, «kan det heller ikke gis noen revolusjonær bevegelse . . . Forkjemperens rolle kan bare fylles av et parti som ledes av en framskreden teori.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 42—43, norsk utg.)

4) Lenin påviste at «økonomistene» bedro arbeiderklassen når de påsto at den sosialistiske ideologi kunne oppstå av arbeider­klassens spontane bevegelse, for i virkeligheten oppstår den sosia­listiske ideologi ikke av den spontane bevegelse, men av viten­skapen. Når «økonomistene» benektet nødvendigheten av å bringe den sosialistiske bevissthet inn i arbeiderklassen, ryddet de veien for den borgerlige ideologi, gjorde det lettere å bringe den inn i og forankre den i arbeiderklassen — følgelig begravde de ideen om å forene arbeiderbevegelsen med sosialismen og hjalp såleis borgerskapet.

«Ethvert knefall for spontaniteten i arbeiderbevegelsen,» sa Lenin, «enhver forringelse av det «bevisste elements», sosi­aldemokratiets rolle, betyr derved samtidig — aldeles uav­hengig av om den som nedsetter denne rolle, ønsker det eller ikke — en styrkelse av den borgerlige ideologis innflytelse på arbeiderne.» (Samme sted, s. 54.)

Og videre:

«Spørsmålet kan bare stilles slik: borgerlig eller sosialistisk ideologi. Her fins ingen mellomting . . . Derfor betyr enhver nedsettelse av den sosialistiske ideologi, ethvert avvik fra den, at den borgerlige ideologi samtidig blir styrket.» (Samme sted, s. 56.)

5) Idet Lenin summerte alle disse feilene hos «økonomistene», kom han til den slutning at «økonomistene» ikke ville ha et parti for den sosiale revolusjon, som skulle frigjøre arbeiderklassen fra kapitalismen, men et parti for «sosiale reformer», som forut­satte opprettholdelsen av kapitalismens herredømme, at «økonomistene» som følge av dette var reformister som forrådte prole­tariatets grunnleggende interesser.

6) Lenin påviste endelig at «økonomismen» ikke var noen tilfeldig foreteelse i Russland, at «økonomistene» var formidlere av borgerskapets innflytelse på arbeiderklassen, at de i de vest­europeiske sosialdemokratiske partier hadde forbundsfeller i revisjonistene, tilhengerne av opportunisten Bernstein. I sosial­demokratiet i Vesten tok den opportunistiske strømning til å bli sterkere og sterkere, den opptrådte under merket «frihet til kritikk» av Marx, krevde «revisjon» av Marx’ lære (herav benev­nelsen «revisjonismen») og at en skulle gi avkall på revolusjonen, på sosialismen, på proletariatets diktatur. Lenin påviste at de russiske «økonomistene» førte den samme linjen, som gikk ut på å gi avkall på den revolusjonære kampen, på sosialismen, på proletariatets diktatur.

Dette er de viktigste teoretiske grunnsetninger som Lenin utviklet i sin bok «Hva må gjøres?».

Et år etter at «Hva må gjøres?» var kommet ut (den ble gitt ut i mars 1902), på det tidspunkt da Russlands sosialdemokratiske partis 2. kongress fant sted, hadde spredningen av boka ført til at det av «økonomismens» ideologiske posisjoner var igjen bare et ubehagelig minne, og flertallet av partiarbeiderne opptok benev­nelsen «økonomist» som en fornærmelse.

Dette var et fullstendig ideologisk sammenbrudd for «økonomismen», et sammenbrudd for opportunismens, haleheng-politikkens og spontanitetens ideologi.

Men betydningen av Lenins arbeid «Hva må gjøres?» inn­skrenker seg ikke til dette.

Den historiske betydningen av «Hva må gjøres?» består i at Lenin i denne sin berømte bok:

1) for første gang i den marxistiske tenknings historie helt ut avdekket de ideologiske kilder til opportunismen, idet han viste at de framfor alt består i et knefall for arbeiderbevegelsens spontanitet og i undervurderingen av den sosialistiske bevissthets rolle i arbeiderbevegelsen.

2) løftet betydningen av teorien, bevisstheten og betydningen av partiet som en revolusjonerende og ledende kraft i den spon­tane arbeiderbevegelsen opp på det riktige nivå.

3) begrunnet på en glimrende måte den fundamentale marx­istiske grunnsetningen som sier at det marxistiske parti er for­eningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen.

4) utarbeidde på en genial måte det ideologiske grunnlaget for det marxistiske parti.

De teoretiske grunnsetningene som er utviklet i «Hva må gjøres?» ble senere lagt til grunn for det bolsjevikiske partiets ideologi.

Da «Iskra» hadde en slik teoretisk rikdom, kunne den utfolde og utfoldet virkelig en bred kampanje for Lenins plan om opp­byggingen av partiet, for samlingen av partiets krefter, for partiets 2. kongress, for det revolusjonære sosialdemokrati, mot «økono­mistene», mot alle mulige slags opportunister, mot revisjonistene.

Den viktigste oppgaven for «Iskra» var å utarbeide et utkast til program for partiet. Programmet for et arbeiderparti er som kjent en kort, vitenskapelig formulert framstilling av målene og oppgavene for arbeiderklassens kamp. Programmet fastslår så vel det endelige mål for proletariatets revolusjonære bevegelse som også de krav partiet kjemper for på veien til dette endelige målet. Derfor måtte utarbeidelsen av programutkastet ha førsterangs betydning.

Under utarbeidelsen av programutkastet, oppsto det innen «Iskra»s redaksjon alvorlig meningsforskjell mellom Lenin og Plekhanov og andre medlemmer av redaksjonen. Disse uover­ensstemmelser og stridigheter holdt nesten på å føre til et full­stendig brudd mellom Lenin og Plekhanov. Men det kom ennå ikke til brudd dengang. Lenin oppnådde at det overordentlig viktige punktet om proletariatets diktatur ble innført i program­utkastet og at det tydelig ble pekt på arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen.

Det var også Lenin som utarbeidde hele avsnittet om jordspørsmålet i partiets program. Allerede dengang var Lenin for nasjonalisering av jorda, men i første etappe av kampen mente han det var nødvendig å sette fram kravet om at bøndene skulle få tilbake de «avskårne jordstykker», dvs. de jordstykker som gods­eierne under «frigjøringen» av bøndene skar bort fra bøndenes jord. Plekhanov var imot nasjonaliseringen av jorda.

Stridighetene mellom Lenin og Plekhanov om partiets program bestemte delvis de senere uoverenstemmelsene mellom bolsjevikene og mensjevikene.

3. Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis 2. kongress. Programmet og lovene blir vedtatt og et enhetlig parti blir dan­net. Uoverensstemmelsene på kongressen og tilsynekomsten av to strømninger i partiet: den bolsjevikiske og den mensjevikiske.

Seiren for Lenins prinsipper og den framgangsrike kamp «Iskra» førte for Lenins organisasjonsplan, hadde såleis lagt til rette alle hovedvilkår som var nødvendige for å skape et parti, eller som det dengang het, skape et virkelig parti. «Iskra»-retningen hadde seiret blant de sosialdemokratiske organisasjonene i Russland. Nå kunne partiets 2. kongress innkalles.

Den 17. (30.) juli 1903 ble RSDAP’s 2. kongress åpnet. Kon­gressen ble holdt i utlandet, i hemmelighet. Til å begynne med ble møtene holdt i Bryssel. Men så påla det belgiske politi kon­gressens deltakere å forlate Belgia. Kongressen flyttet da til London.

I alt var det til kongressen kommet 43 delegerte fra 26 organi­sasjoner. Hver komité hadde rett til å sende to delegerte til kongressen, men noen sendte bare én delegert. Såleis hadde 43 delegerte 51 besluttende stemmer.

Kongressens hovedoppgave besto i «å skape et virkelig parti på det prinsipielle og organisatoriske grunnlag som var oppstilt og utarbeidd av «Iskra»». (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 374, norsk utg.)

Kongressens sammensetning var ikke ensartet. På kongressen var de åpenlyse «økonomistene» ikke representert på grunn av det nederlag de hadde lidd. Men i den tida som var gått, hadde de så behendig skiftet ham at det lyktes dem å få igjennom noen av sine delegerte. Dessuten skilte de delegerte fra «Bund» seg bare i ord fra «økonomistene», mens de i virkeligheten var for «økonomistene».

På kongressen deltok såleis ikke bare tilhengere av «Iskra», men også motstandere av den. Av «Iskra»s tilhengere var det 33, dvs. flertallet. Men ikke alle de som regnet seg til iskraittene var virkelige «Iskra»- og Lenin-tilhengere. De delegerte delte seg i flere grupperinger. Lenins tilhengere, eller de stø iskraitter, hadde 24 stemmer, 9 iskraitter gikk med Martov. Det var de ustø iskra­itter. En del av de delegerte vaklet mellom «Iskra» og dens mot­standere, de hadde 10 stemmer på kongressen. Dette var sentrum. De åpne motstandere av «Iskra» hadde 8 stemmer (3 «økonomister» og 5 bundister). Om iskraittene splittet seg, var det nok til at «Iskra»s fiender kunne få overtaket.

Av dette framgår det hvor innviklet stillingen på kongressen var. Lenin brukte mye energi til å sikre seiren for «Iskra» på kongressen.

Den viktigste sak på kongressen var å vedta partiets program. Hovedspørsmålet som støtte på innvendinger fra den opportu­nistiske delen av kongressen under drøftingen av programmet, var spørsmålet om proletariatets diktatur. Opportunistene var også i en rekke andre av programspørsmålene uenige med den revolu­sjonære delen av kongressen. Men de bestemte seg til å ta opp kampen hovedsakelig i spørsmålet om proletariatets diktatur, idet de påberopte seg at en rekke sosialdemokratiske partier i utlan­det ikke hadde punktet om proletariatets diktatur i sitt program, og at en derfor heller ikke burde ta det med i det russiske sosialdemokratis program.

Opportunistene gjorde også innvendinger mot å ta med i par­tiets program krav som angikk bondespørsmålet. Disse folk ønsket ikke revolusjonen, derfor stilte de seg kjølig mot arbeiderklassens forbundsfelle — bøndene, og inntok en uvennlig holdning til dem.

Bundistene og de polske sosialdemokratene gjorde innven­dinger mot nasjonenes rett til selvbestemmelse. Lenin lærte alltid at arbeiderklassen er forpliktet til å kjempe mot den nasjonale undertrykkelsen. Innvendingene mot dette kravet i programmet var jamngodt med å foreslå å gi avkall på den proletariske inter­nasjonalismen og bli hjelpesmann for den nasjonale underttrykkelsen.

Lenin tilføyde alle disse innvendingene et tilintetgjørende slag.

Kongressen vedtok det program som «Iskra» hadde lagt fram.

Dette program besto av to deler — et maksimumsprogram og et minimumsprogram. I maksimumsprogrammet tåltes det om hoved­oppgaven for arbeiderklassens parti — om den sosialistiske revolu­sjon, om å styrte kapitalistenes makt og opprette proletariatets diktatur. I minimumsprogrammet tåltes det om partiets nærmeste oppgaver, det som skulle gjennomføres før det kapitalistiske system ble styrtet, før opprettelsen av proletariatets diktatur; om å styrte tsarens selvherskerdømme, opprette den demokratiske republikk, innføre 8 timers arbeidsdag for arbeiderne, avskaffe alle levningene av livegenskapet på landsbygda og gi bøndene tilbake de jord­stykker («otreski») som godseierne hadde tatt fra dem.

Senere erstattet bolsjevikene kravet om å gi tilbake «de av­skårne jordstykker» med kravet om konfiskasjon av all godseierjord.

Det program som ble vedtatt på den 2. kongress, var et revo­lusjonært program for arbeiderklassens parti.

Det ble stående ved lag til partiets 8. kongress, da partiet etter den proletariske revolusjons seier vedtok et nytt program.

Etter at den 2. partikongress hadde vedtatt programmet, gikk den over til å drøfte utkastet til lover for partiet. Da kongressen hadde vedtatt et program og lagt grunnlaget for partiets ideolo­giske forening, måtte den også vedta lover for partiet for å gjøre slutt på dilettantismen og sirkelvesenet, den organisatoriske splittethet og mangelen på fast disiplin i partiet.

Men mens det gikk forholdsvis glatt å få vedtatt programmet, fremkalte spørsmålet om partiets lover forbitrede stridigheter på kongressen. Den skarpeste meningsforskjell gjaldt formulerin­gen av første paragraf i lovene — om medlemskap i partiet. Hvem kunne være medlem av partiet, hvordan burde partiets sammen­setning være, hva skulle partiet være i organisatorisk henseende — et organisatorisk hele, eller noe flytende og formløst —, det var de spørsmål som oppsto i forbindelse med første paragraf i lovene. Det var to formuleringer det ble kjempet om. Lenins formulering,som ble støttet av Plekhanov og de stø iskraitter, og Martovs formulering, som ble støttet av Akselrod, Sasulitsj, de ustø iskraitter, Trotski og hele den åpne opportunistiske delen av kongressen.

Lenins formulering sa at medlem av partiet kunne enhver være som anerkjente partiets program, understøttet partiet i mate­riell henseende og var medlem av en av dets organisasjoner. Mens Martovs formulering holdt anerkjennelsen av programmet og den materielle understøttelsen av partiet som nødvendige betin­gelser for medlemskap i partiet, anså den imidlertid ikke delta­kelsen i en av partiets organisasjoner som et vilkår for medlem­skap i partiet, idet den hevdet at et medlem av partiet ikke be­høvde å være medlem av en av partiets organisasjoner.

Lenin betraktet partiet som en organisert tropp, hvis med­lemmer ikke selv innrullerte seg i partiet, men ble opptatt i partiet gjennom en av dets organisasjoner og følgelig underkastet seg partiets disiplin, mens Martov betraktet partiet som noe orga­nisasjonsmessig flytende, hvis medlemmer selv innrullerte seg i partiet og følgelig ikke var forpliktet til å underkaste seg partiets disiplin, da de ikke tilhørte noen av partiets organisasjoner.

Såleis åpnet Martovs formulering, til forskjell fra Lenins formulering, partiets dører på vid vegg for ustøe, ikke-proletariske elementer. Like foran den borgerlig-demokratiske revolusjon var det blant borgerlige intellektuelle folk som midlertidig sympati­serte med revolusjonen. En sjelden gang kunne de til og med yte partiet en liten tjeneste. Men disse folk ville ikke gå inn i organisasjonen, underkaste seg partidisiplinen, utføre oppdrag fra partiet, de ville ikke utsette seg for de farer som var forbundet med dette. Og slike folk var det Martov og de andre mensjevikene foreslo å regne som medlemmer av partiet, foreslo å gi rett og mulighet til å øve innflytelse på partiets saker. De foreslo til og med å gi enhver som deltok i en streik, rett til å «innrullere» seg som medlem av partiet, skjønt også ikke-sosialister, anarkister og sosialrevolusjonære deltok i streikene.

Istedenfor et helstøpt, fast organisert kampparti, som Lenin og leninistene kjempet for på kongressen, ville Martovs tilhengere således ha et uensartet og utflytende, formløst parti som ikke kunne være et kampparti allerede av den grunn at det ville være uensartet og ikke kunne ha noen fast disiplin.

De ustø iskraitters frafall fra de stø iskraitter, deres forbund med sentrum og de åpne opportunistene som sluttet seg til dem, ga Martov overvekten i dette spørsmålet. Med et flertall på 28 stemmer mot 22, mens en avholdt seg fra å stemme, vedtok kon­gressen den første paragrafen i lovene etter Martovs formulering.

Etter at iskraittene hadde splittet seg i spørsmålet om første paragraf i lovene, ble kampen på kongressen enda skarpere. Kon­gressen nærmet seg sin avslutning og skulle gå til valg på de ledende instanser i partiet — redaksjon av partiets sentralorgan («Iskra») og sentralkomité. Men før kongressen gikk over til valgene, skjedde det ting som forandret styrkeforholdet på kon­gressen.

I sammenheng med partiets lover var kongressen nødt til å beskjeftige seg med «Bund». «Bund» gjorde krav på en særstilling i partiet. Det krevde at det skulle anerkjennes som den eneste representant for de jødiske arbeidere i Russland. Å gå med på dette kravet fra «Bund» ville bety å dele arbeiderne i partiorgani­sasjonene opp etter nasjonale kjennetegn og gi avkall på enhet­lige territoriale klasseorganisasjoner for arbeiderklassen. Kon­gressen avviste den bundistiske organisasjons-nasjonalismen. Da forlot bundistene kongressen. Også to «økonomister» forlot kon­gressen, fordi kongressen avslo å anerkjenne deres utenlandsforbund som representant for partiet i utlandet.

Det at sju opportunister forlot kongressen, endret styrkefor­holdet til fordel for leninistene.

Spørsmålet om sammensetningen av partiets sentrale instanser hadde helt fra begynnelsen av stått i sentrum for Lenins opp­merksomhet. Lenin mente det var nødvendig å få stø og konse­kvente revolusjonære inn i sentralkomitéen. Martovs tilhengere søkte å oppnå et flertall i sentralkomitéen av ustø, opportunis­tiske elementer. Flertallet på kongressen fulgte i dette spørsmålet Lenin. Det ble valt en sentralkomité, som besto av Lenins til­hengere.

Etter framlegg av Lenin ble Lenin, Plekhanov og Martov valt inn i redaksjonen for «Iskra». Martov krevde på kongressen at alle de seks gamle redaktører skulle velges inn i redaksjonen for «Iskra», flertallet av dem var Martov-tilhengere. Kongressflertallet avviste dette framlegg. Valt ble de tre som Lenin hadde foreslått. Da erklærte Martov at han ikke ville være med i sentral­organets redaksjon.

Såleis bekreftet kongressen med sin avstemning i spørsmålet om partiets sentrale instanser nederlaget for Martovs tilhengere og seiren for Lenins tilhengere.

Fra den tid ble Lenins tilhengere, som hadde fått flertallet av stemmene under valgene, kalt bolsjeviker (av bolsjinstvo, fler­tall), mens Lenins motstandere som hadde fått mindretallet av stemmene, ble kalt mensjeviker (av mensjinstvo, mindretall).

Sammenfatter vi det arbeid som ble utført av den 2. kongress, kan vi trekke følgende slutninger:

1) Kongressen befestet marxismens seier over «økonomismen», over den åpne opportunisme.

2) Kongressen vedtok program og lover, skapte det sosialde­mokratiske parti og såleis oppbygde rammene til et enhetlig parti.

3) Kongressen avdekket at det fans betydningsfull menings­forskjell i organisatoriske spørsmål, som delte partiet i to deler, i bolsjeviker og mensjeviker, av disse forsvarte de førstnevnte det revolusjonære sosialdemokratis organisasjonsprinsipper, mens de andre gled ned i en myr av organisatorisk løshet, i opportunismens sump.

4) Kongressen viste at plassen etter de gamle opportunister, som partiet alt hadde knust, plassen etter «økonomistene», nå holdt på å bli inntatt av nye opportunister — mensjevikene.

5) Kongressen viste seg ikke å stå på høyde med sine oppgaver når det gjaldt de organisatoriske spørsmålene, idet den viste vak­ling og stundom til og med ga overvekten til mensjevikene — og skjønt den ble bedre mot slutten, evnet den likevel ikke å avsløre mensjevikenes opportunisme i de organisatoriske spørsmålene og å isolere dem i partiet, ja den evnet ikke engang å stille en slik oppgave for partiet.

Denne siste omstendighet var en av hovedårsakene til at kampen mellom bolsjevikene og mensjevikene så langt fra å stilne av etter kongressen, tvert imot ble enda mer skjerpet.

4. De mensjevikiske lederes splittelsesvirksomhet og skjerpingen av kampen innen partiet etter den 2. kongress. Mensjevikenes opportunisme. Lenins bok «Et skritt fram, to skritt tilbake». Det organisatoriske grunnlaget for det marxistiske parti.

Etter den 2. kongress ble kampen innen partiet enda skarpere. Mensjevikene strepte av alle krefter etter å krysse beslutningene fra partiets 2. kongress og rive til seg partiets sentrale instanser. Mensjevikene krevde å få sine representanter med i «Iskra»s redaksjon og i sentralkomitéen i et slikt antall at de kunne få flertall i redaksjonen og være tallmessig like sterke som bolsje­vikene i sentralkomitéen. Ettersom dette sto i direkte strid med beslutningene på den 2. kongress, avslo bolsjevikene dette kravet fra mensjevikene. Da dannet mensjevikene bak partiets rygg sin partifiendtlige fraksjonsorganisasjon — i spissen for den sto Martov, Trotski og Akselrod — og «begynte oppstanden mot leninismen», som Martov skrev. Som kampmetode mot partiet valte de «å desorganisere hele partiarbeidet, skade hele saken, lamme alt og alle». (Lenins uttrykk.) De satte seg fast i de russiske sosialdemokraters «Utenlandsliga», som for ni tiendedelers vedkom­mende besto av intellektuelle emigranter som var revet løs fra arbeidet i Russland, og begynte derfra å åpne ild mot partiet, Lenin og leninistene.

Mensjevikene ble kraftig hjulpet av Plekhanov. På den 2. kongress hadde Plekhanov gått sammen med Lenin. Men etter den 2. kongress lot Plekhanov seg skremme av mensjevikene med truselen om splittelse. Han besluttet å «forsone» seg med men­sjevikene for enhver pris. Det var ballasten av tidligere oppor­tunistiske feil som dro Plekhanov over til mensjevikene. Fra å være forsoningsvennlig overfor de opportunistiske mensjevikene ble Plekhanov snart selv mensjevik. Plekhanov krevde at alle gamle mensjevikiske redaktører, som var blitt avvist av kongressen, skulle være med i redaksjonen av «Iskra». Lenin kunne naturligvis ikke gå med på dette og gikk ut av redaksjonen for «Iskra» for å befeste sin stilling i partiets sentralkomité og fra denne posisjonen bekjempe opportunistene. Plekhanov krenket da kongressens vilje og koopterte egenmektig i redaksjonen for «Iskra» de tid­ligere mensjevikiske redaktører. Fra dette tidspunkt, fra nr. 52 av «Iskra», forvandlet mensjevikene den til sitt organ og begynte gjennom «Iskra» å forkynne sine opportunistiske synsmåter.

Fra denne tid av ble den leninske, bolsjevikiske «Iskra» i partiet kalt den gamle «Iskra», og den mensjevikiske, opportu­nistiske «Iskra» ble kalt den nye «Iskra».

Da «Iskra» gikk over i mensjevikenes hender, ble den et organ for kampen mot Lenin, mot bolsjevikene, et propagandaorgan for den mensjevikiske opportunisme først og fremst i de organi­satoriske spørsmålene. Etter at mensjevikene hadde forent seg med «økonomistene» og «bundistene», åpnet de i «Iskra»s spalter et felttog mot — som de sa — leninismen. Plekhanov kunne ikke holde seg på forsoningsvennlighetens standpunkt og sluttet seg etter noen tid også til felttoget. Slik måtte det også gå ifølge tingenes egen logikk: den som stiller seg på et forsoningsvennlig stand­punkt til opportunistene, han må gli ned i opportunismen. Fra den nye «Iskra»s spalter strømte det, som av et overflødighetshorn, erklæringer og artikler om at partiet ikke burde være et organisatorisk hele, at det måtte være tillatelig at det i partiet fans frie grupper og enkeltpersoner som ikke var forpliktet til å underkaste seg de beslutninger som ble fattet av dets organer, at en måtte tillate enhver intellektuell som sympatiserte med partiet, liksom også «enhver streikende» og «enhver demonstrant» å erklære seg som medlem av partiet, at kravet om at en skulle underkaste seg alle partiets beslutninger var en «formell- byråkratisk» holdning til saka, at kravet om at mindretallet skulle underkaste seg flertallet, var en «mekanisk undertrykkelse» av partimedlemmenes vilje, at kravet om at alle partimedlemmer — både ledere og menige medlemmer — på like fot skulle under­kaste seg partidisiplinen, var innføring av «livegenskap» i partiet, at «vi» ikke behøvde noen sentralisme i partiet, men en anarkis­tisk «autonomisme», som skulle gi de enkelte personer og organisa­sjoner i partiet rett til ikke å gjennomføre partiets beslutninger.

Dette var en tøylesløs propaganda for organisatorisk opp­løsning, for undergraving av partiånden og partidisiplinen, det var en lovprising av den intellektuelle individualisme, en rettferdig­gjøring av den anarkistiske disiplinløshet.

Mensjevikene trakk åpenlyst partiet bort fra partiets 2. kon­gress og tilbake til den organisatoriske splittethet, til sirkelvesenet og dilettantismen.

Det var nødvendig å rette et avgjørende slag mot mensjevikene.

Dette slag ble rettet mot dem av Lenin i hans berømte bok «Et skritt fram, to skritt tilbake», som kom ut i mai 1904.

Her er de viktigste organisatoriske grunnsetninger som Lenin utviklet i denne boka, og som senere ble det organisatoriske grunn­laget for det bolsjevikiske parti:

1) Det marxistiske parti er en del av arbeiderklassen, en tropp av den. Men arbeiderklassen har mange tropper — følgelig kan ikke enhver tropp av arbeiderklassen bli kalt arbeiderklassens parti. Partiet skiller seg fra andre tropper av arbeiderklassen først og fremst ved at det ikke rett og slett er en tropp av arbei­derklassen, men dens fortropp, arbeiderklassens bevisste tropp, dens marxistiske tropp, som er væpnet med kjennskapet til sam­funnslivet, med kjennskapet til lovene for utviklingen av sam­funnslivet, med kjennskapet til lovene for klassekampen, og som derfor er i stand til å føre arbeiderklassen, i stand til å lede dens kamp derfor kan en ikke forveksle partiet og arbeiderklassen, lik­som en ikke kan forveksle delen og det hele, en kan ikke likesom en ikke kan forveksle delen og det hele, en må ikke kreve at enhver som deltar i en streik, skal kunne erklære seg som medlem av partiet, for den som forveksler parti og klasse, han senker nivået for partiets bevissthet til det nivå som «enhver streikende» står på, han tilintetgjør partiet som arbeiderklassens bevisste fortropp. Partiets oppgave består ikke i å senke sitt nivå ned til nivået hos «enhver streikende», men i å løfte arbeider­massene, løfte «enhver streikende» opp til partiets nivå.

«Vi er klassens parti,» skrev Lenin, «og derfor må nesten hele klassen (og i krigstider, i borgerkrigens epoke, også hele klassen uten unntak) handle under vårt partis ledelse, må slutte seg så tett til vårt parti som mulig, men det ville være manilovvesen⁴ og «khvostisme» (halehengspolitikk) å tro at nesten hele klassen eller hele klassen under kapitalismen noen­sinne vil være i stand til å heve seg opp til bevisstheten og aktiviteten hos sin fortropp, hos sitt sosialdemokratiske parti. Ingen fornuftig sosialdemokrat har ennå tvilt på at selv fag­organisasjonen (som er mer primitiv, mer tilgjengelig for de uutviklede lags bevissthet) under kapitalismen ikke vil være i stand til å omfatte nesten hele eller hele arbeiderklassen. Å glemme forskjellen mellom fortroppen og alle de masser som blir tiltrukket av den, å glemme fortroppens stadige for­pliktelse til å løfte stadig bredere lag opp til dette fram­skredne nivå — ville bare bety å bedra seg selv, å lukke øynene for det veldige ved våre oppgaver, å innsnevre disse oppgaver.» (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 205—206, russisk utg.)

2) Partiet er ikke bare arbeiderklassens bevisste fortropp, men samtidig også en organisert tropp av arbeiderklassen, og det hai sin egen disiplin som er bindende for alle dets medlemmer. Derfor må partiets medlemmer absolutt være medlemmer av en av partiets organisasjoner. Hvis partiet ikke var en organisert tropp av klassen, ikke et organisasjonssystem, men rett og slett en sum av mennesker som selv erklærte seg som medlemmer av partiet, men ikke tilhørte en av partiets organisasjoner og derfor var uorganisert og følgelig ikke var forpliktet til å underkaste seg partiets beslutninger — så ville partiet aldri ha noen enhetlig vilje, det ville aldri kunne virkeliggjøre aksjonsenheten hos medlem­mene, følgelig ville det ikke ha mulighet til å lede arbeiderklas­sens kamp. Partiet kan bare i det tilfelle praktisk lede arbeider­klassens kamp og styre den henimot ett og samme mål, hvis alle dets medlemmer blir organisert i en enhetlig felles tropp som er sveiset sammen gjennom en enhetlig vilje, enhetlige aksjoner, enhetlig disiplin.

Mensjevikenes innvending at i så fall ville mange intellek­tuelle, f. eks. professorer, studenter, gymnasiaster osv. bli stående utenfor partiet, da de ikke ville gå inn i de eller de partiorganisasjoner enten fordi de følte partiets disiplin som en byrde, eller fordi de, som Plekhanov sa på den 2. kongress, anså «det for nedverdigende for seg å tre inn i den ene eller den andre lokale organisasjon», — denne innvending fra mensjevikenes side ramte mensjevikene selv, for partiet har ikke bruk for slike med­lemmer som føler partidisiplinen som en byrde eller er redde for å tre inn i en partiorganisasjon. Arbeiderne frykter ikke disiplin og organisasjon, og de vil gjerne tre inn i organisasjonen, hvis de har besluttet seg til å bli medlemmer av partiet. Det er de individualistisk innstilte intellektuelle som er redde for disiplin og organisasjon, og de kom nok virkelig til å bli stående utenfor partiet. Men det ville bare være bra, for partiet ble da forskånt for en tilstrømning av ustø elementer, som særlig økte i denne tiden da oppsvinget i den borgerlig-demokratiske revolusjon tok til.

«Hvis jeg sier,» skrev Lenin, «at partiet må være summen (og ikke en aritmetisk sum rett og slett, men et kompleks) av organisasjoner, så — uttrykker jeg derved fullstendig klart og nøyaktig mitt ønske, mitt krav om at partiet som klassens fortropp må være så organisert som mulig, at partiet må oppta i seg bare slike elementer som i hvert fall tillater et minimum av organiserthet— —.» (Samme sted, s. 203.)

Og videre:

«I ord forsvarer Martovs formulering interessene til de brede lag av proletariatet, i virkeligheten vil denne formule­ring tjene interessene til de borgerlige intellektuelle, som viker tilbake for proletarisk disiplin og organisasjon. Ingen vil våge å benekte at de intellektuelle som særskilt lag i det moderne kapitalistiske samfunn, stort sett kjennetegnes nettopp ved individualisme og manglende evne til disiplin og organisa­sjon.» (Samme sted, s. 212.)

Og til slutt:

«Proletariatet er ikke redd for organisasjon og disiplin — —. Proletariatet vil ikke røre en finger for at de herrer pro­fessorer og gymnasiaster som ikke ønsker å gå inn i en orga­nisasjon, skal godtas som partimedlemmer fordi om de arbei­der under kontroll av en organisasjon — — —. Det er ikke

proletariatet, men noen intellektuelle i vårt parti som mangler selvoppdragelse i organisasjon og disiplinens ånd.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 400, norsk utg.)

3) Partiet er ikke bare en organisert tropp, men er «den høyeste form for’ organisasjon» blant alle arbeiderklassens orga­nisasjoner, og det er kalt til å lede alle de andre organisa­sjonene til arbeiderklassen. Som den høyeste organisasjonsform har partiet, som består av klassens beste mennesker, som er væpnet med den framskredne teori, med kjennskapet til lovene for klasse­kampen og med den revolusjonære bevegelses erfaring, alle mulig­heter for å lede — og er forpliktet til å lede — alle de andre organisasjonene til arbeiderklassen. Mensjevikenes forsøk på å forringe og nedsette partiets ledende rolle fører til at alle prole­tariatets andre organisasjoner som ledes av partiet, blir svekket, og følgelig til at proletariatet blir svekket og avvæpnet, for «pro­letariatet har ikke noe annet våpen i kampen om makten enn organisasjonen.» (Samme sted, s. 425.)

4) Partiet er legemliggjørelsen av forbindelsen mellom arbei­derklassens fortropp og arbeiderklassens millionmasser. Hvor god fortropp partiet enn er, hvor godt det enn er organisert, kan det likevel ikke leve og utvikle seg uten forbindelse med de partiløse massene, uten å forflere disse forbindelsene og befeste dem. Et parti som lukker seg inn i sitt eget skall, som isolerer seg fra massene og som taper eller bare svekker forbindelsene med sin klasse, må miste massenes tillit og støtte og følgelig uunn­gåelig gå til grunne. Forat partiet skal kunne leve i fullt mål og utvikle seg, må det forflere forbindelsene med massene, og vinne tillit hos sin klasses millionmasser.

«For å være et sosialdemokratisk parti,» sa Lenin, «er det nødvendig å vinne nettopp klassens støtte.» (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 208, russisk utg.)

5) Forat partiet skal kunne fungere riktig og lede massene planmessig, må det være organisert etter sentralismens prinsipper med enhetlige lover, med en enhetlig partidisiplin, med et enhetlig ledende organ i spissen — partikongressen, og i tida mellom kon­gressene — partiets sentralkomité; mindretallet må bøye seg for flertallet, de enkelte organisasjoner for sentralledelsen, de lavere organisasjoner for de høyere. Uten disse betingelser kan arbei­derklassens parti ikke være et virkelig parti, kan det ikke fylle sine oppgaver som leder av klassen.

Som følge av at partiet eksisterte illegalt under tsarens selvherskerdømme, kunne partiorganisasjonene på den tiden natur­ligvis ikke bygges opp på grunnlag av prinsippet om valg neden­fra; partiet var nødd til å ha en strengt konspirativ karakter. Men Lenin mente at denne foreløpige foreteelse i partiets liv ville falle bort allerede de første dager etter at tsarismen var likvidert, når partiet ble åpent og legalt, og partiorganisasjonene ville da bli bygd opp med demokratiske valg som grunnlag, etter den demo­kratiske sentralismes prinsipper.

«Før,» skrev Lenin, «var vårt parti ikke et formelt orga­nisert hele, men bare summen av enkeltstående grupper, og derfor kunne det heller ikke være noe annet forhold mellom disse gruppene enn den ideologiske påvirkning. Nå er vi blitt et organisert parti, og nettopp dette betyr at det er opprettet en makt, at idéenes autoritet er forvandlet til maktens auto­ritet, at de lavere partiinstanser må bøye seg for de høyere.» (Samme sted, s. 291.)

Lenin beskyldte mensjevikene for organisatorisk nihilisme og herremannsanarkisme som ikke ville underkaste seg partiets makt og disiplin, og skrev:

«Denne herremannsanarkisme særkjenner spesielt den rus­siske nihilist. Partiorganisasjonen står for ham som en uhyrlig «fabrikk», at delen må bøye seg under det hele og mindre­tallet under flertallet står for ham som «livegenskap» – arbeidsdeling ledet fra en sentral framkaller hos ham tragi­komiske klagerop om at menneskene er forvandlet til «små hjul og skruer» (og som en særlig drepende art av denne for­vandling betraktes redaktørenes forvandling til medarbeidere); og nevner man partiets organisasjonslover, framkaller det en foraktelig grimase og en nedsettende bemerkning (med adresse til «formalistene») om at det kunne greie seg også uten lover.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 402—403, norsk utg.)

6) Hvis det vil bevare enheten i sine rekker, må partiet i sin praksis gjennomføre en enhetlig proletarisk disiplin som i lik monn er bindende for alle partimedlemmer, så vel for lederne som for de menige medlemmene. Derfor må det ikke i partiet være noen oppdeling i «utvalte» for hvem disiplinen ikke er bin­dende, og i «ikke-utvalte» som har plikt til å underordne seg disi­plinen. Uten denne forutsetning kan ikke partiets helhet og en­heten i dets rekker bevares.

«Den fullstendige mangel på fornuftige argumenter fra Martov og ko. mot den redaksjon som er utpekt av kongres­sen,» skrev Lenin, «illustreres best av det slagord de selv har laget: «Vi er ikke livegne!»— — Mentaliteten hos den borger­

lige intellektuelle, som regner seg til de «utvalte ånder» som står over masseorganisasjonen og massedisiplinen, trer her overordentlig klart fram — — For den intellektuelle indivi­dualisme står enhver proletarisk organisasjon og disiplin som livegenskap.» (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 282, russisk utg.)

Og videre:

«Etter hvert som det hos oss utvikler seg et virkelig parti, må den klassebevisste arbeider lære å skjelne mentaliteten hos en soldat i den proletariske armé fra mentaliteten hos en bor­gerlig intellektuell som koketterer med den anarkistiske frase; må han lære å kreve at ikke bare de menige må oppfylle et partimedlems plikter, men også «spissene».» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 405—406, norsk utg.)

Når Lenin slik sammenfattet resultatet av sin analyse av meningsforskjellen og betegnet mensjevikenes standpunkt som «opportunisme i organisatoriske spørsmål», hevdet han at det var en av hovedsyndene hos mensjevikene at de undervurderte betydningen av partiorganisasjonen som proletariatets våpen i kampen for sin frigjøring. Mensjevikene mente at proletariatets partiorganisasjon ikke har noen alvorlig betydning for revolusjo­nens seier. I motsetning til mensjevikene mente Lenin at prole­tariatets ideologiske forening alene, er utilstrekkelig for seiren, — for å seire trengs det å «forankre» den ideologiske enhet i den proletariske «organisasjons materielle enhet». Lenin mente, at bare på dette grunnlag kunne proletariatet bli en uovervinnelig kraft.

«Proletariatet,» skrev Lenin, «har ikke noe annet våpen i kampen om makten enn organisasjonen. Proletariatet, som er splittet ved den anarkistiske konkurranses herredømme i den borgerlige verden, undertrykt av tvangsarbeidet for kapitalen, stadig kastet ned i den dypeste avgrunn av elendighet, forrå­ing og utarting, kan bli og vil ubetinget bli en uovervinnelig kraft bare derigjennom at dets ideologiske forening på grunn­lag av marxismens prinsipper blir forankret gjennom organi­sasjonens materielle enhet som sveiser sammen millioner arbeidende til arbeiderklassens armé. Denne armé vil hverken det russiske eneveldes morkne makt eller den internasjonale kapitals morknende makt holde stand mot.» (Samme sted, s. 425.)

Med disse profetiske ord sluttet Lenin sin bok.

Dette er de fundamentale organisatoriske grunnsetninger som Lenin har utviklet i sin berømte bok «Et skritt fram, to skritt tilbake».

Betydningen denne boka har, ligger framfor alt i at den for­svarte partiidéen mot sirkelvesenet og partiet mot de elementer som ville desorganisere det, knuste den mensjevikiske opportu­nisme i organisasjonsspørsmålet og skapte det organisatoriske grunnlaget for det bolsjevikiske parti.

Men betydningen den har innskrenker seg ikke til dette. Dens historiske betydning ligger i at Lenin der for første gang i marxismens historie utarbeidde læren om partiet som proleta­riatets ledende organisasjon, som det viktigste våpen i proletari­atets hender, uten hvilket det ikke er mulig å seire i kampen for proletariatets diktatur.

Spredningen av Lenins bok, «Et skritt fram, to skritt tilbake» blant partiarbeiderne førte til at flertallet av de lokale organisa­sjonene fylket seg om Lenin.

Men jo tettere organisasjonene fylket seg om bolsjevikene, desto mer ondsinnet tedde de mensjevikiske lederne seg.

Sommeren 1904 rev mensjevikene til seg flertallet i sentral­komitéen, takket være hjelp fra Plekhanov og det forræderi som ble begått av to demoraliserte bolsjeviker, Krasin og Noskov. Det var åpenbart at mensjevikene tok sikte på å få i stand en split­telse. Tapet av «Iskra» og sentralkomitéen satte bolsjevikene i en vanskelig stilling. Det var nødvendig å starte en egen bolsjevikisk avis. Det var nødvendig å organisere en ny kongress, den 3. kongress for å danne en ny sentralkomité for partiet og gjøre opp med mensjevikene.

Det var denne saka Lenin og bolsjevikene nå tok fatt på.

Bolsjevikene tok opp kampen for å få innkalt partiets 3. kon­gress. I august 1904 ble det holdt en konferanse av 22 bolsje­viker under Lenins ledelse i Sveits. Denne konferanse vedtok oppropet «Til partiet», som ble bolsjevikenes program i kampen for å få innkalt den 3. kongress.

På tre distriktskonferanser av bolsjevikiske komitéer (i sørdistriktet, Kaukas og norddistriktet) ble det valt et Byrå for flertallskomitéene, og dette Byrået tok fatt på de praktiske forbe­redelser til partiets 3. kongress.

Den 14. januar 1905 utkom det første nummer av den bolsje­vikiske avisen «Vperjod».

Såleis hadde det i partiet dannet seg to atskilte fraksjoner, bolsjevikene og mensjevikene, hver med egen sentralledelse og egne presseorganer.

Kort sammendrag

I perioden 1901—04 vokser og styrkes de marxistiske sosial­demokratiske organisasjoner i Russland på grunnlag av den vok­sende revolusjonære arbeiderbevegelsen. I en seig kamp mot «økonomistene» om prinsipper, seirer den revolusjonære linjen til den leninske «Iskra», og det ideologiske virvar og «dilettantismen» overvinnes.

«Iskra» knytter sammen de spredte sosialdemokratiske sirkler og grupper og forbereder partiets 2. kongress. På den 2. kongress i 1903, blir Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti dannet, det blir vedtatt program og lover for partiet, og det blir skapt sentrale ledende organer for partiet.

I den kampen som foregikk på den 2. kongress for «Iskra»- retningens endelige seier innenfor RSDAP, oppstår det to grup­per — bolsjevikenes gruppe og mensjevikenes gruppe.

De viktigste uoverensstemmelser mellom bolsjeviker og mensjeviker etter den 2. kongress utvikler seg omkring de organisa­toriske spørsmål.

Mensjevikene nærmer seg «økonomistene» og tar plassen etter dem i partiet. Mensjevikenes opportunisme kommer foreløpig til syne i de organisatoriske spørsmål. Mensjevikene er imot et revo­lusjonært kampparti av den leninske type. De vil ha et ut­flytende uorganisert halehengsparti. De tar sikte på en splittelse i partiet. Med Plekhanovs hjelp river de til seg «Iskra» og sentralkomitéen, og utnytter disse sentraler til sine splittelsesformål.

Bolsjevikene ser faren for splittelse som truer fra mensje­vikene, og tar åtgjerder for å tøyle splittelsesmakerne, mobiliserer de lokale organisasjonene for å få innkalt partiets 3. kongress og gir ut sin avis «Vperjod».

Såleis opptrer bolsjevikene og mensjevikene på terskelen til den første russiske revolusjon, i en periode da den russisk-japanske krig alt hadde brutt ut, som to innbyrdes atskilte politiske grupper.

Kapitel III. Mensjevikene og bolsjevikene i den russisk-japanske krigs og den første russiske revolusjons periode.(1904-1907)

1. Den russisk-japanske krig. Videre oppsving i den revolusjonære bevegelse i Russland. Streiker i Petersburg. Arbeidernes demonstrasjon foran Vinterpalasset 9. januar 1905. Nedsky­tingen av demonstrantene. Revolusjonens utbrudd.

Ved slutten av det 19. århundre begynte de imperialistiske stater en forsterket kamp om herredømmet over Stillehavet og for oppdeling av China. I denne kampen deltok også det tsaristiske Russland. I 1900 slo tsarens tropper sammen med de japan­ske, tyske, engelske og franske tropper med uhørt grusomhet ned folkeoppstanden i China, som hadde brodd mot de utenlandske imperialister. Alt tidligere hadde tsarregjeringen tvunget China til å overgi Liaotung-halvøya og festningen Port Arthur til Russ­land. Russland oppnådde rett til å bygge jernbaner på kinesisk område. Det ble bygd en jernbane i Nord-Mandsjuria — den kinesiske øst-jernbane — og det ble lagt russiske tropper der for å beskytte den. Nord-Mandsjuria ble militært okkupert av det tsaristiske Russland. Tsarismen trengte fram til Korea. Det rus­siske borgerskap la planer om å skape et «Gulrussland» i Mand­sjuria.

Ved sine anneksjoner i Det fjerne østen tørnet tsarismen mot en annen røver — Japan, som hurtig hadde forvandlet seg til et imperialistisk land og som likeledes strepte etter anneksjoner på det asiatiske fastlandet, i første rekke på bekostning av China. Liksom det tsaristiske Russland, søkte også Japan etter å tilrive seg Korea og Mandsjuria. Japan drømte allerede dengang om å annektere Sakhalin og Det fjerne østen. England, som var redd for at det tsaristiske Russland skulle øke sin makt i Det fjerne østen, var i hemmelighet på Japans side. Den russisk-japanske krig var i emning. Det var storborgerskapet som søkte nye markeder, og de mest reaksjonære lag av godseierne som drev tsar- regjeringen til denne krigen.

Japan ventet ikke til tsarregjeringen hadde erklært krig, men begynte først. Japan, som rådde over en god spionorganisasjon i Russland, regnet med at det i denne kampen ville ha å gjøre med en uforberedt motstander. Uten å erklære krig angrep Japan i januar 1904 uventet den russiske festningen Port Arthur og tilføydde den russiske flåte som lå ved Port Arthur, alvorlige tap.

Slik begynte den russisk-japanske krig.

Tsarregjeringen regnet med at krigen ville hjelpe den til å styrke sin politiske stilling og stanse revolusjonen. Men dens beregninger holdt ikke stikk. Krigen rystet tsarregimet enda mer.

Den russiske armé, som var dårlig væpnet og oppøvd, og som ble ledet av korrupte og udugelige generaler, led det ene nederlag etter det andre.

Kapitalister, embedsmenn og generaler beriket seg på krigen. Rundt om blomstret tyveriet. Troppene ble dårlig forsynt. Når det manglet granater, fikk arméen, som om det gjaldt å håne den, vogner med helgenbilder. Soldatene sa bittert: «Japanerne denger løs på oss med granater, men vi skal denge løs på dem med — helgenbilder.» Det ble satt opp ekstratog, ikke for å føre de sårede bort, men for å transportere bort den eiendommen som de tsaris- tiske generaler hadde røvet til seg.

Japanerne beleiret og inntok deretter festningen Port Arthur. Etter å ha tilføydd den tsaristiske armé en rekke nederlag, knuste de den ved Mukden. Den tsaristiske armé som talte 300 000 mann, tapte i dette slaget om lag 120 000 mann som enten ble drept, såret eller tatt til fange. Umiddelbart etter dette ble den russiske flåte som var blitt sendt fra Østersjøen til hjelp for det beleirede Port Arthur, fullstendig knust og ødelagt i Tsusjima-stredet. Nederlaget ved Tsusjima betydde en fullstendig katastrofe: av tjue krigsskip som var blitt sendt av tsaren, ble det senket og ødelagt tretten, fire ble erobret av fienden. Det tsaristiske Russ­land hadde tapt krigen for godt.

Tsarregjeringen ble tvunget til å slutte en forsmedelig fred med Japan. Japan annekterte Korea og tok fra Russland Port Arthur og halvdelen av Sakhalin.

Folkemassene hadde ikke villet denne krigen og forsto hvor skadelig den var for Russland. Folket måtte betale dyrt for det tsaristiske Russlands tilbakeliggenhet.

Bolsjevikene og mensjevikene inntok en forskjellig holdning til denne krigen.

Mensjevikene, og blant dem Trotski, sank ned til å innta et forsvarsvennlig standpunkt, det vil si de var for forsvaret av tsarens, godseiernes og kapitalistenes «fedreland».

Lenin og bolsjevikene derimot mente at et nederlag for tsar­regjeringen i denne røverkrigen ville være nyttig, da det ville føre til en svekkelse av tsarismen og en styrkelse av revolusjonen.

Tsartroppenes nederlag avdekket tsarismens råtne tilstand for de bredeste folkemasser. Hatet til tsarismen vokste for hver dag i folkemassene. Port Arthurs fall var begynnelsen til tsarismens fall, skrev Lenin.

Tsaren ville kvele revolusjonen ved hjelp av krigen. Han oppnådde det motsatte. Den russisk-japanske krig påskyndte revo­lusjonen.

I det tsaristiske Russland ble det kapitalistiske åk forsterket med tsarismens åk. Arbeiderne led ikke bare under den kapita­listiske utbyttingen og tvangsarbeidet, men også fordi hele folket var rettsløst. Derfor la de klassebevisste arbeidere an på å stille seg i spissen for den revolusjonære bevegelse av alle demokratiske elementer i by og på land mot tsarismen. Bøndene led forfer­delig på grunn av jordmangel, på grunn av de tallrike levninger av livegenskapet. De levde i gjeldsslaveri for godseierne og kulakene. De folkeslagene som bodde i det tsaristiske Russland, stønte under et dobbelt åk — under sine egne og under de russiske godseieres og kapitalisters åk. Den økonomiske krise i 1900—1903 hadde økt de arbeidende massers fattigdom og elendighet, krigen gjorde det enda verre for dem. Nederlaget i krigen økte hatet til tsarismen blant massene. Det tok til å bli slutt med folkets tålmodighet.

Som en ser, var det mer enn nok av årsaker til revolusjonen.

I desember 1904 ble det under ledelse av bolsjevikenes komité i Baku gjennomført en veldig, godt organisert streik av arbei­derne der. Denne streiken endte med seier for arbeiderne, og det ble sluttet en kollektiv overenskomst mellom arbeiderne og eierne av oljefeltene, den første kollektivavtale i den russiske arbeider­bevegelsens historie.

Streikene i Baku var begynnelsen til det revolusjonære opp­sving i Transkaukas og i en rekke distrikter i Russland.

«Streiken i Baku ble signalet til de ærerike aksjoner i januar og februar i hele Russland.» (Stalin.)

Denne streiken var som et tordenskrall som varslet den store revolusjonære storm.

Begynnelsen til den revolusjonære stormen var hendingene den 9. (22.) januar 1905 i Petersburg.

Den 3. (16.) januar 1905 brøt det ut streik på den største bedriften i Petersburg — Putilovverkene (nå Kirovverkene). Denne streiken begynte på grunn av at fire arbeidere var blitt avskje­diget fra bedriften. Streiken ved Putilovverkene vokste hurtig, og andre storbedrifter og fabrikker i Petersburg sluttet seg til. Strei­ken ble til generalstreik. Bevegelsen vokste faretruende. Tsar- regjeringen besluttet å kvele bevegelsen i fødselen.

Allerede i 1904, før streiken ved Putilovverkene, hadde politiet ved hjelp av en provokatør, presten Gapon, dannet seg sin egen organisasjon blant arbeiderne — «De russiske fabrikk- og bedrifts- arbeideres samfunn». Denne organisasjon hadde sine avdelinger i alle distriktene i Petersburg. Da streiken brøt ut, la Gapon fram en provokatorisk plan på møtene i sin forening: den 9. januar skulle alle arbeidere samle seg og i en fredelig prosesjon med kirkefaner og bilder av tsaren gå til vinterpalasset og overrekke tsaren et bønnskrift om sin nød. Tsaren ville, sa han, komme ut til folket, høre på dets krav og tilfredsstille dem. Gapon hadde tatt på seg å hjelpe tsarens hemmelige politi med å få høve til å skyte ned arbeiderne og drukne arbeiderbevegelsen i blod. Men politiets plan vendte seg mot tsarregjeringen.

Bønnskriftet ble drøftet på arbeidermøtene, og det ble inn­ført rettelser og forandringer i det. På disse møtene opptrådte også bolsjevikene uten åpent å kalle seg bolsjeviker. Under inn­flytelse av dem ble det i bønnskriftet tatt med krav om presse- og ytringsfrihet, foreningsfrihet for arbeiderne, innkallelse av en kon­stituerende forsamling for å endre Russlands statssystem, likhet for loven for alle, kirkens atskillelse fra staten, endskap på krigen, gjennomføring av 8 timers arbeidsdag og overgivelse av jorda til bøndene.

Når bolsjevikene opptrådte på disse møtene, beviste de for arbeiderne at de ikke kunne oppnå friheten ved bønner til tsaren, men at de måtte tilkjempe seg den med våpen i hånd. Bolsje­vikene varslet arbeiderne om at det ville bli skutt på dem. Men stanse opptoget til vinterpalasset kunne de ikke. En betydelig del av arbeiderne trodde ennå at tsaren ville hjelpe dem. Bevegelsen hadde grepet massene med veldig kraft.

I Petersburgarbeidernes bønnskrift het det:

«Vi arbeidere i Petersburg, våre hustruer, barn og hjelpe­løse gamle foreldre, er kommet til deg, herre, for å søke sann­het og forsvar. Vi er fattige, vi er undertrykte, vi er tynget ned av uutholdelig slit, man skjeller oss ut og anerkjenner oss ikke som mennesker … Vi har tålt dette, men man driver oss dypere og dypere ut i fattigdommens, rettsløshetens og uvitenhetens sump, vi kveles av despotisme og vilkårlig­het … Nå er tålmodighetens grense nådd. For oss er det forferdelige øyeblikk kommet, da det er bedre å dø, enn å fortsette å bære disse uutholdelige lidelser …»

Tidlig om morgenen den 9. januar 1905 gikk arbeiderne til vinterpalasset hvor tsaren dengang oppholdt seg. Arbeiderne gikk til tsaren med hele sin familie — med hustru, barn og oldinger, de bar bilder av tsaren og kirkefaner. De sang salmer og marsjerte uten våpen. I alt samlet det seg på gatene mer enn 140 000 men­nesker.

Nikolai II tok mot dem alt annet enn vennlig. Han ga ordre til å skyte på de ubevæpnede arbeidere. Mer enn 1000 arbeidere ble den dagen drept av tsartroppene, mer enn 2000 ble såret. Gatene i Petersburg fløt av arbeidernes blod.

Bolsjevikene hadde gått sammen med arbeiderne. Mange av dem ble drept eller arrestert. Der, i gaten som fløt av arbeidernes blod, forklarte bolsjevikene for arbeiderne hvem som var skyld i denne forferdelige misgjerning, og hvorledes de skulle kjempe mot ham.

Den 9. januar ble kalt «Den blodige søndag». Den 9. januar fikk arbeiderne en blodig lærepenge. Den dag fikk arbeidernes tro på tsaren sitt grunnskudd. De forsto at de bare gjennom kamp kunne tilkjempe seg sine rettigheter. Allerede om kvelden den 9. januar begynte de å bygge barrikader i arbeiderstrøkene. Arbeiderne sa: «Tsaren har banket oss, men nå skal vi banke ham!»

Den forferdelige nyhet om tsarens blodige misgjerning spredte seg over alt. Hele arbeiderklassen, hele landet ble grepet av indig­nasjon og avsky. Det var ikke en by, hvor arbeiderne ikke gikk til streik som tegn på protest mot tsarens forbrytelse og stilte politiske krav. Arbeiderne gikk nå ut på gata med parolen «Ned med selvherskerdømmet». Antallet av streikende i januar nådde det veldige tall av 440 000. På en måned streiket det flere arbei­dere enn i hele den foregående tiårsperiode. Arbeiderbevegelsen hevet seg opp til veldig høyde.

I Russland hadde revolusjonen begynt.

2. Arbeiderne gjennomfører politiske streiker og demonstrasjoner. Voksende revolusjonær bevegelse blant bøndene. Oppstanden på krysseren «Potemkin».

Etter den 9. januar antok arbeidernes revolusjonære kamp en skarpere, politisk karakter. Fra økonomiske streiker og solidaritetsstreiker begynte arbeiderne å gå over til politiske streiker, til demonstrasjoner, og på noen steder til væpnet motstand mot tsartroppene. En særlig hårdnakket og organisert karakter hadde streikene i storbyene, hvor det var konsentrert betydelige arbeider­masser — i Petersburg, Moskva, Warszawa, Riga og Baku. I de fremste rekkene av det kjempende proletariatet gikk metall­arbeiderne. De mer politisk utviklede lag av arbeiderne rusket med sine streiker opp i de mindre bevisste lag og reiste hele arbeiderklassen til kamp. Sosialdemokratiets innflytelse vokste hurtig.

Første mai-demonstrasjonene ble på en rekke steder ledsaget av sammenstøt med politiet og troppene. I Warszawa ble det skutt på demonstrantene med det resultat at noen hundre ble drept og såret. Etter oppfordring av det polske sosialdemokrati svarte arbeiderne på skytingen i Warszawa med generalstreik som protest. I hele mai måned opphørte ikke streikene og demonstra­sjonene. I mai-streikene i Russland deltok det mer enn 200 000 arbeidere. Arbeiderne i Baku, Lodz, Ivanovo-Vosnesensk gikk til generalstreik. Stadig hyppigere støtte de streikende arbeidere og demonstrantene sammen med tsartroppene. Slike sammenstøt fant sted i en rekke byer — i Odessa, Warszawa, Riga, Lodz og andre byer.

Særlig skarp karakter antok kampen i Polens store industri sentrum — byen Lodz. Arbeiderne i Lodz bygde dusinvis av barrikader i byens gater, og i tre dager (22.-24. juni 1905) førte de gatekamper mot tsartroppene. Den væpnede aksjon smeltet her sammen med en generalstreik. Lenin betraktet denne kampen som arbeidernes første væpnede aksjon i Russland.

Blant streikene om sommeren skiller særlig streiken til arbei­derne i Ivanovo-Vosnesensk seg ut. Den varte fra slutten av mai til begynnelsen av august 1905, det vil si nesten to og en halv måned. I streiken deltok det om lag 70 000 arbeidere, blant dem mange kvinner. Streiken ble ledet av bolsjevikenes Nord-komité. Nesten hver dag samlet det seg tusener av arbeidere utenfor byen, ved elven Talka. Her på møtene drøftet de sine kår. På arbei­dernes møter opptrådte det bolsjeviker. For å slå streiken ned, ga tsarmyndighetene troppene ordre om å jage arbeiderne fra hverandre og skyte på dem. Det ble drept noen titall og såret noen hundre arbeidere. Byen ble erklært i beleiringstilstand. Men arbeiderne holdt seg standhaftige og gikk ikke på arbeid. Arbei­derne og deres familier sultet, men de overga seg ikke. Bare den ytterste utmattelse tvang arbeiderne til å oppta arbeidet. Streiken stålsatte arbeiderne. Den var et eksempel på arbeiderklassens mot, standhaftighet, utholdenhet og solidaritet. Den var en virke­lig skole i politisk oppfostring av arbeiderne i Ivanovo-Vosnesensk.

Under denne streiken dannet arbeiderne i Ivanovo-Vosnesensk et råd av tillitsmenn, og dette rådet var faktisk et av de første arbeidersovjetene i Russland.

Arbeidernes politiske streiker rusket opp hele landet. Etter byene begynte landsbygda å reise seg. Om våren brøt det ut bondeuroligheter. I veldige flokker gikk bøndene mot gods­eierne, ødela deres godser, sukkerraffinerier og brennevinsbrennerier, satte fyr på godseiernes slotter og herregårder. På en rekke steder beslagla bøndene godseiernes jord, grep til massenedhugging av skogen og krevde at godseiernes jord skulle over­gis til folket. Bøndene beslagla godseiernes korn og andre forråd og delte det mellom de sultende. Godseierne flyktet i redsel til byene. Tsarregjeringen sendte soldater og kosakker for å slå bøndenes oppstand ned. Troppene skjøt på bøndene, arresterte «opphavsmennene» og pisket og torturerte dem. Men bøndene innstilte ikke kampen.

Bondebevegelsen bredte seg i stadig større omfang i Russlands sentrum, i Volgadistriktet, i Transkaukas og særlig i Grusia.

Sosialdemokratene tok til å trenge stadig dypere inn på lands­bygda. Partiets sentralkomité sendte ut et opprop til bøndene «Bønder, til dere retter vi våre ord». De sosialdemokratiske komitéene i Tver, Saratov, Poltava, Tsjernigov, Jekaterinoslav, Tiflis og mange andre guvernementer sendte ut opprop til bøndene. Ute på landsbygda fikk sosialdemokratene i stand møter, organi­serte sirkler blant bøndene og dannet bondekomitéer. Sommeren 1905 ble det på en rekke steder gjennomført landarbeiderstreiker som var organisert av sosialdemokratene.

Men dette var bare begynnelsen av bøndenes kamp. Bonde­bevegelsen omfattet bare 85 herreder, det vil si om lag en sjuende­del av det samlede antall herreder i den europeiske del av det tsaristiske Russland.

Arbeider- og bondebevegelsen og en rekke nederlag for de russiske tropper i den russisk-japanske krig øvde sin innflytelse på arméen. Denne tsarismens støtte begynte å vakle.

I juni 1905 brøt det ut en oppstand i Svartehavs-flåten, på krysseren «Potemkin». Krysseren lå på den tida ikke så langt fra Odessa hvor arbeiderne var ute i generalstreik. De opprørske matrosene gjorde opp med de offiserer som var dem mest for­hatt og førte krysseren til Odessa. Krysseren «Potemkin» gikk over til revolusjonen.

Lenin tilla denne oppstand en veldig betydning. Han så det som nødvendig at bolsjevikene ledet denne bevegelsen, brakte den i samband med bevegelsen blant arbeiderne, bøndene og de lokale garnisonene.

Tsaren sendte krigsskip mot «Potemkin», men matrosene på disse skipene nektet å skyte på sine kamerater som hadde gått til oppstand. I flere dager vaiet revolusjonens røde flagg over «Potemkin». Men dengang, i 1905, var ikke bolsjevikenes parti det eneste parti som ledet bevegelsen, slik som det var tilfelle senere, i 1917. På «Potemkin» var det ikke få mensjeviker, sosial- revolusjonære og anarkister. Derfor hadde oppstanden til tross for at enkelte sosialdemokrater deltok i den, ikke noen riktig og tilstrekkelig erfaren ledelse. En del av matrosene vaklet i de av­gjørende øyeblikk. De øvrige skip som tilhørte Svartehavs-flåten sluttet seg ikke til den opprørske krysser. Da den revolusjonære krysser ikke hadde kull og levnetsmidler, ble den nødd til å gå til Romanias kyst og overgi seg til de rumenske myndigheter.

Matrosenes oppstand på krysseren «Potemkin» endte med nederlag. Matrosene som senere falt i tsarregjeringens hender, ble stilt for retten. En del ble henrettet, en del sendt på tvangs­arbeid. Men selve den kjensgjerning at oppstanden hadde funnet sted, hadde overordentlig stor betydning. Oppstanden på krys­seren «Potemkin» var den første revolusjonære masseaksjon i arméen og flåten, det var første gang at en stor enhet av tsartroppene gikk over på revolusjonens side. Denne oppstanden gjorde tanken om arméen og flåtens tilslutning til arbeider­klassen, til folket mer forståelig og nærliggende for arbeider- og bondemassene, og især for soldat- og matrosmassene selv.

Arbeidernes overgang til politiske massestreiker og demon­strasjoner, forsterkningen av bondebevegelsen, folkets væpnete sammenstøt med politiet og troppene og endelig oppstanden i Svartehavs-flåten — alt dette viste at betingelsene for folkets væp­nede oppstand holdt på å modne. Denne omstendighet tvang det liberale borgerskap til å stramme seg opp for alvor. Det liberale borgerskap, som selv fryktet revolusjonen og samtidig skremte tsaren med den, ønsket et kompromiss med tsaren mot revolusjonen og krevde små reformer «for folket», for å «berolige» folket, splitte revolusjonens krefter og dermed forebygge «revo­lusjonens redsler». «Vi må dele opp jorda til bøndene, ellers deler de opp oss,» sa de liberale godseierne. Det liberale borger­skap forberedte seg på å dele makten med tsaren. «Proletariatet kjemper seg fram til makten, borgerskapet smyger seg fram til makten,» skrev Lenin i de dager om arbeiderklassens taktikk og det liberale borgerskaps taktikk.

Tsarregjeringen fortsatte å slå arbeiderne og bøndene ned med rasende brutalitet. Men den kunne ikke unngå å se at det var umulig å få bukt med revolusjonen bare med represalier. Ved siden av represaliene tydde den derfor til manøverpolitikk. På den ene side hisset den gjennom sine provokatører Russlands folkeslag opp mot hverandre, fikk i stand jødepogromer og blodige sammenstøt mellom armenere og tatarer. På den annen side lovte den å sammenkalle en «representantforsamling» i form av en Semski Sobori⁵ eller en Riksduma, og ga minister Bulygin i oppdrag å utarbeide et utkast til en slik duma, men slik at dumaen ikke skulle ha noen lovgivende rettigheter. Alle disse åtgjerder ble truffet for å splitte revolusjonens krefter og rive de måteholdne lag av folket bort fra revolusjonen.

Bolsjevikene erklærte boikott av Bulygin-dumaen og stilte seg som mål å sprenge denne karikatur av en folkerepresentasjon.

Mensjevikene derimot besluttet ikke å sprenge dumaen og betraktet det som nødvendig å delta i den.

3. De taktiske meningsbrytninger mellom bolsjevikene og men­sjevikene. Partiets 3. kongress. Lenins bok «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon». Det taktiske grunnlag for det marxistiske parti.

Revolusjonen satte alle samfunnsklasser i bevegelse. Vendingen i landets politiske liv, framkalt av revolusjonen, drev dem bort fra de gamle tilvante posisjonene og tvang dem til å omgruppere seg i samsvar med den nye situasjon. Hver klasse, hvert parti strevde etter å utarbeide sin egen taktikk, sin framgangslinje, sitt for­hold til de andre klasser og sitt forhold til regjeringen. Selv tsar­regjeringen så seg tvunget til å utarbeide en ny, og for den uvanlig taktikk i form av et løfte om å innkalle en «representantforsam­ling» — Bulygin-dumaen.

Også for det sosialdemokratiske parti var det nødvendig å utarbeide en egen taktikk. Dette var nødvendig på grunn av det voksende oppsving i revolusjonen. Det var nødvendig fordi prole­tariatet sto overfor praktiske spørsmål som ikke tålte noen utset­telse: spørsmålet om å organisere den væpnede oppstand, om å styrte tsarregjeringen, om å opprette en provisorisk revolusjonær regjering, om sosialdemokratiets deltakelse i denne regjering, om forholdet til bøndene, om forholdet til det liberale borgerskap osv; Det var nødvendig å utarbeide en enhetlig og gjennomtenkt marxistisk taktikk for sosialdemokratiet.

Men på grunn av mensjevikenes opportunisme og splittelsesvirksomhet var det russiske sosialdemokrati på denne tid kløvd i to fraksjoner. Splittelsen kunne ennå ikke ansees som fullstendig, og disse to fraksjoner var formelt ennå ikke to forskjellige partier, men reelt minte de mye om to forskjellige partier som hadde sine egne ledende sentrer og sine egne aviser.

Den omstendighet at mensjevikene til sin gamle uenighet med partiets flertall i de organisatoriske spørsmålene føydde nye strids­spørsmål — meningsforskjell i de taktiske spørsmålene — bidro til å utdype splittelsen.

Mangelen på et enhetlig parti førte til at det ikke eksisterte noen enhetlig partitaktikk.

Det kunne vært mulig å finne en utvei av situasjonen, hvis en straks hadde sammenkalt partiets ordinære 3. kongress, hadde trukket opp en enhetlig taktikk på kongressen og forpliktet min­dretallet til ærlig å sette kongressens vedtak ut i livet og under­ordne seg de vedtak som ble truffet av kongressens flertall. Nett­opp denne utvei var det bolsjevikene foreslo for mensjevikene. Men mensjevikene ville ikke engang høre tale om noen 3. kon­gress. Da bolsjevikene så det som en forbrytelse å la partiet lenger være uten en taktikk som var godkjent av partiet og forpliktende for alle dets medlemmer, besluttet de selv å ta initiativet til å innkalle den 3. kongress.

Til kongressen ble innbudt alle partiorganisasjoner, både de bolsjevikiske og de mensjevikiske. Men mensjevikene avslo å delta i den 3. kongress og besluttet å innkalle sin egen kongress. De kalte sin kongress en konferanse, da de hadde så få delegerte, men i virkeligheten var det en kongress; det var mensjevikenes partikongress, hvis beslutninger ble betraktet som bindende for alle mensjevikene.

I april 1905 ble Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis 3. kongress sammenkalt i London. Til kongressen reiste det 24 delegerte fra 20 bolsjevikiske komiteer. Alle større partiorganisa­sjoner var representert.

Kongressen fordømte mensjevikene som «en del av partiet som hadde skilt seg ut» og gikk over til dagsordenen, til spørs­målet om å utarbeide partiets taktikk.

Samtidig med kongressen trådte mensjevikenes konferanse sammen i Genéve.

«To kongresser — to partier,» slik definerte Lenin stillingen. Både kongressen og konferansen tok i virkeligheten stilling til de samme taktiske spørsmål, men vedtakene i disse spørsmål ble fattet i direkte motsatt ånd. De to forskjellige rekker av reso­lusjoner som ble vedtatt på kongressen og konferansen, avdekket hvor dyptgående den taktiske meningsforskjell mellom partiets 3. kongress og mensjevikenes konferanse, mellom bolsjevikene og mensjevikene var.

Her er hovedpunktene i de ulike meningene:

Den taktiske linje som ble trukket opp av partiets 3. kongress. Kongressen mente at til tross for at revolusjonen som pågikk hadde en borgerlig-demokratisk karakter, til tross for at den på det daværende tidspunkt ikke kunne gå ut over rammene av det som var oppnåelig under kapitalismen, var først og fremst proletariatet interessert i at den seiret fullstendig, for en seier for denne revolu­sjon ville gi proletariatet mulighet til å organisere seg, reise seg politisk, tilegne seg erfaring og øvelse i å lede de arbeidende masser politisk og gå over fra den borgerlige revolusjon til den sosialistiske revolusjon.

Proletariatets taktikk, som tok sikte på den borgerlig-demokratiske revolusjons fullstendige seier, kunne få støtte bare fra bøndene, da de ikke kunne bli kvitt godseierne og få godseiernes jord uten en fullstendig seier for revolusjonen. Bøndene var derfor proletariatets naturlige forbundsfelle.

Det liberale borgerskap var ikke interessert i denne revolu­sjons fullstendige seier, da det trengte tsarmakten som svøpe mot arbeiderne og bøndene, som det fryktet mest av alt, og det ville strebe etter å opprettholde tsarmakten og bare innskrenke dens rettigheter noe. Derfor ville det liberale borgerskap strebe etter å få det hele til å munne ut i et kompromiss med tsaren på grunn­lag av et konstitusjonelt monarki.

Revolusjonen ville bare seire i fall den ble ledet av prole­tariatet; hvis proletariatet som revolusjonens fører ville greie å sikre forbundet med bøndene, hvis det liberale borgerskap ble isolert, hvis sosialdemokratiet tok aktiv del i organiseringen av folkets oppstand mot tsarismen, hvis det som resultat av den seierrike oppstand ble dannet en provisorisk revolusjonær regje­ring som var i stand til å rive kontrarevolusjonen opp med rota og innkalle en konstituerende forsamling med representanter for hele folket, hvis sosialdemokratiet under gunstige betingelser ikke ville avslå å delta i den provisoriske revolusjonære regjering for å føre revolusjonen til ende.

Den taktiske linje som ble trukket opp av mensjevikenes kon­feranse. Da revolusjonen var borgerlig, kunne bare det liberale borgerskap være revolusjonens fører. Proletariatet skulle ikke øke samarbeid med bøndene, men med det liberale borgerskap. Hovedsaken var her — ikke å skremme det liberale borgerskap med en revolusjonær opptreden og ikke gi det påskudd til å trekke seg ut av revolusjonen, for hvis det trakk seg ut, ville det svekke revolusjonen.

Det var mulig at oppstanden kom til å seire, men sosialdemo­kratiet skulle etter oppstandens seier tre til side, for ikke å skremme det liberale borgerskap. Det var mulig at oppstanden kunne føre til at det ble dannet en provisorisk revolusjonær regjering, men sosialdemokratiet måtte under ingen omstendig­het ta del i den, da denne regjering ikke ville være sosialistisk i sin karakter, og da sosialdemokratiet — og det var hovedsaken — ved sin deltakelse i den og ved sin revolusjonære innstilling kunne skremme vekk det liberale borgerskap og derved under­grave revolusjonen.

Det ville være bedre for revolusjonens utsikter, hvis det ble innkalt en eller annen representant-forsamling, noe i likhet med en Semski Sobor eller Riksduma, som kunne utsettes for påtrykk fra arbeiderklassen utenfra med sikte på å gjøre den om til en konstituerende forsamling eller drive den til å innkalle en kon­stituerende forsamling.

Proletariatet hadde sine egne, rene arbeiderinteresser, og det burde beskjeftige seg nettopp med disse interessene, og ikke for­søke å bli fører for den borgerlige revolusjon, som var en almen- politisk revolusjon og som følgelig angikk alle klasser, og ikke bare proletariatet.

Slik var i korthet de to slags taktikk hos de to fraksjoner i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.

En klassisk kritikk av mensjevikenes taktikk og en genial begrunnelse for den bolsjevikiske taktikk leverte Lenin i sin his­toriske bok «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demo­kratiske revolusjon».

Denne boka kom ut i juli 1905, det vil si to måneder etter partiets 3. kongress. Dømmer en etter bokas titel, kunne en tro at Lenin i den bare behandlet de taktiske spørsmål som angår den borgerlig-demokratiske revolusjonsperiode og bare har de russiske mensjeviker for øye. I virkeligheten avslørte han ved å kritisere mensjevikenes taktikk samtidig også den internasjonale opportunistiske taktikk, og samtidig som han begrunnet marx­istenes taktikk i den borgerlige revolusjon og trakk opp for­skjellen mellom den borgerlige revolusjon og den sosialistiske revolusjon, formulerte han grunnsetningene for den marxistiske taktikk i overgangsperioden fra den borgerlige revolusjon til den sosialistiske revolusjon.

Her er de grunnleggende taktiske prinsipper som Lenin ut­viklet i sin brosjyre «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon».

1) Det grunnleggende taktiske prinsipp som gjennomsyrer Lenins bok, er idéen om at proletariatet må og skal være føreren for den borgerlig-demokratiske revolusjon, lederen for den borgerlig-demokratiske revolusjon i Russland.

Lenin anerkjente den borgerlige karakter av denne revolusjon, da den, som han påviste, «ikke er i stand til umiddelbart å gå ut over rammen av en rent demokratisk omveltning». Men han mente at den ikke var en revolusjon ovenfra, men en folkerevolusjon som satte hele folket, hele arbeiderklassen, hele bondeklassen i bevegelse. Derfor så Lenin mensjevikenes forsøk på å redusere den borgerlige revolusjons betydning for proletariatet, redusere proletariatets rolle i den og holde proletariatet borte fra den, som et forræderi mot proletariatets interesser.

«Marxismen,» skrev Lenin, «lærer ikke proletariatet å holde seg borte fra den borgerlige revolusjon, å avholde seg fra å delta i den, å overlate ledelsen av den til borgerskapet, men tvert imot å ta den mest energiske del i den, å føre den mest iherdige kamp for en konsekvent proletarisk demokratisme, for å føre revolusjonen til ende.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 74, norsk utg.)

«Vi må ikke glemme,» skrev Lenin videre, «at det for øye­blikket ikke fins og ikke kan fins noe annet middel til å bringe sosialismen nærmere, enn full politisk frihet, enn den demokratiske republikk.» (Samme sted, s. 112.)

Lenin forutså to mulige utfall av revolusjonen:

a) enten ville den ende med en avgjørende seier over tsarismen, med at tsarismen ble styrtet og den demokratiske republikk opprettet;

b) eller, hvis kreftene ikke strakk til, kunne den ende med et kompromiss mellom tsaren og borgerskapet på folkets bekost­ning, med en eller annen forkrøplet forfatning, eller mest sann­synlig med en karikatur av en slik forfatning

Proletariatet var interessert i det beste utfall, det vil si i en avgjørende seier over tsarismen. Men et slikt utfall ville bare være mulig så fremt proletariatet greidde å bli revolusjonens fører, dens leder.

«Revolusjonens utfall,» skrev Lenin, «er avhengig av om arbeiderklassen vil komme til å spille rollen som medhjelper for borgerskapet, en medhjelper som kan legge veldig kraft i sitt stormangrep mot absolutismen, men som er politisk maktesløs, eller om den vil komme til å spille rollen som leder av folkerevolusjonen.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 44, norsk utg.)

Lenin mente at proletariatet hadde alle muligheter til å unn­gå å spille rollen som borgerskapets medhjelper, og bli lederen av den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Disse muligheter besto etter Lenin i dette:

For det første er proletariatet, som etter sin stilling er den mest framskredne og den eneste konsekvent revolusjonære klasse, dermed kalt til å spille den ledende rolle i den almendemokratiske revolusjonære bevegelse i Russland.» (Lenin., Sam­lede verker, bd. VIII, s. 75, russisk utg.)

For det annet har proletariatet sitt eget politiske parti som er uavhengig av borgerskapet og som gir proletariatet mulighet til å sveise seg sammen «til en enhetlig og selvstendig politisk kraft.» (Samme sted, s. 75.)

For det tredje er proletariatet mer interessert i en avgjørende seier for revolusjonen enn borgerskapet, og derfor er «i en viss forstand den borgerlige revolusjon mer fordelaktig for proletariatet enn for borgerskapet.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 72, norsk utg.)

«For borgerskapet er det fordelaktig,» skrev Lenin, «å støtte seg til noen levninger av det gamle mot proletariatet, f. eks. til monarkiet, til en stående hær osv. Det er fordel­aktig for borgerskapet at den borgerlige revolusjonen ikke altfor resolutt feier vekk alle levninger av det gamle, men lar noen av dem bli stående, dvs. at denne revolusjon ikke er helt ut konsekvent, ikke blir ført til ende, ikke er besluttsom og skånselsløs . . . For borgerskapet er det mer fordelaktig at de nødvendige omdannelser i borgerlig-demokratisk ret­ning foregår mer langsomt, gradvis, mer forsiktig, mindre besluttsomt, på reformenes vei, og ikke på revolusjonens vei… at disse omdannelser utvikler minst mulig revolusjonær selv­virksomhet, initiativ og energi hos almuen, dvs. blant bøn­dene og i særdeleshet blant arbeiderne, for ellers vil det, som franskmennene sier, bli så mye lettere for arbeiderne «å legge geværet over fra den ene skulder til den andre», dvs. å vende mot borgerskapet selv det våpen som den borgerlige revolusjon utruster dem med, den frihet som den gir, de demokratiske institusjoner som oppstår på den grunn som er blitt renset for feudalismen. For arbeiderklassen derimot er det mer for­delaktig at de nødvendige omdannelser i borgerlig-demokratisk retning nettopp ikke går på reformenes, men på revolu­sjonens vei, for reformenes vei er en vei med utsettelser, forhalinger, med en pinefull, langsom utdøen av de råtnende deler av folkeorganismen. Og framfor alt og mest av alle, er det proletariatet og bøndene som lider under denne forråt­nelse. Den revolusjonære vei er en vei med en hurtig opera­sjon som er minst pinefull for proletariatet, den betyr at de råtnende deler fjernes direkte og at det vises minst etter­givenhet og forsiktighet overfor monarkiet og de andre mot­bydelige, avskyelige og råtne institusjoner som svarer til det, og som forpester luften med sin forråtnelsesprosess.» (Samme sted, s. 72-73.)

«Derfor,» fortsatte Lenin, «kjemper også proletariatet i de fremste rekker for republikken og tilbakeviser med forakt de tåpelige og uverdige råd om å ta hensyn til hvorvidt borger­skapet vil falle fra.» (Samme sted, s. 100.)

Forat muligheten for en proletarisk ledelse av revolusjonen skulle forvandle seg til virkelighet, forat proletariatet selv i virke­ligheten skulle bli fører, leder for den borgerlige revolusjon, var ifølge Lenin i det minste to betingelser nødvendige:

For det første var det nødvendig at proletariatet hadde en forbundsfelle som var interessert i en avgjørende seier over tsarismen og som kunne påvirkes til å godta proletariatets ledelse. Allerede selve idéen om førerskap gjorde dette nødvendig, for lederen opphører å være leder, hvis det ikke er noen å lede, føreren opphører å være fører, hvis det ikke er noen å føre. Lenin betraktet bøndene som en slik forbundsfelle.

For det annet var det nødvendig at den klasse som kjempet med proletariatet om førerskapet i revolusjonen og som forsøkte å oppnå at den selv ble den eneste leder, ble fjernet fra ledelsen og isolert. Allerede selve idéen om førerskap gjorde også dette nødvendig, fordi den utelukker muligheten av å tillate at det skulle være to ledere for revolusjonen. Lenin regnet det liberale borgerskap for å være en slik klasse.

«Bare proletariatet kan være en konsekvent kjemper for demokratiet,» skrev Lenin. «En seierrik kjemper for demokratismen kan det bare bli under den forutsetning at bøndenes masse slutter seg til dets revolusjonære kamp.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 82, norsk utg.)

Og videre:

«Bøndene omfatter masser av halvproletariske elementer ved siden av småborgerlige. Dette gjør også bøndene vaklende og tvinger proletariatet til å slutte seg sammen i et strengt klassemessig parti. Men bøndenes vankelmodighet skiller seg i bunn og grunn fra borgerskapets vankelmodighet, for bøn­dene er på det nåværende tidspunkt ikke så mye interessert i et ubetinget vern om den private eiendomsrett som de er i beslagleggelsen av godseierjorda, en av de viktigste former for denne eiendomsrett. Uten derfor å bli sosialistisk, uten å opp­høre å være småborgerlig, er bondebefolkningen i stand til å bli en ubetinget og svært radikal tilhenger av den demo­kratiske revolusjon. Bøndene vil uunngåelig bli en slik til­henger, hvis bare ikke utviklingen av de revolusjonære hen­dingene som virker opplysende på dem, blir avbrutt for tid­lig ved borgerskapets forræderi og proletariatets nederlag. Under denne forutsetning vil bøndene uunngåelig bli et bol­verk for revolusjonen og republikken, for bare en revolusjon som har seiret helt kan gi bøndene alt på jordreformens om­råde, alt det bøndene vil ha, det de drømmer om, det som virkelig er nødvendig for dem.» (Samme sted, s. 100.)

Lenin analyserte innvendingene fra mensjevikene, som hevdet at en slik taktikk som bolsjevikenes «vil tvinge de borgerlige klasser til å falle fra revolusjonens sak og dermed svekke dens slagkraft». Han karakteriserte disse innvendinger som en «tak­tikk som forråder revolusjonen», som en «taktikk som forvandler proletariatet til et ynkelig haleheng til de borgerlige klasser», og skrev:

«Den som virkelig forstår bøndenes rolle i den seierrike russiske revolusjon, kan ikke finne på å si at revolusjonens slagkraft svekkes når borgerskapet faller fra. For i virkelig­heten er det først da at den russiske revolusjons virkelige slagkraft begynner, først da vil dette bli den største revolu­sjonære slagkraft som er mulig i den borgerlig-demokratiske omveltnings epoke, når borgerskapet faller fra og bondemassene trer fram som aktiv revolusjonær, side om side med proletariatet. Forat vår demokratiske revolusjon virkelig skal bli ført konsekvent til ende, må den støtte seg til slike krefter som er i stand til å lamme borgerskapets uunngåelige inkonse­kvens, dvs. som nettopp er i stand til å «tvinge det til å falle fra.» (Samme sted, s. 102.)

Slik er den fundamentale taktiske grunnsetning om proleta­riatet som føreren for den borgerlige revolusjon, den fundamen­tale taktiske grunnsetning om proletariatets hegemoni (ledende rolle) i den borgerlige revolusjon som Lenin la fram i sin bok «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revo­lusjon».

Dette var en ny innstilling hos det marxistiske parti i spørs­målene om taktikken i den borgerlig-demokratiske revolusjon, en innstilling som på en dyptgående måte skilte seg fra de tak­tiske synsmåter som hittil hadde eksistert i det marxistiske arsenal. Hittil hadde det vært slik at den ledende rolle i de borgerlige revolusjoner, for eksempel i Vesten, var spilt av borgerskapet, mens proletariatet med eller mot sin vilje hadde spilt rollen som dets medhjelper og bøndene hadde utgjort borgerskapets reserve. Marxistene hadde holdt en slik kombinasjon for mer eller mindre uunngåelig, mens de samtidig hadde tatt det for­behold at proletariatet så vidt mulig skulle kjempe for sine egne nærmeste klassekrav og ha sitt eget politiske parti. Nå, under den nye historiske situasjon, tok etter Lenins oppfatning forhol­dene en slik vending at proletariatet ble den ledende kraft i den borgerlige revolusjon, at borgerskapet ble trengt bort fra ledelsen av revolusjonen, mens bøndene ble forvandlet til prole­tariatets reserve.

Snakket om at Plekhanov «også var for» proletariatets hege­moni, bygger på en misforståelse. Plekhanov koketterte med idéen om proletariatets hegemoni og var ikke imot å anerkjenne det i ord, det er sant, men i handling var han imot denne idés vesen. Proletariatets hegemoni betyr proletariatets ledende rolle i den borgerlige revolusjon gjennom en politikk som går ut på et for­bund mellom proletariatet og bøndene, gjennom en politikk som går ut på å isolere det liberale borgerskap, mens Plekhanov som kjent var imot en politikk som tok sikte på å isolere det liberale borgerskap, var for en politikk som tok sikte på en overenskomst med det liberale borgerskap, og imot en politikk som gikk ut på et forbund mellom proletariatet og bøndene. I virkeligheten var Plekhanovs taktiske innstilling den mensjevikiske innstilling som fornektet proletariatets hegemoni.

2) Lenin så folkets seierrike væpnede oppstand som det vik­tigste middel til å styrte tsarismen og erobre den demokratiske republikk. I motsetning til mensjevikene mente Lenin at «den almendemokratiske revolusjonære bevegelse allerede hadde ført til nødvendigheten av den væpnede oppstand», at «organiseringen av proletariatet for oppstanden» allerede er «stilt på dagsordenen, som en av de vesentlige, viktige og nødvendige oppgaver for partiet», at det var nødvendig å «treffe de mest energiske åtgjerder for å væpne proletariatet og sikre muligheten av den umiddelbare ledelse for oppstanden». (Lenin, Samlede verker, bd. VIII, s. 75, russisk utg.)

For å føre massene til oppstand og gjøre den til en oppstand av hele folket, mente Lenin det var nødvendig å gi slike paroler, slike appeller til massene som kunne utløse massenes revolusjo­nære initiativ, organisere dem til oppstand og desorganisere tsar­ismens maktapparat. Slike paroler mente han de taktiske vedtak på partiets 3. kongress var, og som Lenins bok «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon» var et for­svar for.

Slike paroler mente han var:

a) anvendelse av «politiske massestreiker, som kan ha stor betydning i begynnelsen av og under selve forløpet av oppstan­den». (Samme sted, s. 75.)

b) organiseringen av «en Øyeblikkelig virkeliggjøring på revolusjonær vei av 8 timers arbeidsdag og andre av arbeider­klassens krav som står på dagsordenen». (Samme sted, s. 47.)

c) «øyeblikkelig organisering av revolusjonære bondekomitéer for» på revolusjonær vei «å gjennomføre alle demokratiske omdannelser» like til konfiskasjon av godseiernes jord. (Samme sted, s. 88.)

d) bevæpning av arbeiderne.

Her er to momenter særlig interessante:

For det første den taktikk som gikk ut på en revolusjonær virkeliggjøring av 8 timers arbeidsdag i byene og de demokratiske omdannelser på landsbygda, dvs. en slik virkeliggjøring som ikke tar hensyn til myndighetene, som ikke tar hensyn til lovene, men ignorerer både myndighetene og lovene, bryter de bestående lover og oppretter en ny ordning gjennom selvtekt som en fullbyrdet kjensgjerning. Dette var et nytt taktisk middel hvis bruk lammet tsarismens maktapparat og utløste massenes aktivitet og skapende initiativ. På grunnlag av denne taktikk vokste det opp revolu­sjonære streikekomitéer i byene og revolusjonære bondekomitéer på landsbygda. Senere utviklet det seg av de førstnevnte arbeider- sovjeter og av de sistnevnte bondesovjeter.

For det annet bruken av politiske massestreiker, bruken av politiske generalstreiker, som så under revolusjonens forløp spilte en overordentlig viktig rolle i den revolusjonære mobiliseringen av massené. Dette var et nytt, meget viktig våpen i proletariatets hender, et våpen som hittil ikke hadde vært kjent i de marxistiske partiers praksis og som senere ble anerkjent.

Lenin mente at tsarregjeringen som resultat av folkets seier- rike oppstand måtte erstattes med en provisorisk revolusjonær regjering. Den provisoriske revolusjonære regjerings oppgaver ville bestå i å befeste revolusjonens erobringer, undertrykke kontra­revolusjonens motstand og gjennomføre Russlands sosialdemo­kratiske arbeiderpartis minimumsprogram. Lenin mente at uten at disse oppgaver ble gjennomført, ville en avgjørende seier over tsarismen være umulig. Og for å gjennomføre disse oppgaver og oppnå en avgjørende seier over tsarismen, måtte den proviso­riske revolusjonære regjering ikke være en vanlig regjering, men en regjering for de seirende klassers, arbeidernes og bøndenes diktatur, den måtte være proletariatets og bøndenes revolusjonære diktatur. Lenin henviste til Marx’ berømte tese om at «enhver provisorisk statsordning etter en revolusjon krever et diktatur, og det et energisk diktatur» og kom til den slutning at den provi­soriske revolusjonære regjering ikke kan være annet enn prole­tariatets og bøndenes diktatur, hvis den vil sikre den avgjørende seier over tsarismen.

«Revolusjonens avgjørende seier over tsarismen,» skrev Lenin, «er proletariatets og bøndenes revolusjonær-demokra­tiske diktatur . .. Og en slik seier blir nettopp et diktatur, dvs. den må uunngåelig støtte seg på militærmakten, på de væp­nede masser, på oppstanden og ikke på disse eller hine institu­sjoner som er skapt på «legal», «fredelig» vis. Dette kan bare bli et diktatur fordi virkeliggjøringen av de omdannelser som øyeblikkelig og ubetinget er nødvendige for proletariatet og bøndene, vil framkalle fortvilt motstand så vel fra godseierne som fra storborgerne og tsarismen. Å knuse denne motstand og slå tilbake kontrarevolusjonens anslag er umulig uten dik­tatur. Men dette vil selvfølgelig ikke bli et sosialistisk diktatur, men et demokratisk diktatur. Det vil ikke være i stand til å angripe kapitalismens grunnlag (uten en hel rekke mellomtrinn i den revolusjonære utvikling). I beste fall vil det kunne gjennomføre en fullstendig nyfordeling av jordeiendommen til fordel for bøndene, gjennom­føre konsekvent og full demokratisme like til republikken, rive opp med rota alle asiatiske trelldomstrekk, ikke bare i landsbylivet, men også i fabrikklivet, gjøre begynnelsen til en virkelig bedring av arbeidernes stilling og til å heve deres levenivå, og endelig — sist, men ikke minst — forplante den revolusjonære brann til Europa. En slik seier vil ennå på ingen måte gjøre vår borgerlige revolusjon til en sosialistisk revolusjon; den demokratiske omveltning vil ikke gå direkte ut over de borgerlige samfunnsøkonomiske forholds ramme; men ikke desto mindre vil en slik seier bli av uhyre betydning for den framtidige utvikling i Russland og hele verden. Intet vil i den grad øke verdensproletariatets energi, intet vil så sterkt forkorte den vei som fører til dets fullstendige seier som en slik avgjørende seier for den revolusjon som en slik avgjørende seier for den revolusjon som er begynt i Russ­land.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 78—79, norsk utg.)

Hva angår sosialdemokratiets forhold til den provisoriske revolusjonære regjering og det tillatelige i å delta i den for sosial­demokratiet så forsvarte Lenin helt ut den tilsvarende resolusjon fra partiets 8. kongress, en resolusjon som lyder:

Under hensyntaken til styrkeforholdet og andre faktorer som ikke lar seg nøyaktig bestemme på forhånd, er det tillatt at representanter for vårt parti deltar i den provisoriske revo­lusjonære regjering for skånselløst å bekjempe alle kontra- revolusjonære anslag og forsvare arbeiderklassens selvstendige interesser; som en nødvendig forutsetning for en slik del­takelse kreves streng kontroll fra partiets side over dets repre­sentanter og urokkelig ivaretakelse av uavhengigheten for sosialdemokratiet, som tilstreber den fullstendige sosialistiske omveltning og derfor er en uforsonlig fiende av alle borger­lige partier; uansett om sosialdemokratiets deltakelse i den provisoriske revolusjonære regjering blir mulig, må det blant de bredeste lag av proletariatet drives propaganda for idéen om at det er nødvendig med et stadig påtrykk på den provisor­iske regjering fra det væpnede og sosialdemokratiet ledede proletariat for å verne om, befeste og utvide revolusjonens erobringer.» (Samme sted, s. 48.)

Mensjevikenes innvendinger at den provisoriske regjering like­vel ville være en borgerlig regjering, at en ikke kunne tillate sosialdemokrater å delta i en slik regjering, hvis en ikke ønsket å gjøre den samme feil som den franske sosialist Millerand gjorde, da han tok del i den franske borgerlige regjering — avviste Lenin med å peke på at mensjevikene her forvekslet to forskjellige ting og viste sin manglende evne til å ta stilling til spørsmålet på marxistisk vis: i Frankrike dreidde det seg om sosialistenes del­takelse i en reaksjonær borgerlig regjering i en periode da det ikke var noen revolusjonær situasjon i landet, og dette forpliktet sosialistene til ikke å delta i en slik regjering, mens det i Russ­land gjaldt sosialistenes deltakelse i en revolusjonær borgerlig regjering som kjempet for revolusjonens seier i en periode da revolusjonen var i full utfoldelse, en omstendighet som gjorde det tillatelig, og under gunstige betingelser til en plikt for sosial­demokratene å delta i en slik regjering, for å slå kontrarevolu­sjonen ikke bare «nedenfra», og utenfra, men også «ovenfra», innenfra regjeringen.

3) Samtidig som Lenin gikk inn for den borgerlige revolusjons seier og erobringen av den demokratiske republikk, tenkte han slett ikke å bli stående på den demokratiske etappe og begrense den revolusjonære bevegelses slagkraft til bare å løse borgerlig- demokratiske oppgaver. Tvert imot: Lenin mente at umiddel­bart etter at de demokratiske oppgavene var løst, måtte proletariatet og de andre utbyttede masser begynne kampen igjen — denne gang for den sosialistiske revolusjon. Lenin visste dette og mente det var en plikt for sosialdemokratiet å treffe alle forholdsregler for å få den borgerlig-demokratiske revolusjon til å vokse over i den sosialistiske revolusjon. Lenin mente at proletariatets og bønde­nes diktatur var nødvendig, ikke for å avslutte revolusjonen når revolusjonens seier over tsarismen var fullbyrdet, men for så mye som mulig å forlenge revolusjonstilstanden, tilintetgjøre de siste rester av kontrarevolusjonen, forplante revolusjonens flamme til Europa og, etter at proletariatet i denne tid hadde fått høve til å tilegne seg politisk opplysning og organisere seg i en stor armé, begynne den direkte overgang til den sosialistiske revolusjon.

Slik behandlet Lenin spørsmålet om den borgerlige revolusjons slagkraft og hvilken karakter det marxistiske parti skulle gi denne slagkraft, og skrev:

«Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende idet det får bondemassene til å slutte opp om seg, for med vold å knuse selvherskerdømmets motstand og paralysere borgerskapets vankelmodighet. Proletariatet må gjennomføre den sosialistiske omveltning, idet det får massen av de halv- proletariske befolkningselementer til å slutte opp om seg for med vold å knuse borgerskapets motstand og paralysere bøn­denes og småborgerskapets vankelmodighet. Dette er prole­tariatets oppgaver som nyiskraittene (dvs. mensjevikene — Red.) framstiller så snevert i alle sine betraktninger og resolusjoner om revolusjonens slagkraft.» (Lenin, Verker i utvalg, III, s. 102, norsk utg.)

Og videre:

«I spissen for hele folket, og i særdeleshet for bøndene — for full frihet, for en konsekvent demokratisk omveltning, for republikken! I spissen for alle arbeidende og under­trykte — for sosialismen! Slik bør det revolusjonære proletariats virkelige politikk være, det er den klasseparole som må gjennomsyre og avgjøre løsningen av hvert taktisk spørsmål, hvert praktisk skritt som arbeiderpartiet tar under revolu­sjonen.» (Samme sted, s. 113—114.)

For ikke å levne noen plass for uklarhet, ga Lenin to måneder etter at hans bok «To slags taktikk» var kommet ut følgende for­klaring i artikkelen «Sosialdemokratiets stilling til bondebevegelsen».

«Fra den demokratiske revolusjon vil vi straks begynne, og det nettopp så langt våre krefter, så langt kreftene hos det klassebevisste og organiserte proletariat rekker, å gå over til den sosialistiske revolusjon. Vi er for den uavbrutte revolu­sjon. Vi vil ikke stanse på halvveien.» (Samme sted, s. 135.)

Dette var en ny stillingtaken i spørsmålet om forholdet mellom den borgerlige og den sosialistiske revolusjon, en ny teori om omgrupperingen av kreftene omkring proletariatet ved slutten av den borgerlige revolusjon for direkte overgang til den sosialis­tiske revolusjon, — teorien om hvorledes den borgerlig-demokratiske revolusjon vokser over i den sosialistiske revolusjon.

Da Lenin utarbeidde denne nye innstilling, støttet han seg for det første på Marx’ kjente tese om den uavbrutte revolusjon som Marx hadde satt fram i slutten av førtiårene i forrige år­hundre i «Henvendelse til Kommunistenes forbund», og for det annet på Marx’ kjente tanke om nødvendigheten av å knytte den revolusjonære bondebevegelse sammen med den proletariske revolusjon, en tanke som Marx la fram i et brev til Engels i 1856, hvor han skrev: «Hele saken i Tyskland vil avhenge av mulig­heten av å støtte opp under den proletariske revolusjon med en slags annen utgave av bondekrigen». Men disse geniale tanker av Marx ble ikke senere utviklet i Marx’ og Engels’ arbeider, og Den 2. Internasjonales teoretikere tok alle forholdsregler for å gravlegge dem og la dem gå i glemmeboka. Det ble Lenins opp­gave å trekke disse glemte teser av Marx fram i lyset og gjenreise dem helt og fullt. Men da Lenin gjenreiste disse teser av Marx, begrenset han seg ikke — og kunne ikke begrense seg — til simpelthen å gjenta dem, men utviklet dem videre og utarbeidde dem til en harmonisk teori om den sosialistiske revolusjon, idet han føydde til spørsmålet et nytt moment, som absolutt nødven­dig moment i den sosialistiske revolusjon — nemlig proletariatets forbund med de halvproletariske elementer i by og bygd som en betingelse for den proletariske revolusjons seier.

Denne innstilling knuste til støv de taktiske posisjoner som ble hevdet av det vest-europeiske sosialdemokrati, som gikk ut fra at bondemassene, deriblant også de fattige bondemasser, etter den borgerlige revolusjon absolutt ville fjerne seg fra revolusjonen, og at det som følge av dette etter den borgerlige revolusjon ville inntre en lang periode med pause, en lang periode med «fred og ro» i 50—100 år, om ikke mer, at proletariatet i denne periode ville bli utbyttet på «fredelig» vis, mens borgerskapet på «lovlig» vis ville berike seg inntil tiden for en ny, en sosialistisk revolusjon inntrådte.

Dette var en ny teori om den sosialistiske revolusjon, som ville bli gjennomført, ikke isolert av proletariatet mot hele bor­gerskapet, men av proletariatet som leder med de halvproletariske elementer i befolkningen, «de arbeidende og utbyttede millionmasser» som forbundsfeller.

Etter denne teori måtte proletariatets hegemoni i den borger­lige revolusjon, hvor proletariatet var i forbund med bøndene, vokse over i proletariatets hegemoni i den sosialistiske revolusjon, hvor proletariatet var i forbund med de øvrige arbeidende og utbyttede masser, mens det demokratiske diktatur av proletariatet og bøndene skulle forberede grunnen for proletariatets sosialis­tiske diktatur.

Denne teori kastet på skraphaugen den teori som var gjengs blant de vest-europeiske sosialdemokrater, som benektet de revo­lusjonære muligheter hos de halvproletariske masser i by og bygd og som gikk ut fra at «utenom borgerskapet og proletariatet ser vi ikke andre samfunnskrefter som de opposisjonelle eller revo­lusjonære kombinasjoner hos oss kan støtte seg på». (Uttalelse av Plekhanov, typisk for de vest-europeiske sosialdemokrater.)

De vest-europeiske sosialdemokrater mente at proletariatet i den sosialistiske revolusjon ville komme til å stå alene, mot hele borgerskapet, uten forbundsfeller, mot alle ikke-proletariske klasser og lag. De ville ikke ta hensyn til den kjensgjerning at kapitalen ikke bare utbytter proletarene, men også millioner halvproleta­riske lag i by og bygd som blir tråkket ned av kapitalismen og som kan være proletariatets forbundsfeller i kampen for å frigjøre samfunnet fra det kapitalistiske åk. Derfor mente de vest-europeiske sosialdemokrater at betingelsene for den sosialistiske revo­lusjon i Europa ennå ikke var modnet, at disse betingelser bare kunne betraktes som modnet når proletariatet var blitt nasjo­nens flertall, samfunnets flertall som resultat av den videre øko­nomiske utvikling i samfunnet.

Denne råtne og antiproletariske innstilling hos de vest-europeiske sosialdemokrater ble kullkastet av den leninske teori om den sosialistiske revolusjon.

I Lenins teori var det ennå ikke noen direkte slutning om muligheten av sosialismens seier i ett land alene. Men i den var nedlagt alle, eller nesten alle grunnleggende elementer som var nødvendig for før eller senere å trekke denne slutning.

Som kjent kom Lenin til denne slutning i 1915, det vil si ti år senere.

Dette er de fundamentale taktiske grunnsetninger som ble utviklet av Lenin i hans historiske bok «To slags taktikk for sosial­demokratiet i den demokratiske revolusjon».

Den historiske betydning av dette Lenins arbeid består frem­for alt i at han ideologisk knuste mensjevikenes småborgerlige taktiske innstilling, væpnet arbeiderklassen i Russland for den videre utvikling av den borgerlig-demokratiske revolusjon, for et nytt stormangrep på tsarismen, og ga de russiske sosialdemo­krater et klart perspektiv om nødvendigheten av at den borgerlige revolusjon vokser over i den sosialistiske revolusjon.

Men betydningen av Lenins arbeid innskrenker seg ikke til dette. Dets uvurderlige betydning består i at det beriket marx­ismen med en ny teori om revolusjonen og la grunnlaget for det bolsjevikiske partis revolusjonære taktikk som hjalp proletariatet i Russland i 1917 til å vinne seieren over kapitalismen.

4. Revolusjonens videre oppsving. Den landsomfattende politiske streik i oktober 1905. Tsarismens tilbaketog. Tsarens manifest. Arbeidersovjetene oppstår.

Høsten 1905 omfattet den revolusjonære bevegelse hele landet. Den vokste med veldig kraft.

Den 19. september (2. oktober) begynte de grafiske arbeidere streik i Moskva. Den forplantet seg til Petersburg og en rekke andre byer. I selve Moskva ble de grafiske arbeideres streik understøttet av arbeiderne i andre fag, og den utviklet seg til en politisk generalstreik.

I begynnelsen av oktober brøt det ut streik ved Moskva- Kasan-jernbanen. To dager etter streiket arbeiderne ved hele Moskva jernbaneknutepunkt. Snart etter hadde streiken grepet om seg til alle landets jernbaner. Post og telegraf innstilte arbeidet. Arbeiderne i forskjellige byer i Russland samlet seg til møter som talte mange tusen deltakere, og besluttet å legge ned arbeidet. Streiken grep om seg fra fabrikk til fabrikk, fra bedrift til bedrift, fra by til by, fra distrikt til distrikt. Til de streikende arbeidere sluttet det seg lavere funksjonærer, studenter, intellektuelle — sakførere, ingeniører og læger.

Den politiske streik i oktober ble en streik som omfattet nesten hele landet, helt til de mest avsides distrikter, en streik som omfattet nesten alle arbeidere, helt til de mest tilbakeliggende lag. I den politiske generalstreik deltok det om lag en million bare av industriarbeidere, bortsett fra jernbanefolkene, post- og telegraffunksjonærene og andre, som også deltok i streiken i stort antall. Hele landets liv ble stanset. Regjeringens makt ble lammet.

Arbeiderklassen ledet folkemassenes kamp mot selvherskerdømmet.

Bolsjevikenes parole om den politiske massestreik hadde båret frukt.

Generalstreiken i oktober, som viste makten og styrken i den proletariske bevegelse, tvang den vettskremte tsaren til å sende ut et manifest den 17. (30.) oktober. I manifestet av den 17. okto­ber 1905 ble folket lovt «de urokkelige grunnvoller for borgerlig frihet: en virkelig personlighetens ukrenkelighet, samvittighets­frihet, ytringsfrihet, møtefrihet og foreningsfrihet». Det ble lovt å sammenkalle en lovgivende duma og la alle klasser i befolk­ningen få delta i valgene.

Såleis ble den rådgivende Bulygin-dumaen feidd vekk av revolusjonens kraft. Den bolsjevikiske taktikk som gikk ut på boikott av Bulygin-dumaen viste seg å være riktig.

Og til tross for dette var likevel manifestet av 17. oktober et bedrageri overfor folkemassene, en felle av tsaren, et slags puste­rom som tsaren trengte for å lulle de lettroende i søvn, vinne tid, samle krefter og deretter slå til mot revolusjonen. Tsarregjeringen som i ord lovte frihet, ga i virkeligheten ikke noe som monnet. Arbeiderne og bøndene fikk foreløpig ikke annet enn løfter fra regjeringen. Istedenfor det ventede omfattende politiske amnesti ble det den 21. oktober gitt amnesti for en ubetydelig del av de politiske fanger. Samtidig organiserte regjeringen en rekke blo­dige jødepogromer for å splitte folkets krefter. Under disse pogromer gikk det til grunne tusener av mennesker, og for å knekke revolusjonen ble det dannet bandittorganisasjoner under ledelse av politiet som f. eks. «Det russiske folks forbund», «Erke­engelen Mikaels forbund». Disse organisasjoner, hvor reaksjonære godseiere, kjøpmenn, prester og halvkriminelle elementer fra landstrykernes rekker spilte en framtredende rolle, ble av folket kalt «de svarte hundre». Svartehundrefolkene prylte opp og drepte åpenlyst med politiets medvirkning framskredne arbeidere, revolusjonære fra de intellektuelles rekker, studenter; de satte fyr på møtelokaler og skjøt inn i forsamlingene på folkemøter. Slik så resultatet av tsarens manifest ut foreløpig.

Den gang gikk det blant folket følgende vise om tsarmanifestet:

«Tsaren ble vettskremt, ga ut et manifest: de døde fikk frihet — de levende arrest.»

Bolsjevikene forklarte massene at manifestet av 17. oktober var en felle. Regjeringens opptreden etter manifestet brenne­merket de som en provokasjon. Bolsjevikene oppfordret arbei­derne til å gripe til våpen, til å forberede den væpnede oppstand.

Arbeiderne tok enda mer energisk fatt på å danne kamp­avdelinger. Det ble klart for dem at den første seier den 17. oktober, som de hadde tilkjempet seg gjennom politisk general­streik, krevde videre anstrengelser av dem, videre kamp for å styrte tsarismen.

Manifestet av 17. oktober vurderte Lenin som et uttrykk for en viss midlertidig likevekt mellom kreftene, da proletariatet og bøndene, som hadde tiltvunget seg manifestet av tsaren, enda ikke var sterke nok til å styrte tsarismen, mens tsarismen på sin side ikke lenger kunne regjere bare ved hjelp av de tidligere midler og var nødt til i ord å love «borgerlige friheter» og en «lovgivende» duma.

I de stormende dager under den politiske streik i oktober, i flammen fra kampen mot tsarismen, smidde arbeidermassenes revolusjonære skaperkraft et nytt, mektig våpen — arbeidersovjetene.

Arbeidersovjetene, som var forsamlinger av delegerte fra alle fabrikker og bedrifter, var en politisk masseorganisasjon av arbei­derklassen som verden aldri tidligere hadde sett maken til. Sov­jetene, som for første gang ble til i 1905, var forbildet for sovjetmakten, som ble skapt av proletariatet under det bolsjevikiske partis ledelse i 1917. Sovjetene var en ny revolusjonær form for folkets skaperevne. De ble utelukkende skapt av befolkningens revolusjonære lag og brøt alle lover og normer som gjaldt under tsarismen. De var et uttrykk for den selvstendige handle­kraft hos folket som hadde reist seg til kamp mot tsarismen.

Bolsjevikene betraktet sovjetene som spirene til den revolu­sjonære makt. De mente at sovjetenes kraft og betydning helt og fullt avhang av oppstandens kraft og framgang.

Mensjevikene betraktet sovjetene hverken som spirer til revo­lusjonære maktorganer eller som organer for oppstanden. De så på dem som organer for det lokale selvstyre, noe i likhet med demokratiserte bystyrer.

I Petersburg foregikk det den 13. (26.) oktober 1905 på alle fabrikker og bedrifter valg av deputerte til arbeidersovjetet. Om natten holdtes det første møte i sovjetet. Umiddelbart etter Petersburg organisertes arbeidersovjetet i Moskva.

Arbeidersovjetet i Petersburg burde som sovjet i Russlands største industrielle og revolusjonære sentrum, tsarimperiets hoved­stad, ha spilt en avgjørende rolle i revolusjonen i 1905. Imidlertid fullførte det ikke sine oppgaver på grunn av den dårlige mensje­vikiske ledelse som sovjetet hadde. Som kjent var Lenin den gang ennå ikke i Petersburg, han oppholdt seg framleis i utlandet. Mensjevikene benyttet seg av Lenins fravær, trengte seg inn i Petersburg sovjet og rev til seg ledelsen der. Det er ikke noe merkelig i at det under slike omstendigheter lyktes mensjevikene Khrustalev, Trotski, Parvus og andre å vende Petersburg sovjet mot oppstandspolitikken. Istedenfor å bringe soldatene i nær kontakt med sovjetet og knytte dem sammen i felles kamp, krevde de at soldatene skulle fjernes fra Petersburg. Istedenfor å be­væpne arbeiderne og forberede dem til oppstand, ble sovjetet stående å stampe på samme flekken og inntok en avvisende hold­ning til forberedelsen av oppstanden.

En ganske annen rolle i revolusjonen spilte arbeidersovjetet i Moskva. Moskva sovjet førte allerede fra sin første dag en helt ut revolusjonær politikk. Ledelsen i Moskva sovjet lå hos bolsje­vikene. Takket være bolsjevikene oppsto det i Moskva ved siden av arbeidersovjetet et soldatsovjet, Moskva sovjet ble et organ for den væpnede oppstand.

I løpet av oktober-desember 1905 ble det dannet arbeider- sovjeter i en rekke av de større byer og i nesten alle arbeider- sentrer. Det ble gjort forsøk på å organisere soldat- og matros- sovjeter og forene dem med arbeidersovjetene. På enkelte steder ble det dannet arbeider- og bondesovjeter.

Sovjetenes innflytelse var veldig. Til tross for at de ofte oppsto spontant og var formløse og utflytende i sin sammensetning, virket de som maktorganer. Sovjetene virkeliggjorde pressefri­heten på revolusjonær vei, fastsatte 8 timers arbeidsdag og vendte seg til folket med oppfordring om ikke å betale skatter til tsar- regjeringen. I enkelte tilfelle konfiskerte de tsarregjeringens penger og brukte dem til revolusjonens behov.

5. Den væpnede oppstand i desember. Oppstandens nederlag. Revolusjonens tilbaketog. Den første riksduma. Partiets 4. kongress (samlingskongressen).

I oktober og november 1905 fortsatte massenes revolusjonære kamp å utvikle seg med veldig kraft. Arbeiderne fortsatte å streike.

Bøndenes kamp mot godseierne fikk høsten 1905 et stort omfang. Mer enn en tredjedel av herredene i hele landet var med i bondebevegelsen. I Saratov, Tambov, Tsjernigov, Tiflis, Kutais og noen andre guvernementer kom det til regelrette bondeoppstander. Og likevel var bondemassenes angrep ennå utilstrekkelig. Bondebevegelsen manglet organisasjon og ledelse.

Også blant soldatene økte uroen i en rekke byer — Tiflis, Vladivostok, Tasjkent, Samarkand, Kursk, Sukhum, Warszawa, Kiev og Riga. Det utbrøt oppstand i Kronstadt og blant matro­sene i Svartehavs-flåten i Sevastopol (i november 1905). Men da disse oppstander var isolerte, ble de slått ned av tsarismen.

Foranledningen til oppstandene i enkelte enheter i arméen og flåten var ikke sjelden en ytterst brutal opptreden av offiserene, dårlig kost («erter-revolter») osv. Massen av de matroser og sol­dater som gikk til oppstand, hadde ennå ikke noen klar erkjen­nelse av at det var nødvendig å styrte tsarregjeringen, at det var nødvendig å fortsette den væpnede oppstand med energi. De matrosene og soldatene som gikk til oppstand, var ennå altfor fredelige og godmodig stemt, ofte gjorde de den feil å løslate de offiserer som var arrestert i begynnelsen av oppstanden, og lot seg berolige med løfter og overtalelser fra de overordnede.

Revolusjonen hadde nådd like fram til den væpnede opp­stand. Bolsjevikene kalte massene til væpnet oppstand mot tsaren og godseierne og forklarte dem at oppstanden var uunn­gåelig. Med den største energi forberedte bolsjevikene den væp­nede oppstand. Det ble utført revolusjonært arbeid blant solda­tene og matrosene, det ble dannet militære partiorganisasjoner i arméen. I en rekke byer ble det dannet kampavdelinger av arbeiderne; medlemmer av disse avdelinger ble opplært i våpen­bruk. Det ble organisert innkjøp av våpen i utlandet og hem­melig transport av dem til Russland. I organiseringen av våpen- transporten deltok ledende partiarbeidere.

I november 1905 vendte Lenin tilbake til Russland. Lenin gjemte seg for tsarens gendarmer og spioner og tok i disse dager umiddelbart del i forberedelsen av den væpnede oppstand. Hans artikler i den bolsjevikiske avisen «Novaja Sjisn» (Nytt liv) tjente som anvisninger for partiets daglige arbeid.

I denne tid utførte kamerat Stalin et veldig revolusjonært arbeid i Transkaukas. Kamerat Stalin avslørte og angrep mensjevikene som motstandere av revolusjonen og den væpnede opp­stand. Fast og besluttsomt forberedte han arbeiderne til den av­gjørende kamp mot selvherskerdømmet. På et massemøte i Tiflis den dagen da tsarmanifestet ble sendt ut, sa kamerat Stalin til arbeiderne:

«Hva behøver vi for virkelig å seire? Til det behøver vi tre ting: for det første våpen, for det annet — våpen, for det tredje våpen og enda en gang våpen.»

I desember 1905 ble det i Tammerfors i Finnland holdt en konferanse av bolsjevikene. Skjønt bolsjevikene og mensjevikene formelt sto i samme sosialdemokratiske parti, utgjorde de faktisk to forskjellige partier med sine egne atskilte sentrer. På denne konferansen møtte Lenin og Stalin hverandre for første gang. Før den tid hadde de opprettholdt forbindelse med hverandre gjennom brev eller gjennom kamerater.

Blant vedtakene på Tammerfors-konferansen må nevnes to: det ene om å gjenopprette enheten i partiet, som faktisk var splittet i to partier, og det andre om å boikotte den første duma, den såkalte Witte-duma.

Da den væpnede oppstand allerede var begynt i Moskva på denne tid, avsluttet konferansen etter Lenins råd hastig sitt arbeid, og de delegerte reiste tilbake til sine lokale organisasjoner for personlig å delta i oppstanden.

Men heller ikke tsarregjeringen sov. Den forberedte seg også til den avgjørende kamp. Etter å ha sluttet fred med Japan og dermed lettet sin vanskelige stilling, gikk tsarregjeringen over til offensiv mot arbeiderne og bøndene. Tsarregjeringen erklærte en rekke guvernementer, hvor det var bondeoppstander, i krigstil­stand, ga grusomme ordrer: «fanger skal ikke tas», «spar ikke på patronene», og forordnet at lederne for den revolusjonære bevegelsen skulle arresteres og arbeidersovjetene jages fra hver­andre.

Under slike tilhøve var det at Moskvas bolsjeviker og Moskva sovjet, som ble ledet av dem og var nært knyttet til de brede arbeidermasser, besluttet å fullføre forberedelsen til den væpnede oppstand øyeblikkelig. Den 5. (18.) desember fattet Moskva- komitéen denne beslutning: å foreslå sovjetet å erklære politisk generalstreik, for så under kampens gang å føre den over i opp­stand. Denne beslutning ble støttet på massemøter av arbeiderne. Moskva sovjet rettet seg etter arbeiderklassens vilje og besluttet enstemmig å begynne den politiske generalstreik.

Da Moskvas proletariat begynte oppstanden, hadde det sin kamporganisasjon — kampavdelinger med om lag ett tusen med­lemmer, av dem var mer enn halvdelen bolsjeviker. Kamp­avdelinger fantes også på en rekke fabrikker i Moskva. I det hele hadde de revolusjonære om lag to tusen mann i kamp­avdelingene. Arbeiderne regnet med å nøytralisere garnisonen, sjalte ut en del av den og få den over på sin side.

Den 7. (20.) desember begynte den politiske streik i Moskva. Det lyktes imidlertid ikke å utvide streiken til hele landet, — den ble ikke tilstrekkelig støttet i Petersburg, og dette svekket allerede fra begynnelsen av sjansene for et heldig utfall av opp­standen. Nikolai-jernbanen (i dag Oktober-jernbanen) var hele tiden i tsarregjeringens hender. Trafikken på denne jernbanen ble ikke innstilt, og regjeringen kunne sende garderegimenter fra Petersburg til Moskva for å slå oppstanden ned.

I selve Moskva vaklet garnisonen. Arbeiderne begynte opp­standen, delvis også i forventning om at de ville få støtte fra garnisonen. Men de revolusjonære lot det rette øyeblikk gå fra seg, og tsarregjeringen greidde å undertrykke uroen i garnisonen.

Den 9. (22.) desember ble de første barrikadene reist i Moskva. Snart etter var det fullt av barrikader i gatene. Tsarregjeringen satte inn artilleri. Den samlet sammen tropper som i antall var de revolusjonæres krefter mangedobbelt overlegne. I 9 dager førte noen tusen væpnede arbeidere en heltemodig kamp. Først etter å ha hentet regimenter fra Petersburg, Tver og Vestområdet maktet tsarismen å undertrykke oppstanden. De ledende organer for oppstanden ble dels arrestert, dels isolert umiddelbart før selve kampen. Bolsjevikenes Moskva-komité ble arrestert. Den væpnede aksjon ble til en oppstand i enkelte bydeler som var isolert fra hverandre. Da bydelene manglet et ledende sentrum og ikke hadde noen felles kampplan for hele byen, innskrenket de seg hovedsakelig til forsvar. Dette var hovedårsaken til svak­heten i Moskva-oppstanden og en av grunnene til nederlaget, slik Lenin senere påviste.

En særlig hårdnakket og forbitret karakter hadde oppstanden i bydelen Krasnaja-Presnja i Moskva. Krasnaja-Presnja var opp­standens hovedfestning, dens sentrum. Her var konsentrert de beste kampavdelinger, og de var ledet av bolsjevikene. Men Krasnaja-Presnja ble slått ned med ild og jern, bydelen fløt av blod og flammet i skjæret fra brannene som ble antent av artil­leriet. Moskva-oppstanden ble slått ned.

Det var ikke bare i Moskva det var oppstand. Også i en rekke andre byer og distrikter brøt det ut revolusjonære oppstander. Det var revolusjonære oppstander i Krasnojarsk, Motovilikha (Perm), Novorossisk, Sormovo, Sevastopol og Kronstadt.

Også de undertrykte folkeslag i Russland reiste seg til væpnet kamp. Nesten hele Grusia ble omfattet av oppstanden. En stor oppstand fant sted i Don-bassenget i Ukraina: i Gorlovka, Aleksandrovsk og Lugansk (Vorosjilovgrad). En hårdnakket karakter hadde kampen i Latvia. I Finnland skapte arbeiderne sin røde garde og gjorde oppstand.

Men alle disse oppstander ble liksom oppstanden i Moskva slått ned med umenneskelig grusomhet av tsarismen.

Mensjevikene og bolsjevikene ga en forskjellig vurdering av den væpnede desemberoppstand.

Mensjeviken Plekhanov rettet etter den væpnede oppstand følgende bebreidelse mot partiet: «En burde ikke ha grepet til våpen». Mensjevikene forsøkte å bevise at oppstanden var et unødvendig og skadelig tiltak, at en i revolusjonen kunne greie seg uten noen oppstand og at det ikke var gjennom den væpnede oppstand, men med fredelige kampmidler en kunne oppnå framgang.

Bolsjevikene brennemerket en slik vurdering som forrædersk. De mente at erfaringen fra den væpnede oppstand i Moskva bare bekreftet muligheten av en framgangsrik væpnet kamp fra arbei­derklassens side. På Plekhanovs bebreidelse: «En burde ikke ha grepet til våpen», svarte Lenin:

«Tvert imot, en burde ha grepet til våpen mer beslutt­somt, mer energisk og offensivt, en burde ha gjort det klart for massene at en fredelig streik alene er umulig, og at det er nødvendig å gå til uredd og hensynsløs væpnet kamp.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 321, norsk utg.)

Desemberoppstanden i 1905 var høydepunktet i revolusjonen. I desember tilføydde tsarens selvherskerdømme oppstanden et nederlag. Etter desemberoppstandens nederlag begynte en ven­ding til gradvis tilbaketog for revolusjonen. Revolusjonens opp­sving ble avløst av dens gradvise nedgang.

Tsarregjeringen skyndte seg med å utnytte dette nederlaget lor å slå revolusjonen fullstendig. De tsaristiske bødler og fange­voktere utfoldet sitt blodige arbeid. Straffeekspedisjonene herjet i Polen, Latvia, Estland, Transkaukas og Sibir.

Men revolusjonen var ennå ikke knust. Arbeiderne og de revolusjonære bøndene tråkk seg langsomt tilbake, i kamp. Nye lag av arbeiderne ble trukket inn i kampen. I streikene i 1906 deltok det mer enn en million arbeidere. I 1907 deltok det 740 000. Bondebevegelsen omfattet i første halvdel av 1906 om lag halv­delen av herredene i det tsaristiske Russland, i annen halvdel av året — en femtedel av alle herredene. Uroen i arméen og flåten varte ved.

Tsarregjeringen innskrenket seg i sin kamp mot revolusjonen ikke bare til represalier. Da den hadde oppnådd sin første fram­gang ved hjelp av represaliene, besluttet den å rette et nytt slag mot revolusjonen ved å innkalle en ny, «lovgivende» duma. Regje­ringen regnet med at den ved å innkalle en slik duma skulle spalte ut bøndene fra revolusjonen og dermed få slutt på den. I desember 1905 utstedte tsarregjeringen en lov om innkallelse av en ny «lovgivende» duma, til forskjell fra den gamle «råd­givende» Bulygin-dumaen, som ble feidd vekk av bolsjevikenes boikott. Den tsaristiske valglov var naturligvis antidemokratisk. Valgene var ikke alminnelige. Mer enn halvparten av befolk­ningen var berøvet stemmerett i det hele tatt, for eksempel kvin­nene og mer enn 2 millioner arbeidere. Valgene var ikke like. Velgerne var delt i 4 valgklasser eller kurier som de den gang ble kalt, nemlig jorddrottenes (godseiernes), byenes (borgerska­pets), bøndenes og arbeidernes kurier. Valgene var ikke direkte, men foregikk i flere trinn. Valgene var faktisk ikke hemmelige. Valgloven sikret en håndfull godseiere og kapitalister i dumaen en veldig overvekt over millioner arbeidere og bønder.

Ved hjelp av dumaen ville tsaren vende massene bort fra revolusjonen. En betydelig del av bondebefolkningen trodde den gang at det ble mulig å få jord gjennom dumaen. Kadettene, mensjevikene og de sosialrevolusjonære bedro arbeiderne og bøn­dene med at de angivelig uten oppstand, uten revolusjon kunne oppnå den ordning som folket trengte. I kampen mot dette folkebedrag forkynte og gjennomførte bolsjevikene en taktikk som gikk ut på å boikotte den første riksduma i samsvar med den beslutning som var vedtatt på konferansen i Tammerfors.

I sin kamp mot tsarismen krevde arbeiderne enhet av partiets krefter, en samling av proletariatets parti. Bolsjevikene som var væpnet med den kjente beslutning fra konferansen i Tammerfors om enheten, støttet dette kravet fra arbeiderne og foreslo for mensjevikene å innkalle en samlingskongress i partiet. Under press fra arbeidermassene var mensjevikene nødt til å gå med på samling.

Lenin var for samling, men han var for en slik samling at uoverensstemmelsene om revolusjonens problemer ikke ble glattet over. Stor skade ble tilføydd partiet av de forsoningsvennlige (Bogdanov, Krasin og andre), som prøvde å bevise at det ikke fantes noen alvorlige uoverensstemmelser mellom bolsjevikene og mensjevikene. Lenin bekjempet de forsoningsvennlige og krevde at bolsjevikene skulle møte på kongressen med sin egen plattform, forat det skulle være klart for arbeiderne hvilke standpunkter bolsjevikene inntok, og på hvilket grunnlag samlingen skulle foregå. Bolsjevikene utarbeidde en slik plattform og sendte den ut til drøfting blant partiets medlemmer.

I april 1906 trådte RSDAP’s 4. kongress, den såkalte Sam­lingskongress, sammen i Stockholm. På kongressen deltok 111 delegerte med besluttende stemme. De representerte 57 lokale partiorganisasjoner. Dessuten var det på kongressen representan­ter for de nasjonale sosialdemokratiske partier: tre fra Bund, tre fra det polske sosialdemokratiske parti og tre fra den let­tiske sosialdemokratiske organisasjon.

Som følge av at de bolsjevikiske organisasjoner var blitt knust under og etter desemberoppstanden, kunne de ikke alle sende delegerte. Dessuten hadde mensjevikene i «frihetens dager» i 1905 i sine rekker opptatt en masse småborgerlige intellektuelle, som ikke hadde noe til felles med den revolusjonære marxisme. Det er tilstrekkelig å peke på at mensjevikene i Tiflis (og i Tiflis var det lite industriarbeidere) sendte like mange delegerte til kon­gressen som den største proletariske organisasjon — den i Petersburg. Som følge av dette var flertallet på kongressen, riktignok et ubetydelig flertall, på mensjevikenes side.

En slik sammensetning av kongressen bestemte den mensjevikiske karakter som beslutningene i en hel rekke spørsmål fikk.

På denne kongressen foregikk det bare en formell samling. I virkeligheten fortsatte bolsjevikene og mensjevikene å ha hver sine synsmåter og sine selvstendige organisasjoner.

De viktigste spørsmål som ble drøftet på den 4. kongress var: jordspørsmålet, vurderingen av den politiske situasjon og prole­tariatets klasseoppgaver, forholdet til riksdumaen, og organisa­toriske spørsmål.

Til tross for at mensjevikene på denne kongressen var i fler­tall, var de tvunget til å godta Lenins formulering av første paragraf i lovene om medlemskap i partiet for ikke å skyve arbeiderne fra seg.

I jordspørsmålet forsvarte Lenin nasjonaliseringen av jorda. Lenin anså nasjonaliseringen av jorda som mulig bare i tilfelle av at revolusjonen seiret, bare etter at tsarismen var blitt styrtet. Nasjonaliseringen av jorda i dette tilfelle ville gjøre det lettere for proletariatet i forbund med de fattige bøndene å gå over til den sosialistiske revolusjon. Nasjonaliseringen av jorda krevde at all jord skulle tas fra godseierne uten erstatning (skulle kon­fiskeres) til fordel for bøndene. Det bolsjevikiske jordprogrammet kalte bøndene til revolusjon mot tsaren og godseierne.

Mensjevikene inntok et annet standpunkt. De forsvarte et program som gikk ut på munisipalisering. Ifølge dette program skulle ikke bondefellesskapene få råderetten over godseierjorda, ja de skulle ikke engang ha bruksretten til den, men råderetten skulle ligge hos munisipalitetene (det vil si de lokale selvstyreorganer eller semstvoene). Bøndene skulle få forpakte denne jorda i samsvar med hva den enkelte maktet.

Det mensjevikiske munisipaliserings-program var et kompromiss-program og derfor skadelig for revolusjonen. Det kunne ikke mobilisere bøndene til revolusjonær kamp, og det tok ikke sikte på fullstendig å avskaffe godseiernes eiendomsrett til jorda. Det mensjevikiske program tok sikte på å stanse revolusjonen på halv­veien. Mensjevikene ville ikke reise bøndene til revolusjon.

Kongressen vedtok det mensjevikiske program med stemme­flertall.

Mensjevikene røpte sitt antiproletariske, opportunistiske vesen især under drøftingen av resolusjonen i samband med vurde­ringen av den aktuelle situasjon og av riksdumaen. Mensjeviken Martynov opptrådte åpent mot proletariatets hegemoni i revolu­sjonen. Det var kamerat Stalin som svarte mensjevikene, og han stilte problemet knivskarpt:

«Enten proletariatets hegemoni, eller det demokratiske borgerskaps hegemoni — slik står spørsmålet i partiet, det er det våre uoverensstemmelser dreier seg om.»

Hva angår riksdumaen, så lovpriste mensjevikene den i sin resolusjon som det beste middel til å løse revolusjonens spørsmål, til å frigjøre folket fra tsarismen. Bolsjevikene derimot betraktet dumaen som et maktesløst tilheng til tsarismen, som et dekke over tsarismens kreftbyller, et dekke som den ville kaste vekk straks det ble ubekvemt for den.

I den sentralkomité som ble valt på den 4. kongress, kom det med tre bolsjeviker og seks mensjeviker. I redaksjonskomitéen for sentralorganet kom det med bare mensjeviker.

Det var klart at den indre partikamp ville fortsette.

Kampen mellom bolsjevikene og mensjevikene flammet opp med ny styrke etter den 4. kongress. I de lokale organisasjoner, som formelt var forent, opptrådte det ofte to foredragsholdere med beretning fra kongressen: den ene fra bolsjevikene, den andre fra mensjevikene. Som et resultat av drøftingen av de to linjer stilte flertallet av organisasjonenes medlemmer seg i de fleste tilfelle på bolsjevikenes side.

Livet viste stadig klarere at bolsjevikene hadde rett. Den mensjevikiske sentralkomité som var Valt på den 4. kongress, av­slørte mer og mer sin opportunisme, sin fullstendige mangel på evne til å lede massenes revolusjonære kamp. Sommeren og høsten 1906 tiltok massenes revolusjonære kamp på ny. I Kronstadt og Sveaborg gikk matrosene til oppstand, og bøndenes kamp mot godseierne flammet opp. Men den mensjevikiske sentralkomité ga opportunistiske paroler, som massene ikke fulgte.

6. Den 1. riksduma blir oppløst. Den 2. riksduma innkalles. Partiets 5. kongress. Den 2. riksduma blir oppløst. Årsakene til nederlaget for den første russiske revolusjon.

Da den 1. riksduma ikke viste seg å være tilstrekkelig lydig, ble den oppløst av tsarregjeringen sommeren 1906. Tsarregje­ringen forsterket represaliene mot folket enda mer, utfoldet en pogromvirksomhet gjennom straffeekspedisjoner over hele landet og kunngjorde sin beslutning om i snar framtid å innkalle den 2. riksduma. Tsarregjeringen ble åpenbart frekkere og frekkere. Den fryktet ikke revolusjonen lenger, da den så at revolusjonen var i tilbakegang.

Bolsjevikene måtte avgjøre spørsmålet om de skulle delta i eller boikotte den 2. duma. Når bolsjevikene talte om boikott, hadde de vanligvis for øye en aktiv boikott og ikke ene og alene passivt å unnlate å delta i valgene. Bolsjevikene betraktet den aktive boikott som et revolusjonært middel til å advare folket mot tsarens forsøk på å føre folket bort fra den revolusjonære vei og inn på den tsaristiske «forfatnings» vei, de betraktet den som et middel til å krysse et slikt forsøk og organisere et nytt angrep fra folket mot tsarismen.

Erfaringen fra boikotten av Bulygin-dumaen viste at boi­kotten «var den eneste riktige taktikk, som begivenhetene har bekreftet helt og fullt». (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 362, norsk utg.) Denne boikott var vellykket, da den ikke bare advarte folket mot faren ved den tsaristisk-konstitusjonelle vei, men også sprengte dumaen før den rakk å bli til. Den var vellykket fordi den ble gjennomført under et voksende oppsving i revolusjonen og støttet seg på dette oppsvinget, og ikke under revolusjonens tilbakegang. For sprenge dumaen kunne en bare under forut­setning av et oppsving i revolusjonen.

Boikotten av Witte-dumaen, det vil si den 1. duma, ble gjen­nomført etter at desemberoppstanden hadde lidd nederlag, da tsaren var seierherre, det vil si da en måtte tro at revolusjonen var i tilbakegang.

«Men,» skrev Lenin, «det sier seg selv at det den gang ennå ikke var noen grunn til å anse denne seier (for tsaren — Red.) som en avgjørende seier. Desemberoppstanden i 1905 hadde sin fortsettelse i form av en hel rekke spredte og partielle militære oppstander og streiker sommeren 1906. Parolen om boikott av Witte-dumaen var en parole om kamp for å konsentrere disse oppstander og gjøre dem alminnelige.» (Lenin, Samlede verker, bd. XII, s. 20, russisk utg.)

Boikotten av Witte-dumaen maktet ikke å sprenge dumaen, selv om den i betydelig grad undergravde denne dumas autoritet og svekket troen på dumaen hos en del av befolkningen, den maktet ikke å sprenge dumaen fordi den ble gjennomført, som det siden ble klart, på en tid da revolusjonen var i tilbakegang, i nedgang. Derfor ble boikotten av den 1. duma i 1906 mislykket. I samband med dette skrev Lenin i sin berømte brosjyre ««Radi­kalismen» — en barnesykdom i kommunismen»:

«Den bolsjevikiske boikott av «parlamentet» i 1905 beriket det revolusjonære proletariat med en overordentlig verdifull politisk erfaring, den viste at det ved en forening av legale og illegale, parlamentariske og utenomparlamen­tariske kampformer stundom er nyttig og til og med absolutt nødvendig å forstå å gi avkall på de parlamentariske kamp­former. … En feil, om enn liten og lett å rette, var imid­lertid bolsjevikenes boikott av «dumaen» i 1906 . . . For politikk og partier gjelder — med tilsvarende endringer — det samme som for de enkelte mennesker. Klok er ikke den som ikke gjør noen feil. Slike mennesker finnes ikke, og kan det heller ikke finnes. Klok er den som ikke gjør meget vesentlige feil og som forstår å rette dem lett og hurtig.» (Lenin, ««Radikalismen» — en barnesykdom i kommunismen», norsk utg. s. 21.)

Hva den 2. riksduma angår, mente Lenin at bolsjevikene i betraktning av at situasjonen hadde endret seg og at revolusjo­nen var i tilbakegang, måtte «ta spørsmålet om boikott av riksdumaen opp til revisjon». (Lenin, Verker i utvalg, bd. III, s. 361, norsk utg.)

«Historien har vist,» skrev Lenin, «at når dumaen trer sammen, oppstår det muligheter for å drive en nyttig agita­sjon fra dumaen og omkring dumaen; den har vist at en taktikk som tar sikte på en tilnærmelse til de revolusjonære bønder mot kadettene, er mulig innenfor dumaen.» (Samme sted, s. 364,-365.)

Av alt dette framgikk det at det er nødvendig ikke bare å kunne angripe besluttsomt, angripe i de fremste rekker når det foregår et oppsving i revolusjonen, men også å trekke seg tilbake på en riktig måte, når det ikke lenger foregår et oppsving, trekke seg tilbake som sistemann, ved å forandre taktikken i samsvar med den endrede situasjon, trekke seg tilbake ikke i uorden, men organisert, rolig, uten panikk og samtidig utnytte den minste mulighet til å trekke kadrene unna fra fiendens slag for å om­gruppere seg, samle krefter og forberede seg til et nytt angrep på fienden.

Bolsjevikene besluttet å delta i valgene til den 2. duma.

Men bolsjevikene gikk ikke med i dumaen for å utføre et organisk «lovgivende» arbeid i blokk med kadettene innenfor den, slik som mensjevikene gjorde, men for å nytte den som en tribune i revolusjonens interesse.

Den mensjevikiske sentralkomité derimot oppfordret til å slutte en valgoverenskomst med kadettene og understøtte kadet­tene i dumaen, da den betraktet dumaen som en lovgivende institusjon som var i stand til å tøyle tsarregjeringen.

Flertallet av partiorganisasjonene opptrådte mot den mensje­vikiske sentralkomités politikk.

Bolsjevikene krevde innkalt en ny partikongress.

I mai 1907 trådte partiets 5. kongress sammen i London. Da kongressen fant sted, talte RSDAP (sammen med de nasjonale sosialdemokratiske organisasjoner) nesten 150 000 medlemmer. I alt deltok det på kongressen 336 delegerte. Bolsjevikene hadde 105, mensjevikene 97 delegerte. De øvrige delegerte represen­terte de nasjonale sosialdemokratiske organisasjoner — de polske og lettiske sosialdemokrater og Bund, som var blitt opptatt i RSDAP på forrige kongress.

Trotski forsøkte på kongressen å få sveist sammen sin egen, særskilte, sentristiske, det vil si halvmensjevikiske gruppe, men han fikk ikke følge av noen.

Da bolsjevikene trakk polakkene og letterne over til sin side, hadde de et sikkert flertall på kongressen.

Et av de viktigste stridsspørsmålene på kongressen var spørs­målet om forholdet til de borgerlige partier. I dette spørsmålet hadde det allerede på den 2. kongress vært kamp mellom bolsje­vikene og mensjevikene. Kongressen ga en bolsjevikisk vurdering av alle ikke-proletariske partier — svartehundre-folkene, oktobristene (unionen av 17. oktober), kadettene og de sosialrevolusjonære og formulerte den bolsjevikiske taktikk i forholdet til disse partier.

Kongressen godkjente bolsjevikenes politikk og vedtok en beslutning om å føre en skånselsløs kamp så vel mot svartehundrepartiene — «Det russiske folks forbund», monarkistene, Rådet for den forente adel — som mot «Unionen av 17. oktober» (oktobristene), handels- og industripartiet og partiet «Fredelig fornying». Alle disse partier var åpent kontrarevolusjonære.

Hva angår det liberale borgerskap, kadettpartiet, så vedtok kongressen å føre en uforsonlig avsløringskamp mot det. Kon­gressen vedtok å avsløre den hyklerske, falske «demokratisme» hos kadettpartiet og kjempe mot det liberale borgerskaps forsøk på å stille seg i spissen for bondebevegelsen.

Når det gjaldt de såkalte narodnik- eller trudovikpartier (folkesosialistene, trudovikgruppen⁶, de sosialrevolusjonære), an­befalte kongressen å avsløre deres forsøk på å maskere seg som sosialister. Samtidig tillot kongressen å slutte enkelte overens­komster med disse partier for å få i stand et felles og samtidig angrep mot tsarismen og mot kadett-borgerskapet for så vidt som disse partier den gang var demokratiske partier og ga uttrykk for småborgerskapets interesser i by og bygd.

Allerede før kongressen opptrådte mensjevikene med framlegg om å sammenkalle en såkalt «arbeiderkongress». Mensjevikenes plan besto i å sammenkalle en slik kongress hvor både sosial­demokratene, de sosialrevolusjonære og anarkistene skulle delta. Denne «arbeider»-kongressen skulle skape noe i likhet med et «partiløst parti» eller et «bredt» småborgerlig arbeiderparti uten program. Lenin avslørte dette overordentlig skadelige forsøk fra mensjevikenes side på å likvidere det sosialdemokratiske arbeider­parti og oppløse arbeiderklassens fortropp i den småborgerlige masse. Kongressen fordømte skarpt den mensjevikiske parolen om «arbeiderkongressen».

En særlig plass i kongressens arbeid inntok spørsmålet om fagforeningene. Mensjevikene forsvarte fagforeningenes «nøytra­litet», det vil si de opptrådte mot partiets ledende rolle i fag­foreningene. Kongressen avviste mensjevikenes framlegg og ved­tok den bolsjevikiske resolusjon om fagforeningene. I denne reso­lusjonen ble det slått fast at partiet måtte oppnå den ideologiske og politiske ledelse i fagforeningene.

Den 5. kongress var en stor seier for bolsjevikene i arbeider­bevegelsen. Men dette steg ikke bolsjevikene til hodet, og de hvilte heller ikke på sine laurbær. Det var ikke det Lenin lærte dem. Bolsjevikene visste at det ennå foresto kamp mot mensje­vikene.

I sin artikkel «En delegerts notater», som kom ut i 1907, vurderte kamerat Stalin resultatene av kongressen på følgende vis: «En faktisk samling av de framskredne arbeidere i hele Russland i et enhetlig allrussisk parti under det revolusjo­nære sosialdemokratis fane — det er London-kongressens innhold, det er dens alminnelige karakter.»

I denne artikkel anførte kamerat Stalin oppgaver over kon­gressens sammensetning. Det viste seg at de bolsjevikiske dele­gerte på kongressen hovedsakelig var sendt fra de store industri- distriktene (Petersburg, Moskva, Ural, Ivanovo-Vosnesensk og andre). Mensjevikene derimot var kommet til kongressen fra distrikter med småindustri, hvor arbeiderne i de håndverksmessige bedrifter, halvproletarene, dominerte, og likeledes fra en rekke rene bondedistrikter.

«Det er åpenbart,» skrev kamerat Stalin, da han sum­merte opp resultatene av kongressen, «at bolsjevikenes tak­tikk er storindustriproletarenes taktikk, taktikken fra de distrikter hvor klassemotsetningene er særlig klare og klasse­kampen særlig skarp. Bolsjevismen er de virkelige proletarers taktikk. På den annen side er det heller ikke mindre åpenbart at mensjevikenes taktikk fortrinsvis er taktikken til arbeiderne i de håndverksmessige bedrifter og til bonde- proletarene, taktikken fra de distriktene hvor klassemotset­ningene ikke er helt klare og klassekampen er maskert. Mensjevismen er taktikken til de halvborgerlige elementer i proletariatet. Det forteller tallene.» (Protokollene fra RSDAP’s 5. kongress, s. 11 og 12, russisk utg. 1935.)

Da tsaren hadde oppløst den 1. duma, trodde han at han skulle få en mer lydig 2. duma. Men heller ikke den 2. duma svarte til forventningene. Tsaren besluttet derfor å oppløse også denne duma og sammenkalle en 3. duma under en forverret valglov i håp om at den ville bli mer medgjørlig.

Kort tid etter den 5. kongress foretok tsarregjeringen det så­kalte 3. juni-kupp. Den 3. juni 1907 oppløste tsaren den 2. duma. Den sosialdemokratiske dumafraksjon, som talte 65 deputerte, ble arrestert og forvist til Sibir. Det ble kunngjort en ny valg­lov. Arbeidernes og bøndenes rettigheter ble enda mer inn­skrenket. Tsarregjeringen fortsatte sin offensiv.

Tsarens minister Stolypin for enda verre fram i sitt blodige hevntokt mot arbeiderne og bøndene. Tusener revolusjonære arbeidere og bønder ble skutt ned av straffeekspedisjoner eller hengt. I de tsaristiske fengsler ble revolusjonære mishandlet og pint. Særlig grusom var forfølgelsen mot arbeiderorganisasjo­nene, i første rekke mot bolsjevikene. Tsarens sporhunder søkte etter Lenin, som bodde hemmelig i Finnland. De ville rydde revolusjonens fører av veien. Under stor fare lyktes det Lenin i desember 1907 på ny å komme seg over grensen, på ny å gå i emigrasjon.

Stolypin-rekasjonens tunge år satte inn.

Den første russiske revolusjon endte såleis med nederlag.

De årsaker som bidro til dette var følgende:

1) I revolusjonen var det ennå ikke noe fast forbund mellom arbeiderne og bøndene mot tsarismen. Bøndene reiste seg til kamp mot godseierne, og de gikk i forbund med arbeiderne mot godseierne. Men de forsto ennå ikke at det var umulig å styrte godseierne uten å styrte tsaren, de forsto ikke at tsaren handlet i ledtog med godseierne, og en betydelig del av bøndene trodde ennå på tsaren og satte sitt håp til den tsaristiske riksduma. Der­for ville mange bønder ikke gå i forbund med arbeiderne for å styrte tsarismen. Bøndene trodde mer på de sosialrevolusjonæres kompromissvennlige parti enn på de virkelige revolusjonære — bolsjevikene. Resultatet var at bøndenes kamp mot godseierne var utilstrekkelig organisert. Lenin pekte på at:

«… bøndene gikk til angrep altfor splittet, uorganisert, utilstrekkelig offensivt, og i dette ligger en av hovedårsakene til revolusjonens nederlag.» (Lenin, Samlede verker, bd. XIX, russ. utg. s. 354.)

2) Det at en betydelig del av bøndene ikke ønsket å gå sam­men med arbeiderne for å styrte tsarismen, virket også på hærens holdning, da flertallet i hæren var bondesønner i uniform. I enkelte deler av tsar hæren var det uro og oppstander, men flertallet av soldatene hjalp ennå tsaren med å slå ned arbeidernes streiker og oppstander.

3) Heller ikke arbeiderne var tilstrekkelig enige i sine aksjo­ner. Arbeiderklassens fortropper utfoldet i 1905 en heltemodig revolusjonær kamp. De mer tilbakeliggende lag — arbeiderne i de mindre industrialiserte guvernementer og de som bodde i landsbyene — kom langsommere i bevegelse. Særlig økte deres deltaking i den revolusjonære kamp i 1906, men på denne tid var arbeiderklassens fortropp allerede svekket i betydelig grad.

4) Arbeiderklassen var revolusjonens ledende kraft, dens hovedkraft, men i rekkene til arbeiderklassens parti var det ennå ikke den nødvendige enhet og sammensveising. RSDAP — arbeiderklassens parti — var splittet i to grupper: bolsjevikene og mensjevikene. Bolsjevikene fulgte en konsekvent revolusjonær linje og oppfordret arbeiderne til å styrte tsarismen. Mensjevi­kene bremset revolusjonen med sin kompromisstaktikk, forvirret en betydelig del av arbeiderne og splittet arbeiderklassen. Derfor opptrådte arbeiderne ikke alltid enige i revolusjonen, og arbei­derklassen, som ennå manglet enhet i sine rekker, kunne ikke bli den virkelige fører for revolusjonen.

5) De vest-europeiske imperialister hjalp tsarregjeringen med å slå ned revolusjonen i 1905. De utenlandske kapitalister var redde for sine kapitalinvesteringer i Russland og de veldige inntekter de hadde av dem. Dessuten fryktet de for at arbeiderne også i andre land ville reise seg til revolusjon i tilfelle den russiske revolusjon seiret. Derfor hjalp de vest-europeiske imperialister tsar-bøddelen. De franske bankierer ga et stort lån til tsaren for å undertrykke revolusjonen. Den tyske keiser holdt i beredskap en armé som telte mange tusen soldater for å intervenere til hjelp for den russiske tsar.

6) Den fred som ble sluttet med Japan i september 1905, var en betydelig hjelp for tsaren. Nederlaget i krigen og revolu­sjonens truende vekst tvang tsaren til å skynde seg med å under­tegne freden. Nederlaget i krigen hadde svekket tsarismen. Freds­slutningen styrket tsarens stilling.

Kort sammendrag

Den første russiske revolusjon utgjør en hel historisk fase i vårt lands utvikling. Denne historiske fase består av to perioder. Den første periode er tiden da revolusjonen var i oppsving, da den steg fra den politiske generalstreik i oktober til den væpnede oppstand i desember, idet den utnyttet svakheten hos tsaren, som hadde lidd nederlag på slagmarkene i Mandsjuria, til å feie vekk Bulygin-dumaen og fravriste tsaren innrømmelse på innrømmelse. Den annen periode er tiden da tsaren, som hadde kommet seg etter fredsslutningen med Japan, utnyttet det liberale borgerskaps redsel for revolusjonen, utnyttet bøndenes vakling, kastet til dem en almisse i form av Witte-dumaen og gikk over til offensiv mot arbeiderklassen, mot revolusjonen.

I en kort tid av tre revolusjonsår (1905—1907) får arbeider­klassen og bøndene en så rik politisk skolering som de ikke kunne ha fått i løpet av tredve år under en vanlig fredelig utvikling. Noen få revolusjonsår gjorde det klart som ikke kunne gjøres klart i løpet av årtier under fredelige utviklingsforhold.

Revolusjonen avdekket at tsarismen var folkets svorne fiende, at tsarismen var en pukkelrygget som bare graven kan kurere, som det heter i ordspråket.

Revolusjonen viste at det liberale borgerskap søkte forbund ikke med folket, men med tsaren, at det var en kontrarevolusjonær kraft og at en overenskomst med det var jamgodt med for­ræderi mot folket.

Revolusjonen viste at bare arbeiderklassen kunne være fører i den borgerlig-demokratiske revolusjon, at bare den var i stand til å fortrenge det liberale kadett-borgerskap, fri bøndene fra dets innflytelse, knuse godseierne, føre revolusjonen til ende og rydde veien til sosialismen.

Revolusjonen viste endelig at de arbeidende bønder tross sin vakling likevel er den eneste betydningsfulle kraft som er i stand til å gå i forbund med arbeiderklassen.

To linjer kjempet mot hverandre i RSDAP under revolusjonen, bolsjevikenes linje og mensjevikenes linje. Bolsjevikene tok sikte på å utvikle revolusjonen, på å styrte tsarismen gjennom den væpnede oppstand, på arbeiderklassens hegemoni, på å isolere kadett-borgerskapet, på et forbund med bøndene, på å opprette en provisorisk revolusjonær regjering av representanter for arbei­derne og bøndene, på å føre revolusjonen fram til en seierrik slutt. Mensjevikene derimot tok sikte på å likvidere revolusjonen. Istedenfor å styrte tsarismen gjennom oppstand foreslo de å reformere og «forbedre» den, istedenfor proletariatets hegemoni, det liberale borgerskaps hegemoni, istedenfor forbund med bøn­dene, forbund med kadett-borgerskapet, istedenfor en provisorisk revolusjonær regjering, en riksduma som sentrum for landets «revolusjonære krefter».

Såleis gled mensjevikene ned i kompromissets sump, ble formidlere av den borgerlige innflytelse på arbeiderklassen, ble i virkeligheten borgerskapets agenter innenfor arbeiderklassen.

Bolsjevikene viste seg å være den eneste revolusjonære marx­istiske kraft i partiet og landet.

Det er klart at RSDAP etter slike alvorlige uoverensstemmelser i virkeligheten var splittet i to partier, bolsjevikenes parti og mensjevikenes parti. Partiets 4. kongress forandret ikke noe i denne tingenes faktiske tilstand innenfor partiet. Den bevarte bare og styrket i noen grad partiets formelle enhet. Partiets 5. kongress gjorde et skritt framover henimot en faktisk samling av partiet, og denne samlingen foregikk under bolsjevismens fane.

Idet den 5. kongress gjorde opp regnskapet for den revolu­sjonære bevegelse, fordømte den mensjevikenes linje som en kompromisslinje og godkjente bolsjevikenes linje som en revolusjonær marxistisk linje. Med dette bekreftet den enda en gang det som allerede var blitt bekreftet gjennom hele forløpet av den første russiske revolusjon.

Revolusjonen viste at bolsjevikene forsto å rykke fram når situasjonen krevde det, at de hadde lært seg å rykke fram i de fremste rekker og føre folket med seg til storm. Men revolusjonen viste dessuten at bolsjevikene også forsto å trekke seg ordnet tilbake når situasjonen tok en ugunstig vending, når revolusjonen var i tilbakegang, at bolsjevikene hadde lært å trekke seg tilbake på en riktig måte, uten panikk og hastverk, for å bevare kadrene, samle krefter og etter å ha omstilt sine rekker i samsvar med den nye situasjon på ny å gå til angrep mot fienden.

En kan ikke seire over fienden uten å forstå å rykke fram på en riktig måte.

En kan ikke unngå å bli knust under et nederlag om en ikke forstår å trekke seg tilbake på en riktig måte, trekke seg tilbake uten panikk, uten forvirring.

Kapitel IV. Mensjevikene og bolsjevikene i den stolypinske reaksjons periode. Bolsjevikene konsti­tuerer seg som selvstendig marxistisk parti. (1908-1912)

1. Den stolypinske reaksjon. Oppløsning blant de opposisjo­nelle lag av de intellektuelle. Forfallstendenser. En del av partiets intellektuelle går over til marxismens fiender, — forsøk på å revidere marxismens teori. Lenin gjendriver revisjonistene i sin bok «Materialisme og empiriokritisisme» og forsvarer det marxistiske partis teoretiske grunnlag.

Den 2. riksduma ble oppløst av tsarregjeringen den 3. (16.) juni 1907. Det er denne hendingen en i historien pleier å kalle statskupet av 3. juni. Tsarregjeringen utstedte en ny lov om valgene til den 3. riksduma og krenket dermed sitt eget manifest av 17. oktober 1905, da den, i samsvar med dette manifest bare kunne utstede nye lover med dumaens samtykke. Den sosial­demokratiske fraksjon i den 2. duma ble stilt for retten, repre­sentantene for arbeiderklassen ble sendt på tvangsarbeid og i forvisning.

Den nye valglov ble laget slik at den i betydelig grad økte antallet av representanter for godseierne og handels- og industri- borgerskapet i dumaen. Samtidig ble antallet av representanter for arbeiderne og bøndene, som i forveien var lite, innskrenket til en brøkdel av hva det var før.

Den 3. duma var etter sin sammensetning en duma av svartehundrefolk og kadetter. Av i alt 442 deputerte var 171 høyre (svartehundrefolk), 113 oktobrister og medlemmer av beslektede grupper, 101 kadetter og medlemmer av grupper som sto dem nær, 13 trudoviker og 18 sosialdemokrater.

Høyre (de ble kalt så fordi de satt på høyre side i dumaen) var representanter for arbeidernes og bøndenes verste fiender — de erkereaksjonære svartehundre-godseiere, som hadde fått i stand massepryling og nedskyting av bøndene da bondebevegelsen ble slått ned; det var de som hadde organisert jødepogromene, masse- myrderiene under arbeiderdemonstrasjoner og de bestialske ild- påsettingene på møtelokalene i revolusjonsdagene. Høyre var for den grusomste undertrykkelse av det arbeidende folk, for et uinnskrenket tsarvelde, mot tsarens manifest av 17. (30.) oktober 1905.

I dumaen fikk høyre nær tilslutning av oktobristenes parti eller «Forbundet av 17. oktober». Oktobristene representerte interessene til storindustri-kapitalen og de store godseierne som drev kapitalistisk jordbruk (i begynnelsen av revolusjonen 1905 gikk en betydelig del av kadettene blant de store godseierne over til oktobristene). Oktobristene skilte seg fra høyre bare derved at de anerkjente — men utelukkende i ord — manifestet av 17. oktober. Oktobristene støttet helt og fullt både den innen- og utenrikspolitikk som tsarregjeringen førte.

Kadettene, eller det «konstitusjonell-demokratiske» parti, hadde i den 3. duma færre plasser enn i den 1. og 2. duma. Dette for­klares ved at en del av godseiernes stemmer var gått over fra kadettene til oktobristene.

I den 3. duma var representert en liten gruppe av småbor­gerlige demokrater, de såkalte trudoviker. Trudovikene i dumaen vaklet mellom kadettene og arbeiderdemokratiet (bolsjevikene). Lenin pekte på at til tross for at trudovikene var overordentlig svake i dumaen, representerte de massene, bondemassene. Deres vakling mellom kadettene og arbeiderdemokratiet var en uunn­gåelig følge av de små eiendomsbesitteres klassemessige stilling. Lenin stilte den oppgave for de bolsjevikiske deputerte, for arbei­derdemokratiet — «å hjelpe de svake småborgerlige demokrater, rive dem fra de liberales innflytelse, sveise demokratiets leir sammen mot de kontrarevolusjonære kadetter, og ikke bare mot høyre . . .» (Lenin, Samlede verker, bd. XV, s. 486, russisk utg.)

Både under revolusjonen i 1905 og særlig etter at den hadde lidd nederlag, avslørte kadettene seg mer og mer som en kontra- revolusjonær kraft. De kastet mer og mer av seg den «demo­kratiske» maske og opptrådte som virkelige monarkister, som for­svarere av tsarismen. I 1909 utga en gruppe av de mest fram­tredende kadett-forfåttere en artikkelsamling «Vekhi», hvor kadet­tene på vegne av borgerskapet takket tsaren for at han hadde undertrykt revolusjonen. Kadettene krøp og smisket for knuttens og galgens tsarregjering og skrev åpent at en må «velsigne denne regjering som alene ved hjelp av sine bajonetter og fengsler framleis beskytter oss (det vil si det liberale borgerskap) mot folkets raseri».

Etter at tsarregjeringen hadde oppløst den 2. riksduma og tatt hevn over den sosialdemokratiske fraksjon i riksdumaen, begynte den i forsterket grad å slå ned proletariatets politiske og økonomiske organisasjoner. Tukthusene, festningene og forvisningsstedene ble overfylt av revolusjonære. I fengslene ble de revolusjonære prylt på bestialsk vis og utsatt for tortur og pinsler. Svartehundre-terroren raste fullstendig hemningsløst. Tsarens minister Stolypin reiste galger over hele landet. Det ble hen­rettet flere tusen revolusjonære. Galgen ble på den tid kalt «Stolypin-slipset».

I sine forsøk på å slå ned den revolusjonære arbeider- og bondebevegelsen kunne tsarregjeringen ikke begrense seg bare til represalier, straffeekspedisjoner, nedskyting, fengsel og tvangs­arbeid. Tsarregjeringen så med forferdelse hvorledes bondebe­folkningens naive tro på «lille far tsaren» mer og mer for­svant. Derfor grep den til en stort anlagt manøver, den fant på å skape seg en solid støtte på landsbygda i form av en tallrik klasse av landsby-borgerskap — kulakene.

Den 9. (22.) november 1906 utstedte Stolypin en ny jordlov som ga bøndene mulighet til å gå ut av landsbyfellesskapet og drive enkeltgårder. Stolypins jordlov brøt ned den felles bruks­rett til jorda. Det ble tilbudt hver bonde å ta sin jordlodd i personlig eie og gå ut av fellesskapet. Bonden kunne selge sin jordlodd, noe han ikke hadde rett til å gjøre tidligere. Felles­skapet var forpliktet til å skifte ut jord samlet på ett sted (khutor, otrub) for de bønder som trådte ut av fellesskapet.

De rike bønder, kulakene, fikk derved høve til å kjøpe jorda fra de fattige bønder for en billig penge. I løpet av noen år etter at denne loven var blitt utstedt, hadde mer enn en million fattige bønder mistet all sin jord og var ruinert. På bekostning av de fattige bønder som hadde mistet jorda si, vokste antallet av kulakgårder. Stundom var dette virkelige gods hvor det i stor utstrekning ble brukt lønnsarbeidere, landarbeidere. Regjeringen tvang bøndene til å skifte ut den beste jorda fra fellesskapet til kulak-gårdene.

Mens godseierne under bonde-«frigjøringen» hadde plyndret bøndene for deres jord, så begynte nå kulakene å plyndre felles­skapet for dets jord, idet de fikk de beste jordarealer og kjøpte jordloddene av de fattige bønder for en lav pris.

Tsarregjeringen ga kulakene betydelige lån til å kjøpe jord og reise enkeltgårder. Av kulakene ville Stolypin gjøre små gods­eiere, tro forsvarere av tsarens selvherskerdømme.

I alt ble det i løpet av ni år (1906—1915) utskilt mer enn to millioner husholdninger fra fellesskapet.

Stolypinstyret forverret enda mer stillingen for de jordfattige bøndene og fattigfolket på landsbygda. Oppdelingen av bøndene i forskjellige lag tok enda mer til. Det kom til sammenstøt mellom bøndene og kulakene på enkeltgårdene.

Samtidig begynte bøndene å forstå at de ikke ville få gods­eiernes jord så lenge tsarregjeringen og godseiernes og kadettenes riksduma besto.

Bondebevegelsen gikk til å begynne med tilbake i årene da utskiftingen i enkeltgårder gikk sterkest for seg (1907—1909), men kort tid etter, i 1910—1911 og senere, foregikk det på grunn­lag av sammenstøtene mellom bøndene i bondefellesskapet og kulakene en forsterkning av bondebevegelsen mot godseierne og kulakene.

Også på industriens område gikk det for seg betydelige endringer etter revolusjonen. Konsentrasjonen av industrien, det vil si utviklingen i retning av storforetak og sammenfatningen av industrien i hendene på stadig mektigere grupper av kapitalister, økte betydelig. Allerede før revolusjonen 1905 hadde kapitalis­tene begynt å danne sammenslutninger for å heve vareprisene innen landet og anvende den overprofitt som ble høstet på denne måten, til et fond for å oppmuntre eksporten, forat de skulle kunne kaste varer ut på de utenlandske markeder til lave priser og erobre disse markeder. Slike forbund, slike kapitalistsammen- slutninger (monopoler) kaltes truster og syndikater. Etter revo­lusjonen økte antallet av kapitalistiske truster og syndikater enda mer. Like ens økte antallet av storbanker, og deres rolle i indu­strien vokste. Tilstrømningen av utenlandsk kapital til Russ­land økte.

Såleis ble kapitalismen i Russland mer og mer en monopolistisk, imperialistisk kapitalisme.

Etter noen års stagnasjon ble det atter livligere virksomhet i industrien: utvinning av kull, metall og olje økte, likeså økte produksjonen av tekstilvarer og sukker. Eksporten av korn til utlandet vokste sterkt.

Skjønt Russland i denne tiden gjorde visse framsteg på indu­striens område, fortsatte det å være et tilbakeliggende land i sammenlikning med Vest-Europa, og det var fortsatt avhengig av de utenlandske kapitalister. Russland produserte ikke maskiner, heller ikke verktøymaskiner — de ble innført fra utlandet. Det fantes heller ingen automobilindustri, det var ingen kjemisk industri, det ble ikke produsert kunstgjødsel. I våpenindustrien sto Russland like ens tilbake for de andre kapitalistiske land.

Lenin pekte på det lave metallforbruk i Russland som et kjennetegn på dets tilbakeliggenhet, og skrev:

«I løpet av et halvt århundre etter bondefrigjøringen økte forbruket av jern i Russland til det femdobbelte, og likevel fortsetter Russland å være et utrolig, uhørt tilbakeliggende land, fattig og halvvilt, fire ganger dårligere utstyrt med moderne produksjonsmidler enn England, fem ganger dår­ligere enn Tyskland, ti ganger dårligere enn Amerika.» (Lenin, Samlede verker, bd. XVI, s. 543, russisk utg.)

En direkte følge av Russlands økonomiske og politiske tilbake­liggenhet var så vel den russiske kapitals som også selve tsarismens avhengighet av den vest-europeiske kapitalisme.

Dette fant sitt uttrykk i at så overordentlig viktige grener av folkehusholdningen som kull, olje, den elektriske industri og metallurgien befant seg i hendene på den utenlandske kapital, og at det tsaristiske Russland var nødt til å innføre nesten alle maskiner og alt teknisk utstyr til industrien fra utlandet.

Det fant sitt uttrykk i de utenlandske lån på slavevilkår; for å betale rentene på disse lånene presset tsarismen hvert år mange hundre millioner rubler ut av befolkningen.

Det fant sitt uttrykk i de hemmelige overenskomster med de «allierte»; ifølge disse var tsarismen i krigstilfelle forpliktet til å stille millioner russiske soldater på de imperialistiske fronter for å støtte de «allierte» og sikre de engelske og franske kapi­talister en uhyre profitt.

Reaksjonsperioden under Stolypin utmerket seg særlig ved gendarmenes og politiets, de tsaristiske provokatørers og svartehundre-folkenes forbryterske overfall på arbeiderklassen. Det var ikke bare de tsaristiske bødler som pinte arbeiderne med repre­salier, heller ikke fabrikantene og bedriftseierne sto tilbake for dem i så måte. Særlig tiltok angrepene på arbeiderklassen i de årene da industrien stagnerte og arbeidsløsheten økte. Fabrikan­tene gikk til masseavskjedigelser av arbeiderne (lockouter), inn­førte «svartelister», hvor de førte opp de klassebevisste arbeidere som hadde tatt aktiv del i streikene. Den som var kommet på denne «svartelisten», fikk ikke arbeid på en eneste bedrift som var med i arbeidsgiverforeningen for vedkommende industrigren. Arbeidslønnen ble allerede i 1908 senket med 10—15 prosent. Arbeidsdagen ble overalt forlenget til 10—12 timer. Utplynd- ringssystemet med bøter begynte på ny å blomstre opp.

Nederlaget for revolusjonen 1905 framkalte forfall og demo­ralisering blant revolusjonens medløpere. Særlig tiltok forfallet og demoraliseringen blant de intellektuelle. De medløpere fra borgerlige kretser som under revolusjonens stormende oppsving hadde sluttet seg til revolusjonens rekker, forlot partiet i reaksjons- perioden. En del av dem gikk over til revolusjonens åpenlyse fiender, en del satte seg fast i arbeiderklassens legale foreninger som hadde fått fortsette sin virksomhet, og søkte å føre prole­tariatet bort fra den revolusjonære vei og strevde for å diskreditere proletariatets revolusjonære parti. Disse medløpere som deser­terte fra revolusjonen, la an på å tilpasse seg reaksjonen og leve i fred med tsarismen.

Tsarregjeringen utnyttet revolusjonens nederlag til å verve de feigeste og mest egoistiske blant revolusjonens medløpere som agenter — som provokatører. Disse nederdrektige judaser og provokatører som tsarens okhrana sendte inn i arbeider- og parti­organisasjonene, drev spionasje innen disse organisasjonene og forrådte de revolusjonære.

Kontrarevolusjonens offensiv foregikk også på den ideolo­giske front. Det framsto en hel horde av moteforfattere som «kritiserte» og «gjorde det av med» marxismen, spyttet på revo­lusjonen, hånte den, lovpriste forræderiet og sang lovsanger over de seksuelle utskeielser som ble utgitt for å være «personlighetens kultus».

På filosofiens område økte forsøkene på å «kritisere», revidere marxismen, og likeså oppsto det alle mulige religiøse strømninger som skjulte seg under angivelige «vitenskapelige» argu­menter.

Det ble mote å «kritisere» marxismen.

Alle disse herrer forfulgte, til tross for all sin brokethet, ett og samme mål — å få massene bort fra revolusjonen.

Forfallstendensene og motløsheten grep også en del av partiets intellektuelle som hadde regnet seg som marxister, men som aldri hadde stått fast på marxismens standpunkt. Blant dem var forfattere som Bogdanov, Basarov, Lunatsjarki (disse hadde i 1905 sluttet seg til bolsjevikene), Jusjkevitsj, Valentinov (mensjeviker). De øvde «kritikk» både mot det filosofisk-teoretiske grunnlag for marxismen, det vil si mot den dialektiske materia­lisme, og mot dens vitenskapelig-historiske grunnlag, det vil si mot den historiske materialisme. Denne kritikk skilte seg fra den vanlige kritikk ved at den ikke førtes åpent og ærlig, men tilslørt og hyklersk under foregivende av å «forsvare» marxismens viktigste posisjoner. Vi, sa de, er i grunnen marxister, men vi vil bare «forbedre» marxismen, befri den for noen av dens grunn­prinsipper. I virkeligheten var de fiendtlig innstilt overfor marx­ismen, for de la an på å undergrave marxismens teoretiske grunn­lag, skjønt de i ord hyklersk benektet sin fiendtlige innstilling til marxismen og fortsatte på dobbeltspilleres vis å kalle seg marxister. Faren ved en slik hyklersk kritikk besto i at den var beregnet på å bedra de menige partiarbeidere, og at den kunne føre dem bak lyset. Og jo mer hyklersk denne kritikken, som tok sikte på å undergrave marxismens teoretiske grunnlag, ble ført, desto farligere ble den for partiet, for desto sterkere sluttet den seg til reaksjonens alminnelige felttog mot partiet, mot revo­lusjonen. En del av de intellektuelle som hadde forlatt marxismen, gikk så vidt at de begynte å forkynne nødvendigheten av å skape en ny religion (de såkalte «gudssøkere», «gudsbyggere»).

For marxistene ble det en uoppsettelig oppgave å gi disse renegatene på den marxistiske teoris område det svar de for­tjente, rive masken av dem, avsløre dem helt ut og på den måten forsvare det teoretiske grunnlaget for det marxistiske parti.

En skulle ha ventet at Plekhanov og hans mensjevikiske venner, som kalte seg «marxismens kjente teoretikere», hadde tatt fatt på denne oppgaven. Men de foretrakk å gjøre det hele fra seg med å skrive et par ubetydelige kritiske artikler i kåseristil, for så å trekke seg tilbake.

Det ble Lenin som løste denne oppgaven i sin berømte bok «Materialisme og empiriokritisisme», som kom ut i 1909.

«På mindre enn et halvt år,» skrev Lenin i denne boka, «er det utkommet fire bøker som hovedsakelig, ja nesten ute­lukkende består av angrep på den dialektiske materialisme. Til disse hører framfor alt «Studier i (? en burde ha sagt: mot) marxismens filosofi», Petersburg 1908, en samling ar­tikler av Basarov, Bogdanov, Lunatsjarski, Berman, Helfond, Jusjkevitsj og Suvorov; videre bøkene: Jusjkevitsj — «Mate­rialisme og kritisk realisme», Berman — «Dialektikken i lys av den moderne erkjennelsesteori», Valentinov — «Marxis­mens filosofiske konstruksjoner» . . . Alle disse personer er tross stor forskjell i sine politiske synsmåter forent i sitt fiendskap mot den dialektiske materialisme og gjør samtidig krav på å være marxister på filosofiens område! Engels’ dia­lektikk er «mystikk» — sier Berman, Engels’ synsmåter er «foreldet», utslynger Basarov i forbifarten som om det skulle være en selvsagt ting, — materialismen viser seg å være gjen­drevet av våre tapre krigere som stolt påberoper seg «den moderne erkjennelsesteori», «den nyeste filosofi» (eller «den nyeste positivisme»), «den moderne naturvitenskaps filosofi» eller til og med «det tjuende århundres naturvitenskapelige filosofi». (Lenin, Samlede verker, bd. XIII, s. 11, russisk utg.)

Som svar til Lunatsjarski, som for å rettferdiggjøre sine venner revisjonistene på filosofiens område hadde sagt: «Det kan være at vi tar feil, men vi søker,» skrev Lenin:

«Hva meg angår, så er også jeg en «søkende» i filosofien. I de foreliggende bemerkninger (det dreier seg om boka «Ma­terialisme og empiriokritisisme», — Red.) har jeg nemlig stilt meg som oppgave å finne ut hva som brakte dem på avveier, disse folk som disker opp med noe så utrolig forvirret, forvrøvlet og reaksjonært under navn av marxisme.» (Samme sted, s. 12.)

Men i virkeligheten gikk Lenins bok langt ut over rammen for denne beskjedne oppgaven. Lenins bok er i virkeligheten ikke bare en kritikk av Bogdanov, Jusjkevitsj, Basarov, Valentinov og deres filosofiske lærere, Avenarius og Mach, som i sine verker forsøkte å legge fram en raffinert og glattkjemt idealisme som motvekt mot den marxistiske materialisme. Lenins bok er sam­tidig et forsvar for marxismens teoretiske grunnlag — den dia­lektiske og historiske materialisme — og en materialistisk gene­ralisering av alt det viktige og vesentlige som vitenskapen, og først og fremst naturvitenskapen, var nådd fram til i en hel historisk periode, nemlig i den perioden som strekker seg fra Engels’ død og fram til utgivelsen av Lenins bok «Materialisme og empiriokritisisme».

Etter å ha rettet en grundig kritikk mot de russiske empiriokritikere og deres utenlandske lærere kommer Lenin i sin bok til følgende slutninger mot den filosofisk-teoretiske revisjonisme:

1) «En stadig mer raffinert forfalskning av marxismen, stadig mer raffinerte former for å utgi antimaterialistiske læresetninger som marxisme, det er det som karakteriserer den moderne revisjonisme så vel i den politiske økonomi og de taktiske spørsmål som i filosofien i det hele tatt.» (Samme sted, s. 270.)

2) «Hele skolen til Mach og Avenarius går i retning av idealismen.» (Samme sted, s. 291.)

3) «Våre machister er alle sammen blitt hengende fast i idealismen.» (Samme sted, s. 282.)

4) «Bak empiriokritisismens erkjennelsesteoretiske skolas­tikk kan en ikke unngå å se kampen mellom partiene i filoso­fien, en kamp som til sjuende og sist uttrykker tendensene og ideologien hos de fiendtlige klasser i det moderne sam­funn.» (Samme sted, s. 292.)

5) «Empiriokritisismens objektive, klassemessige rolle re­duseres fullt ut til kryperi overfor fideistene (reaksjonære, som gir troen fortrinnet framfor vitenskapen — Red.) i deres kamp mot materialismen i alminnelighet og mot den histo­riske materialisme i særdeleshet.» (Samme sted, s. 292.)

6) «Den filosofiske idealisme er . . . veien til klerikalismen.» (Samme sted, s. 304.)

For å kunne vurdere den veldige betydning Lenins bok har i vårt partis historie og forstå hvilken teoretisk rikdom Lenin for­svarte mot alle mulige revisjonister og renegater i reaksjons- perioden under Stolypin, er det ilødvendig, i det minste i korte trekk, å gjøre seg kjent med grunnsetningene i den dialektiske og historiske materialisme.

Dette er så meget mer nødvendig som den dialektiske og historiske materialisme utgjør det teoretiske fundament for kom­munismen, det teoretiske grunnlaget for det marxistiske parti, og å kjenne disse grunnsetninger og følgelig å tilegne seg dem er en plikt for enhver aktiv kjemper i vårt parti.

Altså:

1) Hva er den dialektiske materialisme?

2) Hva er den historiske materialisme?

2. Om den dialektiske og historiske materialisme.

Den dialektiske materialisme er det marxistisk-leninistiske partis verdensanskuelse. Denne verdensanskuelse kalles dialektisk materialisme fordi måten den behandler naturens foreteelser på, metoden den nytter til å utforske naturens foreteelser, metoden den nytter til å erkjenne lisse foreteelser, er dialektisk; og fordi tolkingen den gir av naturens foreteelser, oppfatningen den har av naturens foreteelser, dens teori — er materialistisk.

Den historiske materialisme er den dialektiske materialismes grunnsetninger utvidet til studiet av samfunnets liv — er den dialektiske materialismes grunnsetninger anvendt på foreteelsene i samfunnets liv, i forskingen av samfunnet, i forskingen av samfunnets historie.

Når Marx og Engels karakteriserer sin dialektiske metode, viser de vanligvis til Hegel som den filosof som har formulert grunntrekkene i dialektikken. Dette betyr likevel ikke at Marx og Engels’ dialektikk er identisk med Hegels dialektikk. I virkelig­heten tok Marx og Engels av Hegels dialektikk bare dens «rasjo­nelle kjerne», mens de vrakte det idealistiske skall Hegel hadde omgitt den med, og utviklet dialektikken videre for å gi den en moderne vitenskapelig form.

«Min dialektiske metode,» sier Marx, «er i sitt grunnlag ikke bare forskjellig fra Hegels, men er dens direkte mot­setning. For Hegel er tenkningsprosessen, som han til og med forvandler til et selvstendig subjekt under benevnelsen idé, demiurgen (skaperen) av det virkelige, som bare er den ytre form idéen trer fram i. Hos meg er omvendt det idémessige intet annet enn det materielle, omplantet og omdannet i menneskets hjerne.» (Karl Marx: Etterord til 2. utgave av 1. bind av «Kapitalen».)

Når Marx og Engels karakteriserer sin materialisme, viser de vanlig til Feuerbach som den filosof som har gjeninnsatt materia­lismen i dens rettigheter. Dette betyr likevel ikke at Marx’ og Engels’ materialisme er identisk med Feuerbachs materialisme. I virkeligheten tok Marx og Engels bare «grunnkjernen» av Feuerbachs materialisme, utviklet den videre til materialismens vitenskapelig-filosofiske teori, og skrelte vekk dens idealistiske og religiøst-etiske avleiringer. Som kjent vegret Feuerbach seg mot benevnelsen materialisme, enda han selv i grunnen var materialist. Engels erklærte ved flere høve at Feuerbach «tross det materialistiske grunnlag», vedble «å være bundet av de tradi­sjonelle idealistiske lenker», og at «den virkelige idealisme hos Feuerbach» trer i dagen «så snart vi kommer over i hans religionsfilosofi og etikk». (Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie».

Dialektikk kommer av det greske ord «dialego» som betyr å føre en samtale, å føre en polemikk. Med dialektikk forsto man i oldtiden kunsten å nå fram til sannheten ved å avdekke motset­ningene i motstanderens argumentasjon og overvinne disse mot­setninger. I oldtiden mente noen filosofer at det å avdekke mot­setningene i tenkningen og sette motsatte meninger opp mot hverandre var det beste middel til å oppdage sannheten. Denne dialektiske måten å tenke på som senere ble utvidet til naturens foreteelser, utviklet seg til den dialektiske metode for å erkjenne naturen; en metode som anså naturens foreteelser for å være i evig bevegelse og forandring, og naturens utvikling som et resul­tat av utviklingen av motsetningene i naturen, som et resultat av den gjensidige påvirkning av motsatte krefter i naturen.

Dialektikken er i sitt grunnlag det direkte motsatte av meta­fysikken.

1) Den marxistiske dialektiske metode særkjennes ved føl­gende grunntrekk:

a) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken na­turen ikke som en tilfeldig opphoping av ting og foreteelser som er løsrevet fra hverandre, isolert fra hverandre og uavhengige av hverandre, men som et sammenhengende enhetlig hele, hvor tingene og foreteelsene er organisk forbundet med hverandre, avhenger av hverandre og betinger hverandre.

Derfor hevder den dialektiske metode at ikke en eneste fore­teelse i naturen kan forstås, hvis en tar den isolert, uten forbin­delse med de foreteelser som omgir den; for en hvilken som helst foreteelse på et hvilket som helst område av naturen kan bli for­vandlet til en meningsløshet, hvis en betrakter den uten forbin­delse med de forhold som omgir den, løsrevet fra den — og omvendt kan en hvilken som helst foreteelse bli forstått og begrunnet, hvis den betraktes i sin ubrytelige forbindelse med de foreteelser som omgir den, som betinget av de foreteelser som omgir den.

b) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen ikke som en tilstand av ro og ubevegelighet, av stagna­sjon og uforanderlighet, men som en tilstand av uavbrutt bevegelse og forandring, av uavbrutt fornyelse og utvikling, hvor alltid noe oppstår og utvikler seg, og hvor alltid noe går til grunne og dør bort.

Derfor krever den dialektiske metode at foreteelsene ikke bare blir betraktet ut fra deres gjensidige forbindelse og betingethet, men også ut fra deres bevegelse, deres forandring, deres utvikling, ut fra deres oppståen og bortdøen.

Den dialektiske metode betrakter ikke først og fremst det som viktig som på det foreliggende tidspunkt synes å være varig, men allerede begynner å dø bort, men det som oppstår og utvikler seg, selv om det på det foreliggende tidspunkt ser ut som om det ikke er varig; for den dialektiske metode betrakter som uover­vinnelig bare det som oppstår og utvikler seg.

«Hele naturen,» sier Engels, «fra den minste til den største ting, fra sandkornet til sola, fra potozoen (den levende encelle — Red.) til mennesket, befinner seg i en evig oppståen og undergang, i en uopphørlig strøm, i rastløs bevegelse og forandring.» (Friedrich Engels, Dialektik der Natur, se Marx- Engels Gesamtausgabe, Erste Abteilung, Sonderausgabe, Moskva 1935, s. 491.)

«Derfor,» sier Engels, «oppfatter dialektikken tingene og deres begrepsmessige avbildninger hovedsakelig i deres forbindelse med hverandre i deres sammenkjedning, i deres bevegelse, i deres oppståen og undergang». (Friedrich Engels, Anti-Duhring, se Marx- Engels Gesamtausgabe, Erste Abteilung, Sonderausgabe, Moskva 1935, s. 25.)

c) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken utviklingsprosessen ikke som en enkel vekstprosess hvor kvanti­tative forandringer ikke fører til kvalitative forandringer, men som en utvikling som går over fra ubetydelige og skjulte kvanti­tative forandringer til åpne forandringer, til grunnleggende for­andringer, til kvalitative forandringer, hvor de kvalitative for­andringer ikke inntrer gradvis, men hurtig, plutselig, i form av en sprangvis overgang fra en tilstand til en annen tilstand; de inntrer ikke tilfeldig, men lovmessig, de inntrer som resultat av en opphoping av umerkelige og gradvise kvantitative forandringer.

Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen ikke må forstås som en bevegelse i ring, ikke som en enkel gjen­taking av det som allerede er passert, men som en fremadskridende bevegelse, som en bevegelse etter en oppadgående linje, som en overgang fra den gamle kvalitative tilstand til en ny kvalitativ tilstand, som en utvikling fra det enkle til det kompli­serte, fra det lavere til det høyere.

«Naturen,» sier Engels, «er prøvestenen for dialektikken, og det må sies om den moderne naturvitenskap at den for denne prøve har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag, og dermed har bevist at alt i naturen til sjuende og sist går for seg dialektisk og ikke metafysisk, at den ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en virkelig historie. Her må framfor alle andre nevnes Darwin, som har tildelt den metafysiske natur- oppfatning det kraftigste slag ved å bevise at hele den nå­værende organiske natur, planter og dyr og dermed også men­nesket er produktet av en utviklingsprosess som har foregått gjennom millioner av år.» (Samme sted, s. 25.)

Engels karakteriserer den dialektiske utvikling som en over­gang fra kvantitative forandringer til kvalitative forandringer, og sier om dette:

«I fysikken … er enhver forandring et omslag fra kvan­titet til kvalitet, en følge av kvantitativ forandring i den be­vegelsesmengde som i en eller annen form fins i legemet, eller som er overført til det. Såleis har for eksempel vannets tem­peratur til å begynne med ikke noen betydning når det gjelder dets dråpeflytende tilstand; men ved øking eller minsking av temperaturen i det flytende vann kommer det så til et punkt, hvor denne kohesjonstilstand forandrer seg og vannet i det ene tilfelle forvandler seg til damp, i det andre tilfelle til is . . . Såleis trengs det en bestemt minimal strømstyrke til å bringe platinatråden i det elektriske glødelys til å gløde, så­leis har ethvert metall sitt gløde- og smeltepunkt, såleis har enhver veske ved et bestemt trykk sitt faste fryse- og koke­punkt — for så vidt våre midler tillater oss å frambringe vedkommende temperatur, såleis har endelig også enhver gassart sitt kritiske punkt hvor trykk og avkjøling kan for­vandle den til dråpeflytende tilstand . . . Fysikkens såkalte konstanter (omslagspunktet fra en tilstand til en annen til­stand — Red.) er for største delen intet annet enn betegnelser på knutepunkter hvor den kvantitative (forandring) øking eller minsking av bevegelsen framkaller en kvalitativ for­andring i vedkommende legemes tilstand, hvor altså kvanti­teten slår over i kvalitet.» (Friedrich Engels, Dialektik der Natur, se Marx-Engels Gesamtausgabe, Erste Abteilung, Sonderausgabe, Moskva 1935, s. 502—503.)

Engels går videre over til kjemien og fortsetter:

«En kan betegne kjemien som vitenskapen om legemenes kvalitative forandringer som følge av forandret kvantitativ sammensetning. Det visste allerede Hegel selv … La oss ta surstoff: hvis tre atomer, istedenfor vanligvis to, forener seg til et molekyl, så har vi oson — et legeme som ved lukt og virkning meget bestemt skiller seg fra det vanlige surstoff. Og hva skal en si om de forskjellige forhold som surstoff for­binder seg med kvelstoff og svovel i, og hvor det med hvert enkelt av disse forskjellige forhold dannes et legeme som er kvalitativt forskjellig fra alle andre legemer.» (Samme sted, s. 503.)

Engels kritiserer Dühring som skjeller ut Hegel etter alle kunstens regler og samtidig i all stillhet låner av ham den kjente tese om at overgangen fra den følelsesløse verdens rike til for­nemmelsens rike, fra den anorganiske verdens rike til det orga­niske livs rike er et sprang inn i en ny tilstand, og sier i samband med dette:

«Dette er nettopp den hegelske knutelinje av mål-forhold, hvor en rent kvantitativ øking eller minsking ved visse be­stemte knutepunkter forårsaker et kvalitativt sprang, som for eksempel ved oppvarmet eller avkjølt vann, hvor kokepunktet og frysepunktet er de knuter der — under normalt trykk — spranget inn i en ny aggregattilstand fullbyrdes, der altså kvantitet går over til kvalitet.» (Friedrich Engels. Anti- Dühring, se Marx-Engels Gesamtausgabe, Erste Abteilung, Sonderausgabe, Moskva 1935, s. 49—50.)

d) I motsetning til metafysikken går dialektikken ut fra at tingene og foreteelsene i naturen har iboende indre motsetninger, for de har alle sin negative og positive side, sin fortid og sin fram­tid, noe som dør bort og noe som utvikler seg; at kampen mel­lom disse motsetninger, kampen mellom det gamle og det nye, mellom det som dør bort og det som er i emning, mellom det som sykner hen og det som utvikler seg utgjør det indre innhold i utviklingsprosessen, det indre innhold i omslaget fra kvantita­tive forandringer til kvalitative.

Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsproses­sen fra det lavere til det høyere ikke foregår i form av en har­monisk utvikling av foreteelsene, men i form av et frambrudd av de motsetninger som fins i tingene og foreteelsene som egenskaper ved dem, i form av en «kamp» mellom de motsatte tendenser som virker på grunnlag av disse motsetninger.

«I egentlig forstand,» sier Lenin, «er dialektikken ut­forskingen av motsetningene i selve tingenes vesen.» (Lenin, Filosofiske hefter, s. 263, russisk utg.)

Og videre:

«Utvikling er «kamp» mellom motsetninger.» (Lenin, samlede verker, bd. XIII, s. 301, russisk utg.)

Dette er i korthet grunntrekkene i den marxistiske dialek­tiske metode.

Det er ikke vanskelig å forstå den veldige betydning det har å utvide den dialektiske metodes grunnsetninger til forskingen av samfunnslivet, til forskingen av samfunnets historie, den veldige betydning det har å anvende disse grunnsetningene på samfunnets historie og den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti.

Når det i verden ikke fins isolerte foreteelser, når alle fore­teelser står i samband med hverandre og er betinget av hver­andre, så er det klart at en må vurdere hvert samfunnssystem og hver samfunnsbevegelse i historien ikke ut fra den «evige rettferdighets» synspunkt eller ut fra noen som helst annen forutfattet idé, som historikerne ofte gjør, men ut fra de betingelser som har skapt dette system og denne samfunnsbevegelse, og som de er forbundet med.

Den samfunnsordning som hvilte på slaveri er en menings­løshet, en naturstridig dumhet under de nåværende forhold. Slavesystemet under de forhold som oppsto da det primitive fellesskapssystem gikk i oppløsning, er en helt forståelig og lov­messig foreteelse, da det betegner et skritt framover i sammen­likning med urfellesskapet.

Kravet om en borgerlig-demokratisk republikk under de forhold da tsarismen og det borgerlige samfunn eksisterte — la oss for eksempel si i 1905 i Russland — var et helt forståelig, riktig revolusjonært krav, for den borgerlige republikk be­tegnet den gang et skritt framover. Kravet om en borgerlig- demokratisk republikk under våre dagers forhold i Sovjet­unionen er et meningsløst og kontrarevolusjonært krav, for den borgerlige republikk er et skritt tilbake i sammenlikning med sovjetrepublikken.

Alt avhenger av forholdene, stedet og tiden.

Det er klart at uten en slik historisk behandlingsmåte av samfunsforeteelsene kan det ikke eksistere og utvikles noen vitenskap om historien, for bare en slik behandlingsmåte red­der den historiske vitenskap fra å bli forvandlet til et kaos av tilfeldigheter og en opphoping av de mest meningsløse feil.

Videre. Når verden befinner seg i uavbrutt bevegelse og ut­vikling, når det er utviklingens lov at det gamle dør bort og det nye vokser fram, så er det klart at det ikke lenger fins noe «urokkelig» samfunnssystem, noen «evige prinsipper» om privat eiendomsrett og utbytting, noen «evige ideer» om at bøndene skal underordne seg godseierne og arbeiderne skal underordne seg kapitalistene.

Følgelig kan det kapitalistiske system erstattes med det so­sialistiske system, liksom det kapitalistiske system i sin tid er­stattet det feudale system.

Følgelig må en ikke orientere seg mot de samfunnslag som ikke utvikler seg lenger, selv om de på det foreliggende tidspunkt utgjør den framherskende kraft, men mot de lag som utvikler seg, som har framtiden for seg, selv om de på det foreliggende tidspunkt ikke utgjør den framherskende kraft.

I 80-årene i forrige århundre, i den periode da kampen mel­lom marxistene og narodnikene foregikk, utgjorde proletariatet i Russland et ubetydelig mindretall i sammenlikning med de individuelle bønder som utgjorde det veldige flertall av befolk­ningen. Men proletariatet utviklet seg som klasse, mens bøndene som klasse gikk i oppløsning. Og nettopp fordi proletariatet ut­viklet seg som klasse, orienterte marxistene seg mot proletariatet. Og de tok ikke feil, for som kjent vokste proletariatet siden fra en ubetydelig kraft til en førsterangs historisk og politisk kraft.

Følgelig må en for ikke å ta feil i poitikken se framover og ikke bakover.

Videre. Når overgangen fra langsomme kvantitative forand­ringer til hurtige og plutselige kvalitative forandringer er en lov for utviklingen, så er det klart at de revolusjonære omvelt­ninger som gjennomføres av de undertrykte klasser, er fullsten­dig naturlige og uunngåelige foreteelser.

Følgelig kan overgangen fra kapitalismen til sosialismen og arbeiderklassens frigjøring fra det kapitalistiske åk ikke gjen­nomføres gjennom langsomme forandringer, ikke gjennom re­former, men bare gjennom en kvalitativ forandring av det ka­pitalistiske samfunn, gjennom revolusjonen.

Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken være revolusjo­nær, og ikke reformist.

Videre. Når utviklingen foregår i form av et frambrudd av de indre motsetninger, som et sammenstøt mellom motsatte krefter på basis av disse motsetninger for å overvinne disse mot­setninger, så er det klart at proletariatets klassekamp er en full­stendig naturlig og uunngåelig foreteelse.

Følgelig må en ikke tildekke motsetningene i det kapitalist­iske samfunnssystem, men avdekke og klarlegge dem. Ikke demme opp for klassekampen, men føre den til ende.

Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken føre en uforson­lig proletarisk poletikk, og ikke en reformistisk politikk som går ut på harmoni mellom proletariatets og borgerskapets inte­resser, ikke en kompromisspolitikk som går ut på at kapitalis­men «vokser inn i sosialismen».

Slik er den marxistiske dialektiske metode når en anvender den på samfunnslivet, når en anvender den på samfunnets historie.

Hva angår den marxistiske filosofiske materialisme, så står den i sitt grunnlag i direkte motsetning til den filosofiske idea­lisme.

2) Den marxistiske filosofiske materialisme særkjennes ved følgende hovedtrekk:

a) I motsetning til idealismen som betrakter verden som legemliggjørelsen av den «absolutte idé», «verdensånden», «be­visstheten» — går Marx’ filosofiske materialisme ut fra at ver­den ifølge sin natur er materiell, at de mangeartede foreteelser i verden er forskjellige former for materien som er i bevegelse, at den gjensidige sammenheng mellom foreteelsene og deres gjensidige betingethet, slik de blir fastslått av den dialektiske me­tode, er lover for utviklingen av materien som er i bevegelse, verden utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse og ikke trenger noen som helst «verdensånd».

«Den materialistiske verdensanskuelse,» sier Engels, «inne­bærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning.» (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie.)

Der Lenin omtaler den materialistiske oppfatning hos en av oldtidens filosofer Heraklit, som hevdet at «verden, altet i ett ikke er skapt av noen av gudene eller noe menneske, men var, er og blir en evig levende ild som lovmessig flammer opp og lovmessig slokner ut», sier Lenin:

«En meget god framstilling av den dialektiske materialismes grunnsetninger.» (Lenin, Filosofiske hefter, s. 318, russisk utg.)

b) I motsetning til idealismen som hevder at bare vår be­vissthet virkelig eksisterer, at den materielle verden, tilværelsen, naturen bare eksisterer i vår bevissthet, i våre fornemmelser, forestillinger og begreper, — går den marxistiske filosofiske materialisme ut fra at materien, naturen, tilværelsen er en ob­jektiv realitet som eksisterer utenfor og uavhengig av bevisst­heten, at materien er det primære, da den er kilden til sanse­inntrykkene, forestillingene, bevisstheten, og at bevisstheten er det sekundære, det avledede, da den er en gjenspeiling av ma­terien, en gjenspeiling av tilværelsen, at tenkningen er pro­dukt av materie som i sin utvikling har nådd en høy grad av fullkommenhet, nemlig et produkt av hjernen — og da hjernen er et organ for tenkningen, kan en derfor ikke skille tenkningen fra materien, hvis en ikke ønsker å gjøre seg skyldig i en grov feil.

«Spørsmålet om tenkningens forhold til tilværelsen, om åndens forhold til naturen,» sier Engels, «er det høyeste spørsmål i hele filosofien . . . Alt etter som filosofene be­svarte dette spørsmål slik eller slik, delte de seg i to leirer. De som hevdet at ånden eksisterte før naturen . . . dannet idealismens leir. De andre som så naturen som det opprinnelige, tilhører materialismens forskjellige skoler.» (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Og videre:

«Den stofflige verden som kan iakttas ved hjelp av san­sen, og som vi selv tilhører, er den eneste virkelige verden» … Vår «bevissthet og tenkning, hvor oversanselig den enn synes å være, er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Materien er ikke et produkt av ånden, men ånden er selv bare det høyeste produkt av materien.» (Samme sted.)

Til spørsmålet om materien og tenkningen, sier Marx:

«En kan ikke skille tenkningen fra en materie som tenker. Materien er subjektet for alle forandringer.» (Karl Marx: Zur Geschichte des franzosischen Materialismus.)

Idet Lenin karakteriserer den marxistiske filosofiske ma­terialisme, sier han:

«Materialismen i sin alminnelighet anerkjenner den objek­tivt reelle tilværelse (materien) som uavhengig av bevisst­heten, av fornemmelsen, av erfaringen . . . Bevisstheten er . . . bare en gjenspeiling av tilværelsen, i beste tilfelle en tilnærmelsesvis riktig (adekvat, ideell-nøyaktig) gjenspeiling av den.» (Lenin, Samlede verker, bd. XIII, s. 266—267, rus­sisk utg.) Og videre:

«Materien er det som ved å virke på våre sanseorganer framkaller fornemmelsen: materien er den objektive realitet som oppfattes av oss gjennom fornemmelsen . . . Materien, naturen, tilværelsen, det fysiske er det primære, og ånden, bevisstheten, fornemmelsen, det psykiske er det sekundære.» (Samme sted, s. 119—120.)

«Verdensbildet er bildet av hvordan materien beveger seg og hvordan «materien tenker».» (Samme sted, s. 288.) «Hjernen er tenkningens organ.» (Samme sted, s. 125.)

c) I motsetning til idealismen, som bestrider muligheten av å erkjenne verden og dens lover, som ikke tror på våre kunnskapers pålitelighet, som ikke anerkjenner den objektive sann­het og hevder at verden er full av «ting i seg selv» som aldri kan bli erkjent av vitenskapen, — går den marxistiske filosofiske materialisme ut fra at verden og dens lover helt ut kan erkjen­nes, at våre kunnskaper om naturens lover, prøvd gjennom er­faring og praksis, er pålitelige kunnskaper, som har betydning av objektive sannheter, at det i verden ikke fins ting som ikke kan erkjennes, men at det bare fins ting som ennå ikke er er­kjent, men som vil bli oppdaget og erkjent ved hjelp av viten­skap og praksis.

Idet Engels kritiserer Kants og andre idealisters tese om umuligheten av å erkjenne verden og umuligheten av å erkjenne «tingene i seg selv», og forsvarer materialismens kjente tese om våre kunnskapers pålitelighet, skriver han:

«Den mest slående gjendriving av disse som alle andre filosofiske griller er praksisen, nemlig eksperimentet og industrien. Hvis vi kan bevise riktigheten av vår oppfatning av en naturforeteelse idet vi selv frambringer den, framstiller den av dens betingelser og dessuten gjør den tjenlig for våre for­mål, så er det slutt med Kants ufattelige «ting i seg selv». De kjemiske stoffer som dannes i plantenes og dyrenes legemer, vedble å være slike «ting i seg selv» inntil den organiske kjemi begynte å framstille dem, det ene etter det andre; dermed ble «tingen i seg selv» en ting for oss, som f. eks. alizarin, krapp-plantens fargestoff, som vi ikke lenger lar vokse på marka i krapprøttene, men framstiller langt bil­ligere og enklere av kulltjære. Det kopernikanske solsystem var i tre hundre år en hypotese som man kunne vedde hundre, tusen, ti tusen mot én på, men likevel en hypotese. Men da Leverrier på grunnlag av dette systems data ikke bare beregnet at det måtte eksistere en ennå ukjent planet, men også det sted på himmelen hvor denne planet måtte befinne seg, og da Galle siden virkelig fant denne planet, da var det kopernikanske system bevist.» (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Lenin anklager Bogdanov, Basarov, Jusjkevitsj og andre til­hengere av Mach for fideisme (reaksjonær teori, som gir troen for­trinn framfor vitenskapen), forsvarer materialismens kjente tese om at våre vitenskapelige kunnskaper om naturens lovmessighet er pålitelige, at vitenskapens lover representerer den objektive sannhet, og sier i samband med dette:

Den moderne fideisme avviser slett ikke vitenskapen; den avviser bare vitenskapens «overdrevne fordringer», nem­lig kravet på objektiv sannhet. Hvis det eksisterer en objektiv sannhet (som materialistene tror), hvis naturvitenskapen, som avspeiler den ytre verden i menneskets «erfaring», alene er i stand til å gi oss den objektive sannhet, så blir all fideisme ubetinget tilbakevist.» (Lenin, Samlede verker, bd. XIII, s. 102, russisk utg.)

Dette er i korthet de karakteristiske trekk ved den marxist­iske filosofiske materialisme.

Det er lett å forstå hvilken veldig betydning det har å ut­vide den filosofiske materialismes grunnsetninger til studiet av samfunnslivet, til studiet av samfunnets historie, hvilken vel­dig betydning det har å anvende disse grunnsetninger på sam­funnets historie, på den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti.

Når sammenhengen mellom naturens foreteelser og deres gjensidige betingethet er lover for naturens utvikling, så følger av dette at sammenhengen mellom foreteelsene i samfunnslivet og deres gjensidige betingethet heller ikke er noen tilfeldig sak, men en lov for samfunnets utvikling.

Følgelig opphører samfunnslivet, samfunnets historie å være en samling av «tilfelligheter», for samfunnets historie blir samfunnets lovmessige utvikling, og utforskingen av historien for­vandles til en vitenskap.

Følgelig må den praktiske virksomhet som proletariatets parti utøver, ikke bygges på «fremragende personers» fromme ønsker, ikke på «fornuftens», den «alminnelige morals» krav osv., men på lovene for samfunnets utvikling, på studiet av disse lover.

Videre. Når verden kan erkjennes og våre kunnskaper om lovene for naturens utvikling er pålitelige kunnskaper, som har betydning av objektiv sannhet, så følger av dette at samfunnslivet, samfunnets utvikling også kan erkjennes og at vitenskapens data om lovene for samfunnets utvikling er pålitelige data, som har betydning av objektiv sannhet.

Følgelig kan vitenskapen om samfunnets historie, trass i at samfunnslivets foreteelser er av så komplisert art, bli en like eksakt vitenskap som la oss si biologien, bli en vitenskap som er i stand til å utnytte lovene for samfunnsutviklingen i praksis.

Følgelig må proletariatets parti i sin praktiske virksomhet ikke la seg lede av noen slags tilfelrge motiver, men av lovene for samfunnets utvikling, av de praktiske slutninger som kan trekkes av disse lovene.

Følgelig forvandles sosialismen fra menneskehetens drøm om en bedre framtid til en vitenskap.

Følgelig må forbindelsen mellom vitenskap og praktisk virk­somhet, forbindelsen mellom teori og praksis, deres enhet være ledestjernen for proletariatets parti.

Videre. Når naturen, tilværelsen, den materielle verden er det primære, og bevisstheten, tenkningen er det sekundære, det av­ledede, når den materielle verden er en objektiv realitet, som eksi­sterer uavhengig av menneskenes bevissthet, og bevisstheten er gjenspeilingen av denne objektive realitet, så følger av dette at samfunnets materielle liv, dets tilværelse, likeledes er det primære, og dets åndelige liv det sekundære, det avledede, at samfunnets materielle liv er en objektiv realitet, som eksisterer uavhengig av menneskenes vilje, mens samfunnets åndelige liv er en gjenspeiling av denne objektive realitet, en gjenspeiling av tilværelsen.

Følgelig må en søke kilden til utformingen av samfunnets ånde­lige liv, kilden til opprinnelsen av de samfunnsmessige ideer, de samfunnsmessige teorier, de politiske synsmåter, de politiske institusjoner — ikke i selve ideene, teoriene, synsmåtene, de politiske institusjoner — men i betingelsene for samfunnets ma­terielle liv, i den samfunnsmessige tilværelse, som disse ideer, teorier, synsmåter osv. er en gjenspeiling av.

Følgelig, når en i de forskjellige perioder av samfunnets historie kan iaktta forskjellige samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, når en under slavesystemet møter ett slag samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institu­sjoner, under feudalismen et annet slag, under kapitalismen et tredje slag, så forklares det ikke ved selve ideenes, teorienes, synsmåtenes og de politiske institusjoners «natur», ikke ved deres «egenart», men ved de forskjellige vilkår for samfunnets materielle liv i de forskjellige perioder av samfunnsutviklingen.

Slik som samfunnets tilværelse er, slik som betingelsene for samfunnets materielle liv er, slik er dets ideer, teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner.

I denne forbindelse sier Marx:

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt, det er deres samfunnsmessige til­værelse som bestemmer deres bevissthet.» (Karl Marx, Zur Kritik der politischen Ökonomi, Vorwort.)

For ikke å ta feil i politikken og ikke komme i samme stilling som virkelighetsfjerne drømmere, må proletariatets parti i sin virksomhet følgelig ikke gå ut fra den «menneskelige fornufts ab­strakte prinsipper», men fra de konkrete betingelser for samfunnets materielle liv som samfunnsutviklingens avgjørende kraft, ikke gå ut fra «store menneskers» gode ønsker, men fra de reelle ut­viklingsbehov for samfunnets materielle liv.

Utopistenes, deriblant narodnikenes, anarkistenes og.de sosial- revolusjonæres bankerott forklares bl. a. ved at de ikke anerkjente at vilkårene for samfunnets materielle liv spiller den viktigste rolle i samfunnets utvikling, men henfalt til idealisme og bygde sin praktiske virksomhet, ikke på grunnlag av de krav som utvik­lingen av samfunnets materielle liv stilte, men — uavhengig av dette og stikk i strid med dette — bygde på grunnlag av «idealplaner» og «altomfattende prosjekter», som var løsrevet fra sam­funnets virkelige liv.

Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den i sin praktiske virksomhet nettopp støtter seg på de krav som utvik­lingen av samfunnets materielle liv stiller, og aldri river seg løs fra samfunnets virkelige liv.

Av Marx’ ord følger imidlertid ikke at de samfunnsmessige ideer, teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner ikke har noen betydning i samfunnets liv, at de ikke øver noen tilbake­virkning på den samfunnsmessige tilværelse, på utviklingen av de materielle betingelser for samfunnets liv. Vi har her foreløpig talt om opprinnelsen til de samfunnsmessige ideer, teorier, syns­måter og politiske institusjoner, om deres oppståen, om at sam­funnets åndelige liv er en gjenspeiling av betingelsene for dets materielle liv. Hva angår betydningen av de samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, hva angår deres rolle i historien, så er det slett ikke slik at den historiske materia­lisme benekter, den tvert imot understreker deres viktige rolle og betydning i samfunnslivet, i samfunnets historie.

Det er forskjellige slag samfunnsmessige ideer og teorier. Det fins gamle ideer og teorier som har levd sin tid og som tjener interessene til samfunnets døende krefter. Deres betydning består i at de bremser samfunnets utvikling, dets framgang. Det fins nye, framskredne ideer og teorier som tjener interessene til samfunnets framskredne krefter. Deres betydning består i at de letter sam­funnets utvikling, dets framgang, og de får desto større betydning jo nøyaktigere de avspeiler kravene som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller.

Nye samfunnsmessige ideer og teorier oppstår bare etter at ut­viklingen av samfunnets materielle liv har stilt nye oppgaver for samfunnet. Men etter at de er oppstått, blir de en overmåte be­tydningsfull kraft som gjør det lettere å løse de nye oppgavene som utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt, og som letter samfunnets framgang. Nettopp her ytrer seg den veldige organiserende, mobiliserende og omskapende betydning av de nye idéer, de nye teorier, de nye politiske synsmåter, de nye politiske institusjoner. De nye samfunnsmessige ideer og teorier oppstår jo egentlig fordi de er nødvendige for samfunnet, fordi det uten deres organiserende, mobiliserende og omskapende arbeid er umulig å løse de påtrengende oppgaver for utviklingen av samfunnets materielle liv. De nye samfunnsmessige ideer og teorier som er oppstått på grunnlag av de nye oppgaver som ut­viklingen av samfunnets materielle liv har stilt, bryter seg vei, blir folkemassenes eiendom, mobiliserer dem, organiserer dem mot samfunnets døende krefter og letter på denne måte omstyrtingen av samfunnets døende krefter som bremser utviklingen av sam­funnets materielle liv.

De samfunnsmessige ideer, teorier og politiske institusjoner som er oppstått på grunnlag av de moderne oppgaver som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller, som utviklingen av den sam­funnsmessige tilværelse stiller — innvirker såleis senere selv på den samfunnsmessige tilværelse, på samfunnets materielle liv, ska­per de betingelser som er nødvendige for å fullføre løsningen av de modne oppgaver som samfunnets materielle liv stiller og gjør en videre utvikling av dette mulig.

I samband med dette skriver Marx:

«Teorien blir en materiell kraft så snart den har grepet massene.» (Karl Marx, Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie.)

For at det skal bli mulig for proletariatets parti å innvirke på vilkårene for samfunnets materielle liv og påskynde utviklingen av dem, påskynde forbedringen av dem, må det følgelig støtte seg på en samfunnsmessig teori, en samfunnsmessig idé som gir et riktig uttrykk for de behov utviklingen av samfunnets materielle liv stiller og som derfor er i stand til å sette de brede masser av folket i bevegelse, mobilisere dem og organisere det proletariske partis store armé av dem — en armé som er rede til å knuse de reaksjonære krefter og bane vei for framskrittskreftene i sam­funnet.

«Økonomistenes» og mensjevikenes bankerott forklares bl. a. ved at de ikke anerkjente den mobiliserende, organiserende og omskapende rolle som den framskredne teori, den framskredne idé spiller, men forfalt til vulgær materialisme og reduserte teoriens og ideens rolle til nesten ingenting, og følgelig fordømte partiet til passivitet, til en skyggetilværelse.

Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den støt­ter seg på en framskreden teori som riktig gjenspeiler de krav som stilles av utviklingen av samfunnets materielle liv, løfter teorien opp på den høyde som tilkommer den, og holder det for sin plikt helt ut å utnytte dens mobiliserende, organiserende og omskapende kraft.

Slik løser den historiske materialisme spørsmålet om forholdet mellom den samfunnsmessige tilværelse og den samfunnsmessige bevissthet, mellom betingelsene for utviklingen av samfunnets ma­terielle liv og utviklingen av dets åndelige liv.

3) Den historiske materialisme.

Det gjenstår å klarlegge spørsmålet: hva må en fra den histo­riske materialismes synspunkt forstå med «betingelsene for sam­funnets materielle liv», som i siste instans bestemmer samfunnets fysiognomi, dets ideer, synsmåter, politiske institusjoner osv.?

Hva er egentlig disse «betingelser for samfunnets materielle liv», hva er deres kjennetegn?

Det er uten tvil så at begrepet «betingelsene for samfunnets materielle liv» først og fremst omfatter den natur som omgir sam­funnet, det geografiske miljø som er en av de nødvendige og kon­stante betingelser for samfunnets materielle liv, og som naturligvis øver innflytelse på samfunnets utvikling. Hvilken rolle spiller det geografiske miljø i utviklingen av samfunnet? Er ikke det geografiske miljø den hovedkraft som bestemmer samfunnets fysiog­nomi, karakteren av menneskenes samfunnssystem, overgangen fra et system til et annet?

Den historiske materialisme svarer benektende på dette spørs­målet.

Det geografiske miljø er ubestridelig en av de faste og nødven­dige betingelser for samfunnets utvikling, og det øver naturligvis innflytelse på samfunnets utvikling, — det påskynder eller sinker samfunnets utviklingsgang. Men dets innflytelse er ikke den be­stemmende innflytelse, da forandringene og utviklingen av sam­funnet foregår uten sammenlikning hurtigere enn forandringene og utviklingen av det geografiske miljø. I løpet av tre tusen år er tre forskjellige samfunnssystemer gått i graven i Europa: det primitive fellesskapssystem, slavesamfunnet, feudalsystemet — og i Europas østlige del, i Sovjetunionen, er til og med fire sam­funnssystemer gått i graven. Men i den samme periode forandret de geografiske forhold i Europa seg enten overhodet ikke, eller de forandret seg så ubetydelig at geografien ikke engang bryr seg om å nevne det. Det er også forståelig. Forat de geografiske for­hold skal forandre seg noenlunde merkbart, kreves det millioner av år, mens det endog for de betydeligste forandringer i mennes­kenes samfunnssystem ikke trengs mer enn noen hundre eller et par tusen år.

Men av dette følger at det geografiske miljø ikke kan være hovedårsaken, den bestemmende årsak til samfunnsutviklingen, for det som vedblir å være nesten uforandret i løpet av titusener år, kan ikke være hovedårsaken til det som gjennomgår dypt­gående forandringer i løpet av noen hundre år.

Det er videre uten tvil så at befolkningstilveksten, at denne eller hin befolkningstetthet også inngår i begrepet «betingelsene for samfunnets materielle liv», for menneskene utgjør et nødvendig element i betingelsene for samfunnets materielle liv, og uten at det fins et visst minimum av mennesker, kan det ikke eksistere noe materielt liv i samfunnet. Er da ikke folketilveksten den hoved­kraft som bestemmer karakteren av menneskenes samfunns­system?

Den historiske materialisme svarer benektende også på dette spørsmålet.

Naturligvis har befolkningstilveksten innflytelse på samfun­nets utvikling, den letter eller sinker samfunnets utvikling, men den kan ikke være hovedkraften i samfunnets utvikling, og dens innflytelse på samfunnets utvikling kan ikke være den bestem­mende innflytelse, da befolkningstilveksten i og for seg ikke gir noen nøkkel til forklaring på hvorfor vedkommende samfunns­system avløses av nettopp et bestemt system, og ikke av et hvil­ket som helst annet, hvorfor det primitive fellesskapssystem av­løses av nettopp slavesystemet, slavesystemet av det feudale, det feudale av det borgerlige og ikke av et hvilket om helst annet system.

Hvis befolkningstilveksten var den bestemmende kraft i sam­funnets utvikling, måtte en høyere befolkningstetthet ubetinget framkalle et samfunnssystem av en tilsvarende høyere type. Dette foregår imidlertid ikke i virkeligheten. Befolkningstettheten i China er fire ganger høyere enn i De forente stater, men De forente stater står høyere med omsyn til samfunnsmessig utvikling enn China, for i China hersker ennå et halvfeudalt system, mens De forente stater for lenge siden har nådd det høyeste stadium i kapitalismens utvikling. Befolkningstettheten i Belgia er 19 ganger høyere enn i De forente stater, og 26 ganger høyere enn i Sovjetunionen, men De forente stater står høyere enn Belgia med omsyn til samfunnsmessig utvikling, og i sammenlikning med Sovjetunionen ligger Belgia en hel historisk epoke tilbake, for i Belgia hersker det kapitalistiske system, mens Sovjetunionen alle­rede har gjort- slutt på kapitalismen og opprettet det sosialistiske system.

Men av dette følger at befolkningstilveksten ikke er og ikke kan være hovedkraften i samfunnets utvikling, den som bestem­mer karakteren av samfunnssystemet, av samfunnets fysiognomi.

a) Hva er det da som i systemet av betingelsene for samfunnets materielle liv utgjør den hovedkraften som bestemmer samfunnets fysiognomi, karakteren av samfunnssystemet, utviklingen av sam­funnet fra et system til et annet?

Denne kraften er ifølge den historiske materialisme måten å skaffe seg midlene til livsoppholdet på, de midler som er nød­vendig forat menneskene skal eksistere, måten å produsere de materielle goder — mat, klær, skotøy, bolig, brensel, produksjons­midler osv., som er nødvendige forat samfunnet skal kunne leve og utvikle seg.

For å leve må en ha mat, klær, skotøy, bolig, brensel, osv., for å ha disse materielle goder må en produsere dem, for å produsere dem må en ha produksjonsmidler ved hvis hjelp menneskene pro­duserer mat, klær, skotøy, boliger, brensel, osv., og en må kunne produsere disse produksjonsmidlene og forstå å bruke dem.

Produksjonsmidlene ved hvis hjelp de materielle goder produ­seres, menneskene som setter produksjonsmidlene i bevegelse og virkeliggjør produksjonen av de materielle goder takket være en viss produksjonserfaring og ferdighet til å arbeide, — alle disse elementer tilsammen utgjør samfunnets produktivkrefter.

Men produktivkreftene utgjør bare en side av produksjonen, en side av produksjonsmåten, en side som uttrykker men­neskenes forhold til tingene og kreftene i naturen som ut­nyttes for produksjonen av de materielle goder. En annen side av produksjonen, en annen side av produksjonsmåten er menneskenes forhold til hverandre i produksjonsproses­sen, menneskenes produksjonsforhold. Menneskene fører kamp med naturen og utnytter naturen til produksjon av mate­rielle goder ikke isolert fra hverandre, ikke som enkeltindivider som er løsrevet fra hverandre, men i fellesskap, i grupper, i sam­funn. Derfor er produksjonen alltid og under alle forhold en samfunnsmessig produksjon. For å virkeliggjøre produksjonen av de materielle goder oppretter menneskene seg imellom disse eller hine gjensidige forhold innenfor produksjonen, disse eller hine produksjonsforhold. Disse forhold kan være forhold med samarbeid og gjensidig hjelp mellom mennesker som er fri for utbytting, de kan være forhold med herredømme og underkas­telse, de kan endelig være overgangsforhold fra en form for pro­duksjonsforhold til en annen form. Men hvilken karakter produk­sjonsforholdene enn har, utgjør de — alltid og under alle syste­mer — et likså nødvendig element i produksjonen som samfun­nets produktivkrefter.

«I produksjonen,» sier Marx, «innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. De produserer bare ved at de virker sammen på en bestemt måte og innbyrdes utveksler sin virksomhet. For å produsere trer de i bestemte forbindelser og forhold til hverandre, og bare innenfor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold finner deres inn­virkning på naturen, finner produksjonen sted.» (Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital.)

Følgelig omfatter produksjonen, produksjonsmåten både sam­funnets produktivkrefter og menneskenes produksjonsforhold og er såleis legemliggjørelsen av deres enhet i produksjonsprosessen av de materielle goder.

b) Den første særegenhet ved produksjonen består i at den aldri blir stående på et punkt i en lengre periode, men alltid be­finner seg i en tilstand av forandring og utvikling, og at forand­ringene i produksjonsmåten uunngåelig framkaller en forand­ring i hele samfunnssystemet, i de samfunnsmessige ideer, politiske synsmåter, politiske institusjoner — framkaller en ombygging av hele den samfunnsmessige og politiske ordning. På forskjellige utviklingstrinn bruker menneskene forskjellige produksjonsmåter, eller for å si det primitivt — de har et forskjellig levevis. Under det primitive fellesskap eksisterer én slags produksjonsmåte, under slaveriet eksisterer en annen slags produksjonsmåte, under feudalismen eksisterer en tredje slags produksjonsmåte osv. I samsvar med dette er også menneskenes samfunnssystem, deres åndelige liv, deres synsmåter, deres politiske institusjoner forskjellige.

Slik som produksjonsmåten i samfunnet er, slik er i hoved- saken også selve samfunnet, slik er dets ideer og teorier, politiske synsmåter og institusjoner.

Eller for å si det primitivt: slik som menneskenes levevis er, slik er deres tenkemåte.

Det betyr at historien om samfunnets utvikling først og fremst er historien om produksjonens utvikling, historien om produksjonsmåtene, som har avløst hverandre i århundrenes løp, histo­rien om utviklingen av produktivkreftene og menneskenes pro­duksjonsforhold.

Følgelig er historien om samfunnets utvikling samtidig histo­rien om selve produsentene av de materielle goder, historien om de arbeidende masser som er hovedkreftene i produksjonsproses­sen og som besørger proruksjonen av de materielle goder som er nødvendige for samfunnets eksistens.

Følgelig kan den historiske vitenskap, hvis den ønsker å være en virkelig vitenskap, ikke lenger redusere historien om samfun­nets utvikling til den virksomhet som konger og hærførere har utøvd, til den virksomhet som «erobrere» og «beseirere» av stater har utøvd, men den må først og fremst beskjeftige seg med histo­rien om produsentene av de materielle goder, historien om de arbeidende masser, historien om folkene.

Følgelig må en ikke søke nøkkelen til studiet av lovene for sam­funnets historie i menneskenes hoder, ikke i samfunnets syns­måter og ideer, men i produksjonsmåten som praktiseres av sam­funnet i hver gitt historisk periode, i samfunnets økonomi.

Følgelig er den aller første oppgaven for den historiske viten­skap å utforske og avdekke lovene for produksjonen, lovene for utviklingen av produktivkreftene og produksjonsforholdene, lo­vene for samfunnets økonomiske utvikling.

Følgelig må proletariatets parti, hvis det ønsker å være et vir­kelig parti, framfor alt tilegne seg kunnskap om lovene for pro­duksjonens utvikling, for samfunnets økonomiske utvikling.

Følgelig må proletariatets parti for ikke å ta feil i politikken, både i oppbyggingen av sitt program og i sin praktiske virksomhet, framfor alt gå ut fra lovene for produksjonens utvikling, gå ut fra lovene for samfunnets økonomiske utvikling.

c) Den annen særegenhet ved produksjonen består i at for­andringene i og utviklingen av den alltid begynner med forand­ringer i og utvikling av produktivkreftene, framfor alt med for­andringer i og utviklingen av produksjonsredskapene. Produk­tivkreftene er altså det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Først forandrer og utvikler samfunnets produktivkrefter seg, og deretter, avhengig av disse forandringer og i samsvar med dem, forandrer menneskenes produksjonsforhold, menneskenes økonomiske forhold seg. Det betyr likevel ikke at produksjonsforholdene ikke øver innflytelse på utviklingen av produktivkreftene, og at de sistnevnte ikke er avhengig av de førstnevnte. Produksjonsforholdene, som utvikler seg avhengig av produktivkreftenes utvikling, innvirker i sin tur på utviklingen av produktivkreftene og påskynder denne utviklingen eller sinker den. I denne forbindelse må det bemerkes at produksjonsforhol­dene ikke altfor lenge kan bli liggende etter veksten i produktiv­kreftene og stå i motsetning til dem, da produktivkreftene bare kan utvikle seg i fullt mål i det tilfelle da produksjonsforholdene svarer til karakteren av produktivkreftene, til den tilstand de be­finner seg i, og gir fullt spillerom for utviklingen av produktiv­kreftene. Derfor må produksjonsforholdene, hvor meget de enn ligger tilbake for utviklingen av produktivkreftene, før eller senere komme i samsvar med — og kommer virkelig i samsvar med — produktivkreftenes utviklingsnivå, med karakteren av produktivkreftene. i motsatt fall ville det finne sted en grunnleg­gende forstyrrelse av enheten mellom produktivkreftene og pro­duksjonsforholdene i produksjonssystemet, et brudd i produk­sjonen i sin helhet, en krise i produksjonen, en ødelegging av produktivkrefter.

Et eksempel på misforhold mellom produksjonsforholdene og karakteren av produktivkreftene, et eksempel på en konflikt mel­lom dem er de økonomiske kriser i de kapitalistiske land, hvor den privatkapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene be­finner seg i skrikende misforhold til den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen, til karakteren av produktivkreftene. Re­sultatet av dette misforhold er de økonomiske krisene som fører til ødelegging av produktivkrefter. Selve dette misforhold dan­ner det økonomiske grunnlag for den sosiale revolusjon, hvis for­mål består i å ødelegge de nåværende produksjonsforhold og skape nye, som er i samsvar med karakteren av produktivkreftene.

Derimot er den sosialistiske folkehusholdningen i Sovjetuni­onen hvor den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmid­lene er i fullt samsvar med den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen, og hvor det som følge av dette hverken forekommer økonomiske kriser eller ødelegging av produktiv­krefter, et eksempel på fullt samsvar mellom produksjonsfor­holdene og karakteren av produktivkreftene.

Følgelig er produktivkreftene ikke bare det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. De er samtidig det be­stemmende element i utviklingen av produksjonen.

Slik som produktivkreftene er, slik må også produksjonsfor­holdene være.

Om produktivkreftenes tilstand gir svar på spørsmålet med hvilke produksjonsmidler menneskene produserer de materielle goder som er nødvendige for dem, så gir produksjonsforholdenes tilstand allerede svar på et annet spørsmål: hvem eier produk­sjonsmidlene (jorda, skogene, vassdragene, jordas indre skatter, råstoffene, produksjonsredskapene, produksjonsbygningene, trans­port- og kommunikasjonsmidlene osv.), hvem har råderetten til produksjonsmidlene — ligger denne råderetten hos hele samfun­net, eller hos enkelte personer, grupper, klasser som utnytter dem til å utbytte andre personer, grupper, klasser.

Et skjematisk bilde av produktivkreftenes utvikling fra gamle tider til våre dager ser slik ut: Overgang fra primitive steinalder- redskaper til bue og pil, og i samband med dette, overgang fra jegerlivet til temming av dyr og til primitiv kvegavl, overgang fra steinredskaper til metallredskaper (jernøksa, treplogen med plogskjær av jern osv.) og i samsvar med dette overgang til dyrk­ing av planter og til jordbruk; en videre forbedring av metall- redskapene for bearbeiding av materialer, overgang til blåsebel­gen i smia, overgang til framstilling av pottemakerarbeider, og i samsvar med dette utviklingen av håndverket, utskillelse av hånd­verket fra jordbruket, utvikling av en selvstendig håndverks- og senere manufakturproduksjon; overgang fra håndverksmessige produksjonsredskaper til maskinen og forvandling av håndverks- og manufakturproduksjonen til maskinell industri; overgang til maskinsystemet og oppkomsten av en moderne maskindrevet storindustri — det er det alminnelige, langt fra fullstendige bilde av utviklingen av samfunnets produktivkrefter i løpet av menneske­hetens historie. Det er klart at utviklingen og forbedringen av produksjonsredskapene ble gjennomført av mennesker som hadde noe å gjøre med produksjonen, og ikke uavhengig av menneskene — følgelig: sammen med forandringene i og utviklingen av pro­duksjonsredskapene forandret og utviklet menneskene seg, dette viktigste element i produktivkreftene, forandret og utviklet deres produksjonserfaring seg, deres ferdighet til å arbeide, deres evne til å bruke produksjonsredskapene.

I samsvar med forandringen i og utviklingen av samfunnets produktivkrefter i historiens løp, forandret og utviklet også men­neskenes produksjonsforhold seg, deres økonomiske forhold.

Historien kjenner fem hovedtyper av produksjonsforhold: det primitive fellesskapet, slaveriet, feudalismen, kapitalismen og sosialismen.

Under det primitive fellesskapssystem er grunnlaget for pro­duksjonsforholdene den felles eiendomsrett til produksjonsmid­lene. Dette svarer i hovedsaken til karakteren av produktivkref­tene i denne periode. Steinredskapene og den senere oppfinnelse av bue og pil utelukket muligheten av menneskenes individuelle kamp mot naturkreftene og rovdyrene. For å samle frukter i skogen, fange fisk i vannet, bygge en slags bolig var menneskene nødt til å arbeide i fellesskap, hvis de ikke ville bli bytte for sulte­døden, rovdyrene eller nabosamfunnene. Felles arbeid fører til felles eiendomsrett til produksjonsmidlene, så vel som til de fram­stilte produkter. Her eksisterer ennå ikke begrepet privat eien­domsrett til produksjonsmidlene, hvis en ser bort fra den person­lige eiendomsrett til visse produksjonsmidler, som samtidig var forsvarsredskaper mot rovdyrene. Her eksisterer ingen utbytting, ingen klasser.

Under slavesystemet er grunnlaget for produksjonsforholdene slaveeiernes eiendomsrett til produksjonsmidlene, og likeledes til arbeideren i produksjonen — slaven, som slaveeieren kan selge, kjøpe eller slå i hjel som et krøtter. Slike produksjonsforhold sva­rer i hovedsaken til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode. Istedenfor steinredskaper hadde mennes­kene nå til sin rådighet metallredskaper, istedenfor en fattigslig og primitiv jegerhusholdning som hverken kjente til kvegavl eller jordbruk, oppsto kvegavlen, jordbruket, håndverket, arbeidsde­lingen mellom disse produksjonsgrenene, oppsto muligheten av å bytte produktene mellom de enkelte personer og samfunn, mu­ligheten av å samle rikdommer i hendene på noen få, en virkelig opphoping av produksjonsmidler i hendene på et mindretall, muligheten av flertallets underordning under mindretallet og flertallets forvandling til slaver. Her fins ikke lenger noe felles og fritt arbeid som utføres av alle samfunnets medlemmer i pro­duksjonsprosessen — her hersker tvangsarbeid for slavene som utbyttes av slaveeierne, som ikke arbeider. Det fins derfor heller ikke felles eiendomsrett til produksjonsmidlene, og heller ikke til de framstilte produkter. Den avløses av privateiendom. Her framstår slaveeieren som den første og viktigste eiendomsbesitter i ordets fulle mening.

Rike og fattige, utbyttere og utbyttede, fullberettigede og retts­løse, en forbitret klassekamp mellom dem — slik er bildet av slaverisystemet.

Under feudalsystemet er grunnlaget for produksjonsforholdene feudalherrens eiendomsrett til produksjonsmidlene og hans be­grensede eiendomsrett til arbeideren i produksjonen — den livegne — som feudalherren ikke lenger kan slå i hjel, men som han kan selge og kjøpe. Ved siden av den feudale eiendomsrett eksisterer bondens og håndverkerens individuelle eiendomsrett til produksjonsredskapene og til deres private husholdning, som er basert på personlig arbeid. Slike produksjonsforhold svarer i hovedsa­ken til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode. En videre forbedring av smeltingen og bearbeidingen av jernet: utbredelsen av jernplogen og vevstolen; en videre ut­vikling av jordbruket, hagebruket, vindyrkingen og dyrkingen av oljeholdige planter; framkomsten av manufakturforetak ved siden av håndverkernes verksteder — slik er de karakteristiske trekk ved produktivkreftenes tilstand.

De nye produktivkrefter krever at arbeideren viser et visst initiativ i produksjonen og lyst til arbeidet, at han er interessert i arbeidet. Derfor gir feudalherren avkall på slaven som en ar­beider som ikke er interessert i arbeidet og fullstendig initiativløs, og foretrekker å ha å gjøre med den livegne, som har sitt eget bruk, sine egne produksjonsredskaper og som i noen grad er interessert i arbeidet, noe som er nødvendig for at han skal dyrke jorda og betale feudalherren med naturalier fra avlingen sin.

Den private eiendomsrett får her en videre utvikling. Utbyt­tingen er nesten likså grusom som under slaveriet — den er bare blitt litt mildnet. Klassekampen mellom utbytteren og de ut­byttede utgjør grunntrekket ved feudalsystemet.

Under det kapitalistiske system er grunnlaget for produk­sjonsforholdene kapitalistens eiendomsrett til produksjonsmid­lene. Men han eier ikke dem som produserer, lønnsarbeiderne. Kapitlisten kan hverken slå dem i hjel eller selge dem, fordi de er fri for personlige avhengighetsbånd. Men de er berøvet produksjonsmidlene, og for ikke å dø av sult er de nødt til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten og bære utbytteråket. Ved siden av den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene har bonden og håndverkeren, som er frigjort fra livegenskapets avhengighet, sin private eiendomsrett til pro­duksjonsmidlene, en eiendomsrett som er basert på personlig arbeid, og som i den første tiden har vid utbredelse. Istedenfor håndverkernes verksteder og manufakturforetakene har det opp­stått veldige fabrikker og storindustrianlegg som er utstyrt med maskiner. Istedenfor de adelige gods, som drives ved hjelp av bøndenes primitive produksjonsredskaper, har det oppstått store kapitalistiske gods som drives på basis av jordbruksteknikken og som er utstyrt med landbruksmaskiner.

De nye produktivkrefter krever at arbeiderne i produksjonen skal være mer opplyste og oppvakte enn de underkuede og uvi­tende livegne, at de skal være i stand til å forstå maskinen og behandle den riktig. Derfor foretrekker kapitalisten å ha å gjøre med lønnsarbeidere som er frigjort fra livegenskapets bånd, ar­beidere som er tilstrekkelig opplyst til å behandle maskinen riktig.

Men da kapitalismen hadde utviklet produktivkreftene i kolossalt omfang, viklet den seg inn i motsetninger som den er ute av stand til å løse. Idet kapitalismen produserer stadig mer varer og senker prisene på varene, skjerper den konkurransen, rui­nerer massene av små og mellomstore, private eiendomsbesittere, forvandler dem til proletarer og senker deres kjøpekraft, og som følge av dette blir det umulig å få avsatt de produserte varer. Idet kapitalismen på den annen side utvider produksjonen og samler millioner av arbeidere i veldige fabrikker og industrianlegg, gir den produksjonsprosessen en samfunnsmessig karakter og under­graver derved sin egen basis, da produksjonprosessens samfunns­messige karakter krever samfunnsmessig eiendomsrett til produk­sjonsmidlene, mens eiendomsretten til produksjonsmidlene vedblir å være privatkapitalistisk og uforenlig med produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter.

Disse uforsonlige motsetninger mellom produktivkreftenes karakter og produksjonsforholdene gir seg til kjenne i periodiske overproduksjonskriser, da kapitalistene, som ikke finner noen kjøpedyktig etterspørsel på grunn av at de selv har ruinert befolk­ningens masse, er nødt til å brenne produktene, tilintetgjøre de ferdige varer, innstille produksjonen, ødelegge produktivkrefter, mens millioner av befolkningen er nødt til å lide under arbeids­løshet og sult, ikke fordi det er mangel på varer, men fordi det er produsert altfor mye varer.

Dette betyr at de kapitalistiske produksjonsforhold har opp­hørt å stå i samsvar med den tilstand som samfunnets produktiv­krefter befinner seg i, og er kommet i uforsonlig motsetning til dem.

Det betyr at kapitalismen er svanger med revolusjonen, som er kalt til å erstatte den nåværende kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene med den sosialistiske eiendomsrett.

Det betyr at den skarpeste klassekamp mellom utbytterne og de utbyttede utgjør grunntrekket ved det kapitalistiske system.

Under det sosialistiske system som foreløpig bare er virkelig­gjort i Sovjetunionen, er grunnlaget for produksjonsforholdene den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene. Her lins det hverken utbyttere eller utbyttede lenger. De framstilte produkter fordeles etter arbeidsytelsen i samsvar med prinsippet: «Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete». Menneskenes gjen­sidige forhold i produksjonsprosessen karakteriseres her ved kame­ratslig samarbeid og sosialistisk gjensidig hjelp mellom arbeidere som er frigjort fra utbytting. Her befinner produksjonsforhol­dene seg i fullt samsvar med produktivkreftenes tilstand, for den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen støttes av den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Derfor kjenner den sosialistiske produksjon i Sovjetunionen ikke periodiske overproduksjonskriser og alt det meningsløse som er forbundet med dem.

Derfor utvikler produktivkreftene seg her i stadig økende tempo, da produksjonsforholdene som står i samsvar med dem, gir dem fritt spillerom for en slik utvikling.

Slik er bildet av utviklingen av menneskenes produksjonsfor­hold i løpet av menneskehetens historie.

På denne måten er utviklingen av produksjonsforholdene av­hengig av utviklingen av samfunnets produktivkrefter, framfor alt av utviklingen av produksjonsredskapene, og som følge av denne avhengighet fører forandringene i og utviklingen av pro­duktivkreftene før eller senere til tilsvarende forandringer i og utvikling av produksjonsforholdene.

«Bruken og framstillingen av arbeidsmidler,⁷» sier Marx, «er, selv om de i kimeform fins hos visse dyrearter, karakteris­tisk for den spesifikt menneskelige arbeidsprosess, og Franklin definerer derfor mennesket som et dyr som lager redskaper. Likeså viktig som knokkelrestenes bygning er for å forstå for­svunne dyrearters organisasjon, likeså viktig er rester av arbeidsmidler for å bedømme svunne økonomiske samfunns­formasjoner. Det er ikke det som lages, men hvordan det lages, med hvilke arbeidsmidler det lages som skiller de øko­nomiske epoker ut fra hverandre. Arbeidsmidlene er ikke bare gradmåleren for utviklingen av den menneskelige arbeids­kraft, den er også kjennetegnet på de samfunnsmessige forhold som det arbeides under.» (Karl Marx, Das Kapital, bl. I, s. 187—188, Verlagsgenossenschaft ausländischer Arbeiter in der UdSSR. Moskva 1932.)

Og videre:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med pro- duktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktiv- krefter, forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandrin­gen av sin produksjonsmåte, av måten å oppholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med feudalherrer, dampmøllen et sam­funn med industrikapitalister.» (Karl Marx, Misere de la philosophie, se Marx-Engels Gesamtausgabe, bd. II, s. 179.)

«Uopphørlig foregår det en vekstbevegelse av produktivkreftene, en ødelegging av de samfunnsmessige forhold, en dannelse av idéer, det er bare bevegelsens abstraksjon som er ubevegelig.» (Samme sted, s. 180.)

I sin karakteristikk av den historiske materialisme, slik den er formulert i «Det kommunistiske manifest», sier Engels:

«Den økonomiske produksjon og enhver historisk epokes samfunnsstruktur som uunngåelig følger av den, danner grunnlaget for denne. epokes politiske og intellektuelle his­toriske … I samsvar med dette har hele historien, (siden den urgamle felles eiendomsrett til grunn og jord gikk i opp­løsning) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttende, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklingen . . . Men denne kampen har nå nådd et trinn, der den utbyttede og under­trykte klasse (proletariatet) ikke lenger kan frigjøre seg fra den klasse den blir utbyttet og undertrykt av (borgerskapet), uten samtidig for alltid å befri hele samfunnet for utbyt­ning, undertrykkelse og klassekamper …» (Engels i for­ordet til den tyske utgaven av «Manifestet».)

d) Den tredje særegenhet ved produksjonen består i at de nye produktivkrefter og de produksjonsforhold som svarer til dem, ikke oppstår atskilt fra det gamle system, ikke etter at det gamle system er forsvunnet, men i det gamle samfunns skjød, ikke opp­står som et resultat av menneskenes overlagte, bevisste virk­somhet, men spontant, ubevisst, uavhengig av menneskenes vilje. De oppstår spontant og uavhengig av menneskenes vilje av to årsaker:

For det første fordi menneskene ikke står fritt i valget av denne eller hin produksjonsmåte, for hver ny generasjon som trer inn i livet, finner allerede ferdige produktivkrefter og produk­sjonsforhold som resultat av de foregående generasjoners arbeid. Derfor må den nye generasjon i den første tiden godta alt den finner i ferdig form på produksjonens område og tilpasse seg det, for å få mulighet til å produsere materielle goder.

For det annet fordi menneskene, når de forbedrer dette eller hint produksjonsredskap, dette eller hint element i produktiv­kreftene, ikke er seg bevisst, ikke forstår og ikke tenker på hvilket samfunnsmessig resultat disse forbedringer må føre til, men bare tenker på sine daglige interesser, på å lette sitt arbeid og oppnå en eller annen direkte og merkbar fordel for seg.

Da noen medlemmer av det primitive fellesskapssamfunn grad­vis og farmlende gikk over fra steinredskapene til jernredskaper, visste de naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilket samfunnsmes­sig resultat dette nye ville føre til, de forsto ikke og var seg ikke bevisst at overgangen til metallredskaper betydde en omveltning i produksjonen, at den til sjuende og sist ville føre til slaveri- systemet, — de ville simpelthen lette sitt arbeid og oppnå en nær­liggende, merkbar fordel, — deres bevisste virksomhet var be­grenset av de snevre rammene for denne daglige personlige fordel.

Da Europas unge borgerskap under feudalsystemet ved siden av de små verksteder som drev på håndverksbasis begynte å bygge store manufakturforetak og på denne måten utviklet samfunnets produktivkrefter, visste det naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfiinnsmessige følger dette nye ville føre til, det var seg ikke bevisst og forsto ikke at denne «lille» nyskaping ville føre til en slik omgruppering av samfunnets krefter, at den ville ende med revolusjon både mot kongemakten, hvis nåde det satte så stor pris på, og mot adelen, i hvis rekker borgerskapets beste repre­sentanter ofte drømte om å bli opptatt, — det ville simpelthen gjøre vareproduksjonen billigere, kaste mer varer ut på markedet i Asia og det nettopp oppdagede Amerika og oppnå mer profitt, — dets bevisste virksomhet var begrenset av de snevre rammene for denne daglige praksis.

Da de russiske kapitalister sammen med de utenlandske kapi­talister i forsterket grad tok til å reise en moderne maskindrevet storindustri i Russland, mens de ikke rørte ved tsarismen og over­lot bøndene til godseiernes grusomme utplyndring, visste de naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige følger denne betydelige vekst i produktivkreftene ville føre til, de var seg ikke bevisst og forsto ikke at dette betydelige sprang i utvik­lingen av samfunnets produktivkrefter ville føre til en slik om­gruppering av samfunnets krefter at den ville gi proletariatet mulighet til å forene seg med bøndene og gjennomføre den seierrike sosialistiske revolusjon, — de ville simpelthen utvide indu­striproduksjonen til det ytterste og bli herre over det kolossale indre marked, bli monopolister og presse mest mulig profitt ut av folkehusholdningen, — deres bevisste virksomhet gikk ikke ut over deres daglige, snevert praktiske interesser.

I samsvar med dette sier Marx:

«I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv (dvs. i pro­duksjonen av de materielle goder som er nødvendige for men­neskenes liv. Red.) inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle pro­duktivkrefter.» (Karl Marx, Zur Kritik der Politischen Ökonomie, Vorwort.)

Dette betyr likevel ikke at forandringene i produksjonsforhol­dene og overgangen fra de gamle produksjonsforhold til nye fore­går glatt, uten konflikter, uten rystelser. Tvert imot, en slik overgang foregår vanligvis gjennom en revolusjonær omstyrting av de gamle produksjonsforhold og opprettelsen av nye. Inntil en viss periode foregår utviklingen av produktivkreftene og for­andringene på produksjonsforholdenes område spontant, uav­hengig av menneskenes vilje. Men slik foregår den bare til et visst punkt, inntil det punkt da de produktivkrefter som er opp­stått og holder på å utvikle seg, er blitt tilstrekkelig modne. Etter at de nye produktivkrefter er blitt modne, forvandles de bestående produksjonsforhold og de som bærer dem — de hers­kende klasser — til den «uovervinnelige» hindring, som bare kan fjernes gjennom de nye klassers bevisste virksomhet, gjennom disse klassers voldelige aksjoner, gjennom revolusjonen. Her framtrer særlig skarpt den veldige rolle som de nye samfunnsmessige ideer, de nye politiske institusjoner, den nye politiske makt spiller, alt dette som er kalt til med vold å avskaffe de gamle produksjonsforhold. På grunnlag av konflikten mellom de nye produktivkrefter og de gamle produksjonsforhold, på grunnlag av samfunnets nye økonomiske behov oppstår det nye samfunnsmessige idéer. De nye idéer organiserer og mobiliserer massene, massene sveiser seg sammen til en ny politisk armé, skaper en ny revolusjonær makt og utnytter den for med vold å fjerne den gamle ordning på produksjonsforholdenes område og skape en ny ordning. Den spontane utviklingsprosess viker plas­sen for menneskenes bevisste virksomhet, den fredelige utvikling viker plassen for den voldelige omveltning, evolusjonen viker plassen for revolusjonen.

«Proletariatet,» sier Marx, «forener seg i kampen mot bor­gerskapet nødvendigvis til klasse, gjør seg gjennom en revo­lusjon til herskende klasse, og opphever som herskende klasse med vold de gamle produksjonsforhold …» (Det kom­munistiske manifest.)

Og videre:

— «Proletariatet vil utnytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig øke mengden av produktivkreftene.» (Samme sted.)

— «Vold er fødselshjelperen for ethvert gammelt sam­funn som går svangert med et nytt.» (Karl Marx, Das Kapital, bd. I, s. 791, Verlagsgenossenschaft Ausländischer Arbeiter in der UdSSR, Moskva, 1932.)

Her er den geniale formulering av kjernen i den historiske materialisme, som Marx ga i 1859 i det historiske «Forord» til sin berømte bok «Zur Kritik der Politischen Ökonomie»:

«I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økono­miske struktur, den reelle basis som det reiser seg en juridisk og politisk overbygning på og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. Det materielle livs pro­duksjonsmåte betinger den sosiale, politiske og åndelige livs­prosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunns­messige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produk­sjonsforhold, eller — hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme — til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forvandler disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forand­ringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsom­mere eller hurtigere omveltning i hele den veldige over­bygningen. Når en iakttar slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonsbetingelser, som kan konstateres med naturviten­skapelig nøyaktighet — og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper den. Like lite som en bedømmer et menneske etter hva det mener om seg selv, like så lite kan en bedømme en omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare denne bevissthet ut fra motsetningene i det materielle liv, ut fra den foreliggende konflikt mellom sam­funnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold. En samfunnsform går aldri under før alle produktivkrefter den er vid nok til å romme, er utviklet, og nye, høyere produk­sjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensbetin­gelser for dem er modnet i selve det gamle samfunns skjød. Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det alltid være slik at oppgaven selv bare oppstår når de materielle betingelser for å løse den alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess.» (Karl Marx: «Zur Kritik der Politischen Okonomie, Vorvort».)

Slik er den marxistiske materialisme om en anvender den på samfunnslivet og på samfunnets historie.

Slik er grunntrekkene i den dialektiske og historiske materialisme.

Av dette framgår det hvilken teoretisk rikdom Lenin for­svarte for partiet mot revisjonistenes og renegatenes åtak, og hva for en stor betydning det hadde for utviklingen av vårt parti at Lenins bok «Materialisme og Empiriokritisisme» kom ut.

3. Bolsjevikene og mensjevikene i den stolypinske reaksjons periode. Bolsjevikenes kamp mot likvidatorene og otsovistene.

I reaksjonsårene var det langt vanskeligere å arbeide i parti­organisasjonene enn i den foregående periode da revolusjonen utviklet seg. Partiets medlemstall gikk sterkt tilbake. Mange små­borgerlige medløpere, særlig intellektuelle, forlot partiets rekker, da de var redde forfølgelsene fra tsarregjeringen.

Lenin pekte på at de revolusjonære partier i slike øyeblikk måtte lære mer enn det kunne før. Under revolusjonens opp- svingsperiode hadde de lært å angripe, under reaksjonens periode måtte de lære hvordan de skulle trekke seg tilbake på en riktig måte, hvordan de skulle gå over i illegalitet, hvordan de skulle bevare og styrke det illegale parti, hvordan de skulle utnytte de legale muligheter, alle slags legale organisasjoner, især masse­organisasjoner, for å styrke forbindelsen med massene.

Mensjevikene trakk seg tilbake i panikk, da de ikke trodde at det var mulig med et nytt oppsving i revolusjonen. De sa seg på en skammelig måte løs fra programmets revolusjonære krav og partiets revolusjonære paroler, de ville likvidere, tilintetgjøre proletariatets revolusjonære illegale parti. Derfor ble mensjeviker av dette slaget fra da av kalt likvidatorer.

Til forskjell fra mensjevikene var bolsjevikene overbevist om at det i de nærmeste år ville inntre et revolusjonært oppsving, og at partiet var forpliktet til å forberede massene til dette nye oppsvinget. Revolusjonens grunnleggende oppgaver var ikke løst. Bøndene hadde ikke fått godseierjorda, arbeiderne hadde ikke fått 8-timers arbeidsdag, tsarens selvherskcrdømme som var så forhatt av folket, var ikke styrtet; de små politiske friheter som folket hadde erobret fra tsarens selvherskerdømme i 1905, var på ny blitt avskaffet. De årsaker som hadde fremkalt revolusjonen i 1905, var såleis framleis til stede. Derfor var bolsjevikene over­bevist om et nytt oppsving i den revolusjonære bevegelse, de forberedte seg på det og samlet arbeiderklassens krefter.

Bolsjevikene ble styrket i sin overbevisning om at det nye oppsving i revolusjonen var uunngåelig, også av den kjensgjerning at revolusjonen i 1905 hadde lært arbeiderklassen å tilkjempe seg sine rettigheter i revolusjonær massekamp. I reaksjonsårene, i de årene da kapitalen gikk til offensiv, kunne arbeiderne ikke glemme disse lærdommene fra 1905. Lenin siterte brev fra arbei­dere, hvor de samtidig som de fortalte om at fabrikantene igjen hadde begynt å plage og trakassere dem, skrev: «Vent, det vil komme et nytt 1905».

Bolsjevikenes politiske hovedmål var framleis det samme som i 1905 — å styrte tsarismen, å føre den borgerlig-demokratiske revolusjon til ende og gå over til den sosialistiske revolusjon. Bolsjevikene glemte ikke et eneste minutt dette målet og fort­satte å holde fram for arbeiderne de grunnleggende revolusjonære paroler: demokratisk republikk, konfiskasjon av godseiernes jord, 8-timers arbeidsdag.

Men partiets taktikk kunne ikke fortsette å være den samme som under oppsvingsperioden i revolusjonen 1905. En kunne f. eks. ikke i den nærmeste framtid oppfordre massene til politisk generalstreik eller til væpnet oppstand, fordi den revolusjonære bevegelse var i tilbakegang, fordi det var en veldig tretthet hos arbeiderklassen og fordi de reaksjonære klasser var betydelig styrket. Partiet kunne ikke unnlate å ta omsyn til den nye situa­sjonen. Det måtte erstatte offensivstaktikken med en forsvars- taktikk, med en taktikk som tok sikte på å samle krefter, med en taktikk som tok sikte på å føre kadrene over i illegalitet og drive partiets arbeid illegalt, en taktikk som tok sikte på å forene det illegale arbeid med arbeidet i de legale arbeiderorganisa­sjonene.

Og bolsjevikene greidde å mestre denne oppgaven.

«Vi har forstått å arbeide i lange år før revolusjonen. Ikke for ingenting kalte man oss de klippefaste. Sosialdemokra­tene har skapt det proletariske parti, som ikke vil miste motet fordi det første væpnede stormangrep mislyktes, som ikke vil miste hodet og ikke vil la seg lokke til eventyr,» skrev Lenin. (Lenin, Samlede verker, bd. XII, s. 126, russisk utg.)

Bolsjevikene kjempet for å bevare og styrke de illegale parti­organisasjonene. Men samtidig anså bolsjevikene det for nødven­dig å utnytte alle legale muligheter og ethvert legalt holdepunkt som kunne hjelpe dem til å opprettholde og bevare forbindelsen med massene og dermed styrke partiet.

«Dette var en periode da vårt parti gikk over fra den åpne revolusjonære kamp mot tsarismen til å føre kampen ad omveier, til å utnytte alle slags legale muligheter — fra forsikringskassene til dumatribunen. Dette var tilbaketogets periode etter at vi var blitt slått i revolusjonen av 1905. Denne vending krevde at vi måtte tilegne oss nye kampmetoder forat vi, etter å ha samlet krefter, på ny kunne gå til åpen revolusjonær kamp mot tsarismen.» (Stalin, steno­grafisk referat fra 15. kongress, s. 366—367, 1935, russisk utg.) De legale organisasjoner som ikke var blitt ødelagt var en slags skjerm for partiets illegale organisasjoner og et middel til å opprettholde forbindelsen med massene. For å bevare forbindelsen med massene utnyttet bolsjevikene fagforeningene og andre legale sosiale organisasjoner: syketrygdkasser, arbeidernes samvirkelag, klubber og kulturselskaper og Folkets hus-organisasjoner. Bolsje­vikene utnyttet riksdumaens tribune til å avsløre tsarregjeringens politikk, til å avsløre kadettene, til å trekke bøndene over på proletariatets side. Det at den illegale partiorganisasjonen ble bevart, slik at partiet gjennom den kunne lede alle de øvrige former for det politiske arbeid, sikret at den riktige partilinjen ble gjennomført, at kreftene ble forberedt til det nye revolusjo­nære oppsvinget.

Bolsjevikene gjennomførte sin revolusjonære linje i kamp på to fronter, mot to former for opportunismen i partiet: mot likvidatorene, som var direkte motstandere av partiet, og mot de såkalte otsovister som var skjulte fiender av partiet.

Lenin, bolsjevikene førte en uforsonlig kamp mot likvidatorretningen helt fra denne opportunistiske retningen oppsto. Lenin pekte på at likvidatorretningen var et agentur i partiet for det liberale borgerskap.

I desember 1908 holdt RSDAP sin femte (landsomfattende) konferanse i Paris. Etter framlegg av Lenin fordømte denne kon­feransen likvidatorretningen, det vil si de forsøk som en viss del av de intellektuelle (mensjeviker) i partiet gjorde «på å likvidere RSDAP’s bestående organisasjon og erstatte den med en formløs sammenslutning innenfor legalitetens ramme for enhver pris, selv om denne legaliteten skulle kjøpes for en pris som betydde å gi åpent avkall på partiets program, taktikk og tradisjoner». (SUKP(b) i resolusjoner, del I, s. 128, russisk utg.)

Konferansen oppfordret alle partiorganisasjoner til energisk kamp mot de likvidatoriske framstøt.

Men mensjevikene bøydde seg ikke for denne beslutningen fra konferansen og gled stadig mer ut på likvidatorretningens vei, en vei som førte til forræderi mot revolusjonen og tilnærmelse til kadettene. Mensjevikene tok mer og mer åpent avstand fra det proletariske partis revolusjonære program, fra kravet om den demokratiske republikk, 8-timers arbeidsdag og konfiskasjon av godseiernes jord. Mensjevikene ville gi avkall på partiets program og taktikk for å få tillatelse av tsarregjeringen til å eksistere åpent, legalt, som et angivelig «arbeider»-parti. Mensjevikene var beredt til å forsone seg med Stolypinregimet og tilpasse seg det. Derfor ble likvidatorene også kalt «det stolypinske arbeiderparti».

Samtidig med kampen mot de åpne motstandere av revolusjonen — likvidatorene, som Dan, Akselrod og Potresov sto i spissen for, og som ble understøttet av Martov, Trotski og andre mensjeviker — førte bolsjevikene også en uforsonlig kamp mot de skjulte likividatorer, mot otsovistene som maskerte sin oppor­tunisme med «venstre»-fraser. Otsovister kaltes en del tidligere bolsjeviker, som krevde at arbeidernes deputerte skulle kalles til­bake fra riksdumaen og at ethvert arbeid i de legale organisa­sjonene i det hele tatt skulle innstilles.

I 1908 krevde en del av bolsjevikene at de sosialdemokratiske deputerte skulle kalles tilbake fra riksdumaen. Av dette kommer benevnelsen «otsovister» (av otsyvatj, kalle tilbake). Otsovistene dannet sin særgruppe (Bogdanov, Lunatsjarski, Aleksinski, Pokrovski, Bubnov og andre), som begynte en kamp mot Lenin og Lenins linje. Otsovistene nektet bestemt å arbeide i arbeidernes fagfor­eninger og andre legale organisasjoner. Med dette tilføydde de arbeidernes sak stor skade. Otsovistene forsøkte å sprenge en kile inn mellom partiet og arbeiderklassen og ta fra det for­bindelsene det hadde med de partiløse masser, de ville lukke seg inne i den illegale organisasjon, mens de samtidig brakte den i en farlig stilling, idet de tok fra den muligheten til å utnytte legale dekningsmidler. Otsovistene forsto ikke at bolsjevikene i riksdumaen og gjennom den kunne øve innflytelse på bøndene, kunne avsløre tsarregjeringens politikk og den politikk som ble ført av kadettene, som ved hjelp av bedrageri forsøkte å få ledelsen over bøndene. Otsovistene sto i veien for en samling av kreftene til det nye revolusjonære oppsvinget. Otsovistene var derfor «likvidatorer med vrangsiden ut» — de søkte å likvidere muligheten av å utnytte de legale organisasjoner og ga i virkeligheten avkall på den proletariske ledelse av de brede partiløse masser, ga avkall på det revolusjonære arbeid.

En konferanse av den utvidede redaksjonen for den bolsjevikiske avis «Proletarii» som ble innkalt i 1909 for å ta stilling til otsovistenes opptreden, fordømte otsovistene. Bolsjevikene erklærte at de ikke hadde noe til felles med otsovistene, og ekskluderte dem av den boljevikiske organisasjon.

Både likvidatorene og otsovistene var ikke annet enn små­borgerlige medløpere til proletariatet og dets parti. I de vanske­lige dagene for proletariatet viste likvidatorene og otsovistene særlig tydelig sitt virkelige ansikt.

4. Bolsjevikenes kamp mot trotskismen. Den partifiendtlige augustblokken.

På den tid da bolsjevikene førte en uforsonlig kamp på to fronter — mot likvidatorene og otsovistene — for det proletariske partis prinsippfaste linje, støttet Trotski likvidatorene blant men­sjevikene. Nettopp i disse årene var det Lenin kalte ham «Judas Trotski». Trotski organiserte i Wien (Østerrike) en gruppe av litterater, og begynte å gi ut en «ikke-fraksjonell» avis, som i virkeligheten var en mensjevikisk avis. Lenin skrev den gang om Trotski: «Trotski oppførte seg som den mest foraktelige karrierist og fraksjonsmaker . . . Han prater om partiet; men oppfører seg verre enn alle andre fraksjonsmakere.»

Senere, i 1912, var det Trotski som organiserte augustblokken, det vil si en blokk av alle antibolsjevikiske grupper og strømninger mot Lenin, mot det bolsjevikiske parti. I denne blokken som var fiendtlig mot bolsjevismen, forente både likvidatorene og otsovistene seg og beviste med dette sitt slektskap. Trotski og trotskistene inntok i alle hovedspørsmål en likvidatorisk holdning. Men Trotski maskerte sin likvidatorinnstilling med sentrisme, det vil si med en forsoningsvennlig holdning, idet han påsto at han sto utenfor bolsjevikenes og mensjevikenes rekker og angivelig forsøkte en forsoning mellom dem. Lenin sa i den anledning at Trotski var mer nederdrektig og skadelig enn de åpne Iikvidatorer, fordi han bedro arbeiderne med at han angivelig sto «uten­for fraksjonene», mens han i virkeligheten helt og fullt støttet de mensjevikiske likvidatorer. Trotskismen var den viktigste gruppen som spredte sentrismen.

«Sentrismen,» skriver kamerat Stalin, «er et politisk begrep. Dens ideologi er en ideologi som går ut på å tilpasse, en ideo­logi som går ut på å innordne de proletariske interesser under småborgerskapets interesser innenfor et felles parti. Denne ideologi er fremmed for og står i motstrid til leninismen.» (Stalin, Industrialiseringen av landet og høyreavvikelsen i SUKP.)

I denne perioden viste Kamenev, Sinovjev og Rykov seg i virke­ligheten som maskerte agenter for Trotski, da de ikke sjelden hjalp ham mot Lenin. Under medvirkning av Sinovjev, Kame­nev, Rykov og andre skjulte forbundsfeller av Trotski ble det imot Lenins vilje innkalt plenumsmøte i sentralkomiteen i januar 1910. Som følge av at en rekke bolsjeviker var arrestert, hadde sentralkomiteens sammensetning på denne tid forandret seg, og de vaklende elementer fikk mulighet til å gjennomføre anti- leninske vedtak. Således ble det på dette plenumsmøte besluttet å innstille den bolsjevikiske avisen «Proletarii» og gi pengestøtte til Trotskis avis «Pravda», som han ga ut i Wien. Kamenev trådte inn i redaksjonen for Trotskis avis og søkte sammen med Sinovjev å gjøre Trotskis avis til et organ for sentralkomiteen.

Bare etter at Lenin hadde forlangt det, gjorde sentralkomi­teens januarplenum et vedtak om å fordømme likvidatorretningen og otsovismen, men også her holdt Sinovjev Og Kamenev på det trotskistiske framlegget om ikke å nevne likvidatorene med deres virkelige navn.

Det gikk slik som Lenin hadde forutsett og varslet om på for­hånd: bare bolsjevikene underordnet seg den beslutningen som var fattet av sentralkomiteens plenumsmøte og innstilte sitt organ «Proletarii», mens mensjevikene- derimot fortsatte å gi ut sin likvidatoriske fraksjonsavis «Golos Sotsialdemokrata». (Sosialdemokratens stemme.)

Lenins holdning ble helt og fullt støttet av kamerat Stalin, som i nr. 11 av «Sotsialdemokrat» trådte fram med en spesiell artikkel. I denne artikkelen fordømte han den opptreden som trotskismens hjelpesmenn viste, og talte om nødvendigheten av å likvidere den unormale tilstand som var blitt skapt i den bolsje­vikiske fraksjon som følge av Kamenevs, Sinovjevs og Rykovs for­ræderske opptreden. I artikkelen la han fram de nærmeste opp­gaver som senere ble gjennomført på partikonferansen i Praha: å innkalle en konferanse for hele partiet, utgi en legal partiavis og opprette et illegalt partisentrum i Russland med det oppdrag å lede det praktiske arbeid. Kamerat Stalins artikkel var basert på vedtakene i Bakukomitéen, som helt og fullt støttet Lenin.

Som mottrekk mot Trotskis partifiendtlige augustblokk som utelukkende omfattet partifiendtlige elementer fra likvidatorene og trotskistene til otsovistene og gudsbyggerne, ble det dannet en partiblokk av dem som var tilhengere av å opprettholde og styrke det illegale proletariske parti. Denne blokk omfattet bolsjevikene med Lenin i spissen og et lite antall partitro mensjeviker med Plekhanov i spissen. Plekanov og hans gruppe av partitro men­sjeviker, som i en rekke spørsmål framleis inntok en mensjevikisk holdning, avgrenset seg energisk fra augustblokken og lik­vidatorene og søkte å oppnå en overenskomst med bolsjevikene. Lenin godtok Plekhanovs framlegg og gikk med på en midler­tidig blokk med Plekhanov mot de partifiendtlige elementer, idet han gikk ut fra at en slik blokk ville være fordelaktig for partiet og ødeleggende for likvidatorene.

Kamerat Stalin støttet denne blokken helt og fullt. Han var på den tiden i forvisning. I et brev til Lenin fra forvisningen skrev kamerat Stalin:

«Etter min mening er linjen til blokken (Lenin-Plekhanov) den eneste riktige: 1) den, og bare den svarer til de virkelige interesser som dikteres av arbeidet i Russland, og som krever en sammensveisning av alle virkelig partitro elementer; 2) den og bare den påskynder prosessen med å frigjøre de legale orga­nisasjoner fra likvidatorenes åk, idet den graver en grøft mel­lom mek-arbeiderne⁸ og likvidatorene og fordriver og knuser de sistnevnte.» (Samleverket Lenin og Stalin, bd. I, s. 529—530, russisk utg.)

Takket være en dyktig forening av det illegale arbeid med det legale lyktes det bolsjevikene å bli en betydelig kraft i de legale arbeiderorganisasjonene. Dette viste seg blant annet i den betydelige innflytelse som bolsjevikene øvde på arbeidergruppene på fire legale kongresser — kongressen av folkeuniversitetene, kvinnekongressen, bedriftslegenes kongress og avholdskongressen, som fant sted i denne periode. Bolsjevikenes innlegg på disse legale kongressene hadde stor politisk betydning og fant gjen­klang over hele landet. Den bolsjevikiske arbeiderdelegasjon som opptrådte på kongressen av folkeuniversitetene, avslørte såleis tsarismens politikk som undertrykte ethvert kulturarbeid, og på­viste at uten at tsarismen ble likvidert, var et virkelig kulturelt oppsving i landet utenkelig. Arbeiderdelegasjonen som opptrådte på bedriftslegenes kongress, fortalte om de forferdelige sanitære forholdene som arbeiderne måtte arbeide og leve under, og kom til den slutning at uten at tsarsystemet ble styrtet, kunne det ikke gjennomføres noen virkelig bedriftshygiene.

Bolsjevikene trengte litt etter litt likvidatorene ut av de for­skjellige legale organisasjoner som framleis besto. Den egenartede enhetsfronttaktikken med Plekhanovs partitro gruppe gjorde det mulig for bolsjevikene å erobre en rekke mensjevikiske arbeider­organisasjoner (Viborg-distriktet i Petersburg, Jekaterinoslav og andre).

I denne vanskelige perioden ga bolsjevikene gjennom sitt ar­beid et forbilde på hvordan en skal forene det legale arbeid med det illegale.

5. Partikonferansen i Praha i 1912. Bolsjevikene konstituerer seg som selvstendig marxistisk parti.

Kampen mot likvidatorene og otsovistene, liksom også kampen mot trotskistene, stilte bolsjevikene foran den brennende opp­gaven å sveise alle bolsjeviker sammen til en enhet og sammen­fatte dem i et selvstendig bolsjevikisk parti. Dette var bydende nødvendig, ikke bare for å gjøre slutt på de opportunistiske strømningene i partiet, strømninger som holdt på å splitte arbeider­klassen. Det var nødvendig å gjøre dette også for å fullføre sam­lingen av arbeiderklassens krefter og forberede arbeiderklassen til det nye revolusjonære oppsvinget.

Men for å fylle denne oppgaven var det framfor alt nødvendig å rense partiet for opportunister, for mensjeviker.

Nå tvilte ikke lenger noen av bolsjevikene på at det var blitt utenkelig for dem å fortsette i ett parti sammen med mensje­vikene. Mensjevikenes forræderske opptreden i stolypinreaksjo- nens periode, deres forsøk på å likvidere det proletariske parti og organisere et nytt, reformistisk parti gjorde bruddet med dem uunngåelig. Så lenge bolsjevikene sto i ett parti sammen med mensjevikene, tok de på den ene eller annen måte på seg det moralske ansvar for mensjevikenes opptreden. Men å ta på seg det moralske ansvar for mensjevikenes åpne forræderi var alle­rede blitt utenkelig, hvis ikke bolsjevikene selv ville bli forrædere mot partiet og arbeiderklassen. Enheten med mensjevikene innen­for rammen av ett parti var såleis i ferd med å utvikle seg til et forræderi mot arbeiderklassen og dens parti. Det var derfor nød­vendig å fullføre det faktiske brudd med mensjevikene, føre det fram til et formelt-organisatorisk brudd med dem og jage mensje­vikene ut av partiet.

Bare på denne vei ville det være mulig å gjenreise proletaria­tets revolusjonære parti med et enhetlig program, en enhetlig taktikk og en enhetlig klasseorganisasjon.

Bare på denne vei ville det være mulig å opprette en virkelig (og ikke bare en formell) enhet i partiet, en enhet som var blitt ødelagt av mensjevikene.

Denne oppgaven skulle løses av den 6. partikonferanse som ble forberedt av bolsjevikene.

Men denne oppgaven utgjorde bare en side av saken. Det formelle brudd med mensjevikene og konstitueringen av bolsje­vikene i et særskilt parti var naturligvis en meget viktig politisk oppgave. Men foran bolsjevikene sto dessuten en annen, vik­tigere oppgave. Oppgaven besto ikke bare i å bryte med mensjevikene og danne et særskilt parti, men framfor alt i, etter at de hadde brutt med mensjevikene, å skape et nytt parti, skape et parti av ny type som atskilte seg fra de vanlige sosialdemokratiske partier i Vesten, et parti som var fritt for opportunistiske ele­menter og som var i stand til å lede proletariatet til kamp om makten.

I kampen mot bolsjevikene brukte alle mensjevikene uten omsyn til avskygninger, fra Akselrod og Martynov til Martov og Trotski, uavbrutt våpen som de hadde hentet fra de vesteuro­peiske sosialdemokraters arsenal. De ville i Russland ha et slikt parti som, la oss si, det tyske eller franske sosialdemokratiske parti. Det var nettopp derfor de kjempet mot bolsjevikene, fordi de i dem ante noe nytt, noe uvanlig, noe som var forskjellig fra Vestens sosialdemokrati. Men hva var den gang de sosialdemokratiske partier i Vesten? En blanding, et miksmaks av marxistiske og opportunistiske elementer, av venner og motstandere av revolu­sjonen, av tilhengere og motstandere av partiidéen — med en gradvis ideologisk forsoning mellom de førstnevnte og de sistnevnte, med en gradvis, faktisk underordning av de førstnevnte under de sistnevnte. Forsoning med opportunistene, med revolusjonens forrædere, — hvorfor? — spurte bolsjevikene de vesteuropeiske sosialdemokrater. For «partifredens» skyld, for «enhetens» skyld — svarte de bolsjevikene. Enhet med hvem, med opportunistene? Ja, svarte de, med opportunistene. Det var klart at slike partier ikke kunne være revolusjonære partier.

Bolsjevikene kunne ikke unngå å se at de vesteuropeiske sosial­demokratiske partier etter Engels’ død hadde begynt å utarte fra partier for den sosiale revolusjon til partier for «sosiale reformer» og at ethvert av disse partier som organisasjon allerede hadde for­vandlet seg fra en ledende kraft til et tilheng på sin egen parlamentsgruppe.

Bolsjevikene visste altfor godt at proletariatet ikke kunne vente seg noe godt av et slikt parti, at et slikt parti ikke var i stand til å føre arbeiderklassen til revolusjon.

Bolsjevikene visste altfor godt at proletariatet ikke hadde bruk for et slikt parti, men for et annet, et nytt, et virkelig marxistisk parti som ville være uforsonlig overfor opportunistene og revolu­sjonært overfor borgerskapet, et parti som ville være sterkt sam­mensveist og helstøpt, som ville være et parti for den sosiale revo­lusjon, et parti for proletariatets diktatur.

Bolsjevikene ville nettopp ha et slikt nytt parti. Og bolsje­vikene arbeidde med å bygge opp et slikt parti. Hele historien om kampen mot «økonomistene», mensjevikene, trotskistene, otsovistene, idealistene av alle avskygninger helt til empiriokritikerne, var historien om forberedelsen av nettopp et slikt parti. Bolsje­vikene ville skape et nytt, et bolsjevikisk parti, som kunne være et mønster for alle som ville ha et virkelig revolusjonært marxis­tisk parti. Bolsjevikene hadde forberedt et slikt parti allerede fru den gamle «Iskras» tid. De hadde forberedt det hårdnakket, utholdende, trass i alle vansker. Den viktigste og avgjørende rolle i dette forberedende arbeid spilte arbeider av Lenin som «Hva må gjøres?», «To slags taktikk» osv. Lenins bok «Hva må gjøres?» var den ideologiske forberedelse av et slikt parti. Lenins bok «Ett skritt fram, to skritt tilbake» var den organisatoriske forbe­redelse av et slikt parti. Lenins bok «To slags taktikk for sosial­demokratiet i den demokratiske revolusjon» var den politiske for­beredelse av et slikt parti. Endelig var Lenins bok «Materialisme og empiriokritisisme» den teoretiske forberedelse av et slikt parti.

En kan med trygghet si at aldri før i historien hadde noen politisk gruppe vært så grundig forberedt til å konstituere seg som parti som den bolsjevikiske gruppen.

Under slike forhold var alt fullstendig forberedt og modent til at bolsjevikene kunne konstituere seg som parti.

Oppgaven for den 6. partikonferanse besto i å sette kronen på det allerede fullbyrdede verket ved å jage mensjevikene ut av partiet og formelt konstituere det nye parti, bolsjevikenes parti.

Den 6. landsomfattende partikonferanse ble holdt i Praha i januar 1912. Mer enn 20 partiorganisasjoner var representert på denne konferansen. Den hadde derfor i virkeligheten betydningen av en partikongress.

I kunngjøringen fra konferansen som meldte at partiets øde­lagte sentrale apparat var gjenreist, og at det var dannet en sentral­komite for partiet, het det at reaksjonsårene hadde vært de tyngste årene for partiet siden det russiske sosialdemokrati var blitt dan­net som en bestemt avgrenset organisasjon. Til tross for all for­følgelse, til tross for harde slag utenfra, til tross for opportunistenes forræderi og vingling innenfor partiet hadde proletaria­tets parti bevart sin fane og sin organisasjon.

«Ikke bare det russiske sosialdemokratis fane, dets program, dets revolusjonære tradisjoner har fortsatt å bestå, men også dets organisasjon, som forfølgelsene nok har kunnet under­grave og svekke, men som ingen forfølgelser har kunnet øde­legge fullstendig,» — het det i kunngjøringen om konferansen. Konferansen pekte på de første tegn til det nye oppsvinget i arbeiderbevegelsen i Russland og på at partiarbeidet tok seg opp igjen.

Etter beretninger fra de forskjellige steder slo konferansen fast at «det overalt på de forskjellige steder blant de sosialdemo­kratiske arbeidere føres et energisk arbeid for å styrke de lokale illegale sosialdemokratiske organisasjoner og grupper».

Konferansen pekte på at en over alt i de lokale organisasjoner hadde godtatt den viktigste regel for den bolsjevikiske taktikk i tilbaketogets periode — å knytte det illegale arbeid sammen med det legale i de forskjellige legale arbeiderorganisasjoner og for­eninger.

Konferansen i Praha valte en bolsjevikisk sentralkomite for partiet. Denne sentralkomité besto av Lenin, Stalin, Ordsjonikidse, Sverdlov, Spandarjan og andre. Kameratene Stalin og Sverdlov ble valt inn i sentralkomiteen uten å være til stede, da de var i forvisning. Blant kandidatene til sentralkomiteen var kamerat Kalinin.

Det ble dannet et sentrum for den praktiske ledelse av det revolusjonære arbeid i Russland (sentralkomiteens russiske byrå) med kamerat Stalin i spissen. Foruten kamerat Stalin ble kame­ratene J. Sverdlov, S. Spandarjan, S. Ordsjonikidse, M. Kalinin med i sentralkomiteens russiske byrå.

Konferansen i Praha trakk fasiten av bolsjevikenes hele forut­gående kamp mot opportunismen og besluttet å drive mensjevikene ut av partiet.

Etter å ha jagd mensjevikene ut av partiet konstituerte Praha- konferansen det bolsjevikiske parti som et selvstendig parti.

Etter at bolsjevikene hadde knust mensjevikene ideologisk og organisatorisk og jagd dem ut av partiet, bevarte de partiets — RSDAPs — gamle fane for seg. Derfor fortsatte bolsjevikene inntil 1918 å kalle seg Russlands sosialdemokratiske arbeider­parti med en tilføyelse i parantes — «bolsjevikene».

I begynnelsen av 1912 skrev Lenin følgende til Gorki om resultatene av konferansen i Praha:

«Endelig er det lykkes — til tross for det likvidatoriske pakket — å gjenreise partiet og dets sentralkomite. Jeg håper at De vil glede Dem over dette sammen med oss.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXIX, s. 19, russisk utg.)

Kamerat Stalin vurderer Prahakonferansen slik:

«Denne konferansen hadde en veldig betydning i vårt par­tis historie, for den trakk et grenseskille mellom bolsjevikene og mensjevikene og forente de bolsjevikiske organisasjoner i hele landet i et enhetlig bolsjevikisk parti.» (Stenografisk beretning fra SUKP(b)s 15. kongress, s. 361—362, russisk utg.)

Etter at mensjevikene var drevet ut av partiet og bolsjevikene hadde konstituert seg som selvstendig parti, ble bolsjevikenes parti fastere og sterkere. Partiet styrkes ved at det renser seg for oppor­tunistiske elementer — det er en av parolene til det bolsjevikiske parti som et parti av en ny type, som et parti som skiller seg prinsipielt fra de sosialdemokratiske partier i Den 2. internasjonale. Den 2. internasjonales partier, som med leppene kalte seg marx­istiske, tålte i virkeligheten i sin midte motstandere av marxismen, åpne opportunister, og ga dem høve til å bryte ned og ødelegge Den 2. internasjonale. Bolsjevikene derimot førte en uforsonlig kamp mot opportunistene, renset det proletariske parti for opportunismens smuss og oppnådde å skape et parti av en ny type, det leninske parti, det parti som senere tilkjempet seg proletariatets diktatur.

Hvis opportunistene hadde fått bli i det proletariske partis rekker, kunne det bolsjevikiske parti ikke ha slått inn på den riktige vei og ført proletariatet med seg, kunne det ikke ha tatt makten og organisert proletariatets diktatur, kunne det ikke ha gått ut av borgerkrigen som seierherre, kunne det ikke ha bygd opp sosialismen.

Som partiets viktigste aktuelle politiske paroler la konferan­sen i Praha i sine vedtak fram et minimumsprogram: demokra­tisk republikk, 8-timers arbeidsdag, konfiskasjon av all godseier- jord.

Under disse revolusjonære paroler gjennomførte bolsjevikene valgkampen under valgene til 4. riksduma.

Under disse paroler foregikk det nye oppsving i arbeidermas­sens revolusjonære bevegelse i årene 1912—1914.

Kort sammendrag

Årene 1908—1912 var en særs vanskelig periode for det revolu­sjonære arbeidet. Etter revolusjonens nederlag, da den revolu­sjonære bevegelse gikk tilbake og det hersket tretthet blant mas­sene, forandret bolsjevikene sin taktikk og gikk over fra direkte kamp mot tsarismen til å føre denne kamp på omveier. Under stolypinreaksjonens vanskelige forhold utnyttet bolsjevikene selv de aller minste legale muligheter for å bevare forbindelsen med massene (fra forsikringskassene og fagforeningene til dumatribunen). Bolsjevikene samlet utrettelig krefter til det nye oppsvinget i den revolusjonære bevegelse.

I denne vanskelige situasjon, da revolusjonen hadde lidd nederlag, da det foregikk en oppløsning i de opposisjonelle strømninger, da det var skuffelse over revolusjonen og det ble gjort for­sterkede revisjonistiske utfall fra de intellektuelle som hadde desertert fra partiet (Bogdanov, Basarov og andre) mot partiets teoretiske grunnlag, viste bolsjevikene seg å være den eneste kraft i partiet som ikke firte partifanen, men forble tro mot partiets program og slo tilbake angrepene fra «kritikerne» av den marx­istiske teori (Lenins bok «Materialisme og empiriokritisisme»). Den marxistisk-leninistiske ideologiske herdning, forståelsen av revolusjonens perspektiv hjalp bolsjevikenes grunnkjerne, som fylket seg omkring Lenin, til å forsvare partiet og dets revolusjo­nære prinsipper. «Ikke for ingenting kalte man oss for de klippe­faste» — sa Lenin om bolsjevikene.

Mensjevikene fjernet seg mer og mer fra revolusjonen i denne perioden. De ble likvidatorer, de krevde at proletariatets illegale, revolusjonære parti skulle likvideres, tilintetgjøres. Stadig mer åpent tok de avstand fra partiets program, fra partiets revolu­sjonære oppgaver og paroler, de forsøkte å organisere sitt eget, reformistiske parti, som arbeiderne døpte «det stolypinske arbei­derparti». Trotski støttet likvidatorene, idet han fariseisk skjulte seg bak parolen om «partiets enhet», mens han i virkeligheten var for enhet med likvidatorene.

På den annen side var det en del av bolsjevikene som ikke skjønte at det var nødvendig med en vending til nye kampmetoder, at det var nødvendig å føre kampen mot tsarismen på omveier. De krevde at en skulle gi avkall på å utnytte de legale mulig­heter, krevde at arbeidernes deputerte skulle kalles tilbake fra riksdumaen. Otsovistene forsøkte å drive partiet til å isolere seg fra massene og hindret at det ble samlet krefter til det nye revo­lusjonære oppsvinget. Otsovistene som skjulte seg bak «venstre»- fraser, tok i virkeligheten, på samme måte som likvidatorene, av­stand fra den revolusjonære kamp.

Likvidatorene og otsovistene forente seg mot Lenin i en felles blokk, augustblokken, som organisertes av Trotski.

I kampen mot likvidatorene og otsovistene, i kampen mot augustblokken fikk bolsjevikene overtaket og forsvarte med hell det illegale proletariske parti.

Den viktigste hending i denne perioden var RSDAPs konfe­ranse i Praha (januar 1912). På denne konferansen ble mensje­vikene jagd ut av partiet, og det ble for alltid gjort slutt på bolsjevikenes formelle forening med mensjevikene i ett parti. Fra å være en politisk gruppe konstituerte bolsjevikene seg som et selvstendig parti, Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti (bolsjevikene). Konferansen i Praha la grunnen til et parti av en ny type, leninismens parti, det bolsjevikiske parti.

Rensningen av det proletariske parti for opportunister, for mensjeviker, en rensning som ble gjennomført av konferansen i Praha, hadde en viktig, avgjørende betydning for den videre ut­vikling av partiet og revolusjonen. Hvis bolsjevikene ikke hadde jagd forræderne mot arbeidernes sak, de mensjevikiske kompromissmakere, ut av partiet, kunne det proletariske parti i 1917 ikke ha reist massene til kamp for å erobre proletariatets diktatur.

Kapitel V. Bolsjevikenes parti under det nye oppsvinget i arbeiderbevegelsen foran den første imperialistiske krig (1912-1914)

1. Oppsvinget i den revolusjonære bevegelse i årene 1912—1914.

Triumfen for stolypinreaksjonen ble ikke av lang varighet. En regjering som ikke ville gi folket noe annet enn knutt og galger, kunne ikke bli noen varig regjering. Represaliene ble så alminnelige at de opphørte å skremme folket. Trettheten, som hadde grepet arbeiderne i de første årene etter revolusjonens nederlag, tok til å forsvinne. Arbeiderne begynte på ny å reise seg til kamp. Det viste seg at bolsjevikene hadde rett, når de forutså at et nytt revolusjonært oppsving var uunngåelig. Alle­rede i 1911 var antallet av streikedeltakere over 100 000, mens det i de foregående år bare utgjorde 50—60 000. Allerede partikon­feransen i Praha i januar 1912 pekte på at arbeiderbevegelsen hadde begynt å ta seg opp igjen. Men det virkelige oppsvinget i den revolusjonære bevegelsen begynte i april-mai 1912, da det brøt ut politiske massestreiker i forbindelse med nedskytingen av arbeiderne ved Lena-gullfeltene.

Den 4. (17.) april 1912 ble det ved gullfeltene ved Lena i Sibir under en streik skutt og såret mer enn 500 arbeidere etter ordre av en tsaristisk gendarmoffiser. Nedskytingen av den våpenløse mengden av gruvearbeidere, som toget fredelig av sted til for­handlinger med administrasjonen, vakte forbitrelse i hele landet. Denne nye bloddåden som tsarens selvherskerdømme gjorde seg skyldig i, ble begått for å gjøre eierne av gullfeltene ved Lena — engelske kapitalister — til lags, og for å knuse gruvearbeidernes økonomiske streik. De engelske kapitalister og deres russiske kom­panjonger fikk veldig profitt av gullfeltene ved Lena — mer enn 7 millioner rubler om året — ved hjelp av den mest skamløse utbytting av arbeiderne. De betalte arbeiderne elendige lønninger og forsynte dem med uspiselige, råtne levnetsmidler. Da de ikke lenger kunne holde ut plagingen og ytmykelsene, gikk de 6000 arbeidere ved Lena-feltene til streik.

Proletariatet svarte på nedskytingen ved Lena med masse­streiker, demonstrasjoner og massemøter i Petersburg, Moskva og alle industrisentrer og industridistrikter.

«Vi var så bestyrtet og rystet at vi ikke med en gang fant ord som høvde. Hvilken protest vi enn nedla, ville den bare være en svak skygge av den harme som grep hver enkelt av oss. Ingen ting kan hjelpe oss: hverken tårer eller protester, men bare den organiserte massekampen» — slik skrev arbei­derne ved en gruppe bedrifter i sin resolusjon.

Den voldsomme forbitrelsen blant arbeiderne økte enda mer da tsarministeren Makarov som svar på en interpellasjon fra den sosialdemokratiske fraksjonen i riksdumaen i anledning nedsky­tingen ved Lena frekt erklærte: «Slik har det vært og slik kommer det til å bli». Tallet på dem som deltok i de politiske streiker som protest mot blodbadet på Lena-arbeiderne vokste til 300 000.

Lena-hendingene brøt som en orkan inn i den «fredens» atmo­sfære som Stolypin-regimet hadde skapt.

I samband med dette skrev kamerat Stalin i den bolsjevikiske Petersburg-avisen «Svesda» (Stjernen) i 1912 følgende:

«Skuddene ved Lena har brutt taushetens is, og folkebe­vegelsens elv er kommet i bevegelse. Isen er brutt! . . . Alt som var vondt og fordervelig i det bestående regime, alt det som det lidende Russland sukket under — alt dette samlet seg i en eneste kjensgjerning, i hendingene ved Lena. Derfor var det at skuddene ved Lena ble et signal til streiker og demonstrasjoner.»

Forgjeves hadde likvidatorene og trotskistene forsøkt å begrave revolusjonen. Hendingene ved Lena viste at de revolusjonære krefter var levende, at det i arbeiderklassen hadde samlet seg opp en veldig masse revolusjonær energi. 1. mai-streikene i 1912 omfattet om lag 400 000 arbeidere. Disse streikene hadde en klart politisk karakter og foregikk under de bolsjevikiske revolusjonære paroler: demokratisk republikk, 8-timers arbeidsdag, konfiskasjon av all godseierjord. Disse hovedparolene tok sikte på å forene ikke bare de brede arbeidermassene, men også bøndene og solda­tene til revolusjonært stormangrep mot selvherskerdømmet.

«Den veldige mai-streiken av proletariatet i hele Russ­land og i forbindelse med den gatedemonstrasjonene, de revolusjonære proklamasjonene og de revolusjonære talene til arbeidermassene viste klart at Russland var trådt inn i det revolusjonære oppsvings fase,» skrev Lenin i artikkelen «Det revolusjonære oppsving». (Lenin, Samlede verker, bd. XV, s. 533 russisk utg.)

Uroet av arbeidernes revolusjonære holdning, opptrådte likvidatorene mot streikekampen og kalte den «streikemani». Likvidatorene og deres forbundsfelle Trotski ville erstatte proletariatets revolusjonære kamp med en «petisjonskampanje». De foreslo arbeiderne å underskrive en papirlapp, en «petisjon» med bønn om «rettigheter» (opphevelse av begrensningene i foreningsfri­heten, streikeretten osv.), for så å sende denne papirlappen til riksdumaen. Det lyktes ikke likvidatorene å samle mer enn 1300 underskrifter, mens det samtidig fylket seg hundretusener arbei­dere omkring de revolusjonære parolene som ble oppstilt av bol­sjevikene.

Arbeiderklassen marsjerte på den veien som bolsjevikene viste dem.

Den økonomiske situasjon i landet i denne perioden frambød følgende bilde:

Stagnasjonen i industrien var allerede i 1910 blitt avløst av en livligere virksomhet, en utvidelse av produksjonen i de viktigste industrigrener. Mens rujernsproduksjonen i 1910 var 186 millio­ner pud, var den i 1912 256 millioner, og i 1913 283 millioner pud. Utvinningen av steinkull var i 1910 1522 millioner pud, mens den i 1913 allerede var 2214 millioner pud.

Samtidig med den kapitalistiske industri vokste også prole­tariatet hurtig. En særegenhet ved industriens utvikling var den videre konsentrasjon av produksjonen i store og meget store bedrifter. Mens i 1901 46,7 prosent av det samlede antall arbeidere arbeidde på storbedrifter med et arbeiderantall på 500, og mer, så arbeidde det i 1910 allerede om lag 54 prosent på bedrifter av denne type, det vil si over halvparten av alle arbeidere. Dette var en ualminnelig konsentrasjon av industrien. Til og med i et så utviklet industriland som De forente stater arbeidde på den tid bare en tredjedel av alle arbeidere i storbedrifter.

At proletariatet vokste og ble konsentrert i storbedrifter, og i samband med dette at det eksisterte et revolusjonært parti som bolsjevikenes parti, gjorde arbeiderklassen i Russland til den største kraft i landets politiske liv. De barbariske formene for utbytting av arbeiderne på bedriftene i samband med de tsaristiske leiesvenners uutholdelige politiregime, ga enhver betydelig streik en politisk karakter. Sammenflettingen av den økonomiske og politiske kamp ga massestreikene en særlig revolusjonær kraft.

I spissen for den revolusjonære arbeiderbevegelsen gikk det heltemotige proletariatet i Petersburg, etter Petersburg fulgte de baltiske provinsene, Moskva og Moskvaguvernementet, deretter fulgte Volgadistriktet og Sør-Russland. I 1913 griper bevegelsen om seg til Vestområdet, Polen og Kaukas. Etter offisielle opp­gaver streiket det i 1912 i alt 725 000, og etter andre mer full­stendige oppgaver over 1 million arbeidere. I 1913 streiket det ifølge offisielle oppgaver 861 000, og etter mer fullstendige opp­gaver 1 272 000 arbeidere. I første halvdel av 1914 deltok det allerede om lag halvannen million arbeidere i streikene.

Såleis førte det revolusjonære oppsvinget i årene 1912—1914 og slagkraften i streikebevegelsen landet nærmere opp til samme situasjon som var ved begynnelsen av revolusjonen i 1905.

Proletariatets revolusjonære massestreiker hadde betydning for hele folket. De var rettet mot selvherskerdømmet. Streikene ble møtt med sympati hos det veldige flertallet av den arbeidende befolkningen. For streikene hevnet fabrikantene og bedriftsherrene seg på arbeiderne med lockouter. I 1913 kastet kapitalis­tene i Moskvaguvernementet 50 000 tekstilarbeidere på gata. I mars 1914 ble det i Petersburg på en eneste dag oppsagt 70 000 arbeidere. Arbeiderne i andre bedrifter og industrigrener hjalp de streikende og lockoutede kameratene gjennom masseinnsamlinger av penger, undertiden også med solidaritetsstreiker.

Oppsvinget i arbeiderbevegelsen og massestreikene vekte også bondemassene og trakk dem med i kampen. Bøndene reiste seg på ny til kamp mot godseierne, ødela herregårdene til godseierne og gårdene til kulakene. I årene 1910—1914 fant det sted mer enn 13 000 bondeaksjoner.

Også blant troppene tok revolusjonære aksjoner til. I 1912 fant det sted en væpnet aksjon blant troppene i Turkestan. Det brygget opp til oppstander i den baltiske flåte og i Sevastópol.

Den revolusjonære streikebevegelse og demonstrasjonene som ble ledet av det bolsjevikiske parti, viste at arbeiderklassen førte kamp ikke for delkrav, ikke for «reformer», men for å frigjøre folket fra tsarismen. Landet gikk en ny revolusjon i møte.

For å være nærmere Russland, flyttet Lenin sommeren 1912 fra Paris til Galitsja (i det tidligere Østerrike). Under hans ledelse ble det her holdt to konferanser av sentralkomitéens medlemmer og ansvarlige funksjonærer: den ene fant sted i Krakow i slutten av 1912 og den andre høsten 1913 i den lille byen Poronino i nærheten av Krakow. På disse konferansene ble det gjort vedtak i de viktigste spørsmål for arbeiderbevegelsen: om det revolusjohære oppsvinget, om streikene og partiets oppgaver, om å styrke de illegale organisasjonene, om den sosialdemokratiske dumafraksjonen, om partipressen og om kampanjen for sosialforsikring.

2. Den bolsjevikiske avisen «Pravda». Den bolsjevikiske frak­sjonen i den fjerde riksduma.

Den bolsjevikiske dagsavisen «Pravda», som ble utgitt i Petersburg, var et mektig våpen i det bolsjevikiske partis hender i dets arbeid for å styrke sine organisasjoner og vinne innflytelse blant massene. Den ble grunnlagt i samsvar med Lenins tilvisninger etter initiativ av Stalin, Olminski og Poletajev. Den proletariske masseavis «Pravda» ble til samtidig med det nye oppsvinget i den revolusjonære bevegelsen. Den 22. april (5. mai etter ny stil) 1912 kom dens første nummer ut. Dette var en virkelig festdag for arbeiderne. Til ære for «Pravda»s utgivelse ble det besluttet å feire 5. mai som arbeiderpressens festdag.

Alt før «Pravda», utkom den bolsjevikiske ukeavisen «Svesda», som var beregnet på de politisk utviklede arbeiderne. «Svesda» spilte en stor rolle under Lena-hendingene. I den ble det offent­liggjort en rekke politiske kampartikler av Lenin og Stalin, som mobiliserte arbeiderklassen til kamp. Men under det revolusjo­nære oppsvinget var en ukeavis ikke lenger tilstrekkelig for det bolsjevikiske parti. Det trengte en daglig politisk masseavis bereg­net på de bredeste lag av arbeiderne. Og en slik avis var «Pravda».

I denne perioden var «Pravda»s rolle overmåte stor. «Pravda» erobret arbeiderklassens brede masser for bolsjevismen. Utsatt som den var for uopphørlige politiforfølgelser, bøter og konfis­kasjoner fordi den offentliggjorde artikler og korrespondanser som sensuren ikke likte, kunne «Pravda» bare eksistere med den aktive støtten som den fikk fra titusener politisk utviklede arbei­dere. Bare takket være store innsamlinger blant arbeiderne kunne «Pravda» betale de veldige pengebøtene. Ofte kom en betydelig del av opplaget av de konfiskerte nummer av «Pravda» likevel fram til leserne, da klassebevisste arbeidere om natten kom til trykkeriet og tok med seg avispakker.

Tsarregjeringen forbød «Pravda» åtte ganger i løpet av to og et halvt år, men med arbeidernes hjelp begynte den å komme ut på ny under nye liknende navn, f. eks. «Sa pravdu», «Putj pravdy», «Trudovaja pravda».

Mens «Pravda» ble spredt i 40 000 eksemplarer i gjennomsnitt hver dag, oversteg opplaget til den mensjevikiske dagsavisen «Lutsj» ikke 15—16 000.

Arbeiderne regnet «Pravda» for sin egen avis, hadde stor tillit til den og lyttet oppmerksomt til dens røst. Hvert eksemplar av «Pravda» gikk fra hånd til hånd og ble lest av flerfoldige lesere. Den formet deres klassebevissthet, oppdro dem, organiserte dem og kalte dem til kamp.

Hva skrev «Pravda» om?

I hvert nummer av «Pravda» ble det offentliggjort mange arbeiderkorrespondanser som skildret arbeidernes liv, den umen­neskelige utbyttingen, de forskjellige måter kapitalistene, direk­tørene og arbeidsformennene plaget og trakasserte arbeiderne på. Dette var skarpe, treffende avsløringer av de kapitalistiske for­hold. Ikke sjelden ble det i «Pravda»s notiser brakt melding om at sultende arbeidsløse, som hadde gitt opp håpet om å finne arbeid, hadde begått selvmord.

«Pravda» skrev om behovene og kravene til arbeiderne i de forskjellige fabrikker og industrigrener. Den skrev om hvordan arbeiderne kjempet for sine krav. I nesten hvert nummer ble det skrevet om streiker på forskjellige bedrifter. Når det fant sted store, langvarige streiker, organiserte avisen arbeiderne i andre bedrifter og industrigrener til å hjelpe de streikende med inn­samlinger. Undertiden ble det til streikefondene innsamlet titu­sener rubler — for den tid veldige summer når man tar i betrakt­ning at flertallet av arbeiderne bare tjente 70—80 kopek om dagen. Dette oppdro arbeiderne i den proletariske solidaritets ånd og til bevissthet om at alle arbeidere har felles interesser.

På hver politisk hending, på hver seier eller hvert nederlag reagerte arbeiderne ved å sende brev, hilsener, protester osv., til «Pravda». I sine artikler belyste «Pravda» oppgavene for arbeider­bevegelsen ut fra et konsekvent bolsjevikisk synspunkt. En legal avis kunne ikke direkte oppfordre til å styrte tsarismen. En måtte bruke hentydninger som de bevisste arbeidere godt forsto og for­klarte for massene. Når «Pravda» for eksempel skrev om de «fullstendige og uavkortede krav fra 1905», forsto arbeiderne at det var tale om bolsjevikenes revolusjonære paroler: om å styrte tsarismen, for den demokratiske republikk, for konfiskasjon av godseierjorda, for 8-timers arbeidsdag.

«Pravda» organiserte de politisk utviklede arbeidere foran valgene til den 4. duma. Den avslørte den forræderske holdning som ble inntatt av tilhengerne av et kompromiss med det liberale borgerskap, tilhengerne av «det stolypinske arbeiderparti» — men­sjevikene. «Pravda» oppfordret arbeiderne til å stemme på tilhen­gerne av «de uavkortede krav fra 1905», det vil si på bolsjevikene. Valgene foregikk i flere trinn. Først valte arbeiderne på sine møter befullmektigede, derpå valte de befullmektigede valgmenn, og valgmennene igjen deltok i valget av arbeidernes deputerte til dumaen. På valgdagen offentliggjorde «Pravda» listen over de bolsjevikiske valgmenn og anbefalte arbeiderne å stemme på denne listen. Det gikk ikke an å offentliggjøre denne listen tidligere for ikke å utsette de utpekte kandidatene for den fare å bli arrestert.

«Pravda» hjalp til med å organisere proletariatets aksjoner. Under en stor lockout i Petersburg våren 1914, da det ikke var hensiktsmessig å erklære massestreik, oppfordret «Pravda» arbei­derne til å bruke andre kampformer: massemøter på bedriftene, demonstrasjoner på gata. Avisen kunne ikke skrive like ut om dette. Men denne oppfordringen ble forstått av de bevisste arbeidere som hadde lest Lenins artikkel under den beskjedne titel «Om formene for arbeiderbevegelsen», der det het at streiken på det foreliggende tidspunkt måtte erstattes med en høyere form for arbeiderbevegelsen, hva som betydde en oppfordring til å organisere massemøter og demonstrasjoner.

Slik ble foreningen av bolsjevikenes illegale, revolusjonære virksomhet med den legale agitasjon og organiseringen av arbeider­massene virkeliggjort gjennom «Pravda».

«Pravda» skrev ikke bare om arbeidernes liv, om arbeidernes streiker og demonstrasjoner. «Pravda» belyste systematisk bøn­denes liv, bøndenes hungertilværelse, hvordan de feudale gods­eiere utbyttet bøndene, hvordan kulakene på sine utskiftede går­der som følge av Stolypin-«reformen» rante til seg den beste jorda. «Pravda» viste de bevisste arbeidere hvor mye fengstoff det hadde samlet seg på landsbygda. «Pravda» lærte proletariatet at opp­gavene for revolusjonen i 1905 ikke var løst, at det foresto en ny revolusjon. «Pravda» lærte at proletariatet i denne annen revolu­sjon måtte opptre som en virkelig fører, som en virkelig leder av folket, at det i denne revolusjon ville ha en så sterk forbundsfelle som den revolusjonære bondebefolkningen.

Mensjevikene søkte å få proletariatet til å la være å tenke på revolusjonen. Mensjevikene innpodet arbeiderne: slutt å tenke på folket, på bøndenes hungertilværelse, på det herredømme som utøves av de feudale svartehundre-godseierne, kjemp bare for «koalisjonsfriheten», innlever «petisjoner» om dette til tsarregje­ringen. Bolsjevikene forklarte arbeiderne at denne mensjevikiske preken om å gi avkall på revolusjonen og på forbundet med bøndene ble holdt i borgerskapets interesser, at arbeiderne sik­kert ville seire over tsarismen hvis de fikk bøndene over på sin side som sin forbundsfelle, at slike falske hyrder som mensjevikene burde kastes overbord som revolusjonens fiender.

Hva skrev «Pravda» om under rubrikken «Bondelivet»? La oss som eksempel ta noen korrespondanser fra 1913.

En korrespondanse under titelen «Jordsaka»- meldte fra Samara at av 45 bønder i landsbyen Novokhasbulat i Bugulminsk- herredet, som var tiltalt for motstand mot en landmåler under utskiftingen av arealer fra fellesjorda, var en betydelig del blitt dømt til langvarige fengselsstraffer.

En kort korrespondanse fra Pskovguvernementet meddelte: «Bøndene i landsbyen Psitsa (i nærheten av stasjonen Savalje) har gjort væpnet motstand mot landpolitiet. Flere personer er såret. Årsaka til sammenstøtet er uoverensstemmelser i jordspørsmålet. Det er sendt landpoliti til Psitsa; også viseguvernøren og stats­advokaten er reist dit.»

En korrespondanse fra Ufaguvernementet meddelte at bønde­nes jordlodder ble solgt i massevis, at sulten og loven om uttreden av landsbyfellesskapet økte tallet på jordløse bønder. Ta for eksempel den vesle landsbyen Borisovka. Her er det 27 hushold­ninger som har en dyrket jord på 543 desjatin.efn_note]Desjatin = 1,093 hektar. — O. a.[/efn_note] Under hungers­nøden solgte 5 husholdninger for alltid 31 desjatin etter en pris av 25—33 rubler for desjatinen, mens jorda er verd det 3—4-dob- belte. På det samme sted har 7 husholdninger pantsatt 177 desja­tin og fått 18—20 rubler for desjatinen for et tidsrom på 6 år til 12 prosent rente om året. Hvis en tar omsyn til befolkningens utarming og til de vanvittige rentene, så kan en med overbevis­ning si: av de 177 desjatin vil halvparten gå over i långiverens hender, for en slik veldig sum vil neppe en gang halvparten av skyldnerne kunne betale i løpet av 6 år.

I sin artikkel «Godseiernes store og bøndenes lille jordeien­dom i Russland» som ble offentliggjort i «Pravda», viste Lenin på en anskuelig måte arbeiderne og bøndene hvilke veldige jord- rikdommer det befant seg i hendene på de snyltende godseierne. 30 000 av de største godseierne hadde alene om lag 70 millioner desjatin jord. 10 millioner bondebruk hadde et like stort jord- areal som dem. På hver stor godseier falt det i gjennomsnitt 2 300 desjatin, på hvert bondebruk, også medregnet kulakbrukene, falt det i gjennomsnitt 7 desjatin, mens 5 millioner jordfattige bondebruk, det vil si halvparten av hele bondebefolkningen, ikke hadde mer enn én til to desjatin jord på hvert bruk. Disse kjensgjerningene viste anskuelig at roten til bøndenes fattigdom og sulteliv lå i godseiernes store jordeiendom, i levningene av liv- egenskapet, som bøndene bare kunne frigjøre seg fra gjennom en revolusjon som ble ledet av arbeiderklassen.

Gjennom de arbeidere som hadde forbindelsen med landsbygda, trengte «Pravda» ut dit og vekte de politisk utviklede bønder til revolusjonær kamp.

I den perioden da «Pravda» ble skapt, var de illegale sosial­demokratiske organisasjonene fullstendig i hendene på bolsjevi­kene. De legale organisasjonsformene — dumafraksjonen, pressen, forsikringskassene, fagforeningene — var imidlertid ennå ikke helt erobret fra mensjevikene. Det trengtes en energisk kamp fra bolsjevikenes side for å jage likvidatorene ut av arbeiderklassens legale organisasjoner. Denne kampen ble kronet med hell, takket være «Pravda».

«Pravda» sto i sentret for kampen for partiidéen, for gjen­reisingen av et masseomfattende revolusjonært arbeiderparti. «Pravda» samlet de legale organisasjonene omkring de illegale støttepunkter for det bolsjevikiske parti og innstilte arbeiderbe­vegelsen på et bestemt mål — på å forberede revolusjonen.

«Pravda» hadde et veldig antall arbeiderkorrespondenter. Bare i løpet av et år offentliggjorde den over 11 000 arbeider- korrespondanser. Men «Pravda» var ikke bare gjennom brev og korrespondanser knyttet sammen med arbeidermassene. Mange arbeidere fra bedriftene kom hver dag opp i «Pravda»s redaksjon. I redaksjonen for «Pravda» var en betydelig del av partiets orga­nisatoriske arbeid konsentrert. Her ble det ordnet med sammen­komster med representanter for de lokale particeller, hit kom meldingene om partiarbeidet på fabrikkene og verkstedene, her­fra ble det sendt ut direktiver fra partiets Petersburgkomité og sentralkomitéen.

Som resultat av to og et halvt års hårdnakket kamp mot lik­vidatorene og for å gjenreise et masseomfattende revolusjonært arbeiderparti, oppnådde bolsjevikene at fire femtedeler av de ak­tive arbeiderne i Russland sommeren 1914 gikk inn for det bolsje­vikiske parti, for «pravdistenes» taktikk. Om dette vitnet for eksempel den kjensgjerning at av i alt 7 000 arbeidergrupper som i 1914 foretok innsamlinger til arbeideravisene, var det 5 600 grupper som samlet penger til den bolsjevikiske presse og bare 1 400 som samlet til den mensjevikiske. Men til gjengjeld hadde mensjevikene mange «rike venner» fra det liberale borgerskap og de borgerlige intellektuelle, og de ga mer enn halvparten av de midler som var nødvendige for å opprettholde den mensjevikiske avisen.

Bolsjevikene ble den gang kalt «pravdistene». Sammen med «Pravda» vokste det opp en hel generasjon av det revolusjonære proletariat som senere gjennomførte den sosialistiske oktober­revolusjonen. Bak «Pravda» sto titusener og hundretusener arbeidere. Under det revolusjonære oppsvinget (1912—1914) ble det lagt et varig fundament for det bolsjevikiske massepartiet, et fun­dament som ikke kunne ødelegges av noen som helst forfølgelser fra tsarismen i den imperialistiske krigens periode.

««Pravda» fra 1912 var det som la ned grunnsteinen for bolsjevismens seier i 1917.» (Stalin.)

Et annet landsomfattende legalt organ for partiet var den bolsjevikiske fraksjon i den fjerde riksduma.

I 1912 utskrev regjeringen valg til den fjerde duma. Vårt parti tilla deltakelsen i valgene stor betydning. Den sosialdemo­kratiske dumafraksjonen og avisen «Pravda» var de viktigste legale støttepunkter i landsomfattende målestokk og fra dem drev det bolsjevikiske parti sitt revolusjonære arbeid blant massene.

Det bolsjevikiske parti opptrådte selvstendig under valgene til dumaen, under sine egne paroler, idet det samtidig kjempet mot både regjeringspartiene og det liberale borgerskap (kadet­tene). Bolsjevikene førte valgkampanjen under parolen om demo­kratisk republikk, 8-timers arbeidsdag og konfiskasjon av gods- eierjorda.

Valgene til den fjerde duma foregikk høsten 1912. I begyn­nelsen av oktober forsøkte regjeringen, som var misnøydd med utfallet av valgene i Petersburg, å innskrenke stemmeretten for arbeiderne på en rekke av de største bedriftene. Som svar på dette oppfordret vårt partis Petersburgkomité etter framlegg av kame­rat Stalin arbeiderne på de største bedriftene til en én-dags streik. Regjeringen som ble satt i en vanskelig stilling, ble nødt til å vike, og arbeiderne fikk på sine møter høve til å velge de kandi­dater som de hadde tillit til. Arbeiderne stemte med veldig fler­tall for «instruksen» til de befullmektigede og den deputerte, en instruks som var utarbeidd av kamerat Stalin. «Petersburgarbeidernes instruks til sin deputerte» minnet om de uløste oppgaver fra 1905.

«. . . . Vi mener,» het det i «instruksen» — «at Russland står på terskelen til kommende massebevegelser, som kanskje vil bli mer dyptgående enn i 1905 . . . Likesom i 1905 vil for­troppen for disse bevegelser være den mest fremskredne klasse i det russiske samfunn, det russiske proletariat. Og dets for­bundsfelle kan bare være den lidende bondebefolkning, som er dypt interessert i Russlands frigjøring fra feudalismens lenker.» «Instruksen» erklærte at folkets kommende aksjoner ville ta form av en kamp på to fronter, både mot tsarregjeringen og mot det liberale borgerskap som søkte å komme til forståelse med tsarismen.

Lenin tilla «instruksen» stor betydning, da den oppfordret ar­beiderne til revolusjonær kamp. Og arbeiderne ga i sine resolu­sjoner sin tilslutning til denne oppfordringen.

Bolsjevikene seiret ved valgene, og fra arbeiderne i Petersburg ble kamerat Badajev valgt til dumaen.

Arbeiderne valgte til dumaen atskilt fra de øvrige lag av befolkningen (den såkalte arbeiderkurie). Av 9 deputerte fra arbeiderkurien var 6 medlemmer av det bolsjevikiske parti: Bada­jev, Petrovski, Muranov, Samoilov, Sjagov og Malinovski (som senere viste seg å være provokatør). De bolsjevikiske deputerte kom fra de største industrisentrer, som talte ikke mindre enn fire femtedeler av arbeiderklassen. Men noen likvidatorer ble valgt ikke av arbeiderne, men utenom arbeiderkurien. Derfor var det i dumaen 7 likvaditorer mot 6 bolsjeviker. Til å begynne med dannet bolsjevikene og likvidatorene i dumaen en felles sosialdemokratisk fraksjon. Etter en hårdnakket kamp mot lik­vidatorene, som hemmet bolsjevikenes revolusjonære arbeid, gikk de bolsjevikiske deputerte i oktober 1913 etter anvisning av det bolsjevikiske partis sentralkomité ut av den forente sosialdemo­kratiske fraksjon og dannet en selvstendig bolsjevikisk fraksjon.

De bolsjevikiske deputerte opptrådte i dumaen med revolu­sjonære taler, hvor de avslørte selvherskerdømmets system, rettet interpellasjoner til regjeringen om overgrep som hadde funnet sted mot arbeiderne, om kapitalistenes umenneskelige utbytting av arbeiderne.

De opptrådte i dumaen også i jordspørsmålet og oppfordret i sine taler bøndene til kamp mot de feudale godseiere og av­slørte kadettpartiet, som var mot konfiskasjon av godseierjorda og mot at den skulle overgis til bøndene.

Bolsjevikene la fram et lovutkast i riksdumaen om 8-timers arbeidsdag, som naturligvis ikke ble vedtatt av svartehundredumaen, men som spilte en stor rolle i agitasjonen.

Den bolsjevikiske fraksjon i dumaen var nøye forbundet med partiets sentralkomité, med Lenin, og mottok anvisninger av ham. Under kamerat Stalins opphold i Petersburg ble den umiddelbart ledet av ham.

De bolsjevikiske deputerte begrenset ikke sitt arbeid til du­maen, men utfoldet stor virksomhet også utenfor dumaen. De dro ut til fabrikkene og bedriftene, de reiste ut til arbeidersentrene i landet med foredrag, fikk i stand hemmelige møter hvor de forklarte partiets vedtak og dannet nye partiorganisasjoner. De deputerte forente på en dyktig måte den legale virksomhet med det illegale underjordiske arbeid.

3. Bolsjevikenes seier i de legale organisasjonene. Fortsatt vekst i den revolusjonære bevegelse. På terskelen til den imperialis­tiske krig.

Bolsjevikenes parti viste i denne perioden mønsterverdige eksempler på ledelse av alle former og utslag av proletariatets klassekamp. Det bygde illegale organisasjoner. Det ga ut illegale flygeblad. Det utførte et hemmelig revolusjonært arbeid blant massene. Samtidig fikk det mer og mer ledelsen i de forskjellige legale organisasjonene av arbeiderklassen. Partiet søkte å erobre fagforeningene, Folkets hus, kveldsuniversitetene, klubbene og for- sikringsinstitusjonene. Disse legale organisasjonene hadde lenge vært et tilholdssted for likvidatorene. Bolsjevikene opptok en energisk kamp for å forvandle de legale organisasjoner til støtte­punkter for det bolsjevikiske parti. Bolsjevikene kombinerte på en ypperlig måte det illegale arbeid med det legale og vant fler­tallet av fagforeningene i begge hovedsteder over på sin side. Særlig glimrende var bolsjevikenes seier i 1913 ved styrevalgene i metallarbeidernes fagforening i Petersburg: på et møte av 3000 metallarbeidere stemte knapt 150 for likvidatorene.

Det samme var tilfelle med en legal organisasjon som den sosialdemokratiske fraksjon i den fjerde riksduma. Skjønt mensje­vikene i dumaen hadde 7 deputerte og bolsjevikene 6 deputerte, representerte den mensjevikiske sjumanns-gruppa, som hovedsake­lig var kommet fra andre distrikter enn arbeiderdistriktene, neppe en femtedel av arbeiderklassen, mens den bolsjevikiske seksmannsgruppa, som var utgått fra de viktigste industrisentrer i landet (Petersburg, Moskva, Ivanovo-Vosnesensk, Kostroma, Jekaterinoslav, Kharkov), representerte mer en fire femtedeler av landets arbeiderklasse. Arbeiderne betraktet seksmanns-gruppa (Badajev, Petrovski og andre) og ikke sjumannsgruppa som sine deputerte.

Det lyktes bolsjevikene å erobre de legale organisasjonene fordi de trass i tsarismens rasende forfølgelser og opphissingstrafikken fra likvidatorenes og trotskistenes side, greidde å bevare det illegale parti og den faste disiplin i sine rekker, fordi de standhaftig for­svarte arbeiderklassens interesser, var nøye forbundet med mas­sene og førte en uforsonlig kamp mot arbeiderbevegelsens fiender.

Såleis gikk bolsjevikene fra seier til seier over hele linjen i de legale organisasjonene, mens mensjevikene led det ene neder­lag etter det andre. Både når det gjaldt agitasjonen fra dumatribunen og når det gjaldt arbeiderpressen og andre legale arbei­derorganisasjoner, ble mensjevikene trengt i bakgrunnen. Grepet av den revolusjonære bevegelse sluttet arbeiderklassen avgjort opp om bolsjevikene, men de avviste mensjevikene.

I tillegg til alt dette spilte mensjevikene bankerott også i det nasjonale spørsmål. Den revolusjonære bevegelse i Russlands grensedistrikter krevde et klart program i det nasjonale spørsmål Men mensjevikene hadde ikke noe program, hvis en da ikke skal regne med Bunds «kulturelle autonomi», som ikke kunne tilfreds­stille noen. Bare bolsjevikene hadde et marxistisk program i det nasjonale spørsmål, et program som var lagt fram i kamerat Stalins artikkel: «Marxismen og det nasjonale spørsmål», og i Lenins artikler «Om nasjonenes selvbestemmelsesrett» og «Kritiske be­merkninger til det nasjonale spørsmål».

Det var ikke noe rart i at augustblokken etter slike nederlag for mensjevismen begynte å ryste i alle sine sammenføyninger. Sammensatt som den var av uensartede elementer, kunne den ikke stå seg imot bolsjevikenes framstøt og begynte å løse seg opp i sine enkelte deler. Augustblokken som var skapt for å kjempe mot bolsjevikene, løste seg snart opp under bolsjevikenes slag. Først gikk «Vperjod»-folkene (Bogdanov, Lunatsjarski og andre) ut av blokken, deretter gikk lettlenderne ut, senere forsvant de øvrige hver til sin kant.

Etter at likvidatorene hadde lidd nederlag i kampen mot bolsje­vikene, vendte de seg til Den 2. internasjonale for å få hjelp. Den 2. internasjonale kom dem også til hjelp. Under påskudd av å ville «forsone» bolsjevikene og likvidatorene, under påskudd av å ville opprette «fred i partiet» krevde Den 2. internasjonale at bolsjevikene skulle innstille sin kritikk av likvidatorenes kompro­miss politikk. Men bolsjevikene var uforsonlige: de avslo å bøye seg for vedtakene fra den opportunistiske 2. internasjonale og gikk ikke med på noen som helst innrømmelser.

Bolsjevikenes seier i de legale organisasjonene var ikke og kunne ikke være noen tilfeldighet. Ikke bare det at bolsjevikene var de eneste som hadde en riktig marxistisk teori, et klart pro­gram og et kampherdet revolusjonært proletarisk parti gjorde at seiren ikke var noen tilfeldighet — men også det at bolsjevikenes seier var et uttrykk for veksten i det revolusjonære oppsving er en grunn til at seieren ikke var tilfeldig.

Arbeidernes revolusjonære bevegelse fikk stadig større omfang og grep om seg til nye byer og distrikter. Fra begynnelsen av 1914 var det så langt fra at arbeidernes streiker stilnet av, at de tvertom utviklet seg med ny kraft. Streikene ble mer og mer hårdnakket, de omfattet et stadig større antall arbeidere. Den 9. (22.) januar streiket 250 000 arbeidere, av dem 140 000 i Petersburg. Den I. mai streiket over en halv million, av dem mer enn 250 000 i Petersburg. Under streikene viste arbeiderne en ualminnelig standhaftighet. På Obukhovverkene i Petersburg varte streiken mer enn to måneder, på Lessnerverkene om lag 3 måneder. Masse- forgiftninger på en rekke bedrifter i Petersburg fremkalte en streik av 115 000 arbeidere, og denne streiken ble fulgt av demonstra­sjoner. Bevegelsen fortsatte å vokse. I alt streiket i første halvdel av 1914 (begynnelsen av juli også medregnet) 1 425 000 arbeidere.

I mai begynte en generalstreik av arbeiderne i oljeindustrien i Baku, en streik som tiltrakk seg hele det russiske proletariats oppmerksomhet. Streiken foregikk organisert. Den 20. juni fant det i Baku sted en demonstrasjon av 20 000 arbeidere. Politiet traff bestialske forholdsregler mot Bakuarbeiderne. Som tegn på protest og solidaritet med arbeiderne i Baku brøt det i Moskva ut en streik som forplantet seg til andre distrikter.

Den 3. juli ble det holdt et massemøte på Putilovverkene i Petersburg i samband med streiken i Baku. Politiet skjøt på arbei­derne. En veldig forbitrelse grep proletariatet i Petersburg. Den 4. (17.) juli streiket etter oppfordring av partiets Petersburgkomité 90 000 arbeidere som tegn på sin protest, den 7. juli streiket 130000, den 8. juli 150 000, den 11. juli 200 000.

Alle bedrifter ble grepet av uroen, over alt ble det holdt møter og demonstrasjoner. Det gikk så vidt at arbeiderne forsøkte å reise barrikader. Det ble også bygd barrikader i Baku og Lodz. På en rekke steder skjøt politiet på arbeiderne. For å slå bevegel­sen ned grep regjeringen til «ekstraordinære» åtgjerder, hoved­staden ble gjort om til en militærleir, «Pravda» ble forbudt.

Men på denne tid opptrådte det på scenen en ny kraft av internasjonal karakter — den imperialistiske krig — som kom til å forandre begivenhetenes gang. Nettopp på den tid da de revolu­sjonære julibegivenheter fant sted, kom den franske president, Poincaré til Petersburg for å føre forhandlinger med tsaren om den forestående krig. Noen dager etter erklærte Tyskland Russ­land krig. Tsarregjeringen nyttet krigen til å knuse de bolsje­vikiske organisasjoner og undertrykke arbeiderbevegelsen. Opp­svinget i revolusjonen ble avbrutt av verdenskrigen, som tsar­regjeringen søkte som en redning fra revolusjonen.

Kort sammendrag

Under det nye revolusjonære oppsvinget (1912—1914). sto bol­sjevikenes parti i spissen for arbeiderbevegelsen og førte den under bolsjevikiske paroler framover til en ny revolusjon. Partiet forsto å virkeliggjøre foreningen av det illegale arbeid med det legale. Det brøt motstanden fra likvidatorene og deres venner — trotskistene og otsovistene —, fikk ledelsen over alle former for den legale bevegelse og gjorde de legale organisasjonene til støtte­punkter for sitt revolusjonære arbeid.

I kamp mot arbeiderklassens fiender og deres agenter i arbei­derbevegelsen styrket partiet sine rekker og utvidet sine forbin­delser med arbeiderklassen. Partiet utnyttet i bred målestokk dumatribunen til revolusjonær agitasjon, skapte den ypperlige proletariske masseavisen «Pravda» og oppdro dermed en ny genera­sjon av revolusjonære arbeidere — «pravdistene». Dette lag av arbeiderne forble under den imperialistiske krig tro mot internasjonalismens og den proletariske revolusjons fane. De utgjorde senere kjernen i det bolsjevikiske parti i oktoberrevolusjonens dager i 1917.

På terskelen til den imperialistiske krig ledet partiet arbeider­klassens revolusjonære aksjoner. Dette var forpostfektninger som ble avbrutt av den imperialistiske krig, men som ble gjenopptatt senere, etter tre år, for å styrte tsarismen. Det bolsjevikiske parti trådte inn i den imperialistiske krigs vanskelige periode med den proletariske internasjonalismes fane foldet ut.

Kapitel VI. Bolsjevikenes parti i den imperialistiske krigs periode. Den annen revolusjon i Russland (1914—mars 1917)

1. Utbruddet av og årsakene til den imperialistiske krig.

Den 14. (27.) juli 1914 erklærte tsarregjeringen alminnelig mobilisering. Den 19. juli (1. august) erklærte Tyskland Russ­land krig.

Russland trådte i krig.

Alt lenge før krigen begynte hadde Lenin og bolsjevikene for­utsett at den var uunngåelig. På sosialistenes internasjonale kong­resser opptrådte Lenin med sine framlegg som tok sikte på å trekke opp en revolusjonær linje for sosialistenes opptreden i tilfelle av at krigen skulle bryte ut.

Lenin pekte på at kriger er en uunngåelig følgesvenn til kapitalismen. Røving av fremmed jord, okkupasjon og utplynd­ring av koloniene, erobring av nye markeder har gang på gang vært årsaken til erobringskriger ført av kapitalistiske stater. Kri­gen er for de kapitalistiske land en likeså naturlig og lovmessig tilstand som utbyttingen av arbeiderklassen.

Særlig ble krigene uunngåelige da kapitalismen i slutten av det 19. og begynnelsen av 20. århundre definitivt vokste over i sitt høyeste og siste utviklingstrinn — imperialismen. Under imperia­lismen fikk de mektige kapitalsammenslutninger (monopolene) og bankene den avgjørende rolle i de kapitalistiske staters liv. Finanskapitalen ble herre i de kapitalistiske stater. Finanskapi­talen krevde nye markeder, erobring av nye kolonier, nye om­råder for kapitaleksport, nye råstoffkilder.

Men allerede i slutten av det 19. århundre var hele jordklodens territorium delt opp mellom de kapitalistiske stater. Imidlertid foregår utviklingen av kapitalismen i imperialismens epoke ytterst ujevnt og springende: noen land som tidligere var på første plass, utvikler sin industri forholdsvis langsomt, mens andre, som tid­ligere var tilbakeliggende, innhenter og går forbi dem i hurtige sprang. Forholdet mellom de imperialistiske staters økonomiske og militære krefter forandret seg. Det oppsto en trang til å dele verden på ny. Kampen om nyoppdelingen av verden gjorde en imperialistisk krig uunngåelig. Krigen 1914 var en krig om nyoppdeling av verden og innflytelsessfærene. Den var lenge blitt forberedt av alle de imperialistiske statene. De som bar skylden for den, var imperialistene i alle land.

Men især ble denne krigen forberedt av Tyskland og Øster­rike på den ene siden, og på den andre av Frankrike og England og av Russland, som var avhengig av Frankrike og England. I 1907 oppsto tremaktsforbundet eller ententen, et forbund mellom Eng­land, Frankrike og Russland. Et annet imperialistisk forbund ut- gjordes av Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia. Men Italia gikk i begynnelsen av krigen 1914 ut av dette forbundet og sluttet seg siden til ententen. Tyskland og Østerrike-Ungarn ble støttet av Bulgaria og Tyrkia.

Tyskland forberedte seg til den imperialistiske krig for å ta kolonier fra England og Frankrike og for å ta fra Russland Ukraina, Polen og de baltiske land. Tyskland truet Englands herredømme i Det nære Østen ved å bygge Bagdad-jernbanen. England fryktet Tysklands økende opprustning til sjøs.

Tsar-Russland strevde etter å dele opp Tyrkia, det drømte om å erobre stredene fra Svartehavet til Middelhavet (Dardanellene) og om å erobre Konstantinopel. I tsarregjeringens planer inngikk likeledes erobringen av Galitsja, som var en del av Østerrike- Ungarn.

England søkte ved hjelp av krigen å knuse sin farlige kon­kurrent, Tyskland, hvis varer før krigen mer og mer tok til å fortrenge de engelske varene fra verdensmarkedet. Dessuten hadde England til hensikt å ta Mesopotamia og Palestina fra Tyrkia og sette seg grundig fast i Egypt.

De franske kapitalistene ønsket å ta fra Tyskland Saarbassenget som er rikt på kull og Elsass-Lothringen som er rikt på jern. Det sistnevnte var blitt tatt fra Frankrike av Tyskland i krigen 1870 -71.

Det var såleis meget store motsetninger mellom de to grupper av kapitalistiske stater som førte til den imperialistiske krig.

Denne røverkrig om nyoppdelingen av verden berørte interes­sene til alle imperialistiske land, og derfor ble senere Japan, De forente stater og en rekke andre stater trukket inn i den.

Krigen ble til en verdenskrig.

Den imperialistiske krig var blitt forberedt av borgerskapet i dyp hemmelighet for folkene. Da krigen brøt ut, forsøkte hver imperialistisk regjering å bevise at det ikke var den som hadde overfalt naboen, men at den selv var blitt overfalt. Borgerskapet bedro folket, idet det skjulte de virkelige mål for krigen, dens imperialistiske erobringskarakter. Hver imperialistisk regjering er­klærte at krigen ble ført for å forsvare dens eget land.

Bogerskapet ble hjulpet med å bedra folket av opportunistene i Den 2. internasjonale. Sosialdemokratene i Den 2. internasjo­nale forrådte nederdrektig sosialismens sak, den internasjonale proletariske solidaritets sak. De unnlot ikke bare å opptre mot kri­gen, men hjalp tvert imot borgerskapet med å hisse arbeiderne og bøndene i de krigførende statene opp mot hverandre under dekke av å forsvare fedrelandet.

Russland trådte ikke tilfeldig inn i den imperialistiske krig på ententens — Frankrikes og Englands side. En må være klar over at de viktigste industrigrener i Russland før 1914 befant seg i hendene på utenlandsk kapital, hovedsakelig fransk, engelsk og belgisk, det vil si ententelandenes. De viktigste metallurgiske bedrifter i Russland befant seg i hendene på franske kapitalister. I det hele var nesten tre fjerdedeler (72 prosent) av metallurgien avhengig av utenlandsk kapital. I steinkullindustrien — i Donbassenget — var forholdet det samme. Om lag halvparten av olje­utvinningen var i hendene på engelsk-fransk kapital. En betyde­lig del av utbyttet av den russiske industri gikk til utenlandske, fortrinnsvis engelsk-franske banker. Alle disse forhold sammen med de milliardlån som tsaren hadde tatt opp i Frankrike og England, lenket tsarismen til den engelsk-franske imperialisme, gjorde Russland tributtpliktig overfor disse land, gjorde det til deres halvkoloni.

Det russiske borgerskap trodde, da det begynte krigen, at det kunne bedre sin stilling ved den: erobre nye markeder, berike seg på krigsbestillingene og leveransene og samtidig undertrykke den revolusjonære bevegelse ved å utnytte krigssituasjonen.

Det tsaristiske Russland trådte uforberedt inn i krigen. Russlands industri sto sterkt tilbake for de andre kapitalistiske lands. Den besto i overveiende grad av gamle fabrikker og bedrifter med utslitt utstyr. Landbruket kunne på grunn av de halvfeudale jord-eiendomsforhold og fattigdommen og elendigheten blant bondemassene ikke danne noen stabil økonomisk basis for en langvarig krig.

Tsaren støttet seg hovedsakelig på de feudale godseierne. De reaksjonære storgodseiere i blokk med storkapitalistene spilte herrer i landet og i riksdumaen. De støttet helt og fullt tsar- regjeringens innen- og utenrikspolitikk. Det russiske imperialis­tiske borgerskap satte sitt håp til tsarens selvherskerdømme som den pansrede neve, som kunne sikre det erobring av nye markeder og nye landområder på den ene side og undertrykke arbeidernes og bøndenes revolusjonære bevegelse på den andre.

Det liberale borgerskaps parti — kadettene — framstilte seg som opposisjon, men støttet tsarregjeringen uten forbehold i utenrikspolitikken.

De sosialrevolusjonæres og mensjevikenes småborgerlige par­tier, som maskerte seg med sosialismens fane, hjalp fra krigens første begynnelse borgerskapet med å bedra folket og skjule krigens imperialistiske røverkarakter. De forkynte at det var nødvendig å forsvare det borgerlige «fedreland» mot de «prøysiske barbarer», støttet «borgfred«politikken og hjalp på den måten den russiske tsars regjering med å føre krigen på samme måten som de tyske sosialdemokrater hjalp den tyske keisers regjering med å føre kri­gen mot de «russiske barbarer».

Bare bolsjevikenes parti forble tro mot den revolusjonære internasjonalismens stolte fane og sto urokkelig fast på det marx­istiske standpunkt, på energisk kamp mot tsarens selvherskerdømme, mot godseierne og kapitalistene, mot den imperialistiske krig. Allerede fra krigens første dager tok det bolsjevikiske parti det standpunkt at krigen ikke var begynt for å forsvare fedre­landet, men for å erobre fremmede land, for å utplyndre frem­mede folk til fordel for godseierne og kapitalistene, og at arbei­derne måtte føre en energisk krig mot denne krigen.

Arbeiderklassen støttet bolsjevikenes parti.

Den borgerlige hurra-patriotismen, som i begynnelsen av krigen hadde grepet de intellektuelle og kulaklagene blant bøn­dene, smittet riktignok også en viss del av arbeiderne. Men dette var fortrinnsvis medlemmer av bandittorganisasjonen «Det rus­siske folks forbund», og så en del av de sosialrevolusjonært og mensjevikisk innstilte arbeidere. De avspeilte naturligvis ikke og kunne ikke avspeile stemningen i arbeiderklassen. Det var nettopp disse elementer som deltok i borgerskapets sjåvinistiske demonstrasjoner, som ble organisert av tsarregjeringen i krigens første dager.

2. Partiene i Den 2. internasjonale går over på sine imperialistiske regjeringers side. Den 2. internasjonale faller fra hverandre i atskilte sosialsjåvinistiske partier.

Mer enn en gang hadde Lenin advart mot opportunismen i Den 2. internasjonale og mot vaklingen hos dens ledere. Han hadde stadig understreket at lederne for Den 2. internasjonale bare i ord var imot krigen, at de i tilfelle krigen kom, kunne for­andre sin holdning og løpe over på det imperialistiske borgerskaps side, at de kunne bli tilhengere av krigen. Allerede krigens første dager bekreftet det Lenin hadde forutsett.

I 1910 ble det på Den 2. internasjonales kongress i Køben­havn vedtatt en beslutning om at sosialistene i parlamentene skulle stemme mot krigsbevilgninger. Under krigen på Balkan i 1912 erklærte Den 2. internasjonales verdenskongress i Basel at arbei­derne i alle land anser det som en forbrytelse å skyte på hver­andre for å øke kapitalistenes profitt. Slik het det i ord, i reso­lusjonene.

Men da den imperialistiske krig brøt ut, og disse vedtakene skulle settes ut i livet, viste lederne for Den 2. internasjonale seg som forrædere og svikere mot proletariatet, de viste seg som borgerskapets tjenere — de ble tilhengere av krigen.

Den 4. august 1914 stemte det tyske sosialdemokrati i nasjonal­forsamlingen for krigsbevilgningene, for understøttelsen av den imperialistiske krig. Det samme gjorde det overveiende flertall av sosialistene i Frankrike, England, Belgia og andre land.

Den 2. internasjonale opphørte å eksistere. Den var i virke­ligheten smuldret opp i enkelte sosialsjåvinistiske partier som førte krig mot hverandre.

Førerne for de sosialistiske partier forrådte proletariatet, gikk over til sosial-sjåvinismens standpunkt og opptrådte som for­svarere av det imperialistiske borgerskap. De hjalp de imperia­listiske regjeringer med å fordumme arbeiderklassen og forgifte den med nasjonalismens gift. Disse sosialforrædere begynte under dekke av å forsvare fedrelandet å hisse de tyske arbeidere opp mot de franske, og de engelske og franske mot de tyske. Bare et lite mindretall innenfor Den 2. internasjonale holdt fast ved det internasjonalistiske standpunkt og gikk mot strømmen, riktignok ikke helt tillitsfullt og ikke helt bestemt, men likevel mot strømmen.

Bare bolsjevikenes parti heiste straks og uten vakling fanen til besluttsom kamp mot den imperialistiske krig. I tesene om krigen som Lenin skrev høsten 1914, pekte han på at Den 2. internasjonales fall ikke var noen tilfellighet. Den 2. internasjo­nale var blitt ødelagt av opportunistene, som de beste represen­tanter for det revolusjonære proletariat lenge hadde advart mot.

Den 2. internasjonales partier var også før krigen smittet av opportunismen. Opportunistene forkynte åpent at en måtte oppgi den revolusjonære kampen, de forkynte teorien om «kapitalis­mens fredelige innvoksing i sosialismen». Den 2. internasjonale ville ikke kjempe mot opportunismen, den gikk inn for fred med den og ga den høve til å befeste seg. Den 2. internasjonale holdt seg til en forsoningsvennlig politikk overfor opportunismen, og ble derfor selv opportunistisk.

Med en del av profitten fra koloniene, fra utbyttingen av de tilbakeliggende land bestakk det imperialistiske borgerskap system­atisk det øvre lag av de kvalifiserte arbeidere, det såkalte arbeider- aristokrati, ved hjelp av høyere arbeidslønn og andre almisser. Av dette lag av arbeidere utgikk det mange ledere for fagfor­eningene og kooperasjonen, representanter i kommunestyrene og parlamentene, journalister og funksjonærer i de sosialdemokra­tiske organisasjonene. Da krigen brøt ut, ble disse folk av frykt for å miste sin stilling motstandere av revolusjonen, ble de de mest nidkjære forsvarere av sitt borgerskap, av sine imperialistiske regjeringer.

Opportunistene ble sosialsjåvinister.

Sosialsjåvinistene, deriblant de russiske mensjeviker og sosial- revolusjonære, preket klassefred mellom arbeidere og borger­skap i sitt eget land og krig utad mot andre folk. De bedro massene med omsyn til hvem som virkelig var skyld i krigen, og erklærte at borgerskapet i deres land ikke var skyld i krigen. Mange sosialsjåvinister ble ministre i de imperialistiske regjerin­ger i sine land.

Ikke mindre farlig for proletariatets sak var de skjulte sosial­sjåvinister, de såkalte sentrister. Sentristene — Kautsky, Trotski, Martov og andre — rettferdiggjorde og forsvarte de åpne sosial­sjåvinistene, de forrådte følgelig proletariatet sammen med sosial­sjåvinistene, idet de skjulte sitt forræderi under «venstre»-fraser om kamp mot krigen, fraser som tok sikte på å bedra arbeider­klassen. I virkeligheten støttet sentristene krigen, for sentristénes framlegg om ikke å stemme mot krigsbevilgningene og begrense seg til å avholde seg fra å stemme ved avstemningen om krigs­bevilgningene, betydde å støtte krigen. Likesom sosialsjåvinistene krevde de at klassekampen skulle innstilles under krigen for ikke å hindre deres egen imperialistiske regjering i å føre krigen. Sentristen Trotski gikk i alle de viktigste spørsmålene om krigen og sosialismen mot Lenin, mot det bolsjevikiske parti.

Lenin begynte allerede fra krigens første dager å samle kref­tene for å danne en ny internasjonale, Den 3. internasjonale. Alle­rede i manifestet mot krigen i november 1914 stilte det bolsjevikiske partis sentralkomite oppgaven å grunlegge en 3. interna­sjonale istedenfor Den 2. internasjonale som hadde gjort bankerott på en så skammelig måte.

1 februar 1915 opptrådte kamerat Litvinov etter oppdrag av Lenin på en konferanse av sosialister fra ententelandene som ble holdt i London. Litvinov krevde at sosialistene (Vandervelde, Sembat og Guesde) skulle tre ut av de borgerlige regjeringer i Belgia og Frankrike, at sosialistene skulle bryte fullstendig med imperialistene og oppgi samarbeidet med dem. Han krevde av alle sosialister at de skulle føre en energisk kamp mot sine imperia­listiske regjeringer og fordømme stemmegivningen for krigsbevilgningene. Men Litvinovs stemme fant ingen gjenklang på denne konferansen.

I begynnelsen av september 1915 holdtes den første konferan­sen av internasjonalistene i Zimmerwald. Lenin kalte denne kon­feransen det «første skritt» i utviklingen av den internasjonale bevegelse mot krigen. Lenin fikk på denne konferansen dannet Zimmerwald vestregruppe. Men i denne Zimmerwald venstre­gruppe var det bare bolsjevikenes parti med Lenin i spissen som inntok en helt ut konsekvent holdning mot krigen. Zimmerwald venstregruppe utga på tysk tidsskriftet «Vorbote», hvor det ble offentliggjort artikler av Lenin.

I 1916 lyktes det å innkalle den annen konferanse av inter­nasjonalistene i den sveitsiske landsbyen Kiental. Den kalles den annen Zimmerwaldkonferanse. På denne tid hadde det i nesten alle land skilt seg ut grupper av internasjonalister, og bruddet mellom de internasjonalistiske elementer og sosialsjåvinistene kom skarpere fram. Men det viktigste var at selve massene på denne tid under innflytelse av krigen og de ulykker den hadde framkalt, hadde begynt å radikaliseres. Kiental-manifestet ble utarbeidd som resultat av et kompromiss mellom forskjellige grupper som kjempet mot hverandre på denne konferansen. Det var et skritt framover sammenliknet med Zimmerwald-manifestet.

Men heller ikke Kiental-konferansen godtok de grunnleggende prinsipper i bolsjevikenes politikk: forvandling av den imperia­listiske krig til borgerkrig, nederlag i krigen for ens egne imperia­listiske regjeringer, organiseringen av Den 3. internasjonale. Ikke desto mindre bidro Kiental-konferansen til å skille ut de internasjonalistiske elementer som senere dannet Den kommunistiske 3. internasjonale.

Lenin kritiserte de feil som ble begått av de inkonsekvente internasjonalister blant venstre-sosialdemokratene, f. eks. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, men hjalp dem samtidig til å innta en riktig holdning.

3. Det bolsjevikiske partis teori og taktikk i spørsmålene om krigen, freden og revolusjonen.

Bolsjevikene var ikke rett og slett pasifister (tilhengere av freden), som sukket etter fred og innskrenket seg til å drive propa­ganda for freden, slik som flertallet av venstre-sosialdemokratene gjorde det. Bolsjevikene gikk inn for en aktiv revolusjonær kamp for freden, helt til omstyrting av det krigslystne imperialistiske borgerskap. Bolsjevikene knyttet fredens sak sammen med kam­pen for den proletariske revolusjons seier, idet de mente at det sikreste middel for å få slutt på krigen og oppnå en rettferdig fred, en fred uten anneksjoner og skadeserstatninger, var å styrte det imperialistiske borgerskaps makt.

Mot den mensjevikisk-sosialrevolusjonære avstandtaken fra revo­lusjonen og den forræderske parolen om å bevare «borgfreden» under krigen, stilte bolsjevikene opp parolen om å «forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig». Denne parolen betydde at det arbeidende folk, medregnet de væpnede arbeidere og bøn­der i soldatuniform, måtte vende våpnene mot sitt eget borger­skap og styrte dets makt, hvis de ville fri seg fra krigen og oppnå en rettferdig fred.

Mot den mensjevikisk-sosialrevolusjonære politikk som gikk ut på å forsvare det borgerlige fedreland, gikk bolsjevikene inn for en politikk som tok sikte på «nederlag for ens egen regjering i den imperialistiske krig». Dette betydde at det var nødvendig å stemme mot krigsbevilgningene, danne illegale revolusjonære organisasjoner i hæren, støtte forbrødringen mellom soldatene ved fronten, organisere revolusjonære aksjoner av arbeiderne og bøn­dene mot krigen og utvikle disse aksjonene til oppstand mot ens egen imperialistiske regjering.

Bolsjevikene mente at det minste onde for folket i den impe­rialistiske krig ville være et militært nederlag for tsarregjeringen, for det ville lette folkets seier over tsarismen og lette en fram­gangsrik kamp fra arbeiderklassens side for frigjøring fra det kapitalistiske slaveri og de imperialistiske kriger. I samband med dette mente Lenin at ikke bare de russiske revolusjonære, men også arbeiderklassens revolusjonære partier i alle krigførende land måtte gjennomføre en politikk som tok sikte på nederlag for ens egen imperialistiske regjering.

Bolsjevikene var ikke imot enhver krig. De var bare imot erobringskrig, mot den imperialistiske krig. Bolsjevikene mente at det forekommer to slags kriger:

a) en rettferdig krig, som ikke er en erobringskrig, men en frigjøringskrig, som enten har som mål å forsvare folket mot over­fall utenfra og forsøk på å undertrykke det, eller å frigjøre folket for kapitalismens slaveri, eller endelig å frigjøre koloniene og de avhengige landene fra imperialismens åk, og

b) en urettferdig krig, en erobringskrig, som har til mål å erobre og undertrykke fremmede land, fremmede folk.

Bolsjevikene støttet en krig av førstnevnte slag. Hva angår en krig av det annet slag, mente bolsjevikene at det måtte føres en energisk kamp mot den, helt til revolusjon, helt til omstyrting av ens egen imperialistiske regjering.

En veldig betydning for arbeiderklassen i hele verden hadde Lenins teoretiske arbeider under krigen. Våren 1916 skrev Lenin verket: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium». Lenin viste i denne boka at imperialismen er kapitalismens høyeste stadium, da den allerede har forvandlet seg fra en «progressiv» kapitalisme til en snyltende kapitalisme, til en råtnende kapita­lisme, at imperialismen er døende kapitalisme. Dette betyr natur­ligvis ikke at kapitalismen vil dø bort av seg selv uten proletari­atets revolusjon, det betyr ikke at den, morken som den er helt inn i margen, vil råtne på rota av seg selv. Lenin lærte alltid at uten arbeiderklassens revolusjon er det umulig å styrte kapita­lismen. Når Lenin definerte imperialismen som døende kapita­lisme, viste han derfor samtidig i denne boka at «imperialismen er terskelen til proletariatets sosiale revolusjon».

Lenin viste at kapitalismens åk i imperialismens epoke blir tyngre og tyngre, at proletariatets forbitrelse mot kapitalismens grunnvoller vokser under imperialismen, at elementer til et revo­lusjonært utbrudd hoper seg opp i de kapitalistiske land.

Lenin viste at i imperialismens epoke skjerpes den revolusjo­nære krise i de koloniale og avhengige land, at det vokser fram opprørskrefter mot imperialismen, elementer til en frigjørings­krig mot imperialismen.

Lenin viste at under imperialismens vilkår skjerpes ujevnheten i utviklingen og motsetningene i kapitalismen i særlig grad, at kampen om markedene for vareavsetning og kapitaleksport, kampen om koloniene, om råstoffkildene gjør periodiske imperia­listiske kriger for en nyoppdeling av verden uunngåelige.

Lenin viste at nettopp som følge av denne ujevnheten i kapi­talismens utvikling bryter det ut imperialistiske kriger, som svekker imperialismens krefter og gjør det mulig å bryte gjennom imperialismens front der hvor den har sitt svakeste punkt.

På grunnlag av alt dette kom Lenin til den slutning at det ville være mulig for proletariatet å bryte igjennom imperialis­mens front enten på ett sted eller på flere steder, at det ville være mulig for sosialismen å seire til å begynne med i noen land eller endog i et enkelt land, at en samtidig seier for sosialismen i alle land ville være umulig som følge av ujevnheten i kapitalismens utvikling i disse landene, at sosialismen til å begynne med ville seire i ett land eller noen land, mens de øvrige land i noen tid ville fortsette å være borgerlige land.

Her er formuleringen av denne geniale slutning som Lenin ga i to forskjellige artikler, som ble skrevet under den imperialis­tiske krig:

1) «Ujevnheten i den økonomiske og politiske utvikling er en ubetinget lov for kapitalismen. Herav følger at sosia­lismens seier til å begynne med er mulig i noen eller endog et enkelt kapitalistisk land. Etter å ha ekspropriert kapi­talistene og organisert en sosialistisk produksjon hos seg, ville dette lands seierrike proletariat reise seg mot den øvrige, kapitalistiske verden, trekke til seg de andre lands undertrykte klasser . . .» (Fra artikkelen «Om parolen Europas forente stater,» skrevet i august 1915, Lenin, Verker i utvalg, bd. V, s. 128, norsk utg.)

2) «Kapitalismens utvikling foregår i høyeste grad ujevnt i de forskjellige land. Annerledes kan det heller ikke være under vareproduksjonen. Herav følger den urokkelige slutning: Sosialismen kan ikke seire samtidig i alle land. Den vil til å begynne med seire i ett eller noen land, mens de øvrige for en viss tid vil vedbli å være borgerlige eller førborgerlige. Dette må framkalle ikke bare gnidninger, men også direkte bestrebelser hos borgerskapet i de andre landene på å knuse den sosialistiske stats seierrike proletariat. I disse tilfelle ville en krig fra vår side være berettiget og rettferdig. Det ville være en krig for sosialismen, for å fri­gjøre andre folk fra borgerskapet.» (Fra artikkelen «Den proletariske revolusjons militære program», skrevet høsten 1916, Lenin, Samlede verker, bd. IXX, s. 325 russisk utg.)

Dette var en ny, fullendt teori om den sosialistiske revolusjon, en teori om muligheten av sosialismens seier i enkelte land, om betingelsene for dens seier, om perspektivene for dens seier, en teori hvis grunnlag Lenin hadde trukket opp allerede i 1905 i brosjyren «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demo­kratiske revolusjon».

Den skilte seg i bunn og grunn fra den oppfatning som var gjengs blant marxistene i den før imperialistiske kapitalismes periode, da marxistene mente at sosialismens seier i et enkelt land var umulig, at sosialismens seier ville foregå samtidig i alle siviliserte land. På grunnlag av de data om den imperialistiske kapitalisme som Lenin la fram i sin glimrende bok «Imperialis­men som kapitalismens høyeste stadium», omstyrtet han denne oppfatningen som foreldet og la fram en ny teoretisk oppfatning som betrakter sosialismens samtidige seier i alle land som umulig, men derimot anerkjenner sosialismens seier i ett enkelt kapitalis­tisk land som mulig.

Den uvurderlige betydning av Lenins teori om den sosialis­tiske revolusjon består ikke bare i at den har beriket marxismen med en ny teori og utviklet den videre. Dens betydning består dessuten i at den gir proletarene i de enkelte land et revolusjo­nært perspektiv, frigjør deres initiativ for et stormangrep på deres eget nasjonale borgerskap, lærer dem å utnytte krigssituasjonen til å organisere et slikt stormangrep, og styrker deres tro på den proletariske revolusjons seier.

Slik var bolsjevikenes teoretiske og taktiske innstilling i spørs­målene om krigen, freden og revolusjonen.

På grunnlag av denne innstillingen gjennomførte bolsjevi­kene sitt praktiske arbeid i Russland.

Trass i de grusomme politiforfølgelser foretok de bolsjevikiske dumarepresentantene Badajev, Petrovski, Muranov, Samoilov og Sjagov i begynnelsen av krigen en rundreise til en rekke organisasjoner med foredrag om bolsjevikenes stilling til krigen og revolusjonen. I november 1914 ble det organisert en konfe­ranse av den bolsjevikiske fraksjon i riksdumaen for å drøfte spørsmålet om stillingen til krigen. Den tredje dagen ble samt­lige deltakere på denne konferansen arrestert, mens alle var til stede. Retten dømte alle deputerte til tap av sine rettigheter og forvisning til Øst-Sibir. Tsarregjeringen anklagde de bolsjevi­kiske deputerte i riksdumaen for «høyforræderi».

Det bilde av dumarepresentantenes virksomhet som ble rullet opp i retten, gjorde vårt parti ære. De bolsjevikiske deputerte oppførte seg modig overfor den tsaristiske rett, og forvandlet den til en tribune for å avsløre tsarismens erobringspolitikk.

En helt annen opptreden viste Kamenev, som også var truk­ket for retten i denne saka. Som følge av sin feighet tok han avstand fra det bolsjevikiske partis politikk straks han følte han var i fare. Kamenev erklærte for retten at han ikke var enig med bolsjevikene i spørsmålet om krigen, og som bevis på dette ba han om å få innstevnet mensjeviken Jordanski som vitne.

Et stort arbeid utførte bolsjevikene mot krigsindustrikomitéene som sørget for forsyningene til krigen, og mot mensjevikenes forsøk på å innordne arbeiderne under det imperialistiske borgerskaps innflytelse. Borgerskapet var i høyeste grad interes­sert i overfor almenheten å framstille den imperialistiske krig som en krig i hele folkets interesse. Borgerskapet oppnådde under krigen stor innflytelse på statens saker ved at de skapte seg sin landsomfattende organisasjon i semstvo- og byforbundene. Det trengte også å få arbeiderne inn under sin ledelse og inn­flytelse. Borgerskapet fant på et middel til dette — ved å opp­rette «arbeidergrupper» ved krigsindustrikomitéene. Mensje­vikene opptok denne idéen fra borgerskapet. Det ville være fordelaktig for borgerskapet å trekke med i disse krigsindustrikomitéene representanter for arbeiderne, representanter som ville agitere blant arbeidermassene for nødvendigheten av å øke arbeidsproduktiviteten på fabrikkene og bedriftene som fram stilte granater, kanoner, geværer, patroner og annet krigsmate­riell. «Alt for krigen, alle til krigen» — det var borgerskapets parole. I virkeligheten betydde denne parolen: «Berik dere etter alle kunstens regler på krigsleveransene og på erobringen av fremmed jord». Mensjevikene tok aktiv del i denne pseudo-patriotiske saka, i dette borgerskapets lumske tiltak. For å hjelpe kapitalistene agiterte mensjevikene energisk for å få arbeiderne til å delta i valgene av «arbeidergrupper» ved krigsindustri-komitéene. Bolsjevikene var imot dette påfunn. De var for boikott av krigsindustri-komitéene og gjennomførte denne boikotten med hell. Men en del av arbeiderne deltok likevel i krigsindustri-komitéenes virksomhet under ledelse av den kjente mensjevik Gvosdjev og provokatøren Abrosimov. Men da utsendingene fra arbeiderne i september 1915 kom sammen for å foreta de endelige valg til «arbeidergruppene» ved krigsindustri-komitéene, viste det seg at flertallet av utsen­dingene var imot å delta i dem. Flertallet av representantene for arbeiderne vedtok en skarp resolusjon mot deltakelse i krigsindustrikomitéene og erklærte at arbeiderne stiller seg som opp­gave å kjempe for freden, å styrte tsarismen.

Et stort arbeid utførte bolsjevikene også i hæren og flåten. De klarla for soldat- og matrosmassene hvem som hadde skylden for de fryktelige redslene i krigen og for folkets lidelser, de for­klarte at revolusjonen var den eneste utvei for folket ut av det imperialistiske blodbad. Bolsjevikene dannet celler i hæren og flåten, på fronten og i hæravdelingene bak fronten, de spredte flygeblad med oppfordring til kamp mot krigen.

I Kronstadt dannet bolsjevikene «Hovedkollektivet for Kronstadt militærorganisasjon», som sto i nært samband med partiets Petrogradkomité. Det ble dannet en militærorganisasjon ved partiets Petrogradkomité for arbeidet i garnisonen. I august 1916 rapporterte lederen for Petrograd-okhranaen at i «Kronstadtkollektivet blir tingene drevet meget alvorlig, konspirativt, og deltakerne er alle tause og forsiktige folk. Dette kollektiv har representanter også på land.»

På fronten drev partiet agitasjon for forbrødring mellom soldatene i de krigførende hærer, idet de understreket at fienden var borgerskapet i hele verden, og at krigen bare kunne stanses ved at den ble forandret fra en imperialistisk krig til borger­krig og ved at våpnene ble vendt mot ens eget borgerskap og dets regjering. Stadig oftere hendte det at enkelte troppeavdelinger nektet å gå til angrep. Slike kjensgierninger forelå allerede i 1915 og særlig i 1916.

Et særlig stort arbeid utførte bolsjevikene i arméene på nord­fronten i de baltiske provinser. Øverstkommanderende på nord­fronten, general Russki, rapporterte i begynnelsen av 1917 til hovedkvarteret om det veldige revolusjonære arbeid som bol­sjevikene drev på denne fronten.

Krigen var en ytterst betydningsfull vending i folkenes liv, i den internasjonale arbeiderklasses liv. Den stilte statenes skjebne, folkenes skjebne, den sosialistiske bevegelses skjebne på dagsordenen. Derfor var krigen samtidig en prøvesten, en eksamen for alle partier og strømninger som kalte seg sosialis­tiske. Ville disse partier og strømninger forbli tro mot sosialis­mens sak, mot internasjonalismens sak, eller ville de foretrekke å forråde arbeiderklassen, folde sammen sine faner og kaste dem for sitt nasjonale borgerskaps føtter? Slik sto spørsmålet den gang.

Krigen viste at Den 2. internasjonales partier ikke besto prøven, at de forrådte arbeiderklassen og senket sine faner for sitt eget nasjonale imperialistiske borgerskap.

Annerledes kunne de heller ikke opptre, disse partier som innen sin midte hadde oppelsket opportunismen og som var oppdradd til innrømmelser overfor opportunistene og nasjona­listene.

Krigen viste at bolsjevikenes parti var det eneste parti som med ære besto prøven og helt ut forble tro mot sosialismens sak, den proletariske internasjonalismens sak.

Det var også forståelig: bare et parti av en ny type, bare et parti som var oppdradd i en ånd av uforsonlig kamp mot oppor­tunismen, bare et parti som var fritt for opportunisme og nasjo­nalisme — bare et slikt parti kunne bestå den store prøven og forbli tro mot arbeiderklassens sak, sosialismens og internasjo­nalismens sak.

Det bolsjevikiske parti var nettopp et slikt parti.

4. Tsartroppenes nederlag på fronten. Det økonomiske sammenbrudd. Tsarismens krise.

Krigen hadde allerede vart i tre år. Den rev bort millioner av mennesker, som ble drept, såret eller døde av farsottene som krigen førte med seg. Borgerskapet og godseierne beriket seg på krigen. Men arbeiderne og bøndene måtte gjennomgå stadig større nød og savn. Krigen ødela folkehusholdningen i Russ­land. Om lag 14 millioner friske og sunne arbeidere ble tatt til hæren og revet bort fra produksjonslivet. Fabrikkene og bedriftene stanset. Kornarealet gikk tilbake — det skortet på arbeidskraft. Befolkningen og soldatene ved fronten sultet, de var sko- og klesløse. Krigen åt opp alle landets ressurser.

Tsararméen led nederlag på nederlag. Det tyske artilleri øste skurer av granater over tsartroppene. I tsararméen var det mangel på kanoner, mangel på granater, ja, det var til og med mangel på geværer. Stundom var det tre soldater om ett gevær. Allerede under krigen ble det oppdaget et forræderi som var begått av tsarens krigsminister Sukhomlinov. Det viste seg at han sto i forbindelse med tyske spioner. Sukhomlinov utførte det tyske etterretningsvesens oppdrag — å hindre at fronten ble forsynt med granater, kanoner og geværer. Noen av tsarens ministre og generaler hjalp selv stilltiende den tyske armé til framgang: sammen med tsarinaen som sto i forbindelse med tyskerne, utleverte de militære hemmeligheter til dem. Det var ikke rart at tsararméen led nederlag og ble nødt til å trekke seg tilbake. I 1916 hadde det allerede lykkes tyskerne å besette Polen og en del av de baltiske provinser.

Alt dette framkalte hat og forbitrelse mot tsarregjeringen blant arbeiderne, bøndene, soldatene og de intellektuelle, og forsterket og skjerpet folkemassenes revolusjonære bevegelse mot krigen, mot tsarismen både bak fronten og ved fronten, både i de sentrale distrikter og i grensedistriktene.

Misnøyen begynte også å gripe det russiske imperialistiske borgerskap. Det ble forbitret over at det ved tsarhoffet huserte slike kjeltringer som Rasputin, som åpenbart arbeidde for å få sluttet separatfred med tyskerne. Det ble mer og mer over­bevist om at tsarregjeringen ikke evnet å føre en fremgangsrik krig. Det fryktet for at tsarismen kunne gå med på en separat­fred med tyskerne for å redde sin egen stilling. Derfor besluttet det russiske borgerskap å gjennomføre en palassrevolusjon for å avsette Nikolai II og i hans sted gjøre Mikhail Romanov, som var alliert med borgerskapet, til tsar. Med dette ville det slå to fluer i ett smekk: for det første komme til makten selv og sikre at den imperialistiske krig ble fortsatt, for det annet med en liten palassrevolusjon forhindre utbruddet av den store folkerevolusjon, hvis bølger gikk høyere og høyere.

Det russiske borgerskap ble i denne saka helt og fullt støttet av de engelske og franske regjeringer. De så at tsaren ikke evnet å fortsette krigen. De var redde for at tsaren ville gjøre slutt på det hele med en separatfred med tyskerne. Hvis tsarregje­ringen sluttet separatfred, ville Englands og Frankrikes regje­ringer i Russland tape en forbundsfelle i krigen, en forbundsfelle som ikke bare splittet de fiendtlige krefter ved å trekke en del av dem over på sin egen front, men som også sendte titusener av utvalte russiske soldater til Frankrike. Derfor støttet de det russiske borgerskap i dets forsøk på å foreta en palassrevolusjon.

Tsaren ble på denne måten isolert.

Samtidig som det ikke ble slutt på uhellene ved fronten, fortsatte det økonomiske forfallet å bre seg mer og mer. I januar—februardagene 1917 nådde sammenbruddet i levnets­middel-, råstoff- og brenselsforsyningen klimaks. Tilførslen av levnetsmidler til Petrograd og Moskva opphørte nesten. Den ene bedrift etter den andre ble stengt. Det at bedriftene stengte økte arbeidsløsheten. Særlig uutholdelig ble stillingen for arbei­derne. Stadig bredere masser av folket kom til den overbevis­ning at det bare var én utvei av den uutholdelige situasjonen — å styrte tsarens selvherskerdømme.

Tsarismen gjennomlevde åpenbart sin dødskrise.

Borgerskapet trodde å kunne løse krisen gjennom en palass­revolusjon.

Men folket løste den på sitt vis.

5. Februarrevolusjonen. Tsarismens fall. Dannelsen av arbeider-og soldatsovjetene. Dannelsen av den provisoriske regjering. Dobbeltherredømmet.

Året 1917 ble innledet med streiken den 9. januar. Under streiken fant det sted demonstrasjoner i Petrograd, Moskva, Baku og Nisjni-Novgorod. I Moskva deltok det i streiken den 9. januar om lag en tredjedel av alle arbeidere. En demonstra­sjon på Tverskoi Bulevard, som talte 2000 deltakere, ble splittet av ridende politi. I Petrograd sluttet soldatene seg til demon­strantene på Vyborg-sjåseen.

«Tanken om en generalstreik,» meddelte politiet i Petrograd, «vinner hver dag nye tilhengere og blir likeså populær som den var i 1905.»

Mensjevikene og de sosialrevolusjonære forsøkte å holde den begynnende revolusjonære bevegelse innenfor de rammer som pas­set det liberale borgerskap. På den dagen da riksdumaen skulle åpnes, den 14. februar, foreslo mensjevikene å organisere en oppmarsj av arbeidere til riksdumaen. Men arbeidermassene fulgte bolsjevikene, ikke til dumaen, men til demonstrasjon.

Den 18. februar 1917 gikk arbeiderne ved Putilovverkene i Petrograd til streik. Den 22. februar streiket arbeiderne ved de fleste av de største bedriftene. På den internasjonale kvinne­dag, den 23. februar (8. mars) gikk arbeiderkvinnene etter opp­fordring av bolsjevikenes Petrogradkomité ut på gata for å demonstrere mot sulten, krigen og tsarismen. Arbeiderkvinnenes demonstrasjon ble støttet av arbeiderne gjennom en almen streikeaksjon i Petrograd. Den politiske streiken begynte å vokse over i en almen politisk demonstrasjon mot det tsaristiske system.

Den 24. februar (9. mars) ble demonstrasjonen gjenopptatt med økt styrke. Det var alt om lag 200 000 arbeidere som streiket.

Den 25. februar (10. mars) omfatter den revolusjonære beve­gelse alle arbeiderne i Petrograd. De politiske streikene i bydi­striktene går over til en politisk generalstreik i hele Petrograd. Over alt finner det sted demonstrasjoner og sammenstøt med politiet. Over arbeidermassene vaier det røde faner med paro­lene «Ned med tsaren!» «Ned med krigen!» «Brød!»

Om morgenen den 26. februar (11. mars) begynner den poli­tiske streiken og demonstrasjoner å vokse over i forsøk på opp­stand. Arbeiderne avvæpner politiet og gendarmene og væpner seg selv. Imidlertid sluttet det væpnede sammenstøt med nedskytning av demonstrantene på Snamenski-plassen.

General Khabalov, som var kommandant for Petrograd militærkrets, kunngjør at arbeiderne må gå tilbake til arbeidet den 28. februar (13. mars) ellers ville de bli sendt til fronten. Den 25. februar (10. mars) gir tsaren følgende befaling til general Khabalov: «Jeg forordner at uordenen i hovedstaden allerede i morgen skal være opphørt».

Men å bringe revolusjonen til «opphør» var allerede umulig.

Ved middagstid den 26. februar (11. mars) åpnet 4. kompani av Pavlovsk-regimentets reservebataljon, ild, ikke på arbeiderne, men på noen avdelinger av det ridende politi som var kommet opp i en skuddveksling med arbeiderne. Det utviklet seg en overordentlig energisk og hårdnakket kamp om troppene, særlig fra arbeiderkvinnenes side, idet de vendte seg direkte til sol­datene, forbrødret seg med dem og oppfordret dem til å hjelpe folket med å styrte det forhatte tsaristiske selvherskerdømme.

Ledelsen av det bolsjevikiske partis praktiske arbeid lå hos byrået for partiets sentralkomité, som på den tid befant seg i Petrograd, og som kamerat Molotov sto i spissen for. Sentralkomitéens byrå sendte den 26. februar (11. mars) ut et manifest med oppfordring om å fortsette den væpnede kamp mot tsarismen inntil det ble dannet en provisorisk regjering.

Den 27. februar (12. mars) nektet troppene i Petrograd å skyte på arbeiderne, og tok til å gå over til det opprørske folket. Ennå om morgenen den 27. februar var det bare 10 000 soldater som hadde sluttet seg til oppstanden, men om kvelden var det allerede over 60 000.

De opprørske arbeiderne og soldatene begynte å arrestere tsarministrene og generalene og befri de revolusjonære fra fengs­lene. De befridde politiske fanger sluttet seg til den revolusjo­nære kampen.

På gatene foregikk det ennå skuddveksling med politiet og gendarmene, som hadde forskanset seg på hustakene med maskin­geværer. Men troppenes hurtige overgang til arbeidernes side avgjorde det tsaristiske selvherskerdømmes skjebne.

Da etterretningene om revolusjonens seier i Petrograd spredte seg til andre byer og ved fronten, begynte arbeiderne og sol­datene over alt å jage vekk de tsaristiske embetsmenn.

Den borgerlig-demokratiske februarrevolusjon hadde seiret. Revolusjonen seiret fordi arbeiderklassen var revolusjonens fortropp og sto i spissen for en bevegelse av bøndenes millionmasser i soldatuniform, «for fred, brød og frihet». Proletaria­tets hegemoni avgjorde revolusjonens heldige utfall.

«Det var proletariatet som gjennomførte revolusjonen, det viste heltemot, det utgjøt sitt blod, det trakk med seg det arbeidende folks og den fattige befolknings bredeste masser …» skrev Lenin i revolusjonens første dager. (Lenin, Samlede verker, bd. XX, s. 23—24, russisk utg.)

Den første revolusjonen i 1905 hadde forberedt en hurtig seier for den annen revolusjon i 1917.

«Uten tre år med veldige klassekamper og den største revolusjonære energi hos det russiske proletariat i 1905—1907 ville en annen revolusjon som utviklet seg så hurtig at dens begynnelsesetappe ble fullført på noen dager, vært umulig,» skrev Lenin. (Lenin, Verker i utvalg, bd. VI, s. 7, norsk utg.)

Allerede i de første dagene av revolusjonen oppsto sovjeter. Den seierrike revolusjonen støttet seg på arbeider- og soldatsovjetene. Det var arbeiderne og soldatene som gikk til oppstand som skapte arbeider- og soldatsovjetene. Revolusjonen 1905 hadde vist at sovjetene var organer for den væpnede oppstand og sam­tidig spiren til en ny, revolusjonær makt. Sovjetenes idé levde i arbeidermassenes bevissthet, og arbeidermassene virkeliggjorde den allerede straks tsarismen var styrtet, med den forskjell at det i 1905 bare ble dannet arbeidersovjeter, mens det i februar etter initiativ av bolsjevikene oppsto arbeider- og soldatsovjeter.

Samtidig som bolsjevikene ledet massenes direkte kamp på gatene, fikk de kompromissvennlige partier, mensjevikene og de sosialrevolusjonære, sine folk inn i sovjetene og dannet flertallet i dem. Til dette bidro delvis den omstendighet at flertallet av lederne for det bolsjevikiske parti befant seg i fengsel og forvis­ning (Lenin befant seg på den tid i emigrasjon, Stalin og Sverdlov i forvisning i Sibir), mens mensjevikene og de sosialrevolusjonære spaserte fritt omkring på gatene i Petrograd. På denne måten ble det representanter for de kompromissvennlige partier, mensjeviker og sosialrevolusjonære, som kom i spissen for Petrogradsovjetet og dets eksekutivkomité. Det samme var tilfelle i Moskva og en rekke andre byer. Bare i Ivanovo-Vosnesensk, Krasnojarsk og noen andre byer var flertallet i sovjetene bolsjevikisk allerede fra begynnelsen av.

Når det væpnede folk — arbeiderne og soldatene — sendte sine representanter til sovjetene, betraktet de det som et organ for folkemakten. De mente og trodde at arbeider- og soldatsovjetet ville gjennomføre alle de kravene som det revolusjonære folk stilte, og at det først og fremst ville bli sluttet fred.

Men arbeidernes og soldatenes alt for store tillitsfullhet spilte dem et stygt puss. De sosialrevolusjonære og mensjevikene tankte ikke på å gjøre ende på krigen og oppnå fred. De mente å utnytte revolusjonen til å fortsette krigen. Med omsyn til revolusjonen og folkets revolusjonære krav, mente de sosialrevolusjonære og mensjevikene at revolusjonen allerede var avsluttet og at opp­gaven nå besto i å befeste den og gå over til en «normal» kon­stitusjonell tilværelse sammen med borgerskapet. Derfor traff den sosialrevolusjonære og mensjevikiske ledelsen for Petrograd sovjet alle de åtgjerder den kunne for å skyve spørsmålet om å gjøre ende på krigen og spørsmålet om fred til side, og for å overgi makten til borgerskapet.

Den 27. februar (12. mars) 1917 dannet de liberale deputerte i riksdumaen etter forhandlinger bak kulissene med de sosial- revolusjonæres og mensjevikenes ledere riksdumaens provisoriske komité, med presidenten i den 4. duma, godseieren og monarkis­ten Rodsianko i spissen. Og noen dager etter kom riksdumaens provisoriske komité og de sosialrevolusjonære og mensjevikiske ledere i eksekutivkomitéen for arbeider- og soldatsovjetet — uten at bolsjevikene fikk vite om det — overens om å danne en ny regjering for Russland — en borgerlig provisorisk regjering med fyrst Lvov i spissen, en mann som tsar Nikolai II allerede før februaromveltningen hadde utsett til premierminister i sin regje­ring. I den provisoriske regjering deltok lederen for kadettene Miljukov, lederen for oktobristene Gutsjkov og andre framtredende representanter for kapitalistklassen, og som en representant for «demokratiet» ble den sosialrevolusjonære Kerenski tatt med.

Det kom altså til det at de sosialrevolusjonære og mensjevi­kiske ledere for sovjetets eksekutivkomité overga makten til bor­gerskapet. Da arbeider- og soldatsovjetet senere fikk kjennskap til dette, godkjente det med flertall de sosialrevolusjonære og mensjevikiske lederes handling, trass i bolsjevikenes protest.

Slik ble den nye statsmakt dannet i Russland, en statsmakt som Lenin sa besto av representanter for «borgerskapet og godseierne som var blitt borgerlige».

Men ved siden av borgerskapet eksisterte en annen makt — arbeider- og soldatsovjetet. Soldatenes deputerte i sovjetet var hovedsakelig bønder som var mobilisert til krigen. Arbeider- og soldatsovjetet var et organ for arbeidernes og bøndenes forbund mot tsarmakten og var samtidig et organ for deres makt, et organ for arbeiderklassens og bøndenes diktatur.

På denne måten ble resultatet en egenartet sammenfletting av to makter, av to diktaturer, borgerskapets diktatur representert ved den provisoriske regjering, og proletariatets og bøndenes dik­tatur representert ved arbeider- og soldatsovjetet.

Resultatet ble en dobbeltmakt.

Hvorledes kan det forklares at det til å begynne med var et flertall av mensjeviker og sosialrevolusjonære i sovjetene?

Hvorledes kan det forklares at de seierrike arbeidere og bøn­der frivillig ga fra seg makten til representanter for borgerskapet?

Lenin forklarte dette med at millioner av mennesker, som var uprøvde i politikken, hadde våknet og begynt å befatte seg med politikk. Dette var for største delen små eiendomsbesittere, bøn­der, arbeidere som for ikke lenge siden hadde vært bønder, men­nesker som sto midt imellom borgerskapet og proletariatet. Russ­land var den gang det mest småborgerlige land av alle de store europeiske land. Og i dette landet «overskylte den veldige små­borgerlige bølge alt og kvalte det klassebevisste proletariat, ikke bare ved sin tallmessige styrke, men også ideologisk, dvs. den smittet, grep meget brede arbeiderkretser med småborgerlige synsmåter på politikken». (Lenin, Verker i utvalg, bd. VI, s. 50, norsk utg.)

Det var nettopp den elementære makt i denne småborgerlige bølgen som brakte de småborgerlige partier, mensjevikene og de sosialrevolusjonære opp til overflaten.

Lenin pekte på at en annen årsak var forandringen i prole­tariatets sammensetning under krigen og proletariatets utilstrekke­lige bevissthet og organiserthet i begynnelsen av revolusjonen. Om lag 40 prosent av kaderarbeiderne var mobilisert til arméen. For å unngå mobiliseringen kom det i krigsårene til bedriftene mange små eiendomsbesittere, håndverkere og handelsmenn, som var fremmed for proletariatets psykologi.

Disse småborgerlige lag av arbeiderne var det som var gro­bunnen for de småborgerlige politikere — mensjevikene og de sosialrevolusjonære.

Derfor var det at de brede folkemasser — som var uprøvd i politikken, overskylt som de ble av den elementære makt i denne småborgerlige bølge og berust av revolusjonens første framgang — i revolusjonens første måneder lot seg innfange av de kompromissvennlige partier og gikk med på å overgi statsmakten til borger­skapet, da de naivt antok at den borgerlige makt ikke ville hindre sovjetene i å utføre sitt arbeid.

Foran det bolsjevikiske parti sto oppgaven: gjennom et tål­modig opplysningsarbeid blant massene å avdekke den provisoriske regjerings imperialistiske karakter, avsløre de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes forræderi og vise at det var umulig å oppnå fred uten å erstatte den provisoriske regjering med en sovjet- regjering.

Og bolsjevikenes parti tok fatt på denne oppgaven med all energi.

Det gjenopprettet sine legale presseorganer. Allerede fem dager etter februarrevolusjonen begynner avisen «Pravda» å komme ut i Petrograd, og noen dager etter kommer «Sotsialdemokrat» ut i Moskva. Partiet begynner å opptre i spissen for massene, som frigjør seg fra tilliten til det liberale borgerskap, fra tilliten til mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Det for­klarer tålmodig for soldatene og bøndene at det er nødvendig å foreta felles aksjoner sammen med arbeiderklassen. Det forklarer dem at bøndene hverken vil få fred eller jord uten en videre utvikling av revolusjonen, uten at den borgerlige provisoriske regjering erstattes med en sovjetenes regjering.

Kort sammendrag

Den imperialistiske krig oppsto på grunn av ujevnheten i utviklingen i de kapitalistiske land, på grunn av at likevekten mellom de viktigste stater var blitt forstyrret, på grunn av at det var nødvendig for imperialistene å foreta en nyoppdeling av verden gjennom en ny krig og skape ny likevekt.

Krigen ville ikke fått en slik ødeleggende karakter og hadde kanskje heller ikke utviklet seg med slik styrke, hvis Den 2. inter­nasjonales partier ikke hadde forrådt arbeiderklassens sak, hvis de ikke hadde brutt de vedtak mot krigen som ble fattet av Den 2. internasjonales kongresser, hvis de hadde vågd å opptre aktivt og reise arbeiderklassen mot sine egne imperialistiske regjeringer, mot krigsbrannstifterne.

Det bolsjevikiske parti viste seg å være det eneste proletariske parti som forble tro mot sosialismens og internasjonalismens sak og organiserte borgerkrigen mot sin imperialistiske regjering. Alle øvrige partier i Den 2. internasjonale, som gjennom sine ledende øvre lag var forbundet med borgerskapet, ble imperialismens fanger og løp over på imperialistenes side.

Krigen, som var et uttrykk for kapitalismens alminnelige krise, skjerpet denne krisen og svekket verdenskapitalismen. Russlands arbeidere og bolsjevikenes parti var de første i verden som med hell utnyttet kapitalistenes svakhet, brøt igjennom imperialismens front, styrtet tsaren og skapte arbeider- og soldatsovjetene.

Berust av revolusjonens første framgang og beroliget av men­sjevikenes og de sosialrevolusjonæres forsikringer om at alt ville gå godt heretter, ble de brede masser av småborgerskapet, solda­tene og likeså arbeiderne fylt av tillit til den provisoriske regje­ring og støttet den.

Det bolsjevikiske parti sto overfor oppgaven å forklare arbeider- og soldatmassene, som var berust av revolusjonens første framgang, at det ennå var langt igjen til revolusjonens fullstendige seier, at så lenge makten befant seg i den borgerlige provisoriske regje­rings hender, og kompromissmakerne — mensjevikene og de sosial- revolusjonære — huserte i sovjetene, ville folket hverken få fred eller jord eller brød, at det for å oppnå fullstendig seier var nød­vendig å ta enda et skritt framover og overgi makten til sovjetene.

Kapitel VII. Bolsjevikenes parti i perioden da den sosialistiske oktoberrevolusjonen ble forberedt og gjennomført (April 1917-1918)

1. Situasjonen i landet etter februarrevolusjonen. Partiet går ut av illegaliteten og over til åpent politisk arbeid. Lenins an­komst til Petrograd. Lenins aprilteser. Partiet innstiller seg på overgangen til den sosialistiske revolusjon.

Hendingene og den provisoriske regjerings opptreden bekreftet dag for dag at bolsjevikenes linje var riktig. De viste stadig klarere at den provisoriske regjering ikke var for folket, men mot folket, ikke for freden, men for krigen, at den ikke ville og ikke kunne gi hverken fred eller brød eller jord. Bolsjevikenes opplysnings­arbeid fant en gunstig grobunn.

Mens arbeiderne og soldatene styrtet tsarregjeringen og til­intetgjorde grunnlaget for monarkiet, satte den provisoriske regje­ring avgjort kurs mot å opprettholde monarkiet. Den 2. mars 1917 sendte den i all hemmelighet Gutsjkov og Sjulgin til tsaren. Borgerskapet ville overgi makten til Nikolai Romanovs bror — Mikhael. Men da Gutsjkov på et møte av jernbanefolkene sluttet sin tale med ropet «Leve imperator Mikhael», krevde arbeiderne at. Gutsjkov øyeblikkelig skulle arresteres og ransakes, og ropte forarget: «Pepperroten er ikke mindre besk enn reddikken».

Det var klart at arbeiderne ikke ville tillate at monarkiet ble gjenreist.

Arbeiderne og bøndene, som hadde gjennomført revolusjonen og utgytt sitt blod, ventet at det skulle gjøres slutt på krigen, ville ha brød og jord og krevde besluttsomme åtgjerder i kampen mot det økonomiske forfallet. Men den provisoriske regjering var og ble døv for disse livsviktige kravene fra folket. Denne regjering som besto av framtredende representanter for kapitalistene og godseierne, tenkte slett ikke på å tilfredsstille bøndenes krav om at jorda skulle overgis til dem. Den kunne heller ikke gi det arbeidende folk brød, for da hadde det vært nødvendig å røre ved interessene til de store kornhandlerne, da hadde det vært påkrevd å ta kornet fra godseierne og kulakene med alle midler, noe regjeringen ikke vågde å gjøre, da den selv var for­bundet med disse klassers interesser. Den kunne heller ikke gi fred. Forbundet som den var med de engelske og franske imperia­lister, tenkte den provisoriske regjering slett ikke på å innstille krigen, men søkte tvert imot å utnytte revolusjonen til å få Russ­land til enda mer aktivt å delta i den imperialistiske krig, til å virkeliggjøre sine imperialistiske planer om å annektere Konstan­tinopel og stredene, om å annektere Galitsja.

Det var klart at folkemassenes blindt tillitsfulle holdning til den provisoriske regjerings politikk snart måtte ta slutt.

Det ble klart at dobbeltherredømmet, som hadde dannet seg etter februarrevolusjonen, ikke kunne holde seg stort lenger, for begivenhetenes gang krevde at makten ble konsentrert på ett sted: enten hos den provisoriske regjering, eller i sovjetenes hender.

Riktignok fant mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres kompromisspolitikk ennå en støtte hos folkemassene. Det var fram­leis ikke få arbeidere og enda flere soldater og bønder, som trodde på at «snart kommer den konstituerende forsamling og ordner alt på beste måte», og som trodde at krigen ikke ble ført for erobringenes skyld, men fordi den var nødvendig for å forsvare staten. Lenin kalte slike folk for «villførte fedrelandsforsvarere», som var i god tro. Blant slike folk ble den mensjevikiske og sosial­revolusjonære politikk, som besto av løfter og overtalelser, fram­leis betraktet som en riktig politikk. Men det var klart at det ikke kunne gå med løfter og overtalelser i lengre tid, for begi­venhetenes gang og den provisoriske regjerings opptreden av­slørte og beviste dag for dag at de sosialrevolusjonæres og men­sjevikenes kompromisspolitikk var en forhalingspolitikk og et bedrag overfor godtroende folk.

Den provisoriske regjering begrenset seg ikke alltid til en politikk som innebar en skjult kamp mot massenes revolusjonære bevegelse, til en politikk som innebar intriger bak kulissene mot revolusjonen. Stundom gjorde den forsøk på å «gjenopprette disiplinen», særlig blant soldatene, forsøk på å «skape orden», dvs. føre revolusjonen inn i de rammer som borgerskapet trengte. Men hvor meget den enn forsøkte seg i denne retning, lyktes det ikke for den, og folkemassene virkeliggjorde med iver de demo­kratiske frihetene — ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet, møtefrihet, demonstrasjonsfrihet. Arbeiderne og soldatene søkte å utnytte fullt ut de demokratiske rettgheter som de for første gang hadde vunnet, for å delta aktivt i landets politiske liv, for å forstå den situasjon som var oppstått, finne seg til rette i den og treffe beslutning om hvordan de videre skulle handle.

Etter februarrevolusjonen trådte det bolsjevikiske partis orga­nisasjoner som hadde arbeidd illegalt under tsarismens ytterst vanskelige forhold, ut av illegaliteten og begynte å utvikle et åpent politisk og organisatorisk arbeid. Medlemstallet i bolsje­vikenes organisasjoner var på denne tid ikke mer enn 40—45 000. Men det var kadrer som var stålsatt i kamp. Partikomitéene ble reorganisert på den demokratiske sentralismes grunn. Det ble fastslått at alle partiorganer fra nederst til øverst skulle velges.

Partiets overgang til legalitet brakte for dagen at det var meningsforskjell i partiet. Kamenev og noen medlemmer av Moskva-organisasjonen, f. eks. Rykov, Bobnov og Nogin, sto på det halvmensjevikiske standpunkt at man skulle støtte den provi­soriske regjering og «fedrelandsforsvarernes» politikk betinget. Stalin, som nettopp var vendt tilbake fra forvisningen, Molotov og andre hevdet sammen med partiets flertall en politikk som innebar mistillit til den provisoriske regjering, de opptrådte mot «fedrelandsforsvars»-politikken og oppfordret til aktiv kamp for freden, til kamp mot den imperialistiske krig. En del av partiets tillitsmenn vaklet, dette var uttrykk for deres politiske tilbakeliggenhet som følge av langvarige opphold i fengsel eller forvis­ning.

En merket at partiets leder, Lenin, var fraværende.

Den 3. (16.) april 1917 vendte Lenin etter langvarig land­flyktighet tilbake til Russland.

Lenins ankomst hadde veldig betydning for partiet, for revo­lusjonen.

Ennå mens Lenin var i Sveits, skrev han, etter at han bare hadde fått de første nyheter om revolusjonen, til partiet og arbei­derklassen i Russland i «Brev fra det fjerne»:

«Arbeidere! Dere har utført undere av proletarisk, folke­lig heltemot i borgerkrigen mot tsarismen. Dere må utføre undere med å organisere proletariatet og hele folket for å forberede deres seier i annen etappe av revolusjonen.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. VI, s. 15, norsk utg.)

Lenin kom til Petrograd om natta den 3. april. På Finn- land-jernbanestasjonen og på plassen foran den var tusener av arbeidere, soldater og matroser møtt opp for å ta imot Lenin. En ubeskrivelig begeistring grep massene da Lenin gikk ut av jernbanevognen. De løftet ham opp på hendene, og slik bar de sin fører inn i den store salen på jernbanestasjonen, hvor mensjevikene Tsjheidse og Skobelev på vegne av Petrograd-sovjetet begynte å holde «hilsningstaler» og «uttrykte håpet» om at Lenin ville finne et «felles språk» med dem. Men Lenin hørte ikke på dem, han gikk forbi dem til arbeider- og soldatmassene og holdt fra en panserbil sin berømte tale, hvor han oppfordret massene til kamp for den sosialistiske revolusjons seier. «Leve den sosialistiske revolusjon» — slik sluttet Lenin denne sin første tale etter lange års landflyktighet.

Etter at han var kommet til Russland gikk Lenin med all sin energi opp i det revolusjonære arbeid. Dagen etter at han var kommet holdt Lenin et foredrag om krigen og revolusjonen på et møte av bolsjeviker, og gjentok så tesene fra sitt foredrag på et møte der det foruten bolsjeviker også var mensjeviker til stede.

Dette var Lenins berømte aprilteser, som ga partiet og prole­tariatet en klar revolusjonær linje for overgangen fra den bor­gerlige revolusjon til den sosialistiske.

Lenins teser hadde veldig betydning for revolusjonen, for partiets videre arbeid. Revolusjonen betydde det største vende­punkt i landets liv, og partiet trengte under de nye kampvilkår etter at tsarismen var styrtet, en nyorientering for at det dristig og trygt kunne gå den nye vei. Lenins teser ga partiet denne orienteringen.

Lenins aprilteser trakk opp den geniale plan for partiets kamp for overgangen fra den borgerlig-demokratiske revolusjon til den sosialistiske revolusjon, for overgangen fra revolusjonens første etappe til den annen — til den sosialistiske revolusjons etappe. Gjennom hele sin foregående historie var partiet blitt forberedt til denne store oppgaven. Allerede i 1905 skrev Lenin i sin brosjyre «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokra­tiske revolusjon» at etter at tsarismen var styrtet, ville proleta­riatet gå over til å virkeliggjøre den sosialistiske revolusjon. Det nye i tesene besto i at de ga en teoretisk begrunnet, konkret plan for hvordan en skulle gå fram ved overgangen til den sosialis­tiske revolusjon.

På det Økonomiske område gikk overgangstiltakene ut på: nasjonalisering av all jord i landet og konfiskasjon av godseiernes jord, alle banker skulle slås sammen i en nasjonalbank og det skulle innføres kontroll med den fra de arbeiderdeputertes sovjet og kontroll med den samfunnsmessige produksjon og fordelingen av produktene.

På det politiske område foreslo Lenin overgang fra den parlamentariske republikk til sovjetrepublikken. Dette var et viktig skritt framover i marxismens teori og praksis. Inntil da hadde de marxistiske teoretikere holdt den parlamentariske republikk for den beste politiske form for overgangen til sosialismen. Nå foreslo Lenin å erstatte den parlamentariske republikk med sovjetrepublikken, som den mest hensiktsmessige form for sam­funnets politiske organisasjon i overgangsperioden fra kapita­lismen til sosialismen.

«Det som særpreger den nåværende situasjon i Russland,» het det i tesene, «er overgangen fra første etappe i revolu­sjonen som brakte borgerskapet til makten som en følge av proletariatets mangelfulle klassebevissthet og organiserthet, til den annen etappe, som må legge makten i hendene på proletariatet og de fattige lag av bøndene.» (Samme sted, s. 25.)

Og videre:

«Ikke en parlamentarisk republikk — å vende tilbake fra arbeidersovjetene til denne ville være et skritt bakover — men en republikk av arbeider-, landarbeider- og bonde- sovjeter i hele landet, fra nederst til øverst.» (Samme sted, s. 26.)

Krigen, sa Lenin, vedblir også under den nye provisoriske regjering å være en imperialistisk røverkrig. Partiets oppgave består i å klargjøre dette for massene og vise dem at uten å styrte borgerskapet er det umulig å avslutte krigen med en virkelig demokratisk fred og ikke med en voldsfred.

Overfor den provisoriske regjering stilte Lenin opp parolen: «Ingen støtte til den provisoriske regjering».

Lenin påviste videre i tesene at vårt parti foreløpig var i mindretall i sovjetene, at der hersket blokken av mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som førte borgerskapets innflytelse inn i proletariatet. Derfor besto partiets oppgave i:

«Å klarlegge for massene at arbeidersovjctene er den eneste mulige form for den revolusjonære regjering og at vår oppgave så lenge denne regjering ligger under for borger­skapets innflytelse, derfor bare kan være en tålmodig, syste­matisk, iherdig klarlegging av feilene i deres taktikk, en klarlegging som særlig tilpasser seg etter massenes praktiske behov. Så lenge vi er i mindretall, består vårt arbeid i å øve kritikk og klarlegge feilene samtidig med at vi propagerer nødvendigheten av at hele statsmakten går over til arbeider- sovjetene …» (Samme sted, s. 25—26.)

Dette betydde at Lenin ikke oppfordret til oppstand mot den provisoriske regjering, som på det tidspunkt hadde sovje­tenes tillit, ikke krevde at den skulle styrtes, men gikk inn for at en gjennom et opplysnings- og vervearbeid skulle vinne flertallet i sovjetene, forandre sovjetenes politikk og gjennom sovjetene forandre regjeringens sammensetning og politikk.

Dette var å innstille seg på en fredelig utvikling av revolu­sjonen.

Lenin krevde videre at partiet skulle kaste av seg «den skitne skjorta» — at det skulle si seg løs fra navnet Det sosialdemokra­tiske parti. Både partiene i Den 2. internasjonale og de russiske mensjeviker kalte seg sosialdemokrater. Dette navnet var tilsmusset og vanæret av opportunistene som hadde forrådt sosia­lismen. Lenin foreslo å kalle det bolsjevikiske parti det kommu­nistiske parti, som Marx og Engels hadde kalt sitt parti. Dette navn er vitenskapelig riktig, for det bolsjevikiske partis endelige mål er virkeliggjørelsen av kommunismen. Fra kapitalismen kan menneskeheten umiddelbart bare gå over til sosialismen, det vil si til felles eie av produksjonsmidlene og til fordeling av pro­duktene etter hver enkelts arbeidsytelse. Lenin sa at vårt parti ser lenger. Sosialismen må uunngåelig gradvis vokse over i kom­munismen, på hvis fane det står skrevet: «Enhver yter etter sine evner, enhver får etter sine behov».

Til slutt forlangte Lenin i sine teser at det skulle grunnlegges en ny internasjonale, Den 3., kommunistiske internasjonale, som skulle være fri for opportunisme, for sosialsjåvinisme.

Lenins teser framkalte et rasende hyl hos borgerskapet, mensjevikene og de sosialrevolusjonære.

Mensjevikene vendte seg til arbeiderne med et opprop som begynte med advarselen: «Revolusjonen er i fare». Faren besto etter mensjevikenes mening i at bolsjevikene hadde reist kravet om at makten skulle gå over til arbeider- og soldatsovjetene.

Plekhanov offentliggjorde i sin avis «Jedinstvo» (Enhet) en artikkel der han kalte Lenins tale en «feberfantasi». Plekhanov påberopte seg mensjeviken Tsjheidses ord om at: «Lenin vil bli stående alene utenfor revolusjonen, men vi må gå vår egen vei».

Den 14. april fant bolsjevikenes bykonferanse for Petrograd sted. Den godkjente Lenins teser og la dem til grunn for sitt arbeid.

En tid etter godkjente også de lokale partiorganisasjonene Lenins teser.

Hele partiet med unntak av noen isolerte individer av Kamenevs, Rykovs og Pjatakovs type mottok Lenins teser med største tilfredshet.

2. Begynnelsen til den provisoriske regjerings krise. Det bolsjevikiske partis konferanse.

Mens bolsjevikene forberedte seg på den videre utvikling av revolusjonen, fortsatte den provisoriske regjering sin folkefiendtlige virksomhet. Den 18. april erklærte utenriksministeren i den provisoriske regjering, Miljukov, overfor de allierte at «hele folket streber etter å føre verdenskrigen til avgjørende seier, og den provisoriske regjering akter fullt ut å oppfylle de forpliktelser overfor våre allierte som den har overtatt.»

På den måten sverget den provisoriske regjering troskap mot tsarens traktater og lovte å la så mye av folkets blod flyte som imperialistene behøvde for å oppnå en «seierrik slutt».

Den 19. april fikk arbeiderne og soldatene kjennskap til denne erklæring («Miljukovs note»). Den 20. april oppfordret det bolsjevikiske partis sentralkomité massene til protest mot den provi­soriske regjerings imperialistiske politikk. Den 20. og 21. april (3. og 4. mai) 1917 gikk arbeider- og soldatmassene, grepet av forbitrelse over «Miljukovs note», i et antall av ikke mindre enn 100 000 mennesker ut i demonstrasjon. På fanene lyste parolene: «Offentliggjør de hemmelige traktater!» «Ned med krigen!» «All makt til sovjetene!» Arbeiderne og soldatene marsjerte fra utkan­ten til byens sentrum, til det sted hvor den provisoriske regjering holdt til. På Nevski-prospektet og andre steder kom det til sam­menstøt med enkelte grupper av borgerskapet.

De mest åpenlyse kontrarevolusjonære, som general Kornilov, oppfordret til å skyte på demonstrantene og ga til og med ordre om det. Men de troppeavdelingene som fikk slike ordrer, nektet å utføre dem.

En liten gruppe av medlemmer av partiets Petrograd-komité (Bagdatjev og andre) stilte under demonstrasjonen parolen om øyeblikkelig å styrte den provisoriske regjering. Sentralkomitéen for bolsjevikenes parti fordømte skarpt disse «venstreinnstilte» eventyreres holdning, da den mente at denne parolen var oppstilt i urette tid, at den var en uriktig parole som hindret partiet i å vinne flertallet av sovjetene over på sin side, og at den var i strid med partiets innstilling på en fredelig utvikling av revolu­sjonen.

Hendingene den 20. og 21. april betydde begynnelsen til krise for den provisoriske regjering.

Dette var den første alvorlige revne i mensjevikenes og de soisialrevolusjonæres kompromisspolitikk.

Den 2. mai 1917 måtte Miljukov og Gutsjkov tre ut av den provisoriske regjering som følge av massenes trykk.

Den første provisoriske koalisjonsjregjering ble dannet, og inn i den trådte, ved siden av representantene for borgerskapet, mensjeviker (Skobelev, Tsereteli) og sosialrevolusjonære (Tsjernov, Kerenski og andre).

Såleis fant mensjevikene, som i 1905 hadde hevdet at det var utillatelig for representanter for sosialdemokratiet å delta i en revolusjonær provisorisk regjering, at det nå var tillatelig at deres representanter deltok i en kontrarevolusjoner provisorisk regje­ring.

Dette var mensjevikenes og de sosialrevolsjonæres overgang til det kontrarevolusjonære borgerskaps leir.

Den 24. april 1917 ble bolsjevikenes 7. konferanse (april- konferansen) åpnet. For første gang så lenge partiet hadde bestått, kom en konferanse av bolsjeviker sammen legalt, en konferanse som etter sin betydning inntar samme plass i partiets historie som en partikongress.

Den allrussiske aprilkonferanse viste partiets stormende vekst. På konferansen deltok det 133 delegerte med besluttende og 18 med rådgivende stemme. De representerte 80 000 organiserte partimedlemmer.

Konferansen drøftet og utarbeidde partiets linje i alle grunnleggende spørsmål om krigen og revolusjonen: om den aktuelle situasjon, om krigen, om den provisoriske regjering, om sovjetene, om jordspørsmålet, om det nasjonale spørsmål osv.

I sitt foredrag utviklet Lenin de retningslinjer som han alle­rede tidligere hadde uttalt i apriltesene. Partiets oppgave besto i å gjennomføre overgangen fra revolusjonens første etappe «som brakte borgerskapet til makten . . . til dens annen etappe, som må legge makten i hendene på proletariatet og de fattigste lag av bøndene». (Lenin.) Partiet måtte sette kursen mot å forberede den sosialistiske revolusjon. Som partiets nærmeste oppgave stilte Lenin opp parolen: «All makt til sovjetene!»

Parolen «All makt til sovjetene» betydde at det var nødvendig å gjøre slutt på dobbeltherredømmet, det vil si på delingen av makten mellom den provisoriske regjering og sovjetene, at all makt måtte overgis til sovjetene og at representantene for gods­eierne og kapitalistene måtte jages ut av maktorganene.

Konferansen slo fast at en av partiets viktigste oppgaver var utrettelig å klargjøre den sannhet for massene at «den provi­soriske regjering ifølge sin karakter er et organ for godseiernes og borgerskapets herredømme», likeså å avsløre den skjebnesvangre kompromisspolitikken til de sosialrevolusjonære og mensjevikene, som bedro folket med løgnaktige løfter og utsatte det for den imperialistiske krigs og kontrarevolusjonens slag.

På konferansen opptrådte Kamenev og Rykov mot Lenin. De gjentok etter mensjevikene at Russland ikke var modent for den sosialistiske revolusjon, at bare en borgerlig republikk var mulig i Russland. De foreslo partiet og arbeiderklassen å begrense seg til å «kontrollere» den provisoriske regjering. I virkeligheten sto de, i likhet med mensjevikene, på det standpunkt at kapita­lismen måtte opprettholdes, at borgerskapets makt måtte opp­rettholdes.

Også Sinovjev opptrådte på konferansen mot Lenin i spørs­målet om det bolsjevikiske parti skulle bli stående i Zimmerwald-sammenslutningen eller om det skulle bryte med denne sammenslutningen og skape en ny internasjonale. Som krigsårene hadde vist, hadde denne sammenslutningen, selv om den førte propaganda for freden, likevel faktisk ikke brutt med de borger­lige fedrelandsforsvarere. Derfor holdt Lenin fast på øyeblikke­lig uttreden av denne sammenslutningen og organisering av en ny internasjonale, Den kommunistiske internasjonale. Sinovjev foreslo å bli stående sammen med Zimmerwald-folkene. Lenin fordømte avgjort denne opptreden av Sinovjev og kalte hans taktikk «erkeopportunistisk og skadelig».

Aprilkonferansen drøftet også jordspørsmålet og det nasjonale spørsmål.

I tilslutning til Lenins foredrag om jordspørsmålet, gjorde konferansen vedtak om å konfiskere godseiernes jord og overgi den til bondekomitéenes forføyning, og om å nasjonalisere all jord i landet. Bolsjevikene oppfordret bøndene til kamp for jorda og beviste overfor bondemassene at bolsjevikenes parti var det eneste revolusjonære parti, som i handling hjalp bøndene å styrte godseierne.

Stor betydning hadde kamerat Stalins foredrag om det nasjo­nale spørsmål. Lenin og Stalin hadde allerede før revolusjonen, like før den imperialistiske krig, utarbeidd grunnlaget for det bolsjevikiske partis politikkk i det nasjonale spørsmål. Lenin og Stalin sa at det proletariske parti måtte støtte de undertrykte folks nasjonale frihetsbevegelse, som var rettet mot imperialismen. I samband med dette hevdet det bolsjevikiske parti nasjonenes rett til selvbestemmelse like til å skille seg ut og danne selvstendige stater. Dette synspunkt hevdet innlederen fra sentralkomitéen, kamerat Stalin, på konferansen.

Mot Lenin og Stalin opptrådte Pjatakov, som sammen med Bukharin allerede i krigsårene hadde inntatt et nasjonalsjåvinistisk standpunkt i det nasjonale spørsmål. Pjatakov og Bukharin var mot nasjonenes rett til selvbestemmelse.

Partiets energiske og konsekvente holdning i det nasjonale spørsmål, partiets kamp for nasjonenes fullstendige likerett og for å gjøre ende på alle former for nasjonal undertrykking og nasjonal rettferd, sikret det sympati og støtte fra de undertrykte nasjonalitetene.

Her er teksten til resolusjonen i det najonale spørsmål som aprilkonferansen vedtok:

«Den nasjonale undertrykkingspolitikk som er en arv fra selvherskerdømmet og monarkiet, støttes av godseierne, kapi­talistene og småborgerskapet for å beskytte deres klasseprivi- legier og splitte arbeiderne av de forskjellige folkeslag. Den moderne imperialisme, som forsterker bestrebelsene på å underlegge seg svake folk, er en ny faktor som bidrar til å skjerpe den nasjonale undertrykking.

I den grad det i det kaptalistiske samfunn er mulig å avskaffe den nasjonale undertrykking, er det mulig bare under en konsekvent demokratisk, republikansk statsordning og statsforvaltning som sikrer alle nasjoner og språk fullsten­dig likerett.

Alle nasjoner som hører til Russland, må tilkjennes retten til fritt å skille seg ut og danne en selvstendig stat. Å nekte dem denne retten og ikke treffe åtgjerder som garanterer at den kan gjennomføres i praksis, er ensbetydende med å understøtte erobrings- eller anneksjonspolitikken. Bare pro­letariatets anerkjennelse av nasjonenes rett til atskillelse sikrer den fullstendige solidaritet mellom arbeiderne i de for­skjellige nasjoner og fremmer en virkelig demokratisk tilnær­ming mellom nasjonene . . .

Spørsmålet om nasjonenes rett til fri atskillelse må ikke forveksles med spørsmålet om det formålstjenlige i at den ene eller den andre nasjon i det ene eller annet øyeblikk skiller seg ut. Det siste spørsmål må proletariatets parti avgjøre helt selvstendig i hvert enkelt tilfelle ut fra hele samfunnsutviklingens interesser og ut fra interessene til pro­letariatets klassekamp for sosialismen.

Partiet krever et bredt distriktsselvstyre, avskaffelse av oppsynet ovenfra, avskaffelse av det obligatoriske statsspråk og fastsettelse av grensene for de selvstyrte og autonome om­råder på grunnlag av den lokale befolknings egen vurdering av de økonomiske vilkår og leveforhold, befolkningens nasjo­nale sammensetning osv.

Proletariatets parti avviser bestemt det såkalte «nasjonalkulturelle autonomi», det vil si at skolevesenet og liknende tas bort fra statens ledelse og legges i hendene på et slags nasjonalt ting. Det nasjonal-kulturelle autonomi setter en kunstig grense mellom arbeidere som bor på samme sted og til og med arbeider i samme bedrifter, etter som de hører til den ene eller annen «nasjonale kultur», det vil si det styrker arbeidernes samband med de enkelte nasjoners bor­gerlige kultur, mens sosialdemokratiets oppgave består i å styrke verdensproletariatets internasjonale kultur.

Partiet krever at det i forfatningen blir inntatt en grunn leggende lovbestemmelse, som erklærer et hvilket som helst privilegium for en av nasjonene, en hvilken som helst kren­kelse av de nasjonale minoriteters rettigheter ugyldig.

Arbeiderklassens interesser krever sammenslutning av arbeiderne av alle Russlands nasjonaliteter i enhetlige proletariske organisasjoner, politiske, faglige, kooperative, opplys­ningsorganisasjoner osv. Bare en slik sammenslutning av arbeiderne av de forskjellige nasjonaliteter i enhetlige organi­sasjoner vil gi proletariatet mulighet til å føre en seierrik kamp mot den internasjonale kapital og den borgerlige nasjo­nalisme.» (SUKP(b) i resolusjoner, del I, s. 239—240, rus­sisk utg.)

På denne måten ble Kamenevs, Sinovjevs, Pjatakovs, Bukharins, Rykovs og deres få meningsfellers opportunistiske, anti- leninske linje avslørt på aprilkonferansen.

Konferansen gikk enstemmig med Lenin, inntok et klart standpunkt i alle de viktigste spørsmålene og satte kursen mot den sosialistiske revolusjons seier.

3. Framgangen for det bolsjevikiske parti i hovedstaden. Den provisoriske regjerings tropper gjør en mislykket offensiv ved fronten. Arbeidernes og soldatenes julidemonstrasjon blir slått ned.

På grunnlag av aprilkonferansens vedtak utfoldet partiet et veldig arbeid for å vinne massene, for å oppdra dem til kamp og organisere dem. Partiets linje i denne periode besto i gjen­nom tålmodig opplysningsarbeid om den bolsjevikiske politikk og gjennom avsløring av mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres kompromisspolitikk å isolere disse partiene fra massene og vinne flertallet i sovjetene.

Ved siden av arbeidet i sovjetene drev bolsjevikene et veldig arbeid i fagforeningene og bedriftsrådene.

Særlig i arméen utførte bolsjevikene et stort arbeid. Over­alt ble det dannet militærorganisasjoner. Ved fronten og båk den arbeidde bolsjevikene utrettelig med å organisere soldatene og matrosene. En særlig stor rolle i revolusjoneringen av solda­tene spilte den bolsjevikiske frontavisen «Okopnaja pravda» («Skyttergravs-Pravda»).

Takket være dette propaganda- og agitasjonsarbeid fra bolsjevikenes side foretok arbeiderne allerede i revolusjonens første måneder i mange byer nyvalg av sovjetene, særlig av distrikts- sovjetene, kastet ut mensjevikene og de sosialrevolusjonære og valte i stedet for dem tilhengere av det bolsjevikiske parti.

Bolsjevikenes arbeid ga storartede resultater, særlig i Petro- grad.

Fra 30. mai til 3. juni 1917 ble det holdt en konferanse av bedriftsrådene i Petrograd. På denne konferansen gikk allerede tre fjerdedeler av de delegerte med bolsjevikene. Nesten hele Petrograds proletariat fulgte bolsjevikenes parole: «All makt til sovjetene!».

Den 3. (16.) juni 1917 trådte den 1. allrussiske sovjetkongress sammen. Bolsjevikene var ennå i mindretall i sovjetene, de hadde på kongressen litt over 100 delegerte mot 700—800 mensjeviker, sosialrevolusjonære og andre.

På den første sovjetkongress avslørte bolsjevikene iherdig det skjebnesvangre i kompromisspolitikken med borgerskapet og avdekket krigens imperialistiske karakter. Lenin holdt en tale på kongressen, der han påviste at bolsjevikenes linje var riktig og erklærte at bare sovjetmakten kan gi brød til det arbeidende folk, jord til bøndene, oppnå fred og føre landet ut av det økonomiske forfall.

På den tid foregikk det i Petrograds arbeiderdistrikter en massekampanje for å organisere en demonstrasjon og legge fram krav for sovjetkongressen. Eksekutivkomitéen for Petrogradsovjetet som ønsket å forebygge at arbeiderne på egen hånd gjen­nomførte noen demonstrasjon, og som samtidig håpet å kunne utnytte massenes revolusjonære stemning til sine egne formål, besluttet derfor å fastsette en demonstrasjon i Petrograd til 18. juni (1. juli). Mensjevikene og de sosialrevolusjonære regnet med at demonstrasjonen ville foregå under antibolsjevikiske paroler. Det bolsjevikiske parti begynte energisk å forberede seg til denne demonstrasjonen. Kamerat Stalin skrev den gang i «Pravda» at «. . . vår oppgave er å oppnå at demonstrasjonen i Petrograd den 18. juni foregår under våre revolusjonære paroler».

Demonstrasjonen den 18. juni 1917, som foregikk ved revolusjonsofrenes grav, ble en virkelig mønstring av det bolsjevikiske partis krefter. Den viste massenes voksende revolusjonære inn­stilling og deres stigende tillit til det bolsjevikiske parti. Mensjevikene og de sosialrevolusjonæres paroler om tillit til den provisoriske regjering, om nødvendigheten av å fortsette krigen druknet i den veldige masse av bolsjevikiske paroler. Over 400 000 demonstranter marsjerte med paroler på fanene som: «Ned med krigen!», «Ned med de 10 kapitalistiske ministre!», «All makt til sovjetene!».

Det var en fullstendig fiasko for mensjevikene og de sosial- revolusjonære, en fiasko for den provisoriske regjering i hoved­staden.

Men den provisoriske regjering, som hadde fått støtte av den 1. sovjetkongress, besluttet å fortsette den imperialistiske politikk. Samme dag, den 18. juni, jagde den provisoriske regje­ring, som oppfylte de engelske og franske imperialisters vilje, soldatene ved fronten fram til offensiv. I denne offensiv så borgerskapet den eneste mulighet til å få slutt på revolusjonen. Hvis offensiven lyktes, håpet borgerskapet på å kunne ta hele makten i sine hender, skyve sovjetene til side og slå bolsjevikene ned. I tilfelle av at den ikke lyktes, kunne en kaste hele skylden på de samme bolsjeviker ved å beskylde dem for å ha demorali­sert arméen.

En behøvde ikke tvile på at offensiven ville bryte sammen. Og den brøt virkelig sammen. Soldatene var trette, de forsto ikke formålet med offensiven, de hadde ingen tillit til offiserene som var fremmed for soldatene, det skortet på ammunisjon og artilleri — alt dette avgjorde sammenbruddet av offensiven ved fronten.

Nyheten om offensiven ved fronten og deretter om offensivens sammenbrudd skakte opp hovedstaden. Det var ingen grenser for arbeidernes og soldatenes forbitrelse. Den proviso­riske regjering hadde altså bedratt folket da den forkynte en fredspolitikk. Den provisoriske regjering var altså for å fort­sette den imperialistiske krig. Sovjetenes allrussiske sentrale eksekutivkomité og Petrograd-sovjetet ville altså ikke eller kunne ikke sette seg opp imot den provisoriske regjerings forbryterske handlinger og diltet selv etter den.

Den revolusjonære forbitrelsen hos Petrograds arbeidere og soldater fløt over. Den 3. (16.) juli kom det til spontane demon­strasjoner i Petrograd, i Vyborgdistriktet. De varte hele dagen. De enkelte demonstrasjoner vokste til en felles kjempemessig væpnet demonstrasjon under parolen om at makten skulle gå over til sovjetene. Det bolsjevikiske parti var mot en væpnet aksjon på dette tidspunkt, for det mente at den revolusjonære krise ennå ikke var modnet, at arméen og provinsen ennå ikke var beredt til å understøtte oppstanden i hovedstaden, at en isolert og for tidlig oppstand i hovedstaden bare kunne gjøre det lettere for kontrarevolusjonen å knuse revolusjonens avant­garde. Men da det ble klart at det var umulig å holde massene tilbake fra demonstrasjonen, besluttet partiet å delta i demon­strasjonen for å gi den en fredelig og organisert karakter. Dette lyktes bolsjevikenes parti, og hundretusener av demonstranter marsjerte til Petrograd-sovjetet og til sovjetenes allrussiske sen­trale eksekutivkomite, der de krevde av sovjetene at de skulle ta makten i sine egne hender, bryte med det imperialistiske borgerskap og gjennomføre en aktiv fredspolitikk.

Til tross for demonstrasjonens fredelige karakter ble det sendt reaksjonære troppestyrker — avdelinger av offiserselever og offi­serer — mot demonstrantene. Arbeidernes og soldatenes blod fløt i strømmer i Petrograds gater. For å slå ned arbeiderne ble de mest uvitende kontrarevolusjonære troppeavdelinger hentet fra fronten.

Etter at mensjevikene og de sosialrevolusjonære i forbund med borgerskapet og de hvitegardistiske generaler hadde slått ned arbeidernes og soldatenes demonstrasjon, kastet de seg over det bolsjevikiske parti. «Pravda»s redaksjonslokaler ble fullsten­dig ødelagt. «Pravda», «Soldatskaja Pravda» og en rekke andre bolsjevikiske aviser ble forbudt. Ute på gata ble arbeideren Voinov myrdet av offisersaspiranter, bare fordi han hadde solgt avisen «Listok Pravdy». Avvæpningen av rødegardistene tok til. De revolusjonære troppeavdelinger av Petrogradgarnisonen ble fjernet fra hovedstaden og sendt til fronten. Det ble foretatt arrestasjoner ved fronen og bak den. Den 7. juli ble det utstedt ordre om å arrestere Lenin. En rekke av det bolsjevikiske partis fremste tillitsmenn ble arrestert. Trykkeriet «Trud», som trykte bolsjevikiske skrifter, ble helt ødelagt. I meldingen fra stats­advokaten ved domstolen i Petrograd het det at Lenin og en rekke andre bolsjeviker ville bli stilt for retten for «høyforræderi» og for å ha organisert væpnet oppstand. Anklagen mot Lenin var fabrikert i general Denikins stab på grunnlag av utsagn fra spioner og provokatører.

På denne måten gled den provisoriske koalisjonsregjering, der det satt slike framtredende representanter for mensjevikene og de sosialrevolusjonære som Tsereteli og Skobelev, Kerenski og Tsjernov, ned i den åpne imperialismes og kontrarevolusjons sump. Istedenfor en fredspolitikk førte den en politikk som gikk ut på å fortsette krigen. Istedenfor å verne om folkets demokra­tiske rettigheter førte den en politikk som gikk ut på å likvidere disse rettighetene og gjøre opp med arbeiderne og soldatene med våpenmakt.

Det som representantene for borgerskapet — Gutsjkov og Miljukov — ikke hadde vågd, det besluttet «sosialistene» — Kerenski og Tsereteli, Tsjernov og Skobelev — seg til å gjøre.

Dobbeltherredømmet var slutt.

Det sluttet til fordel for borgerskapet, for hele makten gikk over i den provisoriske regjerings hender, og sovjetene med deres sosialrevolusjonære og mensjevikiske ledelse ble forvandlet til et haleheng til den provisoriske regjering.

Revolusjonens fredelige periode var slutt, for bajonetten var satt på dagsordenen.

I betraktning av at situasjonen hadde forandret seg, besluttet det bolsjevikiske parti å forandre sin taktikk. Det gikk i illega­litet, skjulte sin fører Lenin i dypeste illegalitet og begynte å forberede seg til oppstand for med våpen i hånd å styrte borger­skapets makt og opprette sovjetmakten.

4. Bolsjevikenes parti setter kursen mot forberedelsen av den væpnede oppstand. Partiets 6. kongress.

Under en utrolig hets fra den borgerlige og småborgerlige presses side trådte det bolsjevikiske partis 6. kongress sammen i Petrograd. Den trådte sammen ti år etter den 5. kongress i London og fem år etter bolsjevikenes Praha-konferanse. Kon­gressen varte fra 26. juli til 3. august 1917 og ble holdt illegalt. I pressen ble det bare meddelt at kongressen var kalt sammen, men møtestedet ble ikke oppgitt. De første møtene foregikk i Vyborgdistriktet. De siste møtene ble holdt i en skolebygning ved Narvaporten, der kulturpalasset nå ligger. Den borgerlige presse krevde at deltakerne i kongressen skulle arresteres. Politi­spionene løp bena av seg for å finne stedet hvor kongressen ble holdt, men de fant det ikke.

Slik var bolsjevikene fem måneder etter at tsarismen var styrtet nødt til å samle seg i hemmelighet, og det proletariske partis fører, Lenin, var i denne tiden nødt til å holde seg skjult i en barhytte i nærheten av stasjonen Rasliv.

Forfulgt av den provisoriske regjerings sporhunder kunne Lenin ikke delta i kongressen, men han ledet den fra sitt ille­gale tilholdssted gjennom sine kampfeller og elever i Petrograd: Stalin, Sverdlov, Molotov, Ordsjonikidse.

På kongressen var det til stede 157 delegerte med besluttende og 128 delegerte med rådgivende stemme. Partiet telte på den tid om lag 240 000 medlemmer. Inntil 3. juli, det vil si før arbeiderdemonstrasjonen ble slått ned, da bolsjevikene ennå arbeidde legalt, hadde partiet 41 presseorganer, av dem var 29 på russisk og 12 på andre språk.

Forfølgelsen av bolsjevikene, av arbeiderklassen i julidagene hadde ikke minsket vårt partis innflytelse, men tvert imot økt den ytterligere. De delegerte fra de lokale organisasjoner anførte en masse kjensgjerninger som viste at arbeiderne og soldatene i masser begynte å forlate mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som de foraktelig kalte «sosial-fangevoktere». Arbeidere og sol­dater som var medlemmer av mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres partier, rev i stykker sine medlemsbøker, gikk ut av disse partiene som de forbannet, og ba bolsjevikene om å bli opptatt i deres parti.

Hovedspørsmålet på kongressen var sentralkomiteens politiske beretning og spørsmålet om den politiske situasjon. Kamerat Stalin påviste i sine foredrag om disse spørsmålene med all tydelighet at revolusjonen, til tross for alle borgerskapets anstrengelser for å undertrykke den, vokste og utviklet seg. Han påviste at revolusjonen reiste spørsmålet om å virkeliggjøre arbeider-kontroll over produksjonen og fordelingen av produktene, om å overgi jorda til bøndene, om å overgi makten fra borgerskapets hender i arbeiderklassens og den fattige bondebefolknings hender. Han sa at revolusjonen ifølge sin karakter holdt på å bli en sosialis­tisk revolusjon.

Den politiske situasjon i landet hadde endret seg sterkt etter julidagene. Dobbelt herredømmet var forbi. Sovjetene med sine sosialrevolusjonære og mensjevikiske ledelser ville ikke ta hele makten. Derfor var sovjetene blitt maktesløse. Makten var blitt konsentrert i hendene på den borgerlige provisoriske regjering, og denne fortsatte å avvæpne revolusjonen, slå ned på dens orga­nisasjoner, slå ned på bolsjevikenes parti. Mulighetene for en fredelig utvikling av revolusjonen var forsvunnet. Det er bare en ting tilbake, sa kamerat Stalin — å ta makten med vold ved å styrte den provisoriske regjering. Men ta makten med vold kan bare proletariatet i forbund med de fattige på landsbygda.

Sovjetene, som ennå ble ledet av mensjevikene og de sosial- revolusjonære, var glidd over i borgerskapets leir og kunne i den foreliggende situasjon bare opptre i rollen som den provisoriske regjerings hjelpesmenn. Parolen «All makt til sovjetene», sa kamerat Stalin, må etter julidagene trekkes tilbake. Men det at vi midlertidig trekker tilbake denne parolen, betyr slett ikke at vi gir avkall på kampen for at makten skal gå over til sovjetene. Det dreier seg ikke om sovjetene i sin alminnelighet som organer for den revolusjonære kamp, men bare om de nåværende sovjeter, som ledes av mensjevikene og de sosialrevolusjonære.

«Revolusjonens fredelige periode er slutt,» sa kamerat Stalin, «en ikke-fredelig periode er begynt, en periode med sammenstøt og eksplosjoner …» (Protokollene fra RSDAP (b)s 6. kongress, s. 111, russisk utg.)

Partiet satte kursen mot den væpnede oppstand.

På kongressen fantes det folk som gjenspeilte den borgerlige innflytelse og opptrådte imot kursen mot den sosialistiske revo­lusjon.

Trotskisten Preobrasjenski foreslo at det i resolusjonen om makterobringen skulle sies at bare i tilfelle av en proletarisk revolusjon i Vesten kunne landet ledes inn på den sosialis­tiske vei.

Mot dette trotskistiske framlegget opptrådte kamerat Stalin. «Den muligheten er ikke utelukket,» sa kamerat Stalin, «at nettopp Russland blir det landet som baner veien til sosialismen . . . En må kaste bort den foreldede forestillin­gen at bare Europa kan vise oss veien. Det finnes en dog­matisk marxisme og en skapende marxisme. Jeg står på den sistes grunn.» (Samme sted, s. 233—234.)

Bukharin, som inntok et trotskistisk standpunkt, påsto at bøndene var stemt for «fedrelandsforsvarerne», at de befant seg i en blokk med borgerskapet og ikke ville følge arbeiderklassen.

Kamerat Stalin gikk imot Bukharin og påviste at det er for­skjellige slags bønder: det fins velhavende bønder som støtter det imperialistiske borgerskap, og det fins fattige bønder, som søker forbund med arbeiderklassen og som vil støtte den i kampen for revolusjonens seier.

Kongressen forkastet Preobrasjenskis og Bukharins endrings­framlegg og vedtok kamerat Stalins resolusjonsutkast.

Kongressen drøftet bolsjevikenes økonomiske plattform og godkjente den. Dens hovedpunkter var: konfiskasjon av godseierjorda og nasjonalisering av all jord i landet, nasjonalisering av bankene, nasjonalisering av storindustrien, arbeiderkontroll over produksjonen og fordelingen.

Kongressen understreket betydningen av kampen for arbeiderkontroll over produksjonen, en kontroll som spilte en stor rolle ved overgangen til nasjonaliseringen av storindustrien.

Den 6. kongress understreket i alle sine vedtak med særlig styrke Lenins grunnsetning om forbundet mellom proletariatet og de fattige bønder som betingelse for den sosialistiske revolu­sjons seier.

Kongressen fordømte den mensjevikiske teori om fagforenin­genes nøytralitet. Kongressen pekte på at de alvorlige oppgaver som arbeiderklassen i Russland sto overfor, bare kunne løses hvis fagforeningene fortsatte å være klassekamporganisasjoner som anerkjente det bolsjevikiske partis politiske ledelse.

Kongressen vedtok en resolusjon «Om ungdomsforbundene», som på den tid ikke sjelden oppsto spontant. Det lyktes partiet som resultat av det etterfølgende arbeid å sikre seg disse unge organisasjonene som reserver for partiet.

På kongressen ble spørsmålet om Lenin skulle møte for retten drøftet. Kamenev, Rykov, Trotski og andre mente alt før kon­gressen at Lenin skulle møte for de kontrarevolusjonæres dom­stol. Kamerat Stalin uttalte seg bestemt mot at Lenin skulle møte for retten. Den 6. kongress uttalte seg likeså mot dette, da den mente at det ikke ville bli noen rettergang, men en hen­rettelse. Kongressen tvilte ikke på at borgerskapet bare hadde en ting for øye — å gjøre opp fysisk med Lenin, sin farligste fiende. Kongressen uttalte sin protest mot den forfølgelse som borger­skapet og politiet drev mot det revolusjonære proletariats fører, og sendte en hilsen til Lenin.

Den 6. kongress vedtok nye lover for partiet. I partiets lover ble det henvist til at alle partiorganisasjonene skulle bygges opp på den demokratiske sentralismes grunn:

Det betydde:

1. Alle ledende partiorganer fra øverst til nederst skulle velges;

2. partiorganene skulle avlegge periodiske beretninger overfor sine partiorganisasjoner;

3. streng partidisiplin og mindretallets underordning under flertallet;

4. de høyere organers beslutninger skulle være ubetinget bin­dende for de lavere organer og for alle partimedlemmer.

I partiets lover ble det sagt at det er de lokale organisasjoner som opptar medlemmer i partiet etter anbefaling av to partimed­lemmer og etter godkjennelse av alminnelig medlemsmøte i partiorganisasjonen.

Den 6. kongress opptok i partiet «mesjrajontserne» med deres leder Trotski. Dette var en liten gruppe som eksisterte i Petro­grad siden 1913 og som besto av trotskistiske mensjeviker og en del tidligere bolsjeviker, som hadde spaltet seg ut fra partiet. «Mesjrajontserne» var under krigen en sentristisk organisasjon. Den kjempet mot bolsjevikene, men i mange ting var den heller ikke enig med mensjevikene og inntok såleis en mellomstilling, en sentristisk, vaklende stilling. Under den 6. partikongress erklærte «mesjrajontserne» at de var enige med bolsjevikene i alt, og ba om å bli opptatt i partiet. Kongressen imøtekom gruppens bønn, da den regnet med at dens medlemmer med tiden kunne bli virkelige bolsjeviker. Noen av «mesjrajontserne», for eksempel Volodarski, Uritski og andre ble virkelig senere bolsjeviker. Med omsyn til Trotski og noen av hans nærmeste venner så gikk de, som det senere viste seg, inn i partiet ikke for å arbeide til fordel for partiet, men for å undergrave det og sprenge det innenfra.

Alle vedtakene på den 6. kongress tok sikte på å forberede proletariatet og de fattige bønder til den væpnede oppstand. Den 6. kongress innstilte partiet på den væpnede oppstand, på den sosialistiske revolusjon.

Det manifest som kongressen sendte ut i partiets navn, opp­fordret arbeiderne, soldatene og bøndene til å samle sine krefter til de avgjørende kamper med borgerskapet. Det sluttet med disse ordene:

«Forbered dere til nye slag, kampkamerater! Samle kref­ter standhaftig, modig og rolig uten å la dere provosere, slutt dere sammen til kampkolonner! Slutt opp under par­tiets fane, proletarer og soldater! Slutt opp under vår fane, undertrykte på landsbygda!»

5. General Kornilovs sammensvergelse mot revolusjonen. Sam­mensvergelsen blir slått ned. Sovjetene i Petrograd og Moskva går over til bolsjevikene.

Etter at borgerskapet hadde revet til seg hele makten, begynte det å forberede seg på å slå i stykker de maktesløse sovjeter og opprette et utilhyllet kontrarevolusjonært diktatur. Millionæ­ren Rjabusjinski erklærte uforskammet at han så utveien av situasjonen i at «sultens og folkeelendighetens knokkelhånd tar strupetak på de falske folkevenner — de demokratiske sovjeter og komiteer». Ved fronten raste krigsrettene med sine døds­dommer over soldatene. Den 3. august 1917 forlangte øverst­kommanderende general Kornilov at dødsstraffen skulle inn­føres også bak fronten.

Den 12. august ble det i Det store teater i Moskva åpnet en statskonferanse som var sammenkalt av den provisoriske regjering for å mobilisere borgerskapets og godseiernes krefter. På kon­feransen deltok det hovedsakelig representanter for godseierne, borgerskapet, generalene, offiserskorpset og kosakkene. Sovjetene var representert på konferansen ved mensjeviker og sosialrevolusjonære. Den dagen da statskonferansen ble åpnet, organiserte bolsjevikene i Moskva som protest en generalstreik, som omfattet flertallet av arbeiderne. Samtidig fant det sted streiker også i en rekke andre byer.

Den sosialrevolusjonære Kerenski truet i sin tale på konfe­ransen skrytende med at han «med jern og blod» ville slå ned alle forsøk på en revolusjonær bevegelse, deriblant også forsøk fra bøndenes side på egenmektig å ta godseierjorda.

Den kontrarevolusjonære general Kornilov krevde åpent at «komiteene og sovjetene skulle avskaffes».

Bankierer, kjøpmenn og fabrikanter valfartet til øverstkommanderendes hovedkvarter, til general Kornilov og lovte penger og støtte.

Til general Kornilov kom også representanter for de «allierte», det vil si for England og Frankrike, og de krevde at han ikke måtte drøye med å gå til aksjon mot revolusjonen.

Det hele førte til general Kornilovs sammensvergelse mot revolusjonen.

Kornilovs sammensvergelse ble forberedt åpent. For å avlede oppmerksomheten fra den, satte de sammensvorne ut det rykte at bolsjevikene forberedte en oppstand til revolusjonens halvårsdag — 27. august. Den provisoriske regjering med Kerenski i spissen kastet seg over bolsjevikene og forsterket terroren mot det proletariske parti. Samtidig samlet general Kornilov tropper for å la dem marsjere mot Petrograd likvidere sovjetene og danne en militærdiktatur-regjering.

Kornilov hadde på forhånd truffet avtale med Kerenski om sin kontrarevolusjonære aksjon. Men i det øyeblikk da Kornilov gikk til aksjon, foretok Kerenski en brå frontforandring og tok avstand fra sin forbundsfelle. Kerenski fryktet for at folkemas­sene, så snart de hadde reist seg mot Kornilov og knust ham, samtidig også ville feie Kerenskis borgerlige regjering vekk, hvis den ikke straks tok avstand fra Kornilovaksjonen.

Den 25. august lot Kornilov det 3. kavallerikorps under kom­mando av general Krymov rykke mot Petrograd og erklærte at han hadde til hensikt å «redde fedrelandet». Som svar på Kornilov-oppstanden oppfordret sentralkomitéen for det bolsjevikiske parti arbeiderne og soldatene til aktivt væpnet forsvar mot kontrarevolusjonen. Arbeiderne begynte raskt å væpne seg og forberede seg til forsvar. Avdelingene av den røde garde vokste i disse dager til det mangedobbelte. Fagforeningene mobiliserte sine medlemmer. De revolusjonære troppeavdelinger i Petro­grad ble likeledes satt i kampberedskap. Omkring Petrograd ble det gravd skyttergraver, reist piggtrådgjerder, og innkjørselsveiene ble gjort uframkommelige. Noen tusen væpnede matroser fra Kronstadt kom for å delta i forsvaret av Petrograd. Til den «ville divisjon», som marsjerte mot Petrograd, ble det sendt delegerte som forklarte soldatene fra de kaukasiske fjellfolk meningen med Kornilovs aksjon, og den «ville divisjon» nektet å angripe Petrograd. Det ble sendt agitatorer også til andre Kornilov-tropper. Over alt der fare truet, ble det dannet revolusjonskomitéer og staber til kamp mot Kornilov.

De vettskremte sosialrevolusjonære og mensjevikiske lederne, blant dem også Kerenski, søkte i disse dagene beskyttelse hos bolsjevikene, for de var blitt overbevist om at den eneste reelle kraft i hovedstaden som var i stand til å slå Kornilov, det var bolsjevikene.

Men bolsjevikene som mobiliserte massene for å slå ned Kornilov-opprøret, innstilte heller ikke sin kamp mot Kerenskis regjering. Bolsjevikene avslørte overfor massene Kerenskis regje­ring, mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som gjennom hele sin politikk objektivt hjalp Kornilovs kontrarevolusjonære sam­mensvergelse.

Som resultat av alle disse åtgjerdene ble Kornilov-opprøret slått ned. General Krymov skjøt seg. Kornilov og hans hjelpes­menn, Denikin og Lukomski, ble arrestert (de ble forresten snart frigitt av Kerenski).

Undertrykkelsen av Kornilov-opprøret avslørte og belyste med ett slag styrkeforholdet mellom revolusjonen og kontrarevolu­sjonen. Den viste at hele den kontrarevolusjonære leir fra gene­ralene og kadettpartiet til mensjevikene og de sosialrevolusjo­nære, som var blitt innfanget av borgerskapet, var vigd til under­gang. Det viste seg tydelig at den politikk som gikk ut på å forlenge den uutholdelige krigen, og det økonomiske forfall som den langvarige krigen hadde fremkalt, definitivt hadde undergravd deres innflytelse blant folkemassene.

Undertrykkelsen av Kornilov-opprøret viste videre at det bol­sjevikiske parti hadde vokst opp til å bli revolusjonens avgjø­rende kraft, som var i stand til å knuse hvilke som helst intriger fra kontrarevolusjonens side. Vårt parti var ennå ikke et regje­rende parti, men det handlet i Kornilovopprørets dager som en virkelig regjerende makt, for dets anvisninger ble gjennomført av arbeiderne og soldatene uten nøling.

Endelig viste undertrykkelsen av Kornilov-opprøret at sov­jetene, som tilsynelatende hadde vært døde, i virkeligheten skjulte i seg en veldig revolusjonær motstandskraft. Det var ikke tvil om at det nettopp var sovjetene og deres revolusjonskomitéer som hadde sperret veien for Kornilov-troppene og brutt deres krefter.

Kampen mot Kornilov-opprøret satte nytt liv i arbeider- og soldatsovjetene, som hadde holdt på å sykne hen, befridde dem fra kompromisspolitikkens fangenskap, førte dem ut på den revolusjonære kamps brede vei og brakte dem over på det bolsje­vikiske partis side.

Bolsjevikenes innflytelse i sovjetene steg som aldri før.

Bolsjevikenes innflytelse begynte å vokse hurtig også på landsbygda.

Kornilov-oppstanden viste de brede bondemasser at gods­eierne og generalene ville kaste seg over bøndene etter at de hadde slått ned bolsjevikene og sovjetene. Derfor begynte de brede masser av den fattige bondebefolkning å fylke seg stadig tettere omkring bolsjevikene. Når det gjaldt de mellomstore bøndene, hvis vakling hadde bremset revolusjonens utvikling i perioden fra april til august 1917, så begynte de etter at Kornilov var slått, avgjort å vende seg til det bolsjevikiske parti, og sluttet seg til massen av fattige bønder. De brede masser av bøndene begynte å forstå at bare bolsjevikenes parti kunne fri dem fra krigen, at bare det var i stand til å styrte godseierne og beredt til å gi jorda til bøndene. September og oktober 1917 bringer en veldig øking av tilfelle da bøndene tar godseiernes jord. Egen­mektig pløying av godseierjord forekommer over alt. Hverken overtalelser eller straffeekspedisjoner er lenger i stand til å stanse bøndene, som har reist seg til revolusjon.

Oppsvinget i revolusjonen øker.

Det begynner en fase da sovjetene får nytt liv og fornyes, en fase da sovjetene bolsjeviseres. Fabrikker, bedrifter, troppe- avdelinger foretar nyvalg av sine deputerte og sender represen­tanter for det bolsjevikiske parti til sovjetene istedenfor mensjeviker og sosialrevolusjonære. Dagen etter seieren over Kornilov- opprøret, den 31. august, uttaler Petrograd-sovjetet seg for bolsjevikenes politikk. Det gamle mensjevikisk-sosialrevolusjonære pre­sidium for Petrograd-sovjetet med Tsjheidse i spissen trer tilbake og rømmer plassen for bolsjevikene. Den 5. september går Moskva arbeidersovjet over på bolsjevikenes side. Det sosialrevolusjonær-mensjevikiske presidium for Moskva sovjet trer likeledes tilbake og gjør veien fri for bolsjevikene.

Dette betydde at de grunnleggende forutsetninger som er nødvendige for en framgangsrik oppstand, allerede var modnet.

På dagsordenen sto atter parolen: «All makt til sovjetene!» Men dette var ikke lenger den gamle parolen om at makten skulle gå over i hendene på de mensjevikisk-sosialrevolusjonære sovjetene. Nei, dette var parolen om sovjetenes oppstand mot den provisoriske regjering med det mål at all makt i landet skulle overgis til sovjetene, som ble ledet av bolsjevikene.

Innen kompromisspartiene begynte oppløsningen å gripe om seg.

Hos de sosialrevolusjonære dannet det seg under trykket fra de revolusjonært innstilte bønder en venstrefløy — de «venstre»- sosialrevolusjonære, som begynte å gi uttrykk for misnøye med kompromisspolitikken overfor borgerskapet.

Hos mensjevikene oppsto det likeså en gruppe av «venstre»- folk, de såkalte «internasjonalister», som begynte å helle over til bolsjevikene.

Hva anarkistene angår, en gruppe som allerede på forhånd hadde helt ubetydelig innflytelse, splittet de seg nå definitivt opp i smågrupper. Noen av dem blandet seg med kriminelle, forbry­terske og provokatøriske elementer fra samfunnets bunnfall, mens andre ble ekspropriatører av «prinsipp», plyndret bøndene og småkårsfolket i byene og røvet fra arbeiderklubbene deres lokaler og oppsparte midler, mens atter andre åpent vandret over i de kontrarevolusjonæres leir og innrettet sitt personlige liv i bak­gårdene hos borgerskapet. De var alle sammen mot enhver stats­makt, deriblant og i særdeleshet mot arbeidernes og bøndenes revolusjonære makt, da de var overbevist om at den revolusjonære regjering ikke ville tillate dem å plyndre folket og rane folkets eiendom.

Etter at Kornilov-opprøret var slått ned, gjorde mensjevikene og de sosialrevolusjonære enda et forsøk på å svekke det voksende revolusjonære oppsving. Til dette formål sammenkalte de den 12. september 1917 Den allrussiske demokratiske konferanse av representanter for de sosialistiske partier, de kompromissvennlige sovjeter, fagforeninger, semstvoer, handels- og industrikretser og troppeavdelinger. Denne konferansen innsatte et forparlament (Republikkens provisoriske råd). Kampromissmakerne trodde ved hjelp av forparlamentet å kunne stanse revolusjonen og føre lan­det bort fra sovjetrevolusjonens vei over på den borgerlig-konstitusjonell utviklings vei, over på den borgerlige parlamentarismes vei. Men dette var et håpløst forsøk av bankerotte politikere på å dreie revolusjonens hjul tilbake. Det måtte bryte sammen og brøt også sammen. Arbeiderne hånte kompromissmakernes parlamentsståhei. Ironisk døpte de forparlamentet «forbadet».

Det bolsjevikiske partis sentralkomité besluttet å boikotte for­parlamentet. Riktignok ville den bolsjevikiske fraksjon i forparla­mentet, der det satt slike folk som Kamenev og Teodorovitsj, ikke forlate forparlamentet. Men partiets sentralkomité tvang dem til å gå ut av forparlamentet.

Deltakelsen i forparlamentet ble hårdnakket forsvart av Kamenev og Sinovjev, som med dette forsøkte å lede partiet bert fra forberedelsen av oppstanden. Mot deltakelsen i forparlamen­tet opptrådte kamerat Stalin energisk i den bolsjevikiske fraksjon på Den allrussiske demokratiske konferanse. Han kalte forparla­mentet en «abort av Kornilov-opprøret».

Lenin og Stalin mente at selv bare en kortvarig deltakelse i forparlamentet var en alvorlig feil, da den kunne spre falske for­håpninger blant massene om at forparlamentet virkelig skulle kunne gjøre noe for det arbeidende folk.

Samtidig forberedte bolsjevikene iherdig innkallelsen av den 2. sovjetkongress, der de regnet med å få flertall. Til tross for alle knep fra mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som satt i den all russiske sentrale eksekutivkomité, ble den 2. allrussiske sovjetkongress under trykk av de bolsjevikiske sovjeter fastsatt til annen halvdel av oktober 1917.

6. Oktoberoppstanden i Petrograd og arrestasjonen av den provisoriske regjering. Den 2. sovjetkongress og dannelsen av sovjetregjeringen. Den 2. sovjetkongress’ dekreter om freden og om jorda.. Den sosialistiske revolusjons seier. Årsakene til den sosialistiske revolusjons seier.

Bolsjevikene begynte med all kraft å forberede seg til opp­standen. Lenin pekte på at bolsjevikene etter at de hadde fått flertallet i begge hovedstedenes arbeider- og soldatsovjeter — i Moskva- og Petrogradsovjetet — kunne og måtte ta statsmakten i sine hender. Idet Lenin sammenfattet resultatene av den tilbakelagte vei, understreket han: «Flertallet av folket er for oss.» I sine artikler og brev til sentralkomiteen og de bolsjevikiske organisasjonene stilte Lenin opp en konkret plan for oppstanden: hvordan troppeavdelingene, flåten og rødegardistene skulle utnyt­tes, hvilke avgjørende punkter i Petrograd det var nødvendig å besette for å sikre et heldig utfall av oppstanden osv.

Den 7. oktober kom Lenin illegalt fra Finnland til Petrograd. Den 10. oktober 1917 ble det historiske møte holdt i partiets sentralkomité, der det ble besluttet å begynne den væpnede opp­stand i de nærmeste dager. I den historiske resolusjon som ble vedtatt av partiets sentralkomité og som var skrevet av Lenin, het det:

«Sentralkomitéen slår fast at så vel den russiske revolusjons internasjonale stilling (oppstanden i den tyske flåten som et ytterste utslag av den sosialistiske verdensrevolusjons anmarsj i hele Europa, videre faren for en fredsslutning mellom impe­rialistene med det formål å kvele revolusjonen i Russland), som den militære situasjon (det russiske borgerskaps og Kerenski og ko.s utvilsomme beslutning om å overgi Petrograd til tyskerne) og det proletariske partis erobring av flertallet i sovjetene — alt dette i sammenheng med bondeoppstanden og omsvinget i folkets tillit til fordel for vårt parti (valgene i Moskva), og endelig den åpne forberedelse av et annet Kornilov-opprør (borttrekkingen av tropper fra Petrograd, sammentrekkingen av kosakker til Petrograd, omringingen av Minsk med kosakker osv.), — at alt dette stiller den væpnede oppstand på dagsordenen.

Sentralkomitéen slår såleis fast at den væpnede oppstand er uunngåelig og helt modnet og pålegger alle partiorganisa­sjoner å handle i samsvar med dette og å drøfte og avgjøre alle praktiske spørsmål (sovjetkongressen i norddistriktet, borttrekkingen av tropper fra Petrograd, Moskva-folkenes og Minsk-folkenes aksjoner osv.) under denne synsvinkel.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. VI, s. 295, norsk utg.)

Mot dette historiske vedtaket opptrådte og stemte to med­lemmer av sentralkomitéen — Kamenev og Sinovjev. Liksom mensjevikene drømte de om en borgerlig parlamentarisk repu­blikk og baktalte arbeiderklassen ved å påstå at den ikke hadde krefter til å gjennomføre den sosialistiske revolusjon og at den ennå ikke var voksen for å ta makten.

Trotski stemte på dette møte riktignok ikke direkte mot resolusjonen, men han foreslo en slik endring i den som ville ha redusert oppstanden til ingenting og fått den til å bryte sam­men. Han foreslo at oppstanden ikke skulle begynne før åpnin­gen av den 2. sovjetkongress. Det betydde å trekke gjennom­føringen av oppstanden i langdrag, på forhånd å røpe dagen for oppstanden og varsle den provisoriske regjering om dette.

Det bolsjevikiske partis sentralkomité sendte ombudsmenn til Donbassenget, til Ural, til Helsingfors, Kronstadt, til den sør­vestlige front osv. for å organisere oppstanden på vedkommende sted. Kameratene Vorosjilov, Molotov, Dsjersjinski, Ordsjonikidse, Kirov, Kaganovitsj, Kuibysjev, Frunse, Jaroslavski og andre fikk spesielle oppdrag av partiet for å lede oppstanden på de enkelte steder. I Sjadrinsk i Ural arbeidde kamerat Sjdanov blant trop­pene. Sentralkomitéens ombudsmenn informerte lederne for de lokale bolsjevikiske organisasjoner om planen for oppstanden og satte organisasjonene i mobiliseringstilstand for å understøtte opp­standen i Petrograd.

Etter anvisning av partiets sentralkomité ble Den revolusjonære militærkomité ved Petrograd sovjet dannet, og denne ble den legale stab for oppstanden.

Imidlertid samlet også kontrarevolusjonen i all hast sine krefter. Offiserskorpset organiserte seg i et kontrarevolusjonært «offisersforbund». Overalt dannet de kontrarevolusjonære staber for å formere støtbataljoner. I slutten av oktober rådde kontra­revolusjonen over 43 støtbataljoner. Det ble dannet spesielle batal­joner av Georgsriddere.

Kerenskis regjering stilte spørsmålet om å flytte regjeringen fra Petrograd til Moskva. Dette viste at den forberedte Petro­grads overgivelse til tyskerne for å hindre oppstanden i Petrograd. Protesten fra Petrograds arbeidere og soldater tvang den provi­soriske regjering til å bli i Petrograd.

Den 16. oktober ble det holdt et utvidet møte i partiets sentralkomité. På dette møtet ble det valt et partisentrum, med kamerat Stalin i spissen, til å lede oppstanden. Dette partisen­trum var den ledende kjerne i den revolusjonære militærkomité ved Petrograd sovjet og hadde den praktiske ledelse av hele opp­standen.

På sentralkomitéens møte opptrådte kapitulantene Sinovjev og Kamenev på ny mot oppstanden. Etter at de var blitt vist tilbake, gikk de så vidt at de opptrådte åpent i pressen mot opp­standen, mot partiet. Den 18. oktober ble det i den mensjevikiske avisen «Novaja sjisn» («Nytt liv») offentliggjort en erklæring fra Kamenev og Sinovjev om at bolsjevikene forberedte en oppstand, men at de selv anså oppstanden som eventyrpolitikk. Slik avslørte Kamenev og Sinovjev overfor fienden sentralkomiteens beslutning om oppstanden, om at oppstanden skulle organiseres i de nær­meste dager. Dette var forræderi. Lenin skrev i samband med dette: «Kamenev og Sinovjev har utlevert til Rodsjanko og Kerenski beslutningen fra sitt partis sentralkomité om den væp­nede oppstand.» Lenin reiste overfor sentralkomitéen spørsmålet om å ekskludere Sinovjev og Kamenev av partiet.

Revolusjonens fiender, som var advart av forræderne, begynte straks å ta åtgjerder for å hindre oppstanden og knuse revolu­sjonens ledende stab — bolsjevikenes parti. Den provisoriske regjering fikk i stand et hemmelig møte, der spørsmålet om åtgjer­der til kamp mot bolsjevikene ble avgjort. Den 19. oktober til­kalte den provisoriske regjering i all hast tropper til Petrograd fra fronten. Forsterkede patruljer dro gjennom gatene. Særlig sterke krefter greidde kontrarevolusjonen å samle i Moskva. Den provisoriske regjering hadde utarbeidd følgende plan: dagen før åpningen av den 2. sovjetkongress skulle Smolny, der bolsjevikenes sentralkomité holdt til, angripes og inntas og bolsjevikenes ledende sentrum skulle knuses. Til dette formål ble det i Petrograd trukket sammen tropper, som regjeringen regnet med ville være tro.

Men den provisoriske regjerings dager og timer var allerede talt. Ingen krefter kunne lenger stanse den sosialistiske revolu­sjons seiersmarsj.

Den 21. oktober sendte bolsjevikene til alle revolusjonære troppeavdelinger kommissærer fra den revolusjonære militær­komité. Hver dag før oppstanden foregikk det en energisk for­beredelse av kampen i troppeavdelingene, på fabrikkene og verk­stedene. Bestemte oppdrag fikk også krigsskipene — krysseren «Aurora» og «Sarja svobody» («Frihetens morgenrøde»).

På møtet i Petrograd sovjet plapret Trotski skrytende ut til fienden med fristen for oppstanden, den dagen bolsjevikene hadde fastsatt for å begynne oppstanden. For ikke å gi Kerenskis regjering mulighet til å forpurre den væpnede oppstand, besluttet partiets sentralkomité å begynne og gjennomføre oppstanden tid­ligere enn før bestemt, og fastsatte den til dagen før åpningen av den 2. sovjetkongress.

Kerenski begynte sin aksjon tidlig om morgenen den 24. okto­ber (6. november) med å gi ordre om å forby det bolsjevikiske partis sentralorgan «Rabotsji putj» («Arbeiderveien») og sende panserbiler til redaksjonslokalet for «Rabotsji putj» og til bolsje­vikenes trykkeri. Men klokka 10 om formiddagen drev rødegardistene og de revolusjonære soldater, etter anvisning av kamerat Stalin, panserbilene tilbake og stilte opp forsterket vakt ved trykkeriet og redaksjonen for «Rabotsji putj». Klokka 11 om formid­dagen kom «Rabotsji putj» ut med en oppfordring om å styrte den provisoriske regjering. Samtidig ble det, etter anvisning av partisentret for oppstanden, hurtig trukket avdelinger av revolu­sjonære soldater og rødegardister til Smolny.

Oppstanden begynte.

Om natten den 24. oktober kom Lenin til Smolny og overtok den direkte ledelsen av oppstanden. Hele natta kom det revolusjo­nære troppeavdelinger og avdelinger av den røde garde til Smolny. Bolsjevikene sendte dem til byens sentrum for å omringe Vinter­palasset, der den provisoriske regjering hadde forskanset seg.

Den 25. oktober (7. november) besatte den røde garde og de revolusjonære tropper jernbanestasjonene, posthuset, telegrafen, ministeriene og statsbanken.

Forparlamentet ble oppløst.

Smolny, der Petrograd-sovjetet og bolsjevikenes sentralkomité befant seg ble revolusjonens kampstab, som kampordrene gikk ut fra.

Petrograds arbeidere viste i disse dagene at de under ledelse av det bolsjevikiske parti hadde gjennomgått en god skole. De revolusjonære troppeavdelingene, som gjennom bolsjevikenes arbeid var blitt forberedt til oppstanden, utførte nøyaktig kamp­ordrene og kjempet side om side med den røde garde. Flåten sto ikke tilbake for arméen. Kronstadt var det bolsjevikiske partis festning, der den provisoriske regjerings makt forlengst ikke ble anerkjent. Med tordenen fra sine kanoner, som var rettet mot Vinterpalasset, forkynte krysseren «Aurora» den 25. oktober begynnelsen til en ny æra — Den store sosialistiske revolusjons æra.

Den 25. oktober (7. november) ble det offentliggjort en hen­vendelse fra bolsjevikene: «Til Russlands borgere». I denne hen­vendelsen het det at den borgerlige provisoriske regjering var styrtet, at statsmakten var gått over i sovjetenes hender.

Den provisoriske regjering skjulte seg i Vinterpalasset under beskyttelse av offiserselever og støtbataljoner. Natten mellom den 25. og 26. oktober inntok de revolusjonære arbeidere, soldater og matroser med storm Vinterpalasset og arresterte den provi­soriske regjering.

Den væpnede oppstand i Petrograd hadde seiret.

Den 2. allrussiske sovjetkongress ble åpnet i Smolny klokken 10,45 om kvelden den 25. oktober (7. november) 1917, da den seierrike oppstand i Petrograd allerede var i full gang og makten i hovedstaden faktisk befant seg i hendene på Petrograd sovjet.

Bolsjevikene fikk overveldende flertall på kongressen. Mensjevikene, bundistene og de høyre-sosialrevolusjonære forlot kon­gressen da de så at deres spill var slutt, og erklærte at de ga avkall på å delta i kongressens arbeid. I en erklæring som de leste opp på sovjetkongressen, kalte de Oktoberrevolusjonen for en «militærsammensvergelse». Kongressen brennemerket mensjevikene og de sosialrevolusjonære og framhevde at den så langt fra å beklage at de forlot kongressen, tvert imot hilste dette med glede, da kon­gressen takket være at forræderne forlot den, var blitt en virkelig revolusjonær kongress av arbeider- og soldatdeputerte.

På vegne av kongressen ble det kunngjort at hele makten var gått over i sovjetenes hender.

I oppropet fra den 2. sovjetkongress het det:

«Idet kongressen støtter seg på viljen hos det overvel­dende flertall av arbeidere, soldater og bønder, idet den støtter seg på arbeidernes og garnisonens seierrike oppstand som er gjennomført i Petrograd, tar kongressen makten i sine hen­der.»

Natten til den 26. oktober (8. november) 1917 vedtok den 2. sovjetkongress dekretet om freden. Kongressen oppfordret de krig­førende land til å slutte en øyeblikkelig våpenstillstand i det minste for tre måneder, for å innlede fredsforhandlinger. Sam­tidig som kongressen vendte seg til regjeringene og folkene i alle krigførende land, vendte den seg også til de «klassebevisste arbei­dere i menneskehetens tre mest framskredne nasjoner og de største stater som deltar i den nåværende krig: England, Frank­rike og Tyskland». Den oppfordret disse arbeiderne til å hjelpe til med «framgangsrikt å fullføre fredens sak og samtidig med det frigjøre de arbeidende og utbyttede folkemasser fra ethvert slaveri og enhver utbytting».

Samme natt vedtok den 2. sovjetkongress dekretet om jorda, og ifølge det «oppheves godseiernes eiendomsrett til jorda øye­blikkelig, uten enhver erstatning». Som grunnlag for denne jord­loven ble lagt fellesmandatet fra bøndene til sine valte represen­tanter, sammensatt på grunnlag av 242 lokale bondeinstrukser. Ifølge dette fellesmandat ble den private eiendomsrett til jorda opphevd for alltid og erstattet av hele folkets, statens eiendomsrett til jorda. Godseier-, kron- og klostergodsene ble overgitt til veder­lagsfritt bruk for hele det arbeidende folk.

I alt fikk bøndene ifølge dette dekret av den sosialistiske Oktoberrevolusjon mer enn 150 millioner desjatin ny jord, som tidligere befant seg i hendene på godseierne, borgerskapet, tsar­familien, klostrene og kirken.

Bøndene ble fritatt for årlige forpaktningsavgifter til gods­eierne på tilsammen om lag 500 millioner gullrubler.

Alle jordas indre rikdommer (olje, kull, malmer osv.), sko­gene og vassdragene ble gjort til folkets eiendom.

Endelig ble den første sovjetregjering — folkekomissæreries råd — dannet på 2. allrussiske sovjetkongress. Folkekommissærenes råd ble helt og holdent sammensatt av bolsjeviker. Som formann i det første folkekommissærenes råd ble valt Lenin.

Slik sluttet den historiske 2. sovjetkongress.

De delegerte på kongressen reiste hjem hver til sitt for å for­kynne budskapet om sovjetenes seier i Petrograd og sikre utbre­delsen av sovjetmakten over hele landet.

Makten gikk ikke på alle steder over til sovjetene med en gang. Mens sovjetmakten allerede besto i Petrograd, fant det i Moskva ennå noen dager sted hårdnakkede og heftige gatekamper. For å hindre at makten gikk over i hendene på Moskva sovjet, gikk mensjevikene og de sosialrevolusjonæres kontrarevolusjonære par­tier sammen med hvitegardistene og offiserselevene til væpnet kamp mot arbeiderne og soldatene. Først etter noen dager ble opprørerne slått ned, og sovjetmakten ble opprettet i Moskva.

I selve Petrograd og i noen distrikter i nærheten ble det i de aller første dager etter revolusjonens seier gjort kontrarevolusjonære forsøk på å styrte sovjetmakten. Den 10. november 1917⁹ samlet Kerenski, som under oppstanden hadde flyktet fra Petrograd til nordfrontens område, noen kosakkavdelinger og lot dem med general Krasnov i spissen marsjere fram mot Petrograd. Den 11. november 1917 reiste den kontrarevolusjonære organisasjon «Komitéen til redning av fedrelandet og revolusjonen» med de sosial­revolusjonære i spissen et mytteri av offisersaspiranter i Petrograd. Men opprørerne ble slått ned uten særlig møye. I løpet av en dag, allerede om kvelden den 11. november, ble offisersaspirantenes mytteri likvidert av matrosene og rødegardistene, og den 13. november ble general Krasnov fullstendig slått ved Pulkovhøydene. Liksom under Oktoberoppstanden ledet Lenin personlig undertrykkelsen av det sovjetfiendtlige mytteri. Hans ubøyelige fasthet og rolige trygghet på seieren begeistret massene og sveiste dem sammen. Fienden var slått. Krasnov ble tatt til fange og ga sitt «æresord» på at han ville innstille kampen mot sovjetmakten. På dette «æresord» ble han frigitt, men som det viste seg senere, brøt Krasnov sitt generalsord. Kerenski greidde forkledt som kvinne å komme seg unna «i Ukjent retning».

I Mogilev, i hovedkvarteret til den øverstkommanderende over troppene, forsøkte også general Dukhonin å få i stand et mytteri. Da sovjetregjeringen påla Dukhonin øyeblikkelig å inn­lede forhandlinger om våpenstillstand med den tyske hærledelse, nektet han å oppfylle regjeringens påbud. Så ble Dukhonin ved en ordre fra sovjetmakten avsatt. Det kontrarevolusjonære hoved­kvarter ble ødelagt, og Dukhonin ble drept av soldater som hadde reist seg mot ham.

Det ble også gjort forsøk på et framstøt mot sovjetmakten av de kjente opportunister innenfor partiet: Kamenev, Sinovjev, Rykov, Sjljapnikov og andre. De forlangte at det skulle dannes en «sosialistisk samlingsregjering» med deltakelse av mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som nettopp var blitt styrtet av Oktoberrevolusjonen. Den 15. november 1917 vedtok sentral­komitéen for bolsjevikenes parti en resolusjon, som avslo en overenskomst med disse kontrarevolusjonære partiene og som beteg­net Kamenev og Sinovjev som revolusjonens streikbrytere. Den 17. november erklærte Kamenev, Sinovjev, Rykov og Miljutin, som ikke var enige i partiets politikk, at de gikk ut av sentral­komitéen. Den samme dag, den 17. november, fremla Nogin på egne vegne og på vegne av Rykov, V. Miljutin, Teodorovitsj, A. Sjljapnikov, D. Rjasanov, Jurenev og Larin, som var medlem­mer av folkekommissærenes råd, en erklæring om at de ikke var enige i partiets sentralkomités politikk og om at de trådte ut av folkekomissærenes råd. Denne håndfull feigingers flukt fremkalte jubel hos Oktoberrevolusjonens fiender. Hele borger­skapet og dets hjelpesmenn skrek skadefro opp om bolsjevismens sammenbrudd og profeterte det bolsjevikiske partis under­gang. Men denne håndfull desertører kunne ikke for et eneste øyeblikk bringe partiet til å vakle. Partiets sentralkomité brenne­merket dem med forakt som revolusjonens desertører og borger­skapets hjelpesmenn, og gikk over til dagsordenen.

Når det gjaldt de «venstre»-sosialrevolusjonære, så besluttet de — ledet av ønsket om å bevare sin innflytelse på bondemassene som avgjort sympatiserte med bolsjevikene — ikke å komme i strid med bolsjevikene og foreløpig opprettholde enhetsfronten med dem. Kongressen av bondesovjetene, som fant sted i november 1917, anerkjente alle de erobringer som Den sosialistiske oktober­revolusjon hadde gjort, og godkjente sovjetmaktens dekreter. Det ble sluttet en overenskomst med de «venstre»-sosiålrevolu- sjonære, og noen «venstre»-sosialrevolusjonære ble opptatt i folkekommissærenes råd (Kolegajev, Spiridonova, Prosjan og Steinberg). Men denne overenskomsten besto bare inntil Brest-freden var undertegnet og til det ble dannet komitéer av de fattige bønder, da det blant bøndene foregikk en dyptgående differensiering, og da de «venstre»-sosialrevolusjonære, som mer og mer representerte kulakenes interesser, fikk i stand et mytteri mot bolsjevikene og ble slått ned av sovjetmakten.

I den korte tiden fra oktober 1917 til januar-februar 1918 bredte sovjetrevolusjonen seg ut over hele landet. Utbredelsen av sovjetmakten over det veldige landets territorium gikk i et så hurtig tempo at Lenin kalte den sovjetmaktens «triumfmarsj».

Den store sosialistiske oktoberrevolusjon hadde seiret.

Av en rekke årsaker som bestemte denne forholdsvis lette seier for den sosialistiske revolusjon i Russland, må fremheves følgende hovedårsaker:

1. Oktoberrevolusjonen sto overfor en så forholdsvis svak, dårlig organisert og politisk lite erfaren fiende som det russiske borgerskap. Det russiske borgerskap, som ennå ikke var økonomisk sterkt og som var fullstendig avhengig av regjeringens bestillinger, hadde hverken den politiske selvstendighet eller det tilstrekkelige initiativ som trengtes for å finne en utvei av situasjonen. Det hadde hverken erfaring i politiske kombinasjoner og politisk bedrageri i stor stil, slik som for eksempel det franske borgerskap, eller noen skole i svindelkompromisser i stor stil, som for eksem­pel det engelske borgerskap. Mens det ennå i går søkte å komme overens med tsaren, som var styrtet av februarrevolusjonen, kunne det etter at det så var kommet til makten, ikke tenke ut noe bedre enn å fortsette den forhatte tsars politikk i alt vesentlig. Det var, i likhet med tsaren, for «krigen til den seierrike slutt», trass i at krigen var blitt uutholdelig for landet og hadde utmattet folket og arméen til det ytterste. Det var i likhet med tsaren, for i hovedsaken å bevare godseiernes eiendomsrett til jorda, trass i at bøndene gikk til grunne av jordmangelen og godseier- åket. Med omsyn til politikken overfor arbeiderklassen gikk det russiske borgerskap i sitt hat mot arbeiderklassen videre enn tsaren, for det søkte ikke bare å bevare og styrke verkseiernes og fabrikantenes åk, men også å gjøre det uutholdelig ved masse- lockouter.

Det var ikke noe underlig i at folket ikke så noen vesentlig forskjell mellom tsarens politikk og borgerskapets politikk og at det overførte hatet til tsaren på borgerskapets provisoriske regjering.

Så lenge de sosialrevolusjonære og mensjevikenes kompromiss- partier hadde en viss innflytelse i folket, kunne borgerskapet dekke seg bak dem og beholde makten. Men etter at mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde avslørt seg som agenter for det imperialistiske borgerskap og dermed tapt sin innflytelse i folket, hang borgerskapet og dets provisoriske regjering i luften.

2. I spissen for Oktoberrevolusjonen sto en så revolusjonær klasse som Russlands arbeiderklasse, en klasse som var stålsatt i kamper og på kort tid hadde gjennomgått to revolusjoner, og som på terskelen til den tredje revolusjon hadde vunnet seg auto­ritet som fører for folket i kampen for fred og jord, for frihet og sosialisme. Hadde det ikke vært en slik leder for revolusjonen, som hadde gjort seg fortjent til folkets tillit, en slik leder som Russlands arbeiderklasse, hadde det heller ikke vært noe forbund mellom arbeiderne og bøndene, og uten et slikt forbund kunne Oktoberrevolusjonen ikke ha seiret.

3. Russlands arbeiderklasse hadde en så betydelig forbunds­felle i revolusjonen som de fattige bønder, som utgjorde det store flertall av bondebefolkningen. Erfaringen fra åtte måne­ders revolusjon, som trygt kan likestilles med erfaringen fra noen årtiers «normal» utvikling, var ikke gått sporløst forbi de arbeidende bondemasser. I denne tid hadde de mulighet til å prøve alle partier i Russland i praksis og overbevise seg om at hverken kadettene eller de sosialrevolusjonære og mensjevikene hadde til hensikt å ta opp noen alvorlig strid med godseierne og utgyte sitt blod for bøndenes skyld, overbevise seg om at i Russland bare var ett parti som ikke var forbundet med gods­eierne, men var beredt til å knuse godseierne for å tilfredsstille bøndenes behov — bolsjevikenes parti. Denne omstendighet var det reale grunnlag for forbundet mellom proletariatet og de fattige bønder. Dette forbundet mellom arbeiderklassen og de fattige bønder bestemte også holdningen hos de mellomstore bøndene, som lenge hadde vaklet og som først like før Oktober- oppstanden avgjort gikk over på revolusjonens side ved å slutte seg til de fattige bønder.

Det trengs vel ikke noe bevis for at Oktoberrevolusjonen ikke kunne ha seiret uten et slikt forbund.

4. I spissen for arbeiderklassen sto et parti som var så prøvd i politiske kamper som bolsjevikenes parti. Bare et parti som bolsjevikenes parti, tilstrekkelig modig til å føre folket til det avgjørende stormangrep, og tilstrekkelig omtenksomt til å unngå alle mulige undervannsskjær på veien til målet — bare et slikt parti kunne så kyndig forene til en felles revolusjonær strøm så forskjelligartede revolusjonære bevegelser som den almen-demokratiske bevegelse for freden, bøndenes demokratiske bevegelse for å beslaglegge godseierjorda, de undertrykte folks nasjonale frihetsbevegelse for nasjonal likerett og proletariatets sosialis­tiske bevegelse for å styrte borgerskapet, for å opprette proleta­riatets diktatur.

Det er ikke tvil om at foreningen av disse forskjelligartede revolusjonære strømmer til en felles mektig revolusjonær strøm avgjorde kapitalismens skjebne i Russland.

5. Oktoberrevolusjonen begynte i et øyeblikk da den imperia­listiske krig ennå var i full gang, da de viktigste borgerlige stater var splittet i to fiendtlige leirer, da de, fordi de var opptatt med krigen mot hverandre og såleis svekket hverandre, ikke hadde mulighet til for alvor å blande seg inn i de «russiske anliggender» og aktivt opptre mot Oktoberrevolusjonen.

Det er ikke tvil om at denne omstendighet betydelig lettet Den sosialistiske oktoberrevolusjons seier.

7. Det bolsjevikiske partis kamp for å grunnfeste sovjetmakten. Brest-freden. Partiets 7. kongress.

For å grunnfeste sovjetmakten var det nødvendig å ødelegge, bryte ned det gamle, borgerlige statsapparat og i dets sted skape et nytt apparat for sovjetmakten. Det var videre nødvendig å ødelegge restene av stenderordningen og den nasjonale undertrykkelses regime, oppheve kirkens privilegier, likvidere den kon­trarevolusjonære presse og de kontrarevolusjonære organisasjoner av alle slag, legale og illegale, oppløse den borgerlige konstitu­erende forsamling. Endelig var det etter nasjonaliseringen av jorda også nødvendig å nasjonalisere hele storindustrien og der­etter komme ut av krigstilstanden, få slutt på krigen, som mest av alt sto i veien når det gjaldt å grunnfeste sovjetmakten.

Alle disse åtgjerdene ble gjennomført i løpet av noen måne­der, fra slutten av 1917 til midten av 1918.

Den sabotasje som de sosialrevolusjonære og mensjevikene organiserte blant embetsmennene i de gamle ministerier, ble brutt og likvidert. Ministeriene ble avskaffet, og istedenfor dem ble det skapt sovjet-forvaltningsapparater og tilsvarende folkekommissariater. Til forvaltning av landets industri ble dannet Det høyeste råd for folkehusholdningen. Til kamp mot kontra­revolusjonen og sabotasjen ble organisert Den allrussiske over­ordentlige kommisjon (Tsjeka) med Felix Dsjersjinski i spissen. Det ble utstedt et dekret om å danne den røde armé og flåte. Den konstituerende forsamling som i det vesentlige var valt alt før Oktoberrevolusjonen, og som nektet å stadfeste dekretene fra den 2. sovjetkongress om freden, om jorda og om overgangen av makten til sovjetene, ble oppløst.

For endelig å likvidere restene av feudalismen, stendersystemet og den manglende likerett på alle områder av samfunnslivet, ble det utstedt dekreter om å oppheve stenderne, om å avskaffe de nasjonale og konfesjonelle begrensninger, om å skille kirken fra staten og skolen fra kirken, om kvinnens likerett, om likeretten for Russlands nasjonaliteter.

I et særlig vedtak av sovjetregjeringen, kjent som «Deklara­sjonen om folkenes rettigheter i Russland», ble det slått fast at den frie utvikling av folkene i Russland og deres fullstendige likerett er lov.

For å undergrave borgerskapets økonomiske makt og organi­sere en ny sovjet-folkehusholdning, framfor alt for å organisere en ny sovjetindustri, ble bankene, jernbanene, utenrikshandelen, handelsflåten og hele storindustrien med alle dens grener: kull-, metallurgi-, olje-, kjemi-, maskinbyggings-, tekstil-, sukkerindustrien osv., nasjonalisert.

For å frigjøre vårt land fra finansiell avhengighet og utbytting fra utenlandske kapitalisters side ble Russlands utenlandske lån, som tsaren og den provisoriske regjering hadde opptatt, anullert. Folkene i vårt land ønsket ikke å betale gjeld som var stiftet for å fortsette røverkrigen og som hadde brakt vårt land i slavisk avhengighet av den utenlandske kapital.

Alle disse og liknende åtgjerder undergravde i bunn og grunn makten til borgerskapet, godseierne, den reaksjonære embets­stand, og de kontrarevolusjonære partier, og konsoliderte i bety­delig grad sovjetmakten i landet.

Men en kunne ikke betrakte sovjetmaktens stilling som full­stendig grunnfestet så lenge Russland befant seg i krigstilstand med Tyskland og Østerrike. For å grunnfeste sovjetmakten ende­lig, måtte det gjøres slutt på krigen. Derfor utfoldet partiet kampen for freden fra de aller første dager etter Oktoberrevolu­sjonens seier.

Sovjetregjeringen foreslo «alle krigførende folk og deres regjeringer øyeblikkelig å begynne forhandlinger om en rettferdig demokratisk fred». Men de «allierte» — England og Frankrike — avslo å godta sovjetregjeringens forslag. Som følge av at Frank­rike og England avslo å oppta fredsforhandlinger, besluttet sovjet­regjeringen, som oppfylte sovjetenes vilje, å innlede forhandlinger med Tyskland og Østerrike.

Forhandlingene begynte den 3. desember i Brest-Litovsk. Den 5. desember ble det underskrevet en overenskomst om våpen­stillstand, om midlertidig å innstille krigshandlingene.

Forhandlingene gikk for seg i en situasjon da folkehusholdningen var i forfall, da det hersket en alminnelig krigstretthet og da våre tropper forlot fronten, og fronten holdt på å gå i opp­løsning. Under forhandlingene viste det seg at de tyske imperialis­ter strevde etter å rive til seg veldige områder av det tidligere tsarimperium, og at de ville forvandle Polen, Ukraina og de baltiske land til stater som var avhengige av Tyskland.

Å fortsette krigen under disse vilkår betydde å sette på spill eksistensen av den nettopp oppståtte sovjetrepublikk. Arbeider­klassen og bøndene sto overfor nødvendigheten av å gå med på tunge fredsvilkår, vike tilbake for den dengang farligste røver — den tyske imperialisme — for å få et pusterom, styrke sovjetmakten og skape en ny, rød armé, som var i stand til å forsvare landet mot fiendens overfall.

Alle kontrarevolusjonære: fra mensjevikene og de sosialrevolusjonære til de argeste hvitegardister, førte en rasende agitasjon mot undertegningen av freden. Deres linje var klar: de ville sprenge fredsforhandlingene, framprovosere en offensiv fra tys­kernes side og sette sovjetmakten, som ennå ikke var befestet, på spill og bringe arbeidernes og bøndenes erobringer i fare.

Deres forbundsfeller i dettte nederdrektige verk var Trotski og hans håndlanger Bukharin, som sammen med Radek og Pjatakov sto i spissen for en partifiendtlig gruppe som for å maskere seg kalte seg «venstrekommunistenes» gruppe. Trotski og «venstrekommunistenes» gruppe innledet en rasende kamp mot Lenin innen partiet og krevde fortsettelse av krigen. Disse folkene drev opplagt sitt spill til fordel for de tyske imperialister og de innen­landske kontrarevolusjonære, da de la an på å utsette den unge sovjetrepublikk, som ennå ikke hadde noen armé, for den tyske imperialismes slag.

Dette var en slags provokatorisk politikk, behendig maskert med venstrefraser.

Den 10. februar 1918 ble fredsforhandlingene i Brest-Litovsk brutt. Til tross for at Lenin og Stalin på vegne av partiets sentral­komité holdt fast på at freden skulle underskrives, brøt Trotski, som var formann for sovjetdelegasjonen i Brest, forrædersk de uttrykkelige direktiver fra det bolsjevikiske parti. Han erklærte at sovjetrepublikken avslo å underskrive freden på de vilkår som Tyskland la fram, og samtidig meddelte han tyskerne at sovjet­republikken ikke ville føre noen krig og at den fortsatte å demo­bilisere arméen.

Dette var noe uhørt. Mer kunne de tyske imperialister ikke forlange av en forræder mot sovjetlandets interesser.

Den tyske regjering brøt våpenstillstanden og gikk over til offensiv. Restene av vår gamle armé kunne ikke stå imot trykket fra de tyske tropper og begynte å løpe fra hverandre. Tyskerne trengte hurtig fram, besatte et veldig område og truet Petrograd. Da den tyske imperialisme brøt inn i sovjetlandet, satte den seg som mål å styrte sovjetmakten og forvandle vårt fedreland til en koloni. Den gamle tsararmé, som holdt på å gå i oppløsning, kunne ikke stå imot den tyske imperialismens væpnede horder. Den veltet tilbake under den tyske armés slag.

Men de tyske imperialisters væpnede intervensjon fremkalte et mektig revolusjonært oppsving i landet. Som svar på partiets og sovjetregjeringens rop: «Det sosialistiske fedreland i fare», svarte arbeiderklassen med en forsterket formering av avdelinger av den røde armé. De unge avdelinger av den nye armé — det revolusjonære folks armé — slo heltemodig tilbake stormangrepet fra den til tennene væpnede tyske røver. Ved Narva og Pskov ble det gjort besluttsom motstand mot de tyske okkupanter. Deres frammarsj mot Petrograd ble stanset. Den dag den tyske imperialismes tropper ble slått tilbake — den 23. februar — ble den unge røde armés fødselsdag.

Allerede den 18. februar 1918 hadde partiets sentralkomité vedtatt Lenins forslag om å sende et telegram til den tyske regje­ring om øyeblikkelig fredsslutning. For å sikre seg fordelaktigere fredsvilkår fortsatte tyskerne offensiven, og først den 22. februar erklærte den tyske regjering seg enig i å underskrive freden, men fredsvilkårene var langt hardere enn de opprinnelige.

Lenin, Stalin og Sverdlov måtte i sentralkomitéen føre en hårdnakket kamp mot Trotski, Bukharin og andre trotskister for å sette igjennom vedtaket om freden. Lenin pekte på at Bukharin og Trotski «i virkeligheten har hjulpet de tyske impe­rialister og hindret veksten og utviklingen av revolusjonen i Tyskland». (Lenin, Samlede verker, bd. XXII, s. 307, russisk utg.)

Den 23. februar besluttet sentralkomitéen å godta den tyske hærledelses vilkår og undertegne fredsoverenskomsten. Sovjet­republikken måtte betale dyrt for Trotskis og Bukharins forræ­deri. Latvia, Estland, for ikke å tale om Polen, tilfalt Tyskland. Ukraina ble skilt fra sovjetrepublikken og forvandlet til en tysk vasallstat. Sovjetrepublikken forpliktet seg til å betale tyskerne en skadeserstatning.

Imidlertid fortsatte «venstre-kommunistene» kampen mot Lenin og sank stadig dypere og dypere ned i forræderiets sump.

Partiets byrå for Moskva distrikt, som «venstre-kommunistene» (Bukharin, Osinski, Jakovleva, Stukov, Mantsev) midlertidig hadde tilrevet seg, vedtok en splittelsesresolusjon om mistillit til sentralkomitéen og erklærte at det anså at «en splittelse i partiet i den nærmeste framtid neppe er til å unngå». De gikk i denne resolusjonen så langt som til å fatte et sovjetfiendtlig vedtak: «I den internasjonale revolusjons interesse,» skrev «venstre-kommunistene» i dette vedtaket, «anser vi det hensiktsmessig å gå med på muligheten av å oppgi sovjetmakten, som nå er blitt rent formell.»

Lenin kalte dette vedtaket «besynderlig og uhyrlig».

Den gang var den virkelige årsak for en slik partifiendtlig opptreden fra Trotskis og «venstre-kommunistenes» side ennå ikke klar. Men som det nylig er slått fast gjennom prosessen mot den sovjetfiendtlige «blokk av høyrefolkene og trotskistene» (i begynnelsen av 1938), viste det seg at Bukharin og den gruppe av «venstre-kommunister» som han ledet, sammen med Trotski og de «venstre»-sosialrevolusjonære den gang hadde inngått en hemmelig sammensvergelse mot sovjetregjeringen. Bukharin, Trotski og deres medsammensvorne satte seg, som det viser seg, det mål å forpurre Brest-fredsoverenskomsten, arrestere V. I. Lenin, J. V. Stalin, J. M. Sverdlov, myrde dem og danne en ny regjering av bukharinfolk, trotskister og «venstre»-sosialrevolu­sjonære.

Samtidig som «venstre-kommunistenes» gruppe organiserte en hemmelig kontrarevolusjonær sammensvergelse, foretok den med støtte av Trotski et åpent angrep mot det bolsjevikiske parti og søkte å splitte partiet og skape oppløsning i partirekkene. Men partiet sluttet i dette vanskelige øyeblikk opp om Lenin, Stalin og Sverdlov og støttet sentralkomitéen i spørsmålet om freden, såvel som i alle andre spørsmål.

«Venstre-kommunistenes» gruppe var dermed isolert og slått

For å fatte endelig beslutning i spørsmålet om freden ble par­tiets 7. kongress innkalt.

Den 7. partikongress ble åpnet den 6. mars 1918. Dette var den første kongress som ble innkalt etter at vårt parti hadde tatt makten. På kongressen var det 46 delegerte med besluttende stemme og 58 med rådgivende. På kongressen var 145 000 parti­medlemmer representert. I virkeligheten hadde partiet på denne tid minst 270 000 medlemmer. Denne uoverensstemmelse for­klares ved at en betydelig del av organisasjonene som følge av kongressens ekstraordinære karakter ikke rakk å sende delegerte, mens de organisasjoner hvis område var midlertidig okkupert av tyskerne, ikke hadde mulighet til å sende delegerte.

I sin beretning om Brest-freden sa Lenin på denne kongressen at «. . . den tunge krise som vårt parti gjennomlever i samband med at det er dannet en venstreopposisjon i det, er en av de største kriser som den russiske revolusjon har gjennomlevd». (Lenin, Samlede verker, bd. XXII, s. 321, russisk utg.)

Med 30 stemmer mot 12, mens 4 avholdt seg fra å stemme, ble Lenins resolusjon i spørsmålet om Brest-freden vedtatt.

Dagen etter at resolusjonen var vedtatt, skrev Lenin i artik­kelen «En ulykkelig fred»:

«Fredsvilkårene er uutholdelig harde. Men historien vil likevel kreve sin rett . . . Til arbeid for å organisere, orga­nisere og atter organisere. Framtiden vil tross alle prøvelser bli vår.» (Samme sted, s. 288).

I kongressens resolusjon ble det framhevet at militære aksjo­ner fra de imperialistiske stater mot sovjetrepublikken også i framtiden var uunngåelige, at kongressen derfor mente det var partiets hovedoppgave å treffe de mest energiske og besluttsomme åtgjerder for å høyne selvdisiplinen og disiplinen hos arbeiderne og bøndene, for å forberede massene til et selvoppofrende forsvar av det sosialistiske fedreland, for å organisere den røde armé, for å gjennomføre en alminnelig militær opplæring av befolkningen.

Kongressen stadfestet riktigheten av den leninske linje i spørsmålet om Brest-freden, fordømte Trotskis og Bukharins holdning og brennemerket forsøket fra «venstre-kommunistene», som hadde lidd nederlag, på å fortsette splittelsesarbeidet på selve kongressen.

Avslutningen av Brest-freden ga partiet mulighet til å vinne tid til å styrke sovjetmakten, til å bringe landets økonomiske liv i orden.

Fredsslutningen ga mulighet til å utnytte sammenstøtene innen imperialistenes leir (Østerrike og Tysklands fortsatte krig mot ententen), bringe motstandernes krefter til oppløsning, organi­sere sovjetøkonomien og skape Den røde armé.

Fredsslutningen ga proletariatet mulighet til å beholde bøn­dene som sin forbundsfelle og samle krefter til å knuse de hvite- gardistiske generaler i borgerkrigens periode.

I Oktoberrevolusjonens periode lærte Lenin det bolsjevikiske parti hvordan en skal opptre uredd og besluttsomt når de nød­vendige betingelser for dette er til stede. I Brest-fredens periode lærte Lenin partiet hvordan en skal trekke seg tilbake i orden i et øyeblikk da motstanderens krefter åpenbart overstiger våre krefter, for med den største energi å forberede et nytt angrep mot fiendene.

Historien har vist hvor riktig Lenins linje var.

På den 7. kongress ble det vedtatt en beslutning om å forandre partiets navn, og likeså om å endre partiets program. Partiet kalte seg fra nå av Russlands kommunistiske parti (bolsjevikene) — RKP(b). Lenin foreslo å kalle vårt parti det kommunistiske parti, da dette navn nøyaktig svarer til det mål som partiet setter seg, — virkeliggjøringen av kommunismen.

For å utarbeide det nye partiprogrammet ble det valt en særlig kommisjon som Lenin, Stalin og andre ble medlemmer av, og som grunnlag for programmet ble vedtatt et utkast som var utar­beidd av Lenin.

Såleis utførte den 7. kongress et veldig historisk verk: den knuste de fiender som hadde skjult seg innenfor partiet, «venstre- kommunistene» og trotskistene, den fant fram til en utvei av den imperialistiske krig, den oppnådde fred, et pusterom, den ga partiet mulighet til å vinne tid til å organisere Den røde armé og forpliktet partiet til å bringe sosialistisk orden i folkehusholdningen.

8. Lenins plan for innledningen til den sosialistiske oppbygging. Komitéene av de fattige bønder og tøylingen av kulakene. De «venstre»-sosialrevolusjonæres mytteri og undertrykkelsen av det. Den 5. sovjetkongress og vedtakelsen av Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikks forfatning.

Etter at sovjetmakten hadde sluttet fred og fått et pusterom, tok den fatt på arbeidet med den sosialistiske oppbyggingen. Peri­oden fra november 1917 til februar 1918 kalte Lenin perioden med det «rødegardistiske angrep på kapitalen». Det lyktes sovjet­makten i løpet av første halvdel av 1918 å bryte borgerskapets økonomiske makt, konsentrere i sine hender folkehusholdningens kommandohøyder (fabrikkene, verkstedene, bankene, jern­banene, utenrikshandelen, handelsflåten osv.), bryte ned stats­maktens borgerlige apparat og seierrikt likvidere første forsøk fra kontrarevolusjonens side på å styrte sovjetmakten.

Men alt dette var ikke på langt nær tilstrekkelig. For å mar­sjere framover var det nødvendig å gå over fra å ødelegge det gamle til å bygge opp det nye. Derfor begynte våren 1918 over­gangen til en ny etappe i den sosialistiske oppbyggingen — «fra ekspropriasjon av ekspropriatørene» til den organisatoriske for­ankring av de vunne seirer, til oppbygging av sovjet-folkehusholdningen. Lenin mente det var nødvendig å utnytte pusterommet mest mulig for å ta fatt på byggingen av fundamentet for den sosialistiske økonomi. Bolsjevikene måtte lære å organisere produksjonen på en ny måte og forvalte den. Lenin skrev at bolsjevikenes parti hadde overbevist Russland, bolsjevikenes parti hadde erobret Russland fra de rike for folket — nå, sa Lenin, måtte bolsjevikenes parti lære seg å styre Russland.

Som hovedoppgave i denne etappe anså Lenin registreringen av det som produseres i folkehusholdningen, og kontrollen med forbruket av hele den framstilte produksjon. I landets økono­miske liv var de småborgerlige elementer framherskende. Mil­lioner av små eiendomsbesittere i by og bygd var jordbunnen for kapitalismens vekst. Disse små eiendomsbesittere anerkjente hverken arbeidsdisiplin eller almen statsdisiplin, de underordnet seg hverken registrering eller kontroll. En særlig stor fare i dette vanskelige øyeblikk var den småborgerlige elementære trang til spekulasjon og sjakring og de småborgerlige eiendomsbesitteres og handelsmenns forsøk på å berike seg på folkets nød.

Partiet tok opp en energisk kamp mot slendrian i produk­sjonen, mot mangelen på arbeidsdisiplin i industrien. Massene vennet seg bare langsomt til de nye arbeidsvaner. Som følge av dette ble kampen for arbeidsdisiplinen den sentrale oppgaven i denne periode.

Lenin pekte på at det var nødvendig å utvikle den sosialis­tiske kappestrid i industrien, innføre stykklønn, kjempe mot likhetsmakeriet og ved siden av oppdragende overbevisningsmetoder også anvende tvangsåtgjerder mot dem som vil kare til seg så mye som mulig fra staten, mot dem som skulker og driver spekulasjon. Han mente at den nye disiplin — arbeidsdisiplin, den kamerats­lige disiplin, sovjetdisiplinen — vil bli utformet av det arbeidende folks millioner i hverdagens praktiske arbeid. Han pekte på at «denne saken vil ta en hel historisk epoke». (Lenin, Samlede verker, bd. XXIII, s. 44, russisk utg.)

Alle disse spørsmålene om den sosialistiske oppbyggingen, spørsmålene om å skape nye, sosialistiske produksjonsforhold ble belyst av Lenin i hans berømte arbeid «De nærmeste oppgaver for sovjetmakten».

«Venstre-kommunistene», som opptrådte sammen med de sosialrevolusjonære og mensjevikene, førte også i disse spørsmål kamp mot Lenin. Bukharin, Osinski og andre opptrådte mot & innføre disiplin, mot å opprette individuell ledelse på bedrif­tene, mot å utnytte spesialister i industrien, mot å gjennomføre rentabilitetsprinsippet. De baktalte Lenin og påsto at en slik politikk betydde å vende tilbake til de borgerlige tilstander. Samtidig propagerte «venstre-kommunistene» den trotskistiske oppfatning at den sosialistiske oppbygging og sosialismens seier i Russland var umulig.

Bak «venstre»-frasene hos «venstre-kommunistene» skjulte det seg et forsvar for kulakene, skulkerne, spekulantene som var mot disiplinen og inntok en fiendtlig holdning til statsreguleringen av det økonomiske liv, til registreringen og kontrollen.

Etter at partet hadde løst spørsmålene om organisering av en ny industri, en sovjetindustri, gikk det over til spørsmålene om landsbygda. På landsbygda foregikk på den tid en heftig kamp mellom de fattige bønder og kulakene. Kulakene vant i styrke og rev til seg jorda som var tatt fra godseierne. De fattige bønder trengte hjelp. I sin kamp mot den proletariske stat vegret kulakene seg for å selge korn til staten etter faste priser. De ville ved hjelp av sulten tvinge sovjetstaten til å gi avkall på å gjen­nomføre sosialistiske åtgjerder. Partiet stilte oppgaven å knuse de kontrarevolusjonære kulaker. For å organisere de fattige bønder og sikre en framgangsrik kamp mot kulakene, som rådde over overskudd av korn, ble det sendt grupper av arbeidere ut på landsbygda.

«Kamerater arbeidere!» skrev Lenin, «husk at revolusjo­nens stilling er kritisk. Husk at bare dere, og ikke noen annen kan redde revolusjonen. Titusener av utvalte, fram­skredne og sosialismen hengivne arbeidere, som ikke gir etter for fristelsen til bestikkelser og underslag, som er i stand til å skape en jernhard kraft mot kulakene, spekulan­tene, marodørene og de korrupte og desorganiserende ele­menter — det er det vi trenger.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXIII, s. 257, russisk utg.)

«Kampen for brød — det er kampen for sosialismen,» sa Lenin, og under denne parolen foregikk organiseringen av arbeiderne som skulle sendes ut på landsbygda. Det ble utstedt en rekke dekreter, som opprettet provianteringsdiktatur og som utstyrte provianteringskommissariatets organer med ekstraordinære full­makter til innkjøp av korn til faste priser.

Ved et dekret av 11. juni 1918 ble det dannet komitéer av de fattige bønder. Komitéene av de fattige bønder spilte en stor rolle i kampen mot kulakene, ved nyutskiftingen av den konfiskerte jord og fordelingen av bruksinventaret, ved innsamlingen av levnetsmiddeloverskuddene hos kulakene, ved forsyningen av arbeidersentrene og Den røde armé med levnetsmidler. 50 milli­oner hektar kulakjord gikk over i hendene på de fattige og de mellomstore bøndene. En betydelig del produksjonsmidler ble konfiskert hos kulakene til fordel for de fattige bønder.

Organiseringen av komitéene av de fattige bønder var en videre etappe i utviklingen av den sosialistiske revolusjon på landsbygda. Komitéene av de fattige bønder var støttepunkter for proletariatets diktatur på landsbygda. Gjennom komitéene av de fattige bønder gikk i betydelig grad formeringen av kadrer for Den røde armé fra bondebefolkningen.

Utsendingen av proletarer til landsbygda og organiseringen av komitéer av de fattige bønder grunnfestet sovjetmakten på landsbygda og hadde en veldig politisk betydning når det gjaldt å vinne den mellomstore bonden for sovjetmakten.

I slutten av 1918, da komitéene av de fattige bønder hadde løst sine oppgaver, opphørte de å eksistere og smeltet sammen med sovjetene på landsbygda.

Den 4. juli 1918 ble den 5. sovjetkongress åpnet. På kon­gressen utfoldet de «venstre»-sosialrevolusjonære en rasende kamp mot Lenin til forsvar for kulakene. De krevde at kampen mot kulakene skulle innstilles og at det skulle gis avkall på å sende ut arbeideravdelinger til landsbygda for å skaffe levnetsmidler. Da de «venstre»-sosialrevolusjonære hadde overbevist seg om at deres linje støtte på hard motstand hos kongrcssflertallet, organiserte de et mytteri i Moskva, besatte Trjokhsvjatitelskigata og åpnet derfra artilleriild mot Kreml. Men i løpet av noen få timer ble dette «venstre»-sosialrevolusjonære eventyr slått ned av bolsje­vikene. På en rekke steder i landet forsøkte de lokale organisa­sjonene til de «venstre»-sosalrevolusjonære likeså å gjøre opprør, men overalt ble det gjort hurtig ende på dette eventyr.

Som det nå er fastslått gjennom prosessen mot den sovjet- fiendtlige «blokk av høyrefolkene og trotskistene», ble det «venstre»-sosialrevolusjonære mytteri organisert med Bukharins og Trotskis vitende og vilje og var en del av den alminnelige plan for bukharinfolkenes, trotskistenes og de «venstre»-sosialrevolu- sjonæres kontrarevolusjonære sammensvergelse mot sovjetmakten.

Samtidig trengte den «venstre»-sosialrevolusjonære Blumkin, som senere ble Trotskis agent, inn i den tyske ambassade og myrdet Mirbach, den tyske sendemann i Moskva, for å frampro­vosere en krig med Tyskland. Men det lyktes sovjetregjeringen å hindre krigen og krysse de kontrarevolusjonæres provokasjon.

Den 5. sovjetkongress vedtok forfatningen for Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, den første sovjetforfatning.

Kort sammendrag

I løpet av åtte måneder, fra februar til oktober 1917, løser bolsjevikenes parti en ytterst vanskelig oppgave: det vinner fler­tallet i arbeiderklassen, i sovjetene, det trekker millioner bøn­der over på den sosialistiske revolusjons side. Det river disse massene bort fra de småborgerlige partiers (de sosialrevolusjonæres, mensjevikenes, anarkistenes) innflytelse, det avslører skritt for skritt disse partiers politikk som er rettet mot det arbeidende folks interesser. Bolsjevikenes parti utfolder et veldig politisk arbeid ved fronten og bak den, for å forberede massene til Den sosialistiske oktoberrevolusjon.

De avgjørende momenter i partiets historie i denne perioden er: Lenins tilbakekomst fra emigrasjonen, Lenins aprilteser, par­tiets aprilkonferanse og den 6. partikongress. Av partiets beslut­ninger øser arbeiderklassen kraft og overbevisning om seieren og finner svar på revolusjonens viktigste spørsmål. Aprilkonferansen leder partiet inn på kampen for overgangen fra den borgerlig-demokratiske revolusjon til den sosialistiske revolusjon. Den 6. kongress innstiller partiet på den væpnede oppstand mot borgerskapet og dets provisoriske regjering.

De sosialrevolusjonæres og mensjevikenes kompromisspartier, anarkistene og de øvrige ikke-kommunistiske partier fullender sin utvikling: allerede før Oktoberrevolusjonen blir de alle borgerlige partier som forsvarer den kapitalistiske ordnings ukrenkelighet og opprettholdelse. Bolsjevikenes parti leder alene massenes kamp for å styrte borgerskapet og opprette sovjetmakten.

Samtidig knuser bolsjevikene de forsøk som blir gjort av kapitulantene innenfor partiet — Sinovjev, Kamenev, Rykov, Bukharin, Trotski, Pjatakov — på å få partiet bort fra den sosia­listiske revolusjons vei.

Under ledelse av bolsjevikenes parti styrter arbeiderklassen i forbund med de fattige bønder og med støtte av soldatene og matrosene, borgerskapets makt, oppretter sovjetmakten, grunn­legger en ny statstype, den sosialistiske sovjetstat, opphever gods­eiernes eiendomsrett til jorda, overgir jorda til bruk for bøndene, nasjonaliserer all jord i landet, eksproprierer kapitalistene, til­kjemper seg en utvei av krigen, tilkjemper seg freden, får et nødvendig pusterom og skaper såleis forutsetningene for å utvikle den sosialistiske oppbygging.

Den sosialistiske oktoberrevolusjon knuste kapitalismen, tok fra borgerskapet produksjonsmidlene og forvandlet fabrikkene, bedriftene, jorda, jernbanene, bankene til hele folkets eiendom, til samfunnsmessig eiendom.

Den opprettet proletariatets diktatur og overga ledelsen av den veldige stat til arbeiderklassen og gjorde den dermed til den herskende klasse.

Dermed innledet Den sosialistiske oktoberrevolusjon en ny æra i menneskehetens historie — de proletariske revolusjoners æra.

Kapitel VIII. Bolsjevikenes parti i den utenlandske militære intervensjons og borger­krigens periode (1918-1920)

1. Den utenlandske militære intervensjon begynner. Borger­krigens første periode.

Avslutningen av Brest-freden og grunnfestingen av sovjet­makten som følge av en rekke revolusjonære økonomiske åtgjer­der den gjennomførte på et tidspunkt da krigen i Vesten ennå var i full gang, fremkalte uro blant imperialistene i Vesten, og særlig blant ententens imperialister.

Ententens imperialister fryktet for at fredsslutningen mellom Tyskland og Russland kunne gjøre Tysklands militære stilling lettere og gjøre stillingen for ententens tropper på fronten til­svarende vanskeligere. De fryktet videre for at opprettelsen av freden mellom Russland og Tyskland kunne forsterke fredstrangen i alle land, på alle fronter og dermed forpurre krigens mål, imperialistenes mål. De fryktet endelig for at sovjetmaktens eksistens på et veldig lands territorium og den framgang den hadde hatt i landet etter at borgerskapets makt var styrtet der, kunne virke som et smittende eksempel for arbeiderne og sol­datene i Vesten slik at de, grepet som de var av dyp misnøye med den langvarige krigen, etter russernes eksempel kunne vende bajonettene mot sine egne herrer og undertrykkere. Som følge av dette besluttet ententens regjeringer å gå til militær inter­vensjon (innblanding) i Russland for å styrte sovjetmakten og innsette en borgerlig makt, som ville gjenopprette borgerlige tilstander i landet, oppheve fredsoverenskomsten med tyskerne og på ny skape en krigsfront mot Tyskland og Østerrike.

Ententens imperialister gikk mer enn gjeme til dette forbry­terske verket, fordi de var overbevist om at sovjetmakten ikke ville kunne holde seg og ikke tvilte på at dens snarlige fall var uunngåelig, hvis dens fiender anstrengte seg noe for det.

Sovjetmaktens framgang og konsolidering fremkalte enda større uro i de styrtede klassers rekker — blant godseierne og kapi­talistene, i de knuste partiers rekker — blant kadettene, mensje­vikene, de sosialrevolusjonære, anarkistene, de borgerlige nasjo­nalister av alle slag, i de hvitegardistiske generalers og kosakkoffiserkorpsets rekker osv.

Alle disse fiendtlige elementene skrek allerede fra de første dager etter Oktoberrevolusjonens seier på alle gatehjørner at sovjetmakten ikke hadde noen grobunn i Russland, at den var dømt til undergang, at den ubetinget ville gå til grunne om en eller to uker, om en måned eller senest om to-tre måneder. Men da sovjetmakten til tross for alle sine fienders forbannelser fort­satte å eksistere og befeste seg, så sovjetmaktens fiender innenfor Russland seg nødt til å medgi at sovjetmakten var meget sterkere enn de tidligere hadde trodd, at det for å styrte sovjetregjeringen trengtes alvorlige anstrengelser og en, hensynsløs kamp av alle kontrarevolusjonens krefter. Derfor besluttet de å gjennom­føre et omfattende kontrarevolusjonært opprørsarbeid for å samle kontrarevolusjonens krefter, trekke sammen militære kadrer, og organisere opprør framfor alt i kosakk- og kulakdistriktene.

Såleis dannet det seg allerede i første halvdel av 1918 to bestemte krefter som var beredt til å gå inn for å styrte sovjet­makten: ententens utenlandske imperialister og kontrarevolu­sjonen innenfor Russland.

Ingen av disse to kreftene hadde tilstrekkelige forutsetninger for selvstendig å forsøke å styrte sovjetmakten. Kontrarevolusjo­nen i Russland hadde visse militære kadrer og likeså en viss mengde menneskemateriale — hovedsakelig de øvre lag av kosak­kene og kulakene — som var nødvendige for å reise en oppstand mot sovjetmakten. Men den hadde ikke penger og våpen. De utenlandske imperialister derimot hadde penger og våpen, men de kunne ikke «levere» et tilstrekkelig antall militære krefter for intervensjonen, ikke bare fordi disse kreftene trengtes for krigen med Tyskland og Østerrike, men også fordi det kunne vise seg at disse kreftene ikke var fullt pålitelige i kampen mot sovjetmakten.

Betingelsene for kampen mot sovjetmakten krevde en forening av begge de sovjetfiendtlige kreftene, av den utenlandske og den innenlandske. Og denne foreningen kom i stand i første halvdel av 1918.

Såleis kom den utenlandske militærintervensjon mot sovjet­makten i stand, støttet av kontrarevolusjonære reisninger av sovjetmaktens fiender innenfor Russland.

Såleis sluttet pusterommet, og borgerkrigen begynte i Russ­land, det vil si en krig som arbeiderne og bøndene av Russlands forskjellige nasjonaliteter førte mot sovjetmaktens ytre og indre fiender.

Englands, Frankrikes, Japans og Amerikas imperialister begynte militærintervensjonen uten krigserklæring, skjønt inter­vensjonen var en krig mot Russland, og det en krig av verste slag. I all hemmelighet, som en tyv om natten, snek disse «sivili­serte» røvere seg fram og landsatte sine tropper på Russlands territorium.

Engelskmennene og franskmennene satte i land sine tropper i Nord-Russland, besatte Arkangelsk og Murmansk, understøttet der det hvitegardistiske opprør, styrtet sovjetmakten og dannet en hvitegardistisk «regjering» for Nord-Russland».

Japanerne landsatte tropper i Vladivostok, besatte kystom­rådet, jaget sovjetene fra hverandre og understøttet de hvitegardistiske opprørere, som så gjenopprettet den borgerlige ordning.

I Nord-Kaukas organiserte generalene Kornilov, Aleksejev og Denikin med engelskmennenes og franskmennenes støtte en hvitegardistisk «frivillig armé», reiste kosakkenes øvre lag til opprør og innledet et felttog mot sovjetene.

Ved Don reiste generalene Krasnov og Mamontov med hem­melig støtte fra de tyske imperialister (tyskerne kunne ikke beslutte seg til å støtte dem åpent, fordi det besto en fredsoverenskomst med Russland) Donkosakkene til opprør, besatte Donområdet og innledet et felttog mot sovjetene.

Ved Mellom-Volga og i Sibir ble det som følge av engelsk­mennenes og franskmennenes renkespill organisert et opprør av det tsjekkoslovakiske korps. Dette korpset, som besto av krigs­fanger, hadde av sovjetregjeringen fått tillatelse til å reise til sitt hjemland gjennom Sibir og Det fjerne Østen. Men det ble underveis utnyttet av de sosialrevolusjonære og engelskmennene og franskmennene til et opprør mot sovjetmakten. Korpsets opp­rør tjente som signal til et opprør av kulakene ved Volga og i Sibir og av de sosialrevolusjonært innstilte arbeidere på bedrif­tene i Votkinsk og Isjevsk. Ved Volga ble den hvitegardistisk- sosialrevolusjonære Samararegjering dannet. I Omsk ble det dannet en sibirsk hvitegardistisk regjering.

Tyskland deltok ikke og kunne ikke delta i denne interven­sjonen fra blokken av engelskmenn, franskmenn, japanere og amerikanere, allerede av den grunn at det befant seg i krigstil­stand med denne blokken. Men til tross for dette, og til tross for at det besto en fredsoverenskomst mellom Russland og Tysk­land, tvilte ingen av bolsjevikene på at keiser Wilhelms tyske regjering var en likeså svoren fiende av sovjetmakten som de engelsk-fransk-japansk-amerikanske interventer. Og de tyske impe­rialister gjorde virkelig alt mulig og umulig for å isolere, svekke og tilintetgjøre sovjet-landet. De rev Ukraina, riktignok etter «overenskomst» med den ukrainske rada¹⁰, løs fra Sovjet-Russ­land, lot sine tropper etter anmodning av den hvitegardistiske ukrainske rada rykke inn i Ukraina, og begynte å plyndre og undertrykke det ukrainske folk på en umenneskelig måte og nektet det å opprettholde noe som helst samband med Sovjet- Russland. De rev Transkaukas løs fra Sovjet-Russland, lot etter anmodning av grusinske og aserbaidsjanske nasjonalister tyske og tyrkiske tropper rykke inn der og begynte å skalte og valte i Tiflis og Baku. På alle vis — riktignok på omveier — støttet de opprørsgeneralen ved Don, Krasnov, med våpen og proviant mot sovjetmakten.

Såleis var Sovjet-Russland avskåret fra sine viktigste levnets­middel-, råstoff- og brenselkilder.

Det var vanskelig i denne perioden i Sovjet-Russland. Det var mangel på brød. Det var mangel på kjøtt. Sulten pinte arbei­derne. Arbeiderne i Moskva og Petrograd fikk et åttendedels pund brød for to dager. Det var dager da det overhodet ikke ble utlevert brød. Bedriftene arbeidde ikke,. eller arbeidde nesten ikke: det manglet råstoff og brensel. Men arbeiderklassen mistet ikke motet. Bolsjevikenes parti mistet ikke motet. De umåtelige vanskene i denne perioden og den fortvilte kampen mot dem viste hvilken uuttømmelig energi det ligger gjemt i arbeider­klassen, og for en stor, for en umåtelig kraft det bolsjevikiske partis autoritet er.

Partiet erklærte landet for en krigsleir og la om det økonom­iske, kulturelle og politiske liv i samsvar med krigens behov. Sovjetregjeringen erklærte: «Det sosialistiske fedreland er i fare», og oppfordret folket til motstand. Lenin stilte opp parolen: «Alt for fronten», og hundretusener arbeidere og bønder gikk frivillig inn i Den røde armé, til fronten. Omkring halvparten av hele partiets og det kommunistiske ungdomsforbunds medlemsstokk gikk til fronten. Partiet reiste folket til en krig for fedrelandet mot invasjonen av den utenlandske intervensjons tropper, mot opprørene av utbytterklassene som var styrtet av revolusjonen. Rådet for arbeider- og bondeforsvaret, som var organisert av Lenin, ledet arbeidet med å forsyne fronten med mannskaper, med levnetsmidler, med klær og våpen. Overgangen fra prinsip­pet om frivillighet til alminnelig verneplikt trakk hundretuse­ner av nye forsterkninger til Den røde armé, og på kort tid ble Den røde armé en millionarmé.

Til tross for den vanskelige stilling landet befant seg i, og til tross for at Den røde armé var en ung armé som ennå ikke hadde fått tid til å befeste seg, ble de første resultater allerede oppnådd som følge av de forsvarsåtgjerder som ble truffet. General Krasnov ble drevet bort fra Tsaritsyn, skjønt han hadde vært viss på å kunne innta den, og ble kastet tilbake over Don. General Denikins operasjoner ble lokalisert til et lite område i Nord-Kaukas, og general Kornilov ble drept i kampen mot Den røde armé. Tsjekkoslovakene og de sosialrevolusjonær-hvitegardistiske ban­der ble jaget ut av Kasan, Simbirsk og Samara og drevet tilbake til Ural. Hvitegardisten Savinkovs opprør i Jaroslavl, som ble organisert av lederen for den engelske misjon i Moskva, Lockhart, ble slått ned og Lockhart arrestert. De sosialrevolusjonære, som hadde myrdet kameratene Uritski og Volodarski, og som hadde foretatt et nederdrektig attentat på Lenin, ble for sin hvite terror mot bolsjevikene rammet av den røde terror og tilintetgjort i alle noenlunde betydelige punkter i Sentral-Russland.

I kampene mot fiendene ble den unge røde armé stålsatt og herdet.

De kommunistiske kommissærer, som den gang arbeidde i Den røde armé, spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å styrke armeen, oppdra den politisk og øke dens kampdyktighet og disi­plin.

Det bolsjevikiske parti forsto at denne framgang for Den røde armé ikke avgjorde saken og bare var dens første resultater. Det visste at det foresto nye, enda alvorligere kamper, at landet bare som resultat av langvarige og alvorlige kamper mot fiendene kunne få tilbake sine tapte levnetsmidddel-, råstoff- og brenseldistrikter. Derfor begynte bolsjevikene av all kraft å forberede seg til en langvarig krig og besluttet å stille hele landet i frontens tjeneste. Sovjetregjeringen innførte krigs kommunismen,. Sovjet­makten stilte foruten storindustrien også den mellomstore indu­strien og små industrien under sin kontroll for å samle sammen masseforbruksvarer og forsyne armeen og landsbygda med dem. Den innførte monopol på kornhandelen, forbød privat handel med korn og fastsatte avleveringsplikt for å registrere alt levnetsmiddeloverskudd hos bøndene, samle sammen kornforråd og for­syne arméen og arbeiderne med levnetsmidler. Endelig innførte den alminnelig arbeids tjenesteplikt for alle klasser. Ved å trekke borgerskapet med i obligatorisk kroppsarbeid gjorde partiet så­leis arbeiderne fri til annet arbeid som var viktigere for fronten, og gjennomførte prinsippet: «Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete».

Hele dette system av åtgjerder som var fremkalt av de over­ordentlig vanskelige vilkår for landets forsvar, og som hadde en midlertidig karakter, ble kalt krigskommunismen.

Landet forberedte seg til en langvarig og alvorlig borgerkrig mot de ytre og indre fiender av sovjetmakten. Det måtte tredoble armeens tallmessige styrke til utgangen av 1918. Det måtte samle midler til å forsyne denne armé med.

Lenin erklærte i disse dagene:

«Vi har besluttet å ha en armé på 1 000 000 mann til våren, vi må nå ha en armé på 3 millioner mann. Vi kan ha den. Og vi vil få den.»

2. Tysklands militære nederlag. Revolusjonen i Tyskland. Dan­nelsen av Den 3. internasjonale. Partiets 8. kongress.

Mens sovjetlandet forberedte seg til nye kamper mot den uten­landske intervensjon, foregikk det i Vesten, i landet bak fronten og ved frontene i de krigførende land avgjørende hendinger. Tyskland og Østerrike holdt på å bli kvelt i krigens og levnetsmiddelkrisens grep. Mens England, Frankrike og Nord-Amerika satte stadig nye reserver inn, svant de siste knappe reserver i Tysk­land og Østerrike inn. Det utviklet seg dit hen at Tyskland og Østerrike, som var utmattet i høyeste grad, i den nærmeste fram­tid måtte lide nederlag.

Samtidig kokte det av forbitrelse i folket i Tyskland og Øster­rike mot den endeløse og ødeleggende krig, mot disse lands im­perialistiske regjeringer som hadde drevet folket til utmattelse, til sult. Her virket også Oktoberrevolusjonens veldige revolusjo­nære innflytelse, sovjetsoldatenes forbrødring med de østerrikske og tyske soldatene på fronten allerede før Brestfreden, og så senere den umiddelbare innflytelse av at krigen med Russland ble innstilt og at det ble slutttet fred med det.

Eksemplet fra Russland, der folket hadde oppnådd å få slutt på den forhatte krigen ved å styrte sin imperialistiske regjering, måtte tjene som en lærdom for de østerrikske og tyske arbei­derne. Og de tyske soldatene som hadde stått på østfronten og som senere, etter Brest-freden, ble ført over til vestfronten, måtte der nødvendigvis virke oppløsende på den tyske armé med sine fortellinger om forbrødringen med sovjetsoldatene og om hvor­ledes sovjetsoldatene hadde fridd seg for krigen. Den østerrikske armé hadde begynt å gå i oppløsning allerede tidligere av de samme årsaker.

Som følge av alle disse forhold vokste trangen til fred blant de tyske tropper, og de tapte sin tidligere kampdyktighet: de be­gynte å trekke seg tilbake under trykket av ententens tropper, og i Tyskland selv brøt det i november 1918 ut en revolusjon som styrtet Wilhelm og hans regjering.

Tyskland ble nødt til å erkjenne seg beseiret og ba ententen om fred.

Såleis ble Tyskland med ett slag redusert fra en førsterangs til en annenrangs makt.

For sovjetmaktens stilling hadde denne omstendighet en viss negativ betydning, da den forvandlet ententestatene, som hadde organisert intervensjonen mot sovjetmakten, til den herskende faktor i Europa og Asia, ga dem mulighet til å forsterke interven­sjonen og organisere blokaden mot sovjetlandet og trekke løkken strammere til om sovjetmakten. Og det gikk også slik, som vi senere skal se. Men på den annen side hadde den en enda større positiv betydning, da den i vesentlig grad lettet sovjetlandets stil­ling. For det første fikk sovjetmakten mulighet til å annullere den røverske Brest-freden, innstille erstatningsbetalingene og oppta en åpen kamp, både militært og politisk, for å befri Est­land, Latvia, Bjelorussland, Litauen, Ukraina og Transkaukas fra den tyske imperialismes åk. For det annet, og det er hoved­saken, måtte det at det i Europas sentrum, i Tyskland, eksisterte et republikansk regime og arbeider- og soldatsovjeter, revolusjo­nere og revolusjonerte virkelig også landene i Europa, og dette måtte nødvendigvis styrke sovjetmaktens stilling i Russland. Rik­tignok var revolusjonen i Tyskland en borgerlig, og ikke en sosia­listisk revolusjon, og sovjetene var et villig redskap for det borger­lige parlament, for i sovjetene hersket sosialdemokratene, kompromissmakere av samme slag som de russiske mensjeviker, og det er egentlig også forklaringen på revolusjonens svakhet. Hvor svak revolusjonen var der, fremgår allerede av at den tillot de tyske hvitegardister ustraffet å myrde slike fremragende revolu­sjonære som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Men det var likevel en revolusjon, Wilhelm ble styrtet, arbeiderne kastet sine lenker, og bare dette måtte utløse revolusjonen i Vesten, måtte fremkalle et oppsving i revolusjonen i de europeiske land.

I Europa begynte et revolusjonært oppsving. I Østerrike ut­foldet det seg en revolusjonær bevegelse. I Ungarn ble sovjet­republikken utropt. Båret av den revolusjonære bølge kom de kommunistiske partier i Europa opp til overflaten.

Det ble skapt et reelt grunnlag for å forene de kommunistiske partier til Den 3., Den kommunistiske internasjonale.

I mars 1919 ble etter initiativ av Lenin og bolsjevikene Den kommunistiske internasjonale grunnlagt i Moskva på den 1. kon­gress av kommunistiske partier fra forskjellige land. Skjønt blo­kaden og forføgelsene fra imperialistenes side hindret mange dele­gerte i å komme til Moskva, deltok det ikke desto mindre på den 1. kongress delegerte fra de viktigste land i Europa og Amerika. Kongressen ble ledet av Lenin.

I foredraget om det borgerlige demokrati og proletariatets diktatur påviste Lenin betydningen av sovjetmakten som det vir­kelige demokrati for det arbeidende folk. Kongressen vedtok et manifest til det internasjonale proletariat, der den oppfordret til besluttsom kamp for proletariatets diktatur for sovjetenes seier i alle land.

Kongressen dannet Eksekutivkomitéen for Komintern (EKKI), det utøvende organ for Den 3., Den kommunistiske internasjonale.

Såleis ble det dannet en internasjonal revolusjonær proletarisk organisasjon av en ny type: Den kommunistiske internasjonale, den marxistisk-leninistiske internasjonale.

Vårt partis 8. kongress trådte sammen i mars 1919, i en situa­sjon da motstridende forhold hersket. På den ene side var den reaksjonære blokk av ententestatene mot sovjetmakten styrket. På den annen side hadde det foregått et revolusjonært oppsving i Europa, særlig i de land som hadde lidd nederlag i krigen, og dette oppsving hadde gjort sovjetlandets stilling betraktelig let­tere.

På kongressen deltok 301 delegerte med besluttende stemme, de representerte 313 766 partimedlemmer. Av delegerte med råd­givende stemme var det 102.

Da Lenin åpnet kongressen, gjaldt hans første ord J. M. Sverdlovs minne, en av det bolsjevikiske partis beste organisatorer, som var avgått ved døden like før kongressen ble åpnet.

På kongressen ble det vedtatt et nytt partiprogram. I programmet ble det gitt en karakteristikk av kapitalismen og dens høyeste stadium — imperialismen. I programmet sammenliknes to statssystemer — det borgerlig-demokratiske og sovjetsystemet. I programmet blir det detaljert vist til partiets konkrete oppgaver i kampen for sosialismen: å føre til ende ekspropriasjonen av bor­gerskapet, å lede landets økonomi etter en enhetlig sosialistisk plan, å sikre fagforeningenes deltakelse i organiseringen av folke- husholdningen, å gjennomføre en sosialistisk arbeidsdisiplin, å utnytte spesialistene i folkehusholdningen under kontroll av sovjetorganene, å trekke de mellomstore bøndene gradvis og planmessig med i det sosialistiske oppbyggingsarbeid.

Kongressen vedtok Lenins framlegg om at det, ved siden av definisjonen av imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, i programmet skulle inntas en beskrivelse av industrikapitalismen og den enkle varehusholdning, som fantes i det gamle programmet som var vedtatt allerede av partiets 2. kongress. Lenin anså det for nødvendig at det i programmet ble tatt hensyn til det kom­pliserte i vårt økonomiske liv og viste til at det fantes forskjellige økonomiske former i landet, blant dem også varehusholdning i det små, som den mellomstore bonden var bæreren av. Under drøftingen av programmet opptrådte derfor Lenin avgjort mot de antibolsjevikiske synsmåtene til Bukharin, som foreslo å stryke av programmet punktene om kapitalismen, om vareproduksjonen i det små, og om den mellomstore bondens økonomi. Bukharins synsmåter betydde en mensjevikisk-trotskistisk fornektelse av den mellomstore bondens rolle i sovjetlandets oppbyggingsarbeid. Samtidig tilslørte Bukharin den kjensgjerning at kulakelementene oppstår og vokser fram av bondehusholdningens vareproduk­sjon i det små.

Lenin viste også tilbake Bukkharins og Pjatakovs antibolsje­vikiske oppfatninger i det nasjonale spørsmål. De uttalte seg mot å ta med i programmet punktet om nasjonenes rett til selvbestem­melse, mot nasjonenes likerett — under det påskudd at denne parolen angivelig ville hindre den proletariske revolusjons seier, ville hindre proletarene av forskjellige nasjonaliteter i å forene seg. Lenin slo i stykker disse overmåte skadelige sjåvinistiske stormaktsoppfatninger som ble hevdet av Bukharin og Pjatakov.

En betydningsfull plass i den 8.partikongress’ arbeid inntok spørsmålet om forholdet til den mellomstore bonden. Som resul­tat av det kjente dekret om jorda ble landsbygda mer og mer pre­get av den mellomstore bonden. De mellomstore bønder utgjorde nå flertallet av bondebefolkningen. Stemningen og holdningen hos de mellomstore bøndene, som vaklet mellom borgerskapet og proletariatet, hadde veldig betydning for borgerkrigens og den sosialistiske oppbyggings skjebne. Utgangen av borgerkrigen av­hang for en stor del av hvilken side den mellomstore bonden ville bestemme seg for å gå til, hvilken klasse ville greie å trekke til seg de mellomstore bøndene — proletariatet eller borgerskapet. Det lyktes tsjekkoslovakene, hvitegardistene, kulakene, de sosial­revolusjonære, mensjevikene å styrte sovjetmakten i Volgadistrik- tet sommeren 1918 fordi de ble støttet av en beydelig del av de mellomstore bøndene. Det samme var tilfelle under de opprør som ble organisert av kulakene i Sentral-Russland. Men fra høsten 1918 inntrådte det en vending i stemningen hos massen av de mellomstore bøndene til fordel for sovjetmakten. Bøndene så at de hvites seier førte med seg gjenreising av godseiernes makt, at jorda ble tatt fra bøndene igjen og at bøndene ble utsatt for plyndring, mishandling og pinsler. Omsvinget i bøndenes stemning ble også fremmet av den virksomhet som ble utført av komitéene av fattige bønder, som hadde knust kulakene. I samband med dette stilte Lenin i november 1918 parolen:

«Vi må forstå å kunne nå fram til en forståelse med den mellomstore bonden, idet vi ikke et eneste øyeblikk gir av­kall på kampen mot kulaken og fast og sikkert støtter oss bare på de fattige bøndene.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXIII, s. 294, russisk utg.)

Naturligvis opphørte ikke vaklingen hos de mellomstore bøn­dene helt, men de mellomstore bøndene kom nærmere sovjet­makten, begynte å støtte den fastere. Den politikk som den 8. partikongress hadde trukket opp med hensyn til de mellomstore bøndene, bidro på mange måter til dette.

Den 8. kongress var vendepunktet i partiets politikk overfor de mellomstore bøndene. Lenins foredrag og kongressens beslut­ninger bestemte en ny linje for partiet i dette spørsmålet. Kon­gressen krevde at partiorganisasjonene og alle kommunister strengt skulle skjelne mellom de mellomstore bøndene og kulakene og skille dem ut fra hverandre, og at de skulle trekke de mellomstore bøndene over på arbeiderklassens side gjennom en imøtekom­mende holdning til deres behov. En måtte kjempe mot den mel­lomstore bondens tilbakeliggenhet ved å overbevise ham, men slett ikke ved hjelp av tvangsåtgjerder og vold. Derfor ga kon­gressen anvisning om å gjennomføre sosialistiske tiltak på lands­bygda (opprettelse av kommuner, landbruksartikler) uten å anvende tvang. I alle de tilfelle hvor den mellomstore bondens livsinteresser ble berørt, måtte en komme til praktisk forståelse med ham, gå til innrømmelser overfor den mellomstore bonden i valget av metodene for å gjennomføre de sosialistiske omform­inger. Kongressen besluttet at det skulle gjennomføres en poli­tikk som tok sikte på et fast forbund med den mellomstore bonden, mens proletariatets ledende rolle i dette forbundet skulle opprettholdes.

Den nye politikk i forholdet til de mellomstore bøndene, som Lenin forkynte på den 8. kongress, krevde av proletariatet at det støttet seg på de fattige bøndene, opprettholdt et fast forbund med de mellomstore bøndene og førte kamp mot kula­kene. Inntil den 8. kongress hadde partiet i alminnelighet gjen­nomført en politikk som tok sikte på å nøytralisere den mellom­store bonden. Det betyr at det søkte å oppnå av den mellom­store bonden at han ikke stilte seg på kulakenes side, ikke på borgerskapets side, i det hele tatt. Men nå var dette allerede utilstrekkelig. Den 8. kongress gikk over fra nøytraliseringspolitikken overfor den mellomstore bonden til et fast forbund med ham for å føre kamp mot den hvitegardistiske kontrarevo­lusjon og den utenlandske intervensjon, og likeledes for den framgangsrike sosialistiske oppbygging.

Den linje som kongressen slo inn på i forholdet til bøndenes hovedmasse, i forhold til den mellomstore bonden, spilte en avgjørende rolle for den framgangsrike utgang av borgerkrigen mot den utenlandske intervensjon og dens hvitegardistiske lakeier. Høsten 1919, da det var nødvendig å velge mellom sovjetmakten og Denikin, støttet bøndene sovjetene, og det proletariske diktatur seiret over sin farligste fiende.

Et særlig punkt på kongressen var spørsmålet om oppbyg­gingen av Den røde armé. På kongressen opptrådte den såkalte «militære opposisjon». Den forente et ikke lite antall tid­ligere «venstrekommunister». Men sammen med representanter for den knuste «venstre-kommunisme» omfattet den «militære opposisjon» også partiarbeidere som aldri hadde deltatt i noen opposisjon, men som var utilfredse med Trotskis ledelse i arméen. Flertallet av de militære delegerte var skarpt innstilt mot Trotski, mot hans knefall for militærspesialistene fra den gamle tsar- armé — en del av dem forrådte oss direkte under borgerkrigen — mot Trotskis hovmodige og fiendtlige holdning til de gamle bolsjevikiske kadrer i arméen. På kongressen ble det anført eksempler «fra praksis» på at Trotski hadde villet la skyte en hel rekke ansvarlige kommunister som var ved fronten som militære funksjonærer, og som han mislikte. Dermed handlet han til fordel for fienden, og bare sentralkomitéens innblandingog protestene fra de militære funksjonærer hindret disse kame­ratenes død.

I kampen mot Trotskis forvrengning av partiets militær­politikk forsvarte imidlertid den «militære opposisjon» uriktige synsmåter i en rekke spørsmål angående den militære oppbyg­ging. Lenin og Stalin opptrådte bestemt mot den «militære opposisjon», som forsvarte levningene av partisanvesenet i arméen, og som kjempet mot at det skulle dannes en regulær rød armé, mot å utnytte militærspesialistene, mot den jernharde disiplin uten hvilken en armé ikke kan være en virkelig armé. Kamerat Stalin opptrådte mot den «militære opposisjon» og krevde at det skulle dannes en regulær armé som var gjennomsyret av den strengeste disiplins ånd.

«Enten,» sa kamerat Stalin, «skaper vi en virkelig strengt disiplinert arbeider- og bondearmé, som overveiende består av bønder og forsvarer republikken, eller vi går under.»

Kongressen avviste en rekke forslag fra den «militære oppo­sisjon» og tildelte samtidig Trotski et slag, idet den krevde at de sentrale militære institusjoners arbeid skulle forbedres og kommunistenes rolle i arméen forsterkes.

Som resultat av det arbeid som ble utført av kongressens militærkommisjon, ble det oppnådd en enstemmig beslutning i det militære spørsmål på partikongressen.

Kongressens vedtak i militærspørsmålet førte til at Den røde armé ble styrket og til at den kom partiet enda nærmere.

Kongressen drøftet videre spørsmålet om parti- og sovjet- oppbyggingen, spørsmålet om partiets ledende rolle i sovjetenes arbeid. Under drøftingen av dette spørsmålet viste kongressen tilbake den opportunistiske gruppen Sapranov-Osinski, som for­nektet partiets ledende rolle i sovjetenes arbeid.

Endelig vedtok kongressen i samband med den veldige til­strømning av nye medlemmer til partiet en beslutning om å forbedre partiets sosiale sammensetning og gjennomføre en om­registrering.

Dette var begynnelsen til den første rensning av partiets rekker.

3. Intervensjonen forsterkes. Blokaden mot sovjetlandet. Kolt­sjaks felttog og hans tilintetgjørelse. Denikins felttog og hans tilintetgjørelse. Tre måneders pusterom. Partiets 9. kongress.

Da ententestatene hadde seiret over Tyskland og Østerrike, besluttet de å kaste store militære styrker mot sovjetlandet. Etter at Tyskland hadde lidd nederlag og dets tropper hadde trukket seg ut av Ukraina og Transkaukas, inntok engelsk­mennene og franskmennene Tysklands plass, sendte sin flåte inn i Svartehavet og landsatte tropper i Odessa og Transkaukas. Entente-interventenes herjing i de okkuperte områder var så bestialsk at de ikke vek tilbake for med våpen i hånd å tilintet­gjøre hele grupper av arbeidere og bønder. Etter okkupasjonen av Turkestan gikk interventenes frekkhet til slutt så langt at de førte 26 ledende bolsjeviker fra Baku, kameratene Sjaumjan, Fioletov, Dsjaparidse, Malygin, Asisbekov, Korganov og andre, til det Transkaspiske område og skjøt dem bestialsk ned med hjelp av de sosialrevolusjonære.

Etter noen tid erklærte interventene blokade av Russland. Alle sjøveier og andre sambandslinjer med utenverdenen ble avskåret.

Såleis ble sovjetlandet omringet på nesten alle kanter.

Det største håp satte ententen den gang til admiral Koltsjak, ententens agent i Sibir, i Omsk. Han ble erklært for «Russlands øverste regent». Hele kontrarevolusjonen i Russland stilte seg under hans kommando.

Østfronten ble såleis hovedfronten.

Våren 1919 rykket Koltsjak, etter at han hadde samlet en veldig armé, nesten fram til Volga. Bolsjevikenes beste krefter ble sendt mot ham, det ble mobilisert medlemmer av det kom­munistiske ungdomsforbund og arbeidere. I april 1919 tilføyde Den røde armé Koltsjak et alvorlig nederlag. Kort tid etter begynte Koltsjak-arméens tilbaketog på hele fronten.

I det øyeblikk da Den røde armés angrepsoperasjoner var i full gang på østfronten, foreslo Trotski en mistenkelig plan: å stanse foran Ural, innstille forfølgingen av Koltsjaks hær og overføre troppene fra østfronten til sørfronten. Partiets sentral­komité, som meget vel forsto at Ural og Sibir ikke kunne over­lates i Koltsjaks hender, der han med japanernes og engelsk­mennenes hjelp kunne komme til krefter igjen og reise seg på nytt, avviste denne planen og ga direktiv om å fortsette offen­siven. Da Trotski var uenig i dette direktiv, erklærte han at han gikk av. Sentralkomitéen avslo Trotskis avskjedssøknad og forpliktet ham samtidig til straks å holde seg borte fra å delta i ledelsen av operasjonene på østfronten. Den røde armés offen­siv mot Koltsjak begynte å utfolde seg med ny kraft. Den røde armé tilføyde Koltsjak en rekke nye nederlag og befridde fra de hvite Ural og Sibir, der Den røde armé ble støttet av en mektig partisanbevegelse, som var oppstått i ryggen på de hvite.

Sommeren 1919 ga imperialistene general Judenitsj, som sto i spissen for kontrarevolusjonen i nord-vest (i Østersjøområdet, ved Petrograd) i oppdrag å avlede Den røde armés oppmerksom­het fra østfronten ved et angrep på Petrograd. Garnisonen i to forter ved Petrograd, som lå under for tidligere offiserers kontrarevolusjonære agitasjon, gjorde opprør mot sovjetmakten, og i staben ved fronten ble det oppdaget en kontrarevolusjonær sammensvergelse. Fienden truet Petrograd. Men takket være de åtgjerdene som sovjetmakten tok, ble de opprørske fortene, med støtte av arbeiderne og matrosene, befridd fra de hvite; troppene til Judenitsj ble tilføyd et nederlag, og Judenitsj ble kastet tilbake til Estland.

Judenitsj’ nederlag ved Petrograd lettet kampen mot Kolt­sjak. Ved slutten av 1919 var Koltsjaks armé fullstendig knust. Koltsjak selv ble arrestert og skutt i Irkutsk etter dom av revolusjonskomitéen.

På denne måten ble det gjort slutt på Koltsjak.

Om Koltsjak sang folk i Sibir denne sangen:

Uniformen var engelsk 
epåletten var fransk, tobakken var japansk 
og regenten var fra Omsk.

Uniformen ble fillet, ja 
og epåletten ble pillet a'. 
Tobakken gikk i lufta 
og regenten fordufta.

Da interventene så at Koltsjak ikke oppfylte de forhåpninger som var satt til ham, endret de sin overfallsplan mot sovjet­republikken. Landingstroppene i Odessa måtte trekkes tilbake, da interventenes tropper gjennom berøring med sovjetrepublik­kens tropper ble smittet av den revolusjonære ånd og tok til å reise seg mot sine imperialistiske herrer. Såleis gjorde de franske matroser i Odessa oppstand under ledelse av André Marty. Som følge av dette vendte ententen nå, etter at Koltsjak var tilintetgjort, sin hovedoppmerksomhet mot general Denikin, en av Kornilovs håndlangere som hadde organisert den «frivillige armé». Denikin opererte på denne tid mot sovjetmakten i sør, i Kubandistriktet. Ententen forsynte hans armé med store mengder våpen, ammunisjon og annet utstyr, og lot den rykke nordover mot sovjetmakten.

Såleis ble sørfronten hovedfronten denne gangen.

Denikin begynte sitt hovedfelttog mot sovjetmakten sommeren 1919. Trotski desorganiserte arbeidet på sørfronten, og våre tropper led nederlag på nederlag. Til midten av oktober hadde de hvite besatt hele Ukraina, inntatt Orel og rykket fram mot Tula, som forsynte vår armé med patroner, geværer og maskin­geværer. De hvite nærmet seg Moskva. Sovjetrepublikkens stil­ling ble mer enn alvorlig. Partiet slo alarm og kalte folket til forsvar. Lenin stilte opp parolen: «Alle til kamp mot Denikin». Ildnet av bolsjevikene anspente arbeiderne og bøndene alle krefter for å tilintetgjøre fienden.

For å organisere tilintetgjøringen av Denikin sendte sentral­komitéen kameratene Stalin, Vorosjilov, Ordsjonikidse og Budjonni til sørfronten. Trotski ble fjernet fra ledelsen av Den røde armés operasjoner i sør. Før kamerat Stalins ankomst hadde hærledelsen på sørfronten sammen med Trotski utarbeidd en plan, og ifølge denne planen skulle hovedstøtet rettes mot Denikin fra Tsaritsyn mot Novorossisk gjennom Donsteppene, hvor Den røde armé måtte ha passert strekninger som fullstendig manglet veier, og måtte ha marsjert gjennom distrikter med kosakkbefolkning, som for en betydelig dels vedkommende den gang befant seg under hvitegardistenes innflytelse. Kamerat Stalin leverte en skarp kritikk av denne planen og la fram for sentralkomitéen sin plan for å knuse Denikin: å rette hoved­støtet gjennom Kharkov — Donbas — Rostov. Denne planen sikret en hurtig framrykking av våre tropper mot Denikin, takket være den åpenbare sympati hos befolkningen i de arbeider- og bondedistrikter som vår armé måtte marsjere igjennom. Dessuten ga det tette jernbanenett i dette distriktet mulighet til å sikre våre tropper en regelmessig forsyning med alt som var nødven­dig. Endelig ga denne planen mulighet til å befri Donbas og sikre vårt land brensel.

Partiets sentralkomité vedtok kamerat Stalins plan. I annen halvdel av oktober 1919 ble Denikin etter hårdnakket motstand knust av Den røde armé i de avgjørende kamper ved Orel og Voronesj. Denikin begynte hurtig å trekke seg tilbake og flyktet siden sørover, forfulgt av våre tropper. I begynnelsen av 1920 var hele Ukraina og Nord-Kaukas befridd fra de hvite.

Under de avgjørende kamper på sørfronten kastet imperia­listene på ny Judenitsj’ korps mot Petrograd for å trekke våre krefter bort fra sør og lette stillingen for Denikins tropper. De hvite rykket helt fram til selve byen, til Petrograd. Petrograds heltemodige proletariat reiste seg med livet som innsats til for­svar av revolusjonens første by. Kommunistene var som alltid i de fremste rekker. Etter forbitrede kamper ble de hvite slått og på ny kastet tilbake over vårt lands grenser — til Estland.

På denne måten ble det også gjort slutt på Denikin.

Etter at Koltsjak og Denikin var blitt knust, inntrådte det et kortvarig pusterom.

Da imperialistene så at de hvitegardistiske tropper var slått, at intervensjonen ikke lyktes og at sovjetmakten befestet seg i hele landet, mens de vesteuropeiske arbeidernes forbitrelse vokste mot interventenes krig mot sovjetrepublikken, begynte de å endre sin holdning til sovjetstaten. I januar 1920 vedtok England, Frankrike og Italia å oppheve blokaden mot Sovjet- russland.

Dermed var det slått en høyst betydningsfull bresje i inter­vensjonens mur.

Dette betydde naturligvis ikke at sovjetstaten allerede hadde gjort slutt på intervensjonen og borgerkrigen. Ennå var det fare for et overfall fra det imperialistiske Polens side. Ennå var ikke interventene fullstendig jagd ut av Det fjerne Østen, av Transkaukas og Krim. Men sovjetlandet fikk et midlertidig pusterom og kunne bruke flere krefter på den økonomiske opp­bygging. Partiet fikk mulighet til å beskjeftige seg med de øko­nomiske spørsmålene.

Under borgerkrigen hadde mange kvalifiserte arbeidere for­latt sine arbeidsplasser som følge av at bedriftene ble stengt. Partiet lot nå de kvalifiserte arbeidere vende tilbake til pro­duksjonen for å arbeide i sine fag. Noen tusen kommunister ble sendt ut for å gjenreise transportvesenet, som befant seg i en slett forfatning. Uten å gjenreise transporten ville det være umulig for alvor å ta fatt på å gjenreise hovedgrenene i indu­strien. Arbeidet med å skaffe levnetsmidler ble forsterket og for­bedret. Det ble tatt til med å utarbeide planen for elektrifiserin­gen av Russland. Under våpen befant det seg bortimot 5 millioner rødearmister, som det foreløpig ikke lot seg gjøre å sende hjem på grunn av krigsfaren. Derfor ble noen avdelinger av Den røde armé omdannet til arbeidsarméer, som skulle brukes i den

økonomiske oppbyggingen. Rådet for arbeider- og bondeforsvaret ble forvandlet til Rådet for arbeid og forsvar (STO). For å hjelpe det ble det dannet en Statens plankommisjon (Gosplan).

I denne situasjon ble partiets 9. kongress åpnet i slutten av mars 1920.

På kongressen deltok det 554 delegerte med besluttende stemme som representerte 611 978 partimedlemmer. Av dele­gerte med rådgivende stemme var det 162.

Kongressen trakk opp de nærmeste økonomiske oppgaver for landet på transportens og industriens område og viste særlig til nødvendigheten av at fagforeningene måtte delta i den øko­nomiske oppbyggingen.

Særlig oppmerksomhet ble på kongressen viet spørsmålet om en enhetlig økonomisk plan, som i første rekke forutså en høy­ning av transportvesenet, brenselforsyningen og metallurgien. Den viktigste plass i denne planen inntok spørsmålet om elek­trifiseringen av hele folkehusholdningen, som Lenin framhevde som det «store program for 10—20 år». På dette grunnlaget ble senere utarbeidd den kjente statens elektrifiseringsplan (GOELRO) som nå er langt overskredet.

Kongressen slo tilbake den «demokratiske sentralismes» partifiendtlige gruppe, som opptrådte mot den individuelle ledelse og den personlige ansvarlighet for driftslederne i industrien, og som forfektet ubegrenset «kollegialitet» og uansvarlighet i ledel­sen av industrien. Hovedrollene i denne partifiendtlige gruppen spilte Sapronov, Osinski og V. Smirnov. De ble støttet på kon­gressen av Rykov og Tomski.

4. De polske baroners overfall på sovjetlandet. General Vrangels framstøt. Den polske plan bryter sammen. Vrangel blir til­intetgjort. Intervensjonen slutter.

Trass i at Koltsjak og Denikin var knust, trass i at sovjet­landet utvidet sitt territorium mer og mer, idet det befridde Nordområdet, Turkestan, Sibir, Donområdet, Ukraina osv. fra de hvite og interventene, trass i at ententen var nødt til å heve blokaden mot Russland, ville ententestatene likevel ikke avfinne seg med den tanken at sovjetmakten skulle vise seg ukuelig, at den skulle vise seg som seierherre. Derfor besluttet de å gjøre enda et forsøk på intervensjonen mot sovjetlandet. Denne gang besluttet interventene på den ene side å utnytte Pilsudski, den borgerlige kontrarevolusjonære nasjonalist, det faktiske overhode for den polske stat, og på den annen side general Vrangel, som på Krim hadde samlet restene av Denikins armé og derfra truet Donbassenget og Ukraina.

Som Lenin sa, var baronenes Polen og Vrangel den inter­nasjonale imperialismes to hender, som den forsøkte å kvele sovjetlandet med.

Polakkenes plan var: å annektere den del av Sovjet-Ukraina som lå på høyre side av Dnjepr, annektere Sovjet-Bjelorussland, gjenreise de polske baroners makt i disse distriktene, utvide den polske stats grenser «fra hav til hav», fra Danzig til Odessa, og til gjengjeld for den hjelp som Vrangel ytte dem, hjelpe med å knuse Den røde armé og gjenreise godseiernes og kapi­talistenes makt i Sovjet-Russland.

Denne planen ble godkjent av ententestatene.

Sovjetregjeringens forsøk på å innlede forhandlinger med Polen for å bevare freden og hindre krigen ga ingen resultater. Pilsudski ville ikke høre tale om fred. Pilsudski ville ha krig. Han regnet med at de røde tropper, som var blitt trettet ut i kampene mot Koltsjak og Denikin, ikke ville kunne stå seg mot de polske troppers overfall.

Det kortvarige pusterom var slutt.

I april 1920 brøt de polske tropper inn på Sovjet-Ukrainas område og besatte Kiev. Samtidig gikk Vrangel over til offensiv og begynte å true Donbassenget.

Som svar på overfallet fra de polske troppene satte de røde tropper i gang en motoffensiv på hele fronten. Etter å ha befridd Kiev og jaget de polske baroner ut av Ukraina og Bjelorussland, stormet sørfrontens røde tropper i sin offensive pågang fram til Lwows porter i Galitsja, og vestfrontens tropper nærmet seg Warszawa. Det gikk mot fullstendig nederlag for de polske baroners tropper.

Men de mistenkelige handlingene til Trotski og hans til­hengere i hovedstaben for Den røde armé forpurret Den røde armés framgang. De røde troppers offensiv på vestfronten, mot Warszawa, foregikk — og det var Trotskis og Tukhatsjevskis skyld — fullstendig uorganisert: troppene fikk ikke høve til å befeste sine erobrede posisjoner, de fremskutte avdelinger ble ført alt for langt fram, reservene og ammunisjonen ble latt igjen så langt bak fronten at de fremskutte avdelinger ble uten ammunisjon, uten reserver, frontlinjen ble forlenget i det uende­lige, og det ble følgelig lettere å bryte fronten. Som følge av alt dette ble våre tropper, som var uten ammunisjon, tvunget til å trekke seg tilbake, da en liten gruppe av polske tropper brøt igjennom vår vestfront på et punkt. Når det gjaldt sørfrontens tropper, som sto ved Lwows porter og der trengte inn på polakkene, så forbød «sjefen» for det revolusjonære krigsråd, Trotski, disse tropper å innta Lwow og befalte dem å kaste rytterarméen, det vil si sørfrontens hovedstyrke, langt mot nord­øst, angivelig for å hjelpe vestfronten, skjønt det ikke falt van­skelig å forstå at den eneste mulige og den beste støtte for vest­fronten ville ha vært å innta Lwow. At rytterarméen ble kom­mandert bort fra sørfronten og dro vekk fra Lwow, betydde i virkeligheten et tilbaketog for våre tropper også på sørfronten. Såleis ble troppene på vår sørfront ved en skadegjørerordre fra Trotski påtvunget et uforståelig og aldeles ubegrunnet tilbake­tog, til glede for de polske baroner.

Dette var en direkte hjelp, ikke for vår vestfront, men for de polske baroner og ententen.

Noen dager senere ble de polske troppers offensiv stanset, og våre tropper begynte å treffe forberedelser til et nytt mot­angrep mot polakkene. Men Polen som ikke hadde kraft til å fortsette krigen, og som med uro ventet et motangrep fra de røde, så seg nødt til å gi avkall på sine pretensjoner på å annektere Ukraina på høyre side av Dnjepr og Bjelorussland, og foretrakk å slutte fred med Russland. Den 20. oktober 1920 ble det sluttet en fredsoverenskomst med Polen i Riga, og ifølge denne overenskomsten beholdt Polen Galitsja og en del av Bjelorussland.

Da sovjetrepublikken hadde sluttet fred med Polen, beslut­tet den å gjøre ende på Vrangel. Vrangel hadde av engelskmen­nene og franskmennene fått de mest moderne våpen, panservog­ner, tanks, fly og ammunisjon. Han hadde hvitegardistiske støttropper, hovedsakelig offiserstropper. Men det lyktes ikke Vrangel å samle noen betydelige styrker av bønder og kosakker omkring de troppene han hadde satt på land i Kuban og ved Don. Men Vrangel rykket likevel temmelig nær opp til Donbassenget og truet vårt steinkulldistrikt. Stillingen for sovjet­makten ble dessuten vanskeliggjort ved at Den røde armé på denne tid var svært utmattet. Rødearmistene måtte marsjere fram under uhyre vanskelige forhold, mens de gjennomførte offensiven mot Vrangels tropper og samtidig tilintetgjorde de anarkistiske Makhno-bander, som hjalp Vrangel. Men trass i at den tekniske overlegenhet var på Vrangels side, trass i at Den røde armé ikke hadde tanks, drev Den røde armé Vrangel ned på Krim-halvøya. I november 1920 stormet de røde tropper de befestede stillinger ved Perekop, trengte ned på Krim, til­intetgjorde Vrangels tropper og befridde Krim fra hvitegardistene og interventene. Krim ble et sovjetområde.

Med sammenbruddet for de polske stormaktsplaner og Vrangels tilintetgjørelse sluttet intervensjonsperioden.

Ved slutten av 1920 begynte frigjøringen av Transkaukas fra de borgerlige nasjonalistiske mussavatisters åk i Aserbeidsjan, fra nasjonal-mensjevikenes åk i Grusia, fra dasjnakenes åk i Armenia. Sovjetmakten seiret i Aserbaidsjan, Armenia og Grusia.

Dette betydde ennå ikke at intervensjonen var fullstendig slutt. Den japanske intervensjon i Det fjerne Østen fortsatte helt til 1922. Dessuten fant det sted nye forsøk på å organisere en intervensjon (ataman Semjonov og baron Ungern i Østen, den hvitfinske intervensjonen i Karelen i 1921). Men sovjet­landets hovedfiender, intervensjonens hovedkrefter var blitt til­intetgjort ved slutten av 1920.

De utenlandske interventers og de russiske hvitegardisters krig mot sovjetene sluttet med sovjetenes seier.

Sovjetrepublikken opprettholdt sin uavhengighet som stat, sin frie tilværelse.

Dette var slutten på den utenlandske militære intervensjo­nen og borgerkrigen.

Dette var sovjetmaktens historiske seier.

5. Hvordan og hvorfor seiret sovjetlandet over den engelsk- fransk-japansk-polske intervensjonens forente krefter og bor­gerskapets og godseiernes hvitegardistiske kontrarevolusjon i Russland?

Hvis en tar for seg de store europeiske og amerikanske presse­organer fra intervensjonens tid, kan en uten vanskelighet slå fast at ikke en eneste ansett militær eller sivil skribent, ikke en eneste militærfagmann trodde på sovjetmaktens seier. Tvert om, alle ansette skribenter, militærfagmenn, alle lands og folks revolusjonshistorikere, de såkalte vitenskapens menn, alle skrek de med én røst at sovjetmaktens dager var talte, at sovjetmak­tens nederlag var uavvendelig.

De grunnet sin overbevisning om intervensjonens seier på at sovjetlandet ennå ikke hadde noen konsolidert rød armé, at denne armé måtte skapes så å si i kampens hete, mens inter ventene og hvitgardistene hadde en mer eller mindre ferdig armé.

De gikk videre ut fra at Den røde armé ikke hadde erfarne militære kadrer, da flertallet av disse kadrene var gått med kontrarevolusjonen, mens interventene og hvitegardistene hadde slike kadrer.

De gikk videre ut fra at Den røde armé, som følge av krigs- industriens tilbakeliggenhet i Russland led av mangel på våpen og ammunisjon og av deres dårlige kvalitet, og ikke kunne få krigsmateriell fra andre land, da Russland var avsperret på alle kanter som følge av blokaden, mens interventenes og hvitegardistenes armé ble forsynt og fortsatt ville bli forsynt med førsteklasses våpen, ammunisjon og klær i overflod.

De gikk endelig ut fra at interventenes og hvitegardistenes armé den gang hadde besatt de rikeste levnetsmiddeldistrikter i Russland, mens Den røde armé ikke rådde over slike distrikter og led av mangel på levnetsmidler.

Og alle disse mangler og svakheter var virkelig til stede i Den røde armés avdelinger.

I denne henseende, men bare i denne henseende, hadde de herrer interventer fullstendig rett.

Hvordan skal en så forklare at Den røde armé, som led av så mange alvorlige mangler, seiret over interventenes og hvite­gardistenes armé, som var fri for slike mangler?

1. Den røde armé seiret fordi sovjetmaktens politikk, som Den røde armé førte krig for, var en riktig politikk som sto i samsvar med folkets interesser, fordi folket erkjente denne po­litikk som en riktig politikk, som sin egen politikk, forsto den og støttet den til det ytterste.

Bolsjevikene visste at en armé som kjemper for en uriktig politikk, som ikke støttes av folket, ikke kan seire. Nettopp en slik armé var interventenes og hvitegardistenes armé. Intervent­enes og hvitegardistenes armé hadde alt: både erfarne offiserer og førsteklasses våpen, ammunisjon og levnetsmidler. Den mang­let bare én ting — støtte og sympati fra Russlands folk, for Russlands folk ville ikke og kunne ikke støtte interventenes og de hvitegardistiske «regenters» folkefiendtlige politikk. Og inter­ventenes og hvitegardistenes armé led nederlag.

2. Den røde armé seiret fordi den var sitt folk tro og hen­given til det siste, og derfor elsket også folket den og støttet den som sin egen armé. Den røde armé er folkets barn, og hvis den er tro mot sitt folk, som en sønn er tro mot sin mor, vil den ha støtte av folket, må den seire. Men en armé som går mot sitt folk, må lide nederlag.

3. Den røde armé seiret fordi det lyktes sovjetmakten å stille hele landet bak fronten, hele landet til tjeneste for frontens in­teresser. En armé uten et sterkt land bak fronten, som på alle

måter støtter fronten, er dømt til nederlag. Bolsjevikene visste dette, og nettopp derfor forvandlet de landet til en krigsleir, som forsynte fronten med våpen, ammunisjon, klær, levnets­midler og forsterkninger.

4. Den røde armé seiret fordi: a) rødearmistene forsto målene og oppgavene for krigen og innså at de var riktige; b) bevisst­heten om at målene og oppgavene for krigen var riktige, styr­ket disiplinens ånd og kampevnen hos dem; c) massene av røde- gardistene som følge av dette overalt viste en makeløs selvoppofrelse og et enestående masseheltemot i kampen mot fienden.

5. Den røde armé seiret fordi den som ledende kjerne bak fron­ten og ved fronten hadde bolsjevikenes parti, enhetlig i sin sammensveisning og disiplin, sterkt gjennom sin revolusjonære ånd og sitt beredskap til å ta på seg et hvilket som helst offer for å oppnå framgang for den felles sak, uovertruffet i sin evne til å organisere millionmassene og lede dem på en riktig måte i en komplisert situasjon.

«Bare takket være at partiet er på vakt», sa Lenin, «at partiet var strengt disiplinert, og fordi partiets autoritet forente alle styreorganer og institusjoner, og fordi titall, hundrer, tusener og til slutt millioner som én mann fulgte den parole som ble gitt av sentralkomitéen, og bare fordi det ble brakt uhørte offer — bare derfor kunne det under som skjedde, finne sted. Bare derfor var vi i stand til å seire trass i at ententens imperialister og hele verdens im­perialister gikk til angrep to ganger, tre ganger og fire gan­ger.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXV, s. 96, russisk utg.)

6. Den røde armé seiret fordi: a) den forsto å utvikle i sine rekker militære ledere av en ny type som Frunse, Vorosjilov, Budjonni og andre; b) det i dens rekker kjempet slike djerve helter fra folket som Kotovski, Tsjapajev, Laso, Sjtsjors, Parkhomenko og mange andre; c) slike menn som Lenin, Stalin, Molotov, Kalinin, Sverdlov, Kaganovitsj, Ordsjonikidse, Kirov, Kuibysjev, Mikojan, Sjdanov, Andrejev, Petrovski, Jaroslavski, Dsjersjinski, Sjtsjadenko, Mekhlis, Khrusjtsjov, Sjvernik, Sjkirjatov og andre beskjeftiget seg med den politiske opplysning i Den røde armé; d) Den røde armé hadde slike fremragende organisatorer og agitatorer som de militære kommissærer, som ved sitt arbeid sveiset rødearmistenes rekker sammen, fremelsket di­siplinens og kampdjervhetens ånd hos dem, som energisk — hur­tig og skånselløst — krysset forræderske handlinger fra enkelte personer blant kommandørene og, omvendt, dristig og beslutt­somt støttet autoriteten og det gode navn hos kommandører med og uten partimedlemsbok, når de viste sin hengivenhet for sovjetmakten og var i stand til med fast hånd å gjennomføre ledelsen av Den røde armés avdelinger.

«Uten militærkommissærene hadde vi ikke hatt noen rød armé,» sa Lenin.

7. Den røde armé seiret fordi det illegalt i ryggen på de hvitegardistiske arméer, i ryggen på Koltsjak, Denikin, Krasnov og Vrangel arbeidde fremragende bolsjeviker, med og uten parti­medlemsbok, som reiste arbeiderne og bøndene til oppstand mot interventene, mot hvitegardistene, gjorde landet i ryggen på sov­jetmaktens fiender usikkert for dem og dermed lettet Den røde armés frammarsj. Alle kjenner til at partisanene i Ukraina, Sibir, Det fjerne Østen, Ural, Bjelorussland, Volgaområdet, som gjorde landet i ryggen på hvitegardistene og interventene usikkert, ytte Den røde armé uvurderlige tjenester.

8. Den røde armé seiret fordi sovjetlandet ikke sto alene i sin kamp mot den hvitegardistiske kontrarevolusjon og den uten­landske intervensjon, fordi sovjetmaktens kamp og dens fram­gang vakte sympati og fant støtte hos proletarene i hele verden. Mens imperialistene forsøkte å kvele sovjetrepublikken med in­tervensjon og blokade, var arbeiderne i disse imperialistiske land på sovjetenes side og hjalp dem. Deres kamp mot kapital­istene i de land som var fiendtlig innstilt mot sovjetrepublikken, bidro til at imperialistene ble nødt til å oppgi intervensjonen. Arbeiderne i England, Frankrike og andre land som deltok i intervensjonen, organiserte streiker, nektet å laste krigsmateriell for interventene og de hvitegardistiske generaler og dannet «ak- sjonskomitéer» under parolen «Hendene vekk fra Russland»!

«Så snart det internasjonale borgerskap løfter hånden til slag mot oss,» sa Lenin, «vil dets egne arbeidere gripe det om hånden.» (Samme sted, s. 405.)

Kort sammendrag

Godseierne og kapitalistene som er slått av Oktoberrevolu­sjonen, prisgir, sammen med hvitegardistiske generaler, sitt lands interesser og kommer overens med ententens regjeringer om et felles militært overfall på sovjetlandet for å styrte sovjetmakten. På dette grunnlag organiseres ententens militære intervensjon og de hvitegardistiske opprør i Russlands grenseområder, og som resultat av dette blir Russland avskåret fra sine levnetsmid­del- og råstoff områder.

Tysklands militære nederlag og slutten på krigen mellom de to imperialistiske koalisjoner i Europa fører til at ententen styrkes, til at intervensjonen tiltar i styrke, og skaper nye van­sker for sovjetlandet.

Revolusjonen i Tyskland og den begynnende revolusjonære bevegelse i andre europeiske land skaper derimot en gunstig in­ternasjonal situasjon for sovjetmakten og gjør sovjetlandets stil­ling lettere.

Det bolsjevikiske parti reiser arbeiderne og bøndene til en krig for fedrelandet mot de utenlandske erobrere og borgerska­pets og godseiernes hvitegardistiske kontrarevolusjon. Sovjet­republikken og dens røde armé tilintetgjør ententens agenter — Koltsjak, Judentisj, Denikin, Krasnov, Vrangel — den ene etter den andre, kaster enda en agent for ententen, Pilsudski, ut av Ukraina og Bjelorussland og slår på denne måten den utenland­ske militære intervensjonen tilbake, jager dens tropper ut av sovjetlandets område.

Slik ender den internasjonale kapitals første militære over­fall på sosialismens land med et fullstendig sammenbrudd.

De sosialrevolusjonæres, mensjevikenes, anarkistenes og na­sjonalistenes partier, som er blitt slått av revolusjonen, støtter i intervensjonsperioden de hvitegardistiske generaler og interventer, får i stand kontrarevolusjonære sammensvergelser mot sovjetrepublikken, organiserer terror mot representanter for sov­jetmakten. Disse partier, som før Oktoberrevolusjonen hadde en viss innflytelse i arbeiderklassen, avslører seg i borgerkrigens pe­riode fullstendig i folkemassenes øyne som kontrarevolusjonære partier.

Borgerkrigens og intervensjonens periode var en periode som betydde den politiske undergang for disse partier og den ende­lige triumf for det kommunistiske parti i sovjetlandet.

Kapitel IX . Bolsjevikenes parti i den periode da overgangen til fredelig arbeid med å gjenreise folkehusholdningen finner sted. (1921-1925)

1. Sovjetlandet etter likvideringen av intervensjonen og borger­krigen. Vanskene i gjenreisingsperioden.

Etter at sovjetlandet hadde gjort slutt på krigen, begynte det å gå over til den fredelige økonomiske oppbygging. Det var nødvendig å lege de sår som krigen hadde tilføyd det. Det var nødvendig å gjenreise den ødelagte folkehusholdning, å bringe industrien, transportvesenet og jordbruket i orden.

Men overgangen til den fredelige oppbygging måtte foregå under overordentlig vanskelige forhold. Seieren i borgerkrigen var ikke oppnådd lett. Landet var ruinert gjennom den fireårige imperialistiske krig og den treårige krig mot intervensjonen.

Hele produksjonen i jordbruket i 1922 utgjorde bare om lag halvparten av førkrigsproduksjonen. Men selv førkrigsnivået var jo nivået for den lutfattige landsby i det tsaristiske Russ­land. I tillegg til det var mange guvernementer i 1920 blitt hjemsøkt av uår. Bondebruket gjennomlevde en vanskelig tid.

Enda verre var stillingen i industrien, som var i forfall. Stor­industriens produksjon i 1920 var nesten sju ganger mindre enn førkrigsproduksjonen. De fleste fabrikker og bedrifter sto, gruv­ene og sjaktene var ødelagt og satt under vann. I en særlig dår­lig tilstand var metallurgien. Utsmeltingen av råjern for hele året 1921 utgjorde bare 116 300 tonn, det vil si om lag 3 pro­sent av førkrigstidens produksjon av råjern. Det var mangel på brensel. Transportvesenet var ødelagt. Landets forråd av metall og manufakturvarer var nesten uttømt. I landet var det stor mangel på det aller nødvendigste; på brød, fett, kjøtt, skotøy, klær, fyrstikker, salt, petroleum, såpe.

Så lenge krigen varte, fant menneskene seg i disse mangler og savn, ja undertiden merket de dem til og med ikke. Men nå, da krigen var slutt, følte menneskene plutselig hvor uutholde­lig disse mangler og savn var, og tok til å kreve at de øyeblikke­lig måtte hjelpes.

Blant bøndene kunne det merkes misnøye. I borgerkrigens ild var det skapt og utbygd et militært-politisk forbund mel­lom arbeiderklassen og bøndene. Dette forbundet hvilte på et bestemt grunnlag: av sovjetmakten fikk bøndene jord og for­svar mot godseierne, mot kulaken, og av bøndene fikk arbei­derne levnetsmidler i samsvar med avleveringsplikten.

Nå viste det seg at dette grunnlaget ikke lengre var tilstrek­kelig.

Sovjetstaten hadde vært nødt til å ta hele overskuddet fra bon­den i samsvar med avleveringsplikten for å dekke landsforsvarets behov. Seieren i borgerkrigen ville ha vært umulig uten avleveringsplikten, uten krigskommunismens politikk. Krigskommunismens politikk var framtvunget av krigen, av intervensjonen. Så lenge krigen varte, fant bøndene seg i avleveringsplikten og merket ikke varemangelen, men da krigen var slutt og faren for at godseierne skulle vende tilbake forsvant, begynte bonden å uttrykke sin misnøye med at han måtte avgi alt over­skuddet, sin misnøye med avleveringsplikt-systemet, og tok til å kreve at han skulle forsynes med en tilstrekkelig mengde varer.

Hele krigskommunismens system kom, som Lenin bemerket, i konflikt med bøndenes interesser.

Også i arbeiderklassen kom det til spontane uttrykk for mis­nøye. Proletariatet hadde båret hovedbyrdene i borgerkrigen, da det heltemodig og selvoppofrende kjempet mot hvitegardistenes og interventenes horder, mot det økonomiske forfall og mot sulten. De beste, de mest klassebevisste, selvoppofrende og disiplinerte arbeidere flammet av sosialistisk begeistring. Men det overordentlig dype økonomiske forfall øvde sin innflytelse også på arbeiderklassen. De få fabrikker og bedrifter som ennå var i virksomhet, led under store avbrekk i arbeidet. Arbeiderne var nødt til å sysselsette seg med husflid, med å fremstille sigarett-tennere o. l., og med hamstring. Det proletariske diktaturs klassebasis begynte å bli svakere, arbeiderklassen spredtes, en del arbeidere dro til landsbygda, opphørte å være arbeidere, ble deklassert. Som følge av sulten og trettheten oppsto det mis­nøye hos en del av arbeiderne.

For partiet reiste seg spørsmålet om å utarbeide en ny stil- lingtaken til alle spørsmål som angikk landets økonomiske liv, en stillingtaken som svarte til den nye situasjon.

Og partiet tok fatt på å utarbeide den nye stillingtaken til alle spørsmål som angikk den økonomiske oppbygging.

Men klassefienden sov ikke. Den søkte å utnyttet den vanske­lige økonomiske situasjon, søkte å utnytte bøndenes misnøye. Det brøt ut kulakopprør i Sibir, i Ukraina, i guvernementet i Tambov (Antonov-oppstanden), organisert av hvitegardister og sosialrevolusjonære. Virksomheten hos alle slags kontrarevolusjo­nære elementer — mensjeviker, sosialrevolusjonære, anarkister, hvitegardister, borgerlige nasjonalister — levnet opp. Fienden gikk over til nye taktiske metoder i kampen mot sovjetmakten. Han begynte å pynte seg med sovjetfarge og brukte ikke lenger den gamle bankerotte parolen: «Ned med sovjetene», men en ny parole: «For sovjetene, men uten kommunister».

Et krast uttrykk for klassefiendens nye taktikk var det kontrarevolusjonære mytteri i Kronstadt. Det begynte en uke før partiets 10. kongress, i mars 1921. I spissen for mytteriet sto hvitegardister, som sto i samband med de sosialrevolusjonære, mensjevikene og representanter for fremmede stater. Sine be­strebelser på å gjenreise kapitalistenes og godseiernes makt og eiendom søkte opprørerne i begynnelsen å skjule bak et «sovjet»-skilt. De stilte opp parolen: «Sovjeter uten kommun­ister.» Kontrarevolusjonen søkte å utnytte misnøyen blant de småborgerlige masser for under angivelige sovjetparoler å styrte sovjetmakten.

To tilhøve lettet utbruddet av mytteriet i Kronstadt: den kvalitative forringelse i sammensetningen av matrosbesetningene på krigsskipene og svakheten i den bolsjevikiske organisa­sjon i Kronstadt. De gamle matrosene, som hadde deltatt i Ok­toberrevolusjonen, var nesten alle som en gått til fronten og kjempet heltemodig i Den røde armés rekker. Til flåten var det kommet nye mannskaper, som ikke var herdet i revolusjonen. Disse mannskaper var ennå en fullstendig ubearbeidet bondemasse, som gjenspeilte bøndenes misnøye med avleveringsplikten. Den bolsjevikiske organisasjonen i Kronstadt i denne pe­rioden var sterkt svekket ved en rekke mobiliseringer til fronten. Disse tilhøve ga de sosialrevolusjonære, mensjevikene og hvite- gardistene mulighet til å snike seg inn i Kronstadt og innta den.

Opprørerne satte seg i besittelse av en førsteklasses festning, flåten, en veldig mengde av våpen og granater. Den internasjo­nale kontrarevolusjon feiret en seier. Men fienden jublet alt for tidlig. Mytteriet ble hurtig slått ned av sovjettroppene.

Mot Kronstadt-opprørerne sendte partiet sine beste sønner — de delegerte på den 10. kongress med kamerat Vorosjilov i spis­sen. Rødearmistene rykket fram mot Kronstadt over den utrygge isen. Isen brøt sammen, og mange druknet. De nesten uinntagelige Kronstadt-fortene måtte inntas med storm. Hengivenheten for revolusjonen og kampmotet, beredvilligheten til å gi sitt liv for sovjetmakten gikk av med seieren. Kronstadtfestningen ble tatt med storm av de røde tropper. Kronstadtmytteriet var likvidert.

2. Diskusjonen i partiet om fagforeningene. Partiets 10. kon­gress. Opposisjonens nederlag. Overgangen til den nye økono­miske politikk (NEP).

For partiets sentralkomité, for det leninske flertall i den var det klart at det etter avslutningen av krigen og overgan­gen til fredelig økonomisk oppbyggingsarbeid ikke lenger var noe grunnlag for å beholde krigskommunismens harde regime, som var skapt av krigens og blokadens forhold.

Sentralkomiteen forsto at nødvendigheten av avleveringsplikten var falt bort, at den måtte erstattes med en naturalskatt for å gi bøndene en mulighet til å utnytte støstedelen av overskuddet av sin produksjon etter eget forgodtbefinnende. Sentralkomiteen forsto at en slik åtgjerd ville gi mulighet til å bringe nytt liv inn i landbruket, utvide produksjonen av korn og tekniske nytteplanter som trengtes for utviklingen av industrien, bringe nytt liv i vareomsetningen i landet, for­bedre forsyningen av byene, skape et nytt, et økonomisk grunn­lag for forbundet mellom arbeiderne og bøndene.

Sentralkomiteen var også klar over at den første og vik­tigste oppgaven var å bringe liv i industrien, men den mente at en ikke kunne bringe liv i industrien uten å trekke arbei­derklassen og dens fagforeninger med i dette, at arbeiderne kunne trekkes med i dette hvis de ble overbevist om at det økonomiske forfall var en likeså farlig fiende for folket som intervensjonen og blokaden, at partiet og fagforeningene ube­tinget ville greie å gjennomføre dette, hvis de ikke brukte mi­litære ordrer overfor arbeiderklassen, slik som tilfellet var ved fronten, der ordrer virkelig er nødvendige, men brukte overbe­visningens midler og metoder.

Men ikke alle partimedlemmer tenkte slik som sentral komitéen. De opposisjonelle smågrupper — trotskistene, «arbeideropposisjonen», «venstrekommunistene», «de demokrat­iske sentralister» osv. — befant seg i en tilstand av forvirring og ble grepet av vakling overfor vanskene i sammenheng med overgangen til den fredelige økonomiske oppbygging. I partiet fantes det ikke få tidligere mensjeviker, tidligere sosialrevolu­sjonære, tidligere bundister, tidligere borotbister¹¹ og alle slags halvnasjonalister fra Russlands grensedistrikter. De til­hørte for størstedelen en eller annen opposisjonell smågruppe. Disse folk, som ikke var virkelige marxister, ikke kjente lovene for den økonomiske utvikling, ikke hadde den partifaste leninske herdning, økte bare forvirringen og vaklingen hos de op­posisjonelle grupper. Noen av dem mente at det ikke var nød­vendig å mildne krigskommunismens harde regime, at det tvert imot var nødvendig «å skru skruene fastere til». Andre mente at partiet og staten måtte holde seg borte fra gjenreis­ingen av folkehusholdningen, og at denne oppgaven helt og holdent måtte legges i fagforeningenes hender.

Det var klart at det ved en slik forvirring i noen lag av partiet ville finnes folk med forkjærlighet for diskusjoner, for­skjellige opposisjonelle «ledere», som ville forsøke å påtvinge partiet en diskusjon.

Slik gikk det da også.

Diskusjonen begynte med spørsmålet om fagforeningenes rolle, skjønt spørsmålet om fagforeningene dengangen ikke var hovedspørsmålet i partiets politikk.

Initiativtakeren til diskusjonen og kampen mot Lenin, mot det leninske flertall i sentralkomiteen var Trotski. Ut fra øn­sket om å tilspisse situasjonen opptrådte han på møtet i den kommunistiske fraksjon på den 5. allrussiske konferanse av fagforeningene i begynnelsen av november 1920 med den tvil­somme parolen om «tilskruing av skruene» og «gjennomrysting av fagforeningene». Trotski reiste kravet om øyeblikkelig «for­vandling av fagforeningene til statsorganer». Han var mot me­toden med å overbevise arbeidermassene. Han var for å over­føre den militære metode til fagforeningene. Trotski var mot utviklingen av demokratiet i fagforeningene, mot at fagfor­enings organene skulle velges.

Istedenfor overbevisningens metode — uten den er arbeider­organisasjonenes virksomhet utenkelig — foreslo trotskistene den nakne tvangsmetode, den nakne kommandering. Der trotskistene kom i ledelsen for fagforeningsarbeidet, brakte de gjen­nom sin politikk, konflikter, splittelse og oppløsning inn i fagfore­ningene. Gjennom sin politikk søkte trotskistene å reise den partiløse masse av arbeiderne mot partiet, å spalte arbeiderklassen.

Diskusjonen om fagforeningene hadde i virkeligheten en langt bredere betydning enn spørsmålet om fagforeningene. Som det senere ble påvist i resolusjonen fira plenumsmøtet av sentralkomitéen for Russlands kommunistiske parti (bolsjevik­ene) (17. januar 1925) gjaldt striden i virkeligheten «forholdet til bøndene, som hadde vendt seg mot krigskommunismen, for­holdet til den partiløse masse av arbeiderne, i det hele tatt par­tiets forhold til massen i en periode da borgerkrigen allerede holdt på å slutte». (SUKP (b) i resolusjoner, del I, s. 651, rus­sisk utg.)

I tilslutning til Trotski opptrådte også andre partifiendtlige grupper: «arbeideropposisjonen» (Sjljapnikov, Medvedev, Kolontai og andre), «de demokratiske sentralister» (Sapronov, Drobnis, Boguslavski, Osinski, V. Smirnov og andre), «venstrekommunistene» (Bukharin, Preobrasjenski).

«Arbeideropposisjonen» stilte opp parolen om å overgi for­valtningen av hele folkehusholdningen til en «allrussikk kongress av produsenter». Den reduserte partiets rolle til ingenting, for­nektet betydningen av proletariatets diktatur i den økonomiske oppbygging. «Arbeideropposisjonen» stilte fagforeningene opp mot sovjetstaten og det kommunistiske parti. Den så ikke partiet, men fagforeningene som den høyeste form for arbeiderklassens organisasjon. «Arbeideropposisjonen» var i virkeligheten en anarko-syndikalistisk partifiendtlig gruppe.

«Den demokratiske sentralismes» gruppe (desistene) krevde full frihet for fraksjoner og grupperinger. Desistene søkte liksom trotskistene å undergrave partiets ledende rolle i sovjetene og fagforeningene. Lenin kalte desistene en fraksjon av «de mest høyrøstede av alle skrikhalser» og desistenes plattform en sosialrevolusjonær-mensjevikisk plattform.

I sin kamp mot Lenin og partiet fikk Trotski hjelp av Bu­kharin. Sammen med Preobrasjenski, Serebrjakov og Sokolnikov dannet Bukharin en «buffer»-gruppe. Denne gruppen forsvarte og dekket de verste fraksjonsmakere — trotskistene. Lenin kalte Bukharins opptreden «høydepunktet av ideologisk forfall». Snart etter forente bukharin-folkene seg åpent med trotskistene mot Lenin.

Lenin og leninistene rettet hovedslaget mot trotskistene som hovedkraften i de partifiendtlige grupperinger. De førte bevis

for at trotskistene forvekslet fagforeningene med militære orga­nisasjoner og påviste overfor dem at det ikke går an å overføre militærorganisasjonenes metoder til fagforeningene. Som mot­vekt mot de opposisjonelle gruppers plattformer utarbeidde Le­nin og leninistene sin egen plattform. I denne plattform ble det vist til at fagforeningene er en skole i forvaltning, en skole i ledelse av det økonomiske liv, en kommunismens skole. Hele sitt arbeid må fagforeningene bygge på overbevisningens me­tode. Bare på denne betingelse kan fagforeningene reise alle arbeidere til kamp mot det økonomiske forfall, bare slik vil de greie å trekke dem med i den sosialistiske oppbygging.

I kampen mot de opposisjonelle grupperingene sluttet par­tiorganisasjonene opp om Lenin. Særlig tilspisset ble kampen i Moskva. Her hadde opposisjonen konsentrert sine hovedkref­ter og stilte seg som mål å erobre organisasjonen i hovedstaden. Men Moskvas bolsjeviker viste energisk tilbake disse intriger fra fraksjonsmakerne. En skarp kamp utfoldet seg også i de ukrainske partiorganisasjonene. Under ledelse av kamerat Molotov, som den gang var sekretær i sentralkomitéen for Ukrainas kommunistiske parti (bolsjevikene), knuste Ukrainas bol­sjeviker trotskistene og sjlapnikovfolkene. Ukrainas kommun­istiske parti forble en tro støtte for det leninistiske parti. I Baku ble tilintetgjørelsen av opposisjonen organisert under le­delse av kamerat Ordsjonikidse. I Mellom-Asia ble kampen mot de partifiendtlige gruppene ledet av kamerat L. Kaganovitsj.

Alle viktige lokale partiorganisasjoner sluttet seg til den leninistiske plattform.

Den 8. mars 1921 ble partiets 10. kongress åpnet. På kon­gressen deltok det 694 delegerte med besluttende stemme; de re­presenterte 732 521 partimedlemmer. Av delegerte med rådgiv­ende stemme var det 296.

Kongressen trakk fasitten av diskusjonen om fagforeningene og godkjente med overveldende stemmeflertall den leninske plattform.

Da Lenin åpnet kongressen, erklærte han at diskusjonen var en utillatelig luksus. Han viste til at fienden spekulerte i den indre kamp og splittelse i det kommunistiske parti.

I betraktning av den veldige fare det betydde for det bol­sjevikiske parti og proletariatets diktatur at det forekom fraksjonsgrupper, viet den 10. kongress spørsmålet om partiets enhet særlig interesse. Foredraget om dette spørsmålet ble holdt av Lenin. Kongressen fordømte alle opposisjonelle grupperinger og påviste at de «i virkeligheten hjelper den proletariske revolu­sjons klassefiender».

Kongressen foreskrev å oppløse alle fraksjonsgrupper øye­blikkelig og ga alle organisasjonene i oppdrag å våke strengt over at ingen som helst fraksjonshandlinger ble tillatt; unnla­telse av å oppfylle kongressens beslutning ville føre med seg ubetinget og øyeblikkelig eksklusjon av partiet. Kongressen ga sentralkomitéen fullmakt til, i tilfelle av at disiplinen skulle bli brutt av medlemmer av sentralkomitéen og fraksjonsmakeriet skulle gjenoppstå eller noen skulle se gjennom fingrene med det, å treffe alle partimessige disiplinæråtgjerder mot dem, helt til det å ekskludere dem av sentralkomiteen og partiet.

Alle disse vedtakene ble nedlagt i den særlige resolusjonen «Om partiets enhet», som ble foreslått av Lenin og vedtatt av kongressen.

I denne resolusjonen henledet kongressen alle partimedlemmenes oppmerksomhet på at enheten og sammensveisingen av partiets rekker, viljens enhet hos proletariatets avantgarde er særlig nødvendig i et slikt øyeblikk som i den 10. kongress’ pe­riode, da en rekke omstendigheter forsterket vaklingen blant den småborgerlige befolkning i landet.

«Imidlertid», het det i resolusjonen, «har en ennå før den alminnelige partidiskusjon om fagforeningene kunnet konstatere visse tegn til fraksjonsmakeri innen partiet, det vil si at det har oppstått grupper med særlige plattformer og med forsøk på til en viss grad å lukke seg inne og skape sin egen gruppedisiplin. Det er nødvendig at alle klassebevisste arbeidere blir seg klart bevisst det skadelige og util­latelige i et hvert fraksjonsmakeri, som i virkeligheten uunn­gåelig fører til en svekkelse av det samdrektige arbeid og til forsterkede gjentatte forsøk fra fiendene, som klenger seg inn på regjeringspartiet, på å utdype kløvningen (i partiet) og utnytte den til kontrarevolusjonens formål.»

Kongressen erklærer videre i denne resolusjon:

«At proletariatets fiender utnytter enhver avvikelse fra den strengt prinsippfaste kommunistiske linje, viste seg med den største anskuelighet ved Kronstadt-opprøret, da den borgerlige kontrarevolusjonen og hvitegardistene i alle ver­dens land straks ga uttrykk for at de var beredt til å overta endog parolene om et sovjetsystem, bare for å styrte prole­tariatets diktatur i Russland — da de sosialrevolusjonære, og den borgerlige kontrarevolusjon overhodet, i Kronstadt utnyttet parolene om oppstand, angivelig i sovjetmaktens interesser, mot sovjetregjeringen i Russland. Slike kjensgjerninger beviser fullt ut at hvitegardistene bestreber seg på og forstår å farge seg om til kommunister, ja til og med står til «venstre» for dem, bare for å svekke og styrte den proletariske revolusjons bolverk i Russland. De mensjevikiske flygeblad i Petrograd like før Kronstadt-mytteriet viser likeså hvorledes mensjevikene utnyttet meningsforskjellen innenfor Russlands kommunistiske parti for faktisk å drive fram og understøtte Kronstadt-opprørerne, de sosialrevolusjonære og hvitegardistene, mens de i ord utga seg for mot­standere av opprør og tilhengere av sovjetmakten, bare med angivelig ubetydelige korrigeringer.»

Resolusjonen pekte på at partipropagandaen absolutt måtte forklare skaden og faren ved fraksjonsvesenet sett ut fra parti­ets enhet og gjennomføringen av viljens enhet hos proletariatets avantgarde som den viktigste betingelse for framgangen for prole­tariatets diktatur.

På den annen side, het det i kongressens resolusjon, må parti­propagandaen forklare det egenartede ved de nyeste taktiske me­toder som sovjetmaktens fiender gjør bruk av.

«Disse fiender,» het det i resolusjonen, «som har over­bevist seg om at en kontrarevolusjon under åpent hvitegardistisk flagg er håpløst, setter nå alt inn på utnytte uoverensstemmelsene innen Russlands kommunistiske parti for å fremme kontrarevolusjonen på den ene eller annen måte ved å overgi makten til politiske grupperinger som i det ytre står nærmest til å anerkjenne sovjetmakten.» (SUKP(b) i re­solusjoner, del I, s. 373—374, russisk utg.)

Resolusjonen pekte videre på at partipropagandaen «også må klarlegge erfaringen fra tidligere revolusjoner, da kontra­revolusjonen støttet de småborgerlige grupperinger som sto nær­mest det ytterste revolusjonære parti, for å undergrave og styrte det revolusjonære diktatur og dermed åpne veien for den videre fullstendige seier for kontrarevolusjonen, kapitalistene og gods­eierne.»

I nær tilknytning til resolusjonen «Om partiets enhet» ble det vedtatt en annen resolusjon «Om den syndikalistiske og an­arkistiske avvikelse i vårt parti», en resolusjon som likeledes ble foreslått av Lenin og vedtatt av kongressen. I denne resolusjon fordømte den 10. kongress den såkalte «arbeideropposisjon». Kongressen erklærte at propaganda for den anarko-syndikalistiske avvikelses ideer var uforenlig med medlemskap i det kommunis­tiske parti og oppfordret partiet til besluttsom kamp mot denne avvikelse.

Den 10. kongress vedtok den overmåte viktige beslutning om å gå over fra avleveringsplikten til naturalskatten, om å gå over til den nye økonomiske politikk (NEP).

I denne vending fra krigskommunismen til NEP kom hele klokskapen og vidsynet i den leninske politikk til uttrykk.

I kongressens beslutning het det at avleveringsplikten skulle erstattes med en naturalskatt. Naturalskatten på levnetsmidler var mindre enn det som måtte avgis ifølge avleveringsplikten. Størrelsen på skatten skulle gjøres kjent før vårsåingen. Fristene for avleveringen av skatten ble nøyaktig fastsatt. Alt det som ble igjen etter at skatten var avlevert, ble overlatt til fri forføy­ning for bøndene, som fikk rett til fri handel med dette over­skudd. Friheten til handel, erklærte Lenin i sitt foredrag, ville i begynnelsen føre til en viss gjenoppliving av kapitalismen i lan­det. En måtte tillate den private handel og gi private industri- drivende lov til å åpne små bedrifter. Men det var ikke noe å være redd for. Lenin mente at en viss frihet i vareomsetningen ville gjøre bonden økonomisk interessert, øke produktiviteten av hans arbeid og føre til et hurtig oppsving i landbruket, at statens industri ville bli gjenreist på dette grunnlag og privat­kapitalen bli fortrengt, at en etter at det var samlet krefter og midler, ville kunne skape en mektig industri — den økonomiske basis for sosialismen — slik at en så kunne gå over til den av­gjørende offensiv for å tilintetgjøre restene av kapitalismen i landet.

Krigskommunismen var et forsøk på å ta festningen til de kapitalistiske elementer i by og på land med storm, med et fron­talangrep. I denne offensiven hadde partiet rykket langt fram og risikerte å rive seg løs fra sin basis. Nå foreslo Lenin at en skulle trekke seg litt tilbake, rykke midlertidig tilbake nærmere sine bakre linjer, gå over fra storm til en mer langvarig belei­ring av festningen, for, etter å ha samlet krefter, på ny å gå til offensiv.

Trotskistene og de andre opposisjonelle mente at NEP bare var et tilbaketog. En slik utlegging var fordelaktig for dem, fordi de fulgte en linje som tok sikte på å gjenreise kapitalis­men. Dette var en overordentlig skadelig antileninsk utlegging av NEP. I virkeligheten erklærte Lenin allerede et år etterat NEP var blitt innført, på partiets 11. kongress, at tilbaketoget var avsluttet, og stilte opp parolen «Forberedelse til offensiv mot den privat-økonomiske kapital». (Lenin, samlede verker, bd. XXVII, s. 213, russisk utg.)

De opposisjonelle, som var dårlige marxister og fullstendig uvitende i spørsmålene om den bolsjevikiske politikk, forsto hverken NEP’s vesen eller karakteren av det tilbaketog som ble foretatt i begynnelsen av NEP. NEP’s vesen er allerede behandlet ovenfor. Med omsyn til karakteren av tilbaketoget, så fins det forskjellige slags tilbaketog. Det forekommer øyeblikk, da partier eller arméer er nødt til å trekke seg tilbake fordi de har lidd et nederlag. I slike tilfelle foretar arméen eller partiet til­baketoget for å bevare seg selv og sine kadrer for nye kamper. Lenin foreslo slett ikke et slikt tilbaketog da NEP ble inn­ført da partiet hverken hadde lidd nederlag eller var blitt slått, men tvert i mot selv hadde slått interventene og hvitegardistene under borgerkrigen. Men det forekommer også øyeblikk, da et seierrikt parti eller en seierrik armé i sin offensiv rykker for langt fram uten å sikre seg en basis bak seg. Dette skaper en alvorlig fare. I slike tilfelle finner et erfarent parti eller en erfaren armé det vanligvis nødvendig å trekke seg noe tilbake, nær mere sin basis, for ikke å bli avskåret fra den, for å forbinde seg sterkere med sin basis bak seg, sikre seg alt som trengs, og deretter på ny gå over til offensiv med større trygghet, med garanti for framgang. Nettopp et slikt midlertidig tilbaketog var det Lenin gjennomførte under NEP. I sitt foredrag på Kominterns 4. kongress om årsakene til innføringen av NEP sa Lenin like ut at «vi i vår økonomiske offensiv var rykket altfor langt fram, at vi ikke hadde sikret oss en tilstrekkelig basis», og at det derfor var nødvendig å gjennomføre et midlertidig tilbaketog til de trygge bakre linjer.

Opposisjonens ulykke besto i at den som følge av sin uviten­het hverken den gang eller senere, helt til siste slutt, forsto denne særegenheten ved tilbaketoget under NEP.

Vedtaket om NEP på den 10. kongress sikret et fast økono­misk forbund mellom arbeiderklassen og bøndene for oppbygg­ingen av sosialismen.

Denne hovedoppgaven tjente også et annet vedtak på kon­gressen — vedtaket i det nasjonale spørsmål. Foredraget om det nasjonale spørsmål ble holdt av kamerat Stalin. Vi har likvidert den nasjonale undertrykkelse, sa kamerat Stalin, men det er ikke tilstrekkelig. Oppgaven består i å likvidere den tunge arv fra fortiden — den økonomiske, politiske og kulturelle tilbakeliggenhet hos de tidligere undertrykte folk. En må hjelpe dem til å ta igjen Sentral-Russland i denne henseende.

Kamerat Stalin pekte videre på de to partifiendtlige avvikelser i det nasjonale spørsmål: stormaktssjåvinismen (den stor-russiske sjåvinisme) og den lokale nasjonalisme. Kongressen fordømte begge disse avvikelsene som skadelige og farlige for kommunis­men og den proletariske internasjonalisme. Samtidig rettet kon­gressen hovedslaget mot stormaktsinnstillingen som hovedfaren, det vil si mot restene og levningene av en slik innstilling til nasjo­nalitetene som de stor-russiske sjåvinister viste overfor de ikke- russiske folk under tsarismen.

3. De første resultater av NEP. Partiets 11. kongress. Dannelsen av De sosialistiske sovjetrepublikkers union. Lenins sykdom. Lenins kooperative plan. Partiets 12. kongress.

Gjennomføringen av den nye økonomiske politikk møtte mot­stand fra de ustø elementer innen partiet. Motstanden kom fra to sider. På den ene side opptrådte «venstre»-skrikhalsene, poli­tiske misfoster av typen Lominadse, Sjatskin og andre, som «be­viste» at NEP var å gi avkall på Oktoberrevolusjonens erobrin­ger, var å vende tilbake til kapitalismen, var sovjetmaktens un­dergang. Som følge av sin uvitenhet i politikken og sitt mang­lende kjennskap til lovene for den økonomiske utvikling torsto disse folk ikke partiets politikk, kom i panikk, og spredte forfallsstemninger omkring seg. På den annen side opptrådte direkte kapitulanter, slike som Trotski, Radek, Sinovjev, Sokolnikov, Kamenev, Sjljapnikov, Bukharin, Rykov og andre som ikke trod­de på muligheten av den sosialistiske utvikling av vårt land, og som gjorde knefall for kapitalistenes «allmakt». Med det for øye å styrke kapitalismens posisjoner i sovjetlandet krevde de store innrømmelser til den private kapital så vel innen- som utenfor landet, krevde at en rekke av sovjetmaktens kommandohøyder i folkehusholdningen skulle overgis til den private kapital på grunnlag av konsesjoner eller blandede aksjeselskaper med del­takelse av den private kapital.

Både de førstnevnte og de sistnevnte var fremmede for marx­ismen, leninismen.

Partiet avslørte og isolerte både de førstnevnte og de sist­nevnte. Partiet slo panikkmakerne og kapitulantene besluttsomt tilbake.

Denne motstand mot partiets politikk minte enda en gang

om at det var nødvendig å rense partiet for vaklende elementer. I samband med dette gjennomførte sentralkomiteen et stort ar­beid med å styrke partiet, idet den organiserte en partirensing i 1921. Rensingen foregikk med deltakelse av partiløse på åpne møter. Lenin rådde til å rense partiet grundig «. . . for svind­lere, for byråkratiserte, for uærlige, for vankelmodige kommu­nister og for mensjeviker som har pyntet på ‘fasaden’, men som i sitt hjerte er forblitt mensjeviker.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXVII, s. 13, russisk utg.)

I alt ble som resultat av rensingen utelukket av partiet bort­imot 170 000 personer, eller om lag 25 prosent av hele partiets medlemsstokk.

Rensingen styrket partiet betydelig, forbedret dets sosiale sammensetning, økte massenes tillit til partiet og høynet dets auto­ritet. Partiet ble mer sammensveiset og disiplinert.

Allerede det første år av den nye økonomiske politikk viste hvor riktig den var. Overgangen til NEP styrket betydelig forbun­det mellom arbeiderne og bøndene på et nytt grunnlag. Proletari­atets diktatur vokste i makt og styrke. Kulakbanditismen ble nes­ten fullstendig likvidert. Etter at avleveringsplikten var opphevd, hjalp de mellomstore bøndene sovjetmakten i kampen mot kulakbandéne. Sovjetmakten beholdt alle kommandoposisjoner i folkehusholdningen i sine hender: storindustrien, transportvesenet, bankene, jorda, innenrikshandelen, utenrikshandelen. Par­tiet oppnådde et omsving på den økonomiske front. Landbruket begynte snart å ta seg opp. Industrien og transportvesenet oppnådde sine første resultater. Det begynte et forsløpig meget lang­somt, men sikkert økonomisk oppsving. Arbeiderne og bøndene følte og så at partiet befant seg på rett vei.

I mars 1922 trådte partiets 11. kongress sammen. På kon­gressen deltok det 522 delegerte med besluttende stemme; de re­presenterte 532 000 partimedlemmer, det vil si mindre enn på foregående kongress. Av delegerte med rådgivende stemme var det 165. Nedgangen i medlemstallet forklares ved at rensingen av partiets rekker var begynt.

På kongressen trakk partiet fasiten av det første år av den nye økonomiske politikk. Denne fasit tillot Lenin å erklære på kongressen:

«Et år var vi på tilbaketog. Vi må nå på partiets vegne si: nok! Det mål som ble tilsiktet med tilbaketoget, er nådd. Denne perioden nærmer seg slutten, eller er avsluttet. Nå setter vi oss et annet mål: å omgruppere kreftene.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXVII, s. 238, russisk utg.)

Lenin påviste at NEP betydde en fortvilet kamp på liv og død mellom kapitalismen og sosialismen. «Hvem vil seire over hvem?» — slik sto spørsmålet. For å seire var det nødvendig å sikre sambandet mellom arbeiderklassen og bøndene, mellom den sosialistiske industri og bondeøkonomien ved på alle måter å utvide vareomsetningen mellom by og land. For å oppnå dette var det nødvendig å lære å lede økonomien, var det nød­vendig å lære å drive handel på en kultivert måte.

Handelen var i denne periode hovedleddet i den kjede av oppgaver som partiet sto overfor. Uten å ha løst denne opp­gave kunne en ikke utvide vareomsetningen mellom by og land, kunne en ikke styrke det økonomiske forbundet mellom arbei­derne og bøndene, kunne en ikke høyne landbruket og føre indu­strien ut av forfallet.

På den tid var sovjethandelen ennå meget svak. Handels- apparatet var meget svakt, kommunistene hadde ennå ingen kyn­dighet i å drive handel, fienden, «NEP-mannen», hadde de ennå ikke lært å kjenne til gagns, de hadde ennå ikke lært seg å kjempe mot ham. De private handelsmenn, NEP-folkene, ut­nyttet sovjethandelens svakhet og samlet handelen med manufak­tur og andre alminnelige varer i sine hender. Spørsmålet om organisering av statens og kooperasjonens handel fikk veldig betydning.

Etter den 11. kongress satte det økonomiske arbeid inn med ny kraft. Følgene av uåret som hadde rammet landet, ble over­vunnet med hell. Gjenreisingen av bondebruket gjorde hurtige framsteg. Jernbanene arbeidde bedre. Stadig større ble antallet av fabrikker og bedrifter som tok opp arbeidet på ny.

I oktober 1922 feiret sovjetrepublikken en stor seier: Vladivostok, det siste stykke av sovjetjorda som hadde vært i interventenes hender, ble befridd fra de japanske interventer av Den røde armé og partisanene i Det fjerne Østen.

Nå, da hele sovjetlandets territorium var renset for interventer og oppgavene med oppbyggingen av sosialismen og landets forsvar krevde en videre utbygging av forbundet mellom folke­slagene i sovjetlandet, ble spørsmålet om en nærmere forening av sovjetrepublikkene til et enhetlig statsforbund aktuelt. Det gjaldt å forene alle folkekrefter til oppbygging av sosialismen. Det gjaldt å organisere et sterkt forsvar av landet. Det gjaldt å sikre en allsidig utvikling av alle nasjonalitetene i vårt land. For å oppnå dette var det nødvendig å bringe folkeslagene i sovjetlandet enda nærmere hverandre.

I desember 1922 fant den 1. unionskongress av sovjetene sted. På denne kongress ble det etter framlegg av Lenin og Stalin skapt en frivillig statssammenslutning av sovjetfolkene — De sosialistiske sovjetrepublikkers union (SSRU). Opprinnelig inn­gikk i SSRU: Den russiske sosialistiske federative sovjetrepublikk (RSFSR), Den transkaukasiske sosialistiske federative sovjetrepu­blikk (TSFSR), Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, (USSR) og Den bjelorussiske sosialistiske sovjetrepublikk (BSSR). Noe senere ble det i Mellom-Asia organisert tre selvstendige unionssovjetrepublikker — den usbekiske, turkmenske og tadsjikiske. Nå ble alle disse republikkene forent i et enhetlig forbund av sovjetstater, til SSRU, på grunnlag av frivillighet og likerett, med garantert rett for enhver av dem til fritt å tre ut av Sovjet­unionen.

At De sosialistiske sovjetrepublikkers union ble dannet be­tydde en styrkning av sovjetmakten og en stor seier for det bol­sjevikiske partis leninsk-stalinske politikk i det nasjonale spørs­mål.

I november 1922 opptrådte Lenin på Moskva sovjets plenums­møte. I sitt resymé over sovjetmaktens femårige beståen uttalte Lenin sin faste overbevisning om at «av NEP-Russland vil det bli et sosialistisk Russland.» Dette var hans siste tale til landet. Høsten 1922 ble partiet rammet av en stor ulykke: Lenin ble alvorlig syk. Hele partiet, hele det arbeidende folk gjennom­levde Lenins sykdom som sin egen store lidelse. Alle levde i uro for den elskede Lenins liv. Men heller ikke under sykdom­men sluttet. Lenin å arbeide. Selv da han allerede var alvorlig syk, skrev Lenin en rekke meget viktige artikler. I disse siste artiklene trakk han fasiten av det utførte arbeid og skisserte en plan for oppbyggingen av sosialismen i vårt land ved å trekke bøndene inn i den sosialistiske oppbygging. I denne planen ut­viklet Lenin sin kooperative plan for å trekke bøndene med i oppbyggingen av sosialismen.

I kooperasjonen i sin alminnelighet, og i landbruks-kooperasjonen i særdeleshet så Lenin den vei som var tilgjengelig og forståelig for bøndenes millioner for overgangen fra det indivi­duelle småbruk til store kooperative produksjonssammenslutninger — kollektivbruk. Lenin pekte på at utviklingen av landbru­ket i vårt land må foregå på den måten at bøndene blir trukket med i den sosialistiske oppbyggingen gjennom kooperasjonen, ved at kollektivismens prinsipper litt etter litt blir innført i land­bruket, til å begynne med på avsetningens område, og senere også når det gjelder produksjonen av landsbruksprodukter. Le­nin pekte på at under proletariatets diktatur og arbeiderklassens forbund med bøndene, når proletariatets ledende rolle i forhol­det til bøndene er sikret, når det eksisterer en sosialistisk indu­stri, da er en riktig organisert produksjonskooperasjon som om­fatter millioner av bønder det middel ved hvis hjelp det full­endte sosialistiske samfunn kan bygges opp i vårt land.

I april 1923 fant partiets 12. kongress sted. Dette var den første kongressen etter at bolsjevikene hadde tatt makten, der Lenin ikke kunne delta. På kongressen deltok 408 delegerte med besluttende stemme; de representerte 386 000 partimedlemmer, det vil si mindre enn på foregående partikongress. Dette var en følge av den fortsatte rensing av partiets rekker som hadde ført til at en betydelig prosent av partiets medlemmer var blitt eks­kludert av partiet. Av delegerte med rådgivende stemme var det 417.

Den 12. partikongress tok i sine beslutninger som sin rette­snor alle de anvisninger som Lenin hadde gitt i sine siste artik­ler og brev.

Kongressen viste avgjort tilbake dem som oppfattet NEP som et tilbaketog fra de sosialistiske posisjoner, som en prisgivelse av disse posisjoner til kapitalismen, alle dem som foreslo å gi seg inn under kapitalismens trellekår. Slike framlegg ble på kongressen gjort av Trotskis tilhengere, Radek og Krasin. De foreslo å overgi seg til de utenlandske kapitalisters nåde, gi dem i konsesjon industrigrener som var livsnødvendige for sovjet­staten. De foreslo å betale tsarregjeringens gjeld, som var annulert av Oktoberrevolusjonen. Partiet brennemerket disse kapitulantforslag som forræderske. Det ga ikke avkall på å gjøre bruk av konsesjonspolitikken, men bare i slike grener og i en utstrek­ning som var fordelaktig for sovjetstaten.

Bukharin og Sokolnikov hadde allerede før kongressen fore­slått å likvidere monopolet på utenrikshandelen. Dette fram­legget var også et resultat av at NEP ble oppfattet som en over­givelse av sovjetmaktens posisjoner til kapitalismen. Lenin brennenemerket den gang Bukharin som en forsvarer av spekulantene, NEP-mennene og kulakene. Den 12. kongress avviste avgjort åta­kene mot utenrikshandelsmonopolets ukrenkelighet.

Kongressen tilbakeviste også Trotskis forsøk på å påtvinge partiet en skjebnesvanger politikk overfor bøndene. Kongressen pekte på at en ikke måtte glemme den kjensgjerning at småbondebruket var det overveiende i landet. Den understreket at utviklingen av industrien, deriblant tungindustrien, ikke måtte foregå stikk i strid med bondemassenes interesser, men i nøyeste samband med dem, i hele den arbeidende befolknings interesse. Disse vedtakene var rettet mot Trotski, som foreslo å bygge opp industrien ved å utbytte bondebruket, da han i virkeligheten ikke anerkjente den politikk som innebar et forbund mellom proletariatet og bøndene.

Trotski foreslo samtidig å legge ned slike store bedrifter som Putilovverkene, Brjanskverkene og andre, som hadde betydning for forsvaret, da de etter hans påstand ikke ga overskudd. Kon­gressen avviste Trotskis forslag med harme.

I samsvar med et forslag Lenin hadde sendt til kongressen i skriftlig form, opprettet den 12. kongress et forent organ: Den sentrale kontrollkommisjon — arbeider- og bonde-inspeksjonen. Den ble pålagt ansvarsfulle oppgaver: å verne vårt partis enhet, styrke parti- og statsdisiplinen og allsidig forbedre sovjetstatens apparat.

Kongressen vidde det nasjonale spørsmål stor oppmerksomhet. Innlederen i dette spørsmål var kamerat Stalin. Kamerat Stalin understreket den internasjonale betydning av vår politikk i det nasjonale spørsmål. De undertrykte folk i Vesten og Østen ser i Sovjetunionen forbildet på løsningen av det nasjonale spørs­mål og likvideringen av den nasjonale undertrykkelse. Kamerat Stalin pekte på at det var nødvendig med energisk arbeid for å likvidere den økonomiske og kulturelle ulikhet mellom folkene i Sovjetunionen. Han oppfordret hele partiet til besluttsom kamp mot avvikelsene i det nasjonale spørsmål — mot den storrussiske sjåvinisme og den lokale borgerlige nasjonalisme.

På kongressen ble eksponentene for de nasjonalistiske avvi­kelser og deres stormaktspolitikk overfor de nasjonale minorite­ter avslørt. Den gang opptrådte de grusinske representanter for avvikelsen i det nasjonale spørsmål, Mdivani og andre, mot par­tiet. Disse folk var mot dannelsen av Den transkaukasiske federasjon, mot å utbygge vennskapet mellom folkene i Transkaukas. Representantene for denne avvikelsen oppførte seg i for­holdet til de andre nasjonaliteter i Grusia som ekte stormakt- sjåvinister. De utviste alle ikke-grusinere fra Tiflis, særlig arme­nere, og utstedte en lov om at enhver grusinsk kvinne som giftet seg med en ikke-grusiner, tapte sitt grusinske borgerskap. De grusinske representanter for den nasjonalistiske avvikelse ble støttet av Trotski, Radek, Bukharin, Skrypnik og Rakovski.

Kort tid etter kongressen ble det innkalt en særlig konfe­ranse av tillitsmenn i de nasjonale republikker om det nasjonale spørsmål. På denne ble det avslørt en gruppe tartarske borger­lige nasjonalister — Sultan-Galijov og andre — og en gruppe usbekiske representanter for den nasjonalistiske avvikelse — Faisula Khodsjajev og andre.

Den 12. partikongress sammenfattet resultatene av den nye Økonomiske politikk i de forløpne år. Disse resultatene ga mot og overbevisning om den endelige seier.

«Vårt parti har vedblitt å være et sluttet, sammensveiset parti, som har bestått prøven under en av de største vendin­ger, og som marsjerer framover med vidt utfoldet fane», sa kamerat Stalin på kongressen.

4. Kampen med vanskene ved gjenreisingen av folkehusholdningen. Forsterket aktivitet fra trotskistenes side i samband med Lenins sykdom. Ny diskusjon i partiet. Trotskistenes nederlag. Lenins død. Leninoppbudet. Partiets 13. kongress.

Allerede de første årene av kampen for å gjenreise folke- husholdningen førte til betydelige resultater. I begynnelsen av 1924 var oppsvinget merkbart på alle områder. Det tilsådde areal hadde økt betraktelig siden 1921, bondebruket ble sterkere og sterkere. Den sosialistiske industri vokste og utviklet seg. Arbeiderklassens tallmessige styrke vokste betydelig. Arbeids­lønnen økte. Det ble lettere og bedre å leve for arbeiderne og bøn­dene enn i årene 1920—1921.

Men framleis gjorde virkningene av det ennå ikke overvunne økonomiske forfall seg gjeldende. Industrien sto framleis tilbake for førkrigsnivået, dens vekst sto betydelig tilbake for veksten i landets behov. I slutten av 1923 var det om lag en million ar­beidsløse, den langsomme vekst i folkehusholdningen ga ikke mulighet til å oppsuge de arbeidsløse. Handelen utviklet seg med avbrudd som følge av at NEP-mennene og NEP-mannselementene i våre handelsorganisasjoner påtvang landet overmåte høye priser på produktene fra byene. I samband med dette be­gynte sovjetrubelen å vakle sterkt, dens verdi sank. Alt dette hemmet bedringen av arbeidernes og bøndenes stilling.

Høsten 1923 ble de økonomiske vanskene noe tilspisset som følge av at våre industri- og handelsorganer satte seg ut over sovjetmaktens prispolitikk. Det var stor avstand mellom prisene på industrivarer og landbruksprodukter. Prisene på korn var lave, mens prisene på industrivarer var umåtelig høye. I indu­strien var det høye administrasjonsutgifter, og dette fordyret varene. De pengene som bøndene fikk ved salg av korn, sank hurtig i verdi. I tillegg til alt dette ga trotskisten Pjatakov, som den gang var i Det høyeste råd for folkehusholdningen, det for­bryterske direktiv til de ledende funksjonærer i handel og indu­stri, at de skulle få mest mulig vinning ut av salget av industri­varer, forhøye prisene hensynsløst, angivelig til fordel for utvik­lingen i industrien. I virkeligheten kunne denne NEP-mann- parolen bare føre til innsnevring av industriproduksjonens basis og undergraving av industrien. Under slike forhold var det ufor­delaktig for bøndene å skaffe seg byvarer, og de sluttet å kjøpe dem. Det inntrådte en avsetningskrise, som virket tilbake på in­dustrien. Det oppsto vansker med utbetalingen av lønningene. Dette framkalte utilfredshet hos arbeiderne. De mest tilbakeliggende arbeidere på noen fabrikker forlot sitt arbeid.

Partiets sentralkomité trakk opp retningslinjene for å over­vinne alle disse vanskene og manglene. Det ble truffet åtgjerder for å gjøre ende på avsetningskrisen. Det ble gjennomført en pris- senkning på masseforbruksvarer. Det ble besluttet å gjennom­føre en pengereform — å gå over til en fast og stabil valuta, til tsjervonetsen. Det ble sikret en regelmessig utbetaling av løn­ningene. Det ble truffet åtgjerder for å utvikle handelen gjen­nom sovjet- og kooperasjonsorganene og for å trenge alle slags privathandelsmenn og spekulanter ut av handelen.

Det gjaldt å brette ermene opp og ta fatt på arbeidet i enig­het. Slik tenkte og handlet de som var partiet hengivne. Men slik oppførte ikke trotskistene seg. De utnyttet at Lenin var fra­værende og på grunn av sin alvorlige sykdom ikke kunne delta i arbeidet og innledet et nytt angrep på partiet og dets ledelse. De trodde at det var inntrådt et gunstig øyeblikk for å slå i styk­ker partiet og styrte dets ledelse. I kampen mot partiet utnyttet de alt: både revolusjonens nederlag i Tyskland og Bulgaria høs­ten 1923, de økonomiske vanskene i landet og Lenins sykdom. Nettopp i dette vanskelige øyeblikk for sovjetstaten, da partiets fører var lenket til sykeleiet, begynte Trotski sitt angrep mot det bolsjevikiske parti. Etter å ha samlet om seg alle antileninske elementer i partiet, smurte han sammen en opposisjonell platt­form, som var rettet mot partiet, mot dets ledelse, mot dets poli­tikk. Plattformen kaltes de 46 opposisjonelles erklæring. I kam­pen mot det leninske parti forente alle opposisjonelle grupperin­ger seg — trotskistene, desistene, restene av «venstrekommunistene» og «arbeideropposisjonen». I sin erklæring spådde de en vanskelig økonomisk krise og undergang for sovjetmakten og krevde som eneste utvei av situasjonen frihet for fraksjoner og grupperinger.

Dette var en kamp for å gjenreise fraksjonene, som partiets 10. kongress etter framlegg av Lenin hadde forbudt.

Trotskistene reiste ingen konkrete spørsmål om å forbedre industrien eller jordbruket, om å bedre vareomsetningen i lan­det, om å bedre stillingen for det arbeidende folk. De var heller ikke interessert i det. De interesserte seg for en eneste ting: å ut­nytte Lenins fravær, gjenreise fraksjonene innenfor partiet og bringe partiets grunnlag til å vakle, bringe dets sentralkomité til å vakle.

Straks etter de 46’s plattform ble det utsendt et brev av Trot­ski, der han kastet smuss på partikadrene, og der det ble fram­satt en rekke nye løgnaktige beskyldninger mot partiet. I dette brevet gjentok Trotski den gamle mensjevikiske visa, som partiet ikke for første gang fikk høre av ham.

Først og fremst kastet trotskistene seg over partiapparatet. De forsto at partiet ikke kan leve og arbeide uten et sterkt parti­apparat. Opposisjonen forsøkte å skade, å ødelegge dette appara­tet, å stille partimedlemmene opp imot partiapparatet, og ung­dommen opp imot de gamle partikadrene. I sitt brev spekulerte Trotski i den studerende ungdom, i de unge partimedlemmene, som ikke kjente historien om partiets kamp mot trotskismen. For å vinne den studerende ungdom smigret Trotski den, kalte den «partiets sikreste barometer», samtidig som han påsto at den gamle leninske garde hadde utartet. Med en hentydning til de utartede førere for Den 2. internasjonale antydet han neder­drektig at den gamle bolsjevikiske garde gikk den samme vei. Med sitt skrik om partiets utarting forsøkte Trotski å skjule sin egen utarting og sine partifiendtlige renker.

Begge dokumentene til de opposisjonelle, så vel de 46’s platt­form som Trotskis brev, ble sendt om til distriktene og cellene av trotskistene og lagt fram til drøfting blant partiets medlem­mer.

De oppfordret partiet til diskusjon.

Såleis ble partiet også nå, liksom foran partiets 10. kongress under diskusjonen om fagforeningene, påtvunget en alminnelig partidiskusjon av trotskistene.

Skjønt partiet var opptatt med viktigere økonomiske spørs­mål, tok det imot utfordringen og åpnet diskusjonen.

Diskusjonen omfattet hele partiet. Kampen hadde en heftig karakter. Særlig skarp ble kampen i Moskva. Trotskistene la først og fremst an på å rive til seg organisasjonen i hovedstaden. Men diskusjonen hjalp ikke trotskistene. Den brakte dem bare skam og skjensel. Trotskistene ble slått sønder og sammen så vel i Moskva som i hele Sovjetunionen. For trotskistene stemte bare et lite antall celler ved høyskolene og blant tjenestemennene.

I januar 1924 trådte den 13. partikonferansen sammen. Den hørte kamerat Stalins foredrag, der han trakk fasiten av diskusjo­nen. Konferansen fordømte den trotskistiske opposisjon og er­klærte at partiet i denne opposisjon hadde å gjøre med en små­borgerlig avvikelse fra marxismen. Konferansens vedtak ble se­nere godkjent av den 13. partikongress og Kominterns 5. kon­gress. Det internasjonale kommunistiske proletariat støttet det bolsjevikiske parti i dets kamp mot trotskismen.

Men trotskistene innstilte ikke sitt undergravingsarbeid. Høsten 1924 offentliggjorde Trotski sin artikkel «Oktoberrevolu­sjonens lærdommer», der han gjorde forsøk på å erstatte lenin­ismen med trotskismen. Denne artikkel var en eneste bakvas­kelse mot vårt parti, mot dets fører — Lenin. Alle fiender av kommunismen og sovjetmakten grep etter dette baktalerske makk­verk. Partiet møtte med harme denne bakvaskelse fra Trotskis side mot bolsjevismens heroiske historie. Kamerat Stalin avslørte Trotskis forsøk på å erstatte leninismen med trotskismen. I sine innlegg pekte kamerat Stalin på at «partiets oppgave består i å begrave trotskismen som ideologisk retning».

Stor betydning for den ideologiske tilintetgjøring av trotskis­men og forsvaret av leninismen hadde kamerat Stalins teoretiske arbeid «Om leninismens grunnlag», som kom ut i 1924. Denne brosjyren er en mesterlig framstilling av og en vektig teoretisk begrunnelse for leninismen. Den væpnet den gang, og den væpner i dag bolsjevikene i hele verden med den marxistisk-leninistiske teoris skarpe våpen.

I kampen mot trotskismen sveiset kamerat Stalin partiet sam­men om dets sentralkomité og mobiliserte det til videre kamp for sosialismens seier i vårt land. Kamerat Stalin forsto å bevise at den ideologiske tilintetgjøring at trotskismen er en nødvendig betingelse for å kunne sikre den videre seierrike frammarsj til sosialismen.

Da kamerat Stalin sammenfattet resultatene av denne periode av kampen mot trotskismen, sa han:

«Uten å slå i stykker trotskismen kan en ikke vinne seier under NEP’s vilkår, kan en ikke oppnå at det nåværende Russland blir forvandlet til et sosialistisk Russland.»

Men resultatet av partiets leninske politikk ble formør­ket av den store ulykke som ramte partiet og arbeiderklas­sen. Den 21. januar 1924 døde i Gorki nær Moskva vår fører

og lærer, skaperen av det bolsjevikiske parti, Lenin. Arbei­derklassen i hele verden mottok etterretningen om Lenins død som det aller tyngste tap. Den dag da Lenin ble begravd, tok det internasjonale proletariat fem minutters stans i alt arbeid. Jernbanene stanset, arbeidet på bedriftene og fabrikkene opp­hørte. Det arbeidende folk i hele verden fulgte i dypeste sorg sin far og lærer, sin beste venn og forsvarer, Lenin, til graven.

På Lenins død svarte arbeiderklassen i Sovjetunionen med å sveise seg enda tettere sammen om det leninske parti. Enhver klassebevisst arbeider tenkte i disse sorgens dager over sitt forhold til det kommunistiske parti, som virkeliggjør Lenins testamente. Til partiets sentralkomité innløp det tusener og atter tusener av erklæringer fra partiløse arbeidere med anmodning om å bli opptatt i partiet. Sentralkomiteen imøtekom denne bevegelse blant de framskredne arbeidere og forkynte masseopptaking av framskredne arbeidere i partiet, forkynte det leninske partioppbud. Nye titusener av arbeidere gikk inn i partiet. De som trådte inn i partiet, var de som var beredt til å gi sitt liv for partiets sak, for Lenins sak. Mer enn to hundre og førti tusen arbeidere trådte den gang i løpet av kort tid inn i det bolsjevikiske partis rekker. Den framskredne, den mest klassebevisste og revolusjo­nære, men modigste og mest disiplinerte del av arbeiderklassen trådte inn i partiet. Det var det leninske oppbud til partiet.

Lenins død viste hvor nært vårt parti står arbeidermassene, og hvor meget arbeiderne holder av det leninske parti.

I sørgedagene over Lenin avla kamerat Stalin på den 2. sovjet- kongress for Sovjetunionen, på partiets vegne, den store ed. Han sa:

«Vi kommunister er mennesker av et særlig slag. Vi er formet av et særlig materiale. Vi er de som utgjør den store proletariske strategs armé, kamerat Lenins armé. Det fins ikke noe høyere enn den ære å tilhøre denne armeen. Det fins ikke noe høyere enn titelen medlem av det parti hvis grunnlegger og leder er kamerat Lenin…

Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle holde den store titel av partimedlem høyt og bevare den i renhet. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle dette ditt bud!…

Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle bevare enheten i vårt parti som vår øyesten. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle også dette ditt bud! …

Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle bevare og styrke proletariatets dik­tatur. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi ikke vil skåne våre krefter for med ære å oppfylle også dette ditt bud!…

Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi med alle krefter skulle styrke for­bundet mellom arbeiderne og bøndene. Vi sverger deg, ka­merat Lenin, at vi med ære vil oppfylle også dette ditt bud!…

Kamerat Lenin talte utrettelig til oss om nødvendigheten av et frivillig forbund mellom folkeslagene i vårt land, om nødvendigheten av et broderlig samarbeid mellom dem in­nenfor republikkenes union. Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle styrke og utvide republikkenes union. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle også dette ditt bud! . . .

Mer enn en gang betonte Lenin overfor oss at å styrke Den røde armé og bedre dens tilstand er en av de viktigste oppgaver for vårt parti… La oss så sverge, kamerater, at vi ikke vil skåne våre krefter for å styrke vår røde armé, vår røde flåte …

Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle være tro mot Den kommunistiske internasjonales prinsipper. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi ikke vil skåne vårt liv for å styrke og utvide forbundet av det arbeidende folk i hele verden — Den kommunistiske internasjonale!»

Dette var det bolsjevikiske partis ed til sin fører, Lenin, en ed som vil leve i århundrer.

I mai 1924 ble partiets 13. kongress holdt. På kongressen del­tok 748 delegerte med besluttende stemme; de representerte 735 881 partimedlemmer. Den store øking i partiets medlemstall i sam­menlikning med den foregående kongress forklares ved at om lag 250 000 nye medlemmer var trådt inn i partiets rekker under Lenin-oppbudet. Av delegerte med rådgivende stemme var det 416.

Kongressen fordømte enstemmig den troskistiske opposisjons plattform og betegnet den som en småborgerlig avvikelse fra marxismen, som en revisjon av leninismen, og stadfestet resolu­sjonene fra den 13. partikonferanse «Om partioppbygningen» og «Om resultatene av diskusjonen».

Ut fra oppgaven å styrke sambandet mellom by og land ga kongressen anvisning om å utvide industrien videre, i første rekke lettindustrien, samtidig som den understreket at det var nødven­dig hurtig å utvikle metallurgien.

Kongressen stadfestet dannelsen av folkekommissariatet for innenrikshandelen og stilte alle handelsorganer som oppgave å vinne herredømmet over markedet og fortrenge den private kapi­tal fra handelen.

Kongressen stilte som oppgave å utvide den billige statskreditt til bøndene og fortrenge ågerkarlen fra landsbygda.

Som hovedoppgave for arbeidet på landsbygda stilte kongres­sen opp parolen om på alle måter å fremme den kooperative sammenslutning av bondemassene.

Endelig viste kongressen til den veldige betydning av Lenin- oppbudet og henledet partiets oppmerksomhet på at det var nød­vendig å forsterke arbeidet for å skolere de unge partimedlemmer, framfor alt dem som tilhørte Lenin-oppbudet, og sette dem inn i leninismens grunnlag.

5. Sovjetunionen ved slutten av gjenreisingsperioden. Spørsmålet om den sosialistiske oppbygging og sosialismens seier i vårt land. Sinovjev—Kamenevs «nye opposisjon». Partiets 14. kongress. Kurs mot den sosialistiske industrialisering av landet.

Det var gått mer enn fire år med iherdig arbeid fra det bolsje­vikiske partis og arbeiderklassens side på den nye økonomiske politikks veier. Det heroiske arbeid med å gjenreise folkehusholdningen nærmet seg sin avslutning. Stadig mer vokste Sovjet­unionens økonomiske og politiske makt.

Den internasjonale stilling hadde på den tid endret seg. Ka­pitalismen hadde holdt stand mot massenes første revolusjonære stormangrep etter den imperialistiske krig. Den revolusjonære bevegelse i Tyskland, Italia, Bulgaria, Polen og en rekke andre land var slått ned. I dette hadde borgerskapet fått hjelp av førerne for de kompromissvennlige sosialdemokratiske partier. Det inn­trådte en midlertidig ebbe i revolusjonen. Det inntrådte en mid­lertidig, delvis stabilisering av kapitalismen i Vest-Europa, en delvis styrking av dens posisjoner. Men stabiliseringen av ka­pitalismen fjernet ikke de grunnleggende motsetninger som river i stykker det kapitalistiske samfunn. Tvert imot: den del­vise stabilisering av kapitalismen skjerpet motsetningene mel­lom arbeiderne og kapitalistene, mellom imperialismen og ko- lonifolkene, mellom de forskjellige lands imperialistiske grupper. Stabiliseringen av kapitalismen forberedte en ny eksplosjon av motsetningene, nye kriser i de kapitalistiske land.

Ved siden av stabiliseringen av kapitalismen foregikk det også en stabilisering av Sovjetunionen. Men disse to stabiliseringer skilte seg på en grunnleggende måte fra hverandre. Den kapitalistiske stabiliseringen bebudet en ny krise for kapitalis­men. Stabiliseringen av Sovjetunionen betydde en ny vekst i det sosialistiske lands økonomiske og politiske makt.

Trass i revolusjonens nederlag i Vesten fortsatte Sovjetunio­nens internasjonale stilling likevel å tilta i styrke, riktignok i et langsommere tempo.

Sovjetunionen ble i 1922 innbudt til den internasjonale økonomiske konferanse i den italienske byen Genua. På Genuakonferansen forsøkte de imperialistiske regjeringene, som var oppmuntret av revolusjonens nederlag i de kapitalistiske land, å utøve et nytt trykk på sovjetrepublikken, denne gang i diplo­matisk form. Imperialistene la fram frekke krav for sovjetlandet. De krevde at fabrikkene og bedriftene, som var nasjonalisert gjennom Oktoberrevolusjonen, skulle gis tilbake til de utenland­ske kapitalister, de krevde at all gjeld som tsarregjeringen hadde stiftet, skulle betales. På disse vilkårene lovte de imperialistiske stater å yte sovjetstaten ubetydelige lån.

Sovjetunionen avviste disse kravene.

Genua-konferansen ble resultatløs.

Truselen om en ny intervensjon, som kom til uttrykk i et ultimatum fra den engelske utenriksminister Curzon i 1923, ble likeså tilbakevist på den måten det fortjente.

Da de kapitalistiske stater hadde prøvd sovjetmaktens styrke og hadde overbevist seg om dens stabilitet, begynte de en etter en å gjenopprette de diplomatiske forbindelser med vårt land. I løpet av 1924 ble det gjenopprettet diplomatiske forbindelser med England, Frankrike, Japan og Italia.

Det var klart at sovjetlandet hadde greidd å tilkjempe seg en hel periode med fredelig pusterom.

Også stillingen innen landet endret seg. Arbeidernes og bøndenes selvoppofrende arbeid, som ble ledet av bolsjevikenes parti, bar frukt. En kunne fastslå en hurtig vekst i folkehusholdningen. I regnskapsåret 1924-25 nærmet landbruksproduk­sjonen og allerede førkrigsstillingen, idet den nådde 87 prosent av førkrigsnivået. Sovjetunionens storindustri leverte i 1925 allerede om lag tre fjerdedeler av førkrigstidens industriproduk­sjon. I 1924-25 kunne sovjetlandet allerede investere 385 millio­ner rubler i nyanlegg. Landets elektrifiseringsplan ble gjennom­ført med framgang. Sosialismens kommandohøyder i folkehusholdningen ble styrket. Det ble oppnådd en betydelig framgang i kampen mot den private kapital i industrien og handelen.

Det økonomiske oppsving brakte med seg en videre bedring i arbeidernes og bøndenes stilling. Arbeiderklassen vokste i hur­tig tempo. Arbeidslønnen økte. Arbeidsproduktiviteten steg. Bøndenes materielle stilling ble betydelig bedret. Arbeider- og bondestanden kunne i 1924-25 anvende bortimot 290 millioner rubler til hjelp for de økonomisk svake bøndene. På grunnlag av arbeidernes og bøndenes bedrede stilling vokste massenes po­litiske aktivitet sterkt. Proletariatets diktatur ble styrket. Det bolsjevikiske partis autoritet og innflytelse vokste.

Gjenreisingen av folkehusholdningen nærmet seg sin avslut­ning. Men for sovjetlandet, det land som bygger sosialismen, var det ikke tilstrekkelig bare å gjenreise økonomien, bare å oppnå førkrigsnivået. Førkrigsnivået var et tilbakeliggende lands nivå. Det var nødvendig å rykke videre fram. Det lange puste­rom som sovjetstaten hadde tilkjempet seg, sikret muligheten av en videre oppbygging.

Men her reiste spørsmålet om perspektivene, spørsmålet om karakteren av vår utvikling, av vår oppbygging, spørsmålet om sosialismens skjebne i Sovjetunionen seg i hele sin rekkevidde. I hvilken retning skal den økonomiske oppbygging i Sovjet­unionen ledes, i retning av sosialismen, eller i noen annen ret­ning? Skal vi og kan vi bygge opp en sosialistisk økonomi, eller skal det bli vår lodd å gjødsle jordbunnen for en annen, den kapitalistiske økonomi? Er det i det hele tatt mulig å bygge opp en sosialistisk økonomi i Sovjetunionen, og hvis det er mulig, er det da mulig å bygge den opp når det trekker i langdrag med revolusjonen i de kapitalistiske land og under en stabili­sering av kapitalismen? Er det mulig å bygge den sosialistiske økonomi på den nye økonomiske politikks vei, en politikk som samtidig som den på alle måter styrker og utvider sosialismens krefter i landet, foreløpig også bringer med seg en viss vekst av kapitalismen? Hvordan skal en bygge den sosialistiske folkehusholdning, fra hvilken kant skal en begynne denne oppbyggin­gen?

Alle disse spørsmålene reiste seg for partiet ved slutten av gjenreisingsperioden, ikke lenger som teoretiske spørsmål, men som spørsmål av praktisk betydning, som spørsmål som angikk den daglige økonomiske oppbygging.

På alle disse spørsmål var det nødvendig å gi direkte og klare svar for at så vel alle våre parti- og økonomiske funksjonæ­rer, som bygde industrien og landbruket, som også hele folket skulle vite i hvilken retning de skulle føre sitt arbeid, til sosia­lismen eller kapitalismen.

Uten klare svar på disse spørsmålene ville hele vårt praktiske oppbyggingsarbeid være et arbeid uten perspektiver, et arbeid i blinde, et arbeid i tomme lufta.

På alle disse spørsmålene ga partiet klare og bestemte svar.

Ja, svarte partiet, den sosialistiske økonomi kan og må bygges opp i vårt land, for hos oss fins alt det som er nødvendig for å bygge opp den sosialistiske økonomi, for å bygge opp det full­endte sosialistiske samfunn. I oktober 1917 seiret arbeiderklas­sen over kapitalismen politisk, idet den opprettet sitt politiske diktatur. Siden den tid har sovjetmakten truffet alle åtgjerder for å knuse kapitalismens økonomiske makt og skape forutset­ningene for å bygge opp den sosialistiske folkehusholdning. Ekspropriasjonen av kapitalistene og godseierne; overføringen av jorda, fabrikkene, bedriftene, samferdselsmidlene, bankene i fol­kets eie; gjennomføringen av den nye økonomiske politikk; reis­ingen av den sosialistiske statsindustri; gjennomføringen av Le­nins kooperative plan — det er disse åtgjerdene. Nå består hoved­oppgaven i over hele landet å utfolde oppbyggingen av den nye, sosialistiske økonomi og demed slå kapitalismen også økonomisk. Hele vårt praktiske arbeid, alle våre handlinger må være under­ordnet de krav som stilles for å løse denne hovedoppgaven. Arbeiderklassen kan gjøre dette, og den kommer til å gjøre det. En må begynne løsningen av denne storstilte oppgaven med å industrialisere landet. Den sosialistiske industrialisering av landet — det er det hovedledd som en må ta til med for å sette oppbyggingen av den sosialistiske folkehusholdning i full gang. Hverken den kjensgjerning at det trekker i langdrag med re­volusjonen i Vesten, eller den delvise stabilisering av kapital­ismen i ikke-sovjetlandene kan stanse vår marsj framover til sosialismen. Den nye økonomiske politikk kan bare gjøre denne saka lettere, for den er innført av partiet nettopp for å gjøre byggingen av det sosialistiske fundament for vår folkehushold­ning lettere.

Slik var partiets svar på spørsmålet om seieren for den sosial­istiske oppbygging i vårt land.

Men partiet visste at problemet om sosialismens seier i ett land ikke er uttømt med dette. Oppbyggingen av sosialismen i Sovjetunionen er den veldigste vending i menneskehetens histo­rie og en verdenshistorisk seier for arbeiderklassen og bøndene i Sovjetunionen. Men den er likevel et indre anliggende for Sovjetunionen og utgjør bare en del av programmet om sosial­ismens seier. Den andre delen av problemet er dets internasjo­nale side. I begrunnelsen for tesen om sosialismens seier i ett land har kamerat Stalin gjentatte ganger pekt på at en må skjelne mellom to sider av dette spørsmålet, den indre og den internasjonale siden. Hva angår den indre siden av spørsmålet, det vil si det gjensidige forhold mellom klassene innenfor lan­det, så kan arbeiderklassen og bøndene i Sovjetunionen fullt ut overvinne sitt eget borgerskap økonomisk og bygge opp et fullstendig sosialistisk samfunn. Men det fins dessuten en inter­nasjonal side ved spørsmålet, det vil si de utenrikske forhold, forholdene mellom sovjetlandet og de kapitalistiske land, mel­lom sovjetfolket og det internasjonale borgerskap, som hater sovjetsystemet og søker etter et høve til å gjennomføre en ny væpnet intervensjon mot sovjetlandet, til å gjøre nye forsøk på å gjenreise kapitalismen i Sovjetunionen. Og da Sovjetunionen foreløpig er det eneste sosialistiske land, og de øvrige land fort­satt er kapitalistiske, så fortsetter det å bestå omkring Sovjet­unionen en kapitalistisk omringing, som skaper fare for ka­pitalistisk intervensjon. Det er klart at så lenge den kapitalist­iske omringing består, vil det også bestå en fare for kapitalistisk intervensjon. Kan sovjetfolket bare med egne krefter tilintet­gjøre denne ytre faren, denne faren for en kapitalistisk inter­vensjon mot Sovjetunionen? Nei det kan det ikke. Det kan kan det ikke fordi det for å fjerne faren for en kapitalistisk intervensjon er nødvendig å fjerne den kapitalistiske omring­ing, men det er bare mulig å fjerne den kapitalistiske omringing som resultat av en seierrik proletarisk revolusjon i det minste i noen land. Men av dette følger at sosialismens seier i Sovjet­unionen, som finner sitt uttrykk i likvideringen av det kapital­istiske system for økonomien og i oppbyggingen av det sosial­istiske system for økonomien, likevel ikke kan regnes for en endelig seier, så lenge faren for en væpnet utenlandsk inter­vensjon og forsøk på å restaurere kapitalismen ennå ikke er fjernet, så lenge sosialismens land framleis ikke er garantert mot en slik fare. For å fjerne faren for en utenlandsk kapitalistisk intervensjon er det nødvendig å fjerne den kapitalistiske om­ringing.

Naturligvis vil sovjetfolket og dets røde armé under en rik­tig politikk fra sovjetmaktens side vite å slå tilbake en ny utenlandsk kapitalistisk intervensjon på tilbørlig måte, liksom

de slo tilbake den første kapitalistiske intervensjon i årene 1918 —1920. Men det betyr ennå ikke at faren for nye kapitalistiske intervensjoner dermed vil være fjernet. Nederlaget for den første intervensjon fjernet ikke faren for en ny intervensjon, da kilden til faren for intervensjon — den kapitalistiske omringing — fort­setter å bestå. Heller ikke et nederlag for en ny intervensjon vil fjerne faren for intervensjon, hvis den kapitalistiske omringing framleis vil bestå.

Av dette følger at den proletariske revolusjons seier i de ka­pitalistiske land er en livsinteresse for det arbeidende folk i Sov­jetunionen.

Dette var partiets stilling i spørsmålet om sosialismens seier i vårt land.

Sentralkomitéen krevde at denne stillingtaken skulle drøftes på den forestående 14. partikonferanse, for at den skulle bli godtatt og vedtatt som partiets stillingtaken, som partiets lov som var bindende ror alle partimedlemmer.

Denne stillingtaken fra partiets side virket som et bedøvende slag på de opposisjonelle. Det bedøvde dem framfor alt fordi partiet ga den en konkret praktisk karakter, bandt den sammen med den praktiske plan for den sosialistiske industrialisering av landet og krevde at den skulle få form av en partilov, få fom av en resolusjon fra den 14. partikonferanse, bindende for alle partimedlemmer.

Trotskistene opptrådte mot partiets stillingtaken og stilte opp mot den sin mensjevikiske «teori om den permanente re­volusjon», som bare som en hån mot marxismen kan kalles en marxistisk teori, og som benektet muligheten av en seier for den sosialistiske oppbygging i Sovjetunionen.

Bukharinfolkene vågde ikke å opptre direkte mot partiets stillingtaken. Men de begynte likevel underhånden å stille opp imot den sin «teori» om borgerskapets fredelige innvoksing i sosialismen og utfylte den med en «ny» parole — «Berik dere!». Bukharinfolkenes påstander gikk ut på at sosialismens seier ikke betyr at borgerskapet likvideres, men at det ales opp og berikes.

Sinovjev og Kamenev vågde seg riktignok en gang fram med en erklæring om at sosialismens seier i Sovjetunionen er umulig på grunn av dens teknisk-økonomiske tilbakeliggenhet, men så seg siden nødt til å luske unna.

Den 14. partikonferanse (april 1925) fordømte alle disse kapi- tulasjons-«teoriene» til de åpne og tilslørte opposisjonelle, stad­festet at partiet innstilte seg på sosialismens seier i Sovjet­unionen og vedtok en tilsvarende resolusjon.

Trengt opp mot veggen, foretrakk Sinovjev og Kamenev å stemme for denne resolusjonen. Men partiet visste at de bare utsatte sin kamp mot det, at de hadde besluttet å «levere partiet et slag» på den 14. partikongress. De samlet sine tilhengere i Leningrad og dannet den såkalte «nye opposisjon».

I desember 1925 ble partiets 14. kongress åpnet.

Kongressen fant sted i en spent situasjon innenfor partiet. I hele den tid partiet hadde bestått, hadde det ennå ikke hendt at en hel delegasjon fra et av de største partisentrer, som det i Leningrad, aktet å opptre mot sin sentralkomité.

På kongressen deltok 665 delegerte med besluttende stemme og 641 med rådgivende stemme; de representerte 643 000 parti­medlemmer og 445 000 kandidater, det vil si noe mindre enn på forrige kongress. Her kom til uttrykk resultatene av den delvise rensing av cellene ved høyskolene og blant tjenestemennene, der partifiendtlige elementer hadde trengt inn.

Den politiske beretning fra sentralkomitéen ble avgitt av kamerat Stalin. Han tegnet et klart bilde av Sovjetunionens voksende politiske og økonomiske makt. Både industrien og landbruket var, takket være fortrinnene i sovjetsystemet for økonomien, gjenreist på forholdsvis kort tid og nærmet seg førkrigsnivået. Til tross for denne framgangen oppfordret kamerat Stalin til ikke å slå seg til tåls med dette, da denne framgangen ikke kunne oppveie den kjensgjerning at vårt land framleis var et tilbakeliggende land, et jordbruksland. To tredjedeler av hele produksjonen ble levert av landbruket, bare en tredjedel av industrien. Foran partiet, sa kamerat Stalin, står i hele sin vidde spørsmålet om å forvandle vårt land til et industriland, økono­misk uavhengig av de kapitalistiske land. Det kan gjøres, og det må gjøres. Partiets sentrale oppgave blir kampen for den sosia­listiske industrialiserng av landet, kampen for sosialismens seier.

«Å forvandle vårt land fra et jordbruksland til et indu­striland som er i stand til med sine egne krefter å produsere det nødvendige produksjonsutstyr, det er det vesentlige, det grunnleggende i vår generallinje,» erklærte kamerat Stalin.

Industrialiseringen av landet ville sikre landets økonomiske selvstendighet, styrke dets forsvarsevne og skape de forutsetninger som var nødvendige for sosialismens seier i Sovjetunionen.

Mot partiets generallinje opptrådte sinovjevfolkene. Mot den stalinske plan for den sosialistiske industrialisering stilte Sinovjev- tilhengeren, Sokolnikov, opp en borgerlig plan, som var i vinden

blant imperialismens haier. Ifølge denne planen skulle Sovjet­unionen vedbli å være et jordbruksland som hovedsakelig skulle framstille råstoffer og levnetsmidler, utføre dem til utlandet og derfra innføre maskiner, som det selv ikke kunne produsere og ikke skulle produsere. Slik som stillingen var i 1925, var denne planen jamngod med en plan for å bringe Sovjetunionen i økono­misk trelldom under det industrielt utviklede utland, en plan for å gjøre Sovjetunionens industrielle tilbakeliggenhet evig til fordel for de kapitalistiske lands imperialistiske haier.

Å vedta denne planen ville bety å forvandle vårt land til et hjelpeløst jordbrukstilheng til den kapitalistiske verden, la det bli våpenløst og svakt overfor den kapitalistiske omverden og til sjuende og sist å gravlegge sosialismens sak i Sovjetunionen.

Kongressen brennemerket sinovjevfolkenes økonomiske «plan» som en plan for å bringe Sovjetunionen under trelldomsåket.

Heller ikke slike utfall som påstanden (mot Lenin) om at vår statsindustri angivelig ikke er en sosialistisk industri, erklæ­ringen (også mot Lenin) om at den mellomstore bonden angive­lig ikke kan være arbeiderklassens forbundsfelle i det sosialistiske oppbyggingsarbeid, hjalp den «nye opposisjon».

Kongressen brennemerket disse utfallene fra den «nye oppo­sisjon» som antileninistiske.

Kamerat Stalin avslørte det trotskistisk-mensjevikiske innhol­det i den «nye opposisjon». Han påviste at Sinovjev og Kamenev bare gjentok den gamle visa til de partifiendene som Lenin i sin tid hadde ført en skånselløs kamp mot.

Det var klart at sinovjevfolkene var dårlig maskerte trotskister.

Kamerat Stalin understreket at den viktigste oppgaven for partiet var et fast forbund mellom arbeiderklassen og den mel­lomstore bonden for å bygge opp sosialismen. Han pekte på de to avvikelser i bondespørsmålet som den gang fans i partiet, og som representerte en fare for dette forbundet. Den første avvikelsen var undervurderingen og bagatelliseringen av kulakfaren, den annen — panikken, redselen overfor kulaken og under­vurderingen av den mellomstore bondens rolle. På spørsmålet om hvilken avvikelse var den verste, svarte kamerat Stalin: «Begge er de verste, både den førstnevnte og den sistnevnte avvikelse. Og hvis disse avvikelsene får gripe om seg, kan de bringe partiet i oppløsning og tilintetgjøre det. Til alt hell er det i vårt parti krefter som kan utrydde både den førstnevnte og den sist­nevnte avvikelse.»

Og partiet har virkelig knust og renset ut både «venstre»- og høyreavvikelsen.

I sin sammenfatning av diskusjonen om den økonomiske opp­byggingen avviste den 14. partikongress enstemmig de opposisjonelles kapitulasjonsplaner og slo fast i sitt berømte vedtak:

«På den økonomiske oppbyggings område går kongressen ut fra at vårt land, det proletariske diktaturs land, har «alt som er nødvendig for å bygge opp det fullendte sosialistiske samfunn» (Lenin). Kongressen mener at kampen for den sosialistiske oppbyggings seier i Sovjetunionen er den grunn­leggende oppgaven for vårt parti.»

Den 14. kongress stadfestet nye lover for partiet.

Fra og med den 14. kongress kaller vårt parti seg Sovjetunio­nens kommunistiske parti (bolsjevikene) — SUKP(b).

Sinovjevfolkene, som ble slått på kongressen, rettet seg ikke etter partiet. De begynte en kamp mot vedtakene fra den 14. kongress. Straks etter den 14. kongress fikk Sinovjev i stand et møte av det kommunistiske ungdomsforbunds guvernementskomité i Leningrad, hvis spisser var oppdradd av Sinovjev, Salutski, Bakajev, Jevdokimov, Kuklin, Safarov og andre dobbeltspillere i en ånd av hat mot partiets leninske sentralkomité. På dette møte fattet det kommunistiske ungdomsforbunds guvernementskomité i Leningrad et vedtak som er uhørt i Sovjetuni­onens leninske kommunistiske ungdomsforbunds historie, om å nekte å underordne seg vedtakene fra partiets 14. kongress.

Men de sinovjevske spisser i det kommunistiske ungdoms­forbund i Leningrad gjenspeilte slett ikke stemningen hos mas­sene i det kommunistiske ungdomsforbund i Leningrad. Derfor ble de lett slått, og snart etter inntok det kommunistiske ung­domsforbunds organisasjon i Leningrad på ny den plass som tilkommer den i det kommunistiske ungdomsforbund.

Ved slutten av den 14. kongress ble det sendt en gruppe av kongressdelegerte til Leningrad — kameratene Molotov, Kirov, Vorosjilov, Kalinin, Andrejev og andre. Det var nødvendig å forklare for medlemmene av partiorganisasjonen i Leningrad den forbryterske anti-bolsjevikiske karakter av det standpunkt som Leningrad-delegasjonen, som hadde fått sine mandater ved bedra­gerske metoder, hadde inntatt på kongressen. Møtene med beret­ninger om kongressen ble stormende. Det ble innkalt en ny ekstraordinær partikonferanse for Leningrad. Den overveldende masse av medlemmene i partiorganisasjonen i Leningrad (mer enn 97 prosent) godtok helt og fullt vedtakene fra partiets 14. kongress og fordømte den partifiendtlige sinovjevske «nye oppo­sisjon». Denne besto allerede den gang av generaler uten armé.

Leningrad-bolsjevikene forble i de fremste rekker av Lenin-Stalins parti.

Kamerat Stalin sammenfattet resultatene av partiets bl. kon­gress, og skrev:

«Den historiske betydning SUKP(b)s kongress har, ligger i at den har maktet å avdekke den nye opposisjons feil helt til røttene, at den har kastet deres mangel på tro og deres klynk på skraphaugen, at den klart og tydelig har stukket opp veien for den videre kamp for sosialismen, at den har gitt partiet perspektivet for seieren og dermed utrustet prole­tariatet med en urokkelig tro på seieren for den sosialistiske oppbygging.» (Stalin, «Spørsmål i leninismen», kap. «Om spørsmålene i leninismen», avsn. 7.)

Kort sammendrag

Overgangsårene til fredelig arbeid med gjenreisingen av folkehusholdningen er en av de mest ansvarsfulle perioder i det bol­sjevikiske partis historie. I en spent situasjon forsto partiet å foreta den vanskelige vending fra krigskommunismens politikk til den «nye økonomiske politikk». Partiet styrket forbundet mellom arbeiderne og bøndene på det nye økonomiske grunn­laget. De sosialistiske sovjetrepublikkers union ble skapt.

På den nye økonomiske politikks vei ble det oppnådd avgjø­rende resultater i gjenreisingen av folkehusholdningen. Sovjetenes land gikk framgangsrikt gjennom gjenreisingsperioden i utvik­lingen av folkehusholdningen og begynte å gå over til en ny periode, til landets industrialiseringsperiode.

Overgangen fra borgerkrigen til den fredelige sosialistiske oppbygging ble, særlig i den første tid, fulgt av store vansker. Bolsjevismens fiender, de partifiendtlige elementer i SUKP(b)s rekker, førte i hele denne perioden en fortvilt kamp mot det leninske parti. I spissen for disse partifiendtlige elementene sto Trotski. Hans håndlangere i denne kampen var Kamenev, Sinovjev, Bukharin. De opposisjonelle hadde til hensikt å bringe oppløsning i det bolsjevikiske partis rekker etter Lenins død, spalte partiet og smitte det med mistro til sosialismens seier i Sovjetunionen. I grunnen forsøkte trotskistene å skape en poli­tisk organisasjon i Sovjetunionen for det nye borgerskap, et annet parti — den kapitalistiske restaurasjons parti.

Partiet sveiste seg sammen under den leninske fane omkring sin leninske sentralkomité, omkring kamerat Stalin, og tilføyde så vel trotskistene som deres nye venner i Leningrad — Sinovjev- Kamenevs nye opposisjon — et nederlag.

Etter å ha samlet krefter og midler førte bolsjevikenes parti landet fram til en ny historisk etappe, til den sosialistiske industrialiserings etappe.

Kapitel X. Bolsjevikenes parti i kampen for den sosialistiske industrialisering av landet (1926-1929)

1. Vanskene i den sosialistiske industrialiseringsperioden og kampen for å vinne over dem. Dannelsen av den trotskistisk- sinovjevske partifiendtlige blokk. Blokkens sovjetfiendtlige framstøt. Blokkens nederlag.

Etter den 14. kongress utfoldet partiet kampen for å gjen­nomføre sovjetmaktens generallinje som gikk ut på den sosialis­tiske industrialisering av landet.

I gjenreisingsperioden hadde oppgaven fram for alt bestått i å få liv i landbruket, få råstoffer og næringsmidler fra land­bruket og gjenreise industrien, sette i gang de eksisterende bedrifter og fabrikker.

Sovjetmakten greidde disse oppgavene forholdsvis lett.

Men gjenreisingsperioden hadde tre store mangler.

For det første hadde en å gjøre med gamle verksteder og fabrikker, med deres gamle, tilbakeliggende teknikk, som hurtig kunne bli ubrukelig. Oppgaven besto i å utruste dem på nytt på grunnlag av moderne teknikk.

For det annet hadde en i gjenreisingsperioden å gjøre med en industri med altfor snever basis; for blant de eksisterende fabrikker og bedrifter manglet det titall og hundrer av maskinbyggingsfabrikker, som er absolutt nødvendige for landet, men som vi den gang ikke hadde, og som måtte bygges, da industrien uten slike bedrifter ikke kan regnes for en virkelig industri. Oppgaven besto i å skape disse bedrifter og utruste dem med moderne teknikk.

For det tredje hadde en i gjenreisingsperioden fortrinsvis å gjøre med lettindustrien, som ble utviklet og brakt på rett kjøl. Men utviklingen av lettindustrien begynte i det videre forløp å hindres av tungindustriens svakhet, for ikke å tale om landets andre behov, som bare kunne tilfredsstilles ved at tungindustrien ble utviklet. Oppgaven besto nå i å legge hovedvekten på tung­industrien.

Alle disse nye oppgavene skulle løses gjennom den sosialis­tiske industrialiserings politikk.

Det var nødvendig å bygge opp fra nytt av en hel rekke industrigrener, som ikke fans i det tsaristiske Russland, bygge nye maskinbyggings-, verktøymaskin-, automobil-, kjemi-, metallurgi-bedrifter, sette i gang en egen produksjon av motorer og maskinutstyr for elektrisitetsverker, øke utvinningen av metall og kull — for dette krevdes forat sosialismen skulle seire i Sovjet­unionen.

Det var nødvendig å skape en ny forsvarsindustri, bygge opp nye artilleri-, ammunisjons-, fly-, tanks-, maskingeværfabrikker — lor dette krevde Sovjetunionens forsvarsinteresser under de for­holdene den kapitalistiske omverden skaper.

Det var nødvendig å bygge traktorverker, bedrifter for moderne landbruksmaskiner og å forsyne landbruket med deres produk­sjon for å gi de mange millioner små induviduelle bondebruk mulighet til å gå over til storproduksjon gjennom kollektiv­brukene — for dette krevdes forat sosialismen skulle seire på landsbygda.

Alt dette skulle industrialiseringens politikk gi, for i det besto den sosialistiske industrialisering av landet.

Det er klart at så store nyanlégg ikke kunne bli til uten milliardinvesteringer. Det var ikke mulig å regne med uten­landske lån, for de kapitalistiske land nektet å gi lån. Det måtte bygges med egne midler, uten hjelp utenfra. Og vårt land var den gang ennå ikke noe rikt land.

I dette besto nå en av hovedvanskene.

De kapitalistiske land har vanligvis skapt sin tungindustri ved tilstrømning av midler utenfra: ved å utplyndre koloniene, ved kontribusjoner fra beseirede folk, ved utenlandske lån. Sov­jetenes land kunne prinsipielt ikke ty til slike skitne kilder som utplyndring av kolonifolkene eller av beseirede folk for å få midler til industrialiseringen. Med omsyn til lån fra utlandet, var denne kilde lukket for Sovjetunionen på grunn av at de kapi­talistiske land avslo å gi den lån. En måtte finne midlene innenfor landet.

Og i Sovjetunionen ble det funnet slike midler. I Sovjet­unionen ble det funnet slike akkumulasjonskilder som ikke en eneste kapitalistisk stat kjenner. Sovjetstaten hadde fått til sin rådighet alle fabrikkene og bedriftene, all jord, som ble tatt fra kapitalistene og godseierne gjennom den sosialistiske Oktober-

revolusjonen, transportvesenet, bankene, utenriks- og innenrikshandelen. Overskuddet fra statens fabrikker og bedrifter, fra transportvesenet, handelen og bankene gikk nå ikke til den snyl­tende kapitalistklasses forbruk, men til videre utviding av indu­strien.

Sovjetmakten hadde annulert tsargjelden, som folket hvert år hadde betalt hundrer av millioner gullrubler på bare i renter. Ved å oppheve godseiernes eiendomsrett til jorda befridde sovjet­makten bøndene fra en årlig avgift til godseierne på om lag 500 millioner gullrubler som forpaktningsavgift lor jorda. Fri­gjort fra hele denne byrden, kunne bøndene hjelpe staten med å bygge en ny, mektig industri. Bøndene var høyst interessert i å få traktorer og landbruksmaskiner.

Alle disse inntektskildene sto til sovjetstatens rådighet. De kunne gi hundrer av millioner og milliarder rubler til å reise tungindustrien. Det var bare nødvendig å ta fatt på saka med økonomisk sans og gjennomføre den strengeste sparsomhet når det gjaldt pengeutgiftene, rasjonalisere produksjonen, senke pro­duksjonens selvkostnad, gjøre slutt på uproduktive utgifter osv.

Nettopp på denne måten gikk da også sovjetmakten fram.

Takket være sparelinjen ble det for hvert år samlet stadig mer betydelige midler for nyanleggene. Det ble mulig å gå til bygging av kjempebedrifter som Dnjepr-vannkraftverket, Turkestan-Sibirjernbanen, traktorverket i Stalingrad, verktøymaskinfabrikker, automobilfabrikken «AMO» (SIS) osv.

Mens det i 1926—27 ble investert om lag 1 milliard rubler i industrien, lyktes det allerede tre år senere å investere om lag 5 milliarder rubler.

Industrialiseringen gikk framover.

At den sosialistiske økonomi i Sovjetunionen ble styrket, så de kapitalistiske land som en trusel mot det kapitalistiske systems eksistens. Derfor traff de imperialistiske regjeringer alle mulige åtgjerder for å utøve et nytt trykk på Sovjetunionen, framkalle forvirring, forpurre eller i det minste hemme industrialiseringen i Sovjetunionen.

I mai 1927 organiserte de engelske konservative («die-hards» «stivnakker») som satt i regjeringen, et provokatorisk overfall på «Arkos» (Sovjetselskapet for handel med England). Den 26. mai 1927 erklærte den engelske konservative regjering at England hadde brutt de diplomatiske forbindelser og handelsforbindelsene med Sovjetunionen.

Den 7. juni 1927 ble Sovjetunionens sendemann, kamerat Voikov, myrdet i Warszawa av en russisk hvitegardist, som var polsk undersått.

Samtidig ble det på Sovjetunionens territorium kastet bomber av engelske spioner og ødeleggelsesagenter i en partiklubb i Leningrad. Ved dette ble om lag 30 mennesker såret, og noen alvorlig.

Sommeren 1927 fant det nesten samtidig sted overfall på sovjetlegasjonene og handelsrepresentasjonene i Berlin, Peking, Shanghai og Tientsin.

Dette skapte ytterligere vansker for sovjetmakten.

Men Sovjetunionen ga ikke etter for trykket og avverget med letthet imperialistenes og deres agenters provokatoriske framstøt.

Ikke mindre vansker for partiet og sovjetstaten forårsaket trotskistene og andre opposisjonelle gjennom sitt undergravings­arbeid. Det var ikke for ingenting at kamerat Stalin den gang sa at mot sovjetmakten «dannes det en slags enhetsfront fra Chamberlain til Trotski». Trass i vedtakene fra den 14. parti­kongress og den lojalitetserklæring som opposisjonen hadde gitt, la de opposisjonelle ikke ned våpnene. Ikke nok med det — de forsterket sitt undergravings- og splittelsesarbeid enda mer.

Sommeren 1926 forener trotskistene og sinovjevfolkene seg i en partifiendtlig blokk, samler omkring denne blokken restene av alle de slagne opposisjonelle gruppene og legger grunnlaget for sitt antileninske illegale parti; dermed krenker de grovt partiets lover og partikongressenes beslutninger, som forbyr at det dannes fraksjoner. Partiets sentralkomité varsler at hvis denne partifiendtlige blokken, som er en etterlikning av den bekjente mensjevikiske augustblokken, ikke blir oppløst, kan det komme til å ende dårlig for dens tilhengere. Men blokkens tilhengere gir seg ikke.

Høsten samme år, like før den 15. partikonferanse, foretar de et framstøt på partimøter på bedriftene i Moskva, Leningrad og andre byer og forsøker å påtvinge partiet en ny diskusjon. De framlegger herunder til drøfting for partimedlemmene sin platt­form, som er en kopi av den vanlige trotskistisk-mensjevikiske, antileninske plattform. Partiets medlemmer viser de opposisjo­nelle kraftig tilbake, og på sine steder jager de dem simpelthen ut fra møtene. Sentralkomitéen advarer på nytt tilhengerne av blokken og erklærer at partiet ikke lenger kan tåle deres under­gravingsarbeid.

De opposisjonelle legger fram for sentralkomitéen en erklæring med underskrifter av Trotski, Sinovjev, Kamenev og Sokolnikov, der de fordømmer sitt fraksjonsarbeid og lover å være lojale for framtiden. Ikke desto mindre fortsetter blokken i virkeligheten å bestå, og dens tilhengere innstiller ikke sitt illegale parti- fiendtlige arbeid. De fortsetter å flikke sammen sitt antileninske parti, innretter et illegalt trykkeri, innfører medlemskontingent blant sine tilhengere og sprer sin plattform.

Overfor denne opptreden fra trotskistene og sinovjevfolkene stiller den 15. partikonferanse (november 1926) og det utvidede plenumsmøte i Den kommunistiske internasjonales Eksekutiv­komite (desember 1926) til drøfting spørsmålet om den trotskistisk-sinovjevske blokk og brennemerker i sine vedtak tilhengerne av blokken som splittelsesmakere, som i sin plattform er sunket ned til mensjevikiske standpunkter.

Men heller ikke dette brakte tilhengerne av blokken til for­nuft. I 1927, i det øyeblikk da de engelske konservative brøt de diplomatiske forbindelser og handelsforbindelsene med Sovjet­unionen, forsterket de på ny sine angrep på partiet. De kokte sammen en ny antileninsk plattform, den såkalte «de 83’s platt­form» og begynte å spre den blant partiets medlemmer, idet de krevde av sentralkomiteen en ny alminnelig partidiskusjon.

Av alle opposisjonelle plattformer var denne plattformen vel den mest løgnaktige og fariséiske.

I ord, det vil si i plattformen, gjorde trotskistene og sinovjevfolkene ingen innvendinger mot å overholde partiets beslut­ninger og uttalte seg for lojalitet, men i handling krenket de på det groveste partiets beslutninger og hånte enhver lojalitet over­for partiet og dets sentralkomité.

I ord, det vil si i plattformen, gjorde de ingen innvendinger mot partiets enhet og uttalte seg mot splittelse, men i handling krenket de på det groveste partiets enhet, tok sikte på en split­telse og hadde allerede sitt særskilte illegale, antileninske parti, som hadde alle forutsetninger for å vokse over i et sovjetfiendtlig, kontrarevolusjonært parti.

I ord, det vil si i plattformen, uttalte de seg for industrialiseringspolitikken og beskyldte til og med sentralkomitéen for at den ikke førte industrialiseringen i tilstrekkelig hurtig tempo, men i handling rakket de ned på partiets beslutning om sosialis­mens seier i Sovjetunionen, hånte den sosialistiske industrialiseringspolitikk, krevde at en hel rekke bedrifter og fabrikker skulle gis i konsesjon til utlendinger, satte sine største forhåpninger til utenlandske kapitalistiske konsesjoner i Sovjetunionen.

I ord, det vil si i plattformen, uttalte de seg for kollektivbruk- bevegelsen og beskyldte til og med sentralkomitéen for at den ikke gjennomførte kollektiviseringen i tilstrekkelig hurtig tempo, men i handling hånte de den politikk som gikk ut på å trekke bøndene med i den sosialistiske oppbygging, forkynte åt det var uunngåelig med «uløselige konflikter» mellom arbeiderklas­sen og bøndene, og satte sine forhåpninger til «de siviliserte for­paktere» på landsbygda, det vil si til kulakbrukene.

Dette var den mest løgnaktige plattform av alle opposisjo­nens løgnaktige plattformer.

Den var beregnet på å bedra partiet.

Sentralkomiteen avslo å åpne en diskusjon straks og erklærte overfor de opposisjonelle at en diskusjon bare kan åpnes i sam­svar med partiets lover, nemlig to måneder før partiets kongress.

I oktober 1927, det vil si to måneder før den 15. kongress, kunngjorde partiets sentralkomité en alminnelig partidiskusjon. Diskusjonsmøtene begynte. Resultatene av diskusjonen ble mer enn ynkelig for den trotskistisk-sinovjevske blokk. For sentral­komiteens politikk stemte 724 000 partimedlemmer. For trotskistenes og sinovjevfolkenes blokk stemte 4000, det vil si mindre enn én prosent. Den partifiendtlige blokk ble fullstendig knust. Partiets overveldende flertall forkastet samstemmig blokkens plattform.

Slik var den klart uttrykte viljen til partiet, som tilhengerne av blokken selv hadde appellert til om avgjørelse.

Men heller ikke denne leksjon brakte tilhengerne av blokken til fornuft. Istedenfor å underordne seg partiets vilje, besluttet de å bryte partiets vilje. Alt før diskusjonen var slutt, besluttet de, da de så at deres forsmedelige nederlag var uunngåelig, å gripe til skarpere former for kampen mot partiet og sovjet- regjeringen. De besluttet å få i stand en åpen protestdemonstrasjon i Moskva og Leningrad. Som dag for sin demonstrasjon valte de den 7. november, årsdagen for Oktoberrevolusjonen, da det arbeidende folk i Sovjetunionen holder sin revolusjonære folkedemonstrasjon. Trotskistene og sninovjevfolkene hadde såleis til hensikt å få i stand sin parallelle demonstrasjon. Men som en kunne vente, lyktes det tilhengerne av blokken bare å få en ynkelig håndfull av sine få medløpere ut på gata. Med­løperne og deres anførere ble feid vekk og jagd bort av folke- demonstrasjonen.

Nå var det ikke lenger tvil om at trotskistene og sinovjevfolkene var havnet i den sovjetfiendtlige sump. Mens de i den alminnelige partidiskusjon hadde appellert til partiet mot sentralkomitéen, gikk de nå gjennom sin ynkelige demonstrasjon over til å appellere til de fiendtlige klasser mot partiet og sovjet­staten. Da de hadde stilt seg som mål å undergrave det bolsje- vikiske parti, måtte de uunngåelig synke ned til å undergrave sovjetstaten, for bolsjevikenes parti og staten er uatskillelige i sovjetlandet. Dermed stilte anførerne for den trotskistisk-sinovjevske blokk seg utenfor partiet, for det var ikke lenger mulig innen rekkene av det bolsjevikiske parti å tåle folk som hadde sunket ned i den sovjetfiendtlige sump.

Den 14. november 1927 ekskluderte det forente møte av sentralkomiteen og den sentrale kontrollkommisjon Trotski og Sinovjev av partiet.

2. Resultatene av den sosialistiske industrialisering. Landbruket blir liggende etter. Partiets 15. kongress. Kurs mot kollektivisering av landbruket. Den trotskistisk-sinovjevske blokk blir knust. Det politiske dobbeltspill.

Allerede ved slutten av 1927 viste det seg avgjørende resul­tater av den sosialistiske industrialiseringspolitikk. Industriali­seringen greidde under NEP’s vilkår på kort tid å skape en betydelig framgang. Industrien og landbruket sammenlagt (med­regnet skogbruket og fiskeriene) hadde i sin samlede produksjon ikke bare nådd førkrigsnivået, men også overskredet dette nivå. Industriens andel i folkehusholdningen vokste til 42 prosent og nådde førkrigstidens nivå.

Den sosialistiske sektor i industrien vokste hurtig på bekost­ning av den private sektor og steg fra 81 prosent i 1924—1925 til 86 prosent i 1926—1927, mens den private sektors andel i samme periode falt fra 19 til 14 prosent.

Dette betydde at industrialiseringen i Sovjetunionen hadde en skarpt utpreget sosialistisk karakter, at industrien i Sovjet­unionen uviklet seg i retning av seier for det sosialistiske pro­duksjonssystem, at spørsmålet «hvem vil seire over hvem?» på industriens område allerede var avgjort til fordel for sosialismen.

Likeså hurtig ble den private handelsmann trengt ut av han­delen. Hans andel sank i småhandelen fra 42 prosent i 1924—25 til 32 prosent i 1926—27, for slett ikke å tale om engroshandelen, ‘der privathandlerens andel i samme periode sank fra 9 prosent til 5 prosent.

I enda hurtigere tempo vokste den sosialistiske storindustri, som i 1927, det første år etter gjenreisningsperioden, ga en produksjonstilvekst på 18 prosent i sammenlikning med foregående år. Dette var et rekordtall når det gjaldt tilveksten, et tall som er uoppnåelig for storindustrien endog i de mest utviklede kapi­talistiske land.

Et annet bilde frambød landbruket, særlig kornproduksjonen. Selv om landbruket i sin helhet hadde overskredet førkrigs­nivået, utgjorde den samlede produksjon i dets hovedgren — kornproduksjonen — bare 91 prosent av førkrigsnivået, mens kornproduksjonens varedel, som ble solgt til forsyning av byene, knapt nådde 37 prosent av førkrigsnivået. Og samtidig tydet alle oppgaver på at det var fare for en videre tilbakegang i varedelen av kornproduksjonen.

Dette betydde at oppstykkingen av de store vareproduserende bruk på landsbygda i små bruk, og oppstykkingen av de små i bittesmå, som begynte i 1918, framleis fortsatte, at de små og bittesmå bondebruk forvandlet seg til en halvnaturalhusholdning, som bare kunne gi et minimum av korn til salg, at korn­bruket i perioden 1927, selv om det ikke produserte så mye mindre korn enn kornbruket i førkrigstiden, likevel bare kunne selge til byene litt mer enn en tredjedel av den kornmengde som kornbruket før krigen var i stand til å selge.

Med en slik tilstand i kornbruket var det ingen tvil om at arméen og byene i Sovjetunionen måte bli stilt overfor en kronisk hungersnød.

Dette var en krise i kornbruket, og etter den måtte følge en krise i kvegavlen.

For å komme ut av denne situasjonen var det nødvendig å gå over til stordrift i landbruket, slik at en ble i stand til å arbeide med traktorer og landbruksmaskiner og gjøre kornpro­duksjonens varedel flere ganger så stor. Landet sto overfor to muligheter: enten å gå over til kapitalistisk stordrift, som ville ha betydd ruinering av bondemassene, sammenbrudd av for­bundet mellom arbeiderklassen og bøndene, styrking av kulakene og sosialismens nederlag på landsbygda, eller å slå inn på den vei som betydde en forening av de små bondebruk til sosialistiske storbruk, til kollektivbruk, som var i stand til å utnytte traktorer og andre moderne maskiner til en hurtig høyning av kornbruket og dets vareproduksjon.

Det er klart at bolsjevikenes parti og sovjetstaten bare kunne slå inn på den sistnevnte vei, på kollektivbrukenes vei for utvik­lingen av landbruket.

I denne sammenheng støttet partiet seg på følgende anvis­ninger fra Lenin med omsyn til nødvendigheten av å gå over fra små bondebruk til kollektivt storbruk i landbruket i form av artel:

a)«Med småbruk er det umulig å komme ut av nøden.» Lenin, Samlede verker, bd. XXIV, s. 540, russisk utg.)

b) «Hvis vi blir sittende på gammeldags vis i små bruk, selv om det er som frie borgere på fri jord, trues vi likevel av den uunngåelige undergang.» (Lenin, Samlede verker, bd. XX, s. 417, russisk utg.)

c) «Hvis bondebruket kan utvikle seg videre, så er det nød­vendig også å sikre den videre overgang (til et høyere utviklingstrin — O. a.) på fast basis, og den videre over­gang består uunngåelig i at det minst fordelaktige og mest tilbakeliggende, oppsplittede småbondebruk litt etter litt forener seg, organiserer seg til samfunnsmessig stor­drift i landbruket.» (Lenin, Samlede verker, bd. XXVI, s. 299, russisk utg.)

d) «Bare i dette tilfelle at det i handling lykkes å vise bøn­dene fortrinnene ved den samfunnsmessige, kollektive, samvirkende, artelvise dyrking av jorda, bare hvis det lykkes å understøtte bonden ved hjelp av den samvir­kende, artelvise bruksmåte, bare da vil arbeiderklassen som holder statsmakten i sine hender, virkelig bevise overfor bonden at den har rett, og trekke bøndenes millionmasser fast og virkelig over på sin side.» (Lenin, Sam­lede verker, bd. XXIV, s. 579, russisk utg.)

Slik var situasjonen foran partiets 15. kongress.

Partiets 15. kongress ble åpnet den 2. desember 1927. På kongressen deltok 898 delegerte med besluttende stemme og 771 med rådgivende stemme; de representerte 887 233 partimedlem­mer og 348 957 kandidater.

Kamerat Stalin, som i sitt beretningsforedrag framhevde resul­tatene i industrialiseringen og den hurtige vekst i den sosialis­tiske industri, stilte partiet denne oppgaven:

«Å utvide og styrke våre sosialistiske kommandohøyder i i alle grener av folkehusholdningen både i by og på land, og holde kursen mot å likvidere de kapitalistiske elementer i folkehusholdningen.»

Kamerat Stalin sammenliknet landbruket og industrien og framhevde tilbakeliggenheten i landbruket særlig i kornbruket, en tilbakeliggenhet som forklartes ved at landbruket var opp­stykket slik at det ikke tillot å bruke moderne teknikk. I sam­band med dette understreket han at en slik bedrøvelig tilstand i landbruket skapte en truende situasjon for hele folkehushold­ningen.

«Hvor er så utveien?» spurte kamerat Stalin.

«Utveien», svarte kamerat Stalin, «ligger i overgangen fra små og oppstykkede bondebruk til store og forente bruk på grunnlag av samfunnsmessig dyrking av jorda, ligger i overgangen til kollektiv dyrking av jorda på grunnlag av den moderne, høyere teknikk. Utveien ligger i at de små og bittesmå bondebruk litt etter litt, men ufravikelig — ikke gjennom tvang, men gjennom eksempel og overbevis­ning — slutter seg sammen til storbruk på grunnlag av sam­funnsmessig, samvirkende, kollektiv dyrking av jorda, og n\t- tiggjør seg landbruksmaskiner og traktorer og vitenskapelige metoder for å intensivere landbruket. Noen annen utvei, fins ikke.»

Den 15. kongress gjorde vedtak om en allsidig utvikling av kollektiviseringen av landbruket. Kongressen trakk opp en plan for å utvide og styrke nettet av kollektivbruk og sovjetbruk og ga klare anvisninger om metodene i kampen for kollektiviseringen i landbruket.

Samtidig ga kongressen dette direktivet:

«Å utvikle offensiven mot kulakene videre og treffe en rekke åtgjerder som begrenser kapitalismens utvikling på landsbygda og som fører bondebruket i retning av sosia­lisme.» (SUKP(b) i resolusjoner, del II, s. 260, russisk utg.)

Med utgangspunkt i å styrke planprinsippet i folkehusholdningen og for å organisere en planmessig offensiv fra sosialismens side mot de kapitalistiske elementer på hele folkehusholdningéns front ga kongressen endelig de tilsvarende organer direktiv om å utarbeide den første femårsplan for folkehusholdningen.

Etter å ha avsluttet behandlingen av spørsmålene om den sosialistiske oppbygging, gikk partiets 15. kongress over til spørs­målet om å likvidere den trotskistisk-sinovjevske blokk.

Kongressen slo fast at «opposisjonen ideologisk har brutt med leninismen, har utartet til en mensjevikisk gruppe, har slått inn på en vei som betyr kapitulasjon for det internasjonale og det innenlandske borgerskaps krefter og objektivt har forvandlet seg til et verktøy for denne tredje kraft mot det proletariske diktaturs regime.» (SUKP(b) i resolusjoner del II, s. 232, russisk utg.)

Kongressen fant at uoverensstemmelsene mellom partiet og opposisjonen var vokst over til programmatisk meningsforskjell, at den trotskistiske opposisjon hadde slått inn på den sovjet- fiendtlige kamps vei. Derfor erklærte den 15. kongress at det å

tilhøre den trotskistiske opposisjon og drive propaganda for dens synsmåter er uforenlig med medlemskap i det bolsjevikiske parti.

Kongressen godkjente vedtaket fra det forente møte av sen­tralkomitéen og den sentrale kontrollkommisjon om å eksklu­dere av partiet alle aktive deltakere i den trotskistisk-sinovjevske blokk, slike som Radek, Preobrasjenski, Rakovski, Pjatakov, Serebrjakov, I. Smirnov, Kamenev, Sarkis, Safarov, Lifsjits, Mdivani, Smilga, og hele den «demokratiske sentralismes» gruppe (Sapronov, V. Smirnov, Boguslavski, Drobnis og andre).

Ideologisk slått og organisatorisk knust mistet tilhengerne av den trotskistisk-sinovjevske blokk de siste rester av sin innflytelse i folket.

Antileninistene, som var ekskludert av partiet, begynte noen tid etter den 15. partikongress å avgi erklæringer om at de hadde brutt med trotskismen, og anmodet om å bli opptatt i partiet igjen. Naurligvis kunne partiet den gang ennå ikke vite at Trot­ski, Rakovski, Radek, Krestinski, Sokolnikov og andre allerede for lengst var folkefiender, spioner, som var vervet av den uten­landske spionasje, at Kamenev, Sinovjev, Pjatakov og andre alle­rede hadde opptatt forbindelser med Sovjetunionens fiender i de kapitalistiske land for å «samarbeide» med dem mot sovjetfolket. Men partiet hadde tilstrekkelig erfaring for at det fra disse folk, som gjentatte ganger hadde opptrådt mot Lenin og det leninske parti i de mest avgjørende øyeblikk, kunne ventes all slags neder­drektighet. Derfor forholdt partiet seg mistroisk til de ekskludertes søknad. Som en første prøve på ansøkernes oppriktighet stilte det følgende krav som betingelse for gjenopptaking i partiet:

a) åpen fordømmelse av trotskismen som en antibolsjevikisk og sovjetfiendtlig ideologi;

b)åpen anerkjennelse av partiets politikk som den eneste riktige;

c) ubetinget underkastelse under partiets og det organers be­slutninger;

d) plikt til å gjennomgå en prøvetid; i løpet av denne kon­trollerer partiet ansøkerne, og etter utløpet av prøvetiden stiller partiet, alt etter resultatene av kontrollen, spørsmålet om gjen­opptaking av de ekskluderte i partiet hver for seg.

Partiet gikk ved dette ut fra at den åpne anerkjennelse av disse punkter fra de ekskludertes side i alle tilfelle ville ha posi­tiv betydning for partiet, da den ville slå i stykker enheten i de trotskistisk-sinovjevske rekker, bringe oppløsning inn blant dem, enda en gang demonstrere riktigheten av partiets politikk og par­tiets makt og gi partiet mulighet til, i tilfelle av at ansøkerne var oppriktige, å bringe tidligere partiarbeidere tilbake til partiet, og i tilfelle av at de ikke var oppriktige, å avsløre dem i alles øyne, — ikke som folk som hadde tatt feil, men som idéløse karri­erejegere, som bedragere mot arbeiderklassen og uforbederlige dobbeltspillere.

De fleste av de. ekskluderte godtok de betingelser som partiet hadde stilt for opptaking i partiet, og offentliggjorde tilsvarende erklæringer i pressen.

Da partiet hadde medlidenhet med dem og ikke ville nekte dem muligheten å tilhøre partiet og arbeiderklassen igjen ble de gjeninnsatt i sine rettigheter som partimedlemmer.

Med tiden viste det seg imidlertid at erklæringene fra de «aktive politikere» i den trotskistisk-sinovjevske blokk med få unn­tak var løgn og dobbeltspill tvers igjennom.

Det viste seg at disse herskaper ennå før de hadde innlevert sine erklæringer hadde opphørt å være en politisk retning, be­redt til å hevde sine synsmåter overfor folket, og at de hadde for­vandlet seg til en klikk av idéløse karrierejegere beredt til å trampe på restene av sine synsmåter for alles øyne, beredt til for alles øyne å lovprise partiets synsmåter som var dem fremmed, beredt til å anta en hvilken som helst farge — som kameleoner — bare for å kunne holde seg i partiet, i arbeiderklassen, for å ha mulighet til å skade både arbeiderklassen og dens parti på en nederdrektig måte.

De trotskistisk-sinovjevske «aktive politikere» viste seg å være politiske bedragere, politiske dobbeltspillere.

Politiske dobbeltspillere begynner vanligvis med bedrageri og utfører sitt skitne håndverk ved hjelp av bedrageri mot folket, arbeiderklassen, arbeiderklassens parti. Men politiske dobbelt­spillere kan en ikke se bare som bedragere. Politiske dobbelt­spillere danner en klikk av idéløse politiske karrierejegere, som for lenge siden har mistet folkets tillit og som streber etter å tilsnike seg tillit på ny gjennom bedrageri, gjennom hykleri og svindel — med, alle mulige midler — bare for å beholde navnet politikere. Politiske dobbeltspillere danner en klikk av prinsippløse politiske karrierejegere, som er beredt til å støtte seg på hvem som helst, til og med på kriminelle elementer, til og med på samfunnets bunnfall, til og med på svorne fiender av folket bare for i det «gunstige øyeblikk» på ny å kunne krype fram på den politiske arena og sette seg på folkets nakke som dets «styres­menn».

Nettopp slike politiske dobbeltspillere viste de trotskistisk- sinovjevske «aktive politikere» seg å være.

3. Offfensiven mot kulakene. Den partifiendtlige Bukharin— Rykov-gruppe. Vedtakelsen av den første femårsplan. Den sosialistiske kappestrid. Begynnelsen til den masseomfattende kollektivbrukbevegelse.

Den trotskistisk-sinovjevske blokks agitasjon mot partiets poli­tikk, mot oppbyggingen av sosialismen, mot kollektiviseringen, og likeså bukharinfolkenes agitasjon om at det ikke ville bli noe av kollektivbrukene, at det ikke var nødvendig å røre ved kula­kene, da de av seg selv ville «vokse inn» i sosialismen, at borger­skapets berikelse ikke var noen fare for sosialismen — hele denne agitasjonen fant sterk gjenklang blant de kapitalistiske elemen­ter i landet og framfor alt hos kulakene. Kulakene visste nå fra artiklene i pressen at de ikke var alene, at de hadde forsvarere og talsmenn i Trotski, Sinovjev, Kamenev, Bukharin, Rykov og andre. Det er klart at denne omstendighet ikke kunne annet enn styrke kulakenes motstandslyst mot sovjetregjeringens politikk. Og kulakene begynte virkelig å gjøre sterkere og sterkere mot­stand. Kulakene begynte i massevis å nekte å selge sovjetstaten kornoverskuddene, som de hadde hopet opp ikke så lite av. De begynte å øve terror mot kollektivbrukerne, mot parti- og sovjet- arbeiderne på landsbygda, begynte å sette fyr på kollektivbru­kene og statens kornlagre.

Partiet forsto at så lenge kulakenes motstand ikke ble brutt, så lenge kulakene ikke ble knust i åpen kamp for øynene på bøndene, ville arbeiderklassen og Den røde armé lide mangel på brød, mens bøndenes kollektivbruk-bevegelse ikke kunne få masseomfang.

I samsvar med direktivene fra den 15. partikongress gikk par­tiet over til en avgjørende offensiv mot kulakene. I sin offensiv virkeliggjorde partiet parolen: å innlede en avgjørende kamp mot kulakene, idet det fast støttet seg på de fattige bøndene og styr­ket forbundet med de mellomstore bøndene. Som svar på at kulakene nektet å selge kornoverskuddene til staten etter faste priser, gjennomførte, partiet og regjeringen en rekke ekstraordi­nære åtgjerder mot kulakene, anvendte artikkel 107 i straffe­loven om konfiskasjon av kornoverskuddene hos kulakene og spekulantene etter rettsavgjørelse i tilfelle de nektet å selge disse overskuddene til staten etter faste priser, og ga de fattige bøn­dene en rekke lettelser. Som følge av disse fikk de fattige bønder til sin rådighet 25 prosent av det korn som ble konfiskert hos kulakene.

De ekstraordinære åtgjerder hadde sin virkning: de fattige og de mellomstore bøndene sluttet seg til den resolutte kampen mot kulakene. Kulakene ble isolert, kulakenes og spekulantenes motstand ble brutt. Ved slutten av 1928 hadde sovjetstaten alle­rede tilstrekkelige kornforråd til sin rådighet, og kollektivbruk- bevegelsen gikk fram med tryggere skritt.

I samme år ble det oppdaget en stor skadegjørerorganisasjon blant borgerlige spesialister i Sjakhty-distriktet i Donbas. Sjakhty- skadegjørerne var intimt forbundet med de tidligere eiere av be­driftene, russiske og utenlandske kapitalister, og med den uten­landske militærspionasje. De satte seg som mål å hindre den sosialistiske industris vekst og lette gjeninnføringen av kapitalis­men i Sovjetunionen. Skadegjørerne ledet driften av gruvene på en uriktig måte for å minske kullutvinningen. De ødela maski­nene, ventilasjonen, fikk i stand ras, eksplosjoner og branner i gruvene, fabrikkene og elektrisitetsverkene. Skadegjørerne hem­met bevisst bedringen i den materielle stilling for arbeiderne og brøt sovjetlovene om arbeidervern.

Skadegjørerne ble trukket til ansvar. De fikk sin fortjente straff av domstolen.

Partiets sentralkomité oppfordret alle partiorganisasjonene til å trekke lærdommer av Shakhty-saka. Kamerat Stalin pekte på at de bolsjevikiske bedriftsledere selv måtte bli kjennere av pro­duksjonsteknikken slik at skadegjørere fra de gamle borgerlige spesialisters rekker ikke skulle kunne bedra dem i framtiden, at det var nødvendig å påskynde utdannelsen av nye tekniske kadrer fra arbeiderklassens rekker.

Etter vedtak av sentralkomiteen ble arbeidet med å ut­danne unge spesialister i de høyere tekniske læreanstalter for­bedret. Tusener av partimedlemmer, medlemmer av det kom­munistiske ungdomsforbund og partiløse som var arbeiderklas­sens sak hengivne, ble mobilisert til studier.

Før partiet gikk over til offensiven mot kulakene, så lenge partiet var opptatt med å likvidere den trotskistisk-sinovjevske blokk, holdt den bukharinsk-rykovske gruppe seg mer eller mindre i ro, holdt seg i reserve for de partifiendtlige krefter, besluttet den seg ikke til åpent å støtte trotskistene og opptrådte til og med stundom sammen med partiet mot trotskistene. Men da par­tiet gikk til offensiv mot kulakene, da det ble truffet ekstraordi­nære åtgjerder mot kulakene, kastet den bukharinsk-rykovske gruppe masken og begynte å opptre åpent mot partiets politikk. Kulakånden i den bukharinsk-rykovske gruppe holdt det ikke lenger ut, og tilhengerne av denne gruppa begynte nå å opptreåpent til forsvar for kulakene. De krevde at de ekstraordinære åtgjerder skulle oppheves, skremte de enfoldige med at det i motsatt fall kunne begynne en «degradasjon» (nedadgående be­vegelse, nedgang, forfall) i landbruket, og påsto at degradasjo­nen allerede hadde begynt. Da de ikke så veksten i kollektiv­brukene og sovjetbrukene, disse høyere former for landbruket, men vel så tilbakegangen for kulakbruket, utga de degradasjo­nen i kulakbruket for landbrukets degradasjon. For å under­bygge seg teoretisk, flikket de sammen en latterlig «teori om klassekampens utslokking» og påsto på grunnlag av denne teorien at jo større framgang sosialismen ville få i sin kamp med de kapi­talistiske elementer, desto mer ville klassekampen mildnes, at klassekampen snart fullstendig ville slokne og klassefienden over­gi sine posisjoner uten motstand, og at det som følge av dette ikke var nødvendig å foreta noen offensiv mot kulakene. Der­med gjenreiste de sin loslitte borgerlige teori om kulakenes frede­lige innvoksing i sosialismen og trådte under føtter den bekjente grunnsetning i leninismen om at klassefiendens motstand vil ta desto skarpere former jo mer han mister grunnen under føttene, jo større framgangen blir for sosialismen, og at klassekampen bare kan «slokne» etter at klassefienden er tilintetgjort.

Det var ikke vanskelig å skjønne at partiet i den bukharinsk- rykovske gruppa hadde å gjøre med en høyre-opportunistisk gruppe, som bare i formen skilte seg fra den trotskistisk-sinovjevske blokk. Den skilte seg fra den bare ved at trotskistene og sinovjevfolkene hadde en viss mulighet til å maskere sitt kapitulantvesen med skrålhals-revolusjonære venstre-fraser om den «permanente revolusjon», mens den bukharinsk-rykovske gruppa, som opptrådte mot partiet i samband med partiets overgang til offensiven mot kulakene ikke hadde noen mulighet til å mas­kere sitt kapitulantansikt og var nødt til å forsvare de reaksjo­nære krefter i vårt land, framfor alt kulakene, åpent, usminket, uten maske.

Partiet forsto at den bukharinsk-rykovske gruppa før eller seinere måtte rekke hånden til restene av den trotskistisk-sinovjevske blokk til felles kamp mot partiet.

Samtidig med sine politiske framstøt drev Bukharin-Rykov- gruppa et organisatorisk «arbeid» for å samle sine tilhengere. Gjennom Bukharin trakk den til seg borgerlig ungdom som Slepkov, Maretski, Aikhenvald, Goldenberg og andre, gjennom Tomski de byråkratiserte spisser i fagforeningene (Melnitsjanski, Dogadov og andre), gjennom Rykov de demoraliserte spisser i sovjetapparatet (A. Smirnov, Eismont, V. Schmidt og andre). Slike folk som var politisk demoralisert og som ikke hemmeligholdt sine kapitulasjonsstemninger, gikk villig inn i gruppa.

På denne tiden fant gruppa Bukharin-Rykov støtte hos spissene i partiorganisasjonen i Moskva (Uglanov, Kotov, Ukhanov, Rjutin, Jagoda, Polonski og andre). Samtidig fortsatte en del av høyrefolkene å være maskert og opptrådte ikke åpent mot par­tiets linje. I partipressens spalter i Moskva og på partimøter ble det forkynt at det var nødvendig å gjøre innrømmelser overfor kulakene, at det var uhensiktsmessig å pålegge kulakene skatter, at industrialiseringen var en byrde for folket, og at oppbyggingen av tungindustrien var forhastet. Uglanov opptrådte mot å bygge Dnjepr-kraftverket og krevde at pengemidlene skulle føres over fra tungindustrien til lettindustrien. Uglanov og andre høyre-kapitulanter påsto at Moskva var og ble en tekstilby og at det ikke var nødvendig å bygge maskinfabrikker der.

Partiorganisasjonen i Moskva avslørte Uglanov og hans til­hengere, ga dem en siste advarsel og sveiste seg enda tettere sam­men om partiets sentralkomité. På plenumsmøtet i SUKP(b)s Moskvakomité i 1928 pekte kamerat Stalin på nødvendigheten av å føre kampen på to fronter, mens ilden måtte konsentreres mot høyreavvikelsen. Høyrefolkene, sa kamerat Stalin, er et agentur i partiet til fordel for kulakene.

«En seier for høyreavvikelsen i partiet ville uten tvil frigjøre kapitalismens krefter, undergrave de revolusjonære posisjoner proletariatet har vunnet og øke sjansene for å få gjenopprettet kapitalismen i landet vårt,» sa kamerat Stalin. (Stalin, «Spørsmål i leninismen», kap. «Om høyrefaren i SUKP(b)».)

I begynnelsen av 1929 kom det fram at Bukharin etter full­makt fra høyrekapitulantenes gruppe hadde trådt i forbindelse med trotskistene gjennom Kamenev og utarbeidd en overenskomst med dem om felles kamp mot partiet. Sentralkomitéen avslørte denne forbryterske virksomhet fra høyrekapitulantenes side og varslet at dette kunne ende ynkelig for Bukharin, Rykov, Tomski og andre. Men høyrekapitulantene ga seg ikke. De opptrådte i sentralkomitéen med en ny partifiendtlig plattform — en dekla­rasjon som ble fordømt av sentralkomitéen. Sentralkomitéen ga dem en ny advarsel og minte dem om den trotskistisk-sinovjevske blokks skjebne. Trass i dette fortsatte gruppa Bukharin- Rykov sin partifiendtlige virksomhet. Rykov, Tomski og Bukha­rin sendte sentralkomitéen en erklæring om at de gikk ut av sen- tralkomitéen, og trodde å kunne skremme partiet med dette. Sentralkomitéen fordømte denne demisjons-sabotasjepolitikken. Endelig slo sentralkomitéens plenumsmøte i november 1928 fast at det var uforenlig med medlemskap i partiet å drive propaganda for høyreopportunistenes synsmåter, og besluttet at Bukharin som anfører og leder for høyrekapitulantene skulle utelukkes av sentralkomitéens politiske byrå, mens Rykov, Tomski og andre del­takere i høyreopposisjonen ble tildelt en alvorlig advarsel.

Da anførerne for høyrekapitulantene så at saken tok en ynke­lig vending for dem, avga de erklæring om at de erkjente sine feil og at partiets politiske linje var riktig.

Høyrekapitulantene besluttet for en tid å trekke seg tilbake for å bevare sine kadrer fra å bli knust.

Med dette endte den første etappe i partiets kamp mot høyre­kapitulantene.

De nye uoverensstemmelser i partiet ble ikke ubemerket av Sovjetunionens ytre fiender. Da de antok at de «nye tvistigheter» i partiet var tegn på at partiet var svekket, gjorde de et nytt for­søk på å trekke Sovjetunionen inn i en krig og ødelegge landets industrialisering, som ennå ikke var forankret. Sommeren 1929 organiserte imperialistene en konflikt mellom China og Sovjet­unionen, de kinesiske militaristers besettelse av den Østkinesiske jernbane (som tilhørte Sovjetunionen) samt et overfall fra hvite-kinesiske tropper på vårt fedrelands grenser i Det fjerne østen. Men de kinesiske militaristers angrep ble knust på kort tid, mili­taristene trakk seg tilbake, slått av Den røde armé, og konflikten ble avsluttet med en fredsoverenskomst med myndighetene i Mandsjuria.

Sovjetunionens fredspolitikk hadde enda en gang seiret trass i alt, trass i de ytre fienders renker og «tvistighetene» innenfor par­tiet.

Kort tid etter ble de diplomatiske forbindelser og handelsfor­bindelsene mellom Sovjetunionen og England, som i sin tid var blitt brutt av de engelske konservative, gjenopptatt.

Samtidig som partiet framgangsrikt slo tilbake angrepene fra de ytre og indre fiender, utførte det et stort arbeid med å utvikle byggingen av tungindustrien, med å organisere den sosialistiske kappestrid, med oppbyggingen av sovjetbrukene og kollektiv­brukene og endelig med å forberede de forutsetninger som var nødvendige for å vedta og virkeliggjøre den første femårsplan for folkehusholdningen.

I april 1929 trådte den 16. partikonferanse sammen. Hoved­spørsmålet på konferansen var den første femårsplan. Konferan­sen avviste den «minimal»-variapt av femårsplanen som høyrekapitulantene forsvarte, og vedtok «optimal»-varianten for fem­årsplanen som bindende under alle omstendigheter.

Partiet vedtok såleis den berømte første femårsplan for opp­byggingen av sosialismen.

Ifølge femårsplanen ble omfanget av kapitalinvesteringene i folkehusholdningen for årene 1928—1933 fastslått til 64.6 milli­arder rubler. Av dem skulle det i industrien og elektrifiseringen investeres 19,5 milliarder rubler, i transportvesenet 10 milliarder rubler, i landbruket 23,2 milliarder rubler.

Det var en storstilt plan for å utruste industrien og landbru­ket i Sovjetunionen med moderne tekniske hjelpemidler.

«Den viktigste oppgaven femårsplanen hadde,» sa kame­rat Stalin, «var å skape en industri i landet vårt som var i stand til ikke bare å nyutruste og reorganisere industrien i sin helhet, men også transportvesenet og landbruket på sosi­alismens grunnlag.» (Stalin, «Spørsmål i leninismen», kap. «Resultatene av den første femårsplan», avsn. II.)

Denne plan var trass i hele sin storstilthet likevel ikke noe overraskende og svimlende for bolsjevikene. Den var forberedt gjennom hele utviklingsgangen av industrialiseringen og kollektiviseringen. Den var forberedt gjennom det arbeidsoppsving som alt før hadde grepet arbeiderne og bøndene, og som kom til uttrykk i den sosialistiske kappestrid.

Den 16. partikonferanse vedtok et opprop til hele det arbei­dende folk om å utfolde den sosialistiske kappestrid.

Den sosialistiske kappestrid viste storartede eksempler på ar­beidsytelse og et nytt forhold til arbeidet. Arbeiderne og kollek­tivbrukerne i mange bedrifter, kollektivbruk og sovjetbruk stilte opp høyere motplaner. De viste eksempler på heltemodig arbeid. De oppfylte ikke bare de planer som partiet og regjeringen hadde trukket opp for den sosialistiske oppbygging, men de overoppfylte dem. Menneskenes syn på arbeidet forandret seg. Arbeidet forvandlet seg fra trelldoms- og tvangsplikt, slik det var under kapitalismen, «til en ærens og berømmelsens sak, til en tapperhetens og heltemotets sak». (Stalin.)

I hele landet gikk det for seg en kjempemessig industriell nyreising. Byggingen av Dnjepr-kraftverket var i full gang. I Donbas begynte byggingen av bedriftene i Kramatorsk og Gorlovka, ombyggingen av lokomotivfabrikkken i Lugansk. Det opp­sto nye gruver og masovner. I Ural ble bygd Ural-maskinbyggings-

bedriften, i Beresniki og Solikamsk kjemiske kombinater. Byg­gingen av det metallurgiske verk i Magnitogorsk tok til. Byggin­gen av de store automobilfabrikkene i Moskva og i Gorki var i full gang. Det ble bygd gigantiske traktorverker, kombainverker, de kjempemessige verk for framstilling av landbruksmaskiner i Rostov ved Don. Den annen kullbasis for Sovjetunionen — Kusnetsbassenget — ble utvidet. Et veldig traktorverk vokste opp i løpet av 11 måneder på steppen, i Stalingrad. Under byggingen av Dnjepr-kraftverket og traktorverket i Stalingrad slo arbeiderne verdensrekordene i arbeidsproduktivitet.

Historien hadde aldri før sett en industrireising av slikt om­fang, en slik patos i nybyggingen, en slik arbeidsheroisme hos ar­beiderklassens millionmasser.

Det var et sant arbeidsoppsving som grep arbeiderklassen og som utfoldet seg på grunnlag av den sosialistiske kappestrid.

Bøndene ble denne gang ikke tilbake for arbeiderne. Også på landsbygda begynte et arbeidsoppsving hos bondemassene som bygde opp sine kollektivbruk. Bondemassene gikk avgjort over på kollektivbrukenes side. En stor rolle spilte her sovjetbrukene og maskin- og traktorstasjonene, som var utstyrt med traktorer og andre maskiner. Bøndene kom i massevis til sovjetbrukene, til maskin- og traktorstasjonene, så på traktorenes og landbruks- maskinenes arbeid, ga uttrykk for sin begeistring og fattet straks vedtak om å «gå inn i kollektivbruket». Splittet i små og bittesmå individuelle bruk, uten noenlunde dugelig redskap og trekkraft, uten noen mulighet til å pløye opp de veldige strek­ninger av udyrket land, uten utsikt til å kunne forbedre bruket sitt, kuet av nøden og alene, overlatt til seg selv, fant bøndene endelig en utvei, veien til et bedre liv; de fant den i en forening av småbrukene til kollektiver, til kollektivbruk; de fant den i traktorene som kunne pløye all slags «hard jord», all slags nyland; de fant den i statens hjelp med maskiner, pengemidler, folk, råd; de fant den i muligheten til å befri seg fra kulakenes åk, disse kulakene som til glede for bøndenes million­masser for ikke så lenge siden var blitt knust av sovjetregjeringen og kastet til jorden.

På dette grunnlaget begynte og utfoldet det seg så en masse- omfattende kollektivbruk-bevegelse, som særlig tiltok ved slutten av 1929 og som viste et så uant veksttempo i kollektivbrukene som selv vår sosialistiske industri ennå ikke kjente.

I 1928 utgjorde kollektivbrukenes tilsådde areal 1 390 000 hektar, i 1929 — 4 262 000 hektar, og i 1930 hadde kollektivbru­kene allerede mulighet til å planlegge en oppløyning av 15 millioner hektar.

«En må anerkjenne,» sa kamerat Stalin i sin artikkel «Året med det store omsving» (1929) om veksttempoet i kol­lektivbrukene, «at et slikt stormende utviklingstempo kjen­ner ikke engang vår sosialiserte storindustri, hvis utviklings- tempo stort sett utmerker seg ved stor slagkraft.»

Dette var et gjennombrudd i utviklingen av kollektivbruk- bevegelsen.

Dette var begynnelsen til en masseomfattende kollektivbruk- bevegelse.

«Hva er det nye i den nåværende kollektivbruk-bevegelse?» spurte kamerat Stalin i sin artikkel «Året med det store omsving». Og han svarte:

«Det nye og avgjørende i den nåværende kollektivbrukbevegelse er at bøndene går inn i kollektivbrukene ikke i enkelte grupper, slik som det var tilfelle tidligere, men i hele bygder, herreder, distrikter, til og med kretser. Men hva betyr det? Det betyr at den mellomstore bonden er gått inn i kollektivbruket. Det er grunnlaget for det avgjørende gjen­nombruddet i utviklingen av landbruket, det som utgjør den viktigste vinning for sovjetmakten ….»

Dette betydde at oppgaven å likvidere kulakene som klasse på grunnlag av den kompakte kollektivisering holdt på å modne eller alt var moden.

Kort sammendrag

I kampen for den sosialistiske industrialisering av landet vant partiet i årene 1926—1929 over veldige indre og internasjonale vansker. Partiets og arbeiderklassens anstrengelser førte til seier for den politikk som betydde den sosialistiske industrialiseringen av landet.

En av de vanskeligste oppgaver med omsyn til industrialiser­ingen — oppgaven å akkumulere midler til å bygge opp tung­industrien — ble løst i hovedsaka. Det ble lagt et grunnlag for en tungindustri som er i stand til å utruste hele folkehusholdningen fra nytt av.

Den første femårsplan for den sosialistiske oppbygging ble vedtatt. Det ble satt i gang en veldig bygging av nye bedrifter, sovjetbruk og kollektivbruk.

Denne frammarsj på sosialismens vei ble fulgt av en skjerping av klassekampen innenfor landet og en skjerping av kampen innenfor partiet. De viktigste resultater av denne kampen var: Kulakenes motstand ble undertrykt, den trotskistisk-sinovjevske kapitulantblokk ble avslørt som en sovjetfiendtlig blokk, høyre- kapitulantene ble avslørt som et agentur for kulakene, trotskis­tene ble jagd ut av partiet, og det ble fastslått at trotskistene og høyreopportunistenes synsmåter var uforenlige med medlemskap i SUKP(b).

Trotskistene, som var ideologisk slått av det bolsjevikiske parti og hadde mistet ethvert fotfeste i arbeiderklassen, opphørte å være en politisk retning og forvandlet seg til en prinsippløs klikk av karrierejegere og politiske svindlere, til en bande av politiske dobbeltspillere.

Etter at partiet hadde lagt grunnlaget for tungindustrien, mo­biliserte det arbeiderklassen og bøndene til å oppfylle den første femårsplan for den sosialistiske omforming av Sovjetunionen. Det utfoldet seg en sosialistisk kappestrid i landet mellom det arbeidende folks millioner, det oppsto et mektig arbeidsoppsving, og skaptes en ny arbeidsdisiplin.

Denne periode slutter med det store omsvings år, som betydde den største framgang for sosialismen i industrien, den første betydelige framgang i landbruket, betydde at den mellom­store bonden gikk over på kollektivbrukenes side at den masse- omfattende kollektivbruk-bevegelse tok til.

Kapitel XI. Bolsjevikenes parti i kampen for kollektiviseringen av landbruket (1930-1934)

1. Den internasjonale situasjon i årene 1930—1934. Den øko­nomiske krise i de kapitalistiske land. Japan annekterer Mand­sjuria. Fascistene kommer til makten i Tyskland. To arnesteder for krigen.

Mens Sovjetunionen oppnådde betydelig framgang i den sosialistiske industrialisering av landet og utviklet industrien i hurtig tempo, brøt det i slutten av 1929 ut en økonomisk ver­denskrise i de kapitalistiske land som ble mer dyptgående i de følgende tre år og var av en hittil ukjent ødeleggende kraft. Industrikrisen flettet seg sammen med landbrukskrisen, agrar- krisen, og dette forverret stillingen enda mer i de kapitalistiske land.

Mens industrien i Sovjetunionen i de tre kriseårene (1930— 1933) vokste til mer enn det dobbelte og i 1933 utgjorde 201 prosent sammenliknet med nivået i 1929, sank industriproduk­sjonen i De forente stater i slutten av 1933 til 65 prosent av nivået i 1929, i England til 86 prosent, i Tyskland til 66 prosent, i Frankrike til 77 prosent.

Denne omstendighet viste enda en. gang det sosialistiske øko­nomiske systems overlegenhet over det kapitalistiske system. Den viste at sosialismens land er det eneste land i verden som er fri for økonomiske kriser.

Som følge av denne økonomiske verdenskrise ble 24 millioner arbeidsløse dømt til sult, elendighet og lidelser. Under landbruks­krisen led mangfoldige millioner bønder.

Den økonomiske verdenskrise skjerpet enda mer motsetnin­gene mellom de imperialistiske stater, mellom seierherrelandene og de beseirede land, mellom de imperialistiske stater og de koloniale og avhengige land, mellom arbeiderne og kapitalistene, mellom bøndene og godseierne.

Kamerat Stalin pekte i sitt beretningsforedrag på partiets 16. kongress på at borgerskapet vil søke en utvei av den økono-

miske krise på den ene side ved å undertrykkke arbeiderklassen ved å opprette det fascistiske diktatur, det vil si et diktatur utøvd av kapitalismens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske, mest im­perialistiske elementer, på den annen side ved å utløse krigen for en nyoppdeling av koloniene og innflytelses-sfærene på bekost­ning av land med svakt forsvar.

Slik gikk det også.

I 1932 ble krigsfaren skjerpet fra Japans side. Da de japanske imperialister så at de europeiske makter og De forente stater helt ut var opptatt med sine indre anliggender i samband med den økonomiske krise, besluttet de å nytte høvet og forsøkte å øve trykk på China med dets svake forsvar, underlegge seg det og bli situasjonens herre der. Uten å erklære China krig og ved på svindlervis å utnytte de «lokale intermessoer» som de selv hadde fått i stand, lot de japanske imperialister sine tropper på en lumsk måte falle inn i Mandsjuria. De japanske tropper besatte hele Mandsjuria og skaffet seg gunstige posisjoner for å besette Nord-China og foreta et overfall på Sovjetunionen. For å få frie hender gikk Japan ut av Folkeforbundet og begynte en intensiv opprusting.

Denne omstendighet fikk De forente stater, England og Frank­rike til å forsterke sine rustninger til sjøs i Det fjerne Østen. Japan forfulgte åpenlyst det mål å underlegge seg China og fortrenge de europeiske og amerikanske imperialistiske makter derfra. De sistnevnte svarte på dette med å forsterke sine rustninger.

Men Japan stilte seg også et annet mål — å erobre sovjetområdene i Det fjerne østen. Selvsagt kunne ikke Sovjetunionen se bort fra en slik fare og begynte intensivt å forsterke sin forsvars­evne i Det fjerne østlige distrikt.

På grunn av de fasciserte japanske imperialistenes framferd oppsto såleis det første arnested for krigen i Det fjerne østen.

Den økonomiske krisen skjerpet kapitalismens motsetninger ikke bare i Det fjerne østen. Den skjerpet dem også i Europa. Den langvarige krise i industrien og landbruket, den veldige ar­beidsløshet og den tiltakende utryggheten for de eiendomsløse klasser forsterket utilfredsheten hos arbeiderne og bøndene. Utilfredsheten slo over i revolusjonær forbitrelse hos arbeiderklas­sen. Utilfredsheten ble særlig sterk i Tyskland, et land som var økonomisk utmattet gjennom krigen, gjennom erstatningsbetalingene til de engelske og franske seierherrer og gjennom den økonomiske krise, hvor arbeiderklassen måtte bære både sitt eget borgerskaps og det utenlandske, det engelsk-franske borgerskaps åk. Et talende vitnesbyrd om dette var de 6 millioner

stemmer som det tyske kommunistiske parti fikk ved de siste valg til riksdagen før fascistene kom til makten. Det tyske bor­gerskap så at de borgerlig-demokratiske friheter som var blitt opprettholdt i Tyskland, kunne spille det et slemt puss, at arbei­derklassen kunne utnytte disse frihetene til å utvikle den revolu­sjonære bevegelse. Derfor kom det til den slutning at for å bevare borgerskapets makt i Tyskland, fans det bare ett middel — å til­intetgjøre de borgerlige friheter, redusere parlamentet (riks­dagen) til ingenting og opprette et terroristisk borgerlig-nasjonalistisk diktatur, i stand til å slå ned arbeiderklassen og finne seg en basis blant de småborgerlige masser, som var behersket av revansjestemninger. Og det ga makten til det fascistiske parti — som for å bedra folket kalte seg det nasjonalsosialistiske parti da borgerskapet meget vel visste at det fascistiske parti for det første er den mest reaksjonære og overfor arbeiderklassen mest fiendtlige del av det imperialistiske borgerskap, og for det annet det mest revansjelystne parti, i stand til å trekke med seg millionmassene i det nasjonalistisk innstilte småborgerskap. Til dette ble det hjulpet av arbeiderklassens forrædere — det tyske sosial­demokratiets ledere, som gjennom sin kompromisspolitikk hadde ryddet veien for fascismen.

Slik var de forhold som var utslagsgivende for at de tyske fascister kom til makten i 1933.

I sin analyse av hendingene i Tyskland sa kamerat Stalin i sitt beretningsforedrag på partiets 17. kongress:

«En må ikke betrakte fascismens seier i Tyskland bare som et tegn på svakheten i arbeiderklassen og som en* følge av forræderiet mot arbeiderklassen som sosialdemokratiet gjorde seg skyldig i — dette som åpnet veien for fascismen. En må også se den som et tegn på at borgerskapet ikke lenger er i stand til å utøve sitt herredømme ved parlamentaris­mens og det borgerlige demokratis gamle metoder, og at det ut fra dette er tvunget til å gripe til terroristiske metoder i indrepolitikken…» (Stalin, «Spørsmål i leninismen?», kap. «Beretning på partiets 17. kongress om arbeidet i sentral­komitéen for SUKP(b)», avsn. I, 2.)

Sin innenrikspolitikk innledet de tyske fascistene med å sette riksdagen i brann, med bestialsk å undertrykke arbeiderklassen, med å knuse arbeiderklassens organisasjoner, med å tilintetgjøre de borgerlig-demokratiske friheter. Sin utenrikspolitikk innledet de med å gå ut av Folkeforbundet og med åpent å forberede til krig for en voldelig revisjon av de europeiske staters grenser til fordel for Tyskland.

På grunn av de tyske fascisters framferd dannet det seg såleis i Europas sentrum det annet arnested for krigen.

Selvsagt kunne Sovjetunionen ikke se bort fra en slik alvorlig kjensgjerning. Og det begynte å følge begivenhetenes gang i Vesten med skjerpet oppmerksomhet og forsterket landets for­svarsevne ved dets grenser i vest.

2. Fra den politikk som tok sikte på å begrense kulak-elementene, til den politikk som gikk ut på å likvidere kulakene som klasse. Kampen mot forvrengningene av partiets politikk i kollektivbrukbevegelsen. Offensiven mot de kapitalistiske elementer over hele fronten. Partiets 16. kongress.

Den masseinntreden av bøndene i kollektivbrukene som gikk for seg i 1929—30 var et resultat av hele det foregående ar­beid fra partiets og regjeringens side. Veksten i den sosialistiske industri, som hadde begynt med masseframstilling av traktorer og maskiner for landbruket; den besluttsomme kamp mot ku­lakene under kampanjene i 1928 og 1929 for å skaffe kornet fram; veksten i landbrukskooperasjonen, som litt etter litt vente bøndene til kollektiv drift; de gode erfaringer fra de første kol­lektivbruk og sovjetbruk — alt dette forberedte overgangen til den kompakte kollektivisering, til at bøndene i hele landsbyer, distrikter og kretser trådte inn i kollektivbrukene.

Overgangen til den kompakte kollektivisering foregikk ikke på den måten at hovedmassen av bøndene ganske enkelt og fre­delig trådte inn i kollektivbrukene, men som en massekamp fra bøndenes side mot kulakene. Den kompakte kollektivisering be­tydde at all jord i landsbyen gikk over til kollektivbruket, men en betydelig del av denne jorda befant seg i kulakenes hender — derfor jagde bøndene kulakene bort fra jorda, eksproprierte dem, tok fra dem buskapen og maskinene og krevde av sovjet­makten at kulakene skulle arresteres og flyttes vekk.

Den kompakte kollektivisering betydde såleis at kulakvesenet ble likvidert.

Dette var en politikk som på grunnlag av den kompakte kollektivisering førte til at kulakene som klasse ble likvidert.

På den tiden var det i Sovjetunionen allerede en tilstrekkelig materiell basis for å gjøre slutt med kulakene, bryte deres mot­stand, likvidere dem som klasse og erstatte deres produksjon med kollektivbrukenes og sovjetbrukenes produksjon .

Ennå i 1927 produserte kulakene mer enn 600 millioner pud korn, av dem leverte de omkring 130 millioner pud varekorn. Kollektivbrukene og sovjetbrukene derimot kunne i 1927 bare levere 35 millioner pud varekorn. I 1929 hadde kollektivbrukene og sovjetbrukene vokst fram til en betydelig kraft takket være det bolsjevikiske partis faste kurs mot utvikling av sovjetbrukene og kollektivbrukene og takket være framgangen i den sosialist­iske industri, som forsynte landsbygda med traktorer og land­bruksmaskiner. Allerede i det året produserte kollektivbrukene og sovjetbrukene ikke mindre enn 400 millioner pud korn, av dem leverte de allerede mer enn 130 millioner pud varekorn, det vil si mer enn kulakene i 1927. Men i 1930 skulle kollektiv­brukene og sovjetbrukene levere — og leverte virkelig — mer enn 400 millioner pud varekorn, det vil si uten sammenlikning mer enn kulakene leverte i 1927.

Såleis ga forskyvningen av klassekreftene i landets økonomiske liv og tilstedeværelsen av den materielle basis som var nødvendig for å erstatte kulakenes kornproduksjon med kollektivbrukenes og sovjetbrukenes produksjon, det bolsjevikiske parti mulighet til å gå over fra politikken å begrense kulakvesenet, til en ny politikk, til politikken å likvidere kulakene som klasse på grunnlag av den kompakte kollektivisering.

Inntil 1929 gjennomførte sovjetmakten en politikk som gikk ut på å begrense kulakvesenet. Sovjetmakten påla kulaken for­høyde skatter, krevde av ham at han skulle selge kornet sitt til staten til faste priser, begrenset kulakenes jordbruk til et be­stemt omfang gjennom loven om forpakting av jorda, begrenset størrelsen av kulakenes bruk gjennom loven om å nytte leidd arbeidskraft i det individuelle bondebruk. Men den førte ennå ikke en politikk som gikk ut på å likvidere kulakklassen, for lovene om forpakting av jorda og om leidd arbeidskraft tolererte kulakenes eksistens, og forbudet mot ekspropriering av kulakene ga en viss garanti i så måte. En slik politikk førte til at veksten av kulakklassen ble hemmet, at enkelte lag av kulakene ble for­trengt og ruinert, da de ikke holdt ut disse innskrenkningene. Men den tilintetgjorde ikke det økonomiske grunnlag for kulak­ene som klasse, den førte ikke til likvidering av kulakklassen. Dette var en politikk som gikk ut på å begrense, men ikke lik­videre kulakklassen. Den var nødvendig inntil et visst tidspunkt, så lenge kollektivbrukene og sovjetbrukene ennå var svake og ikke kunne erstatte kulakenes kornproduksjon med sin egen produksjon.

I slutten av 1929 foretok sovjetmakten i samband med vek­sten av kollektivbrukene og sovjetbrukene en brå vending fra denne politikk. Den gikk over til en politikk som betydde å lik­videre, til en politikk som betydde å tilintetgjøre kulakene som klasse. Den opphevde lovene om forpakting av jorda og om leidd arbeidskraft, og tok såleis fra kulakene både jorda og lønns­arbeiderne. Den opphevde forbudet mot ekspropriering av ku­lakene. Den tillot bøndene å beslaglegge kveget, maskinene og annet inventar hos kulakene til fordel for kollektivbrukene. Ku­lakene ble ekspropriert. De ble ekspropriert liksom kapitalistene ble ekspropriert i 1918 på industriens område, men med den forskjell at kulakenes produksjonsmidler denne gang ikke gikk over i statens hender, men i de forente bønders hender, i kollek­tivbrukenes hender.

Dette var en overmåte dyptgående revolusjonær omveltning, et sprang fra samfunnets gamle kvalitative tilstand til en ny kva­litativ tilstand, en omveltning som i sine følger må likestilles med den revolusjonære omveltning i oktober 1917.

Det særegne ved denne revolusjon besto i at den ble gjen­nomført ovenfra, etter initiativ av statsmakten, med direkte støtte nedenfra, fra bøndenes millionmasser, som kjempet mot kulakåket og for et fritt liv i kollektivbrukene.

Denne revolusjon løste med ett slag tre grunnspørsmål i den sosialistiske oppbygging:

a) den likviderte den tallrikeste utbytterklasse i vårt land, kulakenes klasse, bolverket for restaurering av kapitalismen;

b) den førte den tallrikeste arbeidende klasse i vårt land, bondeklassen, over fra det individuelle bruk, som avler kapitalisme, til det samfunnsmessige, kollektive, sosialistiske bruk;

c) den ga sovjetmakten en sosialistisk basis på det bredeste og mest livsviktige, men også mest tilbakeliggende område av folkehusholdningen — i landbruket.

Dermed ble de siste kilder til restaurering av kapitalismen in­nenfor landet tilintetgjort og samtidig ble det skapt nye, avgjø­rende vilkår som var nødvendige for å bygge opp den sosialist­iske folkehusholdningen.

Da kamerat Stalin i 1929 begrunnet den politikk som betydde likvidering av kulakene som klasse og fastslo resultatene av mas­sebevegelsen blant bøndene for den kompakte kollektivisering, skrev han:

«Det «hellige prinsipp privateiendomsretten» — dette siste håpet for alle lands kapitalister som drømmer om at kapitalismen vil bli gjenopprettet i Sovjetunionen — ramler sammen og synker i grus. Bøndene, som de ser som et middel til å gjødsle jordbunnen for kapitalismen, foretar faneflukt i masseomfang bort fra «privateiendomsretten» og slår inn på kollektivismens vei, sosialismens vei. Det siste håp om å gjenopprette kapitalismen bryter sammen.» (Stalin, «Spørs­mål i Leninismen», kap. «Året med det store omsving», avsn. III.)

Den politikk som betydde likvidering av kulakene som klasse ble forankret i det historiske vedtaket sentralkomitéen for SUKP(b) gjorde den 5. januar 1930 «Om tempoet i kollektiviser­ingen og åtgjerdene for statens hjelp til kollektivbruk-oppbyggingen». Vedtaket tok i full monn omsyn til de forskjelligartede vilkår i de ymse distrikter i Sovjetunionen og til den ulike grad av forberedelse til kollektivisering som var nådd i de forskjellige områder i Sovjetunionen.

Det ble fastsatt forskjellig tempo for kollektiviseringen. Sentralkomitéen for SUKP(b) delte Sovjetunionens områder i tre grupper med omsyn til tempoet for kollektiviseringen.

I den første gruppa ble tatt med de viktigste korndistrikter, som var kommet langt med å forberede seg til kollektiviseringen og som hadde mest traktorer, mest sovjetbruk, mest erfaring i kampen mot kulakene under de kampanjer for å skaffe korn som hadde gått forut: Nordkaukas (Kuban—Don—Terek-områdene), Mellom- og Nedre Volga-området. For denne gruppa av korndistrikter ga sentralkomitéen anvisning om å avslutte kollektiviseringen i hovedsaka våren 1931.

Den andre gruppa av korndistrikter, og til den hørte Ukra­ina, Det sentrale svartejordsområde, Sibir, Ural, Kasakhstan og andre korndistrikter, kunne i hovedsaka avslutte kollektiviser­ingen våren 1932.

De øvrige distrikter, områder og republikker (Moskvaområdet, Transkaukas, de mellom-asiatiske republikker osv.) kunne trekke ut fristen for kollektiviseringen til utgangen av femårs­planen, det vil si til 1933.

Partiets sentralkomité slo fast at det i samband med det vok­sende tempo for kollektiviseringen var nødvendig enda mer å påskynde byggingen av bedrifter som produserte traktorer, kombainer, tilhengsredskaper til traktorene osv. Samtidig krevde sentralkomitéen «en energisk kamp mot tendensene til å under­vurdere hestetrekk-kraftens rolle på det nåværende stadium av kollektivbruk-bevegelsen, tendenser som fører til at hestene blir avhendet og solgt unna.»

Kreditten til kollektivbrukene for 1929—1930 ble forhøyd til det dobbelte (til 500 millioner rubler).

Det ble gitt anvisning om å sikre oppmålingen av kollektiv­brukene og om å fastsette deres grenser på statens bekostning.

I vedtaket ble det gitt en overordentlig viktig anvisning om at hovedformen for kollektivbruk-bevegelsen i den nåværende etappe er landbruksartelet, der bare de viktigste produksjons­midler kollektiviseres.

Sentralkomitéen advarte med den største bestemthet parti­organisasjonene «mot enhver «dekretering» av kollektivbruk-bevegelsen ovenfra, da dette kan skape fare for at den virkelige so­sialistiske kappestrid i organiseringen av kollektivbruk erstattes med kollektiviseringslek». (SUKP(b) i resolusjoner, del II, s. 662, russ, utg.)

Dette vedtaket av sentralkomitéen brakte klarhet i spørs­målet om hvorledes partiets nye politikk på landsbygda skulle settes ut i livet.

På grunnlag av den politikk som innebar likvidering av ku­lakene som klasse og bestemmelsen om den kompakte kollektivisering, utviklet det seg en mektig kollektivbruk-bevegelse. Bøn­dene i hele landsbyer og distrikter gikk inn i kollektivbrukene, feidde kulakene vekk og befridde seg fra kulakåket.

Men ved siden av den veldige framgangen for kollektiviser- ingen viste det seg snart også mangler i partiarbeidernes praksis, forvrengninger av partiets politikk i kollektivbruk-oppbyggingen. Trass i advarslene fra sentralkomitéen mot at en ikke skulle la seg beruse av framgangen for kollektiviseringen, begynte man­ge partiarbeidere å forsere kollektiviseringen kunstig uten å ta omsyn til de betingelser som fulgte av sted og tid, uten å ta om­syn til i hvilken grad bøndene var forberedt på å tre inn i kol­lektivbrukene.

Det viste seg at prinsippet om frivillighet i kollektivbruk- oppbyggingen ble krenket. I en rekke distrikter ble frivilligheten erstattet av tvang til å tre inn i kollektivbrukene under trusel om ekspropriering av kulakene, tap av stemmeretten osv.

Istedenfor et forberedende arbeid og en tålmodig opplys­ningsvirksomhet om grunnlaget for partiets politikk på kollektiviseringens område ble det i en rekke distrikter gjennom diktat ovenfra på en byråkratisk embetsmessig måte anført oppblåste tall om angivelig opprettede kollektivbruk, og prosentsatsen for kollektiviseringen ble kunstig skrudd opp.

Stikk i strid med sentralkomitéens anvisninger om at det vik­tigste ledd i kollektivbruk-bevegelsen er landbruksartelet, der bare de viktigste produksjonsmidler sosialiseres, sprang de på en rekke steder tåpelig over artelet og til kommunen, sosialiserte be­boelseshus, melkekuer og småkveg til eget bruk, fjørkre osv.

Beruset av kollektiviseringens første resultater, brøt de le­dende funksjonærer i noen områder de direkte anvisninger fra sentralkomitéen om tempoet i og fristene for kollektiviseringen. Moskvaområdet begynte i sin jakt etter oppblåste tall å orien­tere sine tillitsmenn på å avslutte kollektiviseringen våren 1930, skjønt de hadde ikke mindre enn tre år (slutten av 1932) til sin rådighet. En enda grovere krenkelse gjorde en seg skyldig i i Transkaukas og Mellom-Asia.

Kulakene og deres hjelpesmenn utnyttet disse overdrivelsene til provokatoriske formål og opptrådte med forslag om å orga­nisere kommuner istedenfor landbruksarteler, om øyeblikkelig å sosialisere beboelseshusene, småfe og fjørkre. Samtidig drev ku­lakene agitasjon for å slakte buskapen før en trådte inn i kol­lektivbrukene og søkte å overbevise bøndene om at i kollektiv­bruket ville buskapen «likevel bli tatt fra dem». Klassefienden regnet med at de overdrivelser og feil som ble begått av de sted­lige organisasjoner under kollektiviseringen, ville forbitre bøn­dene og framkalle revolter mot sovjetmakten.

Som følge av de feil som partiorganisasjonene gjorde og de direkte provokatoriske handlinger fra klassefiendens side, viste det seg i annen halvdel av februar 1930 — på bakgrunn av en utvilsom alminnelig framgang for kollektiviseringen — i en rekke distrikter farlige tegn på alvorlig misnøye blant bøndene. Hist og her lyktes det kulakene og deres agenter til og med å oppvigle bøndene til direkte sovjetfiendtlige handlinger.

Partiets sentralkomité, som hadde fått en rekke alarmsignaler om forvrengninger av partiets linje, forvrengninger som truet med å ødelegge kollektiviseringen, begynte straks å rette på sakene, begynte å bringe partikadrene inn på en vei som førte til den hurtigst mulige korrigering av de feil som var begått. Den 2. mars 1930 ble det etter beslutning av sentralkomitéen offentliggjort en artikkel av kamerat Stalin «Svimmel av fram­gang». I denne artikkel ble det rettet en advarsel til alle dem som beruset av framgangen for kollektiviseringen forfalt til grove feil og avvek fra partilinjen, til alle dem som hadde forsøkt å øve påtrykk hos bøndene med administrative åtgjerder for å lede dem over på kollektivbrukenes vei. I artikkelen ble prinsippet om frivilligheten i kollektivbruk-oppbyggingen understreket med alt ettertrykk, og det ble henvist til nødvendigheten av å ta i betraktning de forskjelligartede betingelser i de ymse distrikter

i Sovjetunionen når en fastsatte tempoet og metodene for kollektiviseringen. Kamerat Stalin minte om at det viktigste ledd i kollektivbruk-bevegelsen er landbruksartelet, der bare de vik­tigste produksjonsmidler er sosialisert, først og fremst kornavlen, mens jordstykket omkring huset, beboelseshusene, en del av mel­kekuene, småfeet, fjørkreet osv. ikke sosialiseres.

Kamerat Stalins artikkel hadde den største politiske betyd­ning. Denne artikkelen hjalp partiorganisasjonene til å rette på sine feil og rettet det kraftigste slag mot sovjetmaktens fiender, som hadde håpet at det som følge av overdrivelsene ville lykkes dem å reise bøndene mot sovjetmakten. De brede masser av bøn­dene ble overbevist om at det bolsjevikiske partis linje ikke har noe til felles med de tåpelige «venstre»-overdrivelser, som ble be­gått på forskjellige steder. Artikkelen hadde en beroligende virk­ning på bondemassene.

For å fullføre det arbeid som var begynt gjennom kamerat Stalins artikkel med å rette på overdrivelsene og feilene, besluttet sentralkomitéen for SUKP(b) enda en gang å rette et slag mot disse feilene, og offentliggjorde 15. mars 1930 vedtaket «Om kampen mot forvrengningene av partiets linje i kollektivbruk- bevegelsen.»

I dette vedtaket ble det gitt en inngående analyse av de feil som var gjort og som var resultat av en avvikelse fra partiets lenin-stalinske linje, resultat av et direkte brudd på partiets direktiver.

Sentralkomitéen pekte på at «venstre»-overdrivelsenes praksis var en direkte hjelp for klassefienden.

Sentralkomitéen foreslo: «Tillitsmenn, som ikke evner eller ikke ønsker å føre en besluttsom kamp mot forvrengningene av partiets linje, skal avsettes fra sine poster og erstattes med andre.» (SUKP(b) i resolusjoner, del II, s. .663, russisk utg.)

Sentralkomitéen fornyet ledelsen for noen distrikts- og regi- onsorganisasjoner (Moskvadistriktet, Transkaukas), som hadde begått politiske feil og ikke forstått å korrigere dem.

Den 3. april 1930 ble kamerat Stalins artikkel «Svar til kame­ratene kollektivbrukerne» offentliggjort. I den påviste han roten til feilene i bondespørsmålet og hovedfeilene i kollektivbruk- bevegelsen: at den mellomstore bonden ble uriktig behandlet, at det leninske prinsipp om frivilligheten ved oppbyggingen av kol­lektivbrukene ble krenket, at det leninske prinsipp om å ta omsyn til de ulike vilkår i de ymse distrikter i Sovjetunionen ble krenket og at en sprang over artelformen direkte inn i kommunen.

Som resultat av alle disse åtgjerder oppnådde partiet å gjøre slutt på overdrivelsen som de stedlige tillitsmenn i en rekke distrikter hadde gjort.

Det trengtes den største fasthet fra sentralkomitéens side og evne til å gå mot strømmen, for i tide å bringe på rett vei en be­tydelig del av partikadrene, den del som beruset av resultatene hodekulls hadde ramlet av og havnet på siden av partiets linje.

Partiet oppnådde at forvrengningene av partiets linje i kollektivbruk-bevegelsen ble utryddet.

På dette grunnlaget ble framgangen i kollektivbruk-bevegelsen forankret.

På dette grunnlaget ble det skapt en grobunn for en ny mektig vekst i kollektivbruk-bevegelsen.

Inntil partiet gikk over til den politikk som betydde likvi­dering av kulakene som klasse, ble det ført en alvorlig offensiv mot de kapitalistiske elementer med det mål å likvidere dem hovedsakelig i byen, på industriens område. Landbruket, lands­bygda sto foreløpig tilbake for industrien, for byen. Som følge av dette hadde offensiven en ensidig, en ufullstendig, ikke almin­nelig karakter. Men nå, da tilbakeliggenlieten på landsbygda be­gynte å tilhøre fortiden, da bøndenes kamp for å likvidere kulakklassen trådte fram med full klarhet og partiet gikk over til en politikk som innebar likvidering av kulakklassen, fikk offen­siven mot de kapitalistiske elementer en alminnelig karakter, den ensidige offensiv gikk over til en offensiv på hele fronten. På det tidspunkt da partiets 16. kongress ble innkalt, utfoldet den alminnelige offensiv mot de kapitalistiske elementer seg allerede over hele linjen.

Partiets 16. kongress trådte sammen den 26. juni 1930. På kongressen deltok 1268 delegerte med besluttende stemme og 891 med rådgivende stemme; de representerte 1 260 874 partimedlem­mer og 711 609 kandidater.

Partiets 16. kongress gikk inn i partiets historie som «kon­gressen for sosialismens brede offensiv på hele fronten, for likvi­deringen av kulakene som klasse og gjennomføringen av den kom­pakte kollektivisering». (Stalin.)

I sentralkomitéens politiske beretning påviste kamerat Stalin hvilke store seirer det bolsjevikiske parti hadde vunnet under utviklingen av den sosialistiske offensiv.

På den sosialistiske industrialiserings område var det oppnådd at industriens andel i folkehusholdningens bruttoproduksjon allerede lå over landbrukets andel. I regnskapsåret 1929—30 ut­gjorde industriens andel allerede ikke mindre enn 53 prosent av

hele folkehusholdningens bruttoproduksjon, mens landbrukets andel utgjorde om lag 47 prosent.

På den tid den 15. kongress ble holdt, i 1926—27, hadde brutto­produksjonen i hele industrien i alt bare nådd 102,5 prosent av førkrigsnivået, mens den på den tid den 16. kongress ble holdt, det vil si i 1929—30, hadde nådd om lag 180 prosent av førkrigs­nivået.

Tungindustrien — produksjonen av produksjonsmidler, ma­skinindustrien — ble stadig mer styrket.

«…. Vi står umiddelbart foran landets forvandling fra et jordburksland til et industriland», erklærte kamerat Sta­lin under stormende bifall fra hele kongressen.

Men, erklærte kamerat Stalin, det høye tempo i utviklingen av industrien må ikke forveksles med nivået for industriens utvikling. Trass i det enestående tempo i utviklingen av den sosialistiske industri ligger vi med omsyn til nivået for indu­striens utvikling framleis meget langt tilbake for de ledende kapi­talistiske land. Det var tilfelle med produksjonen av elektrisk energi trass i den kolossale framgang i elektrifiseringen i Sovjetunionen. Det var tilfelle med produksjonen av metall. Pro­duksjonen av råjern i Sovjetunionen skulle ifølge planen i slut­ten av 1929—30 utgjøre 5,5 millioner tonn, mens utvinningen av råjern i Tyskland i 1929 utgjorde 13,4 millioner tonn, i Frank­rike 10,45 millioner tonn. For på kortest mulig tid å gjøre slutt på vår teknisk-økonomiske tilbakeliggenhet var det nødvendig å påskynde utviklingstempoet i vår industri enda mer, var det nødvendig å føre den mest energiske kamp mot opportunistene, som søkte å sette ned utviklingstempoet i den sosialistiske industri.

«… Folk, som prater om nødvendigheten av å senke utviklingstempoet i vår industri, er fiender av sosialismen og agenter for våre klassefiender,» understreket kamerat Stalin. («Sentralkomitéens politiske beretning til SUKP(b)s 16. kon­gress».)

Etter den framgangsrike oppfyllelse og overoppfyllelse av planen for det første år av den første femårsplan oppsto blant massene parolen «oppfyllelse av femårsplanen på fire år». I en rekke av de førende grener av industrien (olje og torvindustrien, alminnelige maskinbygging, bygging av landbruksmaskiner, den elektrotekniske industri) gikk oppfyllelsen av planen så godt, at det til og med var mulig å gjennomføre programmet for fem­årsplanen i disse grener på toogethalvt til tre år. Dette bekreftet at parolen «femårsplanen på fire år» var fullstendig realiserbar, og avslørte opportunismen hos skeptikerne som hadde tvilt på at det var mulig å virkeliggjøre den.

Den 16. kongress ga partiets sentralkomité i oppdrag «også i framtiden å sikre et bolsjevikisk kamptempo i den sosialistiske oppbygging og oppnå en virkelig oppfyllelse av femårsplanen på fire år.»

På den tid partiets 16. kongress ble holdt, var det oppnådd en veldig omveltning i utviklingen av landbruket i Sovjetunionen. De brede masser av bøndene hadde vendt seg til sosialismen. Den 1. mai 1930 omfattet kollektiviseringen i de viktigste korndistrikter i overskuddsområdene 40—50 prosent av bondebrukene (istedenfor 2—3 prosent våren 1928). Kollektivbrukenes tilsådde areal utgjorde 36 millioner hektar.

Såleis ble det forhøyede program, som var bestemt i sentral­komiteens vedtak av 5. januar 1930 (30 millioner hektar), over- oppfylt. Og femårsprograrømet for kollektivbruks-oppbyggingen var i løpet av to år allerede oppfylt til mer enn 150 prosent.

Kollektivbrukenes vareproduksjon vokste på tre år til mer enn det førtidobbelte. Allerede i 1930 fikk staten fra kollektiv-brukene, bortsett fra sovjetbrukene, mer enn halvparten av hele pro­duksjonen av varekorn i landet.

Dette betydde at landbrukets skjebne fra nå av ikke ville bli bestemt av de individuelle bondebruk, men av kollektivbrukene og sovjetbrukene.

Mens sovjetmakten inntil bøndenes masseinntreden i kollek­tivbrukene hovedsakelig hadde støttet seg på den sosialistiske industri, støttet den seg fra nå av også på den hurtig voksende sosialistiske sektor i landbruket, på kollektivbrukene og sovjet­brukene.

Kollektivbøndene ble, som partiets 16. kongress påviste i et av sine vedtak, en «virkelig og fast støtte for sovjetmakten».

3. Innstilling på rekonstruksjon av alle folkehusholdningens grener. Teknikkens rolle. Den videre vekst i kollektivbruk- bevegelsen. De politiske avdelinger ved maskin- og traktor- stasjonene. Resultatene av femårsplanens oppfyllelse på fire år. Sosialismens seier på hele fronten. Partiets 17. kongress.

Etter at det var blitt klart at tungindustrien og særlig maskinbyggingen ikke bare var skapt og befestet, men også utviklet seg videre i temmelig hurtig tempo, reiste den aktuelle oppgaven seg for partiet å rekonstruere alle grener av folkehusholdningen på basis av den nye, moderne teknikk. Det gjaldt å gi brenselindustrien, metallurgien, lettindustrien, levnetsmiddelindustricn, tre­industrien, krigsindustrien, transportvesenet og landbruket en ny, moderne teknikk, nye verktøymaskiner, nye maskiner. Som folge av den kolossale vekst i etterspørselen etter landbrukspro­dukter og industrivarer var det nødvendig å fordoble, tredoble produksjonsytelsen i alle folkebusholdningens grener. Men det var umulig å oppnå dette uten å forsyne bedriftene og fabrikkene, sovjetbrukene og kollektivbrukene med ny, moderne utrustning i tilstrekkelig mengde, for den gamle utrustningen var ikke i stand til å sikre en slik produksjonsøking.

Uten rekonstruksjon av de viktigste grener av folkehusholdningen var det umulig å tilfredsstille de nye, stadig voksende be­hov i landet og dets folkehusholdning.

Uten en rekonstruksjon var det umulig å fullføre sosialis­mens offensiv på hele fronten, for de kapitalistiske elementer i by og på land måtte en slå og tilintetgjøre ikke bare gjennom den nye organisering av arbeidet og eiendommen, men også ved en ny teknikk, ved vår tekniske overlegenhet.

Uten rekonstruksjon var det umulig i teknisk-økonomisk hen­seende å nå igjen og gå forbi de ledende kapitalistiske land, for selv om Sovjetunionen med omsyn til utviklingstempoet i indu­strien lå foran de kapitalistiske land, så lå Sovjetunionen med om­syn til utviklingsnivået i industrien, med omsyn til den fram­stilte produksjonsmengde framleis betydelig etter dem.

For å gjøre ende på denne tilbakeliggenheten var det nød­vendig å forsyne hele vår folkehusholdning med en ny teknikk, var det nødvendig å rekonstruere alle folkebusholdningens gre­ner på grunnlag av en ny, moderne teknikk.

Teknikken fikk såleis avgjørende betydning.

Hindringen på dette område lå ikke så meget i mangelen på nye maskiner og verktøymaskiner — for maskinindustrien hadde mulighet til å levere ny utrustning — som i den uriktige inn­stilling til teknikken våre økonomiske ledere hadde, i under­vurderingen av teknikkens rolle i rekonstruksjonsperioden, i ringeakten for teknikken. Våre funksjonærer på det økonomiske område mente at teknikken var en sak som angikk «spesialistene», en annen rangs sak, som kunne overlates til de «borgerlige spe­sialister», at de kommunistiske funksjonærer på det økonomiske område ikke var forpliktet til å blande seg inn i produksjons­teknikken, at de ikke skulle beskjeftige seg med teknikken, men med en viktigere sak, nemlig med den «alminnelige» ledelse av produksjonen.

De borgerlige «spesialister» fikk såleis lov til å skalte og valte med produksjonen, mens de kommunistiske økonomiske ledere forbeholdt seg den «alminnelige» ledelse, undertegning av pa­pirer.

Det trengs ikke noe bevis for at med en slik innstilling måtte den «alminnelige» ledelse utarte til prat om ledelse «i sin almin­nelighet» og til en nytteløs undertegning av papirer, en papir­mølle.

Det er klart at vi med en slik ringeakt for teknikken fra de kommunistiske økonomiske lederes side aldri hadde kunnet ta igjen, langt mindre gå forbi de ledende kapitalistiske land. En slik innstilling til teknikken, og det til og med i rekonstruk­sjons perioden, måtte føre til at vårt land ble dømt til tilbakeliggenhet og vårt utviklingstempo til å synke. I virkeligheten dek­ket, maskerte en slik innstilling til teknikkken et skjult ønske hos en del av de kommunistiske økonomiske ledere om å sette ned utviklingstempoet i industrien, senke det og skape en «rolig atmosfære» for seg selv, idet de veltet ansvaret for produksjonen over på spesialistene.

Det var nødvendig å få de kommunistiske økonomiske ledere til å vende sin oppmerksomhet mot teknikken, vekke interessen for teknikken hos dem, vise dem at å mestre den nye teknikk er en livsviktig sak for de bolsjevikiske økonomiske ledere, at hvis vi ikke mestrer den nye teknikken, risikerer vi å dømme vårt fedreland til tilbakeliggenhet, til et usselt tilvære.

Dette var en oppgave som måtte løses hvis en skulle kunne gå framover.

En overordentlig stor rolle for løsningen av dette spørsmålet spilte kamerat Stalins tale på den første konferanse av funksjo­nærer i industrien i februar 1931.

«Av og til spørres det,» sa kamerat Stalin i talen sin, «om vi ikke kunne senke tempoet, bremse bevegelsen en del. Nei, det kan en ikke, kamerater! Tempoet må ikke settes ned! . . . Å senke tempoet betyr å bli liggende etter. Og de som sak­ker akterut blir slått. Men vi vil ikke være de som blir slått. Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått fordi det var tilbakeliggende. Det ble slått av de mongolske khaner. Det ble slått av de tyrkiske beyer. Det ble slått av de svenske feudalherrer. Det ble slått av de polsk-litauiske paner. Det ble slått av de engelske og franske kapitalister. Det ble slått av de japanske baroner. Det ble slått av alle fordi det var tilbakeliggende . . .

Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det eller også blir vi knust . . .

På maksimum ti år må vi legge bak oss den distansen som vi ligger etter sammenliknet med de framskredne kapitalististiske land. Vi har alle «objektive» muligheter til å greie dette. Det som mangler er bare evnen til å utnytte disse mulig­hetene riktig. Men dette avhenger av oss. Bare av oss! Det er på tide at vi lærer å utnytte disse mulighetene. Det er på tide at det blir endskap på det råtne standpunkt som vil ikke-innblanding i produksjonen. Det er på tide å tilegne seg en annen, en ny innstilling som er i samsvar med den perioden som vi nå er inne i: å blande seg inn i alt. Er du direktør for en bedrift, så bland deg opp i alle saker, treng inn i alle enkeltheter, la ingenting gå hus forbi, lær og lær atter en gang. Bolsjevikene må mestre teknikken. Det er på tide at bolsjevikene selv blir spesialister. Teknikken avgjør alt i rekonstrueringsperioden …» (Stalin, «Spørsmål i leninis­men», kap. «Om bedriftsledernes oppgaver».)

Den historiske betydning av kamerat Stalins tale besto i at den gjorde slutt på ringeakten for teknikken fra de kommunist­iske bedriftslederes side, brakte de kommunistiske bedriftsledere til å vende sin oppmerksomhet mot teknikkken, innledet en ny fase i kampen for å mestre teknikken med bolsjevikenes egne krefter og lettet dermed utfoldelsen i rekonstruksjonen av folke­husholdningen.

Fra nå av forvandlet det å mestre teknikken seg fra å være et monopol for de borgerlige «spesialister» til en livsviktig sak for de bolsjevikiske bedriftsledere selv, og den foraktelige betegnelse «spesialist» forvandlet seg til en ærestitel for en bolsjevik som hadde lært seg å mestre teknikken.

Fra nå av skulle det tre fram og trådte det virkelig fram hele tropper, tusener og titusener av røde spesialister som mestret teknikken og som var i stand til å lede produksjonen.

Dette var en ny, produksjonsteknisk skolert sovjetintelligens fra arbeiderklassen og bøndene, som nå utgjør hovedkraften i vår økonomiske ledelse.

Alt dette måtte lette, og lettet også utviklingen i rekonstruk­sjonen av folkehusholdningen.

Utviklingen av rekonstruksjonen foregikk ikke bare i indu­strien og transportvesenet. Den pågikk i enda raskere tempo i landbruket. Det er også forståelig: landbruket var i mindre grad enn andre grener av folkehuslioldningen utstyrt med maskiner, og det trengte mest av alt å bli forsynt med nye maskiner. Og en økende forsyning av landbruket med nye maskiner var særlig nødvendig nå, da hver måned, hver uke brakte en ny vekst i kollektivbruk-oppbyggingen, og følgelig ny etterspørsel etter tusener og atter tusener traktorer og landbruksmaskiner.

1931 brakte en ny vekst i kollektivbruk-bevegelsen. I de vik­tigste korndistrikter var allerede mer enn 80 prosent av det sam­lede antall bondebruk forent i kollektivbruk. Den kompakte kollektivisering var her allerede i hovedsaken fullendt. I de min­dre viktige korndistrikter og i distriktene som dyrker nytteplan­ter lor industrien var mer enn 50 prosent av brukene forent i kollektivbruk. 200 000 kollektivbruk og 4000 sovjetbruk tilsådde allerede to tredjedeler av hele det tilsådde areal, mens de indivi­duelle bønder tilsådde bare en tredjedel.

Dette var en veldig seier for sosialismen på landsbygda.

Men kollektivbruk-oppbyggingen utviklet seg foreløpig ikke i dybden, men i bredden, ikke i retning av en bedring av kollek­tivbrukenes og deres kadrers arbeid, men i retning av en øking i antallet av kollektivbruk og i retning av at kollektivbrukene omfattet stadig fler og fler distrikter. Denne omstendighet forklartes ved at utviklingen av kollektivbrukenes aktiv, utviklingen av kollektivbrukenes kadrer ikke holdt tritt med den tallmessige utvikling av selve kollektivbrukene. Som følge av dette ble arbei­det i kollektivbrukene ikke alltid utført tilfredsstillende, og kol­lektivbrukene selv fortsatte foreløpig å være svake, ubefestede. Styrkingen av kollektivbrukene ble også hemmet av slike kjensgjerninger som at det på landsbygda manglet tilstrekkelig utdan­nede folk som trengs i kollektivbrukene (bokholdere, bestyrere, sekretærer), og at bøndene manglet erfaring i å lede et stort, kol­lektivt bruk. I kollektivbrukene satt enkeltbønder fra i går. De hadde erfaring i å lede et bruk på små jordparseller. Men de hadde ennå ikke erfaring i å lede et stort, kollektivt bruk. Det krevdes tid for å vinne en slik erfaring.

Som følge av disse omstendigheter viste det seg i den første tid alvorlige mangler i kollektivbrukenes arbeid. Det viste seg at arbeidet i kollektivbrukene ennå var dårlig organisert, at arbeidsdisiplinen var svak. I mange kollektivbruk ble inntek­tene ikke delt etter utførte dagsverk, men etter antall munner. Ofte gikk det slik at en lathans fikk mer korn enn en flittig og ærlig kollektivbruker. I samband med disse manglene i ledelsen for kollektivbrukene sank kollektivbrukernes interesse for arbei­det, og mange gikk ikke på arbeid selv i den travleste tiden, en del av kollektivbrukenes marker ble liggende uhøstet til snøen kom, mens selve innhøstingen foregikk slurvet og førte til vel­dige tap av korn. Den manglende personlige ansvarlighet for maskinene og hestene, den manglende personlige ansvarlighet i arbeidet svekket utviklingen av kollektivbrukene og minsket deres inntekter.

Særlig dårlig var det i de distrikter der de tidligere kulaker og deres håndlangere greidde å snike seg inn i kollektivbrukene og få en eller annen post. Ikke sjelden dro de eksproprierte kulaker til et annet distrikt, der de ikke var kjente og der de snek seg inn i kollektivbrukene for å gjøre skade og drive sabotasje. Stundom trengte kulakene som følge av manglende vaktsomhet hos parti- og sovjettillitsmennene inn i kollektivbrukene også i sitt eget distrikt. Noe som gjorde det lettere for de tidligere kulaker å trenge inn i kollektivbrukene, var den omstendighet at de i kam­pen mot kollektivbrukene brått endret sin taktikk. Tidligere opp­trådte kulakene åpent mot kollektivbrukene, førte en bestialsk kamp mot aktivistene i kollektivbrukene, mot de ledende kollektivbrukere, snikmyrdet dem, satte ild på husene deres, låvene osv. Med dette ville kulakene skremme bondemassene, holde dem til­bake fra å tre inn i kollektivbrukene. Nå, da den åpne kamp mot kollektivbrukene var mislykkes, forandret de sin taktikk. De skjøt ikke lenger med rifler, men utga seg for stille, fredelige, omgjengelige, fullstendig sovjettro mennesker. Når de så først hadde trengt seg inn i kollektivbrukene, tilføydde de dem skade gjennom undergravingsarbeid. Over alt søkte de å bringe opp­løsning i kollektivbrukene innenfra, undergrave arbeidsdisiplinen i kollektivbrukene, bringe uorden i regnskaper for høstutbyttet og regnskapet med arbeidsytelsene. Kulakene satte sitt håp til å kunne ødelegge hestebestanden i kollektivbrukene og greidde også å tilintetgjøre mange hester. Kulakene smittet bevisst hes­tene med snive, skabb og andre sykdommer, lot dem være uten ethvert tilsyn osv. Kulakene gjorde traktorer og maskiner ubru­kelige.

Det lyktes å bedra kollektivbrukerne og drive sin skadegjørervirksomhet ustraffet fordi kollektivbrukene ennå var svake og uerfarne, mens kadrene i kollektivbrukene ennå ikke var tilstrek­kelig sterke.

For å gjøre slutt på kulakenes skadevirksomhet i kollektiv­brukene og påskynde styrkingen av kollektivbrukene, var det nødvendig å yte dem hurtig og effektiv hjelp med mennesker, råd og veiledning.

Slik hjelp ytte det bolsjevikiske parti kollektivbrukene.

I januar 1933 gjorde partiets sentralkomité vedtak om å or­ganisere politiske avdelinger ved maskin- og traktorstasjonene som betjener kollektivbrukene. Til hjelp for kollektivbrukene ble det sendt ut på landsbygda 17 000 partiarbeidere for å arbeide i de politiske avdelingene.

Dette var en virkningsfull hjelp.

De politiske avdelinger ved maskin- og traktorstasjonene gjen­nomførte i løpet av to år (1933 og 1934) et stort arbeid med å avskaffe manglene i arbeidet i kollektivbrukene, med å utdanne aktivister i kollektivbrukene, med å styrke kollektivbrukene og rense dem for fiendtlige, skadegjørende kulakelementer.

De politiske avdelingene løste med ære den oppgaven som var stilt dem: de styrket kollektivbrukene organisatorisk-Økonomisk, utdannet nye kadrer i kollektivbrukene, brakte den økono­miske ledelse av kollektivbrukene inn på det rette spor og høynet det politiske nivå hos massene av kollektivbrukere.

Veldig beydning for økingen av aktiviteten hos massen av kollektivbrukerne i kampen for å styrke kollektivbrukene hadde den første unionskongress av støtbrigadørene i kollektivbrukene (februar 1933) og kamerat Stalins tale på denne kongress.

Kamerat Stalin sammenliknet i sin tale det gamle brukssystem som besto på landsbygda før kollektivbrukene, med det nye kollektivbruk-systemet, og sa:

«Under det gamle systemet arbeidde hver bonde for seg. De arbeidde på fedrenes vis med gammeldags arbeidsredskap, og de arbeidde for godseierne og kapitalistene, kulakene og spekulantene — arbeidde for at andre skulle bli rike, mens de selv levde et svelteliv. Under det nye systemet arbeider bøndene i fellesskap, artelvis, med ny arbeidsredskap, trak­torer og landbruksmaskiner. De arbeider for seg selv og for kollektivbrukene sine og lever uten kapitalister og gods­eiere, kulaker og spekulanter. De arbeider for å bedre sine egne materielle og kulturelle kår fra dag til dag. (Stalin, «Spørsmål i leninismen», kap. «Tale på den første unions­kongress av støtarbeidere fra kollektivbrukene», avsn. I.)

I sin tale viste kamerat Stalin hva bøndene i virkeligheten hadde oppnådd etter at de hadde slått inn på kollektivbrukenes vei. Det bolsjevikiske parti hadde hjulpet de fattige bønders millionmasser å gå inn i kollektivbrukene og befri seg for kulakenes åk. Etter at de var trådt inn i kollektivbrukene og der hadde tatt i bruk den beste jorda og de beste produksjonsredskapene, hevde miliionmassene av de fattige bønder seg nå i kollektivbru­kene opp til de mellomstore bønders nivå, ble mennesker som satt i trygge kår, mens de tidligere hadde ført en sultetilværelse. Dette var det første skritt, det første resultat i kollektivbruk- oppbyggingen.

Det annet skritt, sa kamerat Stalin, vil bestå i å heve kollek­tivbrukerne — både de tidligere fattige bønder og de tidligere mellomstore bønder — enda høyere opp og gjøre alle kollektivbrukere til velstandsfolk, og alle kollektivbruk bolsjevikiske.

«For at kollektivbøndene skal kunne bli velstilte,» sa kamerat Stalin, «kreves det nå bare ett — at de arbeider ærlig på kollektivbruket, at de nytter traktorene og maski­nene på riktig måte, utnytter arbeidsdyrene riktig, bruker jorda på rett vis og skjøtter kollektivbrukenes eiendom med omhu.» (Samme sted, avsn. II.)

Kamerat Stalins tale trengte dypt inn i bevisstheten hos kol- lektivbrukernes millioner, ble et praktisk kampprogram for kol­lektivbrukene.

Ved slutten av 1934 var kollektivbrukene blitt en urokkelig, uovervinnelig kraft. De omfattet på denne tid allerede om lag tre fjerdedeler av alle bondebruk i hele Sovjetunionen og om lag 90 prosent av det tilsådde areal.

I 1934 arbeidde det i landbruket i Sovjetunionen allerede 281 000 traktorer og 32 000 kombainer. Vårsåingen 1934 ble gjen­nomført 15—20 dager tidligere enn i 1933, og 30—40 dager tid­ligere enn i 1932, mens planen for kornanskaffeisen ble oppfylt 3 måneder tidligere enn i 1932.

Slik hadde kollektivbrukene takket være den umåtelige store hjelp som var blitt ytt dem av partiet og arbeider- og bondestaten, konsolidert seg i de to årene.

Den trygge seier som kollektivbruksysternet hadde vunnet, og oppsvinget i landbruket i samband med den ga sovjetmakten mulighet til å oppheve kortsystemet på brød og andre produkter og innføre fri handel med levnetsmidler.

Da de politiske avdelinger ved maskin- og traktorstasjonene, som var skapt som midlertidige politiske organer, hadde løst sine oppgaver, gjorde sentralkomitéen vedtak om å omdanne de poli­tiske avdelinger ved maskin- og traktorstasjonene til vanlige partiorganer og lot dem smelte sammen med de bestående distriktskomitéer for partiet.

Alle disse resultatene, så vel på landbrukets som på industriens område, var blitt oppnådd takket være den framgangsrike gjen­nomføringen av femårsplanen.

Ved begynnelsen av 1933 ble det klart at den første femårs­plan allerede var oppfylt, at den var oppfylt før fristen, at den var oppfylt i løpet av fire år og tre måneder.

Dette var en veldig, en verdenshistorisk seier for arbeider­klassen og bøndene i Sovjetunionen.

I sitt foredrag på plenumsmøtet av partiets sentralkomité og den sentrale kontrollkommisjon i januar 1933 sammenfattet kamerat Stalin resultatene av den første femårsplan. Som det framgikk av foredraget, hadde partiet og sovjetmakten i den for­løpne periode da den første femårsplan ble oppfylt, oppnådd føl­gende hovedresultater:

a) Sovjetunionen hadde forandret seg fra et jordbruksland til et industriland, for industriproduksjonens andel i hele folke- husholdningcns produksjon hadde vokst til 70 prosent.

b) Det sosialistiske økonomiske system hadde likvidert de kapitalistiske elementer på industriens område og var blitt det eneste økonomiske system i industrien.

c) Det sosialistiske økonomiske system hadde likvidert kula­kene som klasse på landbrukets område og var blitt den hersk­ende kraft i landbruket.

d) Kollektivbruksystemet hadde avskaffet elendigheten og fat­tigdommen på landsbygda, titall av millioner bønder hadde hevd seg opp til trygge kår.

e) Det sosialistiske system i industrien hadde gjort slutt på arbeidsløsheten, hadde beholdt 8-timers arbeidsdag i en rekke produksjonsgrener og var i det overveiende flertall av bedrifter gått over til 7-timers arbeidsdag og hadde innført 6-timers ar­beidsdag i de helsefarlige bedrifter.

f) Sosialismens seier på alle områder av folkehusholdningen hadde avskaffet det ene menneskes utbytting av det annet.

Betydningen av disse resultatene av den første femårsplan be­sto framfor alt i at de for alltid befridde arbeiderne og bøndene fra utbyttingens åk og åpnet veien for alle arbeidende i Sovjet­unionen til å sikre seg et liv i velstand og kultur.

I januar 1934 trådte partiets 17. kongress sammen. På kon­gressen deltok 1225 delegerte med besluttende stemme og 736 delegerte med rådgivende stemme; de representerte 1 874 488 partimedlemmer og 935 298 kandidater.

Kongressen trakk fasiten av partiets arbeid i den perioden som var gått, framhevde den avgjørende framgang for sosialismen

i alle grener av det økonomiske og kulturelle liv og slo fast at partiets generallinje hadde seiret over hele linjen.

Partiets 17. kongress gikk inn i historien som «seierherrenes kongress».

I sitt beretningsforedrag framhevde kamerat Stalin de grunn­leggende omforminger som hadde foregått i Sovjetunionen i be­retningsperioden .

«Sovjetunionen er i denne perioden blitt omdannet i bunn og grunn og har kastet av seg preget av tilbakeliggenhet og mellomalder. Fra å være et jordbruksland er det blitt et industriland. Fra å være et land med små enkeltmannsbruk er det blitt et land med mekaniserte storforetak i landbruket. Fra å være et land der det rådde uvitenhet, analfabetisme og mangel på kultur er det blitt — rettere sagt: er det i ferd med å bli — et opplyst, kulturelt høytstående land som er dekket med et veldig nett av høyskoler, mellomskoler og grunnskoler som underviser på alle nasjonaliteters språk som fins i Sovjetunionen.» (Stalin, «Spørsmål i leninismen», kap. «Beretning på partiets 17. kongress om arbeidet i sentral­komitéen for SUKP(b)», avsn. II, norsk utg.)

Den sosialistiske industri utgjorde på denne tid allerede 99 prosent av hele industrien i landet. Det sosialistiske landbruk — kollektivbrukene og sovjetbrukene — rådde over om lag 90 prosent av hele det tilsådde areal i landet. Når det gjaldt vare- omsetningen, var de kapitalistiske elementer fullstendig fortrengt fra handelen.

Da den «nye økonomiske politikk» ble innført, sa Lenin at det i vårt land fantes elementer av fem sosialøkonomiske forma­sjoner. Den første formasjon er den patriarkalske husholdning, i betydelig grad en naturalhusholdning, det vil si en husholdning som nesten ikke driver noen handel. Den annen formasjon er vareproduksjonen i det små, flertallet av bondebrukene, som dri­ver salg av landbruksprodukter, og håndverkerne. Denne økono­miske formasjon omfattet flertallet av befolkningen i de første årene av den «nye økonomiske politikk». Den tredje formasjon er den privatøkonomiske kapitalisme, som begynte å levne opp ved begynnelsen av den «nye økonomiske politikk.» Den fjerde formasjon er statskapitalismen, hovedsakelig i form av konsesjoner, som ikke fikk noen betydelig utvikling. Den femte formasjon er sosialismen, den sosialistiske industri, som den gang ennå var svak, sovjetbrukene og kollektivbrukene, som i begyn­nelsen av den «nye økonomiske politikk» inntok en helt ubetydelig plass i folkehusholdningen, statshandelen og kooperasjo­nen, som også var svake i begynnelsen av den «nye økonomiske politikk».

Lenin pekte på at blant alle disse formasjonene måtte den sosialistiske formasjon få overtaket.

Den «nye økonomiske politikk» tok sikte på fullstendig seier for de sosialistiske formene i det økonomiske liv.

Og på den tid da partiets 17. kongress ble holdt, var dette målet allerede virkeliggjort.

«Nå kan vi si,» sa kamerat Stalin i denne sammenhengen, «at den første, tredje og fjerde sosialøkonomiske form ikke eksisterer lenger, at den annen sosialøkonomiske form er blitt trengt tilbake til underordnede posisjoner, mens den femte sosialøkonomiske form, den sosialistiske form, er den som rår uinnskrenket og som er den eneste ledende kraft innenfor folkehusholdningen som helhet.» (Samme sted, avsn. II.)

Spørsmålene om den ideologisk-politiske ledelse inntok en viktig plass i kamerat Stalins foredrag. Han minte partiet om at enda partiets fiender — opportunistene av alle avskygninger, re­presentantene for de nasjonalistiske avvikelser av alle slag — var slått, levde restene av deres ideologi framleis i hodene på enkelte medlemmer av partiet og ga seg ikke sjelden til kjenne. Restene av kapitalismen i det økonomiske liv og særlig i menneskenes be­vissthet er en gunstig grobunn for gjenopplivingen av de slagne antileninske gruppers ideologi. Menneskenes bevissthet ligger i sin utvikling tilbake for deres økonomiske stilling. Derfor blir restene av de borgerlige oppfatninger liggende igjen i menneske­nes hoder og vil fortsatt holde seg der, enda kapitalismen allerede er likvidert i det økonomiske liv. I denne sammenheng må en ta i betraktning at den kapitalistiske omverden, som en må holde kruttet tørt mot, søker å blåse liv i og understøtte disse restene.

Kamerat Stalin kom blant annet inn på restene av kapitalis­men i menneskenes bevissthet på det nasjonale spørsmåls område, der de er særlig seiglivet. Bolsjevikenes parti kjempet på to fron­ter — så vel mot avvikelsen i retning av storrussisk sjåvinisme, som mot avvikelsen i retning av lokal nasjonalisme. I en rekke republikker (Ukraina, Bjelorussland og andre) hadde partiorga­nisasjonene svekket kampen mot den lokale nasjonalisme, gitt denne høve til å vokse i den grad at den sluttet seg sammen med fiendtlige krefter, sluttet seg sammen med intervensjonsmakerne og ble en fare for staten. På spørsmålet om hvilken avvikelse i det nasjonale spørsmål som var hovedfaren, svarte kamerat Stalin:

«Hovedfaren ligger i den avvikelse som en har opphørt å kjempe imot og på den måten har latt vokse til å bli en fare for staten.» (Samme sted, avsn. II, 1.)

Kamerat Stalin oppfordret partiet til å forsterke det ideologisk- politiske arbeid, systematisk avsløre ideologien og restene av ide­ologien til de fiendtlige klassene og til strømninger som er fiendt­lige mot leninismen.

Kamerat Stalin pekte videre i sitt foredrag på at det å fatte riktige vedtak i seg selv ennå ikke sikrer et heldig utfall av saken. For å sikre et heldig utfall av saken er det nødvendig å stille de mennesker, som er i stand til å føre de ledende orga­ners vedtak ut i livet, på rett plass og organisere kontrollen med gjennomføringen av disse vedtakene. Uten disse orga­nisatoriske åtgjerdene risikerer vedtakene å bli papirbeslutninger, som er løsrevet fra livet. Her viste kamerat Stalin til den kjente sats av Lenin om at hovedsaka i det organisatoriske arbeid er utvalget av menneskene og kontrollen med gjennomføringen. I samband med dette understreket Stalin at kløften mellom de vedtak som er fattet og det organisatoriske arbeid med å gjen­nomføre vedtakene, med å kontrollere gjennomføringen av disse vedtakene er hovedondet i vårt praktiske arbeid.

For å forberede kontrollen med gjennomføringen av partiets og regjeringens vedtak, opprettet partiets 17. kongress Kommi­sjonen for partikontroll ved SUKP (b)s sentralkomité og Kommi­sjonen for sovjetkontroll ved Folkekommissærenes råd i Sovjet­unionen — som kom i stedet for den sentrale kontrollkommisjon, arbeider- og bondeinspeksjonen, den som allerede hadde fullført sine oppgaver siden den 12. partikongress.

Kamerat Stalin formulerte de organisatoriske oppgaver for partiet i den nye etappe slik:

1) Å bringe vårt organisatoriske arbeid i samsvar med de krav som stilles av partiets politiske linje;

2) å heve den organisatoriske ledelse opp til den politiske ledelses nivå;

3) å oppnå at den organisatoriske ledelse fullstendig sikrer at partiets politiske paroler og beslutninger blir gjennomført.

I slutten av sitt foredrag minte kamerat Stalin om at skjønt sosialismens resultater er store, framkaller en følelse av berettiget stolthet, må en likevel ikke la seg beruse av de resultater som er nådd, en må ikke bli «hovmodig» og la seg dysse i søvn.

«En skal altså ikke dysse partiet i søvn, men utvikle årvå­kenheten i partiet, ikke la det sovne inn, men holde det i kampberedskap, ikke avvæpne det, men bevæpne det, ikke demobilisere det, men holde det i mobiliseringstilstand for å virkeliggjøre den annen femårsplan.» (Samme sted, avsn. III,2.)

Den 17. kongress hørte foredrag av kameratene Molotov og Kuibysjev om den annen femårsplan for utviklingen av folkehusholdningen. Oppgavene for den annen femårsplan var enda mer storstilte enn oppgavene for den første femårsplan. Ved slutten av den annen femårsplan, i 1937, skulle industrien være vokst til om lag det åttedobbelte sammenliknet med førkrigsnivået. Omfanget av nyanlegg i hele folkehusholdningen ble i annen femårsplan fastsatt til et beløp av 133 milliarder rubler mot noe over 64 milliarder rubler i første femårsplan.

Dette kolossale omfang av nyanleggene sikret en fullstendig teknisk nyutrustning i alle grener av folkehusholdningen.

I den annen femårsplan ble mekaniseringen av landbruket i hovedsaken fullført. Traktorparkens yteevne skulle økes fra 2 1/4 million hestekrefter i 1932 til noe over 8 millioner hestekrefter i 1937. Det ble vedtatt å innføre et system av jordbrukstekniske åtgjerder i bred målestokk (riktig vekselbruk, bruk av rent så­korn, høstpløying osv.).

Det ble planlagt veldige arbeider for den tekniske rekonstruk­sjon av transport-, post- og telegrafvesenet.

Det ble trukket opp et omfattende program for den videre høyning av arbeidernes og bøndenes materielle og kulturelle nivå.

Den 17. kongress vidde stor oppmerksomhet til de organisa­toriske spørsmålene og fattet særskilte vedtak i spørsmålene om parti- og sovjetoppbyggingen i samsvar med kamerat Kaganovitsj’s foredrag. Det organisatoriske spørsmål fikk enda større betydning nå som partiets generallinje hadde seiret, etter at par­tiets politikk var blitt prøvd av selve livet, gjennom millioner arbeideres og bønders erfaring. De nye kompliserte oppgaver for den annen femårsplan krevde en høyning av kvaliteten i ar­beidet på alle områder.

«Hovedoppgavene for den annen femårsplan — endelig å likvidere de kapitalistiske elementer, overvinne kapitalis­mens rester i det økonomiske liv og menneskenes bevissthet, fullføre rekonstruksjonen av hele folkehusholdningen på den mest moderne tekniske basis, mestre den nye teknikk og lede de nye bedrifter, mekanisere landbruket og høyne dets pro­duktivitet — stiller med all skarphet spørsmålet om å høyne kvaliteten i arbeidet på alle områder, i første rekke kvali­teten i den praktisk-organisatoriske ledelse», het det i kon­gressens vedtak i de organisatoriske spørsmål. (SUKP(b) i resolusjoner, del II, s. 591, russisk utg.)

På den 17. kongress ble det vedtatt nye lover for partiet: de skiller seg fra partiets gamle lover framfor alt ved at det er inn- føydd en innledning til dem. I innledningen til lovene gis det en kort definisjon av det kommunistiske parti, en definisjon av den betydning det har for proletariatets kamp og den plass det har i systemet av organer for det proletariske diktatur. De nye lovene regner utførlig opp partimedlemmets plikter. I lovene er det innført strengere regler for opptaking i partiet og et punkt om grupper av sympatiserende. I de nye lovene er spørsmålet om den organisatoriske oppbygging av partiet mer utførlig ut­arbeidd; punktene om de tidligere particeller, grunnorganisa­sjonene, som de kalles etter partiets 17. kongress, har fått en ny formulering. En ny formulering i de nye lovene har også punk­tene om det indre partidemokrati og partidisiplinen fått.

4. Bukharinfolkene utarter til politiske dobbeltspillere. De trotskistiske dobbeltspillere utarter til en hvitegardistisk bande av mordere og spioner. Det nederdrektige mord på kamerat S. M. Kirov. Partiets åtgjerder for å forsterke bolsjevikenes vaktsomhet.

Sosialismens framgang i vårt land gledet ikke bare partiet, ikke bare arbeiderne og kollektivbrukerne. Den gledet også hele vår sovjet-intelligens, alle ærlige borgere av Sovjetunionen.

Den gledet ikke, men forbitret stadig mer restene av de slagne utbytterklasser.

Den satte medløperne til de slagne klasser, de ynkelige res­ter av bukharinfolkene og trotskistene, i raseri.

Disse herskaper verdsatte ikke arbeidernes og kollektivbrukernes landvinninger ut fra interessene til folket, som hilste hver slik landvinning med glede, men ut fra interessene til sin ynkelige

fraksjonsgruppe, som var løsrevet fra livet og tvers igjennom råtten. Da sosialismens framgang i vårt land betydde seier for partiets politikk og endelig sammenbrudd for disse herskapers politikk, begynte de — istedenfor å anerkjenne de åpenlyse kjensgjerninger og slutte opp om den felles sak — å hevne seg på par­tiet og folket for sin egen fiasko, for sin bankerott. De begynte på forbrytersk måte å skade arbeidernes og kollektivbrukernes sak, sprenge gruver, stikke i brann bedrifter, drive skadearbeid i kollektivbrukene og sovjetbrukene, for å ødelegge det som arbeiderne og kollektivbrukerne hadde oppnådd og for å framkalle misnøye med sovjetmakten i folket. Men for å bevare sin ynke­lige gruppe for avsløring og tilintetgjøring anla de en maske av hengivenhet for partiet, begynte men og mer å fjeske for partiet, smigre partiet, krype for det, mens de i virkeligheten fortsatte sitt skjulte undergravingsarbeid mot arbeiderne og bøndene.

På den 17. partikongress opptrådte Bukharin, Rykov og Tomski med angerfulle taler; de sang lovsanger over partiet og hevde de resultater det hadde nådd til skyene. Men kongressen følte at deres taler bar uoppriktighetens og dobbeltspillets stempel, for partiet krever av sine medlemmer ikke smiger og forherligelse av dets resultater, men ærlig arbeid på sosialismens front, noe som lenge ikke hadde kunnet merkes hos bukharinfolkene. Partiet så at disse herskaper i virkeligheten i sine hyklerske taler ga sine tilhengere utenfor kongressen vink, lærte dem dobbeltspill og oppfordret dem til ikke å legge ned våpnene.

På den 17. kongress opptrådte også trotskistene — Sinovjev og Kamenev — som til overmål hudflettet seg selv for sine feil og lovpriste partiet — likeledes til overmål — for dets resultater. Men kongressen kunne ikke unngå å se at så vel den avskyelige selvpisking som den motbydelig vamle lovprising av partiet ut­gjorde baksiden av disse herskapers dårlige og urolige samvittig­het. Men partiet visste ennå ikke, ante ennå ikke at samtidig som disse herskaper opptrådte på kongressen med søtladne taler, forberedte de det nederdrektige mord på S. M. Kirov.

Den 1. desember 1934 ble S. M. Kirov nederdrektig myrdet med et revolverskudd i Smolny i Leningrad.

Morderen som ble grepet på åstedet for forbrytelsen, viste seg å være medlem av en kontrarevolusjonær illegal gruppe, som var blitt organisert av noen deltakere i den sovjetfiendtlige sinovjev- gruppe i Leningrad.

Mordet på S. M. Kirov, partiets yndling og arbeiderklassens yndling, framkalte en veldig harme og den dypeste sorg hos det arbeidende folk i vårt land.

Undersøking viste at det i 1933—34 i Leningrad av tidligere deltakere i den sinovjevske opposisjon var blitt dannet en illegal kontrarevolusjonær terroristisk gruppe med det såkalte «Leningrad-sentrum» i spissen. Denne gruppa hadde satt seg som mål å myrde lederne for det kommunistiske parti. Som det første offer var utsett S. M. Kirov. Av utsagnene fra deltakerne i denne kontrarevolusjonære gruppe gikk det fram at de sto i forbindelse med representanter for utenlandske kapitalistiske stater og fikk penger fra dem.

De avslørte deltakere i denne organisasjon ble av militærkollegiet ved Sovjetunionens Høyesterett dømt til høyeste straff, til døden ved skyting.

Kort tid etter ble det konstatert at det eksisterte et illegalt kontrarevolusjonært «Moskva-sentrum». Undersøkingen og retts­forhandlingene klarla den skjendige rolle som Sinovjev, Kame­nev, Jevdokimov og andre ledere for denne organisasjonen hadde spilt ved å oppelske terroristiske stemninger blant sine menings­feller og forberede mord på medlemmer av sentralkomitéen og sovjetregjeringen.

Dobbeltspillet og nederdrektigheten hos disse menneskene gikk så vidt at Sinovjev — en av dem som hadde organisert og inspirert mordet på S. M. Kirov, som hadde tilskyndet morderen å utføre denne misgjerningen snarest mulig — skrev en lovpris­ende nekrolog etter Kirovs død og krevde at den skulle offent­liggjøres.

Sinovjevfolkene spilte angrende i retten, men fortsatte i vir­keligheten også selv i dette øyeblikk sitt dobbeltspill. De holdt sin forbindelse med Trotski hemmelig. De holdt hemmelig at de sammen med trotskistene hadde solgt seg til de fascistiske spionasjeorganisasjoner, de holdt hemmelig sin spionasje- og skadegjørervirksomhet. Sinovjevfolkene hemmeligholdt for retten sin forbindelse med bukharinfolkene og at det eksisterte en forent trotskistisk-bukharinsk bande av leiesvenner for fascismen.

Mordet på kamerat Kirov var, som det seinere viste seg, utført av denne forente trotskistisk-bukharinske bande.

Allerede den gang, i 1935, ble det klart at sinovjevgruppen var en maskert hvitegardistisk organisasjon, som helt ut fortjente at dens medlemmer ble behandlet som hvitegardister.

Et år seinere ble det kjent at de som egentlig, direkte og vir­kelig hadde organisert mordet på Kirov og også forberedelsene til å myrde andre medlemmer av sentralkomitéen, var Trotski, Sinovjev, Kamenev og deres medskyldige. For retten ble stilt: Sinovjev, Kamenev, Bakajev, Jevdokimov, Pikel, I. N. Smirnov, Mratsjkovski, Ter-Vaganjan, Reingold og andre. Stilt overfor direkte beviser måtte forbryterne offentlig tilstå for retten at de ikke bare hadde organisert mordet på Kirov, men også forberedt mord på alle de øvrige ledere for partiet og regjeringen. Den videre undersøking slo fast at disse ryggesløse forbrytere hadde slått inn på å organisere ødeleggelseshandlinger, hadde slått inn på spio­nasjens vei. Det uhyrlige moralske og politiske forfall hos disse menneskene, den nederdrektige gemenhet og det forræderi som skjulte seg bak de hyklerske erklæringer om hengivenhet for par­tiet, ble avslørt under rettsforhandlingene, som fant sted i Moskva i 1936.

Hovedinspiratoren og organisatoren av hele denne bande av mordere og spioner var Judas Trotski. Trotskis hjelpesmenn og de som handlet etter hans kontrarevolusjonære anvisninger var Sinovjev, Kamenev og deres trotskistiske haleheng. De for­beredte nederlag for Sovjetunionen i tilfelle et overfall på den fra imperralistenes side, de var blitt tilhengere av nederlag for arbeider- og bondestaten, de var blitt foraktelige lakeier og agen­ter for de tyske og japanske fascister.

Den viktigste lære partiorganisasjonene kunne trekke av de prosessene som fant sted i anledning det nederdrektige mord på, S. M. Kirov, besto i at de måtte gjøre slutt på sin egen po­litiske blindhet, utrydde sin politiske sorgløshet og høyne sin vaktsomhet, høyne vaktsomheten hos alle partiets medlemmer.

I et brev til partiorganisasjonene, som ble sendt i samband’ med det nederdrektige mord på S. M. Kirov, ga partiets sentral­komité disse anvisningene:

a) «Det gjelder å få slutt på den opportunistiske godtroenhet som går ut fra den feilaktige antakelse at fienden an­givelig blir stadig tammere og mer harmløs. En slik antakelse er i bunn og grunn uriktig. Den er en ettervirkning av høyre- avvikelsen, hvis representanter søkte å overbevise alle og en­hver om at fiendene litt etter litt vil krype inn i sosialismen, at de til sjuende og sist vil bli virkelige sosialister. Det er ikke bolsjevikenes sak å hvile på sine laurbær og slappe av. Det er ikke godtroenhet, men vaktsomhet, en virkelig bolsjevikisk revolusjonær vaktsomhet vi trenger. En må huske at jo mer håpløs stillingen blir for fiendene, jo heller vil de gripe til det «ytterste middel», som det eneste middel for dem som er dømt til undergang i kampen mot sovjetmakten. En må huske på dette og være vaktsom.»

b) «Det gjelder å bringe undervisningen i partiets histo­rie blant partiets medlemmer opp på den nødvendige høyde, studiet av alle slags partifiendtlige grupperinger i vårt par­tis historie, deres metoder i kampen mot partiets linje, deres taktikk, og framfor alt studiet av vårt partis taktikk og me­toder i kampen mot de partifiendtlige grupperinger, av den taktikk og de metoder som har gitt vårt parti mulighet til å overvinne og tilintetgjøre disse grupperingene. Det er nød­vendig at partiets medlemmer ikke bare er kjent med hvor­dan partiet kjempet mot og overvant kadettene, de sosial­revolusjonære, mensjevikene, anarkistene, men også hvor­dan partiet kjempet og overvant trotskistene, de «demokrat­iske sentralister», «arbeideropposisjonen», sinovjevfolkene, høyreopportunistene, «høyre-venstre»-miskmasket osv. En må ikke glemme at kjennskapet til og forståelsen av vårt partis historie er det viktigste middel som trengs for helt ut å sikre den revolusjonære vaktsomhet hos partiets medlemmer.»

En veldig betydning i denne perioden hadde den utrensk­ing av snyltere og fremmedelementer i partirekkene som tok til i 1933. Men særlig fikk det betydning at det etter det nederdrek­tige mordet på Kirov ble foretatt en omhyggelig gransking av partidokumentene og at de gamle partimedlemsbøker ble byttet ut mot nye.

Før kontrollen av partidokumentene rådde det i mange parti­organisasjoner vilkårlighet og slendrian i omgangen med partimedlemsbøkene. I en rekke lokale partiorganisasjoner ble det oppdaget et fullstendig utillatelig kaos i registreringen av kom­munistene, og dette ble utnyttet av fiendene til deres nederdrek­tige formål på den måten, at de brukte partimedlemsbøkene som skalkeskjul for spionasje, skadegjørervirksomhet osv. Opptaking i partiet og utlevering av partimedlemsbøker ble av mange le­dere for partiorganisasjonene betrodd til underordnede funk­sjonærer og ofte til helt uprøvde partimedlemmer.

I en spesiell skrivelse av 13. mai 1935 til alle organisasjonene angående registreringen, utleveringen og oppbevaringen av par­timedlemsbøker, ga partiets sentralkomité anvisning om å gjen­nomføre en omhyggelig kontroll av partidokumentene i alle or­ganisasjoner, «å skape bolsjevikisk orden i vårt eget partihus». Kontrollen av partidokumentene hadde stor politisk betyd­ning. I den resolusjon som plenumsmøte av partiets sentralkomité vedtok den 25. desember 1935 om resultatene av kontrollen av partidokumentene, het det at denne kontroll var en organisa­torisk-politisk åtgjerd av den største betydning for å styrke SUKP(b)s rekker.

Etter at kontrollen og ombyttingen av partidokumentene var blitt gjennomført, begynte en igjen å ta opp nye medlemmer i partiet. I denne sammenheng krevde sentralkomitéen for SUKP(b) at det ikke skulle tas opp nye medlemmer i partiet gruppevis, men at opptakingen skulle være strengt individuell, at det skulle skje en opptaking av de «virkelig framskredne, de beste mennesker i vårt land, mennesker som er arbeiderklassens sak virkelig hengivne, framfor alt fra arbeiderklassen, men også fra bøndene og de arbeidende intellektuelle, mennesker som er blitt prøvd på forskjellige avsnitt i kampen for sosialismen».

Når nå sentralkomitéen igjen tillot opptaking av nye med­lemmer i partiet, forpliktet den samtidig partiorganisasjonene til å huske på at de fiendtlige elementer også i framtiden vil for­søke å trenge inn i SUKP(b)s rekker. Som følge av dette

«består oppgaven for hver partiorganisasjon i å høyne den bolsjevikiske vaktsomhet på alle måter, holde det leninske partis fane høyt og garantere partiet mot at fremmede, fi­endtlige og tilfeldige elementer trenger inn i dets rekker». (Vedtak av SUKP(b)s sentralkomité av 29. september 1936, «Pravda» nr. 270, 1936.)

Når det bolsjevikiske parti renset sine rekker og styrket dem, når det tilintetgjorde partiets fiender og skånselløst kjempet mot forvrengningene av partiets linje, sluttet det dermed enda fastere opp om sin sentralkomité, og under dens ledelse gikk partiet og sovjetlandet over til en ny etappe, til å fullføre oppbyggingen av det klasseløse, sosialistiske samfunn.

Kort sammendrag

I årene 1930—1934 løste bolsjevikenes parti den vanskeligste historiske oppgaven for den proletariske revolusjon etter makt­erobringen — å lede millioner av små eiendomsbesitteres bondebruk over på kollektiviseringens vei, på sosialismens vei.

At kulakene som var den tallrikeste utbytterklasse ble lik­vidert og hovedmassen av bøndene ledet over på kollektiviser­ingens vei, førte til at de siste røtter av kapitalismen i landet ble revet opp, til at sosialismen ble ført fram til full seier i land­bruket, til at sovjetmakten på landsbygda ble endelig grunnfestet.

Etter å ha vunnet over en rekke vansker av organisatorisk art, befestet kollektivbrukene seg for godt og slo inn på veien til et liv i velstand.

Som resultat av at den første femårsplan var oppfylt ble det i vårt land bygd et urokkelig fundament for den sosialistiske økonomi — en førsteklasses sosialistisk tungindustri og et me­kanisert kollektivt landbruk; arbeidsløsheten ble avskaffet, det ene menneskes utbytting av det annet ble avskaffet, og det ble skapt forutsetninger for en uavbrutt bedring av den materielle og kulturelle stilling for det arbeidende folk i vårt fedreland.

Disse kjempemessige resultatene var oppnådd av arbeiderklas­sen, kollektivbrukerne og hele det arbeidende folk i vårt land takket være partiets og regjeringens dristige, revolusjonære og kloke politikk.

Den kapitalistiske omverden, som strever etter å svekke og undergrave Sovjetunionens makt, forsterker sitt «arbeid» for å organisere bander av mordere, skadegjørere og spioner innenfor Sovjetunionen. Særlig ble denne fiendtlige virksomhet fra den kapitalistiske omverden overfor Sovjetunionen forsterket etter at fascistene kom til makten i Tyskland og Japan. I trotskistene og sinovjevfolkene vant fascismen trofaste lakeier, som drev spi­onasje, skadevirksomhet, terror og ødeleggelseshandlinger, som arbeidde for at Sovjetunionen skulle lide nederlag — for å gjen­opprette kaptalismen.

Sovjetmakten straffer med fast hånd dette menneskehetens avskum og gjør skånselløst opp med dem som de fiender av folket og forrædere mot fedrelandet de er.

Kapitel XII. Bolsjevikenes parti i kampen for fullføringen av det sosialistiske samfunns oppbygging og gjennomføringen av den nye forfatning (1935-1937)

1. Den internasjonale situasjon i årene 1935—1937. Den midler­tidige mildning av den økonomiske krise. Begynnelsen til den nye økonomiske krise. Italias anneksjon av Etiopia. Den tysk-italienske intervensjon i Spania. Japans invasjon i Sentral-China. Begynnelsen til den annen imperialistiske krig.

Den økonomiske krise som hadde begynt i de kapitalistiske land i annen halvdel av 1929, fortsatte til slutten av 1933. Der­etter stanset nedgangen i industrien, krisen gikk over til stagna­sjon, og det begynte så en viss oppliving i industrien, et visst opp­sving i den. Men dette oppsvinget var ikke et slikt oppsving som følges av oppblomstring i industrien på en ny, høyere basis. Verdenskapitalismens industri kunne ikke engang heve seg til ni­vået av 1929, den nådde i midten av 1937 bare 95—96 prosent av dette nivå. Og i annen halvdel av 1937 begynte allerede en ny økonomisk krise, som særlig omfattet De forente stater. Ved slut­ten av 1937 var tallet på de arbeidsløse i De forente stater på ny nådd opp i 10 millioner. Tallet på arbeidsløse begynte å øke hurtig i England.

Såleis sto de kapitalistiske land ansikt til ansikt med en ny økonomisk krise, før de ennå hadde nådd å komme seg etter slag­ene fra den økonomiske krisen de nettopp hadde vært oppe i.

Denne omstendighet førte til at motsetningene mellom de imperialistiske land, liksom også mellom borgerskapet og prole­tariatet, ble enda mer skjerpet. I samband med dette gjorde de aggressive stater stadig sterkere forsøk på å holde seg skadesløse på bekostning av andre, svakt beskyttede land for de tap de hadde lidd som følge av den økonomiske krise i sitt eget land. Til de to alminnelig kjente aggressive stater, Tyskland og Japan, sluttet seg denne gang en tredje stat — Italia.

I 1935 overfalt det fascistiske Italia Etiopia og la det under seg. Italia overfalt Etiopia uten at det fra den «internasjonale retts» synspunkt hadde noen grunn eller foranledning til det, det overfalt Etiopia uten å erklære krig, på røvervis, slik det nå er blitt mote hos fascistene. Dette var et slag ikke bare mot Etiopia. Slaget var også rettet mot England, mot Englands sjøveier fra Europa til India, til Asia. Forsøkene fra England på å hindre Italia i å sette seg fast i Etiopia var resultatløse. For å få frie hender gikk Italia så ut av Folkeforbundet og begynte en forsert opprusting.

Såleis oppsto det et nytt krigsknutepunkt ved de korteste sjø­veiene fra Europa til Asia.

Det fascistiske Tyskland rev fredstraktaten fra Versailles i stykker ved en ensidig akt og la opp en plan for med vold å re­videre de europeiske staters grenser. De tyske fascister la ikke skjul på at de ville legge nabostatene under seg, eller i hvert fall annektere den del av disses territorium der det bodde tyskere. Denne plan går ut på først å annektere Østerrike, så å rette et slag mot Tsjekkoslovakia, så sannsynligvis mot Polen, der det også fins et sammenhengende område med tysk befolkning som grenser opp til Tyskland, og så . . . «så får en videre se».

Sommeren 1936 begynte en militær intervensjon fra Tysk­land og Italia mot den spanske republikk. Under påskudd av støtte til de- spanske fascister fikk Italia og Tyskland mulighet til i all stillhet å la sine troppeavdelinger marsjere opp på Spa­nias territorium, i ryggen på Frankrike, og sende sin flåte til de spanske farvann, omkring de Baleariske øyer og Gibraltar i sør, Atlanterhavet i vest og Biskaiabukta i nord. I begynnelsen av 1938 annekterte de tyske fascister Østerrike og satte seg såleis fast ved Donaus mellomste løp og trengte fram mot Sør-Europa, stadig nærmere Adriaterhavet.

De tyske og italienske fascister forsterket sin intervensjon mot Spania samtidig som de forsøkte å overbevise alle om at de kjem­pet mot de «røde» i Spania og ikke hadde andre mål. Men dette var en plump og klosset maskering som var beregnet på å lure troskyldige sjeler. I virkeligheten rettet de et slag mot England og Frankrike, for de gikk over til å bemektige seg Englands og Frankrikes sjøveier til de veldige kolonibesittelsene deres i Afrika og Asia.

Når det gjelder anneksjonen av Østerrike, kunne denne på ingen måte tvinges inn i rammen for kampen mot Versailles- overenskomsten, inn i rammen for en beskyttelse av Tysklands «nasjonale» interesser og bestrebelsene på å få tilbake de om­råder som det hadde tapt i den første imperialistiske krig. Øster­rike tilhørte ikke Tyskland hverken før eller etter krigen. Den voldelige tilslutning av Østerrike til Tyskland betyr en brutal imperialistisk anneksjon av fremmed territorium. Den avslører uten tvil det fascistiske Tysklands trang til å innta den herskende stilling på det vest-europeiske fastland.

Dette var framfor alt et slag mot Frankrikes og Englands in­teresser.

Såleis oppsto det nye krigsknutepunkter i Sør-Europa, i Østerrikes og Adriaterhavets område, og likeså i det ytterste Vest- Europa, i Spania og de spanske farvann.

I 1937 besatte den japanske fascistiske militærklikk Peking, brøt inn i Sentral-China og okkuperte Shanghai. På samme måte som invasjonen i Mandsjuria noen år tidligere, foregikk de japanske troppers invasjon i Sentral-China på japansk vis, det vil si på røvervis, ved at de provokatorisk utnyttet forskjellige «lokale intermessoer» som japanerne selv hadde satt i scene, alt imens de faktisk krenket alle «internasjonale normer», overens­komster, traktater osv. Anneksjonen av Tientsin og Shanghai ga Japan nøkkelen til handelen med China, til det umåtelige kinesiske marked. Dette betyr at Japan så lenge det holder Shang­hai og Tientsin, på hvilket som helst tidspunkt kan kaste ut av Sentral-China England og De forente stater, som har kolossale investeringer der.

Men den heltemodige kamp fra det kinesiske folk og dets armé mot de japanske erobrere, det veldige nasjonale oppsving i China, de kolossale menneskereserver og landområder i China, og endelig det at den kinesiske nasjonale regjering er fast be­sluttet på å føre Chinas frihetskamp til ende, helt til erobrerne er definitivt jagd ut fra Chinas område — alt dette vitner uten tvil om at de japanske imperialister ikke har og ikke kan ha noen framtid i China.

Men det er også sant at Japan foreløpig har nøkkelen til han­delen med China, og dets krig mot China er i virkeligheten et overordentlig alvorlig slag mot Englands og De forente staters interesser.

Såleis oppsto det enda et krigsknutepunkt i Stillehavet, i China.

Alle disse kjensgjerninger viser at den annen imperialistiske krig i virkeligheten allerede er begynt. Den er begynt i det stille, uten krigserklæring. Stater og folk er liksom umerkelig glidd inn i den annen imperalistiske krig. Krigen er begynt på forskjellige kanter av verden av tre aggresive stater — av de fascistiske re­gjerende kretser i Tyskland, Italia og Japan. Krigen foregår over en veldig strekning fra Gibraltar til Shanghai. Allerede i dag er mer enn en halv milliard mennesker trukket inn i krigen. Den er til sjuende og sist rettet mot Englands, Frankrikes og De for­ente staters kapitalistiske interesser, da den har til mål en nyoppdeling av verden og innflytelsessfærene til fordel for de aggres­sive land og på bekostning av disse såkalte demokratiske stater.

Et særdrag ved den annen imperialistiske krig er foreløpig at den føres og utvides av de aggressive makter, mens de andre makter, de «demokratiske» makter, som krigen egentlig er rettet mot, later som krigen ikke angår dem, toer sine hender, viker tilbake, skryter av sin fredsvennlighet, skjenner på de fascistiske aggressorer og . . . utleverer litt etter litt sine posisjoner til aggressorene, mens de samtidig forsikrer at de ruster seg til mot­stand.

Denne krigen har som en ser en ganske eiendommelig og en­sidig karakter. Men dette hindrer ikke at den er en grusom og brutal anneksjonskrig, som utkjempes på bekostning av de svakt beskyttede folk i Etiopia, Spania, China.

Det ville være uriktig å forklare denne ensidige karakter ved krigen med militær eller økonomisk svakhet hos de «demokrat­iske» stater. De «demokratiske» stater er naturligvis sterkere enn de fascistiske statene. Den ensidige karakter ved den verdenskrig som nå griper om seg, forklares ved at det mangler en enhets­front av de «demokratiske» statene mot de fascistiske makter. De såkalte «demokratiske» statene godkjenner naturligvis ikke de fascistiske staters «overgrep» og frykter for at de fascistiske stater skal bli sterkere. Men de frykter enda mer arbeiderbevegelsen i Europa og den nasjonale frihetsbevegelse i Asia, og mener at fascismen er en god «motgift» mot alle disse «farlige» bevegelser. Derfor innskrenker de styrende kretser i de «demokratiske» statene, og særlig de regjerende konservative kretser i England seg til en politikk som går ut på å overtale de rovgriske fascistiske makthavere til «ikke å la det komme til ytterligheter» idet de samtidig lar dem forstå at de «fullt ut skjønner» og i grunnen sympatiserer med deres erkereaksjonære politipolitikk mot ar­beiderbevegelsen og den nasjonale frihetsbevegelse. De regjer­ende kretser i England driver her omtrent den samme politikk som det russiske liberal-monarkistiske borgerskap drev under tsarismen; dette, som fryktet den tsaristiske politikks «overgrep», fryktet folket enda mer og gikk som følge av dette over til en politikk som tok sikte på å overtale tsaren, følgelig en politikk som gikk ut på en overenskomst med tsaren og mot folket. Som kjent måtte det liberal-monarkistiske borgerskap i Russ­land betale dyrt for denne dobbeltpolitikk. Det må antas at de styrende kretser i England og deres venner i Frankrike og De for­ente stater også vil få sin historiske gjengjeldelse.

Det er klart at Sovjetunionen overfor en slik vending i de internasjonale forhold ikke kunne se bort fra disse truende hen­dinger. Enhver krig som aggressorene har begynt, selv om den er liten, er en fare for de fredselskende land, og den annen im­perialistiske krig, som så «umerkelig» har sneket seg inn på fol­kene og som allerede omfatter mer enn en halv milliard men­nesker, er desto mer en overordentlig alvorlig fare for alle folk og i første rekke for Sovjetunionen. Et talende vitnesbyrd om det er at Tyskland, Italia og Japan har opprettet den «antikom­munistiske blokk». Derfor har vårt land, samtidig med at det gjennomfører sin fredspolitikk, fortsatt å styrke sine grensers for­svarsevne og Den røde armés og Den røde flåtes kampberedskap. I slutten av 1934 trådte Sovjetunionen inn i Folkeforbundet, da den visste at Folkeforbundet trass sin svakhet likevel kan tjene som et sted for å avsløre aggressorene og som et visst, om enn svakt fredsinstrument, som bremser utløsningen av krigen. Sov­jetunionen mente at en i en slik tid ikke bør forakte endog en slik svak internasjonal organisasjon som Folkeforbundet. I mai 1935 ble det sluttet en overenskomst mellom Frankrike og Sov­jetunionen om gjensidig hjelp mot et eventuelt overfall fra aggressorenes side. Samtidig ble en tilsvarende overenskomst sluttet med Tsjekkoslovakia. I mars 1936 sluttet Sovjetunionen en over­enskomst om gjensidig hjelp med Den mongolske folkerepublikk. I august 1937 ble det sluttet en gjensidig ikke-angrepspakt mellom Sovjetunionen og Den kinesiske republikk.

2. Det videre oppsving i industrien og landbruket i Sovjet­unionen. Den annen femårsplan oppfylles før fristens utløp. Rekonstruksjonen av landbruket og fullføringen av kollektiviseringen. Betydningen av kadrene. Stakhanov-bevegelsen. Oppsvinget i folkets velstand. Oppsvinget i folkets kultur. Sovjetrevolusjonens styrke.

Mens det i de kapitalistiske land tre år etter den økonomiske krise 1930—1933 inntrådte en ny økonomisk krise, fortsatte i Sov­jetunionen i hele denne perioden et uavbrutt oppsving i indu­strien. Mens industrien i den kapitalistiske verden i sin helhet i midten av 1937 knapt hadde nådd 95—96 prosent av nivået i 1929 for så i annen halvdel av 1937 å tre inn i fasen med den nye økonomiske krise, nådde industrien i Sovjetunionen i sitt voksende oppsving i slutten av 1937 428 prosent i sammenlik­ning med nivået i 1929, og sammenliknet med førkrigsnivået vokste den til mer enn det sjudobbelte.

Denne framgang var en direkte følge av rekonstruksjonspolitikken som partiet og regjeringen gjennomførte med største energi.

Som resultat av denne framgangen ble den annen femårsplan for industrien gjennomført før fristen var utløpet. Den annen femårsplan ble gjennomført til den 1. april 1937, det vil si på 4 år og 3 måneder.

Dette var en veldig seier for sosialismen.

Nesten det samme bilde av oppsving viste landbruket. Det tilsådde areal for alle kulturer vokste fra 105 millioner hektar i 1913 (førkrigstiden) til 135 millioner hektar i 1937. Produksjo­nen av korn vokste fra 4 800 millioner pud i 1913 til 6 800 milli­oner pud i 1937, produksjonen av råbomull vokste fra 44 milli­oner pud til 154 millioner pud, produkjonen av lin (fibrer) vok­ste fra 19 millioner pud til 31 millioner pud, produksjonen av sukkerroer vokste fra 654 millioner pud til 1 311 millioner pud, produksjonen av oljeplanter vokste fra 129 millioner pud til 306 millioner pud.

Det må bemerkes at kollektivbrukene alene (uten sovjet- brukene) leverte landet mer enn 1 700 millioner pud varekorn i 1937, det vil si i det minste 400 millioner pud mer enn gods­eierne, kulakene og bøndene tilsammen leverte i 1913.

Bare én gren av landbruket — kvegavlen — sto framleis til­bake for førkrigstidens nivå og utviklet seg framleis i et lang­sommere tempo.

Hva angår kollektiviseringen av landbruket kunne en alle­rede betrakte den som fullført. I kollektivbrukene befant det seg i 1937 188,5 millioner bondegårder, altså 93 prosent av alle bondegårdene, mens kollektivbrukenes tilsådde areal for korndyrkingens vedkommende utgjorde 99 prosent av hele det areal som bøndene hadde tilsådd med korn.

Fruktene av rekonstruksjonen i landbruket og den bedrede forsyning med traktorer og landbruksmaskiner viste seg tydelig.

At rekonstruksjonen av industrien og landbruket var full­ført, hadde tilfølge at folkehusholdningen fikk rikelig og første­klasses teknisk utrustning. Industrien og landbruket, transport- vesenet og arméen fikk en veldig mengde nye tekniske hjelpe­midler, nye maskiner og verktøymaskiner, traktorer og landbruksmaskiner, lokomotiver og dampskip, artilleri og tanks, fly og krigsskip. Det var nødvendig å sette inn titusener og hundre­tusener av skolerte kadrer som var i stand til å mestre hele denne teknikk og presse ut av den mest mulig av det som kunne presses ut av den. Uten dette, uten et tilstrekklig antall mennesker som mestret teknikken, risikerte teknikken å bli forvandlet til en haug av dødt metall som ikke kunne nyttes. Dette var en alvorlig fare, og den oppsto som følge av at utviklingen av kadrer som kunne mestre teknikken, ikke holdt tritt med og ble liggende Iangt etter for veksten i teknikken. Saka ble enda mer komplisert ved at en betydelig del av våre funksjonærer ikke erkjente denne faren og mente at teknikken «selv vil gjøre» sitt. Mens de før undervurderte teknikken og inntok en foraktelig holdning til den, så begynte de nå å overvurdere den og gjøre den til en fetisj. De forsto ikke at en teknikk uten mennesker som behersker den, er død. De forsto ikke at bare når det fins mennesker som mestrer teknikken, kan den gi en høy produktivitet.

Spørsmålet om kadrer som mestrer teknikken, tikk såleis før­sterangs betydning.

Det var nødvendig å få våre funksjonærer bort fra å over­vurdere teknikken og fra å undervurdere kadrenes betydning, og vende deres oppmerksomhet på å tilegne seg teknikken, på å mestre den, på allsidig å forsterke arbeidet med å utdanne tall­rike kadrer som er i stand til å mestre teknikken og presse størst mulig ytelse ut av den.

Mens partiet tidligere, i begynnelsen av rekonstruksjonsperioden, da det hersket mangel på teknikk i landet, ga parolen — «Teknikken avgjør alt i rekonstruksjonsperioden», så måtte par­tiet nå, da det fans tekniske hjelpemidler i overflod, da rekon­struksjonsperioden i hovedsaka var ført til ende, da det var en sterk mangel på kadrer i landet, gi en ny parole, som konsen­trerte oppmerksomheten ikke lenger på teknikken, men på men­neskene, på kadrene som er i stand til helt ut å utnytte teknikken.

Stor betydning i denne henseende hadde kamerat Stalins tale ved avgangshøytideligheten for elevene ved Den røde armés aka­demi i mai 1935.

«Tidligere», sa kamerat Stalin, «sa vi at «teknikken av­gjør alt». Denne parole hjalp oss i så måte at vi likviderte hungeren på teknikkens område og skapte en veldig bred teknisk basis i alle arbeidsgrener for å utruste våre folk med en førsteklasses teknikk. Det er meget bra. Men dette er på langt, langt nær nok. For å bringe teknikken i bevegelse og nytte den fullt ut trengs mennesker som mester teknikken, trengs kadrer som er i stand til å tilegne seg og utnytte denne teknikk etter alle kunstens regler. En teknikk uten mennesker som mestrer den, er død. En teknikk ledet av mennesker som har lært å mestre teknikken, kan og må gjøre underverker. Hvis vi på våre førsteklasses bedrifter og fabrikker, i våre sovjetbruk og kollektivbruk, i vår røde armé hadde hatt en tilstrekkelig mengde kadrer som var i stand til å mestre denne teknikk, ville det gitt vårt land tre og fire ganger så store ytelser som det får nå. Derfor må hovedvekten nå legges på menneskene, på kadrene, på arbeiderne som mestrer tek­nikken. Derfor må den gamle parole «teknikken avgjør alt», som er et uttrykk for en allerede tilbakelagt periode, da vi led under mangel på teknikk, nå erstattes med en ny parole, nemlig parolen: «Kadrene avgjør alt». Dette er nå hoved­saka . . .

En må nå endelig forstå at av alle de verdifulle kapitaler som fins i verden, er menneskene, kadrene den mest verdi­fulle og mest avgjørende kapital. En må forstå at under våre nåværende forhold «avgjør kadrene alt». Får vi gode og tall­rike kadrer i industrien, i landbruket, i transportvesenet og i arméen, vil vårt land være uovervinnelig. Får vi ikke slike kadrer, vil vi halte på begge bein.»

Å øke farten med å utdanne tekniske kadrer og hurtig å til­egne seg den nye teknikk for å få et videre oppsving i arbeids­produktiviteten ble såleis en oppgave som kom i første rekke.

Det mest lysende eksempel på at slike kadrer vokste til, et eksempel på at våre folk tilegner seg den nye teknikk, og på at arbeidsproduktiviteten vokste videre er Stakhanov-bevegelsen. Den oppsto og utviklet seg i Donbas, i kullindustrien, sprang over til andre industrigrener, bredte seg ut i transportvesenet og grep så om seg i landbruket. Denne bevegelse ble kalt Stakha­nov-bevegelsen, etter navnet på ham som tok initiativet til den — gruvearbeideren Aleksei Stakhanov i kullgruven «Tsentralnaja Irmino» (Donbas). Allerede før Stakhanov hadde Nikita Isotov satt noen rekorder i utvinningen av kull som til da var enestå­ende. Stakhanov, som på ett skift den 31. august 1935 utvant 102 tonn kull og dermed overtraff de vanlige normer for kullutvin­ningen med det fjortendobbelte, la ved sitt eksempel grunnen til en massebevegelse blant arbeiderne og kollektivbrukerne for høyning av arbeidsnormene, for et nytt oppsving i arbeidspro­duktiviteten. Busygin i automobilindustrien, Smetanin i skotøyindustrien, Krivonos i transportvesenet, Musinski i treindustrien, Jevdokia og Marja Vinogradova i tekstilindustrien, Maria Demtsjenko, Marina Gnatjenko, P. Angelina, Polagutin, Kolesov, Borin, Kovardak i landbruket — det er navnene på de første pio­nérer i Stakhanov-bevegelsen.

De ble fulgt av andre, av hele skarer av pionérer som over­gikk de første pionérer i arbeidsproduktivitet.

Veldig betydning for utviklingen av Stakhanov-bevegelsen hadde den første unionskonferanse av stakhanovarbeidere i Kreml november 1935 og kamerat Stalins tale på denne kon­feranse.

«Stakhanov-bevegelsen», sa kamerat Stalin i sin tale, «gir uttrykk for et nytt oppsving i den sosialistiske kappestrid, en ny, høyere etappe i den sosialistiske kappestrid . . . Tid­ligere, for en tre år siden, i den første etappe av den sosial­istiske kappestrid, var den sosialistiske kappestrid ikke ube­tinget forbundet med den nye teknikk. Ja, den gang hadde vi jo nesten heller ikke noen ny teknikk. Den nåværende etappe av den sosialistiske kappestrid — Stakhanov-bevegel­sen — er derimot ubetinget knyttet sammen med den nye teknikk. Stakhanov-bevegelsen ville være utenkelig uten den nye, høyere teknikk. Dere har for dere slike folk som kameratene Stakhanov, Busygin, Smetanin, Krivonos, Pronin, de to Vinogradova og mange andre, nye mennesker, arbeidere og arbeidersker, som helt ut har tilegnet seg sitt fags teknikk, har lært å mestre den og drevet den fram­over. Slike folk hadde vi ikke eller hadde vi nesten ikke for omkring tre år siden . . . Stakhanov-bevegelsens betydning består i at den er en bevegelse som slår i stykker de gamle tekniske normer som utilstrekkelige, i en hel rekke tilfelle overgår arbeidsproduktiviteten i de ledende kapitalistiske land og såleis skaper praktisk mulighet for videre å styrke sosialismen i vårt land, mulighet for å gjøre vårt land til det mest velstående land.»

Kamerat Stalin karakteriserte stakhanovfolkenes arbeidsme­toder og påviste den veldige betydning Stakhanov-bevegelsen har for vårt lands framtid, og sa videre:

«Se nærmere på våre kamerater stakhanovarbeiderne. Hva er dette for mennesker? Det er hovedsakelig unge eller middelaldrende arbeidere og arbeidersker, mennesker med

kulturell og teknisk underbygging, som leverer mønster på nøyaktighet og presisjon i arbeidet, som forstår å vurdere tiden som faktor i arbeidet og som har lært seg å måle tiden ikke bare i minutter, men også i sekunder. De fleste har gjennomgått det såkalte tekniske minimum og fortsetter å komplettere sin tekniske utdannelse. De er fri for konserva­tismen og tregheten enkelte ingeniører, teknikere og drifts­ledere har, og de går modig framover, bryter ned de foreld­ede tekniske normer og skaper nye, høyere normer, de korri­gerer den kapasitet og de økonomiske planer som er satt opp av lederne for vår industri, de supplerer og retter også ofte på ingeniørene og teknikerne, ikke sjelden lærer de dem og dri­ver dem framover, for dette er mennesker som helt ut mest­rer sitt arbeids teknikk og som forstår å presse ut av tek­nikken det maksimum en kan presse ut av den. I dag har vi ennå få stakhanovfolk, men hvem kan tvile på at vi i mor­gen har ti ganger flere? Er det ikke klart at stakhanovarbeiderne er banebrytere i vår industri, at stakhanov-bevegelsen representerer vår industris framtid, at den inneholder spiren til det framtidige kulturelle og tekniske oppsving i arbeiderklassen, at den åpner den eneste vei for oss der vi kan oppnå de høyder av arbeidsproduktivitet som er nød­vendige for å gå over fra sosialismen til kommunismen og for å oppheve motsetningen mellom åndsarbeidet og kropps­arbeidet?»

Utbredelsen av Stakhanov-bevegelsen og oppfyllelsen av den annen femårsplan før fristens utløp skapte forutsetningene for et nytt oppsving i det arbeidende folks velstand og kulturelle utvikling.

Arbeidernes og funksjonærenes reallønn vokste under den annen femårsplan til mer enn det dobbelte. Den samlede lønns­sum vokste fra 34 milliarder i 1933 til 81 milliarder i 1937. Statens sosialforsikringsfond vokste fra 4 600 millioner rubler i 1933 til 5 600 millioner rubler i 1937. Til statens forsikring av arbeiderne og funksjonærene, til forbedringen av levevilkårene og til kulturelle formål, til sanatorier, kursteder, hvilehjem og medisinsk hjelp ble det bare i 1937 gitt ut om lag 10 milliarder rubler.

På landsbygda forankret kollektivbruksystemet seg definitivt. Dette ble sterkt fremmet gjennom Statuttene for landbruksartelene, som ble vedtatt på den annen kongress av støtbrigadørene blant kollektivbrukerne i februar 1935, og ved at kollek­tivbrukene fikk stadfestet evig bruksrett til all jord som de dyr- (12) — SUKP (b)s historie ker. Takket være forankringen av kollektivbruksystemet for­svant fattigdommen og eksistensutryggheten på landsbygda. Mens det tidligere, for en tre år tilbake, kom ett eller to kilo­gram korn på hvert dagsverk, så begynte de fleste kollektivbrukere i korndistriktene nå å få fra fem til tolv kilogram for hvert dagsverk, og mange av dem fikk opptil tjue kilogram for hvert dagsverk, for ikke å tale om at de fikk tilvist andre produkter og fikk pengeinntekter. Det fins nå millioner av kollektivbruker- familier, som har fått fra 500 til 1 500 pud korn om året i korn­distriktene, som har fått titusener av rubler som årsinntekt i di­strikter der det dyrkes bomull, sukkerroer, lin, vin, oranger, frukt og grønnsaker og i kvegavlsdistriktene. Kollektivbrukene er blitt velstående. Byggingen av nye låver og lagerbygninger er blitt det som en kollektivbrukerfamilie hovedsakelig må sørge for, da de gamle lagerrom for produkter, som var beregnet på ubetyde­lige årsforråd, ikke engang tilfredsstilte en tiendedel av kollektivbrukernes nye behov.

I 1936 ga regjeringen i samband med veksten i folkemassenes velstand en lov om forbud mot abortus provocatus. Samtidig ble det planlagt et omfattende program for bygging av fødehjem, barnekrybber, melkekjøkken, barnehager. I 1936 ble det til disse formål bevilget 2 174 millioner rubler mot 875 millioner rubler i 1935. Gjennom en særlig lov ble det innført en betydelig hjelp for barnerike familier. På grunnlag av denne loven ble det i 1937 utbetalt mer enn en milliard rubler i bidrag.

Som resultat av innføringen av den alminnelige skoleplikt og byggingen av nye skoler fikk folkemassenes kultur et mektig oppsving. I hele landet fant det sted en storstilt bygging av skoler. Tallet på elever i grunnskolene og mellomskolene vokste fra 8 millioner i 1914 til 28 millioner i 1936—37. Tallet på elever i de høyere læreanstalter vokste fra 112 000 i 1914 til 542 000 i 1936-37.

Dette var en virkelig kulturrevolusjon.

I det at folkemassenes materielle stilling og kulturelle utvik­ling ble høynet kom styrken, makten og uovervinneligheten i vår sovjetrevolusjon til uttrykk. De tidligere revolusjoner gikk til grunne fordi de, etter at de hadde gitt folket friheten, ikke hadde mulighet til samtidig å gi det noen bedring av betydning i den materielle og kulturelle stilling. I dette lå deres hovedsvakhet. Vår revolusjon skiller seg fra alle andre revolusjoner ved at den har gitt folket ikke bare friheten fra tsarismen, fra kapitalismen, men også en avgjørende bedring i dets materielle og kulturelle stilling. I dette ligger dens kraft og uovervinnelighet.

«Vår proletariske revolusjon», sa kamerat Stalin i sin tale på den første unionskonferanse av stakhanovarbeidere. «er den eneste revolusjon i verden som har klart å vise fol­ket ikke bare sine politiske resultater, men også sine mate­rielle resultater. Av alle arbeiderrevolusjoner kjenner vi bare en som på et vis tilkjempet seg makten. Det var Pariskommunen. Men den besto ikke lenge. Den forsøkte riktignok å sprenge kapitalismens lenker, men det lyktes den ikke å sprenge dem og enda mindre lyktes det den å vise folket gode materielle resultater av revolusjonen. Vår revolusjon er den eneste som ikke bare har sprengt kapitalismens lenker og gitt folket friheten, men som også har oppnådd å gi fol­ket materielle vilkår for et liv i velstand. I dette ligger styr­ken og uovervinneligheten i vår revolusjon.»

3. Den 8. sovjetkongress. Den nye forfatning for Sovjetunionen blir vedtatt.

I februar 1935 fattet den 7. sovjetkongress for De sosialistiske sovjetrepublikkers union vedtak om å forandre Sovjetunionens forfatning som var vedtatt i 1924. Nødvendigheten av å forandre Sovjetunionens forfatning var framkalt av de store forandringer som hadde funnet sted i Sovjetunionens liv fra 1924, det vil si fra den tid da Sovjetunionens første forfatning ble vedtatt, og til våre dager. I de forløpne år var forholdet mellom klassekreftene i Sovjetunionen blitt fullstendig forandret: det var skapt en ny sosialistisk industri, kulakvesenet var blitt knust, kollektivbruk- systemet hadde seiret, den sosialistiske eiendomsrett til produk­sjonsmidlene i hele folkehusholdningen var blitt gjennomført som grunnlag for sovjetsamfunnet. Sosialismens seier ga mulig­het til å gå over til å demokratisere valgsystemet videre, til å inn­føre alminnelig, lik og direkte stemmerett med hemmelig stemmegiving.

Av en spesiell forfatningskommisjon med kamerat Stalin som formann ble det utarbeidd et utkast til ny forfatning for Sovjet­unionen. Utkastet ble sendt til hele folket for å bli drøftet, og drøftingen varte fem og en halv måned. Forfatningsutkastet ble lagt fram til behandling på den ekstraordinære 8. sovjetkongress.

I november 1936 trådte den 8. sovjetkongress sammen. Den skulle godta eller forkaste utkastet til den nye forfatning for Sov­jetunionen.

I sitt foredrag på den 8. sovjetkongress om utkastet til den nye forfatning ga kamerat Stalin en framstilling av de grunnleg-

gende forandringer som hadde foregått i sovjetlandet siden den tid da forfatningen av 1924 ble vedtatt.

Forfatningen av 1924 var blitt utarbeidd i den første periode av den nye økonomiske politikk. Den gang måtte sovjetmakten ennå tillate kapitalismen å utvikle seg ved siden av at sosialis­men ble utviklet. Den gang hadde sovjetmakten for øye i løpet av kappestriden mellom de to systemer — det kapitalistiske og det sosialistiske — å organisere og sikre sosialismens seier over kapitalismen på det økonomiske område. Den gang var spørs­målet «hvem vil seire over hvem» ennå ikke avgjort. Industrien, som hvilte på en gammel og fattigslig teknikk, hadde ikke engang nådd førkrigsnivået. Et enda mindre gledelig bilde viste den gang landbruket. Sovjetbrukene og kollektivbrukene eksisterte bare som enkelte øyer i det umåtelige hav av individuelle bonde- bruk. Den gang dreidde det seg ikke om å likvidere kulakvesenet, men bare om å begrense det. På vareomsetningens område ut­gjorde den sosialistiske sektor bare om lag 50 prosent.

Et annet bilde viste Sovjetunionen i 1936. I 1936 var Sovjet­unionens økonomiske struktur blitt fullstendig forandret. På den tid var de kapitalistiske elementer blitt fullstendig likvidert, det sosialistiske system hadde seiret på alle områder av folkehushold­ningen. Den mektige sosialistiske industri leverte det sjudobbelte av førkrigstidens produksjon og hadde fullstendig trengt ut den private industri. I landbruket hadde verdens største mekaniserte, med ny teknikk utstyrte sosialistiske stordrift i form av kollektiv­brukenes og sovjetbrukenes system, seiret. Kulakene var i 1936 fullstendig likvidert som klasse, og den individuelle sektor spilte ikke lenger noen nevneverdig rolle i landets økonomiske liv. Hele vareomsetningen var konsentrert i hendene på staten og kooperasjonen. Det ene menneskes utbytting av det annet var avskaffet for alltid. Den samfunnsmessige, sosialistiske eiendoms­rett til produksjonsmidlene var blitt gjennomført som det urok­kelige grunnlag for den nye sosialistiske ordning i alle grener av folkehusholdningen. I det nye, sosialistiske samfunn var kri­sene, fattigdommen, arbeidsløsheten og ruineringen forsvunnet for alltid. Det var blitt skapt vilkår for et liv i velstand og kul­tur for alle medlemmer av sovjetsamfunnet.

I samsvar med dette, sa kamerat Stalin i sitt foredrag, har også klassesammensetningen av befolkningen i Sovjetunionen for­andret seg. Godseierklassen og det gamle imperialistiske storborgerskap var blitt likvidert allerede i borgerkrigens periode. I den sosialistiske oppbyggings år var alle utbytterelementer — ka­pitalister, kjøpmenn, kulaker, spekulanter — blitt likvidert. Det var blitt igjen bare ubetydelige rester av de likviderte utbytterklasser, fullstendig å likvidere disse er et spørsmål som vil bli løst i den nærmeste framtid.

Sovjetunionens arbeidende folk — arbeiderne, bøndene, de intellektuelle — hadde i den sosialistiske oppbyggings år gjennom­gått en dyptgående forandring.

Arbeiderklassen har opphørt å være en utbyttet klasse som er fratatt produksjonsmidlene, slik det er tilfelle under kapi­talismen. Den har tilintetgjort kapitalismen, tatt fra kapitalis­tene produksjonsmidlene, gjort dem til samfunnsmessig eiendom. Den har opphørt å være et proletariat i dette ords egentlige, gamle betydning. Sovjetunionens proletariat som rår over stats­makten, har forvandlet seg til en fullstendig ny klasse. Det har forvandlet seg til en arbeiderklasse som er befridd for utbytting, en arbeiderklasse som har tilintetgjort det kapitalistiske økono­miske system og opprettet den sosialistiske eiendomsrett til pro­duksjonsmidlene, det vil si det har forvandlet seg til en arbeider­klasse som menneskehetens historie ennå ikke har kjent maken til.

Ikke mindre dyptgående forandringer har foregått også i bøn­denes stilling i Sovjetunionen. I den gamle tid slet mer enn 20 millioner bondefamilier seg ut på splittede enkeltbruk, små og mellomstore, hver for seg på sine små jordlodder. De brukte en tilbakeliggende teknikk, ble utbyttet av godseiere, kulaker, kjøp­menn, spekulanter, ågerkarer osv. Nå er det i Sovjetunionen vokst opp en fullstendig ny bondebefolkning: det fins ikke len­ger godseiere og kulaker, kjøpmenn og ågerkarer som kan utbytte bøndene. Det alt overveiende flertall av bondebrukene er trådt inn i kollektivbrukene, som ikke hviler på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, men på den kollektive eiendomsrett som er vokst fram på grunnlag av det kollektive arbeid. Dette er bøn­der av en ny type, som er befridd for enhver utbytting. En slik bondebefolkning har menneskenes historie heller ikke kjent før.

Også Sovjetunionens intellektuelle har forandret seg. Mas­sen av dem er blitt en fullstendig ny intelligens. Flertallet av dem er utgått fra arbeidernes og bøndenes rekker. Denne intelli­gens tjener ikke kapitalismen, som den gamle intelligens, men sosialismen. De intellektuelle er blitt likeberettigede medlemmer av det sosialistiske samfunn. Denne intelligens bygger sammen med arbeiderne og bøndene det nye, sosialistiske samfunn. Dette er intellektuelle av en ny type, som tjener folket og som er be­fridd for enhver utbytting. Slike intellektuelle har menneske­hetens historie heller ikke kjent før.

På denne måten utslettes klasseskillene mellom de arbeidende i Sovjetunionen, forsvinner den gamle klassemessige avsondret­heten. De økonomiske og politiske motsetninger mellom ar­beiderne, bøndene og de intellektuelle faller bort og slettes ut. Grunnlaget for samfunnets moralsk-politiske enhet er skapt

Disse dyptgående endringer i Sovjetunionens liv, disse av­gjørende landevinninger for sosialismen i Sovjetunionen har fun­net sitt uttrykk i Sovjetunionens nye forfatning.

Ifølge denne forfatning består sovjetsamfunnet av to gjen­sidig vennligsinnede klasser, arbeiderne og bøndene, mellom hvilke det ennå fins klasseskilnad. Unionen av sosialistiske sov­jetrepublikker er en sosialistisk stat av arbeidere og bønder.

Det politiske grunnlag for Sovjetunionen danner sovjetene av det arbeidende folks deputerte, som er vokst fram og blitt sterke som resultat av at godseiernes og kapitalistenes makt er styrtet og proletariatets diktatur erobret.

All makt i Sovjetunionen tilhører det arbeidende folk i by og på land, representert ved sovjetene av det arbeidende folks deputerte.

Det høyeste organ for statsmakten i Sovjetunionen er Sov­jetunionens Høyeste Sovjet.

Sovjetunionens Høyeste Sovjet som består av to likeberettigede kammer, Unionssovjetet og Nasjonalitetenes Sovjet, velges av Sovjetunionens borgere for et tidsrom av 4 år på grunnlag av alminnelig, direkte og like stemmerett ved hemmelig stemmegiving.

Valgene til Sovjetunionens Høyeste Sovjet, liksom også til alle sovjetene av det arbeidende folks deputerte, er alminnelige. Det betyr at alle Sovjetunionens borgere som har nådd 18 år, uav­hengig av rase eller nasjonalitet, uavhengig av trosbekjennelse, utdannelse, hjemstavn, sosial opprinnelse, formuesforhold og tid­ligere virksomhet, har rett til å delta i valgene av deputerte og til å bli valgt, med unntak av sinnssyke og personer som ved dom er frakjent stemmeretten.

Valgene av de deputerte er like. Det betyr at enhver borger har én stemme, og alle borgere deltar i valgene på like vilkår.

Valgene av de deputerte er direkte. Det betyr at valgene til alle sovjetene av det arbeidende folks deputerte, fra og med bygde- og bysovjetet av det arbeidende folks deputerte til og med Sovjetunionens Høyeste Sovjet, foretas av borgerne umiddelbart gjennom direkte valg.

Sovjetunionens Høyeste Sovjet velger i felles møte av begge kammer Presidiet for Sovjetunionens Høyeste Sovjet og Folkekommissærenes råd.

Det økonomiske grunnlag for Sovjetunionen dannes av det sosialistiske økonomiske system og den sosialistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene. I Sovjetunionen virkeliggjøres sosialis­mens prinsipp: «Enhver yter etter sin evne, enhver får etter sin ytelse.»

Alle borgere av Sovjetunionen er sikret retten til arbeid, ret­ten til hvile, retten til utdannelse, retten til materiell alderstrygd, og også til materiell trygd i tilfelle av sykdom og tap av arbeidsførhet.

Kvinnen har like rettigheter med mannen på alle virkefelter.

Likeretten for alle borgere av Sovjetunionen, uavhengig av nasjonalitet og rase, er en ubrytelig lov.

Alle borgere tilkjennes samvittighetsfrihet og frihet til anti- religiøs propaganda.

For å styrke det sosialistiske samfunn garanterer forfatningen ytringsfrihet, pressefrihet, møte- og forsamlingsfrihet, rett til sammenslutning i samfunnsmessige organisasjoner, personlighetens ukrenkelighet, boligens ukrenkelighet og brevhemmelighet, asylrett for utenlandske borgere som forfølges for å ha for­svart det arbeidende folks interesser eller for vitenskapelig virk­somhet eller for nasjonal frihetskamp.

Den nye forfatning pålegger samtidig alle borgere av Sovjet­unionen alvorlige forpliktelser: å overholde lovene, iakktta ar­beidsdisiplin, ærlig oppfylle sin samfunnsmessige plikt, akte reglene for det sosialistiske samliv, ta vare på og styrke den sam­funnsmessige sosialistiske eiendom, forsvare det sosialistiske fedre­land.

«Forsvaret av fedrelandet er en hellig plikt for enhver borger av Sovjetunionen».

Med omsyn til borgernes rett til å slutte seg sammen i for­skjellige foreninger heter det i en av forfatningens artikler:

«De mest aktive og bevisste borgere fra arbeiderklassen og andre arbeidende lag slutter seg sammen i Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene), som er det arbeidende folks fortropp i dets kamp for å styrke og utvikle det sosia­listiske system og som er den ledende kjerne i alle det ar­beidende folks organisasjoner, både de samfunnsmessige og de statlige.»

Den 8. sovjetkongress godkjente og stadfestet enstemmig ut­kastet til den nye forfatning for Sovjetunionen.

Sovjetlandet fikk såleis en ny forfatning, en forfatning som gir uttrykk for sosialismens og arbeider- og bondedemokratiets seier.

Dermed slo forfatningen fast den verdenshistoriske kjensgjer­ning at Sovjetunionen er trådt inn i en ny utviklingsfase, i den fase da oppbyggingen av det sosialistiske samfunn fullføres og den gradvise overgang til det kommunistiske samfunn foregår, der den ledende grunnsetning for det samfunnsmessige liv skal være det kommunistiske prinsipp: «Enhver yter etter sine evner, enhver får etter sine behov.»

4. Restene av de bukharinsk-trotskistiske spioner, skadegjørere og fedrelandsforrædere blir likvidert. Valgene til Sovjet­unionens Høyeste Sovjet blir forberedt. Partiets kurs mot et utviklet indre partidemokrati. Valgene til Sovjetunionens Høyeste Sovjet.

Året 1937 brakte nye beviser mot umenneskene fra den bukha­rinsk-trotskistiske bande. Prosessen i saka mot Pjatakov, Radek og andre, prosessen mot Tukhatsjevski, Jakir og andre, ende­lig prosessen mot Bukharin, Rykov, Krestinski, Rosengolts og andre — alle disse prosessene viste at bukharinfolkene og trotskis­tene bevislig allerede i lang tid hadde dannet en felles bande av folkefiender under formen «høyrefolkenes og trotskistenes blokk».

Prosessene viste at dette menneskehetens avskum sammen med folkefiendene — Trotski, Sinovjev og Kamenev — hadde inngått en sammensvergelse mot Lenin, mot partiet, mot sovjetstaten allerede fra den sosialistiske oktoberrevolusjonens første dager. De provokatoriske forsøk på å sprenge Brest-freden i begynnelsen av 1918, sammensvergelsen mot Lenin og komplottet med de «venstre»-sosialrevolusjonære for å arrestere og myrde Lenin, Sta­lin, Sverdlov våren 1918; det skjendige skudd som såret Lenin sommeren 1918; de «venstre»-sosialrevolusjonæres mytteri som­meren 1918; den forsettlige tilspissing av uoverensstemmelsene i partiet i 1921 med det formål innenfra å bringe Lenins ledelse til å vakle og styrte den; forsøkene på å styrte partiets ledelse under Lenins sykdom og etter hans død; utleveringen av statshem­meligheter og forsyningen av utenlandske etterretningsorganer med spionasjeopplysninger; det nederdrektige mord på Kirov; skadearbeid, sabotasjehandlinger, eksplosjoner; de nederdrektige mord på Mensjinski, Kuibysjev, Gorki, — alle disse og liknende misgjerninger hadde, som det viste seg, pågått i 20 år med del­takelse eller under ledelse av Trotski, Sinovjev, Kamenev, Buk­harin, Rykov og deres håndlangere etter oppdrag av utenlandske borgerlige spionasjetjenester.

Prosessen klarla at de trotskistisk-bukharinske umennesker når de oppfylte sine herrers — de utenlandske borgerlige spionasjetjenesters — vilje, stilte seg som mål å bryte ned partiet og sovjetstaten, undergrave landets forsvar, lette den utenlandske militære intervensjon, forberede Den røde armés nederlag, rive Sovjetunionen i stykker, utlevere Sovjetunionens Stillehavsområde til japanerne, utlevere Sovjet-Bjelorussland til polakkene, utlevere Sovjet-Ukraina til tyskerne, tilintetgjøre arbeidernes og kollektivbrukernes erobringer og gjenopprette det kapitalistiske slaveri i Sovjetunionen.

Disse hvitegardistiske mannslinger, hvis styrke bare kan sammenliknes med styrken hos elendige kryp, betraktet seg – tydeligvis til egen trøst — komisk nok som landets herrer og inn­bilte seg at de kunne dele opp og selge Ukraina, Bjelorussland og kystområdet i Det fjerne Østen.

Dette hvitegardistiske pakk glemte at herre i sovjetlandet er sovjetfolket, mens herskapene Rykov, Bukharin, Sinovjev, Ka­menev ikke var annet enn folk som midlertidig var i tjeneste hos staten, som når som helst kunne kaste dem ut av sine kon­torer som nytteløst skrap.

Disse foraktelige fascistlakeier glemte at sovjetfolket bare be­høvde å røre en finger for at det ikke skulle finnes et spor igjen av dem.

Sovjetdomstolen dømte de bukharinsk-trotskistiske umennes­ker til døden ved skyting.

Folkekommissariatet for innenrikske anliggender fullbyrdet dommen.

Sovjetfolket godkjente tilintetgjøringen av den bukharinsk- trotskistiske banden og gikk over til dagsordenen.

På dagsordenen sto oppgaven å forberede valgene til Sovjet­unionens Høyeste Sovjet og gjennomføre dem organisert.

Partiet tok med full kraft fatt på forarbeidet til valgene. Par­tiet hadde klart for seg at innføringen av den nye forfatning for Sovjetunionen betydde en vending i landets politiske liv. Partiet hadde klart for seg at denne vending måtte bestå i å gjennom­føre den fullstendige demokratisering av valgsystemet, i å gå over fra innskrenkede valg til alminnelige valg, fra ikke helt like valg til like valg, fra indirekte valg til direkte valg, fra åpne valg til hemmelige valg.

Mens det inntil den nye forfatning ble innført, eksisterte innskrenkninger i stemmeretten for geistlige, tidligere hvitegardister, tidligere kulaker og personer som ikke beskjeftiget seg med sam­funnsnyttig arbeid, avskaffet den nye forfatning enhver innskrenkning i stemmeretten for disse kategorier av borgere, og gjorde valgene av deputerte til alminnelige valg.

Mens valgene av deputerte tidligere var ulike, da det eksi­sterte forskjellige valgnormer for by- og landbefolkningen, var det nå ikke lenger nødvendig å innskrenke likheten ved valgene, og alle borgere har rett til å delta i valgene på like vilkår.

Mens valgene til sovjetmaktens mellomste og høyeste organer tidligere foregikk i flere trinn, skal nå, ifølge den nye forfatning valgene til alle sovjeter fra bygde- og bysovjetene like til det Høyeste Sovjet foretas av borgerne umiddelbart gjennom direkte valg.

Mens valgene av deputerte til sovjetene tidligere foregikk ved åpen avstemning og etter lister, så skal nå stemmegivningen ved valgene av deputerte være hemmelig og ikke etter lister, men etter enkeltkandidaturer, som blir oppstilt i valgkretser.

Dette var utvilsomt en vending i landets politiske liv.

Det nye valgsystem måtte naturligvis føre til og førte virkelig til å forsterke massenes politiske aktivitet, til å forsterke mas­senes kontroll med sovjetmaktens organer, til økt ansvar av sov­jetmaktens organer overfor folket.

For å kunne møte denne vending i full rustning måtte par­tiet stille seg i spissen for den og fullstendig sikre sin ledende rolle i det forestående valg. Men for dette var det nødvendig at partiorganisasjonene selv i sitt praktiske arbeid ble helt ut demo­kratiske, at de i sitt partiliv helt ut gjennomførte grunnset­ningene for den demokratiske sentralisme, slik som partiets lover krever det, at alle partiets organer var valgte organer, at kritik­ken og selvkritikken i partiet fikk utfolde seg i fullt monn, at partiorganisasjonene var fullt ansvarlige overfor partimassen og at at partimassen selv ble aktivisert i full monn.

Av kamerat Sjdanovs foredrag på sentralkomitéens plenums­møte i slutten av februar 1937 om å forberede partiorganisasjo­nene til valgene til Sovjetunionens Høyeste Sovjet, gikk det fram at en hel rekke partiorganisasjoner i sitt praktiske arbeid temme­lig ofte krenket partiets lover og grunnsetningene for den demo­kratiske sentralisme, erstattet valgprinsippet med kooptering, av­stemningen etter enkeltkandidaturer med avstemning etter lis­ter, den hemmelige avstemning med åpen avstemning osv. Det er klart at organisasjoner med slik praksis ikke kunne fylle sin oppgave under valgene til det Høyeste Sovjet. Det var derfor framfor alt nødvendig å utrydde en slik antidemokratisk praksis i partiorganisasjonene og legge om partiarbeidet på det bredeste demokratiske grunnlag.

I samband med dette besluttet sentralkomitéens plenumsmøte etter å ha hørt kamerat Sjdanovs foredrag:

«a) Å legge om partiarbeidet på grunnlag av den ube­tingede og fullstendige gjennomføring i praksis av prinsip­pet om det indre partidemokrati, som er foreskrevet i partiets lover.

b) Å gjøre slutt på den praksis å kooptere medlemmer i partikomitéene og i samsvar med partiets lover gjenopprette valgprinsippet for de ledende organer i partiorganisasjonene.

c) Under valgene av partiorganer å forby avstemning etter lister, foreta avstemning over enkeltkandidaturer og herunder sikre alle partimedlemmer ubegrenset rett til å vrake kandidater og kritisere dem.

d) Ved valgene av partiorganer å gjennomføre lukket (hemmelig) avstemning over kandidatene.

e) I alle partiorganisasjoner å gjennomføre valg av parti­organene, fra partikomitéene for partiets grunnorganisasjo­ner til område- og distriktskomitéene og sentralkomitéene for de nasjonale kommunistiske partier, og avslutte valgene ikke seinere enn 20. mai.

f) Å forplikte alle partiorganisasjoner til strengt å over­holde fristene for valgene av partiorganer i samsvar med partiets lover: i partiets grunnorganisasjoner én gang om året, i krets- og byorganisasjonene én gang om året, i distrikts-, område- og republikkorganisasjonene én gang hvert halvannet år.

g) I partiets grunnorganisasjoner strengt å overholde den ordning at valgene av partikomitéene skal foregå på bedriftspartimøter, og ikke tillate at disse erstattes av kon­feranser.

h) Å utrydde den praksis som forekommer i en rekke av partiets grunnorganisasjoner, at de almene møter oppheves og at det almene møte erstattes av avdelingsmøter og konfe­ranser.»

Slik begynte partiet å forberede seg til de forestående valg.

Dette vedtaket av sentralkomitéen hadde veldig politisk be­tydning. Dets betydning besto ikke bare i at det dannet opptak­ten til partiets valgkampanje i samband med valgene til Sovjet­unionens Høyeste Sovjet. Dets betydning besto framfor alt i at det hjalp partiorganisasjonene til å omstille seg, gjennomføre kursen mot det indre partidemokrati og møte valgene til det Høyeste Sovjet i full rustning.

Mens partiet utviklet valgkampanjen, besluttet det å gjøre idéen om en valgblokk av kommunistene og de partiløse til midt­punktet i sin valgpolitikk. Partiet gikk til valgblokk med de parti­løse, i forbund med de partiløse og vedtok sammen med de partiløse å stille opp felles kandidater i valgkretsene. Dette var noe som aldri hadde forekommet før, og som er aldeles utenkelig å prakti­sere i en valgkampanje i borgerlige land. Men blokken mellom kommunistene og de partiløse var en fullstendig naturlig fore­teelse for vårt land, der det ikke lenger fins fiendtlige klasser og der den moralsk-politiske enhet av alle lag i folket er en uomtvistelig kjensgjerning.

Den 7. desember 1937 sendte partiets sentralkomité ut et opp­rop til alle velgerne. I dette oppropet hette det:

«Den 12. desember 1937 vil det arbeidende folk i Sovjet­unionen på grunnlag av vår sosialistiske forfatning velge deputerte til Sovjetunionens Høyeste Sovjet. Bolsjevikenes parti opptrer under valgene i blokk, i forbund med de parti­løse arbeidere, bønder, funksjonærer, intellektuelle …. Bol­sjevikenes parti reiser ikke noe gjerde mellom seg og de parti­løse, men går tvert om til valg i blokk, i forbund med de de partiløse, går i blokk med arbeidernes og funksjonærenes fagforeninger, med det kommunistiske ungdomsforbund og andre organisasjoner og foreninger av partiløse. Følgelig blir valgkandidatene felles så vel for kommunistene som for de partiløse, enhver partiløs deputert vil også være en deputert for kommunistene, likesom enhver kommunistisk deputert vil være en deputert for de partiløse.»

Sentralkomitéens opprop sluttet med følgende oppfordring til velgerne:

«Sentralkomitéen for Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) oppfordrer alle kommunister og sympatiserende til å stemme på de partiløse kandidater med den samme samstemmighet som de stemmer på de kommunister som er oppstilt som kandidater.

Sentralkomitéen for Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) oppfordrer alle partiløse velgere til å stemme på de kommunister som er oppstilt som kandidater med den samme samstemmighet som de vil stemme med på de partiløse kandidater.

Sentralkomitéen for Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) oppfordrer alle velgere til den 12. desember

1937 å innfinne seg alle som en ved valgurnene for å velge deputerte til Unionssovjetet og til Nasjonalitetenes Sovjet.

Det må ikke finnes en eneste velger som ikke n