Om politi som dreper og trakasserer

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

Dette er ei innledning som er holdt på et møte. Den er basert på tekster fra TFM. 

De siste åra har vi sett mer politivold i Norge. Vi har flere eksempler på vold mot demonstranter, vold under pågripelse og også at politiet dreper. Volden fra politiet rammer slett ikke tilfeldig, og denne utviklinga henger sammen med at klassemotsigelsene skjerpes og at politiet utøver vold på vegne av borgerskapet og at politiet på ingen måte er nøytralt.

Et eksempel på at politivold ikke rammer tilfeldig er drapet på Eugene Obiora i 2006. Saken er også et av flere stygge eksempler på hvordan slike saker håndteres. Sjøl om dette er en gammel sak velger jeg å gå nærmere inn på denne enn nyere saker. Dette fordi forholda rundt hendelsen er godt kjent. 

Obiora fikk avslag på penger til gave til sønnen sin da han oppsøkte sosialkontoret. Han nektet å gå, men ble ikke oppfattet som aggressiv av personalet som forsøkte å tilkalle vektere. Vaktselskapet hadde ingen å sende og etter hvert dukket fire politifolk opp. De pågrep han med makt, la han i jern og slepte han ut, og satte seg på han mens han ropte at han ble drept. Etter å ha blitt lagt på magen i ambulansen, fortsatt i jern, døde han på veg til sykehuset. Det ble slått fast at dødsårsaken var et ulovlig halsgrep utført av politimannen Trond Volden, som tidligere blant annet hadde pågrepet renholderen Sofia Baidoo og kalt henne «Faens svarting» etter at brannalarmen gikk der hun jobba. Lederen for politiets fagforening kalte pågripelsen av Obiora «godt politiarbeid». Saken mot de fire som drepte Obiora ble etterforsket av spesialenheten for politisaker, men henlagt. Trond Volden er nå ofte innsatsleder i Trondheim.

I 2020 ble Qadar Osman Abdi tatt kvelertak på under politiavhør i Kristiansand da han nekta å oppgi passordet til Snapchat, noe han ikke hadde plikt til å gjøre. I flere saker de siste åra har politiet helt unødvendig skutt folk, sånn som familiefaren som blei drept da han forsøkte å kjøre fra politiet i Kristiansand, og Mirza Osmanovic, som politiet visste godt at var psykisk syk, som ble drept av politiet i Sarpsborg. Også i to andre tilfeller det siste året, har psykisk syke har blitt skutt og drept av politiet. I tillegg har vi et tilfelle der en mann ble skutt i beinet og alvorlig skadd, fordi han hadde stjålet en båt og kasta puter mot politiet.

I Oslo er en politimann under etterforskning av spesialenheten etter å ha sparket en 17-åring i hode under pågripelse. Video fra politiet viser at gutten har satt seg på kne med henda i været. Det er også mange eksempler der de har satt inn overdrevne mengder politi ved husbesøk og razziaer, som da de tok seg inn i et boligområde utstyrt med maskinpistoler og skjold, for å se etter en person de sjøl sa at ikke var farlig for allmennheten. Politiet har flere ganger brukt pepperspray på barnehjemsbarn. Mennesker har dødd på glattcella fordi de ikke har fått medisinsk tilsyn. Familier med avslag på asylsøknaden hentes brutalt midt på natta uten å få kontakte advokaten sin. En sak fra Sørlandet i 2019 viser til og med at voldsdømte kan fortsette i jobben som politi. Voldsmannen hadde slått en psykisk syk person som hadde oppsøkt legevakta etter selvskading. Dommen kom etter at spesialenhetens vedtak om frifinnelse ble klagd inn for riksadvokaten.

Det er verdt å bemerke at flere av de som er skutt av norsk politi har vært “forskanset” (alene) i eget hjem, eller kun vært bevæpnet med stikk- eller slagvåpen. Enda viktigere å bemerke er det at de fleste skytingene skyldes systemsvikt, særlig innen helse og psykiatri. Systemet svikter hele tiden syke mennesker. Og ikke minst må det bemerkes at hvem som skytes av norsk politi til syvende og sist er et klassespørsmål. Det er hovedsakelig vanlige arbeidere, fattige og folk med psykisk sykdom som blir skutt og drept av politiet.

I tillegg til eksempler på drap og grov vold har til og med statsadvokaten avdekket en  praksis med at dersom de finner små mengder narkotika på mennesker, blir de ikke bare ransaket – slik politiet har rett til, men politi har også gått gjennom mobiltelefoner, kledd folk nakne, sjekket underbukser og ransaket leiligheter – noe de slett ikke har lov til. Slik omfattende ransaking, om påskuddet kun er et mindre beslag, må godkjennes av en domstol.

Et annet poeng er at ungdom med norskfødte foreldre er de som bruker mest hasj. Likevel tar politiet flest på østkanten, der det er mange med innvandrerbakgrunn. En undersøkelse gjort av Ungdata i 2018 viser at dobbelt så mange ungdommer på Frogner og Ullern som på Stovner og Alna har brukt hasj, og at økninga har vært større blant de med norskfødte foreldre enn de med innvandrerforeldre, og at den er sterkest blant ungdom fra høyere sosiale lag. Dette har ikke ført til at politiet har lagt om strategien for narkotikabekjempelse.

I en debatt uttalte en politibetjent: “Mange av dem jeg jobber med i dag, har en annen hudfarge. Politiet er avhengig av tillit. Det er ikke så farlig om ‘tante Olga’ i Holmenkollen ikke liker politiet, for hun har ikke så mye å fortelle oss uansett. Men det er viktig at ‘Omar’ på Holmlia stoler på oss. Vi i politiet må ta hensyn til hvordan vi oppfører oss overfor ham, vennene og familien hans i miljøet han bor i. Politiet har så mye makt, hvordan vi oppfører oss betyr mye for hvordan Omar ser på oss og hva han vil fortelle.”

Politivold under demonstrasjoner

Et nylig eksempel på politivold under demonstrasjoner finner vi fra Oslo i slutten av august, under en motdemonstrasjon mot SIAN. Demonstrasjonen gikk relativt rolig for seg helt fram til politiet angrep den. Politiet gikk først inn med sivilpoliti for å hente ut enkelte av demonstrantene. Dette skjedde uten at noen hadde angrepet rasistene, eller på noe annet vis hadde gjort noe mer alvorlig enn å vise sin forakt for SIAN. Demonstrasjonen møtte politiets første angrep med motstand og politiet måtte trekke seg tilbake etter et kort håndgemeng.

Når demonstrasjonen var over gjennomførte demonstrantene en relativ organisert tilbaketrekning. Politiet angrep da demonstrasjonen fra flankene. Demonstrasjonen svarte med å danne armlenker og ved å gjøre fysisk motstand. Etter et noe lengre sammenstøt så hadde politiet arrestert syv demonstranter. Flere fikk skader, minst en fikk hjernerystelse og et brukket ribbein. Anklagen var vold mot offentlig tjenestemann, men film viser bare at hun ropte skjellsord etter en politimann. Angrepa ble fra politiets side begrunnet med at demonstrantene hadde ropt høyt og at en deltager hadde spyttet i retning av rasistene, uten å være i nærheten av å treffe dem. I vinter har det blitt gjennomført en rekke rettssaker mot antifascister som deltok i demonstrasjonene mot SIAN i fjor sommer. Noen har fått skyhøye bøter, andre fengselsstraffer på alt fra 20 dager til 4 måneder. Bøtene og fengselstraffene brukes som et verktøy for å kneble og demotivere oss.

Særlig det siste året, men også tidligere, har vi sett at politiet har brukt millioner på å beskytte SIAN når de holder markeringer i de store byene. Det er sjelden noe politioppbud å snakke om, og de står ikke klare til å gripe inn på 1. mai eller under andre demonstrasjoner organisert av progressive. Det blir opp til demonstrantene sjøl å sørge for sikkerheten når det for eksempel kastes ting mot 8. mars-tog. Når de «passer på» demonstranter på venstresida skjer det gjerne ved at de setter inn sivile. Dette til tross for at PST har uttalt at høyreekstreme er en av de største farene for rikets sikkerhet, og at all terror i Norge er begått av fascister. Disse får beskyttelse mens de brenner Koranen og de kan marsjere gjennom hele Kristiansand sentrum med naziflagg, mens personene som viste fredelig motstand blei anholdt og bortvist. Og under Arendalsuka i 2018 ble seks antifascister arrestert før de ankom arrangementet under påskudd av «planlegging av opptøyer».

Politiet tjener ikke folket

Politiet ser systematisk gjennom fingrene med og aksepterer vold og seksuelle overgrep mot kvinner og mindreårige. De trakasserer gjerne ungdom, fattigfolk og narkomane, de bryter både norske lover og menneskerettigheter i det de hevder er jakt på narkotika – i mengder som får plass i en underbukse (!) – men når kvinner anmelder voldtekt, eller når barn utsettes for overgrep, arbeider de sakte og lite målretta. Det er ikke et paradoks, men to sider av samme mynt. Det er også to sider av samme mynt når politiet stiller med dialogpoliti, forsøker å være «kule» ovenfor (innvandrer)barn og ungdom og later som de setter prinsippet om ytringsfrihet høyt, i alle fall så lenge ytringene ikke er negative ytringer mot politiet. «Fuck islam» må godtas av prinsipp, mens «Fuck the Police» ikke har noe å gjøre med ytringsfrihet.

Politi som dreper syke og fattige handler ikke primært om enkelte politibetjenter eller om norsk politi alene. Dette er tendensen man ser i alle kapitalistiske land. Videre er det typisk også slik at systemet beskytter politi som skyter og dreper. Spesialenheten henlegger sakene og politietatene står last og brast med sine bødler. Videre må vi huske at den borgerlige loven aldri var et mål i seg sjøl, og at den alltid har vært der primært for å gi legitimitet til borgerskapets makt, å regulere eiendomsforholda og beskytte eiendomsretten. Dette er også grunnen til at politiet beskytter fascister som hetser under dekke av å beskytte demokratiske rettigheter, mens når de «passer på» demonstranter som utfordrer borgerskapets stat er de minst like opptatte av å kartlegge demonstrantene. Kampen for rettferdighet kan dermed slett ikke overlates til systemet eller offisielle kanaler. Det kreves folkelig organisering, kamp og motstand, for å stille de skyldige til ansvar.