Hva er ideologi?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Det høyeste produktet av materien er den menneskelige ånden, våre ideer og forestillinger systematisert til ideologi. Dette er menneskets sjel i den eneste materialistiske forståelsen av begrepet, og danner grunnlaget for vår bevissthet og våre bevisste handlinger.

Vi kan definere ideologi som et system av ideer, som danner grunnlaget for politiske og økonomiske teorier. Marxismen-leninismen-maoismen er et slikt system. Den filosofiske kjerna i vår ideologi gjør dette systemet til et helhetlig verdensbilde. Dens klassekarakter, og dens kamp mot all borgerlig og småborgerlig ideologi i alle sine variasjoner, gjør den til proletariatets eneste ideologi, og dermed til den eneste sanne ideologien. Vår ideologi er et sammenhengende system, som gjenspeiler samfunnet fra proletariatets standpunkt, med mål om å ta den politiske makta for å avskaffe kapitalismen. Maoismen er vitenskapelig og blir dermed allmektig. 

Samfunnet har flere sfærer, flere dimensjoner: Økonomisk, politisk og ideologisk. Disse er hierarkisk ordnet: Den sosio-økonomiske basisen genererer en politisk-ideologisk overbygning. Basisen er primær og overbygninga sekundær, på samme måten som praksis og teori og materie og ånd. Men forholdet er også dialektisk, det pågår vekselvirkning mellom dem, og formann Mao avdekker dette på mesterlig vis når han viser at overbygninga også kan forandre basis. Ideologien er grunnlaget for politikken, som er anvendelse av ideologien i den politiske kampen om makta, men gjennom å gripe den politiske makta kan proletariatet omdanne verden i sitt bilde.

Proletariatets kamp føres på en front i alle sfærene av samfunnet. Ideologisk kamp handler om menneskers syn på verden, våre tanker og følelser. Ideologi handler om menneskets sjel, grunnlaget for vår moral og vår tenkning.

Lenin og Mao om marxismen og kamp på den ideologiske fronten

Lenin skriver at det i et samfunn bygget på klassekamp, ikke kan finnes noen upartisk samfunnsvitenskap. Han sier at all offisiell vitenskap forsvarer lønnsslaveriet, mens marxismen har erklært krig mot dette. Altså definerer Lenin marxismen som en samfunnsvitenskap. Videre slår han fast at Marx lære vokste fram som den direkte og øyeblikkelige fortsettelsen av lærene til de største representantene for filosofi, politisk økonomi og sosialisme. Og han skriver at den marxistiske læra er allmektig fordi den er sann. Den er omfattende og helstøpt, og gir menneskene en fullstendig verdensanskuelse som ikke lar seg forsone med noen form for overtro, reaksjon eller forsvar for borgerlig undertrykking. Den er den rettmessige arvtakeren til det beste som mennesket laga i det 19. hundreåret i form av tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme.

Videre skriver han at menneskets samfunnsmessige kunnskap, dets lærer, gjenspeiler og har rot i samfunnets økonomiske system. Lærene er uttrykk for dette systemet, for klassene i det og for klassekampen.

Lenin skriver at bare den filosofiske materialismen til Marx har vist proletariatet veien ut av det åndelige slaveriet der alle undertrykte klasser hittil har vansmektet. Bare den økonomiske teorien til Marx har forklart den virkelige stillinga til proletariatet i kapitalismens allmenne system. Han skriver at proletariatet blir opplyst og opplært ved å føre klassekampen sin. Det kvitter seg med fordommene fra det borgerlige samfunnet, slutter rekkene stadig tettere og lærer å måle rekkevidden av framgangene sine. Lenin skriver videre at marxismen er det systemet som omfatter Marx’ syn og lære. 

For å oppsummere: Marxismen er en samfunnsvitenskap og en fullstendig verdensanskuelse, med rot i tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme, noe som også gir marxismen dens tre deler. Den gjenspeiler proletariatets syn på seg selv og systemet som undertrykker vår klasse, den er vårt teoretiske system. Det vi i dag kaller vår ideologi.

Formann Mao skriver at litteratur og kunst “som ideologiske former er litterære og kunstneriske verker produkter av gjenspeilinga i menneskehjernen av livet i et bestemt samfunn. Revolusjonær litteratur og kunst er produkter av gjenspeilinga av folkets liv i hjernene til revolusjonære forfattere og kunstnere”. Vi kan dermed forstå ideologi som et tankesystem som gjenspeiler livet i et bestemt samfunn, og fra et bestemt klassestandpunkt.

Formann Mao skriver at gjennom arbeidet til forfattere og kunstnere blir råstoffet i folkets liv bearbeidet og omskapt til en ideologisk form: litteratur og kunst, og at dette både gjelder avansert og enkel litteratur og kunst. Videre sier formann Mao at den revolusjonære kampen på den ideologiske og kunstneriske fronten må underordnes den politiske kampen. Her stadfester formann Mao den tesen Perus Kommunistiske Parti har slått fast: At politikken er anvendelsen av ideologien, og at anvendelsen er hovedsida, praksis veier tyngre enn teori. Derfor må ideologisk arbeid tjene politikken, politikken må settes i kommando, selv om ideologien er grunnlaget for politikken.

Formann Mao sier:

“For å kunne skape orden i sakene organisatorisk, må vi først skape orden ideologisk. Vi må sette i gang en kamp der vi stiller den proletariske ideologien opp mot ikke-proletarisk ideologi. I litteratur- og kunstkretser i Yenan er det allerede starta en ideologisk kamp, og den er helt nødvendig. Intellektuelle som kommer fra småborgerskapet, prøver alltid på alle slags måter, også gjennom litteraturen og kunsten, å framheve seg sjøl og spre synspunktene sine. De vil at partiet og verden skal omskapes i deres bilde. Under slike omstendigheter er det vår plikt å ruske opp disse ‘kameratene’ og si skarpt til dem: ‘Det der går ikke! Proletariatet kan ikke innrette seg etter dere. Å gi etter for dere ville i virkeligheten være å gi etter for storgodseierklassen og storborgerskapet og ta sjansen på å undergrave partiet og landet vårt.’ Hvem må vi da gi etter for? Vi kan bare forme partiet og verden i bildet til den proletariske fortroppen. Vi håper at kameratene våre i litteratur- og kunstkretsene vil innse hvor alvorlig denne store debatten er og ta aktivt del i kampen slik at alle kameratene kan bli sunne, og rekkene våre virkelig sammensveisa og konsolidert ideologisk og organisatorisk.”

Kort sagt handler dermed ideologisk fostring om å forandre hodene våre, det vil si endre hvordan vi forstår verden, hvordan vi tenker og hvilket perspektiv vi ser alt fra.

Proletariatets eneste, vitenskapelige og sanne ideologi

Perus Kommunistiske Parti skriver i sin beskrivelse av maoismen:

“I en smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det internasjonale proletariatet først som marxisme. Den ble deretter videreutvikla til marxismen-leninismen, og senere til marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske ideologien, er allmektig fordi den er sann.”

Videre skriver partiet at innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutvikla formann Mao teorien om klasser ved å analysere dem på både det økonomiske, politiske og ideologiske plan. Dermed kommer det klart frem at partiet ser samfunnet som delt i ulike sfærer, og at de sosiale klassene må analyseres både økonomisk, politisk og ideologisk. Det må også forstås slik at det er høyere og lavere nivåer i denne oppdelingen. Det mest grunnleggende i samfunnet er økonomien (produksjonen). Over denne reiser den politiske og ideologiske overbygningen seg, som et uttrykk for den økonomiske basisen og som en gjenspeiling av denne i menneskenes hoder, uttrykt i teorier, tankesystemer, lærer, ideologier.

I Kinas Kommunistiske Partis vedtak om den store proletariske kulturrevolusjonen heter det: 

“Sjøl om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjenopprette makta. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte – det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske området, og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssynet i hele samfunnet. For tida består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske veien, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske ‘autoritetene’, samt borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi, og legge om undervisninga, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.”

Slik gjør Kinas Kommunistiske Parti det klart at ideologi handler om menneskers sinn, og at det som former disse sinnene er ideer, kultur, skikker og vaner, som former åndelige livssyn i hele samfunnet, det vil si ideologi. Utdanning og kultur er dermed former for ideologi, noe Perus Kommunistiske Parti også antyder når de skriver: 

“Overbygning, ideologi, kultur og utdanning. Disse og andre lignende spørsmål har vært nøye og dypt studert av formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som fortjener vår oppmerksomhet.”

Videre skriver Perus Kommunistiske Parti at deres grunnlag “er marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning, dette er proletariatets ideologi, menneskehetens høyeste uttrykk, og den eneste sanne, vitenskapelige og uovervinnelige ideologien». Dermed slår de også fast to generelle sider ved ideologien. For det første er den menneskehetens høyeste uttrykk, eller som Lenin skriver i sin kritikk av empiriokritisismen når han henviser til Friedrich Engels’ materialisme: Ånden er det høyeste uttrykket for materien. For det andre slår de fast at ideologien er grunnlaget for partiet. Altså samtidig både det høyeste uttrykket for menneskelighet, og det mest grunnleggende. Dernest slår de fast to spesifikke sider om vår klasses ideologi: Den er proletariatets ideologi og den er vitenskapelig. Dette skiller den fra all annen ideologi, og den er vitenskapelig nettopp fordi den er proletarisk. Den kunne ikke vært sann om ikke den hadde proletariatets klassestandpunkt, for det er slik Lenin sier at all annen ideologi forsvarer undertrykkinga og utbyttinga av proletariatet.

Videre slår partiet fast at marxismen-leninismen-maoismen er proletariatet, den siste klassen i historien, sin universelt gyldige ideologi som må tillempes på hver revolusjons konkrete forhold og bringe fram dens veiledende tenkning i hvert enkelt land. For Perus del førte denne anvendelsen til at den veiledende tenkninga ble utviklet til Gonzalos tenkning, som også har universelt gyldige bidrag, det vil si bidrag som er anvendelige i alle land.

Formann Gonzalo om forståelse og anvendelse av ideologi

Formann Gonzalo utdyper spørsmålet om ideologi i en viktig tekst om en korrigeringskampanje i Perus Kommunistiske Parti:

“Dette er et ideologisk spørsmål, en integrert del av det å gjøre bruk av den dialektiske materialismen, den marxistiske kunnskapsteorien. Dette i motsetning til borgerlig, idealistisk ideologi som betrakter analyse og syntese som isolerte ting. Ifølge proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, er det to sider ved en enkelt enhet, og syntese utgjør hovedsiden fordi det er denne som muliggjør et høyere kunnskapsnivå, en kvalitativ forandring, et sprang.”

Videre skriver han: “Den mangelfulle forståelsen av spørsmålet om syntese leder dermed til et annet problem, nemlig til mangelfull forståelse av proletariatets ideologi som et integrert hele, som marxisme-leninisme-maoisme.”

Og videre:

“Vi er nødt til å gå dypere enn til kun å gripe kjensgjerningene. Når et problem oppstår er vi nødt til å finne ut hva som forårsaker det. Dette er et ideologisk spørsmål. I motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, slik den viser seg innen den ideologiske sfæren, er det ved bestemte tider motstand som uttrykker borgerlig ideologisk dominans over proletarisk ideologi. Dette fenomenet er en innebygget del av kampen mellom de to ideologiene, en kamp som kommer mer til syne med nye folk som fortsatt er under utdanning. For å bygge opp proletarisk ideologi må derfor borgerlig ideologi ødelegges. Det kan ikke skje noen oppbygging uten ødeleggelse. Tradisjonens, de gamle idéenes og de ideologiske avvikenes dødvekt veier tungt: disse tingene dør ikke ut på fredelig måte. Å omforme seg selv krever derfor enorme anstrengelser. Mennesker er praktiske, ikke kontemplative, særlig når de kjemper for å forandre virkeligheten i proletariatets og folkets tjeneste. Dette er grunnen til at de kan overvinne den gamle og utslitte ideologien, og ta opp proletariatets ideologi, den eneste ideologien som gjør dem rustet til å forstå og forandre verden ut fra klassens og de undertrykte folkenes interesser.

Når det gjelder studiene er poenget at det er en motsigelse mellom analyse og syntese, hvilket gir opphav til et kunnskapsmessig sprang. Dersom denne motsigelsen ikke håndteres riktig vil det føre til problemer i den helhetlige håndteringen av den proletære ideologien. Dette er den underliggende årsaken som på dette området gjør at man ikke evner å innta det marxist-leninist-maoistiske, hovedsakelig maoistiske, standpunktet som den universelle sannheten og utsynet som forener verdens kommunister, og Gonzalos tenkning som det spesifikke og primære for kommunister her, særlig knyttet til den peruanske revolusjonen. Standpunkt som søker å benytte løsrevne sitater for å analysere den internasjonale situasjonen, den politiske situasjonen i landet, partiet og dets tre magiske våpen, massearbeidet osv., baserer seg på en sviktende forståelse av marxisme som et integrert hele. Å ikke ta steget forbi analyse og ikke benytte syntese som det hovedsakelige – og dermed ikke ta spranget – utgjør på studieområdet en svikt og er uttrykk for borgerlig ideologi. Vårt standpunkt er at marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, er veiledningen og kjerne, omdreiningspunktet som alt kretser rundt. Det er det som gjør det mulig for oss å forstå ting, utlede lovene som gjelder for dem og således omforme natur, samfunn og idéer.”

Formann Gonzalo sier også, med tanke på kulturrevolusjonene frem til kommunismen:

“Kjernen i problemet, sett i perspektiv, er å forandre folks sjel, å omforme deres ideologi, slik at de kroppsliggjør marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme. Kun på denne måten kan vi forhindre gjeninnføring av kapitalisme, og marsjere fremover mot kommunismen.”

Angående den reaksjonære generaloffensiven som USA-imperialismen initierte rundt 1980 sier formann Gonzalo:

“Denne offensiven utfoldes hovedsakelig med Yankee-imperialismen i spissen, den fremste hegemonistiske makten. Det er en generaloffensiv av to grunner: fordi den har blitt iverksatt overalt av verdens imperialister, revisjonister og reaksjonære, og fordi den gjør seg gjeldende innen alle sfærer, den ideologiske, politiske og økonomiske sfæren, skjønt den er sentrert rundt det politiske.”

Altså presiserer formann Gonzalo igjen at samfunnet deles i ideologisk, politisk og økonomisk sfære. Han sier videre om ideologien:

“Vi har en strålende ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, det mektigste våpenet i verden i dag. Vi har dens kreative tilpasning, Gonzalos tenkning. Så la oss væpne sinnene – væpne flere og flere sinn og gjøre det mer og mer grundig. Vinn folkenes sinn og deres hender vil bli væpnet. Det er ikke uten grunn at partiet vårt alltid har hatt rykte for å være sterk på politikk, fordi politikk ikke er annet enn den konkrete bruken av ideologi i kampen for å gripe politisk makt. I dag er vår ideologi under angrep fra alle kanter og innen alle sfærer, og disse angrepene vil bare øke. Men de er redd for å konfrontere oss direkte – i en åpen ideologisk debatt som er rett på sak med marxismen ville de bare lidd nederlag. Borgerskapets kritikk beveger seg ikke forbi ville påstander og grunnløse epiteter. Hva har de å stille opp med mot marxisme-leninisme-maoismen? De nye borgerlige ideologene er flyktige og kortlivede. For eksempel Fukuyama, hvis stjerne så ut til å skinne så lysende en stakket stund for så å svinne hen som en fyrstikk. Han benektet at det fantes noen utvikling i historien, og erklærte ideologienes død. Rent faktisk erklærte han særlig proletariatets ideologiske død, og utelot borgerskapets ideologi fra denne skjebnen fordi imperialismen formodentlig hadde seiret som økonomisk og politisk system. Men historie og ideologi fortsetter å kjempe, drevet av klassekampen. Hans ralling har grunnstøtt på historien, og slagene har fortsatt mellom de forskjellige klassenes ideologier, være seg arabiske fundamentalister med deres religion; nyliberalere, nypositivister og fascister med deres forskjellige former for borgerlig ideologi; eller oss, kommunistene, inkludert folkekrigen ledet av Perus Kommunistiske Parti, med vår vitenskapelige ideologi, marxisme-leninisme-maoisme. Dermed svinner også borgerskapets tirader og pseudo-teorier hen som røyk for vinden.”

Og atter videre sier formann Gonzalo:

“Hvordan bør vi svare på deres ideologiske angrep? Vi må avsløre dem gjennomgående, rive av dem deres bedragerske og stinkende kledning, og konfrontere dem med marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, anvendt på den konkrete virkeligheten. Marxismen er den eneste vitenskapelig sanne ideologien. Den kan flytte fjell, forandre verden og sette den med den riktige siden opp. Idealisme kan kun sette virkeligheten på hodet. Marx sa at filosofi har blitt lenket fast, røvet vekk fra massene, og viklet inn i ord og spindelvev for å skjule den fra massene. Vi bør frigjøre filosofien og gi den tilbake til massene. Vi er nødt til å bruke vår filosofi gjennom å mobilisere massene. Å skape folkeopinion er et spørsmål om å mobilisere massene – å la dem bli agitatorer og propagandister. La oss starte en massebevegelse for å utdanne massene i marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme, og i Gonzalos tenkning. Nødvendigheten av dette har vært en grunnleggende marxistisk lærdom fra starten av, og den store proletariske kulturrevolusjonen var et levende og strålende eksempel på mobilisering av massene gjennom marxist-leninist-maoistisk ideologi for å bygge videre på sosialismen under proletariatets diktatur, for å fortsette revolusjonen og ikke la fruktene bli snappet bort, for å forsvare revolusjonen. Mobiliser massene i en enorm og dyptgående teoretisk, ideologisk bevegelse med idéene fra marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Frigjør dem fra dette føydalistiske, borgerlige og pro-imperialistiske møkka som gjør at de ser verden opp ned. Slipp filosofien ut av kontorskuffene, frigjør den fra bokdyrkernes klamme grep og de falske akademiske institusjonene, og bring den til massene, til den hverdagslige kampen, til folket. De har blitt frarøvet deres sjel – ta den tilbake og gi den tilbake til dem, sånn at de ikke lenger lar seg lure. Filosofi og vitenskap er ikke de lærdes eiendeler men massenes. I dag blir massene stadig mer dialektiske, men dette må gjøres bevisst sånn at de bevisst tar i bruk dialektikkens lover og bruker loven om motsigelse i full forståelse av hva det betyr, og tar den i bruk på naturen, samfunnet og idéene. Massene er fullt kapable til å klare dette, fordi det er de som skaper historien og de som har skapt alt. Videre, all kunnskap utgår fra praksis – fremfor alt er det mennesker som forandrer ting, gjennom deres daglige sosiale praksis, og det er gjennom denne prosessen for å forandre ting at de lærer og forstår. Denne forståelsen ervervet gjennom praksis vender så tilbake igjen til praksis og gir opphav til ytterligere forandringer, til utvikling, framskritt og omforming, men da alle ting bærer preg av den ene eller andre klassen så vil også denne praksisen, denne kunnskapen og disse omformingene ha en klassekarakter – for eller imot proletariatet og folket. Kilden til all kunnskap er praksis, de transformerende historiske handlingene til massene, til menneskeheten. Ved ethvert tidspunkt i historien er det gjennom sosial praksis at massene væpner sinnene sine med idéer som korresponderer med tiden, og som dermed væpner sine hender for å realisere oppgavene som historien har gitt dem i oppdrag. Studier er et uunnværlig supplement til denne prosessen. Folk kommer til handling innenfor en bestemt klassekontekst, og ut fra interessene til en bestemt klasse, og dette gir opphav til idéer, til ideologi. Deres organiserte handlinger leder til sosial omforming, et framskritt for majoriteten av folk. Engels lærer oss å hamre inn idéer gjennom handling. Vi i partiet har fulgt denne tilnærmingen siden 1970-tallet, og vi bør fortsette med det.”

Kort sagt peker formann Gonzalo her på filosofien som er en del av ideologien. Vår ideologi er dermed både samfunnsvitenskap og filosofi (verdensbilde). Ideologisk kamp handler om å forandre menneskers sinn, deres sjel, og massenes sinn må forvandles gjennom sosial praksis, med utdanning (studier) som et uunnværlig supplement til denne sosiale praksisen.

Ideologiens forvandling av massene og av individet

Formann Gonzalo skriver videre om planer og ideologi i forbindelse med å lede massene:

“Uten partiet ville ikke massene engang kunne utstyres med en plan, og det er helt avgjørende at partiet leder dem med en god plan. Vi vet at en plan er en ideologisk form, og at partiets plan er et uttrykk for marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Straks planen er formulert må partiet sette de forskjellige organisasjonene i bevegelse, fordi en politisk linje ikke kan bli en materiell kraft uten en organisatorisk form for å gjøre konkret praksis av den. Disse formene er partiorganisasjoner, hæren, organisasjonene dannet av partiet, organer for politisk makt eller organisasjoner skapt av de laveste og dypeste lagene av massene. La oss gjennomføre denne store ideologiske mobiliseringen for å holde i hevd, forsvare og ta i bruk marxisme-leninisme-maoismen, hovedsakelig maoismen (som den universelle sannheten) og Gonzalos tenkning (som den spesifikke hovedsiden for oss, som dens kreative tilpasning til våre forhold), og la væpnede aksjoner drive disse idéene hjem.”

Dermed slår han fast at den proletariske ideologien som system er universell sannhet, det vil si anvendelig overalt, og det er anvendelsen av den på hvert enkelt land som er særegen og gir opphav til spesifikk politisk linje i det enkelte land, i hver enkelt revolusjon.

Til sist sier formann Gonzalo noe om hvordan ideologisk kamp skal brukes til å forvandle enkeltindivider:

“Hvordan bør vi bruke dokumentet på det individuelle nivået? Det påligger den enkelte av oss å ta opp i oss og legemliggjøre dokumentet for å bedre tjene revolusjonen. I dette henseende er alle her direkte engasjert i å være intellektuelle og i kunstneriske spørsmål, og poenget er å alltid sette politikken i førersetet. Når folk studerer marxisme setter det en støkk i dem, og motsetningen mellom de to verdenssynene kommer i forgrunnen. Marxismen retter slag mot den ikke-proletære siden, og driver fram prosessen som herder folk ideologisk. Som i alle oppgaver er det tre stadier, hver med sin motsigelse. I første omgang er spørsmålet hvorvidt en skal ta til studier eller ikke, og straks en har begynt er også oppgaven halvveis gjort. Dernest, ettersom tingene utfolder seg, så er spørsmålet hvorvidt en skal fortsette eller slutte. Dette er en annen kamp som her kom opp i form av å skissere prosessen helt ut til punktet hvor det ble tyngende. Dette var en dårlig situasjon fordi det betød at det gamle og borgerlige ville seire. Vi diskuterte problemet og ble enige om å utføre denne oppgaven ved å vie den prioritet, og ved bruk av sjokktaktikk for å gjøre et gjennombrudd. Dette er en veldig nyttig metode, en del av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenknings arbeidsstil. Det innebærer å fokusere all vår energi på den gjeldende oppgaven og bruke så mye tid som nødvendig for å fullføre den. Dette er analogt med å gjennomføre en tvungen marsj når fienden er etter oss, sånn at vi utmanøvrerer ham heller enn å la oss selv bli tatt. I studiene, heller enn å la den proletære ideologien bli bekjempet av den borgerlige ideologien som konkurrerer med den i våre sinn, så tar vi opp denne nye ideologien som vi legemliggjør og bruker den for å bekjempe det borgerlige, idealistiske og fremmede klasseperspektivet. De gamle idéene stritter imot, og vi er alle nødt til å føre bevisst og villet kamp i våre egne sinn, helt til vi endelig klarer å bryte med og bekjempe denne motstanden i oss selv. Det gamle skriker til oss: Hvordan kan du legge bak deg alt som du kjenner så godt! Hvordan kan du forlate alt som har holdt deg i live så mange år! Det gamle farger alt råttent i rosenrøde farger for å svekke vår vilje. Sjokktaktikk er svært effektivt mot denne motstanden.”

Andre definisjoner av ideologi

Hvordan defineres ideologi andre steder enn hos marxismens klassikere? En vanlig definisjon er at ideologi er “et system av ideer og idealer, særlig ett som former grunnlaget for økonomisk eller politisk teori og politikk”. Denne definisjonen er svært kompatibel med hvordan de kommunistiske klassikerne og Perus Kommunistiske Parti definerer saken. Legg merke til at det betinger et system av ideer og at det danner grunnlaget for politisk og økonomisk teori.

Ordboka Merriam-Webster definerer ideologi i sin første betydning som tre ting: En tenkemåte som karakteriserer et individ, en gruppe eller en kultur, de integrerte standpunkt, teorier og mål som konstituerer et sosiopolitisk program og en systematisk helhet av konsepter særlig om menneskeliv eller kultur.

Ifølge Wikipedia ble begrepet først brukt av Antoine Destutt de Tracy, en fransk opplysningsfilosofi, som i 1796 definerte det som en “ideenes vitenskap” for å utvikle et rasjonelt system av ideer i motstrid til de irrasjonelle impulsene til mobben. I politisk vitenskap anvendes begrepet deskriptivt, står det i Wikipedia-artikkelen, for å beskrive politiske trossystemer.

Syntese

Kort oppsummert er dermed også den ikke-marxistiske forståelsen av ideologi slik at vi i alle fall et godt stykke på vei kan forstå ideologi som en systematisering av ideer og forestillinger, som blant annet danner grunnlaget for politiske og økonomiske teorier. Marxismen-leninismen-maoismen er et slikt system, men i motsetning til alle andre ideologiske systemer, som enten bygger på avleggs kunnskapsteori eller stiller seg fiendtlig til teori overhodet, så gjør den kunnskapsteoretiske kjerna i marxismen, det vil si den dialektisk-materialistiske teorien og metoden, at dette systemet blir et helstøpt verdensbilde og et helt uslåelig våpen i klassekampen.

Proletariatets ideologi er en integrert helhet, et sammenhengende system, som gjenspeiler samfunnet fra proletariatets standpunkt, med mål om å ta den politiske makta for å avskaffe kapitalismen. Maoismen er vitenskapelig, og blir dermed allmektig. Dens proletariske, praktiske og vitenskapelige karakter gjør den sann, gjør den til den eneste sanne ideologien, og dermed kan massene “forandre stjernes kurs” som formann Gonzalo sier, om de griper denne ideologien. Væpnet med sin egen ideologi kan proletariatet gjøre hva det vil.

Videre må vi forstå samfunnet som en helhet med flere sfærer: Økonomisk, politisk og ideologisk. Kultur og kunst er ideologiske former og ideologien danner grunnlaget for økonomisk og politisk teori. Den ideologiske kampen handler om menneskers syn på verden, hvordan vi tenker, hvordan vi forstår – kort sagt: Ideologi handler om menneskets sjel, vår ånd, det høyeste produktet av materien. Dermed er ideologien den øverste sfæren i samfunnet, og det som danner grunnlaget for vår tenkning, vår moral, våre idealer. 

Den øverste sfæren, det høyeste produktet av materien, blir den mest grunnleggende arenaen for kamp i partiet og den enkelte kommunisten. Ideologien kan nemlig bevege mennesker, og det er kun ved å bevege mennesker vi kan organisere dem til en veldig kraft, som kan banke tankene inn i andre mennesker gjennom handling. Praksis er som sagt hovedsida, og proletariatet kan aldri vinne kampen ved å isolere seg i ideologiens verden. Tvert om: Bare ved å anvende ideologien, det vil si uttrykke den i politikk, og ved å organisere politikken, drive den frem under ledelse og gjennom tolinjekamp, og omsette den i massenes organisasjonsformer og kampformer, kan revolusjonen materialiseres. 

Dessuten vokser vår ideologi nettopp ut av denne praksisen, gjennom erfaringer og evaluering av erfaringer, hovedsakelig i klassekampen, har ideologien blitt skapt. Dette er dens vitenskapelige grunnlag, dens materielle basis, og det er her ideologiens teori bekreftes eller forbedres gjennom praksis.

Referanser
Lenin: Marxismens tre kilder og tre bestanddeler – Tjen Folket Media
Taler på Yen’an konferanse om litteratur og kunst – Tjen Folket Media
Om Gonzalos tenkning – Tjen Folket Media
PKP: Linja for oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy – Tjen Folket Media
Formann Gonzalo om å studere «Valg, nei! Folkekrig, ja!» – Tjen Folket Media
Ideology Definition & Meaning – Merriam-Webster
Ideology – Wikipedia