Kvinnebevegelsen og utviklingen av kapitalismen

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Det følgende er et utdrag av «Marxismen, Mariátegui og kvinnebegelsen» av Perus Kommunistiske Parti. Aktivister arbeider med en ny oversettelse av teksten til norsk, og dette utdraget er fra dette nye arbeidet, og er fortsatt ufullstendig og uoffisielt.

Teksten er den viktigste teksten vi har som sammenfatter det marxistiske synet på kvinneundertrykking og kampen for emansipasjon av kvinnen. Den inneholder en helhetlig forklaring og staker også ut kursen for en revolusjonær kvinnebevegelse. Det følgende utdraget handler om hvordan kvinnebevegelsen vokser frem sammen med kapitalismens utvikling.

Originalen på spansk:

http://www.banderaroja.org/PCP/PCP_EL_MARXISMO_MARIATEGUI.html

2. Utviklingen av kapitalismen og kvinnebevegelsen

Utviklingen av kapitalismen inkorporerer kvinnen i arbeidet, og slik skaper den grunnlaget og forholdene for hennes utvikling. Med inkorporering i produksjonsprosessen får kvinnene mulighet til å forene seg mer direkte med klassekampen og militante aksjoner. Kapitalismen bar frem de borgerlige revolusjonene og herdet i disse avanserte de kvinnelige massene, særlig de kvinnelige arbeiderne.

Den franske revolusjonen, den mest avanserte av revolusjonene som borgerskapet ledet, ga god grobunn for kvinnelig aksjon. Kvinner ble mobilisert som en del av massene og gjennom deltakelse i de politiske klubbene utviklet de revolusjonære aksjoner. I disse kampene organiserte de et «Revolusjonære og Republikanske Kvinners Samfunn», og gjennom Olympe de Gouges krevde de i 1789 en «Erklæring om kvinnens rettigheter» og skapte aviser som Den utålmodige for å kreve forbedringer av forholdene for kvinner. Gjennom utviklingen av den revolusjonære prosessen oppnådde kvinnene avskaffelsen av den førstefødtes fortrinnsrett og avskaffelsen av de mannlige privilegiene, de oppnådde den samme arveretten som mennene og vant retten til skilsmisse. Deres deltagelse i kampen bar altså noen frukter.

Men så snart den store revolusjonære impulsen avtok, ble kvinner nektet adgang til de politiske klubbene. Deres politisering ble bekjempet og de ble bebreidende oppfordret til å vende tilbake til hjemmet, og de fikk høre: «Siden når har kvinner fått lov til å gi avkall på sitt kjønn og bli menn? Naturen har sagt til kvinnen: vær kvinne. Din jobb er barnepass, husholdning og moderskapets andre bekymringer». Og videre, med den borgerlige reorganiseringen som Napoleon initierte med Code civil, settes den gifte kvinnen igjen under formynderskap og hennes person og eiendeler blir ektemannens besittelser. Hun blir nektet å kreve farskapsundersøkelse. Gifte kvinner mister, som prostituerte, sine borgerrettigheter, og blir nektet retten til å overføre sine eiendommer.

I den franske revolusjonen kan man tydelig se hvordan kvinners fremgang og tilbakegang er nært forbundet med folkets og revolusjonens fremgang og tilbakegang. Dette er en viktig lærdom: Det er sammenfall mellom interessene til kvinnebevegelsen og folkets kamp, fordi førstnevnte er en del av sistnevnte.

Likeledes viser denne borgerlige revolusjonen hvordan ideer om kvinner følger en prosess lik den vi kjenner fra politikken – det revolusjonære oppsvinget ble bremset og bekjempet, og reaksjonære forestillinger om kvinner oppsto: Bonald fastholdt at «Mannen er for kvinnen det kvinnen er for barnet»; Comte, regnet som «sosiologiens far», uttalte at femininitet er en form for vedvarende barndom, og at denne biologiske infantiliseringen kommer til uttrykk i intellektuell svakhet. Balzac skrev: «Kvinnens skjebne og hennes eneste ære er å få mennenes hjerte til å slå … Kvinnen er en eiendom som man får gjennom en kontrakt; hun er løsøre, for eiendommen krever hjemmel; kort sagt, kvinnen er egentlig bare et supplement til mannen». All denne reaksjonen ble oppsummert i de følgende ordene fra Napoleon: «Naturen ville at kvinner skulle være våre slaver … de er vår eiendom … kvinner er intet annet enn maskiner for å produsere barn»; slik personifiserer han forestillingen om at kvinnens liv skal dreie seg om «kjøkken, kirke, barn», et motto Hitler fulgte i dette århundret.

Den franske revolusjonen reiste sine tre prinsipper om frihet, likhet og brorskap, og lovet rettferdighet og oppfyllelse av folkets krav. Den viste svært raskt sine begrensninger og at dens prinsipperklæringer kun var formelle erklæringer, samtidig som dens klasseinteresser var de motsatte av massenes – elendighet, sult og urettferdighet fortsatte å herske, bare i nye former. Utopistene satte frem en knusende og skarpsindig kritikk mot denne situasjonen, men på grunn av de historiske betingelsene kunne de ikke erkjenne roten til elendigheten. De utopiske sosialistene fordømte også kvinnenes stilling under kapitalismen. Fourier, representant for dette standpunktet, slo fast: «Forvandlingen av en historisk epoke avgjøres av holdningen til kvinnens fremskritt … graden av emansipasjon av kvinner er den naturlige målestokken for den allmenne emansipasjonen».

Det kan være opplysende å sette denne storslåtte uttalelsen opp mot anarkisten Proudhons tenkning om kvinnen, som en påminnelse da hans ideer i dag propaganderes i øst og vest, og presenteres av anarkistene som et eksempel på en konsekvent revolusjonær visjon. Proudhon holdt fast ved at kvinnen er fysisk, intellektuelt og moralsk underlegen mannen, og at om man vurderte kvinnen numerisk i sin helhet, er hun verdt 8/27-deler så mye som mannen. For denne ridderen er altså kvinnens verdi mindre enn en tredjedel av mannens, noe som er et rent uttrykk for forfatterens småborgerlige tenkning – roten til all anarkisme.

Med sin økende inkorporering i produksjonsprosessen fortsatte kvinnen gjennom det 19. århundre å utvikle kampen for sine krav ved å slutte seg til fagforeningene og proletariatets revolusjonære bevegelse. Et eksempel på denne deltagelsen var Louise Michel, en stridende for Pariserkommunen i 1871. Men kvinnebevegelsen generelt var orientert i retning suffragisme, kampen for å oppnå kvinnelig stemmerett, i tråd med den falske ideen om at deres rettigheter ville bli innfridd gjennom stemmer og plasser i parlamentet. Slik ble feministisk aktivisme kanalisert inn i parlamentarisk kretinisme. Det er imidlertid viktig å huske at man ikke fikk stemmeretten gratis, men at kvinner i det forrige og i begynnelsen av dette århundret, måtte føre en åpen og besluttsom kamp for å vinne den. Kampen for og oppnåelsen av kvinnelig stemmerett viser nok en gang at selv om dette er en seier, så er ikke dette middelet som gjør virkelig forandring av kvinnens stilling mulig.

Det 20. århundre innebærer en større utvikling av kvinnenes økonomisk aksjoner, da det blir mange flere kvinnelige arbeidere og fagarbeidere, og i tillegg stadig flere funksjonærer; kvinnene gjør sin inntreden på alle områder. Verdenskrigene har hatt stor betydning for denne prosessen, fordi de inkorporerte millioner av kvinner i økonomien for å erstatte mennene som ble mobilisert til fronten. Alt dette var en impuls for mobiliseringen, organiseringen og politiseringen av kvinnene, og fra og med begynnelsen av 1950-tallet ble kvinnekampen på nytt initiert, med enda større kraft, for så å bre seg utover på 1960-tallet med et stort perspektiv for fremtiden.

For å konkludere så legger kapitalismen gjennom den økonomiske inkorporeringen av kvinnene grunnlaget for at de mobiliseres i kampen for dagskrav, men kapitalismen er bare i stand til å gi formell juridisk likestilling til kvinnene, og kan på ingen måte emansipere dem. Dette uttrykkes av hele borgerskapets historie, en klasse som selv i sin mest fremskredne revolusjon, den franske revolusjonen på 1700-tallet, ikke kunne gå lenger enn til formelle krav. Videre viser den senere utviklingen av de borgerlige revolusjonære prosessene og det 20. århundre at ikke bare at borgerskapet er ute av stand til å gi de kvinnelige massene emansipasjon, men med utviklingen av imperialismen blir den borgerlige oppfatningen av kvinnenens stilling stadig mer reaksjonær og befester den sosiale, økonomiske, politiske og ideologiske undertrykkingen av kvinnene, selv om dette blir forkledd og dekket over på tusenvis av måter.