På nytt om ideologi

Av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane

Det høyeste produktet av materien er ånden, våre ideer og forestillinger, systematisert til ideologi. Dette er menneskets sjel i den eneste materialistiske forståelsen av begrepet. Vi kan forstå ideologi som grunnlaget for vår tenkning og våre bevisste handlinger.

Denne artikkelen er en revidert versjon av en tekst publisert 4. februar 2022 av Tjen Folket Media, hvor det står: «Vi kan definere ideologi som et system av ideer, som danner grunnlaget for politiske og økonomiske teorier. Marxismen-leninismen-maoismen er et slikt system.» 

Denne definisjonen av ideologi er feil i henhold til formann Gonzalo og Engels, og denne feilen gjør denne reviderte versjonen av artikkelen nødvendig. Med dette som utgangspunkt har vi omarbeidet hele teksten for å tjene formålet bedre: Å korrekt beskrive hva ideologi er generelt og mer spesifikt si noe grunnleggende om proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen. Videre behandler vi kort filosofiens stilling i marxismen-leninismen-maoismen, nødvendigheten av klassekamp på den ideologiske fronten, og nødvendigheten av ideologisk transformasjon.

En doktrine, ikke et system

Formann Gonzalo har slått fast at vår ideologi ikke kan kalles et system: (vår oversettelse) «Jeg sa ‘doktrine’. Jeg understreker at jeg ikke sa ‘system’. Om du sier ‘system’ gjør du en stor feil. Engels har allerede uttrykkelig analysert dette poenget, men noen folk som anvender ‘system’ gjør en alvorlig feil, det korrekte å si er ‘doktrine’, i den forståelsen vi akkurat har spesifisert. (…) Men det var Marx som forsto ideen som en avledning av materien, og la materien til grunn for dialektikken, som brakte oss den store transformasjonen som genererte en ny filosofi, den helhetlige og komplette filosofien i en ikke-lukket forstand, det er derfor vi ikke kan snakke om system, for system impliserer en lukket sirkel og kunnskap er en spiral, alle husker hva en spiral er, det er ikke en lukket sirkel og ingen av sirklene som utgjør spiralen er lukket (…)» (vår utheving) 

Altså sier formann Gonzalo, og vi etter ham, at vår ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, er en doktrine og ikke et system, fordi begrepet system, slik det er brukt filosofisk, betyr noe lukket og evig. Marxismen-leninismen-maoismen utvikler seg hele tiden og i sprang, akkurat som den evige materien selv er i uendelig utvikling. Ideologien fortsetter altså utviklingen sin opp og frem, i henhold til den eneste grunnloven for bevegelse; loven om motsigelsen. Marxismen er heller ikke lukket i ‘den andre enden’. Marxismen har tre kilder: den klassiske tyske filosofien, den britiske politiske økonomien og den franske (utopiske) sosialismen. Innen filosofien står Marx og Engels på skuldrene til 2500 år med filosofi, fra Epikur og Demokrit i antikkens Hellas, til de tyske borgerlige filosofene Hegel og Feuerbach på 1800-tallet. Altså er det et viktig poeng å understreke, at vår ideologi ikke er et lukket system, men en doktrine med flere kilder, som fortsetter å utvikle seg så lenge proletariatet er til. Teksten hvor formann Gonzalo snakker kort om dette heter på engelsk Some basic knowledge of Marxism, og er publisert av Communist International. Dette er fra en forberedende innledning til den første kongressen i Perus Kommunistiske Parti i 1988.

Videre ser det ut til at formann Gonzalo, når han henviser til Engels, tenker på introduksjonen til boka Anti-Dühring, hvor Engels blant annet skriver følgende som en kommentar til Hegels system: (vår oversettelse) «Et system for kunnskapen om naturen og historien, som omfatter alt og er endelig for all tid, står i motsetning til de grunnleggende lovene for dialektisk fornuft. Denne loven, ekskluderer likevel ikke på noen måte, tvert om inkluderer den, ideen om at den systematiserte kunnskapen om det eksterne universet kan gjøre gigantiske framskritt fra tidsalder til tidsalder.» (Vår uthevelse.)

Engels kommer tilbake til temaet i første del av samme bok, da han skriver: (vår oversettelse) «Videre: om noen slik filosofi ikke lenger er nødvendig, er det heller ikke lenger behov for noe system, selv ikke et naturfilosofisk system. (…) å skape et eksakt mentalt bilde av verdenssystemet hvor vi lever er umulig for oss, og vil for alltid forbli umulig (…) Menneskeheten står derfor overfor en motsigelse: på den ene sida, må den erobre en fullstendig kunnskap om verdenssystemet med alle dets forbindelser; på den andre sida, på grunn av både menneskets og verdenssystemets natur, vil denne oppgaven aldri bli fullstendig oppfylt. (…) denne motsigelsen … er også den hovedsakelige vektstangen for alt intellektuelt fremskritt, og finner stadig sin løsning, dag for dag, i den endeløst fremskridende utviklingen til menneskeheten, akkurat som for eksempel matematiske spørsmål finner sin løsning i en uendelig serie eller fortsatte fraksjoner. Hvert mentale bilde av verdenssystemet er og forblir faktisk begrenset, objektivt av de historiske forhold og subjektivt av den fysiske og mentale sammensetninga til dets opphavsmann.» (Våre uthevelser.)

Kort sagt: Formann Gonzalo, og før ham Engels, understreker at den dialektiske materialismen bestrider at våre kunnskaper om verden noen gang kan bli fullstendige og endelige. Det betyr ikke at de benekter at vi kan finne frem til sannhet. Absolutt ikke! Men det innebærer at sannheten om den objektive verden rundt oss, alltid vil være relativ. Videre vil verden rundt oss vil alltid utvikle seg videre. Dermed må våre kunnskaper, inkludert proletariatets ideologi, stadig berikes, fordypes og videreutvikles. Og atter videre: i den evig foranderlige verdenen rundt oss, vil proletariatet stadig møte nye problemer som må finne sin løsning. Dermed er det et vesentlig poeng at proletariatets ideologi, som har gjort tre store sprang: først ved grunnleggelsen av marxismen, så til marxismen-leninismen, og så videre til marxismen-leninismen-maoismen, for det første har tre kilder forut for sitt første stadium, og for det andre vil fortsette å utvikle seg forbi dagens tredje stadium. Vi kan allerede peke på, at med formann Gonzalos bidrag av universell gyldighet, er denne videre utviklingen for lengst påbegynt.

Vi slår dermed fast at artikkelen fra februar har en viktig feil, som går igjen i hele artikkelen, og at det derfor er nødvendig med denne nye versjonen. Teksten vil videre si noe om hvilken rolle ideologi har i proletariatets historiske kamp for å erobre makta, feie imperialismen vekk fra jordas overflate, og gjøre hele verden kommunistisk.

Filosofi og klassekamp

Den filosofiske kjerna i marxismen-leninismen-maoismen gjør denne ideologien til et helhetlig verdensbilde. Dens klassekarakter, og dens kamp mot all borgerlig og småborgerlig ideologi i alle sine variasjoner, gjør den til proletariatets eneste ideologi, og dermed til den eneste sanne ideologien. Vår ideologi er et sammenhengende hele, av filosofi, politisk økonomi og vitenskapelig sosialisme, som gjenspeiler verden fra proletariatets standpunkt, og det grunnleggende i maoismen er politisk makt til proletariatet. Proletariatet har en historisk oppgave: Å avskaffe kapitalismen ved å etablere proletariatets diktatur, og bruke denne makta til å knuse den gamle kapitalistiske produksjonsmåten og fortsette revolusjonen til kommunismen er etablert i hele verden. Kommunismen er det nye fremvoksende trinnet av samfunnets utvikling, stadiet som med nødvendighet må følge etter kapitalismen. Derfor sier vi at proletariatets rolle er historisk, det vil si historisk nødvendig. Maoismen gjenspeiler dermed den historiske nødvendigheten, det som må og vil skje. Maoismen er vitenskapelig, den er sann og dermed allmektig.

Angående filosofi sier formann Gonzalo i sitt filosofiseminar i 1987 (vår oversettelse): «Mange har argumentert for at menneskesinnet består av matematikk. Man kan ikke lenger tenke slik. Andre foreslår logikk. Verken matematikk eller logikk er systemene som menneskesinnet består av. Det består av filosofi, kunnskapsprosessen gjennom forskjellige stadier av produksjonsmåter. (…) Lenin gikk så langt som å slå fast at filosofi er en umiddelbar politisk nødvendighet. ‘Ideologiens kjerne er filosofi.’» (Våre uthevinger.) Altså slår formann Gonzalo fast hva filosofi er, og, med Lenins ord, dens plass i ideologien.

Samfunnet har flere sfærer, flere dimensjoner: Økonomi, politikk og ideologi. Disse er hierarkisk ordnet: Den sosio-økonomiske basisen genererer en politisk-ideologisk overbygning. Basisen er primær og overbygninga sekundær, på samme måten som praksis er primær overfor teorien, og materien er primær overfor ånden (ideene). Men forholdet er dialektisk. Et forhold er en enhet av motsetninger, og motsetningene påvirker hverandre. Påvirkningen er aldri bare ensidig. Enhver relasjon, enhver motsigelse, innebærer en vekselvirkning. Noen ganger større, andre ganger mindre, men det er nettopp vekselvirkningen (kampen) som bevarer enheten. Formann Mao avdekker på mesterlig vis hvordan dette arter seg i motsigelsen mellom basis og overbygning, og han viser at overbygninga forandrer basis. Han slår fast at de store borgerlige revolusjonene kom forut for, og var en nødvendighet for, den industrielle revolusjonen. Altså: først de politiske revolusjonene, så den store omveltningen i produksjonen. Dette er i enda større grad tilfellet med den proletariske revolusjonen. Før proletariatet kan endre produksjonsmåten i samfunnet, må det gripe makta.

Bare gjennom å gripe den politiske makta kan proletariatet omdanne verden i sitt bilde. Videre er det slik at ideologien er grunnlaget for politikken, og at politikk er anvendelse av ideologien i den politiske kampen om makta. Filosofien, som kjerna i ideologien, får dermed en direkte forbindelse til den politiske kampen, det vil si klassekampen.

Kampen på den ideologiske fronten

Proletariatets kamp føres på en front i alle sfærene av samfunnet. Ideologisk kamp handler om menneskers syn på verden, våre tanker og følelser. Ideologi handler om menneskets sjel, om grunnlaget for vår moral og vår tenkning.

Lenin skriver at det i et samfunn bygget på klassekamp, ikke kan finnes noen upartisk samfunnsvitenskap. Han sier at all offisiell vitenskap forsvarer lønnsslaveriet, mens marxismen har erklært krig mot dette. Altså definerer Lenin marxismen som en samfunnsvitenskap. Videre slår han fast at Marx’ lære vokste fram som den direkte og øyeblikkelige fortsettelsen av lærene til de største representantene for filosofi, politisk økonomi og sosialisme. Lenin skriver at den marxistiske læra er allmektig fordi den er sann. Den er omfattende og helstøpt, og gir menneskene en fullstendig verdensanskuelse som ikke lar seg forsone med noen form for overtro, reaksjon eller forsvar for borgerlig undertrykking. Den er den rettmessige arvtakeren til det beste som mennesket laga i det 19. hundreåret i form av tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme.

Videre skriver han at menneskets samfunnsmessige kunnskap, dets lærer, gjenspeiler og har rot i samfunnets økonomiske system. Lærene er uttrykk for dette systemet, for klassene i det og for klassekampen.

Lenin skriver at bare den filosofiske materialismen til Marx har vist proletariatet veien ut av det åndelige slaveriet der alle undertrykte klasser hittil har lidd under. Bare den økonomiske teorien til Marx har forklart den virkelige stillinga til proletariatet i kapitalismens allmenne system. Han skriver at proletariatet blir opplyst og opplært ved å føre klassekampen sin. Det kvitter seg med fordommene fra det borgerlige samfunnet, slutter rekkene stadig tettere og lærer å måle rekkevidden av framgangene sine. Lenin skriver videre at marxismen er det doktrinen som omfatter Marx’ syn og lære. 

For å oppsummere så langt: Marxismen (i dag marxismen-leninismen-maoismen) er en samfunnsvitenskap og en fullstendig verdensanskuelse, med rot i tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme, som gjenspeiler proletariatets syn på seg selv og det kapitalistiske systemet som utbytter og undertrykker vår klasse. Marxismen-leninismen-maoismen er proletariatets teori, vår ideologi.

Formann Mao sier i sine Yenan-taler om litteratur og kunst: «som ideologiske former er litterære og kunstneriske verker produkter av gjenspeilinga i menneskehjernen av livet i et bestemt samfunn. Revolusjonær litteratur og kunst er produkter av gjenspeilinga av folkets liv i hjernene til revolusjonære forfattere og kunstnere». (Vår uthevelse.) Altså må vi forstå ideologi som en organisering av menneskesinnet, som gjenspeiler livet i et bestemt samfunn, fra et bestemt klassestandpunkt.

Formann Mao skriver at gjennom arbeidet til forfattere og kunstnere blir råstoffet i folkets liv bearbeidet og omskapt til en ideologisk form: litteratur og kunst, og at dette både gjelder avansert og enkel litteratur og kunst. Videre sier formann Mao at den revolusjonære kampen på den ideologiske og kunstneriske fronten må underordnes den politiske kampen. Her slår formann Mao fast den tesen som Perus Kommunistiske Parti har stadfestet: Politikken er anvendelsen av ideologien, og anvendelsen er hovedsida. Anvendelsen er hovedsida fordi praksis veier tyngre enn teori, fordi, slik Lenin har sagt: praksisen er umiddelbart sann. Derfor må ideologisk arbeid tjene politikken, politikken må settes i kommando, selv om ideologien er grunnlaget for politikken.

Formann Mao sier videre: «For å kunne skape orden i sakene organisatorisk, må vi først skape orden ideologisk. Vi må sette i gang en kamp der vi stiller den proletariske ideologien opp mot ikke-proletarisk ideologi. I litteratur- og kunstkretser i Yenan er det allerede starta en ideologisk kamp, og den er helt nødvendig. Intellektuelle som kommer fra småborgerskapet, prøver alltid på alle slags måter, også gjennom litteraturen og kunsten, å framheve seg sjøl og spre synspunktene sine. De vil at partiet og verden skal omskapes i deres bilde. Under slike omstendigheter er det vår plikt å ruske opp disse ‘kameratene’ og si skarpt til dem: ‘Det der går ikke! Proletariatet kan ikke innrette seg etter dere. Å gi etter for dere ville i virkeligheten være å gi etter for storgodseierklassen og storborgerskapet og ta sjansen på å undergrave partiet og landet vårt.’ Hvem må vi da gi etter for? Vi kan bare forme partiet og verden i bildet til den proletariske fortroppen. Vi håper at kameratene våre i litteratur- og kunstkretsene vil innse hvor alvorlig denne store debatten er og ta aktivt del i kampen slik at alle kameratene kan bli sunne, og rekkene våre virkelig sammensveisa og konsolidert ideologisk og organisatorisk.» (Våre uthevelser.) 

Kort sagt handler dermed ideologisk fostring om å forandre hodene våre, det vil si endre hvordan vi forstår verden, hvordan vi tenker og hvilket perspektiv vi ser alt fra. Den ideologiske fostringa må tjene den ideologiske kampen, for å danne et riktig grunnlag for politikken og «forme partiet og verden» i proletariatets bilde. Alternativet er at ideologiene til småborgerskapet, borgerskapet og andre ikke-proletariske klasser, fortrenger den proletariske ideologien. Skjer dette i partiet, endrer partiet farge, og slutter å være proletariatets eget parti. Uten partiet kan ikke proletariatet erobre eller forsvare makta si. Altså blir kampen på den ideologiske fronten skjebnesvanger og helt avgjørende.

Proletariatets vitenskapelige, sanne og eneste ideologi

Perus Kommunistiske Parti skriver i sin beskrivelse av maoismen: «I en smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det internasjonale proletariatet først som marxisme. Den ble deretter videreutvikla til marxismen-leninismen, og senere til marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske ideologien, er allmektig fordi den er sann.» 

Videre skriver partiet at innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutvikla formann Mao teorien om klasser ved å analysere dem på både det økonomiske, politiske og ideologiske plan. Dermed kommer det klart frem at partiet ser samfunnet som delt i ulike sfærer, og at de sosiale klassene må analyseres både økonomisk, politisk og ideologisk. Det må også forstås slik at det er høyere og lavere nivåer i denne oppdelingen. Den politiske og ideologiske overbygningen er et uttrykk for den økonomiske basisen. Ideologien er en gjenspeiling i menneskenes hoder av basisen, uttrykt i teorier, ideer, lærer, ideologier.

Kinas Kommunistiske Parti skriver: «Sjøl om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjenopprette makta. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte – det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske området, og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssynet i hele samfunnet. For tida består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske veien, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske ‘autoritetene’, samt borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi, og legge om undervisninga, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.» (Våre uthevelser.)

Slik gjør Kinas Kommunistiske Parti det igjen klart at ideologi handler om menneskers sinn, og at det som former disse sinnene er «ideer, kultur, skikker og vaner», som former åndelige livssyn i hele samfunnet, det vil si ideologi. Utdanning og kultur er dermed former for ideologi, noe Perus Kommunistiske Parti også antyder når de skriver: «Overbygning, ideologi, kultur og utdanning. Disse og andre lignende spørsmål har vært nøye og dypt studert av formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som fortjener vår oppmerksomhet.» 

Videre skriver Perus Kommunistiske Parti at partiets grunnlag «er marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning, dette er proletariatets ideologi, menneskehetens høyeste uttrykk, og den eneste sanne, vitenskapelige og uovervinnelige ideologien». (Vår uthevelse.) Dermed slår de også fast to generelle sider ved ideologien. For det første slår de fast ideologien som menneskehetens høyeste uttrykk, eller som Lenin skriver: Ånden er det høyeste uttrykket for materien. For det andre slår PKP fast at ideologien er grunnlaget for partiet. Kort sagt: Ideologien er det høyeste uttrykket for menneskelighet, og det mest grunnleggende for vår bevisste virksomhet. Dernest slår PKP fast to spesifikke sider om vår klasses ideologi: Den er proletariatets ideologi og den er vitenskapelig. Dette skiller den fra all annen ideologi, og den er og må være vitenskapelig fordi den er og må være proletarisk. Ideologien kan ikke være sann om ikke den uttrykker proletariatets klassestandpunkt, for det er slik Lenin sier at all annen ideologi må og har til funksjon å legitimere og tåkelegge undertrykkinga og utbyttinga av proletariatet, og deres historiske oppgave som kapitalismens bane.

Videre slår partiet fast at marxismen-leninismen-maoismen er proletariatet, den siste klassen i historien, sin universelt gyldige ideologi som må tillempes på hver enkelt revolusjons konkrete forhold og bringe fram dens veiledende tenkning i hvert enkelt land. For Perus del førte denne anvendelsen til at den veiledende tenkninga ble utviklet til et svært høyt nivå; Gonzalos tenkning, som også har universelt gyldige bidrag, det vil si bidrag som er anvendelige i alle land. Ikke alle veiledende tenkninger har blitt eller vil bli utviklet til et så avansert nivå, selv om de alle vil bidra til en høyere og dypere forståelse av den universelle sannheten i marxismen-leninismen-maoismen.

Å gjøre bruk av den dialektiske materialismen

Formann Gonzalo utdyper spørsmålet om ideologi i en viktig tekst fra 1991: «Dette er et ideologisk spørsmål, en integrert del av det å gjøre bruk av den dialektiske materialismen, den marxistiske kunnskapsteorien. Dette i motsetning til borgerlig, idealistisk ideologi som betrakter analyse og syntese som isolerte ting. Ifølge proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, er det to sider ved en enkelt enhet, og syntese utgjør hovedsiden fordi det er denne som muliggjør et høyere kunnskapsnivå, en kvalitativ forandring, et sprang.» Videre skriver han: «Den mangelfulle forståelsen av spørsmålet om syntese leder dermed til et annet problem, nemlig til mangelfull forståelse av proletariatets ideologi som et integrert hele, som marxisme-leninisme-maoisme.» 

Og videre: «Vi er nødt til å gå dypere enn til kun å gripe kjensgjerningene. Når et problem oppstår er vi nødt til å finne ut hva som forårsaker det. Dette er et ideologisk spørsmål. I motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, slik den viser seg innen den ideologiske sfæren, er det ved bestemte tider motstand som uttrykker borgerlig ideologisk dominans over proletarisk ideologi. Dette fenomenet er en innebygget del av kampen mellom de to ideologiene, en kamp som kommer mer til syne med nye folk som fortsatt er under utdanning. For å bygge opp proletarisk ideologi må derfor borgerlig ideologi ødelegges. Det kan ikke skje noen oppbygging uten ødeleggelse. Tradisjonens, de gamle idéenes og de ideologiske avvikenes dødvekt veier tungt: disse tingene dør ikke ut på fredelig måte. Å omforme seg selv krever derfor enorme anstrengelser. Mennesker er praktiske, ikke kontemplative, særlig når de kjemper for å forandre virkeligheten i proletariatets og folkets tjeneste. Dette er grunnen til at de kan overvinne den gamle og utslitte ideologien, og ta opp proletariatets ideologi, den eneste ideologien som gjør dem rustet til å forstå og forandre verden ut fra klassens og de undertrykte folkenes interesser.» (Våre uthevelser) 

Formann Gonzalo sier videre: «Når det gjelder studiene er poenget at det er en motsigelse mellom analyse og syntese, hvilket gir opphav til et kunnskapsmessig sprang. Dersom denne motsigelsen ikke håndteres riktig vil det føre til problemer i den helhetlige håndteringen av den proletære ideologien. Dette er den underliggende årsaken som på dette området gjør at man ikke evner å innta det marxist-leninist-maoistiske, hovedsakelig maoistiske, standpunktet som den universelle sannheten og utsynet som forener verdens kommunister, og Gonzalos tenkning som det spesifikke og primære for kommunister her, særlig knyttet til den peruanske revolusjonen. Standpunkt som søker å benytte løsrevne sitater for å analysere den internasjonale situasjonen, den politiske situasjonen i landet, partiet og dets tre magiske våpen, massearbeidet osv., baserer seg på en sviktende forståelse av marxismen som et integrert hele. Å ikke ta steget forbi analyse og ikke benytte syntese som det hovedsakelige – og dermed ikke ta spranget – utgjør på studieområdet en svikt og er uttrykk for borgerlig ideologi. Vårt standpunkt er at marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, er veiledningen og kjerne, omdreiningspunktet som alt kretser rundt. Det er det som gjør det mulig for oss å forstå ting, utlede lovene som gjelder for dem og således omforme natur, samfunn og idéer.» (Våre uthevelser.)

I dette utdraget slår formann Gonzalo fast en rekke viktige poenger, om forholdet mellom analyse og syntese, hva som er grunnleggende og hva som er hovedsida, om ideologisk transformasjon (forvandling, omdanning), om ideologiens stilling (aksen alt kretser rundt), maoismen som veiledning og kjerne og sist: ideologien gjør det mulig å forstå natur, samfunn og ideer; altså alt som finnes.

Formann Gonzalo sier også, med tanke på kulturrevolusjonene frem til kommunismen: «Kjernen i problemet, sett i perspektiv, er å forandre folks sjel, å omforme deres ideologi, slik at de kroppsliggjør marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme. Kun på denne måten kan vi forhindre gjeninnføring av kapitalisme, og marsjere fremover mot kommunismen.» Altså er kjernen i spørsmålet om å forandre verden å legemliggjøre maoismen. Kommunistene og massene må legemliggjøre maoismen, for å bli i stand til å forandre verden i proletariatets bilde.

Angående den reaksjonære generaloffensiven som USA-imperialismen initierte rundt 1980 sier formann Gonzalo: «Denne offensiven utfoldes hovedsakelig med Yankee-imperialismen i spissen, den fremste hegemonistiske makten. Det er en generaloffensiv av to grunner: fordi den har blitt iverksatt overalt av verdens imperialister, revisjonister og reaksjonære, og fordi den gjør seg gjeldende innen alle sfærer, den ideologiske, politiske og økonomiske sfæren, skjønt den er sentrert rundt det politiske.» 

Altså presiserer formann Gonzalo også her at samfunnet deles i ideologiske, politiske og økonomiske sfærer. Han sier videre om ideologien: «Vi har en strålende ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, det mektigste våpenet i verden i dag. Vi har dens kreative tilpasning, Gonzalos tenkning. Så la oss væpne sinnene – væpne flere og flere sinn og gjøre det mer og mer grundig. Vinn folkenes sinn og deres hender vil bli væpnet. Det er ikke uten grunn at partiet vårt alltid har hatt rykte for å være sterk på politikk, fordi politikk ikke er annet enn den konkrete bruken av ideologi i kampen for å gripe politisk makt. I dag er vår ideologi under angrep fra alle kanter og innen alle sfærer, og disse angrepene vil bare øke. Men de er redd for å konfrontere oss direkte – i en åpen ideologisk debatt som er rett på sak med marxismen ville de bare lidd nederlag. Borgerskapets kritikk beveger seg ikke forbi ville påstander og grunnløse epiteter. Hva har de å stille opp med mot marxisme-leninisme-maoismen? De nye borgerlige ideologene er flyktige og kortlivede. For eksempel Fukuyama, hvis stjerne så ut til å skinne så lysende en stakket stund for så å svinne hen som en fyrstikk. Han benektet at det fantes noen utvikling i historien, og erklærte ideologienes død. Rent faktisk erklærte han særlig proletariatets ideologiske død, og utelot borgerskapets ideologi fra denne skjebnen fordi imperialismen formodentlig hadde seiret som økonomisk og politisk system. Men historie og ideologi fortsetter å kjempe, drevet av klassekampen. Hans ralling har grunnstøtt på historien, og slagene har fortsatt mellom de forskjellige klassenes ideologier, være seg arabiske fundamentalister med deres religion; nyliberalere, nypositivister og fascister med deres forskjellige former for borgerlig ideologi; eller oss, kommunistene, inkludert folkekrigen ledet av Perus Kommunistiske Parti, med vår vitenskapelige ideologi, marxisme-leninisme-maoisme. Dermed svinner også borgerskapets tirader og pseudo-teorier hen som røyk for vinden.» (Våre uthevelser.) 

Atter videre sier formann Gonzalo: «Hvordan bør vi svare på deres ideologiske angrep? Vi må avsløre dem gjennomgående, rive av dem deres bedragerske og stinkende kledning, og konfrontere dem med marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, anvendt på den konkrete virkeligheten. Marxismen er den eneste vitenskapelig sanne ideologien. Den kan flytte fjell, forandre verden og sette den med den riktige siden opp. Idealisme kan kun sette virkeligheten på hodet. Marx sa at filosofi har blitt lenket fast, røvet vekk fra massene, og viklet inn i ord og spindelvev for å skjule den fra massene. Vi bør frigjøre filosofien og gi den tilbake til massene. Vi er nødt til å bruke vår filosofi gjennom å mobilisere massene. Å skape folkeopinion er et spørsmål om å mobilisere massene – å la dem bli agitatorer og propagandister. La oss starte en massebevegelse for å utdanne massene i marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme, og i Gonzalos tenkning. Nødvendigheten av dette har vært en grunnleggende marxistisk lærdom fra starten av, og den store proletariske kulturrevolusjonen var et levende og strålende eksempel på mobilisering av massene gjennom marxist-leninist-maoistisk ideologi for å bygge videre på sosialismen under proletariatets diktatur, for å fortsette revolusjonen og ikke la fruktene bli snappet bort, for å forsvare revolusjonen. Mobiliser massene i en enorm og dyptgående teoretisk, ideologisk bevegelse med idéene fra marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Frigjør dem fra dette føydalistiske, borgerlige og pro-imperialistiske avfallet som gjør at de ser verden opp ned. Slipp filosofien ut av kontorskuffene, frigjør den fra bokdyrkernes klamme grep og de falske akademiske institusjonene, og bring den til massene, til den hverdagslige kampen, til folket. De har blitt frarøvet deres sjel – ta den tilbake og gi den tilbake til dem, sånn at de ikke lenger lar seg lure. Filosofi og vitenskap er ikke de lærdes eiendeler men massenes. I dag blir massene stadig mer dialektiske, men dette må gjøres bevisst sånn at de bevisst tar i bruk dialektikkens lover og bruker loven om motsigelse i full forståelse av hva det betyr, og tar den i bruk på naturen, samfunnet og idéene. Massene er fullt kapable til å klare dette, fordi det er de som skaper historien og de som har skapt alt. Videre, all kunnskap utgår fra praksis – fremfor alt er det mennesker som forandrer ting, gjennom deres daglige sosiale praksis, og det er gjennom denne prosessen for å forandre ting at de lærer og forstår. Denne forståelsen ervervet gjennom praksis vender så tilbake igjen til praksis og gir opphav til ytterligere forandringer, til utvikling, framskritt og omforming, men da alle ting bærer preg av den ene eller andre klassen så vil også denne praksisen, denne kunnskapen og disse omformingene ha en klassekarakter – for eller imot proletariatet og folket. Kilden til all kunnskap er praksis, de transformerende historiske handlingene til massene, til menneskeheten. Ved ethvert tidspunkt i historien er det gjennom sosial praksis at massene væpner sinnene sine med idéer som korresponderer med tiden, og som dermed væpner sine hender for å realisere oppgavene som historien har gitt dem i oppdrag. Studier er et uunnværlig supplement til denne prosessen. Folk kommer til handling innenfor en bestemt klassekontekst, og ut fra interessene til en bestemt klasse, og dette gir opphav til idéer, til ideologi. Deres organiserte handlinger leder til sosial omforming, et framskritt for majoriteten av folk. Engels lærer oss å hamre inn idéer gjennom handling. Vi i partiet har fulgt denne tilnærmingen siden 1970-tallet, og vi bør fortsette med det.» 

Formann Gonzalo peker her på filosofien som en del av ideologien. Vår ideologi er dermed både samfunnsvitenskap (Lenin) og filosofi. Ideologisk kamp handler om å forandre menneskers sinn, deres sjel, og massenes sinn må forvandles gjennom sosial praksis, med utdanning (studier) som et uunnværlig supplement til denne sosiale praksisen.

Ideologisk transformasjon

Formann Gonzalo skriver videre om planer og ideologi forbindelse med å lede massene: «Uten partiet ville ikke massene engang kunne utstyres med en plan, og det er helt avgjørende at partiet leder dem med en god plan. Vi vet at en plan er en ideologisk form, og at partiets plan er et uttrykk for marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Straks planen er formulert må partiet sette de forskjellige organisasjonene i bevegelse, fordi en politisk linje ikke kan bli en materiell kraft uten en organisatorisk form for å gjøre konkret praksis av den. Disse formene er partiorganisasjoner, hæren, organisasjonene dannet av partiet, organer for politisk makt eller organisasjoner skapt av de laveste og dypeste lagene av massene. La oss gjennomføre denne store ideologiske mobiliseringen for å holde i hevd, forsvare og ta i bruk marxisme-leninisme-maoismen, hovedsakelig maoismen (som den universelle sannheten) og Gonzalos tenkning (som den spesifikke hovedsiden for oss, som dens kreative tilpasning til våre forhold), og la væpnede aksjoner drive disse idéene hjem.» (Vår uthevelse.)

Dermed slår han fast at den proletariske ideologien som doktrine er en universell sannhet, det vil si anvendelig overalt i vår tid, i alle land uten unntak, og det er anvendelsen av denne universelle sannheten i hver enkelt konkrete, særegne, revolusjon som gir opphav til særegen politisk linje i det enkelte land, i hver enkelt revolusjon. Han understreker planenes rolle, for å gi en bevisst ledelse av den konkrete praksisen, og organisasjonens rolle for å materialisere planene. 

Til sist sier formann Gonzalo noe om hvordan ideologisk kamp skal brukes til å forvandle enkeltindivider: «Hvordan bør vi bruke dokumentet på det individuelle nivået? Det påligger den enkelte av oss å ta opp i oss og legemliggjøre dokumentet for å bedre tjene revolusjonen. I dette henseende er alle her direkte engasjert i å være intellektuelle og i kunstneriske spørsmål, og poenget er å alltid sette politikken i førersetet. Når folk studerer marxisme setter det en støkk i dem, og motsetningen mellom de to verdenssynene kommer i forgrunnen. Marxismen retter slag mot den ikke-proletære siden, og driver fram prosessen som herder folk ideologisk. Som i alle oppgaver er det tre stadier, hver med sin motsigelse. I første omgang er spørsmålet hvorvidt en skal ta til studier eller ikke, og straks en har begynt er også oppgaven halvveis gjort. Dernest, ettersom tingene utfolder seg, så er spørsmålet hvorvidt en skal fortsette eller slutte. Dette er en annen kamp som her kom opp i form av å skissere prosessen helt ut til punktet hvor det ble tyngende. Dette var en dårlig situasjon fordi det betød at det gamle og borgerlige ville seire. Vi diskuterte problemet og ble enige om å utføre denne oppgaven ved å vie den prioritet, og ved bruk av sjokktaktikk for å gjøre et gjennombrudd. Dette er en veldig nyttig metode, en del av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenknings arbeidsstil. Det innebærer å fokusere all vår energi på den gjeldende oppgaven og bruke så mye tid som nødvendig for å fullføre den. Dette er analogt med å gjennomføre en tvungen marsj når fienden er etter oss, sånn at vi utmanøvrerer ham heller enn å la oss selv bli tatt. I studiene, heller enn å la den proletære ideologien bli bekjempet av den borgerlige ideologien som konkurrerer med den i våre sinn, så tar vi opp denne nye ideologien som vi legemliggjør og bruker den for å bekjempe det borgerlige, idealistiske og fremmede klasseperspektivet. De gamle idéene stritter imot, og vi er alle nødt til å føre bevisst og villet kamp i våre egne sinn, helt til vi endelig klarer å bryte med og bekjempe denne motstanden i oss selv. Det gamle skriker til oss: Hvordan kan du legge bak deg alt som du kjenner så godt! Hvordan kan du forlate alt som har holdt deg i live så mange år! Det gamle farger alt råttent i rosenrøde farger for å svekke vår vilje. Sjokktaktikk er svært effektivt mot denne motstanden.» (Våre uthevelser.)

Vi understreker her nødvendigheten av ideologisk transformasjon, og for at den enkelte kommunist anvender «sjokktaktikken» for å forandre seg, forandre sin tenkning og dermed sin praksis. Det er ikke bekvemt, men det er nødvendig. Vi understreker igjen at det det kommer an på, er å legemliggjøre maoismen. Dette er umulig uten stadig ideologisk fostring, ideologisk kamp, ideologisk transformasjon. 

Andre definisjoner av ideologi

Hvordan defineres ideologi andre steder enn hos marxismens klassikere? Det er vanlig å definere ideologi som et system av ideer og idealer, særlig ett som former grunnlaget for økonomisk eller politisk teori og politikk. Denne definisjonen er relativt kompatibel med hvordan de kommunistiske klassikerne og Perus Kommunistiske Parti definerer ideologien, men definerer ideologi som «et system». Legg likevel merke til at denne definisjonen betinger en systematisering av ideer som grunnlag for politisk og økonomisk teori.

Ordboka Merriam-Webster definerer ideologi i sin første betydning som tre ting: (i) En tenkemåte som karakteriserer et individ, en gruppe eller en kultur, (ii) de integrerte standpunkt, teorier og mål som konstituerer et sosiopolitisk program og (iii) en systematisk helhet av konsepter særlig om menneskeliv eller kultur.

Ifølge Wikipedia ble begrepet først brukt av Antoine Destutt de Tracy, en fransk opplysningsfilosofi, som i 1796 definerte det som en «ideenes vitenskap» for å utvikle «et rasjonelt system av ideer i motstrid til de irrasjonelle impulsene til mobben». I politisk vitenskap anvendes begrepet deskriptivt, står det i Wikipedia-artikkelen, for å beskrive politiske trossystemer.

Syntese

Kort oppsummert er dermed også den ikke-marxistiske og utbredte forståelsen at ideologi er en systematisering av ideer og forestillinger, som danner grunnlaget for politiske og økonomiske teorier. Marxismen-leninismen-maoismen er også en slik ideologi, men i motsetning til alle andre ideologier, som enten bygger på avleggs (idealistisk eller metafysisk) kunnskapsteori eller stiller seg fiendtlig til teori overhodet (positivisme, postmodernisme osv.), så gjør den dialektiske materialismen og klassestandpunktet for proletariatet at marxismen-leninismen-maoismen er proletariatets helstøpte og vitenskapelige verdensbilde; et uovervinnelig våpen i klassekampen.

Proletariatets ideologi er en integrert helhet, en sammenhengende doktrine, i stadig utvikling, som gjenspeiler samfunnet fra proletariatets standpunkt, med det mål for øyet at proletariatet skal gripe den politiske makta for å avskaffe kapitalismen. Maoismen er vitenskapelig, og blir dermed sann og allmektig. Dens proletariske, praktiske og vitenskapelige karakter gjør den sann, gjør den til den eneste sanne ideologien, og dermed kan massene «forandre stjernenes kurs» som formann Gonzalo sier, om de griper denne ideologien. Væpnet med sin egen ideologi kan proletariatet gjøre hva det vil.

Videre må vi forstå samfunnet som en helhet med flere sfærer: Økonomisk, politisk og ideologisk. Kultur og kunst er ideologiske former og ideologien danner grunnlaget for økonomisk og politisk teori. Den ideologiske kampen handler om menneskers syn på verden, hvordan vi tenker, hvordan vi forstår. Kort sagt: Ideologi handler om menneskets sjel, vår ånd, vårt sinn, det høyeste produktet av materien. Dermed er ideologien den høyeste sfæren i samfunnet, og grunnlaget for vår tenkning, vår moral, våre idealer, og også grunnlaget for våre politiske og økonomiske teorier. Dette sier vi uten å glemme at samfunnets sosio-økonomiske sfære, produksjonsforholdene, er samfunnets basis, og at ideologi og politikk dermed er produkter av økonomiske forhold.

Like fullt: Den øverste sfæren, det høyeste produktet av materien, blir den mest grunnleggende arenaen for kampen i partiet og den enkelte kommunist. Ideologi beveger mennesker, og det er kun ved å bevege mennesker vi kan organisere dem til en veldig kraft, som banker ideer inn i andre mennesker gjennom revolusjonær handling. Praksis er som sagt hovedsida, og proletariatet kan aldri vinne kampen ved å isolere seg i ideologiens verden. Tvert om: Bare ved å anvende ideologien, det vil si uttrykke den i politikk, og ved å organisere politikken, drive den frem under ledelse og gjennom tolinjekamp, og omsette den i massenes organisasjonsformer og kampformer, kan revolusjonen materialiseres, kan ideologien legemliggjøres. Ved å legemliggjøre maoismen, forandrer vi ikke bare materien: det er også primært gjennom praksis vi forandrer oss selv. Å legemliggjøre maoismen i handling, forvandler menneskets sinn mye mer enn det å kontemplere (gruble). Ved å handle som en del av et kollektiv, ved å leve med, arbeide med og kjempe med de dypeste og bredeste massene, ved å underordne seg en disiplin og en ledelse, ved å arbeide planmessig og bevisst; ved alle disse praktiske handlingene knuser man igjen og igjen den småborgerlige individualismen og det borgerlige egoet, og man tar store skritt i sin egen ideologiske transformasjon.

Vår ideologi vokser ut av praksis. Ideologien er uttrykk for proletariatets erfaringer, hovedsakelig i klassekampen, og evalueringer av disse erfaringene. Dette er marxismen-leninismen-maoismens vitenskapelige grunnlag, dens materielle basis, og ideologiens teori bekreftes, utvikles og forbedres i den praktiske klassekampen.

Referanser
Hva er ideologi? – Tjen Folket Media
1877: Anti-Duhring (Friedrich Engels)
Lenin: Marxismens tre kilder og tre bestanddeler – Tjen Folket Media
Lenin: Materialismen og empiriokritisismen (Falken forlag)
Taler på Yen’an konferanse om litteratur og kunst – Tjen Folket Media
Vedtak av sentralkomiteen i KKP om den store proletariske kulturrevolusjon
Om Gonzalos tenkning – Tjen Folket Media
PKP: Linja for oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy – Tjen Folket Media
Formann Gonzalo om å studere «Valg, nei! Folkekrig, ja!» – Tjen Folket Media
Chairman Gonzalo’s Philosophy Seminar (Notes 1987)
Some Basic Knowledge of Marxism – Communist International
Ideology Definition & Meaning – Merriam-Webster
Ideology – Wikipedia
ideologi – Store norske leksikon
Ideologi – Politisk ordbok – Civita, den liberale tankesmien
Ideologi – Wikipedia