Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
For marxister står praksis over teori. Eller, mer korrekt: praksis er mer grunnleggende enn teori. I motsigelsen teori–praksis er praksis hovedsida.
Dette er en uhyre viktig marxistisk sannhet, men det er likevel viktig at den forstås dialektisk og ikke mekanisk. En mekanisk forståelse fører til vulgarisering av denne innsikten. En slik vulgarisering vil føre til empirisme og «praktisisme», som gjør at ens praksis ikke veiledes av revolusjonær teori. Dermed vil den, som Stalin sier, famle i blinde.
Formann Mao skriver: «Den tilbakeviser alle de feilaktige teoriene som nekter for at praksis er viktig eller skiller kunnskap fra praksis. Lenin sa: ‘Praksis står over (teoretisk) kunnskap, for den kan rose seg av å være ikke bare allmenngyldig, men også umiddelbart virkelig.’ Den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn. Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske materialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karakter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om kunnskap eller teorier er sanne. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende standpunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien.»
Stalin skriver: «Det finnes de som tror at leninismen gir praksisen fortrinnet framfor teorien i den forstand at det vesentlige i den er å omsette de marxistiske grunnsetninger i virkelighet, å ‘gjennomføre’ disse grunnsetninger (…) Det er også en kjent sak at mange leninister som i dag er i praktisk arbeid, ikke er særdeles velvillig stemt overfor teorien, særlig i betraktning av den uhyre mengde praktisk arbeide som forholdene tvinger dem til å utføre. Jeg må erklære at denne mer enn besynderlige mening om Lenin og leninismen er helt feilaktig og på ingen måte svarer til virkeligheten, at praktikernes forsøk på å avfeie teorien med en håndbevegelse tår i strid med hele leninismens ånd og innebærer store farer for saken.»
Og videre: «Bedre enn noen andre forstod Lenin teoriens store betydning (…) Idet han allerede i 1902 forutså denne vårt partis særlige rolle, holdt han det for nødvendig allerede den gang å minne om at «bare et parti som ledes av en framskreden teori, kan fylle forkjemperens rolle» (samme sted).»
Kort oppsummert kan vi si at praksis veier tyngst fordi den er umiddelbar sann. Det vil si at en praktisk endring er en umiddelbar endring, der en teoretisk endring fortsatt bare er teoretisk, om den ikke fører til praktisk endring. Teorien gir muligheter, legger et grunnlag, men den må omsettes i praksis for å bli en materiell kraft.
Lenin slår fast: uten revolusjonær teori, ingen revolusjonær bevegelse. Praksis er hovedsida, men praksis må veiledes av teori. Massene forandrer verden gjennom revolusjonær praksis, men må organiseres og veiledes av partiet og partiets ideologisk-politiske linje. Partiet ledes av politikken, som er anvendelsen av ideologien. Altså er teori veiledning og grunnlag, selv om praksisen er hovedsakelig. Dette er en grunnleggende marxistisk forståelse, og uten denne vil man enten ta for lett på teorien, eller ta for lett på praksis. Dessuten er det gjerne slik, at de som tar lett på teorien, egentlig tar like lett på praksis. Å behandle teorien med alvor, er egentlig å ta praksis på alvor, for all revolusjonær teori stammer fra praksis. Opphavet er praksis, og teorien er vår måte å håndtere, å forstå, praksisen på, slik at vi kan omsette forståelsen i praksis på et høyere nivå.
Empiristene, som tror det er bare praksis som teller, faller stadig vekk som ofre for følelser og feilaktige forestillinger. Deres nedvurdering av teorien, åpner faktisk for at de tar stilling til alle spørsmål ut fra «sunt folkevett» og egen «magefølelse». Denne uvitenskapelige holdningen gjør dem til bevisstløse slaver for egne og andres følelser og innfall. Det blir i praksis knefall for spontanismen, som Lenin advarte så iherdig mot. Det er en interessant sannhet, som også Engels påviste, at tilhengerne av «den rene erfaring», altså kunnskap basert på erfaring uten teoretiske «dogmer», henfaller til idealisme av selv de mest vulgære slag. Slike folk må for eksempel akseptere fortellinger om spøkelser og spiritualisme, bare fordi noen (hevder å) erfare overnaturlige hendelser.
Dette er alt annet enn et søkt eksempel. Vi ser dette overalt og hele tida, og vi kan også se det i den revolusjonære bevegelsen eller blant folk som kaller seg marxister. Et overdrevent fokus på praksis, fornektelsen av teori, å negere studier eller å nekte å underkaste seg ideologisk-politisk sentralisering, fører til at man praktiserer det kjente ordtaket «den som ikke står for noe, faller for hva som helst». For kommunister betyr dette stort sett å henfalle til en eller annen form for opportunisme, eventuelt til defaitisme og pessimisme.
Les mer:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.