Chile: Falsk jordbruksreform eller agrarrevolusjon

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi har oversatt en artikkel fra den nydemokratiske chilenske avisa El Pueblo, om utviklinga i jordbruket i Chile de siste århundrene og hvordan jordbruksreform har blitt brukt mot bøndene, til fordel for godseierne. 

Publisert av El Pueblo 11.06.22

Den falske jordbruksreformen og behovet for agrarrevolusjon i Chile

Fram for det revolusjonære arbeidet med kravet om nydemokratisk revolusjon i Chile.

Halvføydalismen har utvikla seg i jordbruket etter en større gjennomtrengning av byråkratisk kapitalisme, som er en tilbakeliggende kapitalisme, der den eksisterende småindustrien er underlagt utvinning av raffinerte råvarer og, som vi ser med gruvedrift og frukteksport, ender opp i imperialistiske land som USA, Kina, europeiske og andre land, og bekrefter vår stilling som en halvkoloni.

Dette har forårsaket en grusom og langvarig fordrivelse av bøndene. Gjennom pantelån og ruinering av  jordbruksøkonomien har det blitt en større konsentrasjon av jord i henda på de store latifundistene.  Som følge av dette har tusenvis av familier måtte flytte til byene. Bøndene har måttet finne seg i en rekke halvføydale kompradormakter som fastsetter prisene på produksjonen deres og akkumulerer mer rikdom gjennom bøndenes arbeid.

Det kroniske og historiske spørsmålet om jord har forårsaka ei overdreven oppdeling av små jordbrukseiendommer (minifundio), noe som har økt antallet fattigbønder uten jord eller med lite jord.

Livegenskap, basert på store jordeiendommer og overføring av gratis arbeidskraft til latifundioene, fortsetter i mange former, åpent og/eller i det skjulte. Et eksempel er at det i 2022 fortsatt finnes leilendinger, arbeidere som bor på eiendommen for å ta seg av den og som også må jobbe på gårdene. Ofte får de bare betalt for arbeidet på gården, men får ikke betalt for å ta seg av gården og utføre oppgaver utenom arbeidstida.

I dag kontrollerer godseierne en stor del av den produktive jorda i landet. Denne sektoren av de herskende klassene ser ut til å være knytta og sammenvevd av tusenvis av tråder med storborgerskapet.

Den utstrakte veksten av jordbruksproletariatet (sesongarbeidere) skjuler seg bak lønna de får utbetalt, de gamle produksjonsforholda som legemliggjør halvføydalismen, fordi den ikke har blitt radikalt feid bort av en demokratisk revolusjonen. Et eksempel på dette er det som Hugo Reyes, en tidligere funksjonær for CORA ¹ under Allende-regjeringa, påpeker i et intervju med Surmaule:

(Bøndenes kamp) «er fortsatt nesten den samme, bare at det i dag har andre navn. De har forkledd utbyttinga av bonden med framkomsten av sesongarbeideren. (…) på samme måte som det er faste og midlertidige sesongarbeidere. Sjefens vesen forblir det samme, jeg tror til og med at det i dag er mer utbytting. For brødet, for lønna, for å forsørge familiene sine, fortsetter bøndene å leve med overgrep, fortsetter å holde munnen lukka og finne seg i brudd på rettighetene sine.»

Etter den såkalte jordbruksreformen, som ikke var noe annet enn kjøp og salg av jord, har rekonsentrasjonen av jord skjedd på nytt. Til tross for noen endringer som har skjedd i jordbruket, er det fortsatt en revolusjonær jordbruksreform i vente, en agrarrevolusjon som gagner millioner av bønder, hovedsakelig fattigbønder og fattige mapuche-bønder som fortsatt i dag kjemper mot byråkrat-godseier-kapitalens ekspropriering av jorda deres, en revolusjon som bare kan utvikles gjennom folkekrig som en agrarkrig.

Kampen mellom godseiernes vei og bøndenes vei

I Chile ble store eiendommer etablert i en lang prosess som tok minst flere tiår fra begynnelsen av den militære erobringa og tilraninga av jorda fra urfolksmassene under den spanske invasjonen av Latin-Amerika.

Etter erobringa og inngripenen gikk utviklinga av landet veldig sakte. Fra slutten av 1600-tallet fikk jordeiendommene større økonomisk betydning. Mot 1700-tallet ble latifundioen (godseiendommen) etablert og eierskapet ble styrka gjennom opprettelsen av arveretten.

Gjennom hele denne perioden, fram til andre halvdel av 1800-tallet, forble de føydale produksjonsforholda intakte fra de ble etablert i koloniens første århundrer. Uavhengighetsprosessen, som en emansipasjonsprosess fra spansk koloniherredømme, påvirka ikke sosiale relasjoner, men opprettholdt dem heller.

På storgodsa var det en type arbeidere som var underlagt servile arbeidsforhold, også utenfor storgodset var det et svært stor antall fattigbønder, plyndra og flådd på tusen måter av godseierne.

Et eksempel på latifundienes tilbakeliggenhet på slutten av 1800-tallet er at storgodsets eiendom var viktigere politisk og valgmessig i samfunnet enn de kommersielle fordelene som kunne oppnås fra den.

Det føydale regimet som landet var under, hadde ikke blitt endra av eksistensen til handelskapitalen. Men med utviklinga av nye produktivkrefter ble landet et halvføydalt land. Det var ikke lenger helt føydalt.

Fra midten av 1800-tallet, med innføringa av nye produktivkrefter i noen byer, havner og gruveområder fortsatte de dominerende føydale produksjonsforholda og utgjorde grunnlaget for de nye produksjonsforholda av kapitalistisk karakter, som de så sameksisterte med.

På 1870-tallet gjennomgikk det føydale regimet ei stor krise som det ikke kom seg etter. De store godseierne måtte få halvføydalismen til å utvikle seg, spesielt fra 1920-tallet, da den fascistiske regjeringa til Ibáñez begynte å snakke om agrobusiness.

Siden 1920-tallet, med veksten i bondeopprøret, måtte godseierne bidra til å omstrukturere den gamle staten for å utvide den sosiale støttebasen, samtidig som de ble fortrengt av storborgerskapet fra kontrollen over staten.

Staten, som et fellesdiktatur av godseiere og storborgerskap, opprettholdt systematisk godseiernes særskilte økonomiske situasjon. Denne situasjonen ble stadig mer uholdbar under presset fra bondebevegelsen på 1940-, 1950- og 1960-tallet.

I løpet av disse tiåra la yankee-imperialismen og storborgerskapet press på godseierne fordi bondemassene trua ordenen. Under yankee-planen «Allianse for framskritt» ble de første jordbrukslovene for kjøp og salg av jord lagt fram. Dette var de første forsøka på å demme opp for faren for en kommunistisk revolusjon i Latin-Amerika, ved å hindre bøndenes vei, påtvinge godseiernes vei og den byråkratkapitalistiske linja som skulle utvikles i jordbruket.

Allerede på 1920-tallet ble det varsla om disse problemene. I det tiåret ble det kalt for utvikling av halvføydalismen. På statsmakta som godseierne konsentrerte, oppnådde de fordeler som de forsøkte å øke gjennom spekulative aktiviteter (aksjemarkedet). Godseierne, som hadde blitt mindre mektige, deltok i det såkalte «politiske partisystemet», blant dem Partido Radical (PR), Partido Socialista (PS), Falange Nacional (senere, i 1957, Partido Demócrata Cristiano – DC), og i styrene til storborgerskapet og i høye stillinger i den gamle staten.

Med framveksten av klassekampen på 1950-, 60- og 70-tallet ble godseierens vei ytterligere trua av bøndenes vei. For å redde de reaksjonære klassene som helhet ble det gitt et løft til lovene om salg og kjøp av jord.

Fødselen til den såkalte jordbruksreformen

Den gamle staten måtte ta på seg forsvaret av alle godseiere og de rådende sosiale relasjonene. Lov 15.020 av 1962, som oppretta Korporasjonen for jordbruksreform (CORA) og Nasjonalt institutt for jordbruksutvikling (INDAP), og lov 16.640 og 16.625 av 1967, som begge var utforma for å begrense bondekampen, bidro til denne oppgaven.

Mellom regjeringene til Frei Montalva og Allende ble CORA en stor godseier som utvikla forretningseiendom og spilte en nøkkelrolle i å slå ned opprøret til fattigbøndene og kampen deres for jord. Og de få bøndene som hadde jord ble møtt med en rekke problemer som Silvia Sepúlveda, en tidligere politisk fange og bondeleder fra Linares, beskriver godt:

(…) «eiendommene ble plukka fra hverandre, uten redskaper, maskiner eller dyr. Bøndene fikk den nakne jorda, og de måtte kjempe for å få resten».

Med disse institusjonene ble føydale former for utbytting og undertrykkelse reprodusert, og tusenvis av bønder fortsatte å være i trelldom, uten at de hadde fått jorda i eie. Det var snakk om en «overgang». Senteret for jordbruksreform (CERAS) og Senteret for sosial produksjon (CEPROS) ble oppretta for dette formålet.

Det er verdt å nevne at 1960- og 1970-tallet er en av de mest komplekse periodene å analysere, ettersom de har vært innhylla i ei tykk kappe av myter om jordbruksreformen.

Godseierne beholdt den beste jorda og beskytta seg sjøl i lovgivninga til godseier-borgerskapet, et eksempel på dette er beretninga til Francisco Muñóz, en tidligere politisk fange og bondeleder fra Talca: 

«For å forsvare seg mot ekspropriasjoner (eller rettere sagt kjøp av jord), delte noen av sjefene jorda si i flere deler og fordelte dem blant slektningene sine, slik at gårdene deres hadde mindre enn 80 hektar, og de ansatte var færre enn 25 jordbruksarbeidere, slik at de ikke kunne danne fagforeninger og eiendommene deres ikke kunne eksproprieres».

Så snart kuppet til den fascistiske militærjuntaen (JMF) var gjennomført, fortsatte de å tilbakeføre og annullere eiendommer.

Statskupp styrt av Pinochet og jordbrukspolitikken til JMF

Med statskuppet i 1973 ble godseierens vei øyeblikkelig innført. Basert på folkemord ble bondebevegelsen midlertidig knust og har blitt flådd langsomt.

En stor del av jorda som JMF hadde gitt ut til noen hundre bondefamilier som en måte å dempe misnøyen til disse massene på, hadde allerede blitt rekonsentrert på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Fra 1990-tallet og fram til i dag har prosessen med rekonsentrasjon av jord fortsatt, og har nådd samme nivå som på 1950-tallet.

I følge INE-tall for 2019 i Maule-regionen alene, er befolkninga som er tilknytta produktiv virksomhet på landsbygda anslått til rundt 126 000. Av disse er rundt 80 000 jordløse fattigbønder eller halvproletarer.

Godseierens vei manifesteres politisk i den gamle staten gjennom klientelisme, som en hel rekke agenter, embetsmenn, mellommenn, som undertrykker og plyndrer hovedsakelig de fattige bøndene, og støtter den gamle staten. Det er i Chile som i Peru når det gjelder gamonalismo ², «den sentrale faktoren ved dette fenomenet er den store halvføydale eiendommens hegemoni i politikken og i statens maskineri, hvilket må angripes ved sin rot». På denne måten er klientelisme et uttrykk for halvføydalisme i politikken, «dette trelldomsregimet blir opprettholdt – der sjefer og lakeier som snur kappa alt etter hvem som regjerer, utgjør den gamle statens representanter i de mest avsidesliggende landsbygdene i landet […] faktoren den demokratiske revolusjonens spydspiss retter seg mot, da dette er en agrar krig». – PKP

Forslaget om «Chile som en jordbruks- og skogbruksmakt» er de gamle drømmene til godseiernes og deres vei. De har ikke noe nytt å tilby folket.

Småprodusenter vil bli tvunget til å produsere bare de matvarene som i hver region har et «komparativt fortrinn» i forhold til verdensmarkedet. Imperialismen tildeler hva som skal produseres i hver halvkoloni. De snakker om «inkludering», men denne deltakelsen er underordna den imperialistiske planen og tildelinga av vår plass på verdensmarkedet, innlemmelsen av små og mellomstore produsenter i «produksjonskjedene» til de agroindustrielle sjefene. Jordbruksprodusentene vil bli «tilbudt» kreditter «for å forvandle alle jordbruksprodusenter til forretningsmenn». «Målet er å binde bøndene til prosessen med pantelån og åger, å frata dem jorda deres slik at bankfolk, storborgerskapet og godseiere kan tilegne seg den, de vil ha et bredt felt slik at de kan investere på landsbygda og utvikle agroindustrien». – PKP

Denne prosessen konsentrerer bare rettighetene til grunnvannet i hendene på godseierne og storborgerskapet, de dype brønnene ender opp med å tørke opp brønnene til små grunneiere.

Disse og flere eksempler bekrefter behovet for en ekte agrarrevolusjon og for å overvinne de tre fjella som undertrykker landet vårt: imperialismen, halvføydalismen og byråkratkapitalismen.

1. Confederación Republicana de Acción Cívica de Obreros y Empleados de Chile: En chilensk politisk bevegelse som eksisterte mellom 1929 og 1931.
2. Godseiere hovedsakelig av europeisk avstamning som med makt undertrykker og utbytter urfolkssamfunn. I dette inngår det et vidt hierarki av offiserer, mellommenn, agenter, parasitter, og så videre.