Røde Fane: NKP 100 år – rekonstituer Norges Kommunistiske Parti!

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tjen Folket Media har fått den følgende teksten tilsendt, som er undertegnet av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane. Vi ser den i sammenheng med flere aksjoner som er gjennomført hittil i år, både med plakater og graffiti.

Vi oppfordrer alle våre lesere på det varmeste til å studere teksten, og til å la seg inspirere og veilede av den.

Proletarer i alle land, foren dere!

Oktober 2023

NKP 100 ÅR ‒ REKONSTITUER NORGES KOMMUNISTISKE PARTI!

Introduksjon

Norges Kommunistiske Parti ble stiftet 4. november i 1923, som den norske seksjonen av den Kommunistiske Internasjonalen, etter hard tolinjekamp i Det norske Arbeiderparti. Som en integrert del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen og under ledelse av den store Lenin og kamerat Stalin, organiserte partiet tusenvis av arbeidere i Norge i harde kamper. Norges Kommunistiske Parti er arbeiderklassens organiserte fortropp i Norge og vil lede proletariatet i kampen helt frem til kommunismen.

I perioden 1970-1975 kulminerte den revisjonistiske degenereringen av partiet i noen viktige hendelser: Først ble fortroppen for venstresida i partiet ekskludert i forbryterske prosesser, så ble partiet oppløst til fordel for det nye Sosialistisk Venstreparti (SV), og flertallet av partiets medlemmer gikk inn i dette sosialdemokratiske prosjektet, og til sist ble partiet «rekonstituert» i 1975 som et bresjnevistisk parti, som fulgte ledelsen til det sosialfascistiske og sosialimperialistiske «SUKP».

Dermed kan ikke dagens «NKP» kalles et virkelig kommunistisk parti. Men proletariatet trenger sitt parti. Bare kommunistpartiet kan lede proletariatets klassekamp, forene det arbeidende folket rundt proletariatet og lede den sosialistiske revolusjonen til seier, etablere proletariatets diktatur og lede samfunnets utvikling videre gjennom kulturrevolusjoner helt til kommunismen. Nydemokratiske og sosialistiske revolusjoner er nødvendig for å gjøre ende på det imperialistiske systemet som herjer i verden, med krig, sult, fattigdom og nød, og for å skape det klasseløse kommunistiske samfunnet. Det er derfor i dag en historisk og politisk nødvendighet å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, på grunnlag og veiledet av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, og å innlede folkekrigen i Norge, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, så fort som mulig.

1. Partiets stolte historie

Det moderne proletariatet oppsto og vokste seg sterkt i Norge i løpet av 1800-tallet i takt med industrialiseringen, og da særlig i andre halvdel, hvor proletariatet organiserer seg i fagforeninger og etter hvert etablerte det første arbeiderpartiet i landet.

Venstresida i Det norske Arbeiderparti (DNA) overtok partiledelsen i 1918, i en internasjonal og nasjonal kontekst preget av verdenskrigen, oktoberrevolusjonen og en mektig arbeiderrådsbevegelse i vårt land. Under venstresidas ledelse ble Arbeiderpartiet medlem av den kommunistiske internasjonale i 1919. Men høyresida i partiet arbeidet systematisk for å undergrave medlemskapet. Høyreopportunistene, under ledelse av Martin Tranmæl, saboterte vedtakene fra den kommunistiske internasjonalen. Tranmæl hyllet sine argumenter inn i «venstre»-radikale fraser, men innholdet var høyreopportunisme. Hans fremste krav var «nasjonal selvstendighet» for partiet, som høyreopportunistene satte i motsetning til internasjonalismen og den demokratiske sentralismen i Internasjonalen.

Flere år med kamp mellom venstresida og høyreopportunismen i DNA førte til slutt til splittelse på det ekstraordinære landsmøtet 2.-4. november 1923. Høyreopportunistene spilte på nasjonalisme i form av autonomisme og krav om «selvbestemmelsesrett» ovenfor Komintern, og de sto for et ensidig fokus på økonomisk kamp, mot proletarisk disiplin og den demokratiske sentralismen og de satte massene opp mot ledelsen ved å sverte denne. Venstresida i partiet forsøkte, i samarbeid med sentrum i partiet, å oppnå et kompromiss, men Tranmæl-fløyen søkte splittelse. Dette til tross for den harde konfrontasjonen som akkurat på denne tiden fant sted mellom reaksjon og revolusjon på internasjonalt plan. Det væpna proletariatet sto i direkte kamp med fienden i Tyskland, bare fire år etter at sosialdemokratene myrdet de store kommunistiske lederne Luxemburg og Liebknecht i 1919. Partilandsmøtet 2.-4. november skjedde knapt to uker etter den røde oppstanden i Hamburg. Titusenvis av røde arbeidere, menn, kvinner og barn, satt i fiendens konsentrasjonsleire i Finland. Den unge sovjetstaten kjempet mot terror og isolasjonskampanjer fra en forent verdensreaksjon. Midt i denne situasjonen, tok høyreopportunistene til orde for at DNA skulle forlate sin post, sin plass i rekkene, og splitte proletariatets politiske enhet.

Striden i DNA foregikk på ingen måte adskilt fra den bredere konteksten. Norges Kommunistiske Parti var fra første stund et barn av den internasjonale kampen mot reaksjon, imperialisme og revisjonisme. Et stort mindretall på landsmøtet til DNA avviste høyreopportunismen og sosialsjåvinismen. Venstresida, som representerte proletariatets standpunkt, valgte den kommunistiske internasjonalen og det internasjonale proletariatet, forlot splittelseslandsmøtet, og konstituerte seg 4. november som det første landsmøtet i Norges Kommunistiske Parti, norsk seksjon av den kommunistiske internasjonalen.

Partiet deltok fra første stund i store kamper og organiserte en stor del av de dypeste og bredeste massene i Norge. Kommunistene tok en ledende rolle i jernstreiken 1923. I Menstadslaget i Skien i juni 1931 ledet kommunistene an i en militant demonstrasjon av 2000 arbeidere som angrep streikebrytere og politi. Når de røde arbeiderne seiret i dette slaget, satte den borgerlige staten inn militære avdelinger for å knuse kampen. Ledende medlemmer av partiet måtte sone i fengsel.

NKP organiserte tusenvis av arbeiderkvinner i husmorlagene. Mange av disse kvinnene gikk videre til partimedlemskap. Partiet forente seg med arbeiderkvinnene som en forkjemper for kvinnenes rettigheter, særlig de økonomiske og sosiale rettighetene, som var svært viktige for massene av arbeiderkvinner. Partiet spilte også en stor rolle i den organiserte kampen til skogsarbeiderne i de fattigste delene av landet, særlig Hedmark. Norges Kommunistiske Parti var slett ikke bare et navn på hvilken som helst gruppe, organisasjon eller parti, slik det brukes i dag om revisjonistpartiet. Norges Kommunistiske Parti var, er og vil for alltid være navnet til den eneste virkelige fortroppen for det internasjonale proletariatet og det arbeidende folket i Norge.

Under den andre verdenskrigen og den fascistiske okkupasjonen fikk vårt parti mer enn 200 martyrer som falt i ærerik kamp mot fascistisk okkupasjon. Tusenvis av kommunister og revolusjonære ble forfulgt, fengslet, torturert eller sendt til nazistenes konsentrasjonsleire. Ingenting kan viske ut dette offeret! De skyldige og medskyldige er forbrytere av verste sort, som har en blodig regning å betale tilbake til vår klasse og vårt parti. Blant Hitler-fascismens medskyldige i dette, samt i folkemordet på norske jøder og undertrykkelsen og forfølgelsen av talløse andre antifascister, er det norske borgerlige politiet, den norske borgerlige staten, norske kapitalister som opptrådte som kollaboratører under krigen og de sosialdemokratiske regjeringene før, under og etter krigen. De sosialdemokratiske regjeringene, i samarbeid med yankee-imperialismen og britisk imperialisme, forfulgte kommunister, saboterte motstanden, organiserte angiveri i stor skala og initierte undertrykkelsen av revolusjonære og kommunister etter krigen. Dette gjorde de sosialdemokratiske lederne som en del av det internasjonale korstoget mot Sovjetunionen.

2. Revisjonismen likviderer partiet

Under andre verdenskrig usurperte revisjonisten Peder Furubotn sentralapparatet i partiet. Fra posten som ikkevalgt «formann» i partiet, likviderte han partiets hær, Nasjonalgarden, og saboterte den aktive motstanden ledet av Asbjørn Sunde (kamerat Osvald). Furubotn likviderte partiets selvstendighet ved å underlegge seg den borgerlige motstandsfronten og Arbeiderpartiets regjering i London. Hans linje var nasjonalistisk, og etter krigen sto han for en linje for fred med klassefienden, «gjenoppbygging» og økt «produktivitet». Hans revisjonisme og opportunisme ble avslørt av kamerat Stalin og Sovjetunionens Kommunistiske Parti, og NKP initierte et oppgjør med Furubotn-klikken. Furubotn-klikken organiserte et annet sentrum i partiet, i motsetning til partiledelsen. De opererte som en fraksjon i partiet, og forbrøt seg konsekvent mot den demokratiske sentralismen. Deres linje ble avslørt som borgerlig-nasjonalistisk og titoistisk, i essens revisjonistisk og høyreopportunistisk, og i 1949 ble Furubotn og hans kumpaner drevet ut av partiet i en hard tolinjekamp.

Oppgjøret med Furubotn gikk ikke dypt nok, og da forræderen Khrustsjov overtok makta i Sovjetunionens Kommunistiske Parti ved Stalins død i 1953, og konsoliderte revisjonismen ved makta i partiet ved partikongressen i 1956, evnet ikke ledelsen i Norges Kommunistiske Parti å avsløre den moderne revisjonismen. I stedet ble partiledelsen et revisjonistisk senter i det norske partiet. Tross hard motstand fra venstresida, anført av oppriktige kommunister som Kjell Hovden, Esther Bergerud og kamerat Osvald, festet revisjonismen og opportunismen grepet om partiledelsen. Venstresida vant en midlertidig seier i 1967, i kampen mot Vogt-fløyen i partiledelsen, som ønsket en klarere revisjonistisk linje, men i 1970 ble lederne for venstresida i partiet ekskludert. Disse hadde allerede organisert seg under navnet Marxist-Leninistisk Front (MLF), og reiste kampen for å skape et virkelig kommunistisk parti. MLF ble en del av den nye «marxist-leninistiske bevegelsen» som også MLG og SUF (m-l) var en del av. Innenfor denne bevegelsen pågikk fra begynnelsen en hard tolinjekamp. En småborgerlig krets med utspring i SUF (m-l) vant hegemoniet i bevegelsen, og ledet stiftelsen av AKP (m-l) i 1973. I løpet av få år avslørte disse seg som revisjonister, og den revisjonistiske utviklingen i AKP (m-l) kulminerte i perioden 1977 til 1984, hvor partiet gikk inn i en dyp krise. Partiledelsen støttet den revisjonistiske Hua-Deng-banden da den usurperte makten i Kinas Kommunistiske Parti i 1976. AKP(m-l) sitt landsmøte vedtok et tvers gjennom revisjonistisk partiprogram i 1984.

Vi må likevel løfte frem venstresida i «ML-bevegelsen», som hele tiden kjempet mot de verste utslagene av revisjonisme og høyreopportunisme. MLF kjempet mot nasjonalismen i AKP (m-l), og for et parti som baserte seg på proletariatet. Venstresida i AKP (m-l) kjempet mot valg-orientering, oppløsning av den demokratiske sentralismen, reformisme, byråkratisme og andre utslag av den revisjonistiske linja i ledelsen. Den endelige degenereringen av AKP (m-l) ble fullført i 2007, da partiet ble likvidert til fordel for det sosialdemokratiske partiet Rødt. I 2008 ble flere kommunister ekskludert fra Rød Ungdom og Rødt, fordi disse reiste fanen for kommunistisk organisering.

3. Partiet må rekonstitueres

Historien lærer oss med all mulig tydelighet at revisjonismen er partiets dødsfiende. Vi må videre løfte frem at venstresida hele tiden var der, og hele tiden har kjempet. To vesentlige mangler ved venstresida i NKP og i AKP (m-l) var forståelsen av ideologien og partiet. Uten en korrekt forståelse av ideologien, i dag marxismen-leninismen-maoismen, kan man verken forstå eller beseire revisjonismen. Uten en korrekt forståelse av partiet, forstår man ikke at Norges Kommunistiske Parti, stiftet 4. november 1923 som marxist-leninistisk parti og norsk seksjon av den kommunistiske internasjonalen, er proletariatets eneste parti. Partiet er allerede stiftet, og kan derfor ikke stiftes på nytt. Den historiske og politiske oppgaven for kommunistene er derfor ikke å stifte «et kommunistisk parti», men å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti.

Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Dette er klart definert og påvist av Lenin. Revisjonismen er den borgerlige sosialismen når den finner innpass i arbeiderbevegelsen i rød forkledning. Etter at marxismen hadde vunnet hegemoniet i arbeiderbevegelsen, ble borgerlig sosialisme smuglet inn i bevegelsen som revidert «marxisme» av figurer som Bernstein og Kautsky. Med Khrustsjov og Bresjnev gjentok dette seg i SUKP og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den moderne revisjonismen ble forkledd som «marxisme-leninisme». Etter Hua-Deng-klikkens kupp i Kina i 1976, et kupp som ble gjennomført ved hjelp av hæren og en særegen avdeling av etterretningstjenesten, og som kostet tusenvis av revolusjonære og kommunister livet, tok den moderne revisjonismen i Kina «Mao Tse Tungs tenkning» som forkledning.

Nye former for revisjonisme forkles i dag som «marxisme-leninisme-maoisme». De mest forbryterske og kriminelle av disse har reist den svarte fana i Peru, under dekke av «Gonzalos tenkning». Disse forbryterne sviner til formann Gonzalos navn. Gonzalos tenkning er marxismen-leninismen-maoismen anvendt på de konkrete forholda i Peru, og den har gitt universelt gyldige bidrag til proletariatets ideologi. Akkurat som proletariatet bare har ett parti, det kommunistiske partiet, har vi også bare en ideologi: marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, med de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo.

Det viktigste bidraget fra formann Gonzalo, er hans korrekte definisjon av maoismen, som det nye, tredje og høyere stadiet av proletariatets ideologi. Maoismen er universelt anvendelig i alle land, den er proletariatets verdensbilde. Med maoismen får proletariatet sin militærteori: folkekrigen. Formann Gonzalo avdekker at for å føre folkekrig må de kommunistiske partiene militariseres. Partiet må lede sin egen konstruksjon og konstruksjon av folkehæren og den revolusjonære enhetsfronten. Formann Gonzalo viser oss at denne konstruksjonen må være konsentrisk, med partiet som kjerne og som leder av alt, som absolutt leder av folkehæren, som anvender folkehæren til å konstruere den revolusjonære enhetsfronten som partiet også leder. Med folkehæren og enhetsfronten kan proletariatets parti føre folkekrig og bygge ny makt, som er kjerna i folkekrigen.

Norges Kommunistiske Parti må rekonstitueres som et maoistisk og militarisert parti. Militariseringen kommer organisatorisk til uttrykk i den konsentriske konstruksjonen av partiet, hæren og fronten. Partiets formål er å føre folkekrig, for å erobre og forsvare makta til proletariatet. Dette er den eneste veien til sosialismen og kommunismen, den eneste veien til frigjøring.

Perspektivet for proletariatets kamp – en mektig klassekamp som har pågått siden klassen tok sine første skritt, hvor vi kan peke ut milepæler som Pariserkommunen 1871, 1905-revolusjonen i Russland, den russiske revolusjonen i 1917, Folkerepublikken Kina i 1949, den store proletariske kulturrevolusjonen innledet i 1966 og initieringen av folkekrigen i Peru i 1980 – er at vår klasse er den eneste som vil oppheve alle klasser, også seg selv, ved å føre sin kamp til seier. Å erobre makta er bare det første skrittet. Etter å ha erobret makta vil proletariatet fortsette kampen for å utvide sin makt til å gjelde alle områder av samfunnet. Det vil bruke makta til å oppheve utbyttinga, oppheve alle de kapitalistiske forholda, og til sist oppheve klassene og staten selv, som er en maskin for klasseundertrykking. Slik feies utbytting og klasseundertrykking vekk fra jordas overflate.

Formann Mao har lært oss at den proletariske makta må forsvare seg og utvide seg i sosialismen gjennom kulturrevolusjoner, helt fram til den klasseløse kommunismen. Formann Gonzalo avdekker at revisjonistene i Kina kunne begrense og stanse kulturrevolusjonen og selv gripe makta, fordi de overtok folkehæren innenfra og fra toppen. Dermed reiser formann Gonzalo nødvendigheten av det væpna havet av masser, at folkehæren tar opp i seg folkemilitsene og at hele folket væpnes, for å forsvare proletariatets makt og føre kulturrevolusjonen videre, uten å gi borgerskapet og revisjonistene noen sjanse til å reorganisere seg gjøre et «comeback». Vi vet, og Sovjet og Kina har vist det i praksis, at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta, at borgerskapet gjeninnfører den kapitalistiske utbyttinga og undertrykkinga, og at de, for å knuse proletariatets diktatur, må gjøre dette med fascistiske metoder. Revisjonismen innfører fascismen, og det vi i dag ser i Kina er en sosialfascistisk regjering, med ambisjoner om å gjøre Kina til en sosialimperialistisk supermakt som strekker sine tentakler over hele verden. Dermed står en ny sosialistisk revolusjon på agendaen i Kina, og bare et rekonstituert Kinas Kommunistiske Parti, væpnet med marxismen-leninismen-maoismen, kan aksle denne oppgaven.

Den viktigste oppgaven for kommunistene i Norge er å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, som et parti av ny type, et militarisert parti, på grunnlag av og veiledet av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, med de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo.

Perus Kommunistiske Parti skriver: «Proletariatet genererer et politisk apparat: Det kommunistiske partiet. Slik Marx definerte det utgjør dette den rake motsetningen til og er helt forskjellig fra alle andre partier som søker politisk makt. Lenin slo fast karakteren til denne nye typen parti gjennom sin kamp mot den gamle revisjonismens undergravende innflytelse. De borgerlige arbeiderpartiene ble skapt med basis i arbeideraristokrati, fagforeningsbyråkrati, parlamentarisk kretinisme, alt sammen formstøpt etter den gamle ordenen. Formann Mao Zedong videreutvikla oppbyggingen av partiet rundt geværet, og løftet fram konstruksjonen av de tre verktøyene. Formann Gonzalo etablerte tesen om militariseringa av kommunistpartiene og den konsentriske oppbyggingen av de tre verktøyene.»

Kommunistpartiet er proletariatets parti. Partiets oppgave er å lede proletariatet gjennom revolusjonær krig, til å erobre den politiske makta. Partiet kan bare fungere som ledelse så lenge det organiserer de mest aktive og offervillige i klassen, de som frivillig og av egen overbevisning kommer sammen i partiet, og så lenge partiet organiserer disse med den strengeste disiplin på grunnlag av den demokratiske sentralismen, hovedsakelig sentralismen.

Avslutning

Vi slår fast at dagens «NKP» ikke er Norges Kommunistiske Parti, det er et revisjonistisk parti. Vi slår fast at det ikke finnes noen kvalitativ forskjell mellom revisjonistpartiet og Rødt, forskjellen er kun formen og den kvantitative størrelsen. Essensen – ideologien og politikken – er felles mellom de to partiene: revisjonisme og opportunisme. Programmet til revisjonistpartiet er ikke et program for revolusjonær krig, det er et program for «fredelig overgang». Revisjonistpartiet er dessuten en del av en revisjonistisk verdensbevegelse, som inkluderer en rekke partier med blod på hendene – for eksempel det russiske revisjonistpartiet, revisjonistpartiet på Cuba, revisjonistpartiet i Korea, revisjonistene i India – og som også pleier nær kontakt med sosialfascistene i Kina.

Det er derfor kommunistenes plikt å dedikere seg fullt og helt til å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti og å initiere folkekrigen – den eneste veien til frigjøring av proletariatet og verdens undertrykte folk.

Ned med revisjonismen! Leve maoismen!

NKP 100 år – rekonstituer Norges Kommunistiske Parti!

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Oktober 2023

Propaganda:

Se også: