NKP 100 år: Partiets kamp mot fascistisk okkupasjon

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.

Den 4. november kan vi markere at Norges Kommunistiske Parti er 100 år. Et av de stolteste kapitlene i eposet om partiet er kommunistenes og de revolusjonæres aktive væpnede kamp mot tysk nazi-fascistisk okkupasjon 1940-1945 – en periode som gir oss uvurderlige og dyrekjøpte lærdommer.

Den 9. april 1940 ble Norge invadert av Hitlers tropper. Okkupasjonen åpnet en ny situasjon i Norge, men partiledelsen i Norges Kommunistiske Parti gjorde noen alvorlige feil i den innledende fasen. Revisjonistpartiet har oppsummert i ettertid at et problem var at partiet og dets propaganda var «preget av illusjoner om hva som i det hele tatt var politisk mulig i og med den tyske besettelsen». De rettet sitt hovedsakelige skyts mot det norske nazistpartiet NS, og så det som sin fremste oppgave å hindre at de norske fascistene overtok regjeringsmakten på tyske bajonetter. Dette var en feil vurdering av situasjonen, basert på en mangelfull forståelse av krigen.

Karakteren til andre verdenskrig

Josef Stalin forklarer i en tale holdt i 1946 at den andre verdenskrig ikke var en kopi av den første verdenskrigen, tvert om. Han understreker at før fasciststatene Tyskland, Japan og Italia initierte krigen, hadde de ødelagt hver siste rest a borgerlig-demokratiske friheter hjemme, etablert et brutalt terrorregime i egne land, trampet på selvstendigheten til små land, erklært en politikk for å erobre andre lands territorium og slått fast at målet var verdensherredømme og å etablere et fascistisk regime over hele verden.

Videre sier kamerat Stalin at erobringen av Tsjekkoslovakia og sentrale områder i Kina viste at aksemaktene var villige til å gjennomføre sin trussel om å slavebinde andre nasjoner. Dermed må man, fortsetter han, anerkjenne at andre verdenskrig fra begynnelsen av hadde karakter av en antifascistisk frigjøringskrig, hvor et av målene var å reetablere demokratiske friheter, og at Sovjetunionens inntreden i krigen bare kunne styrke krigens karakter som antifascistisk frigjøringskrig. Dette var grunnlaget for den antifascistiske koalisjonen mellom Sovjetunionen, USA og Storbritannia, sier Josef Stalin.

I strid med denne vurderingen skrev NKP på lederplass i partiets hovedorgan Arbeideren: «Fra et arbeidersynspunkt er det ingen grunn til å vise sympati med den ene eller den annen part i denne krigen, som er en imperialistisk røverkrig med imperialistiske formål og som derfor føres i strid med alle folks sanne interesser. Men harmen bør rette seg mot begge.»

Intern kommunikasjon fra Den kommunistiske Internasjonales ledelse til det norske partiet slo fast at det var feil å likestille partene og også feil å rette propagandaen hovedsakelig mot de norske fascistene (NS). Ved invasjonen 9. april ble den tyske imperialismen, anført av Hitler-fascismen, hovedfienden, og partiet måtte reise aktiv motstand mot denne. Det må understrekes at tross sine feilvurderinger, var partiets medlemmer helt fra begynnelsen av involvert i ulike former for kamp mot okkupasjonen og fascismen. Ottar Lie, partiets organisasjonssekretær, begynte raskt å etablere et illegalt nettverk i partiet. Mange kamerater kjempet med våpen i hånd fra de første dagene, og ganske raskt ble kommunistene kjernen i den aktive motstanden i Norge, som i andre europeiske land.

De borgerlige partiene kapitulerte og kollaborerte

Norges Kommunistiske Partis antifascistiske linje sto i grell kontrast til de borgerlige partiene, som alle uten unntak valgte ulike former for kapitulasjon for og kollaborasjon med okkupanten. Den sosialdemokratiske regjeringen forhandlet med Tyskland, og valgte å rømme fra landet til London. Den militære motstanden ble raskt lagt ned i den sørlige halvdelen av Norge. Den fortsatte noen måneder i Nord-Norge, men heller ikke her av full kraft.

Aslak Storaker skriver: «Kong Haakon, regjeringen til Johan Nygaardsvold (AP) og stortingspresident C. J. Hambro (Høyre) nekta å kapitulere for tyskerne og rømte til London. Både Aftenposten, Nationen og Arbeiderbladet agiterte for å avsette regjeringa og innstille all motstand i de okkuperte områdene. 18. september vedtok partigruppene i Stortinget på interne møter med 86 mot 47 stemmer å gå inn for en plan fra Terboven om å avsette kongen og regjeringa og overlate styret av Norge til et Riksråd, sammensatt av elleve ikke-nazistiske representanter i tillegg til fire fra Nasjonal Samling. Flertallet i samtlige stortingspartier unntatt KrF stemte for resolusjonen (NKP var ikke representert på tinget). Hitlers spesialutsending Josef Terboven karakteriserte Stortinget som “en politisk forsamling som er korrupt til siste rest”, men beslutta å utnevne et riksråd uten stortingsrepresentanter, men med representanter fra NS og storkapitalen. Arbeidsgiverorganisasjonen Norges Industriforbund gikk i en uttalelse 2. oktober 1940 inn for å “søke samvirke på en fullkommen måte med landets nåværende styre.”»   

At de nevnte politikerne «nekta å kapitulere» er på formelt sett sant, men det må også understrekes at disse samme kreftene også nektet å støtte en aktiv motstandskamp. Faktisk ble aktiv motstand fordømt av den norske regjeringen i eksil. Så nedrige var de, at de signerte opprop fra den tyske okkupasjonsmakten (!) mot «terror» fra kommunistiske motstandsgrupper. Den norske borgerlige staten søkte gjennom det meste av krigen å holde «ro og orden» og å ikke skade verken samfunnslivet generelt eller næringslivet spesielt, selv om dette åpenbart tjente den tyske fascistiske okkupasjonsmakten.

Nødvendigheten av klandestinitet og militarisering av partiet

Med andre ord var NKPs linje svært mye bedre enn holdninga til alle de borgerlige partiene. Den store feilen var like fullt at krigen hadde en annen karakter enn NKP forklarte for folk. Partiledelsen hadde, som nevnt, også illusjoner om at de på mange måter kunne fortsette som før krigen under okkupasjonen. I stedet for å omstille hele partiet for krig, fortsatte de på legalistisk vis arbeidet i fagbevegelsen og en form for «press» mot okkupanten, for å motvirke fascistisk omdanning av landet. Partiledelsen hadde altså lært forsvinnende lite av utviklingen i Italia og Tyskland, hvor titusener av kommunister var blitt internert, fengslet, torturert og henrettet.

En artikkel i AKP (m-l)s Røde Fane fra 1977 slår fast følgende: «Den viktigste og mest avgjørende feilen var at NKP, på tross av at krigen raste ute i Europa, ikke gjorde forberedelser på å gå i illegalitet eller forberedelser til å møte et imperialistisk angrep.»

I dag kan vi slå fast at partiet ikke bare skulle forberedt seg på «å gå i illegalitet», men at et kommunistisk parti må være organisert klandestint og hemmelig fra begynnelsen av, og at partiet ikke bare må gjøre «forberedelser til å møte et imperialistisk angrep», men at partiet må være militarisert og organisert rundt geværet. For de kommunistiske partiene i Europa, inkludert NKP, er dette svært dyrkjøpte lærdommer fra perioden 1933 til 1945, hvor fascistene og borgerlige stater kunne internere kommunistiske ledere og kadere, og utrydde titusener av kommunister, fordi partiene i for stor grad opererte innenfor det borgerlige samfunnet, og den falske tryggheten som visse borgerlig-demokratiske formelle rettigheter tilsynelatende ga dem. Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) ble ikke forbudt av de tyske nazistene – disse iverksatte en utslettelseskampanje uten noen hjemmel i lovverket. Først i Forbundsrepublikket Tyskland (BRD, eller Vest-Tyskland) ble KPD forbudt – i 1956! Partiet er fortsatt regnet som en illegal organisasjon i dagens Tyskland.

Okkupanten iverksatte snart forfølgelsen av NKP, hjulpet av det norske politiet og de norske quislingene. Det var flere runder med arrestasjoner og NKP var det første norske partiet som ble forbudt – i august 1940. Blant de som ble arrestert var partiets formann Adam Egede-Nissen, partiavisens redaktør Henry W. Kristiansen og den senere svært viktige kameraten Johan Strand Johansen. Nissen var blitt en eldre mann og han hadde en stor familie, over ti barn og mange barnebarn. Etter kort tids trakassering og fengsling, ble han løslatt. Kristiansen derimot, som hadde spilt en sentral rolle i ledelsen av partiet, ble halshugget i konsentrasjonsleiren Neuengamme i Hamburg. Strand Johansen og hans kone Helene ble sendt til henholdsvis konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Auswitz. Helene Strand Johansen døde denne leiren i 1942, mens Johan Strand Johansen var preget for livet av opplevelsene. Likevel sto han i 1949 i spissen for oppgjøret med den revisjonistiske Furubotn-klikken i partiet.

Vi kan i boka « Død over de tyske okkupanter…» lese en svært gripende fortelling av Oskar Øwre, kommunist og overlevende fra konsentrasjonsleirene (s.122-127). Kameraten fortsatte i partiet til sin død, men nettene var resten av livet preget av mareritt om å sove blant lik, om sult, tortur, død og lidelse. Gripende er også fortellingen om henrettelsen av Ottar Lie, og brevet han og femten andre kamerater skrev før de ble henrettet på Trandum. Partiet fikk så mange martyrer i krigen, at det ikke finnes noen samlet oversikt over disse. 21 medlemmer av sentralkomiteen falt, og hundretalls andre ga sitt blod og sitt liv. Atter tusener andre kommunister og revolusjonære ble utsatt for fengslinger, tortur, konsentrasjonsleire og – på toppen av det hele – langvarig antikommunistisk forfølgelse etter krigen, med overvåking, yrkesforbud og også fengslinger. Denne forfølgelsen var koordinert mellom den sosialdemokratiske regjeringen, Arbeiderpartiets ledelse – særlig generalsekretæren Haakon Lie, LO-ledelsen, overvåkingspolitiet, den militære etterretningen og også utenlandsk etterretning, hovedsakelig CIA. Alt dette er for lengst avslørt i borgerlige medier, og flere ledende sosialdemokrater, som Haakon Lie selv og tidligere leder Reiulf Steen, har fortalt åpent om denne nattsvarte virksomheten.

Kommunistenes aktive og heroiske motstandskamp

Asbjørn Sunde, senere best kjent som kamerat Osvald, ble rekruttert til Wollweber-organisasjonen da han var frivillig stridende i Spania i de internasjonale brigadene organisert av Komintern. Dette var en sabotasjeorganisasjon mot den tyske fascismen, organisert av NKVD, den sovjetiske etterretningstjenesten. De ventet ikke til 1940 med å føre krig mot nazismen. Kamerat Osvald begynte motstandsarbeidet mot okkupasjonen umiddelbart i april 1940. Han organiserte etterhvert minst 200 folk, i tillegg til vide nettverk av støttespillere. De gjennomførte langt over 100 aksjoner, hovedsakelig sabotasje og likvidasjoner. Ingen annen organisasjon var like aktiv.

Ottar Lie, organisatorisk ansvarlig i partiet, ledet oppbygginga av et illegalt apparat. Dette begynte fra første uka av okkupasjonen, hvor sentralapparatet ble flyttet ut av kontorene, og til andre lokaler og leiligheter i Oslo. Kommunikasjon var svært viktig i det hemmelige nettverket. De var helt avhengig av kurerer, som med livet som innsats fraktet illegalt materiale, og selve den illegale trykkingen av kommunikeer, brev og propaganda.

Revisjonismen usurperer partiledelsen – tolinjekampen intensiveres

I jula 1941-1942 blir Peder Furubotn valgt til generalsekretær i partiet på landskonferanse. Denne ble organisert i illegalitet og hemmelighet, og for eksempel Ottar Lie deltok ikke på møtet. Et lite mindretall av den opprinnelige sentralkomiteen var tilstede. Furubotn tok slik makta i partiet. Under krigen pågikk en hard linjekamp mellom Furubotn og Sunde, hovedsakelig om militærlinja for motstanden. Furubotn ville organisere en hær i beredskap, Sunde ville organisere mest mulig sabotasje. Furubotn ville gjennom ulikt arbeid forberede maktovertagelse ved krigens slutt, og skal etter krigen ha utbrutt noe slikt som «å, om bare krigen varte to år til». 

Sunde ville gi direkte og konkret støtte til Sovjetunionen og den internasjonale antifascistiske fronten, ved å trekke den tyske okkupanten dypt inn i væpna kamp i Norge, noe som blant annet ville fungere som en avlastning for det sovjetiske folket som kjempet en skjebnekamp for Sovjetunionen og hele verdens folk. Revisjonisten Furubotn og den revolusjonære kameraten Osvald sto for to vesensforskjellige militærlinjer og grunnlaget var særlig deres fullstendig ulike utgangspunkt: Furubotn var borgerlig nasjonalist, kamerat Osvald var proletarisk internasjonalist.

Kampen mellom Furubotn og Osvald endte i splittelse mellom de to og deres apparater. NKP begynte å bygge opp Nasjonalgarden, en kime til en folkehær, men Furubotn likviderte den etter kort tid, og kalte det en «sammenslåing» med det borgerlige Mil.org. Denne kimen til en hær førte aldri krig, selv om den raskt organiserte noen tusen kamerater på østlandet. Med andre ord kom revisjonismen til uttrykk som sabotasje av den aktive væpnede motstanden på grunnlag av borgerlig nasjonalisme.

Lærdommer fra krigstida og den heltemodige kampen

Det er en enorm mengde lærdommer fra krigstiden. Dette må studeres i dybden av den revolusjonære bevegelsen, og vi har bare så vidt begynt med dette arbeidet. Viktige lærdommer kan trekkes fra at kommunister, stridende og masser utvikla et omfattende hemmelig og klandestint arbeid, midt under en fascistisk okkupasjon i dette landet – ikke i en fjern fortid, men i et samfunn som hadde mange likheter med dagens. 

Det var angivere og provokatører overalt, og de anvendte de skitneste og mest avskyelige metoder, for eksempel slik vi ser i Rinnanbanden. Denne brutale terrorgruppen, organisert av det tyske sikkerhetspolitiet, infiltrerte kommunistiske motstandsgrupper, blant annet ved å etablere falske «kommunistiske» organisasjoner og ved å utgi seg for å være revolusjonære. På denne måten kunne de spore opp, ta til fange, torturere og drepe svært mange kommunister. Videre sto det hele 200.000 tyske soldater i landet – flere okkupantsoldater enn USA-imperialismen hadde i Irak under høydepunktet for deres okkupasjon av landet. Motstanden ble dessuten motarbeida aktivt av hele borgerskapet og av den borgerlige regjeringa. Likevel holdt den ut, utviklet seg og vokste i omfang og oppslutning.

Det ble ført en svært heroisk kamp, hvor partiet og også kamerat Osvald fungerte som samlingsfane for den væpna motstanden. Tusener gjorde alt de kunne for partiet og den antifascistiske frigjøringskrigen. De organiserte et illegalt apparat, de grep geværet i sine egne hender, de gikk under jorda, de organiserte celler, de trykket og transporterte aviser og så videre og så videre.

Kamerat Osvald selv gjorde alt han kunne og måtte. Med sine egne hender likviderte han nazister. Han vansiret ansiktet med syre for å ikke bli gjenkjent, etter at okkupanten etterlyste han med en enorm belønning for angivere. Kameraten ødela sin egen helse, og som «takk» ble han dømt for spionasje etter krigen av den borgerlige staten. Som om dette ikke var nok, ble hans søknad om å på ny bli partimedlem avvist av revisjonistene i NKPs ledelse på 1960-tallet. Hans kamp mot revisjonismen fortsatte, og han støttet den røde fraksjonen i NKP – MLF – og han ble en del av «ML-bevegelsen» på 1970-tallet.

Konklusjon

Kort oppsummert kan vi trekke noen viktige lærdommer:

• Partiet må organiseres illegalt, i hemmelighet og i klandestinitet.
• Partiet må organiseres rundt geværet, det må militariseres.
• Væpna kamp er mulig i Norge, selv under de vanskeligste forhold.
• Revisjonismen er partiets dødsfiende, en agent for borgerskapet og en sabotør av folkets kamp.
• Kommunistene og massene kjempet heltemodig, vant store seire, og bidro på denne måten til den historiske seieren over fascismen, et vendepunkt i menneskehetens historie.

Les mer:

Referanser
Hvitboka om 1940. Norges Kommunistiske Parti 1975.
Origin and Character of the Second World War
Røde Fane 1977 nummer 5
Communist Party of Germany – Wikipedia
Død over de tyske okkupanter / NKP Midt-Norge