Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel fra redaksjonen til våre finske kamerater i Puanalippu (Røde Fane). Artikkelen analyserer resultatet av det nylig avholdte presidentvalget i Finland fra et revolusjonært klassestandpunkt. Eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne. Der kammeratene i originalteksten har lenket til egne tidligere publiseringer, har vi erstattet slik at de lenker til Red Heralds engelske oversettelser der dette finnes.
Publisert av Punalippu 12.02.2024.
På grunn av Stubbs seier
Søndag 11. februar ble Alexander Stubb (Samlingspartiet) valgt som republikken Finlands 13. president. Han innsettes om to uker fredag 1. mars. Punalippu gjør her en innledende analyse av valget og dets betydning.
En seier for Finlands demokrati?
I andre valgomgang sank valgdeltakelsen til 70,7 %, mens den i første runde var på 75,0 %. Nedgangen var størst der oppslutningen om Jussi Halla-aho (Sannfinnene) og Olli Rehn (Senterpartiet) hadde vært høyere, noe som bekrefter Punalippus analyse.
Av presidentvalgene som ble holdt som direkte nasjonale valg, har valgdeltakelsen bare vært lavere i andre runde i 2012 (68,9 %) og 2018 (69,9 %). Ved fjorårets parlamentsvalg var oppslutningen 72,0 %.
Alexander Stubb startet sin seierstale med å takke «hver eneste finske velger for at det finske demokratiet vant i dag». Den lave valgdeltakelsen viser at krisen i det borgerlige demokratiet er i ferd med å utvikle seg i Finland.
Knapp seier, lav valgdeltagelse
Stubb fikk 51,6 % av de avgitte stemmene, det vil si at Pekka Haavisto (De Grønne) som ble nummer to fikk 48,4 %. Forskjellen i stemmetallet til kandidatene var i underkant av 100.000 stemmer. Dette er den knappeste forskjellen mellom vinneren og andreplasskandidaten i historien til det moderne presidentvalget.
Haavisto anerkjente Stubbs seier, og begge jobbet sammen for å sikre at Haavistos støttespillere også skulle gi sin støtte til Stubb. Før han dro til sin egen valgvakker besøkte han Haavisto-arrangementet og berømmet motkandidaten, hans ektefelle Antonio Flores, samt hele valgkampapparatet og alle velgerne hans til månen. Som hovedtema for talen fremhevet han: «Det er ikke lenger team Alex og team Pekka, vi har bare laget Finland.»
34,7 % av alle stemmeberettigede stemte på Stubb (også de som bor utenfor Finland). Med andre ord var det bare rundt en tredjedel av de stemmeberettigede som stemte på Stubb. Dette er den laveste oppslutningen noensinne for en valgte finsk president i nyere tid.
Den historisk lave støtten som Stubb ble valgt med, understreker den dype krisen som det borgerlige demokratiet befinner seg i i Finland. Parlamentarismen er i krise, som den avtroppende presidenten Sauli Niinistö understreket ved åpningen av parlamentet, og betydningen av presidentinstitusjonen fremheves som spesifikt hevet over den forfallende parlamentarismen, slik det ble skrevet i erklæringen til Punalippu (Vi lenker til vår oversettelse).
Reaksjonen fortsetter over hele linja
Stubb spesifiserer at han gjerne vil fortsette langs Niinistös linje, men vi er i en ny æra på grunn av krigen i Ukraina og Finlands NATO-medlemskap. Dette er en henvisning til at Niinistö i sin tid nektet daværende utenriksminister Stubb og forsvarsminister Carl Haglund (det Svenske Folkepartiet) å diskutere NATO offentlig i en situasjon der Russland hadde annektert Krim.
Stubb vil imidlertid fortsette linjen som allerede ble definert i Niinistös tid og under hans ledelse, og den har to hjørnesteiner som han annonserte til internasjonale medier som valgvinner. For det første: «Jeg ser ikke vår NATO-identitet gjennom Russland». Dette betyr at Finland ikke søker et spesielt forhold til Russland for å dra nytte av det i EU, i NATO eller i det bilaterale forholdet til USA, men Finland vil strengt holde seg til en felles front med sine allierte. Forventningen er at Stubb ønsker å bygge enda tettere relasjoner til «Vesten» for finsk imperialisme. For det andre definerte han at «sikkerhetspolitikk er et eksistensielt spørsmål for Finland, og det kan ikke krangles om i denne situasjonen». Dette betyr en tradisjonelle konsensus der dissens blir fortiet – den samme han selv ble offer for i sin tid.
I sin seierstale ga Stubb enda et løfte: «Jeg vil gjøre alt for denne republikken, dette vårt kjære land, at jeg skal være den som forener oss og at freden vil forbli i dette landet i disse urolige tider.» Fred refererer først og fremst til fred i samfunnet over politiske og klasseforskjeller, og han gjentok flere ganger i løpet av kvelden at det «er vanskelig å forestille seg et annet land hvor i denne internasjonale politiske situasjonen et så rettferdig og ærlig valg avholdes». På denne måten definerer han seg selv som en korporativistisk president.
For eksempel bemerket forsker Iro Särkkä også Stubbs korporativistiske oppdrag som vokter av samfunnsfreden: «Nå er ydmykheten og byrden, at han vil ta denne oppgaven på alvor og ønsker å passe på at Finland ikke vil bli polarisert eller inndelt i blokker, forårsaket av denne [presidentielle] institusjonen, og dette resultatet ble tydelig sett.»
Den som splitter
Stubbs evner innen utenrikspolitikk har blitt vektlagt. Det er sant at han i formell forstand er svært kunnskapsrik i noen utenrikspolitiske spørsmål, spesielt EU og transatlantiske forbindelser. Dette har blitt fremhevet fordi presidenten må forene en stor del av folket bak seg for å oppfylle sin korporativistiske oppgave. Samtidig har man ønsket å glemme at evnene til Stubb som leder ikke har blitt satt stor pris på. Betydelige avsløringer har blitt gjort blant annet av Elina Valtonen og økonomisjefen i parlamentet Pertti J. Rosila fra den nasjonale koalisjonen.
Basert på disse kan følgende observasjoner gjøres om Stubbs kvalitet som leder: 1) arrogant og selvsikker selv når han ikke vet hvordan noe skal gjøres, 2) hensynsløs, med høy selvtillit og setter sin egen interesse og eget ego til og med over sin egen gruppers interesser, 3) udemokratiske metoder fra å håndtere ting bak kulissene for å dempe kritikk, 4) svakhet i innenrikspolitikken.
Dette påvirker hans evne til å forene «hele nasjonen» i en korporativistisk ånd. I et spørreundersøkelse gjort før valget tror ikke en tredjedel av det finske folket at Stubb kunne forene nasjonen.
Revolusjonær motstand
Revolusjonæres konsekvente posisjon er å motsette seg den korporativistiske presidentinstitusjonen og hele borgerskapets diktatur. Først av alt skal den nye presidenten forene «hele folket», men denne oppgaven er umulig, fordi de dypeste og bredeste massene alltid vil avvise Stubb og en hvilken som helst borgerlig president. I denne sammenhengen må det fremheves at 30 % ikke stemte på noen av kandidatene.
Det vil være spesielt vanskelig for Stubb at han har blitt valgt med den laveste oppslutningen noensinne i det moderne presidentvalgets historie, og hans personlige tendenser, som han har forsøkt å skjule kraftig under valgkampen, vil heller hindre ham i å lykkes i denne oppgaven.
Samtidig må det særlig understrekes at det er feil å kritisere Stubb ut fra det synspunkt at han ikke er den «rette mann» til å representere «Finland», det vil si linjen valgt av det finske borgerskapet. Han kan ha vanskeligheter med dette på grunn av sine egne særegenheter, men hovedsaken er at Finland er et imperialistisk land og revolusjonære kan ikke støtte noen form for «bedre imperialisme» eller «imperialisme med et menneskelig ansikt», bare knusing av imperialismen. For det andre har det finske borgerskapet (selv før valget, som konsensus blant kandidatene viste) valgt den linjen som gagner det selv mest i dette øyeblikket, og det må motarbeides nettopp som imperialistisk uten å tilby et annet alternativ innenfor rammen av det nåværende systemet, det vil si til fordel for dagens system. For det tredje har det finske borgerskapet valgt Stubb til å opprettholde denne linjen fordi de mener Stubb er den som vil gjøre den beste jobben. For det fjerde kan ingen linje og ingen av kandidatene oppfylle det det finske borgerskapet trenger, fordi den almene krisen for finsk imperialisme og krisen i det borgerlige demokratiet nødvendigvis vil fortsette å forverres. Gjennom dette kriteriet kan revolusjonær kritikk av Stubb skilles fra ikke-revolusjonær.
Les også:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.