Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.
Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon.
Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli
Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.
Innhold
2. Sionismen
«Den sionistiske ideen (opprettelsen av en jødisk stat i Palestina) som utnyttes for å avlede det jødiske proletariatet fra klassekampen er kontrarevolusjonær, småborgerlig og utopisk.»
– Vladimir Lenin, sitert fra avisa Fritt Palestina nr 4, 1978
2.1. Sionismens utgangspunkt
Sionismen er en ideologisk-politisk bevegelse som oppsto på slutten av 1800-tallet. Bevegelsens mål har hele tiden vært å etablere et «nasjonalt hjem» for jøder i det historiske Israel («Eretz Israel»). Bevegelsens navn er avledet av Sion, en av de jødiske betegnelsene på Tempelhøyden og byen Jerusalem. Sionismen vokste i begynnelsen frem parallelt med og, slik vi ser det, som en del av «nasjonalromantikken» i Europa, særlig i Tyskland. Nasjonalromantikken produserte ideologi og kultur for de nasjonaldemokratiske bevegelsene som var en del av den borgerlige verdensrevolusjonen (cirka 1600 til cirka 1900). Nasjonalstaten var den hovedsakelige formen som de nye borgerlige statene fikk. Borgerskapets behov for å strukturere nasjoner genererte ideologien om «hvert folk sin stat». Et særlig viktig tidspunkt i denne bevegelsen er revolusjonsåret 1848 i Europa, også omtalt som «nasjonenes vår» og «folkets vår». Revolusjoner løp som en ild over kontinentet, fra Sicilia til Frankrike til Tyskland og til mange andre land. Dette politiske og sosiale jordskjelvet styrket arbeiderklassens kamp og organisering, men også de borgerlige ideologiene, særlig liberalismen og nasjonalismen.
Moses Hess, Ascher Ginzberg og Martin Buber regnes som de viktigste proto-sionistene – tenkere som på 1800-tallet la grunnlaget for sionismen. Moses Hess var i utgangspunktet en del av Kommunistenes Forbund, men tok parti for høyresida i dette, mot Marx og Engels. Hess ble tilhenger av den tyske sosialisten Lasalle og han tilhører de «sanne sosialistene» som Marx og Engels kritiserer i det kommunistiske manifest. Hess’ verk fra 1862 kalt «Roma og Jerusalem – en studie i jødisk nasjonalisme» bidro til grunnlaget for sionismen. Her skriver han blant annet i forordet til pamfletten, at «Jerusalems foreldreløse barn også vil ta del i nasjonenes store gjenfødelse etter middelalderens slumring og forferdelige mareritt» (vår oversettelse), at «nasjonenes nye vår» begynte med den franske revolusjonen i 1792, og at jødene må gjenerobre sine to tusen år gamle rettigheter som nasjon.
Tross sionistenes henvisninger til Talmud og førmoderne historie, en form for «legitimering» vi finner blant de fleste nasjonalistiske tenkere, er sionismen et tvers igjennom moderne fenomen. Som tenker var tysk-jødiske Hess en del av den tyske nasjonalromantikken og den tyske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet, inspirert av den franske revolusjonen og ulike europeiske borgerskap sine behov for å etablere nasjonalstater. Denne borgerlig-nasjonale bevegelsen gikk hånd i hånd med den kapitalistiske utviklingen for å feie vekk de gamle føydale forholdene. Sionismen oppstår dessuten midt i den tyske filosofiske idealismen, og fremstår i det hele tatt mer som en tysk enn en jødisk skapelse. Sentrale ideologiske verker for sionismen er Hess sitt Rom und Jerusalem, die Letzte Nationalitätsfrage (1862), Pinskers Auto-Emancipation (1882) og Herzls Der Judenstaat (1896).
Parallelt med utviklingen av den borgerlig-nasjonale bevegelsen i Europa, utviklet også kolonialismen og etterhvert rasismen seg. Rasisme tjente som ideologisk legitimering av de europeiske stormaktenes veldige koloniriker i Amerika, Afrika og Asia, samt ekspansjonen av disse. Innad i Europa ble rasisme og diskriminering inkorporert i de nasjonalistiske bevegelsene. Paragraf 2 i den norske grunnloven fra 1814 slo fast at jøder ikke hadde adgang til Norge, og den såkalte «jødeparagrafen» forble en del av grunnloven til 1851. Mot slutten av 1800-tallet styrket antisemittismen seg. Jøder ble fremstilt som en undegravende fiende av nasjonen, et unasjonalt fremmedelement, og jødehatet, som i utgangspunktet hadde en religiøs (kristen) form, ble mer raseideologisk og nasjonalistisk begrunnet.
Antisemittismen ble mer intens etter første verdenskrig, og fikk sitt mest vulgære uttrykk i den tyske nazismen. Jødeforfølgelsen, for eksempel pogromene i Russland, styrket sionismens stilling blant jøder i Europa. Dette la grunnlaget for migrasjon og etableringen av jødiske landbrukskolonier i Palestina, som på dette tidspunktet fortsatt var en del av det osmanske riket. Videre må man også anta at europeisk kolonialisme og rasisme mot folkene i koloniene påvirket sionismens syn på veien til et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina.
2.2. Theodor Herzl og den sionistiske bevegelsen
Den første sionistiske verdenskongressen ble holdt i den sveitsiske byen Basel i 1897 og her ble Verdens Sionistorganisasjon grunnlagt. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel». Et «jødisk nasjonalfond» ble opprettet i 1901, med formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer i Palestina, og for å bygge ut den første nye jødiske byen, Tel Aviv.
Den første sionistiske verdenskongressen var ledet av Theodor Herzl, den anerkjente grunnleggeren av sionismen. Han ble født i 1860 i Budapest, vokste opp i en sekulær jødisk middelklassefamilie og gikk på en kristen skole. Han flyttet med familien til Wien, hovedstaden i datidens Østerrike-Ungarn, i 1878. Han studerte juss og ble journalist. Han ble den første lederen for Verdens sionistorganisasjon og søkte støtte for sionismen blant annet hos den tyske keiseren og den osmanske sultanen. Overfor sistnevnte foreslo Herzl at jødiske finansmenn skulle dekke osmanernes enorme statsgjeld i bytte mot jødisk autonomi i Palestina. Herzl hadde ingen avtale med noen jødiske finansmenn, her utnyttet han bare den antisemittiske myten om en mektig jødisk finanselite i sine forhandlinger med sultanen.
Herzl søkte også støtte fra jødiske kapitalister i Frankrike, blant annet Baron de Hirsch og Rotschild-familien. Han utformet manifestet Der Judenstaat (Jødestaten, 1896), på grunnlag av sin brevveksling med disse fremstående støttespillerne. Jødiske rabbinere i Europa støttet ikke Herzl og hans verdenskongress i Basel, og deltagerne var angivelig hovedsakelig unge «liberale og progressive» jøder fra Øst-Europa og Russland. Herzl regnes heller ikke som religiøs.
I Store norske leksikon sin artikkel om Herzl står det: «Herzls versjon av sionismen var dessuten sterkt knyttet til europeisk kolonialisme. Han var stolt av Europas globale dominans og mente jøder kunne spille en rolle i å spre vestlig sivilisasjon i resten verden. Han snakket åpent om viktigheten av at jøder måtte ‘kolonisere’ Palestina og arbeidet for at jødisk bosetning skulle ta form av et privat selskap med konsesjon til å drive industrielt landbruk i Palestina – ikke ulikt europeiske bosettere andre steder i verden. Disse holdningene kom også til uttrykk i hans manglende interesse for palestinernes synspunkt på jødisk innvandring.»
Herzl skrev i et brev til den britiske kolonisten Cecil Rhodes, som ga sitt navn til apartheidstaten Rhodesia (i dag Zimbabwe og Zambia) at sionismen var «et kolonialt prosjekt». Herzl ba om Rhodes velsignelse av sionismen og kalte Rhodes en «visjonær politiker». Herzl sa at denne gangen var det ikke engelskmenn i Afrika det handlet om, men jøder i Lilleasia (den arabiske halvøy). Herzl snakket også om et Israel som sivilisasjonens utpost mot barbarene, en retorikk som den dag i dag anvendes av vestlige sionister når de snakker om Israel som «Midtøstens eneste demokrati» og «et vestlig samfunn». Herzl skrev også i private brevvekslinger om nødvendigheten av å ekspropriere araberne i Palestina. Det var helt i tråd med Herzls ideer at sionister som dro til Palestina på begynnelsen av 1900-tallet åpent kalte seg selv kolonister.
For øvrig står det også i Store norske leksikon at Herzl ofte dro nytte av det samme tankegodset som antisemittismen, som da han forhandlet med den osmanske sultanen eller da han overfor tyske politikere fremstilte sionismen som en gyllen mulighet til å sende jødene ut av Tyskland. Herzl skrev i sitt verk Jødestaten at det var jødene selv som brakte «antisemittismens frø» til USA og England. Antisemittismen og sionismen hadde én grunnleggende ting felles: et ønske om at jødene skulle forlate Europa. Herzl skrev at både «stakkars jøder» og regjeringer som ønsket å bli kvitt jødene, ville bidra til jødisk selvstyre i Palestina. I sine dagbøker skrev han at antisemittene ville være sionistenes viktigste venner og de antisemittiske landene deres allierte. Kort sagt var sionismen selv en variant av antisemittismen, og svært mange fremstående europeiske jøder var sterkt mot sionismen. Den eneste motstanderen av Balfour-erklæringen i den britiske regjeringen i 1917 var en fremstående jødisk politiker, Edwin Montagu. Montagu uttalte seg sterkt mot sionismen og var mot selve tanken om at jøder var en nasjon. Han sa at regjeringens beslutning om å støtte en jødisk stat i Palestina ville resultere i antisemittisme og bli et grunnlag for antisemitter over hele verden.
Det er videre viktig, særlig i dagens kontekst, å avdekke at sionismen oppstår lenge før nazistenes jødeutryddelse. Sionistene tar i dag utgangspunkt i holocaust for å rettferdiggjøre opprettelsen og forsvaret av Israel, og fordrivelsen av og folkemordet mot palestinerne. Dette hopper bukk over sionismens grunnlegger, Theodor Herzl, og flere årtier med sionistisk arbeid for å kolonisere Palestina.
Herzls sionisme og Verdens sionistorganisasjon representerer i essens et brudd med den nasjonal-demokratiske bevegelsen. Der hvor proto-sionistene kan sees som en del av den borgerlige nasjonalromantikken i Europa, med sine visjoner om borgerlige demokratier og nasjonalstater som erstatter de gamle føydale monarkiene, er den moderne sionismen en del av kolonialismen og rasismen som er forløper for og en del av imperialismen. Den sekulære og nasjonalistiske sionismen, blir også rasistisk og kolonialistisk. Med jødeforfølgelsen og antisemittismen som kontekst, blir «løsningen» å kolonisere Palestina ved å ekspropriere og fordrive palestinerne som bodde der.
2.3. Sionisme i dag
Sionismen ble nyttig for imperialismen på begynnelsen av 1900-tallet av særlig to årsaker: (1) som et alternativ til sosialismen og (2) som en kolonialistisk kraft. Jødiske arbeidere i Europa og særlig Russland var blitt en viktig del av den sosialistiske arbeiderbevegelsen, noe som var en trussel mot alle kapitalister, inkludert jødiske kapitalister. Den sionistiske bevegelsen fikk dermed som en viktig oppgave å splitte arbeiderbevegelsen. Under 1. verdenskrig oppdaget den britiske imperialismen hvordan sionismen også kunne bli en kolonialistisk kraft. Britisk imperialisme så hvordan sionismen kunne tjene sine interesser, ved å etablere en jødisk stat i Midtøsten under britisk kontroll.
Sionismen ble grunnlaget for staten Israel, en sionistisk stat, og sionisme er en politisk ideologi som betyr rasisme. Sionismen inneholder i sitt vesen en verdivurdering av folk og folkegrupper, hvor jødene tillegges en særegen verdi over andre, særlig overfor de arabiske palestinerne. Denne rasismen er en uatskillelig del av kolonialismen, den er nødvendig for å legitimere hvorfor den sionistiske staten kan gjøre krav på områder hvor palestinerne bor, fordrive dem og i siste instans begå folkemord – slik kolonimaktene og imperialistene allerede hadde gjort mot mange folkeslag i Amerika, Afrika, Asia og Oseania.
Videre hevder sionistene at antisemittismen er noe «evig», at det, slik Herzl skrev i sine dagbøker, er «hensiktsløst og unyttig» å bekjempe antisemittismen. Den eneste løsningen på det jødiske spørsmålet ble, på dette grunnlaget, å samle jødene i en egen stat, adskilt fra andre. Dette står i motstrid til den marxistiske forståelsen, som viser at antisemittisme, som andre former for sjåvinisme, er knyttet til helt spesielle historiske perioder. Sjåvinisme har materielle røtter, den er knyttet til klassesamfunn og særlig kapitalismen og imperialismen. Det lar seg gjøre å bekjempe den, for eksempel i arbeiderklassens felles kamp, og den kan og vil avskaffes i et annet samfunn.
Antisemittismen og sionismen har videre til felles at de ser på jødene som et eget folk og som en egen nasjon, en tilhørighet man arver fra foreldrene, mens jøder i virkeligheten er en religiøs og kulturell gruppe, som deler seg på mange folk og nasjoner. Det finnes jøder på alle kontinenter, med alle hudfarger og mange forskjellige språk og kulturelle tilhørigheter. Israels første statsminister, David Ben Gurion hevdet at jøder er «moralsk og kulturelt overlegne» andre folk. Dette er uttrykk for sionismens iboende rasisme.
De fremste sionistene i Norge og Vesten plasserer seg i dag innenfor en politisk bevegelse som, med sterk kritikk av FN og «overnasjonale institusjoner», angriper muslimer for å «forsvare vestlige verdier». Som når den kanadiske sionisten og tidligere FN-ambassadøren for Israel Aviva Klompas sier at FN i dag kontrolleres av en bred allianse av udemokratiske stater, selv om FN begynte som en «demokratisk idé». At mange av de 51 første medlemsstatene var kolonivelder nevner hun ikke. Videre sier hun «Israel er forretten. Vesten er hovedretten. Hvordan kan vi stoppe deres martyr-marsj?» Hun beskriver at Kina vil ta Taiwan, at Russland angriper Ukraina og at Iran destabiliserer Midtøsten og at «ondskapens akse» er reell, at disse tester Vestens grenser grenser for å se hvor langt de kan gå. Hun sier at islamismen er i vekst, og at spørsmålet bare er om vi vil ha krigen «her eller der» (i Midtøsten). Kritikken mot FN er i tråd med at Israel regelrett fører krig mot FN-organet UNRWA, stempler organisasjonen som terroristisk, stenger deres kontorer, stanser støtten til dem og dreper dens representanter i Palestina.
Den norske sionisten Christian Tybring-Gjedde sier at hans parti Frp er Israels beste venner i Norge. Sionisten Ola Borten Moe fra Senterpartiet vektlegger, som Tybring-Gjedde, at Israel er «Midtøstens eneste vestlige demokrati» og mener det er i tråd med norske interesser at Israel bombarderer Iran. I likhet med kristensionistene i aviser som Dagen og Norge i dag, er det tydelig hvor disse sionistiske politikerne plasserer Israel i «sivilisasjonenes sammenstøt». Den sionistiske staten og den sionistiske bevegelsen opererer hånd-i-hånd med USA-imperialismen, med islamofobi og hets mot muslimer, og med konservative og USA-vennlige politikere i Europa. Disse kreftene deler verdensbilde og retorikk, og det er slett ikke tilfeldig. Dette er i tråd med sionismens karakter og rolle gjennom hele sin historie.
2.4. Hva er sionisme?
For det første er det viktig å forstå hva sionisme ikke er. Sionisme er noe annet enn jødedom. Flere ortodokse jødiske menigheter avviser faktisk sionismen som antijødisk og karakteriserer staten Israel som blasfemisk i sitt vesen. Eksempler på dette finner vi i den jødiske menigheten Satmar Hasidim og den lille ortodokse jødiske sekten Neturei Karta. Disse antisionistiske jødene har en forståelse av Toraen (Det gamle testamentet) som sier at bare Gud og Messias kan føre jødene tilbake til det lovede land. Dermed ser de opprettelsen av staten Israel som en verdslig menneskelig handling som i sitt vesen anti-messianistisk, de mener sionistene setter seg selv i Guds plass. En stor andel av verdens såkalte ultra-ortodokse jøder skal være av denne oppfatningen. De ser på opprettelsen av staten Israel som et opprør mot Gud, på linje med byggingen av Babels tårn i Bibelen. Disse jødene forstår sionismen ikke som en jødisk retning, men tvert om som en sekulær og i essens antisemittisk bevegelse. Jødedom er en religion, en tro, men for sionistene og staten Israel fødes du som jøde, og det spiller liten rolle hva du tror på.
Mange andre jøder er også mot sionismen, for eksempel Jewish Voices for Peace (JVP), med base i USA. De omtaler seg selv som den «største progressive jødiske antisionistiske organisasjonen i verden», og skriver at de organiserer «jøder i USA i solidaritet med den palestinske frigjøringskampen». Tekster publisert av JVP omtaler sionismen som en form for nasjonalisme. Det er en lang tradisjon blant jøder i arbeiderbevegelsen å gå mot sionismen, og heller kjempe for enhet mellom jøder og ikkejøder i arbeiderklassen.
Kort oppsummert:
- Sionismen er sekulær. Sionisme er verken basert på Det gamle testamentet eller andre religiøse forestillinger. Sionismen er en sekulær bevegelse av tysk opphav, og mange jøder er antisionister på religiøst grunnlag.
- Sionisme er nasjonalisme. Sionismen oppsto innenfor den nasjonalistiske bevegelsen i Europa på 1800-tallet. Sionistene vektla idealistiske forestillinger om at jøder har noen særlige egenskaper som «folk» og har sin egen «folkeånd».
- Sionismen er kolonialistisk. Sionismen oppstår i en kontekst preget av europeiske stormakter som deler verden mellom seg, allierer seg med kolonister og imperialister, og har kolonisering av Palestina som formål.
- Sionismen er rasistisk og antisemittisk. Sionismen gir jøder, ikke basert på tro men på avstamming og blodsbånd, særskilte rettigheter til et bestemt område på bekostning av palestinerne, og den anvender seg av antisemittiske myter.
- Antisemittismen, diskrimineringen og jødeforfølgelsen i Europa skapte et sosialt grunnlag blant europeiske jøder for rekruttering til sionismen og migrasjon til Palestina, særlig blant mer bemidlede jøder som hadde eiendom og kunne migrere.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.