Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon.
Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli
Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.
Innhold
3. Britisk imperialisme i Palestina
Sionismen var fra begynnelsen nyttig for imperialistene som en kolonialistisk kraft. Ved inngangen til 1900-tallet var britisk imperialisme verdens største kolonimakt, med en fjerdedel av verden som kolonier. Sionismen ble nyttig for britene, og gjennom britisk kolonisering av Palestina og Balfour-erklæringen, la Storbritannia grunnlaget for opprettelsen av staten Israel.
3.1. Balfour-erklæringen
I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour den såkalte Balfour-erklæringen til lord Lionel Walter Rothschild, en leder innen det britisk-jødiske samfunnet. Erklæringen slo fast at Storbritannia ønsket å opprette et jødisk «nasjonalhjem» i Palestina. Dette sto i motstrid til hovedsynet blant britiske jøder. Disse arbeidet i all hovedsak for integrering i Storbritannia. Konseptet «nasjonalhjem» var dessuten hittil helt ukjent innen internasjonal rett.
På denne tiden utgjorde jøder under 10 prosent av befolkningen i Palestina. Britene erobret Palestina fra Det osmanske riket og området ble sanksjonert som britisk «mandatområde». «Mandatsystemet» var en fordekt kolonisering og okkupasjon av områder som ble erobret under den imperialistiske krigen. Gjennom denne erklæringen lovet altså britene dette landområdet til en minoritet av innbyggerne, i strid med interessene og ønskene til over 90 prosent av dem som bodde der.
Balfour-erklæringen sto i motsetning til andre løfter britene gjorde under krigen, blant annet da de lovet araberne uavhengighet fra Det osmanske riket, for eksempel i Hussein-McMahon-korrespondansen i 1915. Den var også i strid med Sykes-Picot-avtalen i 1916 mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, hvor britene lovet at det meste av Palestina skulle være under internasjonal administrasjon – mens britisk, fransk og russisk imperialisme skulle dele resten av Midtøsten mellom seg. Kort sagt betydde britenes nye løfter til sionistene at britisk imperialisme kunne bevare sin kontroll, direkte eller indirekte, i stedet for å overlate Palestina til den arabiske befolkningen eller å dele landet med andre stormakter.
Sykes-Picot-avtalen fra 1916 var en hemmelig avtale som den dag i dag ligger til grunn for grensene i Midtøsten. Frankrike skulle overta sørøstlige Tyrkia, Nord-Irak og det meste av Syria og Libanon. Storbritannia skulle overta Jordan, det sørlige Irak, det meste av Palestina og kyststripen mellom Middelhavet og Jordanelven. Russland skulle overta Istanbul, Armenia og det strategisk viktige tyrkiske Bosporosstredet – sjøveien fra Svartehavet til Middelhavet. Oktoberrevolusjonen i 1917 førte til opprettelsen av Sovjetunionen under kommunistpartiets ledelse. Kommunistene oppga det russiske keiserrikets imperialistiske krav i Midtøsten. Etter revisjonistenes kontrarevolusjon i 1956, kom derimot russisk imperialisme tilbake i sosialimperialistisk form.
Selv om yankee-imperialismen er blitt den dominerende imperialisten i Midtøsten, på grunnlag av sin stilling som verdens eneste hegemoniske supermakt, skjer dette nå i konkurranse og samarbeid med andre imperialistmakter, særlig Russland, Storbritannia og Frankrike, og i mindre grad Kina og Tyskland.
Britisk imperialisme organiserte, i tråd med Balfour-erklæringen, jødisk emigrasjon fra Europa til Palestina, og den jødiske befolkningen økte fra 9 prosent i 1922 til nesten 27 prosent i 1935. Balfour og den britiske statsministeren David Lloyd George lovet i et møte med sionisten Chaim Weizmann i 1922 at Balfour-erklæringen innebar at en jødisk stat ville bli etablert til slutt.
Hvorfor Balfour-erklæringen ble vedtatt er omstridt blant borgerlige historikere. For eksempel hevder noen at britiske politikere var sionister selv. Andre hevder at det tvert om var antisemittisme som lå bak erklæringen, og at de britiske herskerne hadde et ønske om å bli kvitt «jødeproblemet» i Europa ved å forflytte jødene til Palestina.
Mange historikere forklarer likevel Balfour-erklæringen slik:
- Kontroll over Palestina var strategisk avgjørende for å sikre britisk dominans over Egypt og Suezkanalen.
- Ved å alliere seg med sionistene kunne britene appellere til jøder hjemme og i USA og Russland, og slik konsolidere den internasjonale alliansen mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket.
- Sionistisk lobbyvirksomhet i Storbritannia påvirket myndighetene, finansiert av jødiske kapitalister.
For øvrig hevder en del borgerlige historikere at britiske myndigheter hadde sympati med jødene, som ble forfulgt over store deler av Europa.
3.2. Imperialistisk splitt og hersk
Det fremstår for oss opplagt at hovedgrunnen for Balfour-erklæringen var de økonomiske, politiske og militære interessene til britisk imperialisme. Kontrollen over Palestina var strategisk viktig og sionistene ble en viktig «støttetropp» for britisk imperialisme. Dette viste seg for eksempel i 1918, hvor Den jødiske legion, en gruppe sionistiske frivillige, bisto britene i erobringen av Palestina.
Britisk kolonialisme og imperialisme hadde lenge brukt «splitt og hersk»-taktikken, en velkjent taktikk siden Romerrikets «divide et impera». Land som Sør-Afrika og Rhodesia ble lenge regjert av en hvit elite, på vegne av britisk imperialisme. Den britiske rajen i India anvendte «splitt og hersk» overfor ulike religioner og folkegrupper, blant annet ved å sette muslimer opp mot hinduer og å gi enkelte grupper, for eksempel sikher og gurkhaer, særlige privilegier mot lojalitet mot det britiske imperiet. Britene bruker denne metoden den dag i dag i Irland, hvor «lojalister» av skotsk og engelsk opphav er britenes sosiale grunnlag for å fortsatt kolonisere Nord-Irland.
Kulminasjonen av britenes splittelsespolitikk i India så man i 1947, hvor India ble revet i filler av krig kort tid etter den formelle selvstendigheten, og resultatet var opprettelsen av Pakistan og senere Bangladesh. På Sri-Lanka ga britene særrettigheter til den tamilske minoriteten, og foretrakk å støtte seg på disse i styret av kolonien. Motsigelsen mellom tamiler og singalesere lå blant annet til grunn for fordrivelse og folkemord mot den tamilske minoriteten. Det samme mønsteret ser vi i mange regioner, blant annet i Øst-Afrika, hvor folkemordet i Rwanda 1994 er et velkjent eksempel på konsekvensen av imperialistenes «splitt og hersk».
Historikere mener britene i sitt kolonirike foretrakk å herske «indirekte», nettopp ved å støtte seg på lokale kollaboratører og minoriteter, noe som for det første var billigere og for det andre skapte en «lynavleder», hvor opprøret rettet seg mot den priviligerte minoriteten i stedet for mot kolonimakten selv. Forøvrig kan vi slå fast at denne metoden ble brukt av Romerriket selv, blant annet nettopp i Palestina, hvor de delte opp provinsen og satte delene opp mot hverandre. USA-imperialismen har lært mye av romere og briter (se Jugoslavia, Libya, Syria, Irak, Ukraina osv.).
Kort sagt mener vi nettopp «splitt og hersk» lå til grunn for britenes standpunkt til sionismen i Israel, og at formålet var fotfeste og kontroll i et strategisk viktig område. Den britiske politikken ble overtatt av USA-imperialismen fra og med avslutningen av 2. verdenskrig.
3.3. Palestinsk motstand og jødisk innvandring
Det palestinske territoriet ble i 1920 delt mellom Storbritannia og Frankrike, og det britiske området fikk navnet Mandat-Palestina. Den arabiske motstanden reiste seg umiddelbart og førte til Palestina-opptøyene samme år. Som svar på disse ble den jødiske militsen Haganah etablert, fra samme kilde som de paramilitære gruppene Irgun og Lehi. Folkeforbundet, en forløper til FN, etablert av de seirende maktene i første verdenskrig, sanksjonerte britenes planer om et jødisk «nasjonalhjem». I de to tiårene som fulgte økte den jødiske immigrasjonen gjennom flere bølger, og særlig jødeforfølgelsen i Tyskland etter Hitlers maktovertagelse i 1933, økte tilstrømmingen. På den andre siden gjorde de palestinske araberne på nytt opprør i 1936-1939, hvor britiske sikkerhetsstyrker og sionistiske militser drepte over 5000 palestinere. Anslagsvis 10 prosent av den voksne mannlige palestinske arabiske befolkningen ble drept, såret, fengslet eller drevet inn i eksil.
Mot slutten av andre verdenskrig hadde andelen jøder i Palestina vokst til over 30 prosent, og britene innførte restriksjoner mot innvandringen. Konflikten mellom det britiske styret og sionistiske grupper eskalerte under krigen, og Haganah, Irgun og Lehi innledet felles væpnet kamp mot britene. Titusenvis av jøder flyktet fra jødeutryddelsen i Europa, men mange av disse ble stanset av den britiske marinene, som plasserte jøder i interneringsleire, blant annet på Kypros. Det sionistiske opprøret mot britene fortsatte i 1946 og 1947.
Forhandlinger mellom britene, arabiske grupper og sionistiske grupper brøt sammen da sionistene bare ville akseptere en deling av landet og opprettelsen av en egen jødisk stat, mens de palestinske araberne sto for standpunktet om at den eneste løsningen var et forent og selvstendig arabisk-dominert Palestina.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.