Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Våre kamerater i redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane skriver i anledning det nye året om situasjonen i verden og i Norge, og om hvilke oppgaver denne pålegger kommunister, revolusjonære og antiimperialister.
Proletarer i alle land, foren dere!
Ved begynnelsen av et nytt stormfylt år – la oss stålsette oss for kamp!
Våre brasilianske kamerater i A Nova Democracia har skrevet at vi går mot et stormfullt år i 2025. Vi er overbevist om at dette er riktig. Kommunister, revolusjonære og antiimperialister må stålsette seg for energisk kamp i denne situasjonen.
Vi slutter oss til det kameratene i Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) skriver i en uttalelse i anledning 26. desember: «Kommunistene må stille seg i første rekke i kampene og kaste seg ut i kampene uten frykt. Proletariatet har en lysende framtid. Imperialismen er mørke, sult, elendighet, folkemord, utbytting og undertrykkelse. Vår plikt som kommunistpartier er å beseire den, feie reaksjonen bort fra jordens overflate med revolusjonær vold.»
1. Om den internasjonale situasjonen
De grunnleggende motsigelsene i imperialismen skjerpes i dagens situasjon. Det gjelder særlig hovedmotsigelsen mellom imperialistiske land på den ene siden, og undertrykte nasjoner på den andre siden. Hovedmotsigelsen uttrykker seg også i en skjerping av motsigelsene imperialistene seg imellom (inter-imperialistiske motsigelser). Rivaliseringen mellom imperialistene er en kamp om en større del av byttet: de undertrykte nasjonene. Når imperialistene ruster til krig eller går til krig, handler det om imperialistisk omfordeling. Det handler om hvem av dem som kan øke sin utbytting og undertrykking av undertrykte nasjoner. Dette ser vi overalt – i Sahel-beltet i Afrika, i Sudan, i Venezuela, i Ukraina og i det utvidede Midtøsten, være seg i Syria, Libanon, Jemen eller Palestina.
Samtidig er revolusjon hovedtendensen i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, som begynte med oktoberrevolusjonen i 1917. I dagens situasjon kommer dette særlig til uttrykk i den heltemodige palestinske nasjonale frigjøringskampen. Vi står i begynnelsen av en ny bølge av revolusjoner, og den palestinske fanen vaier høyt i denne bølgen. Veien vil bli svært lang og hard, men det er et historisk faktum at revolusjonen vil nedkjempe kontrarevolusjonen til slutt, og feie imperialismen vekk fra jordens overflate.
Krigen i Ukraina blir feilaktig omtalt som en stedfortrederkrig («proxy-krig») av ulike opportunister og revisjonister. Dette tåkelegger hovedsida ved krigen. Krigen i Ukraina er hovedsakelig en nasjonal frigjøringskrig mot imperialistisk invasjon og okkupasjon. Den undertrykte ukrainske nasjonen kjemper mot den russiske imperialismen. Vi avviser forsvaret for «interessesfærer», som et imperialistisk konsept. Proletariske internasjonalister og konsekvente antiimperialister gir uforbeholden støtte til den ukrainske nasjonens frigjøringskamp – slik vi har støttet den afghanske nasjonen og slik vi støtter den palestinske nasjonen. Det hovedsakelige er verken landsforræderen Zelenskij, hans fascistiske støttetropper eller yankee-imperialismen han tjener som lakei for. Samtidig kan vi likevel ikke støtte yankee-imperialismen, NATO og norsk imperialisme i deres agenda, ved å støtte deres økonomiske og militære «bistand» til Zelenskij. Imperialistenes «støtte» er ingen solidarisk støtte. Imperialistenes bidrag kommer med en pris, og fungerer som verktøy for å utvide imperialistenes dominans over landet. Dagens situasjon viser tydelig at USA-imperialismens og Zelenskijs linje ikke leder til frigjøring av Ukraina. De åpner nå for å forhandle vekk territorium for å få «fred». En slik forhandling vil i dagens situasjon ende i en langvarig tilstand av «våpenhvile», med en demilitarisert sone som de facto deler nasjonen mellom ulike imperialisters «interessesfærer».
Folkemordet fortsetter i Palestina, og omfanget er større enn mange hittil har trodd, med et absolutt minimum av 45.000 døde, men sannsynligvis mer enn dobbelt så mange. Yankee-imperialismens plan er å tegne opp kartet over Midtøsten på nytt, gjennom de brutale handlingene til yankee-lakeien Israel. Det har vist seg i aggresjonen overfor Libanon, Iran, Jemen og Syria. Overfor Syria er imperialistenes planer en «balkanisering» av landet. USA, Tyrkia og Israel har forsynt seg av landets territorium, og har finansiert og trent opp HTS og andre væpnede grupper. Kurdiske styrker – som samarbeider med USA-imperialismen – styrer deler av nordøstre Syria, selv om de også havner i strid med USA-lakeien Tyrkia. Styrker lojale mot Assad har ikke gitt opp kampen i nordvest.
Det vil være feil å si at folkemassene vinner hele tiden, eller at de undertrykte bare går fra seier til seier. Formann Mao har slått fast at folkets logikk er: «Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier». Nederlag er en del av kampen, men for verdens undertrykte folk er disse nederlagene midlertidige nederlag. De er kroker på veien. For fienden er det annerledes – logikken til imperialistene og de reaksjonære er: «Lage vansker, lide nederlag, lage vansker igjen og lide nederlag igjen helt fram til undergangen.» Dagens situasjon med skjerpede motsigelser og den tiltagende forråtnelse, viser at denne undergangen nærmer seg mer og mer for imperialistene.
Det heltemodige palestinske folket trosser frykten for døden i sin kamp. De har overlevd som folk gjennom mer enn 75 år av etnisk rensning og folkemord. De har ikke bare overlevd, de har blitt flere, deres enhet og kamp har blitt sterkere, og de har vunnet hjertene til alle verdens folk. Det palestinske folket, særlig i Gaza, har etablert en kraftfull ideologisk overbevisning. Denne overbevisningen kommer til uttrykk i ulike former, i panarabisk nasjonalisme og islamsk fundamentalisme, men likevel kan vi se ideologiens styrke og hvordan den blir en materiell kraft når den gripes av massene. Det palestinske proletariatet kjemper iherdig, med våpen i hånd, for eksempel i Jenin. Det ofrer heltemodig sitt dyrebare blod, men klassen mangler sitt kommunistiske parti, som kan sette maoismen i kommando og omdanne den nasjonale frigjøringskrigen til folkekrig og nydemokratisk revolusjon.
Vi lever i krigstid. Her og nå er det flere kriger i verden enn noensinne siden 2. verdenskrig. Vi ser et belte av krig strekke seg fra Europa via Kaukasus og Midtøsten, gjennom Iran, Pakistan og India til Myanmar. Beltet strekker seg også sørover, gjennom Jemen til Sudan, til Sahel-beltet og til Kongo. I ytterkantene av beltet øker konfliktene, for eksempel i Sør-Kina-havet rundt Taiwan. Også i Arktis skjerpes kampen, noe som akkurat nå uttrykker seg i Trumps sirkus rundt Grønland og Canada.
Militariseringen, opprustningen, og de stadig nye krigene og konfliktene, bekrefter tesen om at vi lever i krigstid. Dette stiller særskilte krav til kommunistene, til de revolusjonære og til alle antiimperialister. Vi må herde oss i den marxistiske tesen om at enten forhindres krigen av revolusjon, eller så fører krigen til revolusjon, og at spørsmålet er å omdanne imperialistisk krig til revolusjonær krig. Kommunistenes svar er ikke å se seg blind på imperialistenes side, eller å tigge imperialistene om «fred», men å se til folkets side, til folkemassene, til det internasjonale proletariatet. Bare den revolusjonære krigen, folkekrigen, massenes egen krig, kan gjøre slutt på imperialismen.
Det svakeste leddet i imperialismens kjede er Latin-Amerika. Hele kontinentet ryster og dirrer av folkelig kamp, av revolusjon og kontrarevolusjon. Folkelige opprør har eksplodert på nytt og på nytt de siste tiårene. Væpna kamp er en realitet i mange land. Reaksjonen svarer med autoritære og opportunistiske presidenter, kuppforsøk og militærkupp, og med brutal terror – slik vi ser mot fattigbøndene i Brasil. Reaksjonen forsøker å likvidere massenes ledere. Store kamper utvikler seg i Brasil, Ecuador, og Mexico. Argentina preges av enorme protester mot presidentens kutt i massenes velferd. Det er ikke lenge siden både Chile og Colombia ble satt på hodet av folkelige opprør. Venezuela trues av militær intervensjon fra USA-imperialismen. Haiti er et lovløst land, uten en valgt regjering, hvor massene fortsetter å kjempe under uhyre vanskelige forhold. Bolivia rystes av kupp og motkupp. Den gamle staten i Peru iverksetter unntakstilstand mot streikende gruvearbeider. Kort sagt: det er ingen fred under himmelen – situasjonen er utmerket!
2. Om situasjonen i Norge
Den allmenne krisa i imperialismen kommer til uttrykk også i Norge, et av de aller rikeste og fredeligste hjørnene av verden. Krisa uttrykker seg i økonomisk, politisk og ideologisk forråtnelse. Også den revolusjonære situasjonen i ujevn utvikling i hele verden, kommer mer og mer til uttrykk i Norge. De herskende kan ikke styre på den gamle måten lenger, og de som herskes over finner seg ikke lenger i å bli hersket over på den gamle måten. Norsk imperialisme har grunnleggende problemer som den ikke evner å løse. Selv har herskerne identifisert problemene blant annet i stagnerende produktivitet, fallende fødselsrate og «kamp om arbeidskraften» i en mer ustabil verden.
Stagnerende og fallende produktivitet er begreper fra borgerlig økonomi. Dette er uttrykk for loven om profittratens tendens til å minke, en av kapitalismens økonomiske lover som Karl Marx har avdekket. Kampen om arbeidskraften og ustabiliteten i verden, er kun uttrykk for skjerpet konkurranse mellom imperialistene, en konkurranse som tenderer mot krig. På vei mot krigen ser vi økt toll og proteksjonisme (Trumps nye «tariffer»), «handelskrig» og økonomiske sanksjoner. Hittil har norsk imperialisme i hovedsak tjent på denne utviklingen, ved å overta Russlands stilling som største eksportør av gass til særlig Tyskland. De fallende fødselsratene er resultat av både kuttene i massenes velferd, økt utbytting og ideologisk forråtnelse i de imperialistiske landene, med eskalerende individualisme.
De skjerpede motsigelsene internasjonalt kommer også til uttrykk på andre måter som får konsekvenser for norsk økonomi. Byggenæringen har store problemer, hvor en fjerdedel av bedriftene i bransjen gikk konkurs i 2024. [Rettelse: En fjerdedel av bedriftene som gikk konkurs i 2024 var bedrifter i bygg- og anlegg, omtrent tusen konkurser, langt fra en fjerdedel, men likevel en stor økning siden 2023. Red.anm.] Det snakkes nå om boligmangel og tendens til «boligkrise» i de største byene, særlig hovedstaden. Kronekursen har falt dramatisk, og er historisk lav. Dette er bra for staten, norsk finanskapital og eksportnæringene, men det svekker «kjøpekraften» til det norske folket. De siste fire årene har det vært en voldsom prisøkning, og lånerentene hos bankene er mer enn doblet. Dette rammer særlig proletariatet, men også småborgerlige masser og små og mellomstore bedrifter har tapt mye inntekt de siste årene. Samtidig øker de offentlige utgiftene til velferd, til helse, pensjoner og trygd. Dette gir herskerne en tung hodepine for herskerne, særlig når det kombineres med fallende fødselsrate. Dermed innleder herskerne nå nye angrep på massenes velferd, blant annet ved å skape en offentlig opinion for kutt i sykelønnsordningen.
Denne utviklingen skjerper hovedmotsigelsen i det norske samfunnet: motsigelsen mellom proletariat og borgerskap. Proletariatet rammes hardest av alle aspekter ved utviklingen i Norge, særlig klassens nederste og fattigste sjikt. Et uttrykk for dette ser vi selv i borgerlige statistikker. Massene bruker nå en mye større andel av sin inntekt på bolig, mat og strøm, enn for fem år siden. De fattigste går i minus og stadig flere får inkassokrav. Stadig flere får problemer med å møte uforutsette utgifter. Sammenliknet med andre europeiske land, viser «annerledeslandet» Norge en fallende tendens på inntektsstatistikken. Tendensen vi tidligere har kalt «europeisering» fortsetter, hvor det norske samfunnet og arbeidslivet blir mer og mer lik andre europeiske land. Dermed øker konfliktene tilsvarende. Perspektivet er en hardere klassekamp og kanskje opptøyer, slik vi de siste tiårene har sett i land som Frankrike, Storbritannia og Sverige.
Også innad i borgerskapet skjerpes motsigelsene. Fallende profittrate og økte offentlige utgifter skjerper konkurransen. Det blir en stadig hardere kamp om merverdien, ikke bare mellom de to hovedklassene (borgerskapet og proletariatet), men også mellom kapitalistene selv. Regjeringen av Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fra begynnelsen favorisert de store statlige og halvstatlige monopolene (petroleum, energi, eksportindustri), finansinstitusjonene (særlig Norges Bank) og jordbruksmonopolene. Regjeringen har havnet i konflikter med dagligvarebransjen (med trusler om tiltak mot «kartellvirksomhet»), med opptrettsnæringen («lakseskatten»), andre private monopolkapitalister (for eksempel «skatteflyktningene» til Sveits), samt den store massen av mindre kapitalister og investorer.
Anført av Høyre og Frp, finansiert av blant annet «Aksjon for borgerlig valgseier» og milliardæren Stein Erik Hagen, går disse ulike borgerlige kreftene til frontalangrep på den like borgerlige regjeringen. Målsetningen er å feie den vekk ved valget i september, for å iverksette en politikk for å kutte mer i «offentlig sektor» og for å privatisere mer, alt til fordel for privat monopolkapital. Borgerskapet er én klasse med felles klasseinteresser. Hele det norske borgerskapet er avhengig av norsk imperialisme og ingen av dem kan komme unna tendensen til mer statsmonopolkapitalisme. Samtidig er borgerskapet en klasse preget av sterk individualisme og konkurranse. Deres enhet er alltid relativ og betinget av egeninteresse. De er alltid klare til å dolke hverandre i ryggen, og konkurransen mellom dem er absolutt. Slik er det mellom ulike imperialistiske land, og slik er det innad i borgerskapet.
Dagens regjering er en historisk upopulær regjering. På meningsmålingene har regjeringspartiene nå bare en fjerdedel av velgerne bak seg. Grunnlaget for dette er forråtnelsen i imperialismen. Den økonomiske krisa kommer til uttrykk i en politisk krise. Dette er tendensen allment, og mer og mer særegent også i Norge. Regjeringens motstandere i borgerskapet er på offensiven. Likevel er også regjeringens linje en politikk for å kutte i velferden. Dette har vært klart overfor sykehusene, barselklinikkene, og skolene (husk skolenedleggelsene i Innlandet!). Arbeidsminister Tonje Brenna og Ap-medlem og LO-leder Peggy Hessen Følsvik har åpnet for å «se på» sykelønnsordningen. Stat og kommune kutter overalt i massenes velferd, og foran lønnsforhandlingene i vår må ingen tro at LO-ledelsen vil føre an i å kreve lønnsøkninger som kompenserer for økte priser og høye renter. Regjeringens linje er også den samme når det kommer til militarisering, og et samlet storting (inkludert Rødt!) har stemt for enorme bevilgninger til det reaksjonære militærapparatet, samt sluttet opp om USA-NATOs agenda i Ukraina.
Hele utviklingen er uttrykk for at byrdene av krisa veltes over på folkets, og særlig arbeiderklassens, skuldre. Norsk økonomi er en kapitalistisk og imperialistisk økonomi som virker etter imperialismens økonomiske grunnlov: nødvendigheten av å søke «maksimal profitt». Fallende produktivitet og økte offentlige utgifter er en akutt trussel mot det norske monopolborgerskapets profittmaksimering. Dette er et reelt problem for kapitalistene. De vil bukke under i konkurransen om de ikke følger kapitalismens økonomiske lover. Dermed krever de at staten gir subsidier for å generere ny vekst (for eksempel «grønn omstilling»), at nye markeder åpnes for privatkapitalen («privatisering» og «markedstilpasning»), være seg innen drift av barnehager, skoler, helsetjenester eller kollektivtransport, og at det kuttes så det svir i massenes velferd. Ingenting av dette er mulig uten å skjerpe alle motsigelsene i samfunnet, og særlig motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet!
Videre er dette det økonomiske grunnlaget for en tiltagende politisk krise. De borgerlige politikerne kan ikke velte byrden av kapitalismens kriser over på massene, uten å generere skuffelse, misnøye og raseri fra de som må bære nye byrder på toppen av de gamle. Dermed må politikerne foreta stadig flere krumspring og stadig nye manøvre. De må lokke og lure gjennom opportunister, «nye arbeiderpartier» og nye «protestpartier». De må nøre opp under frykt og rasisme. De må true med «svenske tilstander». De må true med faren for krig og krise. Som en garantist for borgerskapets diktatur, bruker de ikke bare løfter og trusler. De trener heimevernet på urban krigføring og investerer tungt i politiet. De innfører nye etterretningslover. De vedtar nye unntakslover, som gir regjeringen rett til å sette demokratiske rettigheter til side i krisetid. De vil bevæpne politiet permanent og utruste dem med kroppskamera. Alt sammen er opprustning til å beskytte systemet i en tid hvor politisk krise er under utvikling. Tendensen er mer politistat og mer overvåkingssamfunn. Dette stadfester den internasjonale tendensen mot et mer reaksjonært borgerlig-liberalt demokrati og krise i parlamentarismen.
Dette er utgangspunktet i opptakten til «den lange valgkampen», som vil kulminere på valgdagen 8. september. Opportunistene og revisjonistene går en sørgelig valgkamp i møte. Partiet Rødt har slått fast sin nye «maktstrategi» og sin støtte til fortsatt Arbeiderparti-ledet regjering. Dermed må dette tidligere «opprørspartiet» gå inn i valgkampen som en de facto forsvarer av den mest upopulære regjeringen i Norge siden andre verdenskrig. Partiet har allerede godtatt hovedlinjen i politikken til norsk imperialisme: nær allianse med yankee-imperialismen og økt imperialistisk opprustning. De har også godtatt sosialdemokratiets «trepartssamarbeid» og «den norske modellen». Rødt-ledelsen fremstår så ofte de kan som mer sosialdemokratiske enn sosialdemokratene selv. Rødt-medlemmer som fortsatt ser seg selv som revolusjonære går på forhånd demoraliserte inn i valgkampen. Andre opportunister og revisjonister mangler en klar linje foran valget, og tåkelegger heller spørsmålet med «kritisk støtte» eller «ikke stemme nå, men kanskje i fremtiden».
Utviklingen i Rødt og beslektede fenomener, bekrefter at den politiske krisen i imperialismen også kommer til uttrykk i krise i opportunismen og revisjonismen. Midt i en situasjon hvor folkelig kamp, nasjonal frigjøringskrig, revolusjonære kamper og folkekriger reiser seg til nye stormer på flere kontinenter, sprer disse forvirring og defaitisme i stedet for revolusjonær optimisme og kampånd. Det eneste gode alternativet i årets valgkamp, er å reise slagordene «Valg, nei! Revolusjon, ja!» og «Boikott valget!», og å initiere en aktiv valgboikott for å styrke den revolusjonære bevegelsen. Den objektive situasjonen er mer moden enn på mange tiår for denne bevegelsen.
3. Våre oppgaver i dag
Året 2025 blir et stormfullt år. Massenes eksplosivitet vil generere nye protestbølger og opptøyer i mange land. Vi følger særlig nøye med på utviklingen i Latin-Amerika, hvor agrarrevolusjonen og krigen er en realitet på landsbygda i Brasil, hvor urfolk og fattigbønder kjemper mot imperialistiske megaprosjekter i Mexico, hvor kameratene i Ecuador utvikler en aktiv valgboikott, og hvor kampen for å rekonstituere kommunistiske partier og initiere nye folkekriger fortsetter på alle hjørner av kontinentet. I dette perspektivet bekreftes viktigheten av å styrke den antiimperialistiske bevegelsen og av å stifte Antiimperialistisk Forbund.
Donald Trump begynner på nytt en periode som president i USA, i seg selv et uttrykk for graden av forråtnelse og krise i verdens eneste hegemoniske supermakt. Supermakten kjemper med nebb og klør for å befeste og forsvare sin stilling, noe som vil skjerpe motsigelsene enda mer. Trump har ikke bare en skarp retorikk mot hovedutfordreren i kinesisk sosialimperialisme, men også mot sine «allierte» i de europeiske stormaktene, særlig Tyskland og Frankrike, samt mot mindre imperialister, som Canada og Danmark.
Økonomisk ser vi en tendens mot relativ stabilisering og kanskje ny økonomisk oppgang i Norge, men byrdene for å komme ut av krisa som rammet hele verden i 2020, veltes enda mer over på massene i år. Kuttene i velferden fortsetter, slik at selv om prisveksten er stagnert og styringsrenta for utlån skal settes ned, vil massene også i Norge kjenne utbyttingen og undertrykkingen enda mer på kroppen. Det er nødvendig å styrke enheten på klassekampens grunn, og reise kamp og motstand mot disse angrepene.
Dermed reiser situasjonen nye og store oppgaver for kommunistene, de revolusjonære og alle antiimperialister. Proletariatet trenger sitt parti. Proletariatet trenger kommunistpartiet for å lede den sosialistiske revolusjonen, men også akutt her og nå for å lede kampen til forsvar for sine rettigheter. Borgerskapet angriper på bred front, og der de møter minst motstand, påfører de klassen nye midlertidige nederlag. Staten og kapitalen kutter her og strammer inn der, alt for å løse sin egen uløselige krise.
Hver enkelt antiimperialist, revolusjonær og kommunist, må kjenne seg manet av denne situasjonen, med alle sine vanskeligheter og muligheter, til å kaste seg inn i kampen, for å styrke den antiimperialistiske bevegelsen, for å bygge den revolusjonære bevegelsen og for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti!
Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Januar 2025
Referanser:
AND Editorial. «AND: Editorial – A stormy year can be foreseen». Oversatt og publisert av Red Herald 5. januar 2025.
Internasjonalt Kommunistisk Forbund. «Erklæring på 131-årsdagen for formann Mao Tse-tungs fødsel og 2-årsjubileet for Internasjonalt Kommunistisk Forbund». Publisert av Tjen Folket Media 7. januar 2025.
Sitater av formann Mao Tsetung. «V. Krig og fred».
Les også:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.