Om «krigen mot narkotika» – noen lærdommer fra Frankrike

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Denne teksten ble opprinnelig publisert på franske La Cause du Peuple 26. februar 2025. Alle feil og mangler i oversettelsen er våre.

«Krigen mot narkotika» og okkupasjonen av nabolag – eksempelet Rennes

I et notat datert 12. februar 2025 sendt til prefektene presenterte Retailleau [Frankrikes innenriksminister, overs.] ordningen med «forsterket bysikkerhet» for å bekjempe narkotikasmugling. 25 kommuner er omfattet av denne ordningen, som er en videreføring av Darmanins [Frankrikes justisminister, overs.] «clean sweep»-operasjoner. Listen over berørte kommuner er ikke offentliggjort, men det er kjent at i hvert fall Grenoble og Marseille i sørøst og Rennes, Nantes og Saint-Nazaire i vest vil bli berørt.

Denne planen hevder å «oppløse kriminelle nettverk og grupper på lang sikt gjennom rettslig etterforskning» og «frata kriminelle og deres omgangskrets deres eiendeler». Og hvordan? Ved å «okkupere det offentlige rom gjennom langsiktige operasjoner» og «mobilisere alle administrative virkemidler». Etter flere tiår med fiasko bruker staten fortsatt kampen mot narkotikahandel som et påskudd for å trappe opp den repressive kontrollen av arbeiderklassens nabolag. To år etter det store opprøret i juni 2023 er den borgerlige staten fortsatt redd og viser tenner.

Kriteriene som er fastsatt i rundskrivet, er som følger: «Forankring av narkotikahandel med sosial kontroll pålagt av lovbryterne», «konsentrasjon av kriminalitet i et lite område», «eksistensen av tilbakevendende problemer med den offentlige orden» og «tilstedeværelsen av ulovlig innvandring og tilbaketrekning fra samfunnet». Alt dette står svart på hvitt. Her er det ikke smuglernettverkene som er målet – de er organisert langt fra de små salgsstedene – men befolkningen og de opprørske ungdommene i nabolagene, som i økende grad undertrykkes med pseudo-rasistiske begrunnelser.

I Rennes er bydelen Villejean-Kennedy okkupert

Fredag 21. februar i Rennes ble 70 politifolk (gendarmeri, kommunalt politi, CRS [«Compagnies républicaines de sécurité» er det franske opprørspolitiet, overs.], grensepoliti osv.), inkludert en drone, utplassert i Villejean-distriktet som sheriffer. Politiet sjekker alle «mistenkelige individer», ikke bare de som bor i området, men også bedrifter, hovedsakelig for å få fortgang i trakasseringen av noen få lokale arbeidere som de vet har problemer med papirene sine. Prefekt Amaury de Saint-Quentin forklarer at målet er å «legge press på det offentlige rom».

Siden desember har området vært plaget av vold i en krig om innflytelse mellom narkotikanettverk. I begynnelsen av januar ble en mann innlagt på sykehus etter å ha blitt skutt fem ganger i en skuddveksling. Volden i de siste sammenstøtene er desto større fordi det nå ikke lenger er noen forbindelse mellom narkotikanettverkene og lokalbefolkningen. Kjøperne kommer ofte fra sentrum, mens selgerne kommer fra andre byer på korttidskontrakter som varer i noen måneder. Den lille sosiale kontrollen som kanskje eksisterte da «basen» for narkotikahandelen kjente sitt nabolag, eksisterer ikke lenger. I hele januar var nabolaget nærmest okkupert, med ankomsten av et kompani fra CRS og systematiske patruljer og kontroller.

For noen uker siden sirkulerte det en melding i WhatsApp-samtaler i nabolaget, der det ble anmeldt seksuelle krenkelser fra politiet i forbindelse med en identitetskontroll under en aksjon for Palestina i nabolaget. Meldingen fordømte «motbydelige metoder for trusler». Et banner ble hengt opp i hjertet av nabolaget, men ble fjernet av politiet på deres første runde. Det er slik staten forebygger «ordensforstyrrelser», med politi og kameraer for å få bedre kontroll over en stor del av klassen. Det bor mange utenlandske arbeidere her, og deres situasjon har forverret seg etter at «Retailleau-rundskrivet» nylig ble offentliggjort. Som et resultat av dette rundskrivet og prefekturets politikk har noen personer som hadde lovlig opphold, ikke lenger det, mens andre som trodde de kunne oppnå lovlig opphold, ikke lenger kan gjøre det. Politikken med militarisering, okkupasjon og systematisk kontroll gjør at de lever med frykt i kroppen hver eneste dag.

Narkotika, sosial kontroll og valgkamp

I mellomtiden fortsetter narkotikahandelen, fordi staten ikke løser problemet, men bare later som om den løser det. Det er nettopp det som er målet med disse «tøffe» operasjonene: ikke å få slutt på narkotikahandelen, men å sikre bedre kontroll over nabolagene for å forhindre opprør. Det er derfor staten bruker nesten alle sine ressurser på gatekontroller, symbolske «beslag» og kommunikasjon mot narkotika (plakater, filmsnutter osv.).

Disse tiltakene er påskudd som hovedsakelig brukes til valgpropaganda. Statsråder og prefekter tar runden på TV-nyhetene, «forebyggende» klipp sendes for å nå ut til velgerne (ikke forbrukerne), sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet understrekes nok en gang, og så videre. Det har vært den samme oppskriften i over 20 år. Lederne for nettverkene, filialene og hvitvaskingen er bevisst utelatt fra bildet, altfor ofte knyttet til interessene til store grupper som man ikke ønsker å blande seg inn i. Realiteten er at de herskende klasser og folkevalgte er korrumpert av narkotikapenger og har alt å tape på å gå etter denne mafiaen.

Staten våger heller aldri å stille et avgjørende spørsmål: Hvorfor bruker folk narkotika? Hvorfor trenger hundretusener av mennesker sin daglige joint eller kokain? Realiteten når det gjelder narkotika, lovlig eller ikke (Frankrike er fortsatt verdens ledende produsent av vin og en ledende forbruker av tobakk), er at de i seg selv er en kraftig sosial reguleringsagent. For å takle sløvhet på jobben, stress og livets ulykker: Det er slik mange mennesker begynner og fortsetter å bruke narkotika, blir avhengige og dermed syke. Ingen offentlig debatt vil endre på dette, for nok en gang er det en tilstand som gjør det lettere å opprettholde lov og orden i Frankrike. Den borgerlige staten ønsker ikke å få slutt på avhengigheten, men å opprettholde en likevekt der befolkningen får utløp, en situasjon som forblir produktiv og alltid innbringer mer penger enn den koster; fra den skadde arbeideren, den utstøtte på gata, til direktøren som samler opp timer.

Det er den andre siden av medaljen: Hvorfor skulle 18-, 19- eller 20-åringer gå med på å selge narkotika nederst i et høyhus for 8-10 euro i timen, fra klokken 12 til 21? Har de ikke bedre ting å gjøre for å tjene penger? I et land der arbeidsledigheten har blitt holdt bevisst høy i 50 år, har vi også svaret. Særlig siden de fleste enslige forsørgere bor i QPV-områdene (Quartiers prioritaires de la politique de la ville – «Bypolitikkens prioriterte bydeler»), og ofte jobber forskjøvet arbeidstid, om natten eller om morgenen. Å få litt lettjente penger for å forsørge seg selv raskt og tenke på å hjelpe familien begynner ofte slik når man er ung, ufaglært og ukvalifisert.

Politiets tilstedeværelse og byfornyelse

I Frankrike er det to hovedaspekter ved kontrollen av de mest prekære befolkningsgruppene som er begrenset til QPV-områdene. For det første, og som vi har sett, er det politiets kontroll, med regulære menneskelige ressurser og sin andel av vold og drap, som vi hører om hvert år. Nylig døde Bilal i Toulouse, i fjor den unge Nahel i Nanterre, Babacar i Rennes i 2015, og så videre. Denne politikken følges opp av en spesifikk utvikling av nabolagene som tar sikte på å blokkere grenseovergangene, slik at det blir lettere for ordensmakten å kontrollere dem i tilfelle arrestasjoner eller undertrykkelse av opprør. I bydelen Villejean, for eksempel, er mange passasjer i første etasje i bygninger eller i kjellere blitt skjermet eller inngjerdet med murer.

Samtidig har staten de siste 20 årene ført en «byfornyelsespolitikk» som har hatt som mål å borgerliggjøre bydelene, utvanne deres arbeiderklassepreg og forvise proletariatet til utkanten av byene. Dette omtales ofte som «gentrifisering». Disse planene koordineres nasjonalt av ANRU (Agence Nationale de la Rénovation Urbaine – «Nasjonalt byrå for byfornyelse») gjennom en rekke rivinger og rekonstruksjoner, der de beste eksemplene er Alma-Gare-distriktet i Lille og Grand-Mirail-distriktet i Toulouse. Alma-Gare-distriktet har vært okkupert i et år for å skremme beboere som motsetter seg ødeleggelsene, og inngangene til bygningene har blitt dekket av store betongvegger. I bydelen Villejean bygges det nye bygninger i en blanding av «sosialt» og «boligeierskap»; byutviklingsplanen «Rennes 2030», vedtatt av det «venstreorienterte» byrådet, fremmer «sosial miksing» (det politisk korrekte navnet på gentrifisering).

Slik tjener «krigen mot narkotika»-politikken et omfattende politisk prosjekt som har som mål å atomisere klassen ytterligere, å svekke dens kampånd. Etter å ha splittet proletariatet langs nasjonale og religiøse skillelinjer, bruker den borgerlige staten «byfornyelse» og militarisering av nabolag for å fordrive de mest opposisjonsløse og jakte på de som blir igjen. Derfor avviser vi politiets voldgift i løsningen av narkotikakonflikter «på grasrotnivå». «Krigen mot narkotika» er, og har alltid vært, en vulgær løgn som er designet for å vende våpenet mot oss.