Hva er fascisme?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Spørsmålet om fascisme er igjen brennende aktuelt. Kommunistene og de revolusjonære er fascismens dødsfiender, og det er nødvendig å ha en klar forståelse av hva fascismen er, for å kunne bekjempe den – og også for å unngå å bli et haleheng til borgerlige partier som løgnaktig erklærer seg selv som siste forsvarslinje mot fascismen.

Innledningsvis kan vi nevne at presidentkandidaten Kamela Harris (Dem.) kalte sin motstander Trump (Rep.) fascist i valgkampen i 2024. I Norge erklærer borgerlige politikere rutinemessig at Putin er fascist. De svenske sosialdemokratene kaller Sverigedemokratene fascister og nazister, for å vinne velgere til venstre. De tyske sosialdemokratene vurderer å forby partiet Alternativ for Tyskland (AfD) fordi de er «høyreekstremister». Samtidig har alle de nevnte «antifascistene» selv gått inn for å innskrenke de borgerlig-demokratiske rettighetene, angrep på folkelige bevegelser og imperialistisk krig og militarisme. Kort sagt er de selv reaksjonære som undergraver de borgerlig-demokratiske prinsippene. «Valget» de stiller opp er ikke et valg mellom pest og kolera, men et valg mellom pest og pest.

På samme tid opererer borgerlige forskere og historikere med ulike «smørbrødlister» og «sjekklister» for å definere fascismen, uten at noen av dem evner å gripe fascismens særegne innhold. Dermed tjener borgerskapet kun til å tåkelegge forståelsen av fascismen, og om man følger disse vil man føres ut på villspor og bli et haleheng til ulike reaksjonære «demokrater» og sosialdemokrater.

Fascismen – en logisk følge av imperialismen

Grunnleggeren av Perus Kommunistiske Parti (PCP), José Carlos Mariátegui, analyserte fascismen i sin samtid (1920-tallet) og slo fast at fascismen ikke var et italiensk «unntak», men et internasjonalt fenomen og en logisk historisk følge av monopoliseringen i imperialismen og monopolkapitalens behov for å bekjempe det revolusjonære proletariatet. Mariátegui så fascismen som storkapitalens svar på en dyp krise i det imperialistiske systemet og et uttrykk for at herskerklassen ikke lenger kunne forsvare seg gjennom sine borgerlig-demokratiske og parlamentariske institusjoner. 

Mariátegui skrev at den intensiverte klassekampen, «den sosiale krigen», eskalerte krisen i det borgerlige demokratiet og at borgerskapet måtte anvende illegale, utenom-lovlige, metoder for å forsvare sitt herredømme. For å lykkes i dette, og for å rekruttere sine «stormtropper», appellerte fascistene særlig til småborgerskapet, «middelklassene». Mariátegui slo fast at Italia var det første europeiske landet hvor fascismen oppsto, fordi klassekampen og den revolusjonære situasjonen her var på sitt mest intense og voldelige.

Formann Gonzalo, som baserer seg på Mariátegui og den internasjonale kommunistiske bevegelsens erfaringer og analyser, gir oss en marxistisk forståelse av fascismen i det store intervjuet med avisen El Diario fra 1988. Her forklarer han hvorfor Perus Kommunistiske Parti definerer det peruanske APRA-regimet på 1980-tallet som fascistisk, og gir oss gjennom dette en marxist-leninist-maoistisk definisjon av fascismen.

Fascismen – korporativisme mot parlamentarisme

Formann Gonzalo sier: «For oss er fascismen fornektelsen av de demokratisk-liberale prinsipper, fornektelsen av de borgerlig-demokratiske prinsipper, som ble født og utviklet seg i Frankrike på 1800-tallet. Disse prinsippene har reaksjonen, borgerskapet, forlatt verden over. Således viste allerede 1. verdenskrig oss den borgerlig-demokratiske ordenens krise, og derfra reiser fascismen seg.»

Videre sier han: «På det ideologiske plan anser vi også fascismen som et eklektisk system. Den har ingen definert filosofi, den er et filosofisk standpunkt bestående av bruddstykker. Den tar litt her og litt der, slik det til enhver tid passer den. (…) fordi slik er fascismens ideologiske og filosofiske dannelse, den har ikke et definert standpunkt, den er eklektisisme, den tar det som er for hånden.»    

Formann Gonzalo forklarer videre at fascismen angriper parlamentarismen og i stedet etablerer korporasjoner som grunnlag for statsmakten. Han viser til at Mariátegui fortalte oss at det borgerlige demokratiets krise kommer klarest til uttrykk i parlamentarismens krise. Parlamentarismen fornektes til fordel for å konsentrere mer makt hos den utøvende makten, være seg hos presidenten eller regjeringen i ulike land.

Den borgerlige parlamentarismen har sin opprinnelse i opplysningstiden og særlig den franske revolusjonen, mens korporativismen henter sine idealer fra middelalderens stendersamfunn. Korporasjoner er sammenslutninger av mennesker, særlig økonomiske sådanne, og ble opprinnelig brukt om middelalderens håndverkslaug og kjøpmannsgilder. Legitimeringen av å etablere en korporativ stat er gjerne at makten over et bestemt område i samfunnet skal basere seg på de gruppene som har spesielle interesser og spesiell kompetanse på de ulike områdene: industrien styrer industrien, landbruket styrer landbruket og så videre.

De italienske fascistene erstattet parlamentet med et råd bestående av representanter fra ulike bransjer. I essens baserer korporativismen – av latinske corpus, kropp – seg på å fornekte klassekampen, erstatte denne med «klassefred» og «klassesamarbeid» og at hver del av samfunnet skal utføre sine oppgaver som de ulike lemmene av en kropp.    

Formann Gonzalo viser hvordan ulike regimer i Peru etablerte korporasjoner, fascistiske masseorganisasjoner, som «korporasjonen for landbruksprodusenter» og «det industrielle samfunn». Han slo fast at det disse ville var: «Å danne korporasjoner, det vil si en korporativ organisering av produsentene og alle de bestanddeler samfunnet består av.»

Fascismen – siste skanse mot revolusjonen

Videre sier formann Gonzalo at PCP mener det er feil å sette likhetstegn mellom fascisme og undertrykking og terror. Han understreker at marxismen ser på enhver stat som organisert vold, og at alle stater bruker vold fordi alle stater er (klasse-)diktaturer. Uten vold kan ingen borgerlig stat opprettholde undertrykking og utbytting. Han sier: «Saken er derfor at fascismen utvikler en mer utstrakt, mer raffinert, mer nedrig vold. Men man kan ikke definere fascisme likelydende med vold, det er en grov feil.»

Formann Gonzalo utdyper: «Å identifisere fascisme med terror er å ikke forstå Mariátegui. I sine ‘Bilder og aspekter av verdenslivet’ forteller han oss (…) at den borgerlige stat gjennomgår en utviklingsprosess og at det er denne utviklingsprosessen som fører den til et fascistisk og korporativt system. (…) den hvite terror [har] alltid blitt tatt i bruk, har den ikke? Når de reaksjonære opplever vanskeligheter, har de alltid brukt hvit terror. Derfor kan vi aldri identifisere og redusere hele fascismen til simpelthen et spørsmål om terror. Vi må forstå at fascismen betyr mer raffinert vold og at den utvikler terror, ja, men det er ikke alt. Fascismen er en bestanddel og bare én måte å utfolde den reaksjonære volden på.»

I 1991 slår formann Gonzalo igjen fast: «Å stille spørsmål ved parlamentet er et grunnleggende fascistisk standpunkt som går imot den tradisjonelle demokratiske borgerlige statens struktur, som baserer seg på å benekte prinsippene, frihetene og rettighetene som ble etablert på 1800-tallet, som står for korporativ organisering og øker den reaksjonære volden til et maksimum, alt sammen i tjeneste for det mest uhemmede borgerlige klassediktaturet (storborgerskapet i vårt tilfelle) og i tjeneste for imperialismen. Historisk har fascismen utviklet seg på det mest kritiske tidspunkt for den gamle staten, hovedsakelig når revolusjonen truer med å feie vekk den råtnende herskende ordenen.» 

Formann Gonzalo syntetiserer her fascismens karakter og dens funksjon for borgerskapet. Vi understreker i den forbindelse at det særlig er trusselen fra den proletariske revolusjonen som gjør det nødvendig for borgerskapet å gripe til fascismen. I utgangspunktet foretrekker borgerskapet den demokratisk-liberale regjeringsformen, og fascismen blir således et «nødvendig onde» for borgerskapet. Dermed er det ikke «nok» å se på parlamentarismens krise og herskernes problem med å herske på den gamle måten i et land, for å forstå om borgerskapet vil gripe til fascismen, man må også se om den revolusjonære bevegelsen til proletariatet er en akutt trussel mot det bestående.

Bekjempe fascismen eller forsvare den gamle ordenen?

Angående fascismen og proletariatets kamp mot fascismen, bør vi se til Den kommunistiske Internasjonalens 7. kongress i 1935. Den bulgarske kommunisten Giorgi Dimitrov ledet denne kongressen, under personlig veiledning av kamerat Josef Stalin, og la her fram den internasjonale kommunistiske bevegelsens marxistiske analyse av fascismen på det tidspunktet, og linjen for å bekjempe den.

Angående fascismens klassekarakter slo Dimitrov fast at fascismen er «finanskapitalens egen makt», og at dette er viktig å forstå, da fascismen gjennom sosial demagogi lyktes å rive med seg småborgerskapets masser, som var kastet ut i ustabilitet gjennom krisa, og til og med klarte å rive med seg «visse deler av det mest tilbakeliggende laget av proletariatet».

Kamerat Dimitrov sier: «Men hvilken maske fascismen enn tar på seg, hvilken form den enn framtrer i, på hvilken måte den enn kommer til makta. Fascismen er kapitalens mest voldsomme offensiv mot de arbeidende massene; fascismen er tøylesløs sjåvinisme og erobringskrig; fascismen er rasende reaksjon og kontrarevolusjon; fascismen er arbeiderklassens og alle arbeidendes verste fiende!» 

Dimitrov erklærer også at borgerskapets fascistiske diktatur er en brutal, men ingen stabil makt. Kort sagt er fascismen således på mange måter et desperat «siste virkemiddel», borgerskapets «siste skanse» mot revolusjonen.

Videre sier Dimitrov: «Vi er ikke anarkister, og det er ikke på noen måte likegyldig for oss hva slags styre det er i et gitt land (…) Som tilhengere av sovjetdemokratiet kommer vi til å forsvare hver tomme av de demokratiske vinningene arbeiderklassen har tilkjempet seg gjennom mange års hard kamp, og vi kommer til å kjempe energisk for å utvide dem. (…) Proletariatet i alle land har gitt mye blod for å erobre de borgerlig demokratiske frihetene, og det er klart at det kommer til å kjempe av alle krefter for å beholde dem.»

Vi vil legge til at marxismen understreker forskjellen på statsform og regjeringsform, forskjellen på klassekarakteren til en stat og hvilken form for regjering den har. I et borgerlig diktatur, en borgerlig klassestat, kan regjeringsformen være sivil eller militær, liberal-demokratisk eller fascistisk. Om man ikke ser dette, om man tror bare fascismen betyr terror og diktatur, vil man ende som haleheng for den liberal-demokratiske fraksjonen av finanskapitalen for å «forsvare demokratiet». Man ender som en forsvarer av den gamle orden, i stedet for å kjempe for revolusjonen. Å bekjempe fascismen betyr ikke å forsvare den gamle ordenen, men å gå imot den.

Bekjempe fascismen eller reduseres til haleheng?

Den allmenne krisen i imperialismen generelt, og den politiske krisen og særlig krisen i parlamentarismen, skaper problemer for borgerskapets stater i alle land. Under imperialismen, den monopolistiske kapitalismen, det høyeste og siste stadiet av kapitalismen, er det en iboende tendens i retning fascisme og korporativisme. Vi kan se denne tendensen, som er en del av tendensen til «reaksjon over hele linja», overalt rundt oss. Vi ser angrep på de borgerlig-liberale prinsippene i alle land, og den gamle «klassiske» liberalismen er erstattet med en reaksjonær liberalisme. Dermed finner vi den fascistiske trusselen ikke først og fremst i små hitleristiske grupperinger, men innenfor selve den borgerlige staten og i alle de borgerlige partiene, både til «høyre» og «venstre».

Å identifisere fascisme med rasisme, sjåvinisme eller imperialistisk krig, dekker over at imperialismen ikke er en valgt politikk, men et system hvor en liten håndfull land undertrykker og utbytter flertallet av verdens land og folk. Biden og Obama var og er krigshissere og utøvere av terror, som stengte grenser og forfulgte flyktninger, i essens på samme måte som Bush eller Trump. Begge partier i USA er ultrareaksjonære som hersker på vegne av USAs finansoligarki, selv om de representerer hver sin fraksjon av herskerklassen. Det finnes en fascistisk og korporativistisk tendens i begge partier, men Trump-administrasjonen har ikke kvalitativt, i større grad enn Biden-administrasjonen, avskaffet parlamentarismen eller organisert samfunnet på grunnlag av korporasjoner.

Når sosialdemokratene i Sverige og Tyskland, eller Frankrikes egenrådige president Macron, erklærer seg som «demokratiets forsvarere» mot sine «fascistiske» og «nazistiske» motstandere i SD, AfD eller Le Pens Nasjonal Samling, forsøker de demagogisk å skremme massene til å gi dem sin stemme. Samtidig undergraver de selv de borgerlig-liberale rettighetene, ved å overvåke og forfølge Palestina-solidariteten, ved å forby motkandidater å stille til valg eller ved å samle mer makt hos den utøvende myndigheten, gjennom «kriselover» og politisk spill. De går selv i spissen for korporativisme og militarisme. Deres «antifascisme» er demagogi, et triks, og slike triks legger i seg selv veien mer åpen for fascismen. Antifascister som faller for dette trikset, vil reduseres til et haleheng til én av de rivaliserende borgerlige fraksjonene. Slike «revolusjonære» vil selv bli identifisert med den gamle orden, som massene i stadig større grad vender seg vekk fra. Dermed risikerer man selv å skyve større deler av massene over i hendene på fascismen, når fascistene fremstiller seg selv som en «revolusjonær» bevegelse mot en demokratisk-liberal orden i krise og forfall.

De historiske erfaringene viser at fascismen må bekjempes gjennom folkefront mot fascismen og gjennom proletariatets revolusjonære enhetsfront. Det kommunistiske partiet, som utfører alle former for massearbeid gjennom sine egne væpnede styrker, er en nødvendig forutsetning for å lede både folkefronten og enhetsfronten, og for å kunne bekjempe og beseire fascismen ved å feie den borgerlige ordenen vekk fra jordens overflate.

Kilder:
Mariategui (1924): History of the World Crisis – Lecture 12
INTERVIEW MED FORMAND GONZALO – KOMMUNISTISK BIBLIOTEK
The Communist Party of Peru on Fascism – RedLibrary
Finland: On the Basics of Antifascism – The Red Herald
Georgi Dimitrov om enhetsfrontens og folkefrontens problemer – Tjen Folket Media