PCP: Om partiets oppbygging

Forord til første norske oversettelse

Denne teksten av Perus Kommunistiske Parti er oversatt av Forlaget Røde Fane våren 2025. Dette er, så vidt vi kjenner til, den første norske oversettelsen. Alle feil og mangler i oversettelsen står vi fullt og helt ansvarlige for. I oversettelsen har vi basert oss på den spanske versjonen publisert av nettstedet Bandera Roja, hovedsakelig, samt oversettelser til dansk, tysk og engelsk. Der hvor vi har funnet sitater fra klassikerne (Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung) på norsk, har vi som hovedregel brukt disse, selv om de på flere steder avviker noe fra sitatene slik de er oversatt til spansk. Originalteksten ble først publisert i den peruanske avisen Bandera Roja («Røde Fane») i 1976, og ble i 1992 publisert på nytt i noe omarbeidet form, signert av sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti.

Forlaget Røde Fane
Mai 2025

Proletarer i alle land, foren dere!

OM PARTIETS OPPBYGGING

«All revolusjonær kamp over hele verden har som mål
å erobre og konsolidere den politiske makten.»
Mao Tsetung

I 1948 syntetiserte formann Mao Tsetung erfaringene fra 100 år med arbeiderklassens kamp og verdensrevolusjon:

«For å gjøre revolusjon er det nødvendig med et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti bygd på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og i den revolusjonære marxist-leninistiske stilen, er det umulig å lede arbeiderklassen og de breie folkemassene fram til seier over imperialismen og dens løpegutter. Det har gått mer enn hundre år sia marxismen blei født, men det var først gjennom eksempelet til de russiske bolsjevikene som leda Oktoberrevolusjonen, leda den sosialistiske oppbygginga og knuste den fascistiske aggresjonen, at det blei danna og utvikla revolusjonære partier av enny type i verden. Framveksten av revolusjonære partier av denne typen har endra utseendet til verdensrevolusjonen. Endringa har vært så enorm at omveltninger som folk fra den eldre generasjonen overhodet ikke kunne forestille seg, har oppstått i et ragnarokk av lyn og torden. Kinas Kommunistiske Parti er et parti som er bygd og utvikla etter mønster fra Sovjetunionens Kommunistiske Parti. Stiftelsen av Kinas Kommunistiske Parti ga den kinesiske revolusjonen et helt nytt utseende. Er ikke dette klart nok?»

Her oppsummeres spørsmålet om partiet på mesterlig vis: dets nødvendighet og dets oppbygging som et parti av en ny type, som konkretiserer og angir den presise kursen for verdensrevolusjonen og for revolusjonen i hvert enkelt land, i tjeneste for arbeiderklassen og dens frigjøring.

Tre spørsmål må tas i betraktning:

1) Nødvendigheten av partiet, som er et spørsmål om arbeiderklassen politiske maktovertakelse;

2) Oppbyggingen av partiet, som er et spørsmål om partiets oppbygging i et halvføydalt og halvkolonialt land, der arbeiderklassen, og bare arbeiderklassen, gjennom sitt parti, kan lede den demokratisk-nasjonale revolusjonen; og,

3) Den interne kampen, som er et spørsmål knyttet til hvordan partiet utvikler seg midt i tolinjekampen som skjer i dets eget indre, kampen som partiets enhet og samhold baserer seg på.

Og disse tre spørsmålene krever at vi tar det følgende i betraktning: For det første marxismen, både i teori og praksis, marxismens erfaringer i spørsmålet om partibygging og de store lærdommene som er systematisert av Marx og Engels, Lenin og Stalin og formann Mao Tsetung. For det andre, oppbyggingen av partiet i vårt eget land… Og for det tredje, den nåværende situasjonen som oppbyggingen av arbeiderklassens parti i vårt land utfolder seg innenfor.

MARXISMEN OG PARTIETS OPPBYGGING

På midten av 1800-tallet, med marxismens fremvekst, trådte arbeiderklassen frem som den nye og siste klassen i historien. Med Det kommunistiske partis manifest lanserte proletariatet programmet som leder menneskeheten til en ny verden, det kommunistiske samfunnet, det klasseløse samfunnet. Dette er programmet og veien alle vi mennesker nødvendigvis må følge, under ledelse av proletariatet, konkretisert i dets parti. Det finnes ingen annen vei for klassene, det finnes ingen annen vei for menneskeheten. Verdenshistorien beviser det definitivt. Oktoberrevolusjonen, den kinesiske revolusjonen og andre, den voksende nasjonale frigjøringsbevegelsen, den internasjonale arbeiderklassens og dens revolusjonære partiers iherdige marsj, er alle en del av denne ubønnhørlige veien, en vei som i løpet av de neste 50 til 100 årene på avgjørende måte vil utvikle seg til store kamper som vil ryste jorden, slik formann Mao Tsetung har lært oss.

MARX, ENGELS OG PARTIETS OPPBYGGING

Marx og Engels grunnla arbeiderklassens anskuelse, marxismen. De reiste tungtveiende sannheter som vi ikke må gi slipp på, som: prinsippet om klassekamp for å forstå og forandre verden; volden som historiens jordmor; proletariatets diktatur og nødvendigheten av en revolusjonær omforming av det gamle samfunnet gjennom en lang historisk prosess, blant annet. Men dessuten, og det blir tidvis ikke understreket nok, virkeliggjorde Marx og Engels sine teser om behovet for å bygge arbeiderklassens parti som et uunnværlig instrument for å kjempe for dens klasseinteresser. Slik lyktes de, midt i en vanskelig kamp mot gamle anarkistiske synspunkter med en dyptliggende borgerlig essens, i å fastslå følgende i vedtektene til Internasjonalen i 1884 og 1872:

«I sin kamp mot de besittende klassers kollektive makt kan arbeiderklassen ikke opptre som klasse uten å konstituere seg som et politisk parti, forskjellig fra og i motsetning til alle gamle partier som er dannet av de besittende klasser. […]

Denne konstitueringen av arbeiderklassen som et politisk parti er uunnværlig for å sikre den sosiale revolusjonens triumf og dens endelige mål, avskaffelsen av klassene. […]

Jordeierne og kapitalherrene vil alltid bruke sine politiske privilegier til å forsvare og opprettholde sine økonomiske monopoler og til å slavebinde arbeidet. Å erobre den politiske makten har derfor blitt arbeiderklassens store plikt.»

Marx og Engels tok utgangspunkt i at arbeiderne selv må kjempe for sin emansipasjon som klasse, og at proletariatets økonomiske emansipasjon er «det store målet som enhver politisk bevegelse må underordnes som et middel for», og de la frem nødvendigheten av at arbeiderklassen organiserte seg som et politisk parti for å kjempe for sine egne klasseinteresser, for å gripe makten og dermed tjene sitt mål, oppfyllelsen av sitt historiske mål: avskaffelsen av klassene og oppbyggingen av et nytt samfunn uten utbyttere og undertrykkere.

De slo også fast at arbeiderklassen organiserte seg «som et politisk parti som skiller seg fra og står i motsetning til alle de gamle politiske partiene». Dette er fordi arbeiderklassen, når den organiserer seg som et politisk parti, gjør det på grunnlag av sin klasses anskuelse, marxismen: fordi den har sitt eget program, det som Marx og Engels har lagt fram i Manifestet, som fører til at kommunistene «framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet», og at de på «de ulike utviklingsstadier som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomgår, alltid representerer interessene til bevegelsen som helhet», idet de hele tiden holder fast ved sin klasseanskuelse, som kan sammenfattes «i dette ene uttrykket: oppheving av privateiendommen». På denne måten foreslo de å bygge et «særskilt og motsatt» parti som skulle tjene den klasseunionen som revolusjonen krevde: eller med deres egne ord:

«For å sikre revolusjonens suksess er det nødvendig med enhet i tanke og handling. Medlemmene av Internasjonalen forsøker å skape denne enheten gjennom propaganda, diskusjon og organisering»

Dessuten så de proletariatets partis utvikling og kamp som knyttet til revolusjonens stadier, og på ingen måte løsrevet fra dette grunnleggende spørsmålet. Marx hevdet at arbeiderklassens revolusjon i Tyskland ville avhenge av at den ble støttet «med en ny utgave av bondekrigen», og Engels understøttet videre: «I et jordbruksland er det skjendig å reise oppstand utelukkende mot borgerskapet i industriproletariatets navn, uten å si noe som helst om den patriarkalske ‘kjeppens utbytting’ som landbruksproletariatet er underlagt av den store føydale adelen.» Derfor, som Lenin understreker:

«Så lenge den (borgerlige) demokratiske revolusjonen i Tyskland ikke var fullført, fokuserte Marx all oppmerksomhet på det han omtalte som det sosialistiske proletariatets taktikk for å utløse bøndenes demokratiske energi.»

Til sist, Marx og Engels kjempet en stor og intens kamp for å bygge opp proletariatets parti. De brukte mange år på å bekjempe anarkismen og gjøre marxismen til arbeiderklassens anerkjente verdensbilde og grunnlaget for dens politiske organisering. Marx og Engels måtte konfrontere intrigemakeriet til Bakunin og hans gruppe, som «under dekke av den mest ytterliggående anarkisme retter sine angrep ikke mot de bestående regjeringene, men mot de revolusjonære som ikke vil underkaste seg deres dogmer og ledelse»; som «infiltrerer […] rekkene i arbeiderklassens internasjonale organisasjon, forsøker først å tilrane seg ledelsen, og så snart denne planen faller i fisk, tar den sikte på å desorganisere den»; som «organiserer […] sine små, hemmelige sekter»; som «i avisene sine angriper den offentlig alle som ikke vil bøye seg for dens vilje»; og «skyr […] ikke noe middel, ikke noen uredelighet, løgn, bakvasking, skremsler, voldsdåder fra feigt bakhold, alt er like brukbart.» Kort sagt, mot anarkismen, som bakom alle sine høytragende, venstreradikale maskerader skjuler sin høyreessens og sin økonomisme, som fornekter proletariatets klassepolitikk.

En kamp som de også senere utkjempet mot høyreavvik og opportunisme innad i de sosialdemokratiske partiene, særlig i det tyske, på grunn av dets negasjon av klasseprinsipper og dets borgerlige deformasjoner av det politiske programmet. Denne kampen, som den foregående, ble ført til forsvar for enheten, de krevde at «vi må ha mot til å gi avkall på umiddelbar suksess til fordel for viktigere ting», de lærte bort selvkritikk og grundig vurdering av feil, og noe som må understrekes spesielt, de pekte på roten til kampen og splittelsen:

«Når det gjelder resten, sa Hegel tidligere at et parti viste sin triumf ved å akseptere og stå i mot splittelser. Den proletariske bevegelsen vil nødvendigvis gå gjennom ulike utviklingsfaser, og i hver av disse vil noen mennesker bli sittende fast og ikke lenger komme videre. Dette er den eneste grunnen til at den proletariske solidariteten praktiseres overalt av ulike grupper i partiet som kjemper på liv og død seg imellom, som de kristne sektene i Romerriket i perioden med de verste forfølgelsene.»

Dette er grunnleggende spørsmål som Marx og Engels lærte oss knyttet til nødvendigheten av partiet, dets oppbygging og dets utvikling gjennom kamp. Dette er en svært viktig del av den vitenskapelige sosialismen, av teorien til de klassiske grunnleggerne, som ofte blir glemt og til og med utelatt. Hvis Marx og Engels ikke hadde reist disse spørsmålene, ville deres gigantiske verk verken ha gitt noen mening eller blitt konkretisert. Men, som det er høyst nødvendig å gjenta, arbeiderklassens vitenskapelige verdensbilde, marxismen, har siden sin fremvekst reist og løst spørsmålet om partiet. Det som siden har skjedd, er at denne revolusjonære teorien og praksisen om nødvendigheten av partiet, oppbyggingen av det og tolinjekampen i det, som på andre områder av marxismen, er blitt utviklet ved å oppsummere den internasjonale arbeiderklassens senere store erfaringer, et arbeid som er blitt fullført i verdensmålestokk av Lenin og formann Mao Tsetung.

LENIN OG OPPBYGGINGEN AV PARTIET AV EN NY TYPE

Det 20. århundre brakte oss imperialismen, kapitalismens høyeste og siste stadium, der arbeiderklassen tar makten og konsoliderer den. Lenin gjenopptok de revolusjonære tesene til Marx og Engels, som de gamle revisjonistene hadde forsøkt å ødelegge, og løftet dem opp på marxismen-leninismens nivå. Hvilke implikasjoner har denne utviklingen av marxismen for oppbyggingen av proletariatets parti? Lenin, som var klar over at de hadde nådd stadiet med maktovertakelse og proletariatets diktatur, gjentok nødvendigheten av partiet for å omforme samfunnet. Hans store parole viser oss dette:

«Gi oss en organisasjon av revolusjonære, så skal vi ryste Russland i grunnvollene.»

For Lenin krever det å forandre verden et parti, og dette har et program som, med hans egne ord, «består i organiseringen av proletariatets klassekamp og ledelsen av denne kampen, hvis endelige mål er proletariatets erobring av den politiske makten og organiseringen av det sosialistiske samfunnet».

Som ingen andre i sin samtid forsto Lenin nødvendigheten av å organisere proletariatet, hvis styrke ligger nettopp i dets organisering, og satte opp følgende tese som ingen kommunist kan glemme:

«I kampen om makta har ikke proletariatet noe annet våpen enn organisasjonen. Splitta av den anarkistiske konkurransens herredømme i den borgerlige verden, knuga av tvangsarbeid for kapitalen, uavlatelig kasta tilbake i ‘avgrunnen’ av fullstendig elendighet, barbari og degenerering, kan og vil proletariatet uunngåelig bli ei uovervinnelig kraft bare når det gjennom sin ideologiske enhet på grunnlag av marxismens prinsipper blir forsterka av organisasjonens materielle enhet, slik at millioner av arbeidende mennesker sveises sammen i arbeiderklassens hær. Verken det russiske autokratiets avfeldige styre eller den internasjonale kapitalens aldrende styre vil klare å stå imot denne hæren. Den vil slutte rekkene sine fastere og fastere, trass i alle siksak- og tilbakeskritt, trass i det opportunistiske frasemakeriet til girondinerne i dagens sosialdemokrati, trass i den sjøltilfredse lovprisinga av den tilbakeliggende sirkelånden, og trass i den intellektualistiske anarkismens juks og fanteri.»

Vi peruanske kommunister og revolusjonære må lytte til disse ordene, som i dag er mer dyrebare for oss enn noen gang. La oss understreke: For det første krever kampen om makten proletariatets organisering, og dens betydning er så stor at den utgjør dets eneste våpen. For det andre vil proletariatet, til tross for alle vanskeligheter som utbyttingen påfører det, være uovervinnelig hvis det tar marxismen som sin rettesnor og basis for ideologisk enhet, og befester den ved å styrke sine organisatoriske rekker. For det tredje kan verken imperialismen eller sosialimperialismen opprettholde en reaksjonær makt i en nasjon i verdensmålestokk mot proletariatets organiserte hær. For det fjerde vil den organiserte arbeiderklassen slutte sine rekker mer og mer sammen mot den moderne revisjonismens ondsinnede intriger, den vil rykke fram til tross for den åpenbart forfalne sirkel- og sekteristånden, og den vil marsjere videre til tross for den organisatoriske avvisningen og fraseaktige ordbruken til «den intellektualistiske anarkismen».

På denne måten reiste Lenin spørsmålet med oppbyggingen av partiet, dets nødvendighet og utvikling gjennom kamp, og dets ideologiske, politiske og organisatoriske oppbygging.

Men dette er ikke alt. I Ett skritt frem og to tilbake la Lenin frem tesene om partiets organisering, hvis mesterlige sammendrag vi henter fra Stalins gamle storverk Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie:

1) Partiet er en avdeling av arbeiderklassen, en del av den. Men det er en fortroppsavdeling som går foran, som leder an: Det er en bevisst avdeling, som kjenner lovene i den revolusjonære prosessen; og det er en marxistisk avdeling, som er fast forankret i arbeiderklassens revolusjonære anskuelse.

2) Partiet er en organisert avdeling, det er et system av organisasjoner som «som en fortroppsavdeling av arbeiderklassen, kombinerer den maksimale organiseringen som er mulig og bare bringer inn i seg de elementene som innrømmer, i det minste, et minimum av organisasjonsnivå» og det har sin egen obligatoriske disiplin for alle sine medlemmer.

3) Partiet er proletariatets «høyeste organisasjonsform» som skal lede klassens øvrige organisasjoner, og for å nå dette målet er det avhengig av å være sammensatt av klassens beste barn (gjennomsyret av marxismen, opplært i klassekampens lover), og med sin egen og den internasjonale arbeiderklassens erfaring.

4) «Partiet er inkarnasjonen av båndene som forener arbeiderklassens fortropp med massene.» Som sådan vil det ikke leve eller utvikle seg atskilt fra massene, og tvert imot krever dets liv og utvikling at det «mangedobler sine bånd med massene og vinner massenes tillit».

5) Partiet må organiseres på grunnlag av demokratisk sentralisme, med ett sett felles vedtekter og med lik disiplin for alle og «med ett eneste ledelsesorgan i spissen, som skal kalles partikongressen. Og i periodene mellom kongressene av sentralkomiteen i spissen av partiet, med mindretallets underordning under flertallet, distriktsorganisasjonenes underordning under sentralen og de lavere organenes underordning under de høyere.»

6) For å opprettholde enheten i rekkene krever partiet en enhetlig disiplin som gjelder for alle, en enhet som krever stor oppmerksomhet fordi, som Stalin ville sagt: «Kamerat Lenin ga oss arven å ta vare på partiets enhet som barn tar vare på øynene sine.»

Disse og de foregående tesene må vi som peruanske kommunister og revolusjonære ha i bakhodet, for de er alle av livsviktig betydning. Et annet problem av ekstraordinær betydning som Lenin drøfter, er spørsmålet om klandestiniteten, et spørsmål som blant oss forveksles med okkultisme, med strutsepolitikk. Lenin framstilte behovet for et klandestint parti som et system av sterkt sentraliserte organisasjoner med det mål å hele tiden kunne regne med, under alle omstendigheter, en «overkommando» som er i stand til å lede revolusjonen, holde fanen høyt og holde fast ved den til tross for undertrykkelse og forfølgelse. Klandestiniteten tjener således til at partiet blir en «krigsmaskin» som urokkelig vil holde ut til det har nådd sitt mål om å ta makten for å forandre verden, uten noen gang å skille seg fra massene. Det er nødvendig på grunn av behovene i kampen i vårt land at vi fremhever noen punkter om dette komplekse problemet. Her er det særlig viktig å ha en klar idé om hva kunsten å organisere seg konspiratorisk består i. Lenin sier det med sine egne ord i «Brev til en kamerat om våre organisatoriske oppgaver», et hefte som siteres, men hvis prinsipper ikke blir forstått og langt mindre anvendt:

«Hele kunsten å drive en konspirerende organisasjon består i å bruke alt og alle som kan brukes, i å ‘gi oppgaver til alle’, og samtidig holde på lederskapet for hele bevegelsen, ikke i kraft av å ha makten, selvsagt, men i kraft av å ha autoritet, energi, mer erfaring, større fleksibilitet og mer talent.»

I samme hefte tar Lenin til motmæle mot dem som forstår klandestinitet som rigid og mekanisk:

«Videre vil graden av hemmelighold og den organisatoriske formen for de forskjellige sirklene avhenge av karakteren til deres funksjoner. Følgelig vil det finnes organisasjoner av mange ulike slag (alt fra den ‘strengeste’, smaleste og mest restriktive typen organisasjon, til den ‘frieste’, bredeste, mest løselig sammensatte og mest åpne typen).»

Vi anser dette spørsmålet for å være av den største interesse for vår revolusjon i dag, for vi gjentar, det er for mye mekanisk og ikke-dialektisk tenkning i vurderingen av disse problemene. La oss dessuten merke oss at Lenin i forbindelse med det klandestine arbeidet la vekt på spørsmålene om hemmelig og åpent arbeid. La oss se hans synspunkter i «Det klandestine partiet og det legale arbeidet»:

«Spørsmålet om det klandestine partiet og om sosialdemokratenes legale arbeid i Russland er et av partiets kardinalspørsmål. Det har opptatt R.S.D.A.P. gjennom hele den postrevolusjonære perioden, og har gitt opphav til den bitreste kamp innen dets rekker.»

«Kampen om dette spørsmålet har hovedsakelig stått mellom likvidatorene og anti-likvidatorene, og dens bitterhet skyldes i høy grad det faktum at det dreide seg om hvorvidt vårt gamle, klandestine parti skulle være eller ikke være. […] R.S.D.A.P.-konferansen i desember 1908 […] fordømte ettertrykkelig likvidasjonismen og formulerte i en spesiell resolusjon klart partiets syn på organisasjonsspørsmålet: Partiet består av klandestine sosialdemokratiske kjerner, som for seg selv må etablere ‘tyngdepunkter for arbeid blant massene’ i form av et så vidt og forgrenet nett av ulike legale arbeiderforeninger som mulig.»

Og fremhever forholdet mellom legalt og klandestint arbeid:

«Hovedkonklusjonen av vår vurdering – partiets vurdering – av situasjonen er at revolusjonen er nødvendig og at den kommer. Formene for utviklingen som fører til revolusjonen har endret seg, men revolusjonens gamle oppgaver består. Derav følger konklusjonen: Organisasjonsformene må endres, ‘kjernenes’ former må være fleksible, deres ekspansjon vil ofte skje gjennom ekspansjon, ikke av kjernene selv, men av deres legale ‘periferi’, osv. Alt dette er blitt sagt mange ganger i partiets resolusjoner.

Men denne endringen i den klandestine organisasjonens former dekkes overhodet ikke av formelen: ‘tilpasning’ til den legale bevegelse. Det er noe helt annet! Lovlige organisasjoner er sterke punkter for å spre ideene til klandestine kjerner blant massene. Vi endrer med andre ord formen for påvirkning for å sikre at den tidligere påvirkningen fortsetter langs klandestine linjer.

Når det gjelder organisasjonenes form, ‘tilpasser’ det klandestine seg det legale. Men når det gjelder innholdet i vårt partis arbeid, ‘tilpasser’ den legale aktiviteten seg de klandestine ideene.»

Og til slutt:

«Det sosialdemokratiske partiet er klandestint både ‘som helhet’ og i hver enkelt kjerne, og – viktigst av alt – hele innholdet i dets arbeid, som er å utbre og bane vei for revolusjonen. Derfor kan ikke det mest åpne arbeidet i den mest åpne kjernen av det sosialdemokratiske partiet betraktes som ‘åpent utført partiarbeid’.»

Dette sitatet er langt, men vi anser det for å være av stor betydning for alt revolusjonært arbeid i vårt land, og det fortjener spesiell oppmerksomhet, i likhet med det foregående om det klandestine arbeidet.

I vårt land er det en vanlig oppfatning at det klandestine arbeidet frakobler oss fra massene, men la oss huske hva Lenin sa i denne forbindelse:

«Men denne profesjonelle revolusjonære [Kamerat Sverdlov] mistet aldri, ikke et øyeblikk, kontakten med massene. Selv om tsarismens betingelser dømte ham, i likhet med alle datidens revolusjonære, hovedsakelig til underjordisk, klandestin virksomhet, marsjerte Sverdlov selv da, selv i denne underjordiske og illegale virksomheten, alltid skulder ved skulder og hånd i hånd med de fremskredne arbeiderne som ved begynnelsen av det tjuende århundre begynte å ta plassen til den tidligere generasjonen av revolusjonære intellektuelle.»

Dette er grunnleggende teser hos Lenin som vi bør huske på i oppbyggingen og utviklingen av proletariatets parti, og anvende korrekt i rekonstitueringen av Mariateguis parti.

Til slutt er det tilstrekkelig å minne om at disse prinsippene for oppbyggingen av proletariatets revolusjonære parti, bolsjevikpartiet, partiet som er i stand til å gripe makten, ikke falt ned fra himmelen, men ble etablert midt i en stor og hard kamp mot mensjevikene, datidens høyreopportunister i Russland. I tillegg til å føre kampen for partiets organisatoriske prinsipper måtte Lenin gjøre det mot en bestemt bakgrunn: en høyreopportunistisk politisk linje. Derfor, som han klokelig konkluderte, kan ikke organisatoriske problemer endres på 24 timer eller 24 måneder. Til slutt minner vi om at Lenin slo fast at partiene rykker fram midt i kampen, nesten alltid under ildgivning fra fienden. Med hans egne ord:

«Vi marsjerer i samla tropp på en steil og vanskelig vei, og holder hverandre fast i hendene. Vi er omgitt av fiender på alle kanter, og vi må nesten alltid går framover under konstant ild fra dem. Vi har slutta oss sammen etter et frivillig vedtak, for å bekjempe fienden og ikke for å trekke oss tilbake til den myra som omgir oss, der myrboere helt fra starten av har anklaga oss for at vi har skilt oss ut i ei særskilt gruppe og valgt kampveien i stedet for forsoningsveien.»

Er ikke Lenins teser viktige for oss? Burde ikke vi kommunister og revolusjonære virkelig holde oss til dem? Gjør vi det slik vi burde? Det er på høy tid å legge selvtilfredsheten til side og vurdere vår revolusjonære virkelighet på alvor.

MAO TSETUNG OG PARTIETS OPPBYGGING I DE HALVFØYDALE OG HALVKOLONIALE LANDENE

For å avslutte vårt tema «Marxismen og partiets oppbygging», skal vi ta for oss formann Mao Tsetungs tese om nødvendigheten av partiet, dets oppbygging og kampen i dets midte. I det innledende sitatet i denne artikkelen er hans tese om partiets nødvendighet nøyaktig gjengitt. Det ville være meningsløst å gjenta den.

Når det gjelder problemet med oppbygging, la oss ta utgangspunkt i det faktum at formann Mao i Krigens og strategiens problemer legger det universelle prinsippet om revolusjonær vold til grunn for oppbyggingen. Dermed lærer han oss:

«Den sentrale oppgava for revolusjonen er å ta makta med våpen i hand, å avgjøre spørsmålet med krig, og det er den høyeste forma for revolusjon. Dette marxist-leninistiske prinsippet for revolusjon gjelder over hele verden, for Kina og for alle andre land.»

Med utgangspunkt i dette marxist-leninistiske prinsippet og ved å skille mellom revolusjonen i de kapitalistiske landene og i Kina, slo han i det samme verket fast:

«I Kina er krig den viktigste kampforma og hæren den viktigste organisasjonsforma. Andre former, som masseorganisering og massekamp, er også enormt viktige og absolutt uunnværlige, og en må ikke se bort fra dem under noen omstendigheter. Men formålet med dem er å tjene krigen. Før en krig bryter ut, tjener all organisering og kamp forberedelsene til krigen […] Når krigen har brutt ut er all organisering og kamp samordna med krigen enten direkte eller indirekte.»

I sin utdyping av problemet med partiets oppbygging har formann Mao Tsetung i «Om utgivelsen av tidsskriftet Kommunisten» redegjort for og løst grunnleggende problemer. Han slår fast at Kinas kommunistiske parti for det første har ført store og tallrike kamper der det har skapt sine militante, sine kadre og sine organisasjoner, og at det har vunnet store seire, men også lidd alvorlige nederlag. Og for å forstå lovene for partiets utvikling må man analysere dets egen historie og ut fra den finne løsningen på spørsmålene om partiets oppbygging.

For det andre, i vurderingen av sitt eget parti i dets forhold til borgerskapet og dets forhold til enhetsfronten og den væpnede kampen, slår han fast følgende store tese:

«Det er gjennom et slikt komplekst forhold til det kinesiske borgerskapet at den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti har gjort fremskritt i sin utvikling. Dette er et spesielt historisk trekk, et trekk som er særegent for revolusjonen i koloniale og halvkoloniale land, og som ikke finnes i den revolusjonære historien til noe kapitalistisk land.»

Dette spørsmålet er grunnleggende for oss peruanske kommunister og revolusjonære, ettersom vårt samfunn også er halvkolonialt og halvføydalt, noe som betyr at vår revolusjon også vil være borgerlig-demokratisk, akkurat som den første fasen av den kinesiske revolusjonen, og der «revolusjonens hovedmål vil være imperialisme og føydalisme».

For det tredje har den kinesiske revolusjonen to særegenheter, med formann Maos egne ord:

«Proletariatets dannelse av en revolusjonær nasjonal enhetsfront med borgerskapet eller det tvungne bruddet på denne fronten i første omgang, og den væpnede kampen som revolusjonens hovedform i andre omgang, har blitt de to grunnleggende særtrekkene i løpet av den demokratisk-borgerlige revolusjonen i Kina.»

For det fjerde følger det av det ovenstående at oppbyggingen og utviklingen av Kinas Kommunistiske Parti ikke kan forstås uavhengig av disse to særegenhetene, som er grunnleggende spørsmål i den demokratiske revolusjonens politiske linje. Som den samme store lederen lærer oss:

«Partiets nederlag og framganger, dets tilbaketrekninger eller framskritt, reduksjon eller vekst i dets rekker, dets utvikling og konsolidering kan ikke slutte å være knyttet til partiets forhold til borgerskapet og til den væpnede kampen. Når den politiske linjen på en fast måte løser spørsmålet om å etablere en enhetsfront med borgerskapet eller om å bryte denne enhetsfronten, tar partiet et skritt framover […] På samme måte tar partiet et skritt framover når det nærmer seg den væpnede revolusjonære kampen i en korrekt form […] Partiets oppbygging og bolsjevisering har således vært nært knyttet til dets politiske linje, til dets riktige eller feilaktige løsning av enhetsfrontspørsmålet og spørsmålet om væpnet kamp.»

For det femte trer spørsmålet om en fremgangsrik ledelse frem i den kinesiske revolusjonen. I den siterte teksten bør følgende tese få oss til å tenke svært alvorlig for å se i hvilken grad vi er på riktig vei:

«Enhetsfronten, den væpnede kampen og oppbyggingen av partiet utgjør dermed tre grunnleggende spørsmål for vårt parti i den kinesiske revolusjonen. En riktig forståelse av disse tre spørsmålene og av deres innbyrdes forhold betyr da en nøyaktig retning for hele den kinesiske revolusjonen.»

Og til slutt, i den samme pamfletten, påpekes det for å klargjøre partiets rolle:

«Våre atten års erfaring viser at enhetsfronten og væpnet kamp er de to grunnleggende våpnene for å beseire fienden. Enhetsfronten er en samlet front for å føre væpnet kamp. Og partiet er den heroiske krigeren som bruker de to våpnene, enhetsfronten og den væpnede kampen, til å storme og knuse fiendens stillinger. Slik henger de tre sammen.»

Dette er etter vår mening det ideologiske og politiske grunnlaget for partioppbyggingen i et halvkolonialt og halvføydalt land, som formann Mao Tsetung på mesterlig vis har fastslått. Viktigheten av disse spørsmålene kan ikke på noen måte settes til side, for som han selv lærer oss: «Dette, om den ideologiske og politiske linjen er riktig, avgjør alt.»

Det er på dette ideologiske og politiske grunnlaget formann Mao Tsetung bygger sin plan for partiets organisatoriske oppbygging, for dets taktikk og prinsipper for kampen. Dette spørsmålet er beskrevet i punkt 6 i artikkelen «Utvid de anti-japanske styrkene dristig og stå mot stormangrep fra de anti-kommunistiske ultrareaksjonære» (bind 2, s. 453). La oss analysere problemet. For det første legger han fram politikken for organisatorisk oppbygging i områdene som domineres av reaksjonen:

«I Kuomintang-områdene er politikken en annen enn i krigssonene og områdene bak fiendens linjer. I Kuomintang-områdene er politikken å la håndplukka kadrer arbeide illegalt i lang tid, å samle krefter og vente på det rette øyeblikket. Vi må ikke handle overilt, og ikke bli oppdaga.»

For det andre slår han fast det taktiske prinsippet som må være veiledende:

«I samsvar med prinsippet om å kjempe med retten på vår side, til vår fordel og med måte, er taktikken for å bekjempe de ultrakonservative at vi fører kamp på sikker og fast grunn og samler krefter. Her utnytter vi alle lovene og forordningene til Kuomintang som kan tjene våre formål, og alt som er tillatt ifølge skikk og bruk.»

For det tredje fastslår han penetreringen av de reaksjonære organisasjonene og de revolusjonæres arbeid i disse.

For det fjerde fastslår han den grunnleggende politikken:

«Også i Kuomintang-områdene er den grunnleggende linja til partiet å utvikle de progressive kreftene (partiorganisasjonene og massebevegelsene), vinne over sentrumskreftene (sju grupper tilsammen, nemlig det nasjonale borgerskapet, de opplyste storfolka, de uensarta troppene, mellomlaga i Kuomintang, mellomlaga i sentralhæren, det øvre sjiktet av småborgerskapet og de små politiske partiene og gruppene) og isolere de gjenstridige kreftene. Formålet er å avverge faren for kapitulasjon og snu situasjonen i gunstig retning.»

For det femte påpeker han behovet for å forberede seg på uforutsette hendelser:

«Samtidig må vi være fullt forberedt på å møte ei hvilken som helst krise av lokal eller landsomfattende karakter.»

For det sjette fremhever han klandestiniteten:

«Partiorganisasjonene våre i Kuomintang-områdene må fortsatt være strengt hemmelige.»

For det syvende legger han vekt på verifiseringen av komitémedlemmene:

«I Sørøst-byrået og i alle særkomiteer og provins-, fylkes- og distriktskomiteer må alt personell (fra partisekretærer til kokker) granskes nøye en for en. Ingen som vi har den minste mistanke til, må få lov til å bli i noen av disse ledende organene.»

Og til sist:

«Vi må være svært nøye med å beskytte kadrene våre […]»

Alt dette er treffsikre og verdifulle instruksjoner om partiets kamp og organisasjonsliv.

Når det gjelder den indre kampen, er det verdt å huske at det nettopp var formann Mao Tsetung som på storslått vis utviklet forståelsen av kampen innad i partiet som en gjenspeiling av motsigelsene i klassekampen og mellom det gamle og det nye i den sosiale verden. Han slår fast at kampen innad i partiet er en kamp mellom to linjer som omfatter hele partiets utviklingsprosess, og at hvis slike motsigelser og kamper ikke fant sted, «ville partiets liv ta slutt». På samme måte er det han som for en riktig utvikling av kampen innad i partiet har foreslått tesen om å «ta lærdom av tidligere feil for å unngå dem i fremtiden og å behandle sykdommen for å redde pasienten». I dag må vi mer enn noen gang anvende denne store teorien og huske dens innhold: «Vi må uten hensyn til noen legge alle feilene som er begått, åpent frem i lyset og analysere og kritisere på en vitenskapelig måte alt det dårlige i fortiden, slik at arbeidet i fremtiden vil bli utført bedre og mer forsiktig. Det er dette som menes med å ‘ta lærdom av fortidens feil for å unngå dem i fremtiden’. Men når vi påtaler feil og kritiserer mangler, gjør vi det på samme måte som en lege som behandler en pasient med det eneste mål å redde pasienten, ikke å drepe ham.»

Formann Mao har oppsummert KKPs store historiske erfaring når det gjelder kampen mellom de to linjene med følgende ord: «Vi må praktisere marxisme og ikke revisjonisme, forene oss og ikke splitte oss, være åpne og ærlige og ikke oppildne til intriger eller komplotter.» Denne store lærdommen må vi ta til oss, men vi må aldri miste årvåkenheten, for, som han selv lærte oss i 1964: «Vi må være på vakt mot dem som oppildner til intriger og komplotter. For eksempel har Kao Kang, Yao Shu Shi, Peng Te-Huai, Huang Keching og andre dukket opp i sentralkomiteen. Alt deler seg i to. Noen vier seg til å skape intriger. Hva skal vi gjøre hvis de vil oppføre seg slik? Selv nå finnes det folk som er innstilt på å konspirere. At det finnes konspiratører, er et objektivt faktum og ikke et spørsmål om hvorvidt vi liker det eller ikke.»

Men hva er kampen innad i partiet til for? Til syvende og sist er det for å holde fast på enheten og marxismen, for å bekjempe splittelse og drive vekk revisjonismen. Fordi, som han selv lærer oss, enheten oppstår på grunnlag av kamp og er relativ, mens kampen er absolutt. Følgelig er kampen å holde fast på enheten på marxismens grunn, siden enheten er avgjørende. «Partiets indre enhet og enheten mellom partiet og folket er to våpen av uvurderlig verdi for å overvinne vanskeligheter. Alle partikamerater bør sette pris på dem.»

Her er formann Mao Tsetungs vesentlige teser om nødvendigheten av partiet, dets oppbygging og dets indre kamp. Vi må studere dem fordi de er avgjørende for å veilede oppbyggingen av proletariatets parti i vårt land.

Med det ovenstående har vi lagt fram det som etter vårt syn er marxismens, Marx’ og Engels’, Lenins og formann Mao Tsetungs grunnleggende teser om tre spørsmål som vi, som sagt, anser som sentrale i partioppbyggingen i vår nåværende situasjon: nødvendigheten av partiet, teorien om partiets oppbygging (i et halvkolonialt og halvføydalt land), og tolinjekampen innad i partiet.

Vi holder fast på at spørsmålet om oppbyggingen av proletariatets parti ikke får den oppmerksomheten det fortjener, og at man ikke griper kompleksiteten og viktigheten av spørsmålet. Vi har her tydd til å repetere marxismens grunnleggende teser om partiets oppbygging, med fare for å gjenta ting som allerede er kjent, av den enkle grunn at kun gjennom å ta til oss marxismen-leninismen-maoismen vil vi få en riktig veiledning, for å forene dens prinsipper med vår egen virkelighet, slik Mariategui lærte oss.

I originalteksten sto det «kamerat Mao Tsetung», men i den foreliggende transkripsjonen brukes dagens terminologi.

Note: Transkribert fra Bandera Roja, nr. 46, august 1976.

1992

PCP Sentralkomiteen