Kameratene i redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane har forfattet en tekst etter et studium av Friedrich Engels’ Den tyske bondekrig, med en rekke allmenne og aktuelle lærdommer.
Vi publiserer denne teksten for våre lesere, og Engels’ verk ligger i vår samling av klassiske tekster.
Proletarer i alle land, foren dere!
Innhold
Lærdommer fra Friedrich Engels’ Den tyske bondekrig
Innledning
Friedrich Engels’ Den tyske bondekrig (andre utgave publisert i 1870), om bondekrigen i 1524–1525, inkludert forfatterens forord, er et klassisk marxistisk verkmed viktige lærdommer for dagens revolusjonære og kommunister.
Et eksempel på viktigheten av denne teksten i dag, finner vi hos det brasilianske Senteret for studier i marxismen-leninismen-maoismen (NEMLM), som i 2023 publiserte en tekst om Friedrich Engels’ bidrag til å formulere marxismen i sitt første stadium, og at disse bidragene viser hvordan vår ideologi – marxismen-leninismen-maoismen – alltid har viet stor oppmerksomhet til den demokratiske revolusjonen i forbindelse med den sosialistiske revolusjonen, og at den store Lenin og formann Mao Tsetung bygget direkte på marxismens grunnleggere. De brasilianske kameratene legger særlig vekt på arbeider-bonde-alliansen og på proletariatets ledende rolle i den demokratiske revolusjonen i imperialismens æra.
Den tyske bondekrig 1524-1525 hører til en av de største og viktigste begivenhetene i europeisk moderne historie. Grunnlaget for denne klassekrigen var de nye økonomiske forholdene på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet hvor kapitalismen begynte å komme til syne, og hvor utbyttingen av bondemassene økte. Dette genererte en veldig massebevegelse, hvor bønder og andre opposisjonskrefter først organiserte hemmelige forbund og så, etter flere lokale opprør, kastet seg ut i en væpnet kamp som omfattet to tredjedeler av Tyskland, samt regioner som i dag blant annet ligger Ungarn, Tsjekkia, Østerrike, Sveits og Italia.
Historisk materialisme
Engels skrev denne teksten om bondekrigene i Tyskland i 1850-årene, like etter nederlaget for den demokratiske revolusjonen i Tyskland i 1848, som var en del av en stor bølge av revolusjoner som feide over hele Europa. Engels trekker parallellene fra nederlaget i bondekrigen 1524-1525 til nederlaget for revolusjonen i 1848. Men, som Fram Forlag skriver i sitt forord til en norsk oversettelse av teksten, gjennomsyres Engels’ tekst av «den aktive revolusjonære, som ikke blir fortvilet over nederlaget». Engels kombinerer sin nøkterne politiske analyse, med livlige inntrykk fra krigen, stor beundring for revolusjonære ledere og kjempende masser, og med glødende raseri mot forrædere, kapitulanter og fyrstenes brutale terror mot folket.
Engels skriver at han i sin tekst vil forklare, «i omriss», bondekrigens opprinnelse, de forskjellige partienes rolle i krigen, de politiske og religiøse teoriene til disse partiene, og endelig å forklare resultatene av kampen, som en nødvendig følge av de historiske samfunnsmessige forholdene. Engels forklarer historisk-materialistisk hvordan bondekrigen måtte lide nederlag som følge av utviklingstrinnet til den tidens Tyskland innenfor landbruk, industri, landveier, sjøveier og vare- og pengehandel. Han tilskriver denne «eneste materialistiske historieoppfatning» til Karl Marx, og sier man kan finne denne blant annet i Marx’ arbeider om den franske revolusjonen 1848–49 og i hans Luis Bonapartes 18. brumaire.
Nødvendigheten av forbundsfeller
Et særdeles interessant aspekt ved Engels’ forord til teksten, er hvordan han vektlegger borgerskapet sin relative svakhet på midten av 1800-tallet i Tyskland, og hvordan han slår fast at det derfor, og på grunn av trusselen fra det fremvoksende proletariatet, blir avhengig av forbundsfeller – reaksjonære krefter som kongedømmet, kongedømmets byråkrati, den store og den lille føydaladelen og prestene. Parallellen til de undertrykte nasjonene i den tredje verden i dag er slående. Videre er det like interessant og aktuelt hvordan Engels skildrer proletariatets behov.
Engels skriver i det samme forordet at da proletariatet er langt fra å utgjøre flertallet av det tyske folk, er det avhengig av forbundsfeller. Her skriver han at småborgerskapet i byene er en slik potensiell forbundsfelle, som til tross for at de er upålitelige har «meget gode elementer» som slutter seg til arbeiderne «av egen drift». Han avviser kategorisk filleproletariatet som «av alle mulige forbundsfeller [er] den verst tenkelige» og at enhver «arbeiderfører som bruker disse fillefanter som garde eller støtter seg til dem, viser seg allerede derved som en forræder av bevegelsen».
Denne karakteristikken baserer seg blant annet på hvordan Engels oppsummerte filleproletariatets rolle i den tyske bondekrigen på 1500-tallet. Tiggerkonger og tyver ble her, i et visst omfang, en del av bevegelsen, ofte med betaling fra bondelederne, men disse elementene var notoriske for sin mangel på disiplin og for å desertere eller til og med gå over til fienden når det kom til slag. Engels skriver at de ved flere anledninger skapte uorden og demoralisering i bondehæren, som allerede var svak for splittelse og kapitulasjon.
Videre skriver Engels, fortsatt om klasseforholdene og proletariatets potensielle forbundsfeller på 1800-tallet, at de store bøndene tilhører borgerskapet, men at borgerskapet har forsømt sin plikt til å frigi den delen av småbøndene han kaller føydalbønder fra livegenskapet, og at det ikke burde være vanskelig å overbevise dem om at bare arbeiderklassen kan frigjøre dem. Også forpakterne, småbønder som må betale en forpakningsavgift og som ved en dårlig høst risikerer å sulte ihjel, kan også kun forvente en redning fra arbeiderne. Tilbake står småbøndene med sin egen lille jordeiendom, som gjerne har stor gjeld og er avhengig av både pengeutlåneren og grunneieren, og skjønt de klamrer seg til sin lille eiendom, kan de ikke vente noe fra borgerskapet. Kort sagt kan bare arbeiderne tilby noe til småbøndene, ser vi av Engels analyse.
Derimot slår Engels fast at «de tallrikeste og naturligste forbundsfeller» for industriarbeiderne i byen, er landarbeiderne. Dette er den største klassen på landsbygda på 1800-tallet, og de står overfor grunneieren eller storforpakteren på samme måte som industriarbeideren står overfor kapitalisten. Engels legger vekt på at den internasjonale arbeiderkongressen i Basel (1869) besluttet at jordeiendommen må forvandles til felles, nasjonal eiendom, som et viktig punkt for å forene seg med landarbeiderne. På den annen side skriver Engels at fyrstenes hærer henter de fleste av soldatene sine nettopp fra denne klassen, og at denne klassen er avmektig fordi den står splittet og delt, og at herskerne lar skolene forfalle på landsbygda for å holde den uvitende. Engels slår fast at «å skape liv i denne klasse og trekke den inn i bevegelsen, det er den nærmeste og mest påtrengende oppgave for den tyske arbeiderbevegelse».
Dette skriver Engels altså i forordet til andre utgave av Den tyske bondekrigen, utgitt i 1870. Det burde være lett å se hvordan disse betraktningene om arbeiderklassens forbundsfeller, tross at det er gått mer enn 150 år, er svært relevant i vår tid. For det første synes det direkte relevant for den nydemokratiske revolusjonen i de halvkoloniale og halvføydale landene i den tredje verden, hvor flertallet av folket tilhører de små og fattige bøndene, landarbeiderne, samt småborgerskapet i byene og på landsbygda. For det andre er det nødvendig å trekke allmenne lærdommer om proletariatets forbundsfeller, som er relevante for de imperialistiske landene, og som peker frem mot en revolusjonær enhetsfront med deler av småborgerskapet her.
En annen viktig allmenn lærdom, er forståelsen av proletariatets ledende rolle, særlig for å forene og sette i bevegelse, andre klasser som i ulik grad er undertrykt og utbyttet av borgerskapet. Proletariatet har en spesiell historisk rolle, som den eneste virkelige revolusjonære klassen i det kapitalistiske samfunnet og den eneste klassen som for å frigjøre seg selv må frigjøre alle andre klasser også og skape et klasseløst samfunn. Dette gir proletariatet den ledende rollen overfor alle dets potensielle forbundsfeller. Det kan ikke være på noen annen måte, verken i imperialistiske eller undertrykte land, da de andre klassene enten er reaksjonære, vaklende eller svært oppsplittet og begrenset av sin snevre horisont, som følge av sin stilling i samfunnet.
En annen allmenn betraktning, er hvordan Engels skriver at arbeiderklassen i Tyskland i andre halvdel av 1800-tallet, for første gang førte kampen på alle tre fronter – teoretisk, politisk og praktisk-økonomisk – på en harmonisk, sammenhengende og planmessig måte, og at i dette «ligger nettopp den tyske bevegelsens styrke og uovervinnelighet». Videre vektlegger han at den tyske arbeiderbevegelsen kunne basere seg på den tyske filosofi, en kilde til den tyske vitenskapelige sosialisme, noe som gjorde den unikt teoretisk anlagt, og at den videre kunne stå på skuldrene til den engelske og franske arbeiderbevegelsen – de engelske fagforeningene og «den kjempeimpuls som særlig Pariserkommunen har gitt». Engels understreker også at «fremfor alt gjelder det å bevare den ekte internasjonale ånd, som ikke lar noen patriotisk sjåvinisme vokse frem».
Kort sagt gir Engels’ forord fra 1870 svært viktige bidrag til den marxistiske læren om klassekampen, det bør derfor studeres like flittig som teksten for øvrig.
Bondekrigens grunnlag og klassekreftene i Tyskland
I det Engels begynner å ta for seg selve bondekrigen 1524–1525, slår han først fast at også det tyske folk har sin revolusjonære tradisjon. Han skriver at forløpet til bondekrigen var preget av et oppsving for industrien og landbruket, og dermed den fremvoksende kapitalismen i Tyskland – som lenge hadde ligget etter utviklingen i Italia, Nederland, England og Frankrike. Derimot var Tyskland fortsatt preget av politisk splittelse i hundrevis av små fyrstedømmer, og i motsetning til England med sitt London, manglet Tyskland en by som lå slik til at den kunne bli hele landets industrielle og kommersielle tyngdepunkt. Bare adelen i landet kom i berøring med videre kretser og nye behov, og var således landets eneste virkelige nasjonale klasse, skriver Engels, mens massene av bøndene aldri kom ut over de nærmeste lokale forhold og den lokale horisont.
Videre skildrer Engels utviklingen av klassene i Tyskland. Stillingen hadde endret seg for de klassene, eller stendene, som overlevde fra den føydale middelalderen, og nye klasser hadde dannet seg ved siden av de gamle.
Fyrstene hadde oppstått fra den gamle høyadelen, og deres pengebehov vokste voldsomt på denne tiden. Den middelstore adelen var nesten forsvunnet, mens lavadelen, eller ridderskapet, raskt gikk sitt eget forfall i møte – de var blitt stadig mer overflødige med utviklingen av moderne våpen. Geistligheten, skriver Engels, var representanten for den middelalderske føydalismens ideologi, og også disse ble mer og mer overflødige. Boktrykkerkunsten og utvidet handel tok fra dem monopolet på å kunne lese og skrive, og denne klassen ble mer og mer doven og uvitende. Engels skriver videre at geistligheten var delt i to helt ut forskjellige klasser eller fraksjoner: den aristokratiske geistligheten av biskoper, erkebiskoper og andre fremstående kirkeherrer, og den plebeiske fraksjonen av prestene på landet og byene, uten noen andel i kirkens voldsomme rikdommer.
Engels beskriver altså hvordan klassene deler seg i fraksjoner, og dette virker særlig viktig i byene på denne tiden. Byenes ledende fraksjon var de aristokratiske patrisiske slektene – de rikeste familiedynastiene som dominerte byenes politikk og økonomi, mens byens opposisjon mot patrisierne, var delt i to fraksjoner: den borgerlige opposisjon – moderat og småborgerlig, og den radikale plebeiske opposisjon – bestående av borgere det hadde gått dårlig med, massen av rettighetsløse bybeboere, håndverkssvennene, daglønnere og «de tallrike tilløp til et filleproletariat». Her legger Engels til at disse sistnevnte fortsatt hadde en betydelig «kjernesunn bondenatur» og enda ikke hadde utviklet «den bestikkelighet og forkommenhet som kjennetegner det siviliserte filleproletariatet i våre dager». Mengden av folk uten bestemt arbeid eller fast bolig hadde på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet økt voldsomt, fordi føydalismen var i ferd med å falle fra hverandre.
Videre skriver Engels at under alle disse klassene sto Tysklands store og utbyttede masse av bønder. Han skriver at bonden måtte bære hele det øvrige samfunn på sine skuldre, og at han overalt ble behandlet som en ting, som et lastedyr eller det som verre var. Livegne bønder levde på sin herres nåde. Leilendingene ble knekket av stadig større kontraktmessige ytelser. De måtte arbeide størstedelen av sin tid på godsherrenes jord, og av det de ellers tjente måtte de betale tiende, renter, landskyld, bedeavgift, reisepenger, landsskatt og riksskatt. Bonden kunne ikke gifte seg uten sin herres tillatelse. Vilkårlige straffer ble utdelt av godsherrene, som pinebenken, «øreavskjæring», «øyneutstikking», avhakking av fingre og hender, og i verste fall kunne bonden slås ihjel eller halshugges – alt etter herrens egen forgodtbefinnelse. Ingen beskyttet bonden, for alle rikets offisielle stender levde av å utsuge bøndene, skriver Engels harmdirrende om den brutale undertrykkingen.
Som følge av denne elendige situasjonen var det selvsagt enorm misnøye blant bøndene, men de var likevel vanskelige å lede til opprør. Bøndene var svært splittet, de levde sine egne liv innenfor en svært snever horisont, og de var heller ikke lenger vant til å bruke våpen, forteller Engels. Man kunne finne en mengde bondeopprør gjennom hele middelalderen, skriver han, men i Tyskland var det først med bondekrigen 1524–1525 at det fant sted en «alminnelig, nasjonal bondeoppstand». Dessuten, understreker Engels, var bøndene alene ikke i stand til å gjøre revolusjon, så lenge fyrstene, adelen og byenes organiserte makt sto imot dem. Bare ved en allianse med andre stender kunne de ha en sjanse til seier, skriver Engels, men hvordan skulle det la seg gjøre så lenge de ble utbyttet av alle disse stendene? Dermed manglet en forutsetning om å spalte nasjonen i to store leirer mot hverandre, slik som ved utbruddet av den første store revolusjonen i Frankrike.
Ideologi og klassekamp
En allmenn lærdom Engels løfter frem tidlig i verket, er ideologien som uttrykk for klassekamp. Han skriver at «de såkalte religionskriger i det sekstende århundre dreiet . . . seg fremfor alt om meget positive, materielle klasseinteresser» og at disse krigene var klassekamper. Presteskapet hadde gjennom middelalderen fått monopol på intellektuell dannelse og politikk og juss ble gjort til grener av teologien. Dette la grunnlaget for at alle ideologiske angrep på føydalismen, inkludert pavekirken, og alle revolusjonære og politiske doktriner, ble «teologiske kjetterier». Altså fikk de en religiøs form, selv om de brøt med den offisielle teologien til herskerne. Videre skriver Engels at den revolusjonære opposisjonen mot føydalismen går gjennom hele middelalderen, og at den alt etter tidsforholdene oppstår som mystikk, åpent kjetteri og væpnet kamp.
Engels slår fast at kjetteriet fra bøndene og plebeierne nesten alltid sto i forbindelse med opprør. Plebeierne var den gangen den eneste klassen som sto utenfor det offisielt bestående samfunn, utenfor både det føydale og det borgerlige forbund. De var eiendomsløse og rettsløse, og et «levende symptom på oppløsningen av det føydale og laugsborgerlige samfunn» og dermed den første forløperen for det moderne borgerlige samfunn. Dette kjetteriet måtte få noe voldsomt og fanatisk over seg, skriver Engels. De tok til orde for eiendomsfellesskapet og vendte seg mot privateiendommen. De ble en «foregripen av kommunismen i fantasien» skriver Engels, men i praksis ble de kun en forløper til de moderne borgerlige forhold med republikken og «likhet for loven».
Den revolusjonære Münzer mot den moderate Luther
Friedrich Engels vier stor plass til å skildre lederne i bondekrigen, og særlig to fremstående ledere for hvert sitt parti: den borgerlig-moderate og forræderske Martin Luther, doktor ved universitetet i Wittenberg, ofte omtalt som reformasjonens far, og den revolusjonære presten Thomas Münzer. Engels ser på disse to lederne som arketypiske representanter for hver sin klassefraksjon og hvert sitt parti; det borgerlig-moderate opposisjonspartiet (Luther) og det bonde-plebeiiske og før-proletariske revolusjonære partiet (Münzer).
Disse to fremste skikkelsene i den protestantiske reformasjonen i Tyskland, spilte fullstendig motsatte roller i bondekrigen. Martin Luther, som i årevis hadde preket motstand mot den katolske kirken og paven, og som i enkelte svovelprekener tok til orde for et voldelig oppgjør med den korrupte føydale kirken, snudde fullstendig da bøndene reiste seg. Münzer kalte derfor doktor Luther for «Doktor Løgner». Luther tok til orde for å hugge og skyte ned de opprørske bøndene. Münzer på sin side, organiserte et revolusjonært hovedkvarter i Thüringen, midt i dagens Tyskland, hvorfra han propaganderte for og organiserte bønder til væpnet kamp mot føydalherrene og pavekirken, og hvor han i sine prekener tok til orde for radikal likhet og felleseiendom.
Organiseringen av et revolusjonært parti
Engels skriver at fram mot bondekrigen danner det seg tre store leirer i Tyskland: den konservativ-katolske av alle som ville opprettholde det bestående (riksmakten, fyrstene, de geistlige, patrisierne i byene), den borgerlige-moderate lutherske reform av eiendomsbesitterne innenfor opposisjonen (lavere adel, borgerskapet, enkelte fyrster), og til sist bøndene og plebeiernes revolusjonære parti, «hvis krav og læresetninger skarpest ble uttalt av Münzer».
Hele det tyske folk kom i bevegelse, og etter som bevegelsen vokste ble Luther tvunget til å velge side mellom partiene som skilte seg ut og fant sine representanter. Han falt de folkelige elementene i ryggen og gikk over til den borgerlige, adelige og fyrstelige side. Der Münzer etablerte sitt opprørske hovedkvarter i Thüringen, sluttet Luther forbund med paven «mot de myrdende og røvende bondehoper» og uttalte at man måtte møte dem med sønderslå dem, kvele og stikke dem, «åpent og hemmelig» og hvor som helst slå dem ned slik man slår ihjel «en gal hund».
I den videre teksten skildrer Engels inngående utviklingen av bondekrigen. Han skildrer organiseringen av tallrike hemmelige forbund rundt omkring i Tyskland, som organiserte seg med møtesteder på natten, mystiske opptaksseremonier, høytidelige løfter om å forsvare hemmeligholdet, egne programmer med krav og egne forbundsfaner. Forbundene krevde økonomiske bidrag fra sine medlemmer, bygde opp krigskasser og samlet egne hærer. Engels skildrer ikke bare Münzer, men en rekke ulike bondeførere, som utmerket seg som fremstående ledere, diplomater og i enkelte tilfeller som militært befal. Han skildrer også hvordan presten Münzer forfektet en stadig mer radikal teologi, som beveget seg mot ateismen og kommunismen, og dermed var langt forut for sin tid.
De hemmelige forbundene bygde opp bevegelsen gjennom propaganda i flygeblader, gjennom prekener og gjennom omreisende agitatorer. Münzer sendte flygeblader og representanter i alle retninger fra Thüringen og slo fast at det var «herrenes egen skyld at den fattige mann blir deres fiende». Han uttalte: «Hele verden må få et stort støt; det kommer til å bli en slik lek at de gudløse styrtes fra stolen, men de ydmyke blir opphøyet.»
Denne iherdige aktiviteten skapte et folkeparti og det væpnede opprøret i 1525, etter ulike revolusjonære forløpere i årene mellom 1476 og 1517, som på grunn av forræderi og splittelse ble nedkjempet forut for den store bondekrigen.
Man kan trekke mange allmenne lærdommer fra Engels tekst om disse hendelsene, som da han løfter frem viktigheten av Münzers revolusjonære energi og besluttsomhet, eller når han slår fast at Münzer gikk mye lengre enn de umiddelbare forestillingene og kravene til bøndene og plebeierne, og at den eliten av revolusjonære som han samlet rundt seg, alltid bare var «en liten minoritet av den opprørske masse». Også Engels’ betraktninger om asketisisme blant de tidlige revolusjonære er interessante som allmenne betrakninger med gyldighet også i vår tid.
Viktige hendelser i og lærdommer fra bondekrigen
Allerede forløperne til bondekrigen mobiliserte bondehærer som talte titusenvis av væpnede bønder, men undertrykkingen og forfølgelsen førte til en lengre rolig tid, før nye bondeoppstander og bondesammensvergelser igjen reiste seg i 1490-årene. Herfra skildrer Engels hvordan bondeopprør fant sted i Nederland og Sachsen, og hvordan det var dyrtid som fremkalte disse.
I den videre beskrivelsen av bondeopprørene som kulminerte i bondekrigen 1524–1525, vil vi kun trekke frem noen sentrale lærdommer og viktige beskrivelser, og heller oppfordre leseren til å selv lese Engels’ tekst for å få en grundigere skildring av utviklingen:
Engels skildrer gjennomgående viktigheten av lederskap i revolusjonen. Hele veien ser vi hvordan massebevegelsen genererer ledere som representerer den og som organiserer den. Her verdsetter Engels revolusjonær energi, diplomatisk kløkt og evne til konspirativ organisering som evner å benytte alle «brukbare elementer» med «den største forsiktighet og dyktighet».
Gjennom taktikk og strategi, gjennom planer og utstrakt reisevirksomhet, vant disse lederne forbundsfeller og organiserte dem gjennom de hemmelige forbundene, og mobiliserte væpnede hærer til kamp. Disse hærene ble samlet for å innta byer og overvinne lokale fyrster, for så å deles opp i avdelinger som ble sendt ut i ulike retninger for å utbre bevegelsen.
Engels viser hvordan bevegelsene hele tiden måtte gjøre enkelte kompromisser, og at kravene dermed i flere tilfeller ble utvannet og moderert, særlig ved forhandlinger med de mer moderate borgerlige kreftene i byene.
Engels beskriver videre hvorfor en allianse mellom adelen og bøndene ikke var mulig, ikke fra noen av partene, da adelen «som enhver privilegert stand» ikke frivillig vil oppgi sine fordeler og sine inntektskilder. Dermed ble adelen mer eller mindre tvunget til å stå på fyrstenes side i bondekrigen, selv om adelen hadde et ønske om å styrte fyrstene og reetablere det gamle adelsdemokratiet, som umulig kunne etableres på nytt i et land hvor byenes og borgerskapets makt hadde vokst frem.
Tilbake sto et forbund mellom byenes borgere, hovedsakelig plebeierne, og landsbygdens bønder, som forente seg i flere «evangeliske» (anti-katolske) forbund. Disse proklamerte krav som avskaffelse av føydalveldet, ødeleggelse av slott og klostre, og utryddelse av alle herrer unntatt keiseren. Den tyske trikoloren ble brukt som fane av enkelte, mens ved byen Ulm heiste bøndene i februar 1525 den røde fane.
Engels skriver at opprøret brøt ut som en storm i februar 1525, etter lengre tids gjæring i hele Sentral-Europa. Flere av bondehærene ble samlet i leirer, og noen av dem samlet opptil 40 000 opprørske bønder. Men, skriver han, mange av disse leirene var fra begynnelsen av på defensiven. Bøndene ble ofte lei når krigføringen trakk ut i langdrag og dro hjem til gårdene sine. Filleproletariat sluttet seg i store mengder til leirene og bidro til demoralisering ved å undergrave disiplinen. Enn videre var det et problem med mangel på gode førere, og dermed kunne ikke bondehærene måle seg med fyrstenes arméer, annet enn ved at de hadde mange flere soldater enn fyrstene.
Igjen og igjen ble bøndenes hærer offer for forræderi, særlig av den borgerlige opposisjonen i byene. Moderate krefter insisterte på ulike forlik med adelen. Borgere som sluttet seg til opprøret da det var i medvind, kapitulerte umiddelbart under press. En rekke ulike befalingsmenn, som gjerne hadde bakgrunn fra de besittende klassene, lot seg kjøpe av fyrstene. Bøndenes krefter var også splittet etter hvor de kom fra, og det var vanskelig å konsentrere og koordinere kreftene til felles slag. Dermed kunne fyrstenes arméer reise «fra slag til slag» og nedkjempe bøndene stykkevis og delt, selv om bondehærene i utgangspunktet var mange ganger større enn fyrstenes hærer.
Engels skildrer enkeltslag hvor bøndene var fem ganger flere enn fyrstehæren, men hvor de sistnevnte lyktes å vinne gjennom lureri, forhandlinger og ved å bestikke enkelte av bøndenes førere. Ved flere tilfeller gikk fyrstehærene inn i forhandlinger med bøndene, for så å utnytte våpenstillstanden til å overfalle dem. Tross heltemodig kamp ved flere tilfeller, lyktes fyrstehærene til slutt med å så splid blant bøndene og Engels skildrer hvilke grusomheter ledere og kjempende bønder ble utsatt for etter slike nederlag. Engels oppsummerer at det var «den grenseløse lokalsneverhet og den egenrådige provinsialisme som ødela hele bondekrigen».
Engels skriver at bondekrigen viste at ingen stand alene, heller ikke bøndene, var nok utviklet til å omskape forholdene i Tyskland uten allianser.
Engels skriver videre at Münzer, som representant for den samfunnsklasse som hadde stått helt utenfor det offisielle samfunn, altså representerte spirene til proletariatet, med en forutanelse av kommunismen.
På samme måte som med Münzer trådte det i bevegelsen frem representanter for «gjennomsnittet av alle nasjonens progressive krefter» med «forutanelsen om det moderne borgerlige samfunn», og at disse på mange måter erkjente de faktiske forholdene riktigst. Deres krav var langt mer i byborgernes enn i bøndenes interesser, og pekte fram mot en forvandling av føydal jordeiendom til borgerlig, men også disse kreftene led nederlag i bondekrigen.
Engels beskriver fyrstenes terror mot den revolusjonære bevegelsen og massene, hvor fyrstenes hærer herjet, brente og plyndret der de for fram for å knuse bøndenes opprør. I flere tilfeller «viste rykende ruiner og hengte bønder på trærne» hvor fyrstenes hærer hadde dratt. I enkelte sammenstøt ble hundrevis hugget ned for fote, og overlevende ble ofte torturert og halshugget. I en fotnote til verket kan man lese et anslag på minst 130 000 drepte bønder i denne kontrarevolusjonen.
Som vi kom inn på innledningsvis konkluderer Engels med at er utviklingsgraden av de materielle eksistensbetingelsene, av produksjons- og samferdselsforhold, som avgjør utviklingsgraden til klassemotsetningene, og at disse i 1525 enda ikke var modne for herredømmet til den klassen Münzer representerte. Dermed ble han og de andre bondeførerne tvunget til å representere herredømmet for den klassen som tiden var moden for, nemlig borgerskapet, som selv kapitulerte fra kampen.
Münzer ble den anerkjente føreren for bevegelsen, skriver Engels, og han opptrådte med en revolusjonær fanatisme, som en revolusjonsprofet. Like fullt kom borgerskapet til å forråde bevegelsen og åpne veien for fyrstenes kontrarevolusjon. Münzer ble til slutt såret i et slag hvor fem tusen bønder ble drept som følge av nok et forræderi. Thomas Münzer ble tatt til fange, torturert på pinebenken og henrettet, men gikk døden i møte «likeså modig som han hadde levet», skriver Engels.
Følgene av bondekrigen
Angående følgene av bondekrigen skriver Engels at tross de massive tapene bøndene ble påført, ble de rammet mye hardere av de påfølgende religionskrigene og tredverårskrigen (1618–1648), som tilintetgjorde størstedelen av produktivkreftene i landbruket. Engels skriver at den tyske bonden hadde til felles med den moderne proletaren, at hans andel av arbeidets produkter bare var nok til et eksistensminimum. Dermed kunne ikke fyrstene ta noe mer fra bøndene, tross nederlaget i bondekrigen.
De som tapte mest på bondekrigen var geistligheten slår Engels fast, da disse bar hele vekten av folkehatet og fikk slottene sine plyndret under krigen. Da krigen var over kunne fyrstene selv overta geistlighetens gods. Også adelen led betydelig under bondekrigen, skriver Engels, og de ble bare reddet av fyrstenes hærer og kom ugjenkallelig under fyrstenes makt som følge av krigen. Heller ikke byene hadde noen fordel av bondekrigen, skriver Engels. Borgerskapets opposisjon var brutt for lang tid og handel og industri ble bundet «på alle hold» frem til den franske revolusjon (1791).
De som alene trakk fordel av bondekrigen, skriver Engels, var fyrstene. Disse utnyttet den manglende utvikling av Tysklands industri, handel og håndtverk, som umuliggjorde sentraliseringen av tyskerne til én nasjon, og bare tillot lokal og provinsiell sentralisering. Fyrstene vant både relativt, ved at deres konkurrenter ble svekket, og absolutt, ved å ta krigsbytte fra alle øvrige stender. Engels oppsummerer: «Tysklands splittethet, hvis skjerpelse og konsolidering var bondekrigens hovedresultat, var også samtidig årsaken til at den brøt sammen.»
Engels slår fast at selv om de små, provinsielle, fyrstene var de eneste som dro fordel av følgene av bondekrigen, sto de små spissborgerne bak fyrstene, og bandt fyrstene til seg gjennom skattene. Som parallell skriver Engels at de som tjente på 1848-revolusjonen særlig var de store fyrstene i Østerrike og Prøyssen, men at bak de store fyrstene på denne tiden sto storborgerne, og bak storborgerne proletariatet. Dermed åpnet ikke bare revolusjonen, men også kontrarevolusjonen, for nye klassekamper. Sagt med andre ord: historiens hjul lar seg ikke rulle bakover.
Engels skriver i forordet fra 1870 at borgerskapet etter 1848 hadde muligheten til å underkue kongene gjennom statsgjelden, men at de ikke benyttet denne muligheten. Borgerskapet i Tyskland på 1850- og 1860-tallet forsto ikke å herske, skriver Engels, det var avmektig og «duger ikke til noe». Videre peker Engels på at revolusjonen av 1848 og utviklingen etterpå, særlig oppgjøret mellom Prøyssen og Østerrike, hadde visse viktige følger for proletariatet, blant annet alminnelig stemmerett, forenkling av klassemotsigelsen og et skjerpet nasjonalt spørsmål. Med andre ord et fremskritt for den nasjonale og demokratiske revolusjonen, og et nytt skritt mot et borgerlig samfunn og kulminasjon av den borgerlige revolusjonen i Tyskland. Engels skriver at avskaffelsen av føydalismen og opprettelsen av borgerlige forhold – den borgerlige revolusjonens destruktive og konstruktive kjerneoppgaver – endelig gikk mot sin oppfyllelse i Tyskland først mot slutten av 1800-tallet.
Avslutning
Engels’ verk føyer seg inn i blant marxismens klassiske verker, og ved å studere dette kan man se hvordan senere klassikere står på skuldrene til Marx og Engels. Viktige konsepter innenfor den marxist-leninist-maoistiske forståelsen av klassekampen, for eksempel konsepter som forbundsfeller og klassefraksjoner, anvendes her av en av marxismens grunnleggere til å forklare utviklingen av en av de største hendelsene i europeisk moderne historie: den tyske bondekrigen. Her viser Engels et eksempel på den revolusjonære tradisjonen som finnes i alle land, også hans eget Tyskland, selv om den ofte tåkelegges i herskernes og «seierherrenes» historieskriving, og han avslører skånselsløst hvordan herskerne alltid forsøker å drukne revolusjonen i blod med kontrarevolusjonær terror.
Verket gir en innføring i den historiske materialismen, ved å anvende denne på et konkret historisk eksempel, og slik viser Engels hvordan klassekampen vokser ut av de materielle produksjonsforholdene og motsigelsene i disse. Ved å anvende den historiske materialismen viser han også hvordan virkeligheten alltid er full av motsigelser, og at det ikke finnes «rene» fenomener i virkelighetens verden. Han viser hvordan dagens situasjon er en sammenfiltring av gårsdagen og morgendagen, med rester av både det som allerede er dødt og spirene til det som ennå ikke er født. Engels slår fast hvordan de materielle forholdene er grunnlaget for det som skjer, og også begrenser hva som er mulig.
Denne materialistiske historieoppfatningen er likevel dialektisk, og Engels tar på ingen måte lett på den rollen subjektive krefter, særlig partier og ledere, spiller. Han vier stor oppmerksomhet til alle former for klassekamp: ideologi, politikk, organisasjon og væpnet kamp. Dette verket viser særlig den avgjørende rollen til lederskapet, til fremstående førere, og hvordan disse organiserer og utvikler bevegelsen og kampen gjennom propaganda og planer. Enhver sann revolusjonær vil med stor interesse lese om de undertrykte klassenes hemmelige forbund, deres ritualer, eder og faner, som et eksempel på hvordan de undertrykte alltid har måttet organisere seg mot den bestående orden.
Som alltid hos marxismens klassikere, ser vi at Engels ikke velger den nøytrale og kalde historiologens tilnærming til de undertrykte og utbyttede sin kamp, men at han lar sitt raseri flomme mot folkets bødler og feige forrædere, mens han like uhemmet hyller de heltemodige kjempende massene og deres førere. Selv om bondekrigen led nederlag, og Engels slår fast at slik måtte det bli, trekker han aldri den slutningen at massene ikke burde kjempet eller at de kjempet forgjeves. Vi kan slå fast at folkets kamp uansett påskynder historiens utvikling og gir uvurderlige lærdommer for fremtidige kjempere.
Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Juni 2025
Les teksten her:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.