Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Like før påske gikk Ap-regjeringen på enda et nederlag i Stortinget i det såkalte «dieseldramaet» eller «pumpedramaet». Dette bekrefter igjen at norsk imperialisme har en historisk svak regjering.
Kort oppsummert har det følgende skjedd:
Yankee-krigen mot Iran og stengningen av Hormuzstredet har rammet verdensmarkedet med en kraftig økning av prisene på drivstoff. I Norge har prisene på bensin og diesel økt fra rundt 20 kroner per liter til nærmere 30 kroner enkelte dager og på enkelte bensinstasjoner. Dette har ført til folkelige protester fra bilister og små bedrifter som er avhengige av drivstoff. Flere små bedriftseiere har sagt at de risikerer konkurs. Dermed ble det holdt kjør-sakte-aksjoner flere steder i landet fredag før påske.
Inne på Stortinget har Senterpartiet valgt å fremstå som den fremste stemmen for disse kreftene. Partiet Høyre, som først uttalte at de ikke ville gjøre noe direkte med drivstoffprisene, snudde raskt da de været muligheten for en politisk gevinst mot Ap-regjeringen. De foreslo å kutte bensin- og dieselavgiftene, og Senterpartiet støttet disse kuttene – og foreslo selv en rekke egne forslag, som også fikk flertall.
Dermed har Senterpartiet brutt avtalen med Ap-regjeringen og de øvrige tre budsjettpartnerne (SV, MDG og Rødt), om at budsjettpartiene ikke skal stemme for forslag som vil innebære store endringer i budsjettet. Dette uttrykker en viss desperasjon i Senterpartiet, som stadig gjør det dårlig på målingene, og risikerer et enda dårligere valg i 2029 enn i 2025.
Rødt har, på opportunistisk vis, holdt en relativt lav profil i mediene i denne forbindelse. De har skjønt at det ikke er en vinnersak for dem å støtte Ap-regjeringen i å utsette tiltak mot de økte prisene til april eller mai. SV og De Grønne har derimot vært rasende i mediene og omtalt Senterpartiets leder som løgner og løftebryter. De Grønne har spurt hva som er vitsen med å være statsminister, når han ikke engang møtte opp for å forsvare sitt eget budsjett mot de nye forslagene (Støre var i utlandet da «dramaet» utspilte seg i Stortinget).
Krig og krise er «den nye normalen»
Flere kommentatorer har sagt at ved «normale» tider ville en slik overkjøring av regjeringen ført til kabinettspørsmål, altså at regjeringen ville truet med å gå av. Ap-representantene har på sin side sagt at slik situasjonen er i dag, ville ikke dette ha ført noe sted. Om regjeringen går av finnes det ikke noe alternativ som står klart.
Likevel viser disse hendelsene krystallklart hvor svak dagens regjering er, med en knapp fjerdedel av Stortinget bak seg og en allianse som stadig slår sprekker og gjør at regjeringen går fra nederlag til nederlag i Stortinget. Dette bekrefter igjen at også norsk borgerlig politikk utvikler seg i retning av mer og mer krise. Det tyder også på økt sannsynlighet for en regjeringskrise før valget i 2029. Særlig om det vokser frem nye folkelige protester eller verdensøkonomien kastes ut i en dypere krise.
En særegenhet ved den norske valgloven er likevel at regjeringen ikke kan skrive ut nyvalg, slik man kan i nesten alle andre land. Dermed vil den parlamentariske situasjonen, uten mulighet for en flertallsregjering, være en uløselig situasjon helt til neste valg om 3 år. Samtidig er det krefter i Senterpartiet som nå snakker mer åpent enn før om at partiet burde forsøke å finne sammen med Høyre og Frp, selv om partiledelsen har avvist dette. Om noe slikt skjedde, kunne vi fått statsminister Ine Eriksen Søreide eller Sylvi Listhaug – før 2029.
En annen særegenhet ved Norge er oljefondet, som gir Stortinget muligheten til å betale seg ut av de fleste kriser – slik de nå gjør med å kutte avgiftene på bensin og diesel, og slik de gjorde med oljeskattepakken, strømstøtten og Norgespris. Slagsiden ved denne politikken, er at «markedskreftene» settes mer og mer ut av spill i Norge, og at statsmonopolkapitalismen genererer mer og mer parasittisme og forråtnelse. Det er heller ingenting som tyder på at dette vil begrense prisøkningene og den relativt høye renten hos bankene. Dermed risikerer man både at produksjonen stagnerer og at prisene fortsetter å øke (stagflasjon).
Norsk økonomi kan fortsette fremover så lenge den kan støtte seg på inntektene fra olje og gass, samt avkastning fra oljefondet, men de grunnleggende problemene vil slå ut i full blomst ved de kommende økonomiske krisene, og skape mye større problemer for både massene og politikerne.
Les også:
Referanser:
Votering om pumpeprisen i Stortinget
Pumpedramaet: Stortinget vedtok billigere bensin og diesel
Ap har skylden selv
– Hva er vitsen med å være statsminister?
Nå er det avgjort
Rødgrønt havari | Klassekampen
Måling: Frp landets soleklart største parti
Partibarometer for mars: Veljarkrise for Senterpartiet
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.