Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av 1. mai-rapporten fra Nueva Democracia, og er basert på en oversettelse gjort av The Red Herald. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre.
Massiv 1. mai-markering, arbeidernes internasjonale dag, i Colombia
Unge studenter og arbeidere, forent under antiimperialisme, tok til orde mot utbyttingen av folket og til støtte for de pågående nasjonale frigjørings- og antiimperialistiske kampene rundt om i verden, særlig i Palestina og Iran. Unge antifascister og anarkister ga også uttrykk for sine synspunkter gjennom slagord, flygeblad, bannere og graffiti, og viste dermed en kritisk holdning til den nåværende regjeringen og staten som helhet. Globale organisasjoner som Internasjonalt Antiimperialistisk Forbund (AIF) var også en del av denne politiske bevegelsen, som er uavhengig fra den regjeringsvennlige leiren.
Fredag 1. mai feiret landet den internasjonale arbeiderdagen. Tusenvis av mennesker gikk ut i gatene, noen på egen hånd, men hovedsakelig som del av organisasjoner, og ropte ulike slagord for å forsvare de rettighetene de har vunnet fra den storborgerlige, storlandeier staten, og for å fordømme de rettighetene som systematisk blir fratatt arbeiderklassen.
I Medellín var den massive oppslutningen slående. Et bredt utvalg av fagforeninger fra ulike industrisektorer som opererer i byen deltok. I tillegg var grupper organisert rundt nabolagskrav om bolig og utdanning også til stede, og utvidet proletariatets kollektive krav til spørsmål som går utover arbeidsplassen og påvirker levekårene til byens verdiskapere.
Et eksempel på dette er Folkets støttenettverk, som samler aktivister som kjemper for de sosiale rettighetene til innbyggerne i Granizal, en landsby nordvest for byen Medellín, som er Colombias nest største uformelle bosetning. Aktivistene krevde bedre utdanningsforhold for landsbyens jenter og unge kvinner, samt tilgang til rent drikkevann – rettigheter som systematisk har blitt nektet innbyggerne i Granizal.
Marsjen forløp fredelig, spesielt med tanke på tilstedeværelsen av Gustavo Petro, og det var derfor innsatsen til flertallet av den valgkampvennlige delen av demonstrasjonen var rettet mot å kapre marsjen i tråd med regjeringens nåværende agenda, som kravet om en grunnlovgivende forsamling og presidentkampanjen for Pacto Históricos kandidat Iván Cepeda Castro. Gitt denne tilstedeværelsen var det også et stort oppbud av politi og militære styrker rundt Plaza Alpujarra og Parque de las Luces, byens maktsentrum der Petro dukket opp.
Den kritiske, uavhengige og revolusjonære fløyen av demonstrasjonen krevde fokus på proletariatets grunnleggende krav, og understreket at utbytting og undertrykkelse fortsetter under den selvutnevnte «forandringsregjeringen». Graffiti som protesterte mot de dårlige forholdene i offentlig transport og fordømte undertrykkelsen av små butikkeiere av store kommersielle monopoler som D1-butikkene, var blant budskapene folk skrev på veggene.
Unge studenter og arbeidere, forent under antiimperialisme, tok til orde mot utbyttingen av folket og til støtte for de pågående nasjonale frigjørings- og antiimperialistiske kampene rundt om i verden, særlig i Palestina og Iran. Unge antifascister og anarkister ga også uttrykk for sine synspunkter gjennom slagord, flygeblad, bannere og graffiti, og viste dermed en kritisk holdning til den nåværende regjeringen og staten som helhet. Globale organisasjoner som Internasjonalt Antiimperialistiske Forbund (AIF) var også en del av denne politiske bevegelsen, som er uavhengig fra den regjeringsvennlige leiren.
Også i andre av landets største byer gjorde arbeiderklassen seg gjeldende i gatene for å markere sin historiske dag. Bogotá, Cali, Cartagena og Barranquilla – byer som samler en stor del av landets industrielle arbeiderklasse. I Bogotá startet demonstrasjonen ved den historiske Parque Nacional og endte på Plaza de Bolívar, hvor det ble holdt ulike taler som uttrykte de ulike politiske retningene som for tiden utgjør arbeiderbevegelsen i byen, og det var spesielt den mest regjeringsvennlige fløyen som tok over scenen med en tale av presidentkandidaten Iván Cepeda Castro.
Urbefolkningsvakt under 1. mai-marsjen i Barranquilla. Foto: Oscar Berrocal, KRONOS.
I Barranquilla gikk demonstrasjonen langs Avenida de la Cordialidad, en av byens hovedgater. I en symbolsk gest ble et amerikansk flagg brent, noe som viste det karibiske proletariatets utbredte bevissthet om den imperialistiske dominansen i landet. Urfolksbevegelsen var sterkt representert i demonstrasjonen, ledet av Mokaná Indigenous Guard.
I Cali var demonstrasjonen også preget av folkelig kritikk av MIO-kollektivtransportsystemet, et vanlig tema i alle byer med lignende transportsystemer, der den dårlige kvaliteten og begrensede dekningen av tjenestene ikke rettferdiggjør de høye kostnadene for arbeiderne. Også der viste ulike grasrotorganisasjoner frem sine symboler på veggene.
Et banner som ble hengt opp i gatene i Cali, Colombia, 1. mai 2026. Foto: Metro Cali.
I Cartagena gikk demonstrasjonstoget gjennom flere av byens turistområder, der ansatte i hotellbransjen spilte en fremtredende rolle. Det deltok også arbeidere fra den uformelle sektoren, som er en av de viktigste bærebjelkene for byens arbeiderklasses økonomiske livsgrunnlag.
Totalt ble det registrert 67 demonstrasjoner over hele landet.
Les også
Referanser
Masiva manifestación del 1 de Mayo, día internacional del trabajador, en Colombia – Nueva Democracia
Colombia: Massive Demonstrations on International Workers’ Day – The Red Herald
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.