Brasil: Lederartikkel fra AND

Bilde: Donald Trump og Luiz Inácio Lula da Silva møtes i Det hvite hus, 7. mai 2025.

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi har oversatt denne artikkelen fra redaksjonen til A Nova Democracia (AND).

Publisert av A Nova Democracia 11.05.2026.

Lederartikkel – Hvordan forhindre at bolsonarismen kommer tilbake ved å innta bolsonaristiske standpunkter

Mens han var i Washington, møtte Luiz Inácio kannibalen Donald Trump i Det hvite hus. Mediemonopolene behandler møtet mellom den opportunistiske lederen og yankee-lederen som bare et kapittel i diplomatisk «normalisering», men møtets agenda fortalte alt: «bekjempelse av fraksjoner» (et tema som visstnok ikke ble behandla), handelstariffer, Pix [et betalingssystem, oversetters anm.], «sjeldne jordarter» og kritiske mineraler. Kort sagt: imperiet vil diktere, og Luiz Inácio, ivrig etter bedre valgforhold, vil finne en måte å etterkomme dem på. Det som står på spill er strategiske ressurser, avgjørende for USAs strid med Kina, og knytting av det undertrykkende apparatet i den gamle brasilianske staten til USAs politi, tollvesen og etterretningstjenester (FBI, CIA, DEA, osv.), for å gjøre institusjonene i den gamle brasilianske staten, spesielt de som driver med undertrykking, stadig mer vasalle og underordna «den store Satan».

Og for å pynte på det underdanige inntrykket, selvfølgelig, med et snev av «venstreorientering»: Luiz Inácio ba det nazi-sionistiske organet om å løslate den brasilianske pro-palestinske aktivisten Thiago Ávila.

Nå er det ingen tilfeldighet at fokuset på møtet, i den forhåndslanserte agendaen, ble presentert som «bekjempelse av organisert kriminalitet», noe Trump nå insisterer på å klassifisere som «narkoterrorisme». Dette er stikkordet. Under den elegante betegnelsen «samarbeid», presentert som en måte å unngå et større onde på, åpner den opportunistiske regjeringa i økende grad slusene, som allerede er åpne, for yankee-innblanding i politi-, militær-, toll- og etterretningssaker. Det finnes ingen retorikk om «suverenitet» som kan motstå en slik underdanighet (spesielt når den brasilianske presidenten erklærer at han hadde «kjærlighet ved første blikk» med Trump, promotøren av folkemordet på det palestinske folket, av aggresjoner mot Venezuela og Iran, av innblanding i landet vårt, ei handling som utgjør en fullstendig nasjonal ydmykels. Det er fullstendig patetisk at en statsleder håner tragedien til de angrepne folkene og tillater seg friheten til å opptre så lettsindig i forholdet til en så foraktelig krigsforbryter). Videre er dette helt i tråd med den nye intervensjonistiske iveren til yankee-imperialismen på subkontinentet, uttrykt i den nye «nasjonale sikkerhetsstrategien» i «Trump-tillegget», det vil si USAs intensjon om å bekrefte den vestlige halvkula som bakgården sin og å etablere Latin-Amerika spesielt som en strategisk base midt i fiaskoen med å snu situasjonen med den klare nedgangen i USAs eneherredømme i verden – ved å verve underdanige regjeringer til å kontrollere grenser, havområder, handelsruter, migrasjon, narkotika og strategiske ressurser.

Når det gjelder de såkalte «fraksjonene», er det verdt å gjenta, selv om alle vet dette: «organisert kriminalitet» er ikke et fremmedlegeme for den gamle staten; den er innebygd i den. Våpen, narkotika, ammunisjon, hvitvasking av penger og smuglervarer krysser ikke grenser, havner, flyplasser, brakker, politistasjoner og tollposter ved et mirakel. Det kommer gjennom fordi det finnes såkalte «offentlige tjenestemenn», høytstående offiserer i politiet og i de reaksjonære væpna styrkene, i de øvre sjiktene i rettsvesenet – i de lavere og mellomliggende instansene og spesielt i de høyere domstolene – politikere på alle nivåer, storborgerskapet, latifundister og alle slags skitne elementer som er dypt involvert i dette maskineriet. Her er væpna gruppers kontroll over narkotikahandelen bare detaljhandelen i en massiv, milliardmekanisme, der den skamløse profitten forbeholdes de med «blått blod» som ikke engang trenger å bruke skytevåpen for å utøve makt. Det er et makabert spill, der maktsentrene i dette gamle systemet for undertrykking og utbytting tjener på slike ordninger, og samtidig framstiller dem som en stor trussel for å rettferdiggjøre og videreføre sin vanvittige og skitne krig mot folket i favelaene og på landsbygda, noe som resulterer i massefengsling og den stadig økende spiralen av vold og kriminalitet. Den såkalte «narkoterrorismen», som vi allerede har påpekt, finnes innenfor den gamle staten som hevder å bekjempe den. «Krigen mot fraksjonene» vil derfor være det «krigen mot narkotika» alltid har vært: en krig mot de fattige. Represjonen rammer massene; straffriheten stiger til de «øvre sjiktene»

Luiz Inácio vet dette. Men vurderingene hans er valgtaktiske, og han er på ingen måte opptatt av de store problemene landet står overfor. I dette er han ikke unik: som regel tenker alle kandidater slik. I valget i 2026 er «offentlig sikkerhet» et av områdene der regjeringa hans sliter mest overfor befolkninga, og det er nettopp det terrenget som utnyttes av ytre høyre med det konstante målet å bedøve massene med fascistisk demagogi. For å konkurrere om stemmer med Bolsonaro-tilhengerne, uten noen moralsk eller folkelig standard, vedtar den opportunistiske regjeringa agendaen de har innført: mer undertrykking, mer politiintegrasjon, flere unntakslover, flere nikk til yankee-organer, mer bøying for Washingtons diktater. Hvis ytre høyre vinner stemmer ved å foreslå innskrenking av grunnleggende rettigheter og mer undertrykking av de fattige under retorikken om at den er kompromissløs overfor «fraksjoner», søker opportunismen å vinne mot ytre høyre ved å bruke nettopp deres metoder og regler. Den tror at ved å imitere den ytre høyresida vil den beseire den, og rettferdiggjør dette med at det er bedre å beseire den ved å delvis identifisere seg med den, instruere massene til å identifisere seg med den og bruke det den selv ville ha brukt, enn å la den vinne. Logikken er, som man kan se, foruroligende. Opportunismen baner dermed bare veien for fascismen, under dekke av å forhindre den. Dette lærte den store lederen for den progressive menneskeheten og arkitekten bak historiens store nederlag for fascismen, den store Stalin, oss allerede for 90 år siden.

***

Den samme populistiske og valgtaktiske holdninga kommer til uttrykk i den såkalte «Ny løsning Brasil» [en ny fase av et gjeldsforhandlingsprogram som Luiz Inácio lanserte 1. mai, oversetters anm.]. Gjeldsbelastninga for brasilianske husholdninger er en kreftsvulst. I mars sto 80,4 prosent av familiene i gjeld, mens gjelda ifølge data fra sentralbanken allerede utgjorde 49,9 prosent av akkumulert inntekt over 12 måneder, og nesten en tredjedel (!) av månedsinntekta ble brukt på avdrag og reforhandlinger. Årsakene til denne gjelda ligger i dype røtter som ingen regjering våger å røre, fordi for å gjøre det måtte den flytte økonomien fra dens semikoloniale og semiføydale grunnlag – ​​det vil si at bare utrydding av disse grunnlagene ville tjene nasjonale interesser og folkets interesser, noe bare folkets revolusjon kan oppnå.

Det er kjent at 30 prosent av husholdningenes inntekt går til gjeldsbetjening, og at gjeldsbelastninga blant de fattigste utgjør hele 80 prosent av inntekta. Videre stammer i gjennomsnitt 80 prosent av gjelda fra bruk av kredittkort, mens 35 til 40 prosent av husholdningsbudsjettene brukes på mat og bolig (i gjennomsnitt). Dette viser at husholdningenes gjeld, spesielt blant de fattigste, skyldes at grunnleggende behov finansieres av kredittkort. Fattigdom og manglende dekning av grunnleggende behov, finansiert av kreditt til stratosfæriske renter, er årsakene til gjeld – og ingen regjering tar tak i dette problemet, fordi det å ta tak i det ville bety å blande seg inn i den enorme monopolprofitten til den lokale kompradorbyråkratiske kapitalen og den maksimale profitten til imperialistisk finanskapital, noe som er uaktuelt for en lakeistat og ei regjering av samme kaliber, som behandles som «venstreorientert» av den liberale høyresida, den ekstreme høyresida, hele den etablerte politiske verden, omfavnes av all opportunisme og framheves av mediemonopolene.

For de som er interessert i stemmer, er et tiltak som ikke løser problemet, men ser ut til å lindre det ved å forlenge smerten, verdt mye mer, og det er «Ny løsning»-tilnærminga. Fra starten av sikrer den storkapitalen erstatning for gjeld som allerede var avskrevet, med statlige midler, som kunne og burde vært brukt ikke på bankene, men til de svake offentlige helse- og utdanningssektorene. Deretter forventer øyeblikkets politiker å vinne stemmer ved å utnytte situasjonen og framstille seg selv som en «frelser»; La gjeldsbyrden fortsette: desto bedre, det er nok en mulighet for den neste «familienes frelser» til å dukke opp og få flere og flere stemmer. Faktisk, mens folk setter seg i gjeld for å spise, betale husleie, strøm, vann, gass og medisiner, akkumulerte de fire største bankene som opererer i landet 107,8 milliarder rand i nettofortjeneste i 2025, og det nye programmet til den opportunistiske regjeringa vil fortsette å glede bankeliten.

***

I et forsøk på å lette situasjonen sin, søker regjeringa å knytte aktivismen til opportunistiske satellittorganisasjoner tilknytta PT [Arbeiderpartiet, oversetters anm.] til sitt kandidatur, og det foretrukne våpenet er lovforslaget som forbyr 6:1 arbeidsordninga [Arbeidsuke med 6 dager jobb og 1 dag fri, oversetters anm.]. Bekymringa er langt fra arbeidsforholda til massene av proletariatet, spesielt ikke de breiste, dypeste lagene, i en slik grad at på forhandlingsbordet ligger utvidelsen av den avvikende regelen om at avtaler mellom «arbeider og arbeidsgiver» har forrang over lovgivning, utvidelsen av «tidbanker», reduksjonen av lønnsavgifter og ytterligere usikkerhet i arbeidsstyrkens ansettelsesforhold (mer variable eller sporadiske arbeidstider). Det viktigste er at det skaper overskrifta: «Regjeringa setter en stopper for  6:1-skiftordninga», siden 55,7 prosent ifølge en AtlasIntel-undersøkelse fra april ønsker at ordninga skal avskaffes.

Den klassebevisste posisjonen i denne saken er først og fremst å kjempe ikke bare for slutten på 6:1-ordninga, men for hele «arbeidsreformen» – som den er en del av – godkjent av Temer og sanksjonert av denne opportunistiske regjeringas passivitet, en bevisst tjener av den komprador-byråkratiske kapitalen og en finansiell lakei. Å skille delen (6:1-ordninga) fra helheten («reformen») lar klassekampens brannslukkere dra nytte av arbeiderklassens mobilisering og selge den ved forhandlingsbordet i palassene, og presentere «konkrete seire» som i virkeligheten er et illusjonistriks, der regjeringa gir med den ene hånda og tar med den andre uten at offeret merker det. Dessuten må demokratiske, klassebevisste krefter mobilisere, politisere og organisere arbeiderklassen, med den pågående mobiliseringa mot 6-for-1-lønnsskalaen som drivkraft, fokusere alt massearbeidet på bosted, arbeid og studier, og bygge en brei bevegelse for å heve kampen mot dette spesifikke forholdet til en mer omfattende bevegelse, steg for steg, med sikte på kampen mot pensjons- og arbeidsreformene for å oppheve dem.

***

Luiz Inácio vil utvilsomt gi opp alt som trengs for å oppnå politisk kapital til valgkampen. Han overlater «offentlig sikkerhet» til yankee-diktater; han overlater de gjeldstynga folkene til bankene, samtidig som han har til hensikt å manipulere dem med avskaffing av 6:1-orninga for å opprettholde samme grad av usikre ansettelser; han overlater stillinger, midler og endringer til den glupske «centrão» [sentrumsblokka, oversetters anm.]; han overlater den repressive agendaen til den ekstreme høyresida. Alt dette midt i styrkinga av «centrão», en høyreorientert politisk kraft forankra i en korrupt kongress som, selv overfylt av innrømmelser, forblir umettelig og alltid krever mer. Resultatet er det motsatte av det den erfarne opportunisten forventa. Enhver innrømmelse til bolsonarismen – til ingens overraskelse! – styrker den ytre høyresida og bolsonarismen selv, mens disse, under ledelse av den politiske høvdingen Flávio «Rachadinha» [Flávio Bolsonaro, senator i Rio de Janeiro, og sønn av Jair Bolsonaro, oversetters anm.] opprettholder sin politiske og valgtaktiske offensiv.

Les også: