MFP: Kvinnene i den indiske revolusjonen

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av Nova Aurora, tidskriftet til Folkets kvinnebevegelse (MFP). Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Notat fra MFP:

Vi publiserer en eksklusiv artikkel fra TIDSKRIFTET NOVA AURORA om kvinners rolle og deltakelse i den indiske revolusjonen. Fra Brasil hilser vi alle militante i Indias Kommunistiske Parti (maoistene), kvinnelige soldater i FFGH, revolusjonære aktivister og de brede kvinnemassene som, under ledelse av IKP(maoistene), kjemper med våpen i hånd mot den råtne indiske staten og dens beryktede Operasjon Kagaar. Leve folkekrigen i India!

Merk: For å lese magasinet Nova Aurora, ta kontakt med en av aktivistene i vår bevegelse i din region og kjøp magasinet, eller kontakt oss via e-postadressen på nettstedet.

Kvinnene i DEN INDISKE REVOLUSJONEN

Gudinnemødrene blir tilbedt

De mytiske heltinnene blir husket

Jhansi Lakshmibai ble hyllet med tårer

Sarojini Devi, kranser og lovord

Men navnet Panchadi Nirmala, ja,

Får alle til å skjelve.

Mahakavi Sri Sri.ⁱ

India, fremdrift av byråkratisk kapitalisme og fordypning av den halvkoloniale tilstanden

India, et land i Sør-Asia, har verdens største befolkning, med over 1,428 milliarder mennesker. Landets formelle uavhengighet ble offisielt erklært i 1947. Denne perioden etter andre verdenskrig representerte bare overgangen fra å være en britisk koloni til å bli en amerikansk halvkoloni, eller, som professoren og forskeren Amit Bhattacharyya sier, det skjedde en maktoverføring til «vennlige og pålitelige hender»ⁱⁱ.

De herskende klassene skryter av at det aldri har vært et militærregime i India, at India er et demokrati, men dette er en falsk påstand, i og med at i disse 76 årene som representerer «uavhengigheten», har det ikke vært en eneste dag i massenes liv uten en åpenbar tilstedeværelse av militære styrker og operasjoner for overvåking og undertrykkelse av ulike sosiale grupper og undertrykte nasjonaliteter. I 1975, under Indira Gandhis regjering, ble unntakstilstand erklært og store deler av de sivile frihetene suspendert. Siden 2014, da Bharatya Janata-partiet (BJP) overtok styringen av den indiske staten, har statsminister Narendra Modi innført drakonske lover som begrenser folkets rettigheter, som for eksempel forbudet mot Den demokratiske fronten.

Det indiske folket har i de siste årene gjennomgått en av de verste periodene i landets lange historie, og levekårene for de brede massene forverres dag for dag som følge av overutnyttelse av arbeidsstyrken og åpningen av den indiske økonomien for internasjonale monopoler og spekulanter. Retorikken og politikken rundt «privatisering og liberalisering» og lokkemiddelet «globalisering» som ble introdusert på 1990-tallet, har fått nye konturer de siste årene, med en slags delirisk entusiasme blant Indias herskende klasser over en påstått uendelig vekst og utvikling i landet, bekreftet av internasjonale borgerlige analytikere, som spår at landet vil bli verdens tredje største økonomi innen 2027ⁱⁱⁱ.

Dette står i diametral motsetning til de indiske massenes interesser; deres levekår har blitt uutholdelige på grunn av arbeidsledighet, synkende inntekter, prisstigninger og jordbrukskrisen, særlig etter Covid-19-pandemien. Landet har falt i hendene på de fascistiske brahmaniske Hindutva^iv-kreftene. Disse kreftene forvandler landet til en «hinduistisk stat» i navnet til dannelsen av det «nye India». Narendra Modis Hindutva-regjering bryter grunnloven og safroniserer^v det indiske samfunnet, og fører en politikk støttet av store selskaper og gruveselskaper mot bønder, arbeidere, middelklassen og sosiale grupper som kvinner, daliter, urfolk og muslimer^vi.

Den indiske regjeringen krenker folkets grunnleggende rettigheter og forfølger dem som motsetter seg dette halvkoloniale prosjektet. Blant annet ved å fengsle, torturere og straffeforfølge flere intellektuelle og folkets rettighetsaktivister som universitetsprofessoren G. N. Saibaba, som etter å ha tilbrakt 10 år i fengsel under elendige forhold, ble løslatt i mars 2024, etter å ha blitt frikjent av det indiske «rettsvesenet» på grunnlag av manglende bevis. Også den kjente dikteren og forfatteren Varavara Rao ble fengslet for de samme grunnene.

I den siste episoden av forfølgelse av progressive intellektuelle, som er anmeldt av PUCL (akronym på engelsk) Foreningen for borgerrettigheter, ble forfatteren og forskeren Arundhati Roy og professoren i internasjonal rett ved sentraluniversitetet i Kashmir, dr. Sheikh Showkat Hussain, saksøkt av staten under den fascistiske loven UAPA (Unlawful Activities Prevention Act), anklaget for provoserende uttalelser etter å ha deltatt på en konferanse i 2010.

Som man kan se, er det ingen direkte sammenheng mellom propagandaen om «større demokrati» og den såkalte «økonomiske veksten» og folks levekår. Massene er fortsatt underlagt det føydale kastesystemet, mottar sultelønn og lider under de mest perverse sosiale urettferdighetene. Ifølge offisielle tall lever 27,5 % av den totale befolkningen under fattigdomsgrensen; nesten 50 % av barna under 5 år er underernærte; 34,9 % av befolkningen over 15 år er analfabeter; 69 % av befolkningen har ikke tilgang til grunnleggende sanitære forhold, og 33 % av husene har ikke strøm, og i tillegg til alt dette kommer monopolenes grådighet etter land og fordrivelse av urbefolkningen.

Vi kan tenke på likhetene mellom dette enorme asiatiske landet og Brasil, Latin-Amerikas gigant. Begge er land av kontinentale dimensjoner og besitter store naturressurser, særlig en overflod av mineral- og vannressurser, som er mål for det imperialistiske kapitalets interesser. Disse likhetene stemmer imidlertid overhodet ikke overens med dem som fremheves av pressemonopolene, som betegner dem som fremvoksende land. I virkeligheten ligger likhetene i den halvføydale og halvkoloniale tilstanden til økonomiene deres, i deres nasjonale utvikling basert på byråkratkapitalisme, det vil si støttet av jordmonopol og imperialistisk dominans og alle slags tilbakestående produksjonsforhold, noe som i India, med opprettholdelsen av kastesystemet, blir enda tydeligere.

Kastesystemet og kvinnenes situasjon i India

Kastesystemet, som deler India inn i religiøse kategorier, dikterer alle aspekter av inderes liv, selv om det formelt sett er avskaffet. Kastesystemet, som er knyttet til den indiske samfunnsstrukturens særpreg, har vært et av de viktigste virkemidlene for de utbyttende klassenes undertrykkelse og utbytting av de arbeidende massene, fra antikken til moderne tid. Basert på en halvføydal struktur opprettholdes et rigid og reaksjonært sosialt system, med utgangspunkt i hinduismen^vii. I bunnen av kastesystemet finnes pariaene, dalitene – også kalt de urørbare – som utgjør mellom 15 og 18 prosent av den indiske befolkningen. De blir diskriminert, forhindret fra å se på medlemmer av andre kaster og til og med fra å la skyggen sin falle på skyggen til andre fra de høyere kastene, og er ansvarlige for de tyngste arbeidsoppgavene.

Situasjonen for dalitkvinner er enda mer opprørende. De utgjør 16 % av den kvinnelige befolkningen i India, men blir forfulgt, mishandlet, utsatt for seksuelle overgrep, voldtatt og stadig drept^viii. Ifølge Rape, Abuse & Incest National Network (RAINN) er tallene for voldtekt sterkt undervurdert, og bare 6% av tilfellene blir anmeldt til politiet. Dette inkluderer svært alvorlige tilfeller som har blitt vanlige i India, nemlig gruppevoldtekter mot kvinner, spesielt mot unge dalitkvinner. En undersøkelse fra 2006 i fire delstater viste at blant 500 dalit-kvinner hadde 54 % blitt fysisk angrepet, 46 % seksuelt trakassert, 43 % utsatt for vold i hjemmet, 23 % voldtatt, og 62 % utsatt for verbalt misbruk^ix.

India, myten om verdens største demokrati, er en gravplass for håp om jord og frihet for det store flertallet av folket og undertrykkelse av nasjonaliteter.

Fra begynnelsen av 2000-tallet ble det inngått utallige intensjonsavtaler (MoU-er, akronymen på engelsk), avtaler verdt millioner som ble undertegnet av Indias reaksjonære regjering og det store transnasjonale kapitalet for å plyndre regionens enorme naturressurser.

Den aggressive inntrengningen av internasjonal kapital i den indiske økonomien og den massive okkupasjonen av land til private formål på den mest rovdyraktige måten, for å opprette spesielle økonomiske soner, har i stor skala ført til fordrivelse av hele befolkninger, ødeleggelse av naturmiljøet, elendighet og død. Frem til 2013 var 10 millioner mennesker blitt tvangsflyttet, ifølge Den revolusjonære demokratiske fronten.

Denne situasjonen forklarer eksistensen av nesten 60 år med væpnet og revolusjonært opprør mot det brutale undertrykkings- og utbyttingssystemet i India. En legitim motstand fra de indiske massene, gjennom Folkets Frigjøringsgeriljahær (FFGH), ledet og styrt av Indias Kommunistiske Parti og dets seirende maoistiske langvarig folkekrigs strategi.

I første halvår av 2024 trappet den fascistiske indiske staten opp angrepene på geriljaområdene og utløste en bølge av terror mot fattigbøndene gjennom sine offisielle væpnede styrker, med deltakelse fra paramilitære grupper. Den indiske staten gjennomførte lignende operasjoner i de foregående årene for å hindre at maoistenes folkekrig fortsatte, slik at den fritt kunne gjennomføre sine planer om nasjonal undertrykkelse, i tjeneste for imperialismens interesser, hovedsakelig yankee-imperialismen^x.

Den indiske staten har til hensikt å nå sine mål gjennom bølger av kontrarevolusjonær terror, ved å mobilisere paramilitære styrker i stor skala, som organisasjonene Sendra og Salwa Judum^xi, som mellom 2005 og 2009 var ansvarlige for massakren på over to tusen urfolk. Etter dette fulgte «Operasjon Green Hunt» mellom 2009 og 2017. Etter nederlaget for «Operasjon Green Hunt» i mai 2017 ble det kunngjort en ny kontrarevolusjonær kampanje, «Operasjon Samadhan», for de neste fem årene, og «Operasjon Prahaar» for årene 2020–2021. I januar 2024 lanserte den den kontrarevolusjonære offensivplanen kalt «Operasjon Kagaar», med mål om fullstendig utryddelse av maoistene for å skape et «Nytt India innen 2047», og mobiliserte til dette formålet tusenvis av politifolk, soldater og paramilitære^xii. Men ved alle disse anledninger klarte IKP(maoistene) å motstå disse bølgene av kontrarevolusjonære angrep med stor støtte fra folket^xiii.

Det er Indias Kommunistiske Parti (maoistene) eksistens, som har ledet den uovervinnelige folkekrigen i over fem tiår, som har muliggjort fremskritt på alle områder av det indiske folkets liv, i de støttebasene der den nye makten vokser frem. Fra allmenn alfabetisering, via avskaffelsen av det anakronistiske kastesystemet, eksproprieringen av godseierne og fordeling av dems jord til bøndene, til forsvaret av urfolks rettigheter – alt dette er erobringer i den revolusjonære prosessen.

Indias Kommunistiske Parti ble stiftet på Kanpur-konferansen i 1925, under innflytelse av den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland og midt i de nasjonale frigjøringskampene som rystet India. I løpet av de påfølgende tretti årene deltok IKP i stadig større grad i det politiske livet i India, som var oppslukt av konfliktene i kampen for frigjøring fra britisk kolonistyre, og forfektet den revolusjonære veien som kunne sikre ekte nasjonal uavhengighet. På 1950-tallet, med prosessen som utløste den kapitalistiske restaurasjonen i Sovjetunionen, fant den mest intense tolinjekampen sted i den kommunistiske bevegelsens rekker på verdensplan. Denne kampen mot den moderne revisjonismen ble ledet av Kinas Kommunistiske Parti, under formann Mao Zedongs faste ledelse, og fikk gjenslag i kommunistpartiene over hele verden.

I India fikk denne ideologiske kampen sin fremste representant i formasjonen av en venstrefraksjon ledet av Charu Mazumdar, som gjennomførte et rettferdig brudd med Indias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) og gjennomførte dets rekonstituering. Mazumdar og de andre autentiske indiske kommunistene erklærte at partiledelsen hadde forrådt den indiske revolusjonens sak ved å velge parlamentarismens vei og klassesamarbeid. Derav splittelsens uunngåelighet for å fremme revolusjonen i India gjennom væpnet kamp, ved å anvende den maoistiske strategien langvarig folkekrig for å ta makten gjennom den nydemokratiske revolusjonen, som er en uavbrutt vei mot sosialismen, med bøndene som hovedstyrke og proletariatet som revolusjonens ledende klasse.

Naxalbari-opprøret i 1967 var et vendepunkt i klassekampen i India fordi det var en kamp om politisk makt, som viste den virkelige veien til frigjøring for Indias undertrykte masser^xiv. Bondeopprøret i Naxalbari skjedde ett år etter starten på den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina (1966), som løftet og skjerpet kampen mellom revisjonistene og de virkelige kommunistene ytterligere.

Undertrykkelsen av opprøret i mai 1967 var svært brutal og klarte å slå ned på opprøret noen måneder senere. Over ti tusen mennesker ble drept under undertrykkelsen, og mange medlemmer av kommunistpartiet ble meldt savnet, i tillegg til utallige andre som ble torturert og drept – slik det skjedde med lederen Charu Mazumdar selv den 28. juli 1972. Hvert år arrangerer Indias Kommunistiske Parti (maoistene) en uke med seremonier og arrangementer under Martyruken, fra 28. juli til 3. august.

Kvinnene i Folkekrigen og den nye makten

Anuradha Gandhi, en fremtredende kommunistisk leder og proletarisk intellektuell, anerkjent som en internasjonal heltinne for sin rolle og sitt livsløp, var medlem av Sentralkomiteen i Indias Kommunistiske Parti og døde i 2008 etter å ha pådratt seg en alvorlig form for malaria mens hun arbeidet blant bøndene i jungelen. I et intervju med magasinet Poru Mahila^xv i mars 2001 uttalte hun: «Folkekrigen har knust kvinners tvil. Den har fordoblet deres styrke. Den har vist veien til kvinners emansipasjon. Det er en sammenheng mellom det halvføydale og halvkoloniale samfunnet og undertrykkelsen av kvinner. Det har igjen blitt demonstrert gjennom kommunistpartiets seire i Dandakaranya at det marxistiske prinsippet om at vi må føre kampen mot patriarkatet videre bare gjennom kampen for å avskaffe dette systemet, er riktig.» Den indiske professoren og forskeren Amit Bathacharya uttalte at der Indias Kommunistiske Parti arbeider systematisk, kan man se at kvinners deltakelse er større i alle politiske aktiviteter og bevegelser. Den uavbrutte kampen til indiske kvinner mot undertrykkelsen fra det brutale indiske føydalsystemet er nedtegnet i historien^xvi.

Folkekrigen har gjort kort prosess med kvinners tvil. Den har fordoblet deres styrke. Den har vist veien av kvinners emansipasjon

I september 2004 ble Indias Kommunistiske Parti (maoistene) – IKP(maoistene) – dannet som et resultat av sammenslåingen av flere kommunistpartier. Denne sammenslutningen representerte et stort sprang for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og revolusjonen i landet, som siden den gang har økt sine aksjoner og sin politiske innflytelse blant massene eksponentielt, og radikalt forvandlet kvinners liv i de områdene hvor den opererer, i gerilja- og revolusjonsområdene, folkemaktens sentre, særlig med innlemmelsen av tusenvis av kvinnelige militante i sine rekker og deres integrering i FFGH.

Prestisjen til IKP(maoistene) og folkekrigen den leder, er et resultat av den ideologiske og politiske styrken i dets lederskaps arbeid, ansvarlig for å ha opprettholdt det proletariske lederskapet i den nydemokratiske revolusjonen, som de har ledet i over 50 år. I det store området hvor maoistene opererer, og de konstituerer nye politiske organisasjoner som utøver den nye makten – den nydemokratiske makten – representerer disse viktige erobringer, spesielt for landets fattigste masser. Derfra kan vi klart forstå den store trusselen som utviklingen av folkekrigen i India representerer for storborgerskapets og godseiernes herredømme og for imperialistisk dominans.

Folkekrigen i India er et godt eksempel på hvordan veien av kvinners emansipasjon er den proletariske revolusjonens vei, folkekrigens vei.

Les også

Referanse:

As mulheres na REVOLUÇÃO INDIANA – Movimento Feminino Popular

iIndisk dikter, om legenden om Nirmala, den fryktløse naxalittiske kommandanten som spredte skrekk blant klassefiendene. Hentet fra «Kvinnelige martyrer i den indiske revolusjonen (fra Naxalbari til 2010) – La oss virkeliggjøre de store martyrenes drømmer. Indias Kommunistiske Parti.» Hentet fra: https://www.loc.gov/item/2020327458

iiAmit Bhattacharyya i sin artikkel «India: imperialistisk herredømme og revolusjon».

iiiAnalyse: Forstå hvordan Indias økonomi er i ferd med å bli et alternativ til Kina. Hentet fra: https://ww w.cnnbrasil.com.br/economia/analise-entenda-como-a-economia-da-india-vem-se-tornando-uma-alternativa-a-china/

ivHindutva: en fascistisk ideologisk og politisk retning som tar til orde for en dominerende hindu-nasjonalitet i India.

vSafronisering: et begrep knyttet til safranfargen, som assosieres med hinduismen – spredning, forankring og påtvunget gjennomføring av ideologien om hinduistisk nasjonalisme. Referanser funnet i artiklene: «Modis hinduistiske nasjonalisme: autoritarisme og nyliberalisme i India», Fábio Luís Barbosa dos Santos, og «Nasjonalisme i Narendra Modis India og Bharatiya Janata Party (BJP)», João Paulo Nicolini Gabriel m.fl.

viLa oss feire martyrenes uke fra 28. juli til 3. august 2022 – Sentralkomiteen i Indias Kommunistiske Parti (maoistene).

viiIbid

viiihttps://www.bbc.com/portuguese/internacional-54457956

ixIbid

xErklæring fra IKF – Internasjonalt kommunistisk Forbund, Internasjonal oppfordring til aksjoner: «Den som ikke er redd for døden ved tusen kutt tør å slå keiseren av hesten», april 2024.

xiI 2005 opprettet den fascistiske indiske regjeringen en militsgruppe kalt Salwa Judum i Dandakaranya-regionen. Den paramilitære styrken Salwa Judum besto av kriminelle elementer som torturerte og drepte bønder og stammefolk, gjennomførte operasjoner der de kastet ut innbyggerne i landsbyene, førte dem ut av deres territorier og deretter satte fyr på landsbyene og bosetningene.

xiiErklæring fra IKF – Internasjonalt kommunistisk Forbund, Internasjonal oppfordring til aksjoner: «Den som ikke er redd for døden ved tusen kutt tør å slå keiseren av hesten», april 2024.

xiiiIbid

xivkvinnelige martyrer fra den indiske revolusjonen. Fra Naxalbari til 2010. IKP(maoistene), 2011.

xvPoru Mahila – tidsskriftet til Organisasjonen for revolusjonære adivasi-kvinner i Dandakaranya – KAMS (Krantikari Adivasi Mahila Sangh).

xviKvinner i den maoistiske bevegelsen i India av Amit Bathacharya.