Trotskismens elendighet: å komme seg ut av overgangsopportunismen

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av La Cause du Peuple. Alle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Trotskismens elendighet: å komme seg ut av overgangsopportunismen

Hva er trotskisme i dag? Spørsmålet er verdt å stille, ettersom både formen og det teoretiske innholdet i de trotskistiske organisasjonene har endret seg gjennom tiårene over hele verden. Særlig i Frankrike er dette et sentralt spørsmål for oppriktige revolusjonære. Blant alle de ulike «venstreorienterte» strømningene som har klart å dra nytte av det oppsvinget som ble skapt av den antikommunistiske bølgen som startet tidlig på 1980-tallet, må man nemlig konstatere at tilhengerne av trotskismen er blant dem som en stund hadde stor nytte av dette. Men selv om de ulike franske organisasjonene som hevder å stå i Trotskijs arv fortsatt ser ut til å ha overtaket innen marxismen ved universitetene og i venstreorienterte forlag, gjennomgår disse strømningene en dyp, ideologisk og politisk krise. I denne krisen, som egentlig bare er et speilbilde av en global krise innen revisjonismen, er det nødvendig å få et innblikk i trotskismens natur.

Utviklingen av den moderne trotskismen er et resultat av de mange standpunktene Lev Trotskij inntok i løpet av sitt liv – standpunkter som fulgte i kjølvannet av den vanskelige fødselen av den store sosialistiske oktoberrevolusjonen og kampen for å bygge opp sosialismen – samt de mange tolkningene hans tilhengere har kommet med i løpet av det siste århundret. Kampen for den såkalte bevaringen av Lenins tenkning har paradoksalt nok ført til en mengde understrømmer og splittelser over hele verden, ettersom tolkningen av leninismen til den «uvæpnede profeten» gir rom for vanskeligheter med å definere den.

Det må sies at Trotskijs standpunkter endret seg mye i løpet av hans liv, noe som gjør det vanskelig å finne en klar linje for handling og forandring av verden, eller i alle fall en linje som tillater kreativ anvendelse i alle land. Derfor må man først ta for seg Trotskijs «leninisme», før man kan se nærmere på konsekvensene av denne revisjonistiske strømningen.

Man må ta utgangspunkt i filosofien, for den er ideologiens grunnlag. Som marxist benytter Lenin den dialektiske metoden for å analysere virkeligheten. Denne metoden gjør det mulig å distansere seg både fra ren empirisme – det vil si en forståelse som utelukkende bygger på sanseinntrykk for å analysere verden – og fra dogmatisme, som bare bygger på boklig kunnskap uten å ta hensyn til den materielle virkeligheten. Den dialektiske metoden, slik Lenin brukte den og slik han utviklet den i løpet av sitt liv, analyserer virkeligheten i helheten av forholdet mellom tingene, men fremfor alt deres foranderlige karakter. Enheten er relativ, kampen er absolutt, og faktisk varierer vurderingen av ett og samme fenomen (naturlig, politisk, militært) avhengig av konteksten det utspiller seg i, det vi kaller den konkrete situasjonen. Det var denne forståelsen av dialektikken som Trotskij manglet, og som i dag mangler hos de fleste av dem som viderefører hans politiske arv.

I analysen av politiske fenomener er det hovedsakelig å skille ut hovedmotsigelsen i dem, det vil si det mest fremtredende problemet, som gjør det mulig å løse den gordiske knuten av motsigelser. Å kjenne hovedmotsigelsen er å kunne utlede en handlingsplan og en bedre forståelse av problemene.

På dette punktet klarte Trotskij aldri å frigjøre seg fra dogmatismen, noe som hindret ham i å forstå de avgjørende kravene til revolusjonen – først i Russland, deretter verdensrevolusjonen – og som ofte plasserte ham til høyre i linjekampen innen partiet. Når det gjelder spørsmålet om arbeider-bondealliansen, forstår Trotskij for eksempel ikke bondestandenes revolusjonære potensial, eller i det minste deres egen handlingskraft ved proletariatets side. For ham er bondestanden først og fremst en kraft som må temmes og settes under arbeiderklassens strenge kontroll, fordi den er grunnleggende reaksjonær og ustabil. Praksisen viste imidlertid at denne holdningen var feil, ettersom bondestanden utgjorde flertallet av folkemassene i Russland, at den representerte den delen av befolkningen som var raskest til å gjøre opprør, og at den politiske alliansen med den var helt avgjørende i et land hvor arbeiderklassen var i klart mindretall og ble rammet med full kraft av den imperialistiske krigen og deretter borgerkrigen. Denne feilvurderingen førte til et til tider antagonistisk forhold til bondestanden i løpet av revolusjonen, noe som senere skapte alvorlige problemer. Trotskij kunne ikke forestille seg muligheten for å bygge sosialisme i et undertrykt land, ettersom Marx og Engels’ tekster fastslår at det revolusjonære potensialet var langt større i arbeiderklassen i undertrykte land. Den russiske revolusjonen overlevde imidlertid de europeiske revolusjonenes sammenbrudd, til tross for store vanskeligheter, fordi hovedmotsigelsen i imperialismens epoke er den som står mellom de undertrykte landene og de imperialistiske landene, og det var i de førstnevnte, som utgjør de svakeste leddene i det globale kapitalistiske systemet, at det store flertallet av revolusjonene ledet av kommunistpartier ble igangsatt og seiret.

Det samme problemet tynger i dag våre moderne trotskister. Mens Trotskij aldri klarte å løsrive seg fra bøkene for å anvende marxismen på en kreativ måte, er trotskistene ute av stand til å løsrive seg fra Trotskijs verk, som er mer polemiske enn teoretiske, og har vært fastlåst i de samme strategiene i flere tiår. Når det gjelder imperialismen, overser trotskister som Lutte Ouvrière fullstendig hovedmotsigelsen. Ved å fordømme den palestinske motstandsbevegelsen på samme måte som imperialismens folkemordende håndlanger, staten Israel, fordyper trotskistene seg i en metafysisk vurdering. De tar ikke hensyn til den aktuelle kampen som føres av den palestinske motstandsbevegelsen i sammenheng med imperialismens allmenne krise, men analyserer de to hovedaktørene løsrevet fra virkeligheten, som om de svevde i et tomrom. For å tydeliggjøre: Selv om det selvsagt er riktig å si at organisasjoner som Hamas er ideologisk reaksjonære, og at de har et klasseinnhold som tilsvarer det nasjonale borgerskapet, er denne siden sekundær. På samme måte som for andre organisasjoner som inngår i Den nasjonale frigjøringsfronten for Palestina, består den marxistiske posisjonen i å se dennes plass i bevegelsens motsigelser, og hvilken rolle den spiller i forhold til imperialismen. Denne avvisningen av nasjonal frigjøring under påskudd av dens politiske ledelse benekter i realiteten et sentralt element i den proletariske verdensrevolusjonen, for de sosialistiske revolusjonene og disse frigjøringskampene er del av den samme virvelen som vil styrte imperialismen. Selv om nasjonal frigjøring aldri kan fullføres uten et kommunistparti, må den likevel støttes, fordi den dramatisk svekker posisjonene til vår egen imperialisme. Den nåværende krisen mellom Iran og USA er et eksempel på konsekvensene av den palestinske nasjonale frigjøringskampen, og den fører allerede til en tydelig svekkelse av den amerikanske imperialismen i Vest-Asia, en svekkelse som vil fremskynde dens allmenne nedgang. Dette perspektivet er langt mer forankret i virkeligheten enn å stadig oppfordre til broderskap mellom kolonisator og koloniserte i en «Sosialistisk føderasjon i Midtøsten», noe som mer ligner et klønete forsøk på å presse et skjema over en situasjon enn et reelt politisk slagord.

Deltakelse i valgkampen er et annet lærerikt eksempel. Lenin forklarer i «Venstrekommunismen: En barnesykdom» hvorfor det er nødvendig for revolusjonære å delta i den parlamentariske kampen for å spre revolusjonære ideer blant proletariatet og folkemassene, og for å vise begrensningene ved den borgerlige politikken når det gjelder deres frigjøring. På papiret virker forklaringen rimelig. Å delta i valg ville gjøre det mulig å bringe organisasjonen ut av skyggen som det revolusjonære arbeidet påfører den – et arbeid som er uforenlig med dekning i de store borgerlige mediene – og gi en bred plattform for å snakke om marxisme til massene og oppmuntre dem til å organisere seg. Men når Lenin snakker om revolusjonærenes deltakelse i valgene, gjør han det i en sammenheng der selve begrepet stemmerett var en revolusjonær erobring for massene og deres fortropp, i kjølvannet av et særlig brutalt og antidemokratisk autokrati. Spørsmålet om stemmerett var derfor sentralt, fordi millioner av mennesker for første gang viste interesse for valgene. Lenin hadde nettopp vurdert den historiske nødvendigheten av at revolusjonærene deltok i dem. Men en beslutning er riktig når den samsvarer med tidens krav.

Nesten et århundre senere har det altså ikke slått inn hos våre trotskister, som sløser bort tusenvis av euro og aktivistenes energi ved hvert valg, uten at ideene deres vinner terreng blant massene. De forstår ikke at valgspørsmålet ikke lenger har den samme politiske betydningen blant massene som i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, da bolsjevikene fremsto som et alternativ både på gata og ved urnene i en periode preget av kampen for store politiske rettigheter, er de moderne trotskistene i dag for massene bare enda en liste i et rigget spill som ingen lenger tror på. I stedet for å bryte ut og bidra med noe nytt, er man faktisk en del av kulissene i valgsirkuset. Enda verre: I stedet for å påpeke reformenes blindvei til fordel for revolusjonen, legitimerer man den eneste politiske formen som borgerskapet påtvinger oss; man velter seg i selvtilfredshet når man oppnår mandater, man stikker fingeren opp mot konkurrentene, men i bunn og grunn praktiserer man bare parlamentarisk kretinisme, ikke marxisme. De nylige «seirene» til organisasjoner som Révolution Permanente [Permanent revolusjon. Oversetters anm.] i Saint-Denis, men også mer generelt integreringen av utenomparlamentariske venstrefigurer som Raphaël Arnault i den borgerlige politikken, er et godt eksempel på dette: en revolusjonær som har fått tildelt fullmakter fra staten, står ikke lenger på klassens side, for disse fullmaktene medfører ansvar som statsansatte, og dermed står de i motsetning til folkets interesser, uansett hvor mye god vilje man måtte ha. De kommunale trotskistene kan hevde det motsatte så mye de vil, men den materielle virkeligheten er sterkere enn deres kortsiktige politikk.

Trotskistiske organisasjoners stivnakkethet på dette området fører til to politiske konklusjoner: samarbeid eller politisk stagnasjon.

Men lukten av gamle bøker preger langt fra bare den trotskistiske oppfatningen av valg. Det er hele den strategiske målsettingen til denne retningen som ikke klarer å holde tritt med tidens utfordringer. Hvis spørsmålet om makt til slutt blir unngått i den kognitive dissonansen rundt valgkampen, blir det også unngått når det gjelder strategien for klassens maktovertakelse. I over hundre år har trotskistene ikke hatt noen klar visjon om hvordan man skal ta makten over staten. Man kunne være fristet til å ikke holde det mot dem, ettersom denne forvirringen gjelder flertallet av den tradisjonelle «ekstreme venstresiden». Men vår plikt er å feie bort den kolossale søppelhaugen, for å bruke Engels’ uttrykk, og forkaste de gamle illusjonene. Selv om Révolution Permanente hadde klart å vekke vår interesse ved å promotere en bok som omhandler vår tids revolusjonære militærstrategi, var vår skuffelse over innholdet stor.

Det er alltid det samme: Til syvende og sist kan proletariatet bare ta makten gjennom et opprør ledet av kommunistpartiet, som er kulminasjonen av en politisk generalstreik. Denne oppfatningen er det strategiske alfa og omega for våre trotskister, og selv om den ikke er unik for denne retningen, inntar den en særlig sentral plass hos dem.

Generalstreiken, selv om den er politisk, kan ikke være hovedbetingelsen for maktovertakelsen. Revolusjonen er en krig, i ordets rette forstand. Verre enn det: den er en borgerkrig mellom to deler av befolkningen. Den er en væpnet konfrontasjon mellom to klasser, hver med sin politiske og militære ledelse. Å bare ta hensyn til generalstreiken og opprøret, er å bare ta hensyn til krigens sluttfase, der staten og dens undertrykkelsesapparat er fullstendig sammenbrutt, og det bare mangler et siste rykk for at den skal falle. Å begynne med generalstreiken er å ville begynne med slutten, å snu prosessen på hodet, og dermed ligge altfor langt foran de objektive forutsetningene for revolusjonens utvikling.

Det er nettopp den fullstendig idealistiske karakteren ved denne strategien som gjør det mulig å utsette revolusjonsspørsmålet på ubestemt tid, for den er bare et annet teknisk navn på «Den store kvelden». Det er også denne strategien som begrenser det trotskistiske massearbeidet til fagforeningsvirksomhet. Ved å gjøre alt for å presse på for en generalstreik, selv om den er politisk, drukner man i den fredelige oppbyggingen av krefter, i forventningen om at revolusjonen en vakker dag skal komme.

Det er interessant å understreke at denne dogmatismen ikke er unik for trotskismen. Våre forstenede marxist-leninister er på dette området sterke konkurrenter, selv om de ikke nyter godt av den samme politiske synligheten. I begge disse leirene hersker den samme lukten av formalin, den samme fastlåste oppfatningen av virkeligheten og avvisningen av forandring, uansett hvilken moderne omprofilering enkelte sekter måtte gjennomføre. For der Lutte Ouvrière viser en grusom mangel på fantasi, prøver andre organisasjoner som restene av NPA [Det nye antikapitalistiske partiet. Oversetters anm.] eller Révolution Permanente seg på en «alt-i-ett»-strategi, som tiltrekker seg en del av massene. Det er nettopp denne «alt-i-ett»-strategien vi fordømmer, for den er intet annet enn opportunisme.

Da NPA oppsto fra LCRs [Revolusjonært kommunistisk forbund. Oversetters anm.] fortsatt varme levninger, ble partiet mot sin vilje en del av det antikommunistiske korstoget som raste i begynnelsen av 2000-tallet. Ved å bytte ut marxismen med «antikapitalisme» under påskudd av å nå ut til et bredere publikum, har partiet i realiteten fullstendig utvannet marxismen og dermed dømt seg selv til en forutbestemt død. Denne strategien sprengte fullstendig demningene for opportunisme og revisjonisme: den førte en hel generasjon av potensielle revolusjonære i kjølvannet av de borgerlige partiene, den fornektet ideologien og spredte splittelse mer enn enhet, noe som førte til dens uunngåelige oppløsning. Under påskudd av å fremstå som «ung» og mindre «skremmende» for dagens kamper, har den fullstendig sløvet proletariatets våpen, som en revolusjonær organisasjon er ment å være. Selv om denne metoden kanskje har gitt fine TV-innslag og Philippe Poutou-krus, har den bare dramatisk forsinket klassens autonomi og utviklingen av revolusjonens subjektive krefter. Denne feilen påvirker i dag andre organisasjoner, som POI [Det uavhengige arbeiderpartiet. Oversetters anm.] og dens avleggere, samt Révolution Permanente. Hvordan kan man kalle seg marxist og samtidig fornekte prinsippene i en slik grad at man går inn for en mer progressiv borgerlig republikk? Hvordan kan man kalle seg revolusjonær når man blir en radikal fløy av La France Insoumise? Selv om de trotskistiske intellektuelle gjerne minner om at de er kritiske til det reformistiske prosjektet, gjenspeiler handlingene deres på ingen måte tankegangen deres.

Alt dette fører oss tilbake til et grunnleggende spørsmål: Hvorfor bekjemper vi revisjonismen? Fordi den er revolusjonens dødelige fiende. Revisjonismen er farligere enn statens kuler, farligere enn amerikanske bomber og enn fascistene, fordi den kommer fra våre egne rekker og snakker som kommunistene. Ved å påstå at den legemliggjør revolusjonen, fører den massene inn på veien mot oppløsning og fornektelse av prinsippene. Å fornekte revolusjonær vold, unngå spørsmålet om makt ved å henvise det til en spøkelsesaktig «Den store kvelden», og fullstendig avpolitisere støtten til nasjonale frigjøringskamper, er å ødelegge disse prinsippene, å gjøre dem til rene tankeøvelser eller retoriske begreper. Man knuser marxismens sverd for å kaste det for føttene til borgerskapet, og ingenting er mer kriminelt enn å avvæpne massene. Ved å hardnakket nekte å analysere den objektive virkeligheten og gjenta de samme gamle oppskriftene, bidrar revisjonistene til å forlenge massenes lidelser enda mer ved å skape spøkelser, der folket krever våpen til handling.

Våre trotskister i Frankrike bærer et stort ansvar for den politiske situasjonen i landet vårt. I flere tiår lå veien åpen for dem – tiår hvor deres politiske og intellektuelle hegemoni i det såkalte revolusjonære diskursen knapt ble utfordret av andre enn anarkistene. I dag er anarkismen i ferd med å dø ut, men i hvilken trist tilstand befinner trotskismen seg? Vi befinner oss i en historisk periode med omorganisering og samling av revolusjonens subjektive krefter. Utenfor denne prosessen vil ingenting være mulig. Hvis fienden er sterk og vi er svake, er det nettopp fordi kreftene våre er spredt, og fordi denne spredningen opprettholdes av revisjonismen. Men vinden snur.

Vår tid er en tid preget av dyptgripende endringer og gigantiske omveltninger. Plikten til alle oppriktige revolusjonære kan ikke være å delta i valgkampen eller bare å føre økonomiske kamper uten politisk strategi. Revolusjonærenes plikt er å forkaste fortidens illusjoner og oppriktig kaste seg inn i kampen med kropp og sjel sammen med massene. Denne veien kan bare følges ved å virkelig forstå bevegelsen i verdens motsigelser, og den kan bare følges gjennom marxismen og tidens krav.

Les også

Referanse

Misère du trotskysme: sortir de l’opportunisme de transition – La Cause du Peuple