Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Vi har oversatt de to første kronikkene i A Nova Democracias nye spalte der ANDs brigadister og støttekomiteer fra hele Brasil deler sine tanker og erfaringer.
Redaksjonen skriver at spalten vil bestå av beretninger fra agitasjons- og propagandarbeidet, om avisutsalget, kontakten med massene, vanskelighetene de møter og lærdommene de høster i den daglige kampen for ei folkelig og demokratisk presse.
Innhold
Agitatorens kronikk: Hun var der allerede
De første gangene jeg deltok på møtene i ANDs støttekomité, bar jeg fremdeles på en slags rastløshet som preger den som nettopp har fått en dyp innsikt i den universelle sannheten og ønsker å mette seg av den. Jeg hadde nettopp oppdaga marxismen, og opplevde derfor noe katartisk i dens ubarmhjertige logikk. Jeg leste alt jeg kom over så lenge det inneholdt noe om marxisme, lærte meg nye ord, prøvde å forstå de store spørsmålene, og som det ofte er med mange unge som er opptatt av det intellektuelle, forestilte jeg meg at den revolusjonære standhaftigheten hovedsakelig ville komme til uttrykk i form av store ideer, presise utsagn og vanskelige diskusjoner.
Så møtte jeg henne.
Jeg kan ikke huske en eneste gang jeg kom før henne.
Jeg kunne komme femten minutter for tidlig, tjue. Hun var der allerede, enten inne i rommet når noen allerede hadde kommet, eller i nærheten av bygninga, og venta på at noen skulle komme for å åpne rommet. Hun satt der rolig, vanligvis med en pose, og venta på de andre som om hun ikke gjorde noe ekstraordinært. Og kanskje, for henne, var det ikke det. Fascinert av denne punktligheten, var det beste jeg kunne gjøre å komme så tidlig som mulig, for å komme samtidig med henne, noe som for meg var en stor bragd.
Hun hadde alltid med seg en pose med kjekspakker, den typen som selges i trepakninger for 10 real av en av de mange gateselgerne på SuperVia-togene i Rio de Janeiro. Det spilte ingen rolle om møtet hadde fem eller ti personer. Hun åpna pakka og sendte den rundt før møtet begynte.
Hun var en liten, svart kvinne med en enestående karisma. Hun levde et svært enkelt liv. Hun snakka lavt, og hver gang hun tok ordet, knytta hun problemstillingene vi studerte til sine egne erfaringer. Hun kjempa aldri om ordet. Hun heva aldri stemmen for å framheve sin overbevisning. Når det dukka opp et problem, av den typen som umiddelbart fikk noen av oss til å begynne å ramse opp alle vanskelighetene, hørte hun ferdig, kanskje mens hun betrakta oss ivrige med sin tålmodighet, for så å komme med ei mening, med ei positiv løsning.
Jeg har aldri sett henne omtale et problem på en grublende eller pessimistisk måte. Det er ingen overdrivelse: jeg, personlig, har aldri sett det. Sjøl da hun fikk diagnosen kreft, som ble stadig mer aggressiv; sjøl midt i cellegiftbehandlinga, så jeg henne aldri med annet enn ei optimistisk innstilling. Og faktisk, midt under cellegiftbehandlinga, med skjerf på hodet, fysisk svekka, var hun der, på møtene, og etterpå, mens hun solgte eksemplarer av AND-avisa i togvognene.
Jeg hørte henne aldri si noe for å rette oppmerksomheten mot sin egen innsats. Hun gjorde aldri de fysiske vanskelighetene til et tema; og hun likte det ikke da det faktisk ble et tema. Hun aksepterte det heller aldri når det ble foreslått at hun kunne trekke seg fra oppgaven å jobbe med ANDs propaganda. Vi visste ikke engang navnet hennes: hun brukte et annet navn, noe vi først oppdaga etter at hun døde.
Om seg sjøl snakka hun bare om hvordan hun ble kjent med proletariatets ideologi, hvordan hun ble kjent med AND, og hvordan livet hennes forandra seg fullstendig. Hun ble kjent med den revolusjonære bevegelsen på et hemmelig møte med flere gateselgere som organiserte seg og studerte proletariatets ideologi, som hun alltid fortalte, med de samme ordene, et lite smil og en kjærlig gest. Hun sa alltid: «Jeg har alltid lett etter noe som kunne gi livet mitt mening, jeg prøvde kirka, ulike religioner, livssyn. Men det var i vår bevegelse at jeg fant meg sjøl.» I dette ga hun ikke seg sjøl noen oppmerksomhet eller prestisje: hun konstaterte bare at hun var glad for å tjene den proletariske saken, og hun ga oss en lærdom, av den typen som forandrer et helt liv. Gjennom de ordene, gjennom de så enkle gestene, forsto jeg med en utrolig dybde hva marxismen i vår tid er.
Den dag i dag, når jeg kommer tidlig til en oppgave og finner rommet tomt, tenker jeg på denne uforglemmelige kameraten. Noen ganger har jeg inntrykk av at jeg fortsatt er for seint ute. For i lang tid, når jeg kom, var hun der allerede.
Agitatorens kronikk: Før den første avisa er solgt
Eksemplarene ligger trygt under armen, sjøl om hånda mi ikke gjør det. Det er ikke slik at jeg mangler beslutsomhet til å utføre denne oppgaven: den har jeg, og jeg ønsker å utføre den, jeg føler meg til og med entusiastisk og tilfreds underveis. Men hvem kan unngå nervøsiteten før den første avisa er solgt? Er det naturlig for alle, eller er det jeg som mangler, la oss si, agitatorens særegenhet? Jeg er vant til å ikke snakke og bare observere, men det må være noen som snakker, slik at massene får høre. Jeg griper om bunka som en som har en oppgave som er større enn seg sjøl. Jeg kan ikke la være å tenke at, kanskje, hvis kameraten som er forsinka ikke kommer og aktiviteten dermed blir avlyst… Nei! Vi skal fullføre oppgaven uansett!
Ved togets svingporter ser vi hvert sekund, ikke mer enn det, arbeiderne, én etter én, komme inn. Alle samler seg der, der vi skal sette opp «showet vår», presentasjonen av vår redaksjonelle linje, og distribuere og selge aviser. Øyne glir forbi uten å spørre om lov. Når de ser på oss som går inn i vognene, dømmer de oss, og man kan ikke klandre dem: ukjente kirker, valgpartier, svindlere, alle passerer der med sitt gode budskap, universalmiddelet, så lenge de får noe tilbake. Vi er i starten bare noen få av disse små djevlene i massenes øyne. Når har massene noen gang fått noe uten egeninteresse, og dessuten, uten å måtte kjempe eller engang søke det? Det er virkelig vanskelig å tro. For min del skremmer blikkene meg først, bare for snart å gi meg mot. Ikke at de har endra sitt dømmende uttrykk, men i løpet av et brøkdels sekund blir resonnementet ovenfor bekrefta, og som ved et skudd roer jeg meg ned, som om et slags ultrapotent beroligende middel hadde blitt sprøyta ut i blodet mitt. Det er samvittigheten og pliktfølelsen.
Litt etter litt dukker ordene opp, først snublende, som om de slipper ut av munnen uten å være helt klare. Men dette er bare de første. Blikkene, som stort sett alle var dømmende, blir fiendtlige hos noen, nysgjerrige hos andre, og så er det de vennlige også – hvordan kunne det være ellers? Jeg fokuserer på de vennlige, og også på de nysgjerrige. Formann Mao lærer oss å støtte oss på venstresida, tiltrekke oss sentrum og nøytralisere høyresida – jeg prøver å bruke denne proletariske lærdommen på talekunsten, som jeg er i ferd med å lære.
Sinnet, denne merkelige tingen, er som om det synker ned i sin egen tankerekke; i det øyeblikket ser jeg bare blikkene, som jeg vender meg mot nesten kronologisk, gjennom ei runde, og det er nesten som om jeg kan se tankerekka i det jeg allerede har sagt, det jeg sier nå, og hvor dette virvaret av ord vil ende. Jeg fester blikket, som om de var «redningspunkter», på temaene jeg forberedte på forhånd. Jeg går gjennom dem, et etter et, uten å glemme noe viktig – på dette tidspunktet er jeg allerede fornøyd med at jeg har fått sagt noe. De sympatiske blikkene utvides, spesielt når de innser at vi ikke er her for å be om stemmer – men heller oppmuntrer til og argumenterer for å ikke stemme – og at vi ikke har noen intensjon om å vinne sjeler for den nyeste kirka med sin særegne bibeltolkning. Sympatien er for det meste også blanda med nysgjerrighet: ja, denne revolusjonen, hva tjener dere på den hvis dere ikke ber om stemmer? Dyp nysgjerrighet, en dose mistro – folket vårt trenger det – og beundring over å se noen kjempe for en rettferdig sak og gjøre det man selv gjerne ville ha gjort, det man ønsker å gjøre.
Og slik, enda en dag, er oppgaven fullført når salget er avslutta. Vi setter oss, mine kamerater og jeg, på de samme benkene i det nedslitte toget, sammen med arbeiderne vi nettopp har snakka med. Jeg føler at en barriere brytes ned i det øyeblikket; jeg ser meg rundt, og alle ser på oss, som om de opplever det samme. Nå er det ikke lenger jeg og mine kamerater som snakker, men gateselgerne som går fram og tilbake, alle sammen selger mat og varer som er like uvanlige som nyttige i hverdagen, og de roper ut sine salgsrop synkront, avbryter hverandre, men overlapper sjelden hverandre. Alle oss, samla i denne metallkonstruksjonen, på vei mot samme destinasjon: sentralstasjonen Central do Brasil.
Les også:
Referanser:
Crônica do agitador: Ela já estava lá (anovademocracia.com.br)
Crônica do agitador: Antes do primeiro jornal vendido (anovademocracia.com.br)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.