AND: Kommunismen er tilbake i sentrum for imperialismens offentlige oppmerksomhet

Bilde: Demonstranter marsjerer i Berlin i januar 2023 under den tradisjonelle demonstrasjonen til ære for Lenin, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Den internasjonale kontingenten bar flagg fra Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) på forskjellige språk, omgitt av tusenvis av deltakere. (Foto: Dem Volke Dienen.)

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Kameratene våre i A Nova Democracia (AND) skriver i denne lederartikkelen at Trump og Rubio har rett i at den revolusjonære bevegelsen «er tilbake» og truer imperialismens interesser. 

Publisert av A Nova Democracia 07.08.2026.

Kommunismen er tilbake i sentrum for imperialismens offentlige oppmerksomhet

I 1982 «profeterte» den erkereaksjonære Ronald Reagan, daværende leder for yankee-imperialismen, at marxismens skjebne ville bli «historiens askehaug». Ti år senere, etter fallet til det sosialimperialistiske og revisjonistiske Sovjetunionen, kunngjorde George H.W. Bush at «kommunismen er død» og at De forente stater (USA) «ved Guds nåde» hadde vunnet den «kalde krigen». Men nå tvinges yankeene sjøl til å innrømme middelmådighetene til sine spåmenn: 16. juli møttes kjelteringen og dåren Marco Rubio i Washington med representanter fra 66 regjeringer, sammen med tjenestemenn fra FBI, finansdepartementet og Det hvite hus, for å kunngjøre den nye internasjonale forebyggende kontrarevolusjonære politikken, under kommando av yankee-imperialismen, mot den såkalte «gjenoppblomstringa av venstreekstrem politisk terrorisme» – som uttrykkelig retter seg mot alle antiimperialister og spesielt kommunister, presentert som en «reell og transnasjonal trussel».

Sannheten er at yankeene sjøl aldri trodde på sine egne falske profetier. Til syvende og sist var det nettopp under Reagan- og Bush senior-administrasjonene at USA, på vei til å bli den eneste hegemoniske supermakta, ble tvunget til raskt å slippe løs sin generelle kontrarevolusjonære offensiv, også under sin kommando, med det sentrale og umiddelbare målet å bekjempe den revolusjonære bevegelsen rundt om i verden, spesielt den internasjonale kommunistiske bevegelsen (IKB), og behandle Perus Kommunistiske Parti (PKP) og dets leder, formann Gonzalo, som en «mektig og formidabel motstander» og den revolusjonære krigen i Peru som «kommunismens føniks», noe som ville gi den proletariske saken tilbake sin framtredende plass etter den kapitalistiske restaurasjonen i Kina. Og nå, 40 år seinere, innrømmer yankee-imperialismen nok en av sine fiaskoer.

På dette punktet har Trump og Rubio rett: den revolusjonære bevegelsen «er tilbake» i verden og truer faktisk imperialismens interesser. Den generelle kontrarevolusjonære offensiven, som imperialismen satte i gang på slutten av 1980-tallet og som nådde sitt høydepunkt tidlig på 1990-tallet, ga det internasjonale proletariatet og revolusjonene et alvorlig slag. Den klarte imidlertid ikke å utrydde dem på grunn av historisk nødvendighet, for det finnes ikke noe definitivt nederlag for proletariatet, bare et midlertidig et. Folkekrigene fortsatte; kommunistiske partier og organisasjoner, angrepet av den moderne revisjonismen til Khrusjtsjov, Deng Xiaoping og Enver Hoxha, førte iherdige kamper for rekonstitusjon, leda av de respektive røde fraksjonene i den kommunistiske bevegelsen i sine land, en prosess som fortsatt utvikler seg; grunnlegginga av Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) i 2022 markerte et nytt skritt i gjenforeninga av den internasjonale proletariske bevegelsen; De undertrykte folkene og nasjonene i verden har reist seg i kraftige antiimperialistiske stormer, som motstandskriger og nasjonal frigjøringskriger, spesielt i Palestina, så vel som i Afghanistan, Irak, Jemen, Iran og mange andre; og Antiimperialistisk Forbund (AIL) har lagt grunnlag for større koordinering mellom nasjonene, folkene og organisasjonene som reiser seg mot den felles fienden, og i økende grad forener den internasjonale proletariske bevegelsen med den nasjonale frigjøringsbevegelsen. Disse hendelsene vitner om herkuliske anstrengelser for at førstnevnte i økende grad skal ta på seg sin historiske rolle som leder av sistnevnte, som er grunnlaget for verdensrevolusjonen. Dermed er de såkalte «sterke transnasjonale båndene» og de «nye konvergensene» som skremmer Washington så mye, den nærmeste tilnærminga mellom disse to strømningene i den proletariske verdensrevolusjonen.

***

Yankeene retter først og fremst oppmerksomheten sin på den såkalte «vestlige halvkule», hvis sentrum er «deres bakgård», som de kaller Latin-Amerika. Dette er ikke uten grunn: den er raskt i ferd med å bli det svakeste leddet i kjeden av imperialistisk dominans. Det er mange grunner til dette. Noen av dem er: for det første utviklinga av den «subjektive faktoren», som den store Lenin sa, som er veksten av proletarisk bevissthet nedfelt i revolusjonære organisasjoner; for det andre de økende episodene med folkelige opprør, nå normalisert på subkontinentet, som uttrykker sterkt opprør fra massene, spesielt bondemassene, slik Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia, Paraguay og Mexico har vært vitne til, for bare å nevne noen; for det tredje faren for væpna bondeopprør som vokser ukontrollert i Amazonas, en region der yankeene frykter å møte en revolusjonær kamp; for det fjerde eksistensen av regimer som motstår deres fullstendige dominans i regionen, som Cuba, Nicaragua og, inntil nylig, Venezuela, noe som svekker deres autoritet; for det femte manifesterer den voksende interimperialistiske kampen om deling av innflytelsessfærer seg i tilstedeværelsen av kinesiske og russiske interesser, spesielt førstnevnte, på subkontinentet, som utfordrer yankeenes overherredømme i regionen.

Dette er grunnen til at yankeene har plassert mest mulig absolutt kontroll over Amerika i sentrum av sin nasjonale sikkerhetsstrategi. Det er derfor de angreip den venezuelanske nasjonen og reduserte den nåværende regjeringa til en kvasi-kolonial lakei. Det er derfor de beleirer den kubanske nasjonen for å undergrave den fullstendig, med sannsynlig bruk av militære aksjoner på dens territorium for å drive fram kapitulasjonen til statens lederskap. Det er derfor de utplasserer tropper for å kontrollere den panamanske regjeringa og tvinge den til å distansere seg fra Kina. Det er derfor de forsterker tilstedeværelsen av sine tropper, baser og intervensjonistiske operasjoner i Latin-Amerika, til nivåer som ikke er sett de siste 60 årene, slik vi er vitne til i Ecuador, Paraguay og Bolivia. Yankeene frykter at den demokratiske revolusjonen og den væpna kampen for frigjøring vil omfatte hele subkontinentet.

***

I Brasil, som yankeene sikter seg strategisk inn mot, har denne politikken allerede ganske konkrete mål og lakeier. Mer direkte fokuserer den på økonomiske sanksjoner, for å presse den demagogiske regjeringa til den falske borgerlige venstresida til å begrense sin demagogi til retorikk, og ikke opprettholde den med effektive, om enn kosmetiske, tiltak. Ikke at den opportunistiske regjeringa faktisk handler mot imperialistiske interesser. Men i revolusjonstider tillater ikke undertrykkerne den minste nøling hos dagens lakeier og demagoger til å underkaste seg fullstendig, akkurat som en person som ikke tolererer vitser om alvorlige saker. Og den alvorlige saken er å forbli alliert, det vil si underdanig USA, å distansere seg fra Kina, om enn gradvis, å ytterligere underkaste økonomien til yankeene, samt å underkaste statsapparatet, de væpna styrkene og hjelpestyrkene, det juridiske og etterretningsmessige rammeverket den stadig mer direkte kontrollen fra USAs imperialistiske institusjoner, slik at de kan kontrollere sin halvkoloni med jernhånd i møte med imperialistisk konkurranse og kamp, ​​og i møte med farene ved folkelig oppstand.

Det er for øvrig ingen tilfeldighet at militærpolitiet og andre represjonsstyrker fra den gamle staten, som i Rondônia og andre deler av landet går til angrep på vårt folk i kamp, samt de «sosiale mediene» til den ytterste høyrefløyen med Bolsonaro-tilhengere og andre fascister, angriper Fattigbøndenes forbund (LCP) som «geriljagruppe», «kriminell organisasjon», «terrorisme», med forbindelser til narkotikahandel og «ekstremvenstre», og de får støtte fra en skare av elementer fra opportunistiske «venstre»-partier og -grupper, i tillegg til opportunister av alle slag; alle bruker det samme språket som USA bruker for å kategorisere, kriminalisere og undertrykke truslene på subkontinentet. Dette er et strategisk mål: å forhindre at den revolusjonære kampen om jord, bondekrigen under proletarisk ledelse, utvider seg på en måte som gjør den umulig å kontrollere, å gi et avgjørende slag mot dens utvikling, siden de ikke har klart å stoppe opprøret. Den sanne historia om det nye Brasil utfolder seg derfor allerede med de første linjene som skrives, og i de kommende årene og tiårene vil vi være vitne til en historisk konflikt av transcendental global betydning, der skjebnen til hjemlandet vårt og de fleste av verdens nasjoner vil bli avgjort, stilt overfor den mørke skjebnen som yankee-imperialismen marsjerer mot, dens mørke og uutgrunnelige grav.

Les også: