Dikt: «Farvel til Gundekots tigre»

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av et dikt som ble publisert på nettsiden til avisa Yeni Demokrasi (Nydemokratiet), fra Tyrkia. Diktet er skrevet av den maoistiske politiske fangen Hüseyin Uzundağ, han har sittet fengslet siden 2002 og er innsatt i Tekirdağ nr. 1 F-type høysikkerhetsfengsel i Tyrkia. Han har skrevet dette diktet til ære for generalsekretæren av Indias Kommunistiske Parti (maoistene) – kamerat Basavaraj – og 27 andre folkekrigere, som alle ga sitt liv i kamp den 21. mai 2025. Diktet er også skrevet til ære for kamerat Hidma som ga sitt liv i kamp den 18. november 2025, og kamerat Renuka som ga sitt liv i kamp den 31. mars 2025. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Farvel til Gundekots tigre/til Dada

I.
Det rike mineralet
av det fattige India,
et edelt fjell,
en Adivasi.
Et platantre
som slår rot
i Gundekots skoger
sto imot
alle slags lenker;
lenker som ikke kunne stå
mot hans store drøm,
hans absolutte kamp.
Ganges brøt fram,
folket våknet,
slettene ble renset,
demningen knust,
byen beleiret.
Kanon og gevær,
kanonkule og hammer
misunte døden.
Ganges misunte,
dryppet i havet.
Fjellene misunte
sin ørn.
Nederlag misunte seier,
svik
misunte vrede.

II.
Svik
er et tomt skall,
en fornærmelse
mot hans lik.
Æren bor
i Nambala Keshava Rao;
folket ikler ham
som rustning,
renses,
helliggjøres gjennom ham.
Som en skogbrann,
som en hemmelighet,
bærer de ham i sine bryst.
Hadde han bøyd seg
for trangsynthet,
ville det ikke vært
kun hans eget fangenskap.
Om han ikke opplyste
kun seg selv,
da han ble en fakkel;
eller,
om bare de onde
ble til aske,
da han tente et bål.
Basavaraj vet:
overgivelse er verre
enn døden.
Han vet:
det han forsvarer
er ikke hans eget liv,
ikke hans egen skyttergrav.
Han vet:
alene er man verken fri
eller et liv fullendt.
Han vet:
forrædere dør alene (uten følge).

III.
En helt,
så stri,
ber ikke om nåde,
gir ingen nåde.
Brukket plog,
svak høygaffel,
tørr jord,
tapt åre.
En helt ble født, sier de.
Den som ammet ham
vet.
Såmannen, høsteren
vet.
Fjell, hav,
marker, byer,
ulven og fuglen
vet.
En helt er død, sier de.
Verken fortelleren
eller lytteren
tror det,
heller ikke en nasjon
tror.
Et håp,
frigjøring,
Basavaraj.

IV.
Dette er folkekrigen,
og han er dens general.
Sytti år gammel,
levende som om
født i går,
kjempende som om
han skal vinne i morgen
i dag.
Sanne revolusjonære
kjenner ingen frykt;
ubøyelige,
uopphørlige,
utrettelige.
Vann,
jord,
ild:
Basavaraj.

V.
Den nye revisjonismen,
nederlag etter nederlag,
avler nytt svik,
lokker massene
til å bøye seg
for imperialismen
og dens bødler.
For å berge sitt liv—
lettere enn en fjær,
aldeles verdiløs—
er han mer dyktig
enn bødlene selv
til å gi etter for imperiet,
til å dra folket
inn i sin egen skam.
Som en giftig rot
sverget Sonu
å infisere folket
med overgivelsens gift—
mens Basavaraj sverget
å kjempe
i fremste rekke.

VI.
Noen,
som Basavaraj,
kneler kun
for folket.
Noen,
som Sonu,
alltid for bødlene.
Noen
kaster hjertet i ilden;
noen
har intet hjerte å ofre.
Noen
kaller sumpen sitt hjemland;
noen,
folket.
Noen
lever ved å krype,
noen
sleper livet fremover.
Noen er døde,
nå og for alltid;
noen er lyset
i våre øyne.
Mørket hos noen
er bunnløst;
noen
belyser det dypeste mørke.
Noen er som
et råtnt tre;
noen,
et platantre-skudd—
en eneste aske er nok,
som føniksen.

VII.
Om en revolusjonær faller,
fødes tusener,
fødes igjen,
fødes på ny.
Verken den første
eller den siste
er et så dypt et tap,
og det er ikke slutten
for revolusjonære sjeler.
Enten det er langt eller kort,
er det uunngåelig:
fra landsbygda til byen,
fra byen til fedrelandet,
fra fedrelandet til verden—
vårflammen,
folkets makt.

Til adivasines opprørske barn

VIII.
Et mørkhudet barn
spyr ut sin skjebne
som i vanvidd,
kornaksene hyler.
Jorden er maktesløs;
dens fine, grove årer
sprekker én etter én.
Jorden,
en sti, en åre,
en taus ild…
Hva en som faller,
en undergangsstemning til slutt.
Syv kontinenter,
én verden,
en ny verden.

IX.
Hidma,
opprørsk som Bastars jord;
folket smidde ham,
han tente stien
for folket.
Født der,
oppvokst der,
han skrev historie der.
Jal, jangal, jameen,
hjerte og ære,
frihet plyndret
i vuggen,
et århundregammelt banner
av opprør,
et ørnerede.
I første fortropp,
i siste skift,
en kruttønne.
I de små øynene,
som et glimt,
er det varslet
for fremtiden:
hans ypperste arv.
Hidma gir
ikke bare sitt navn
men selve livet
til sitt hjemland, Bastar.

X.
En landflyktig fra jorden,
en Midko,
bar hjertets flamme
inn i underjordens skog;
og
i en skog ble hennes hender hugget av
av dem som trodde
de kunne rive verden
fra hennes hender.
Likevel stråler Renuka
som en elv
i folkets armer.

XI.
Hun grunnet
på krigen foran seg
og den som skulle komme;
hennes krig skal bli grunnet på,
og den som kommer etter.
«Engst deg ikke
for meg.
Martyrium svekker ikke
kampen;
martyrium har styrket
den revolusjonære bevegelsen.
Jeg tror at
inspirert av dette martyrium,
vil den revolusjonære bevegelsen
bli født på ny,
enda sterkere.
Den endelige seieren
vil tilhøre
folket.»

XII.
Bombardementet er intenst,
våpnene moderne.
Tjue tusen moderne slaver,
trettifem spartacus’er.
21. mai:
seksti timer,
sultende og tørste.
Betatt av frihet
i tusen år,
tørr
i tusen år.
I Gundekot-skogene,
som en flom,
blodet til tjueåtte martyrer
flyter inn i folkets
hjerte.
Motstanden vokste,
til tross for den økende mengden forrædere.
Forrædernes blod tørket ut
da det rant i strømmer
over Gundekot-skogene:
revolusjonært blod.
Strømmende,
hvor det vokser,
Gundekot-opprøret!
Mot imperialismen,
Folkekrigens fane,
faklen for folkenes motstand.

XIII.
Som lynet,
et hav av vrede.
Innen frihetens flamme,
røde hjerter lever evig.
For den blinde og døve,
strikt, tålmodig og uopphørlig,
praktfull, mektig og uunngåelig,
våre ledestjerner
slår
som et slag.
La verden hilse
Himalayas hjerter!
Og igjen,
la hjulet snu,
utålmodig karavane,
sjelen naken på nytt,
veier oversvømt av blod.
Å være ild,
å brenne og sette fyr
er iboende i oss.
Levende i geværløpet,
opprør flammende i drømmer,
frigjøring, skyttergrav for skyttergrav i kamp—
er vår arv.

XIV.
Skal falle,
en gnist,
på purpur stiene,
på ulmende håp.
En høst,
tørst og utålmodig;
maoistene vil slå sitt slag
mot de tre store uslinger
som lever på folkets rygg.
For maoistene
lever, og lever videre,
bare for folket;
dør, og dør igjen,
bare for folket.

Den maoistiske fangen Hüseyin Uzundağ

30. juni 2026

Les også:

Referanse:

Farewell to the Tigers of Gundekot / To Dada – Yeni Demokrasi