Brasil: Lederatikkel fra AND om amerikansk innblanding

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av den nyeste lederartikkelen fra A Nova Democracia (AND). Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Leder – Bekjemp høyreekstremismen og yankee-innblandingen gjennom handling!

Uavhengig av valgresultatet 25. oktober befinner landet seg i en situasjon der dets nasjonale suverenitet (eller det som er igjen av den) og de få demokratiske rettighetene og grunnleggende frihetene – som det brasilianske folket har kjempet seg til gjennom utallige kamper i flere tiår på rad – er utsatt for en alvorlig trussel.

Det er to grunnleggende årsaker til dette.

For det første: fordi landet er utsatt for økende intervensjon fra yankee-imperialismen, noe som er beskrevet i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi fra november 2025, blant annet i forbindelse med dette parlamentsvalget. Yankene ønsker kontroll over de strategiske mineralreservene, energikildene og tilgang til strategiske territorier i kampen og striden med sine imperialistiske rivaler, Russland og Kina, noe som innebærer et ønske om å operere med sine tropper i Brasil og til og med forsøke å etablere baser her. Dette gjelder for øvrig ikke bare i Brasil: bortføringen av Nicolás Maduro i januar i år; den direkte innblandingen i valgene i Argentina og Colombia for å få valgt høyreekstreme lakeier til regjeringene; krigsoperasjonene som krenker nasjonal suverenitet og integritet i Ecuador, Colombia, Peru, Cuba, Nicaragua, Guatemala og Panama, i tillegg til de landsfiendtlige avtalene om å stasjonere tropper og opprette militærbaser i Argentina og Paraguay. Nå er det Brasils tur. Trump viser seg, akkurat som han har gjort i alle disse tilfellene, villig til å krysse alle grenser for å sikre en så absolutt halvkolonial kontroll som mulig også over Brasil, og så raskt som mulig – noe han regner med å oppnå gjennom en høyreekstrem lakei-regjering. Derfor er den første konklusjonen vi må komme til, at dette ikke er vanlige valg, men snarere en prosess preget av innblanding og alvorlig innskrenkning av landets nasjonale suverenitet, som gjennomføres ved hjelp av utpressing, trusler, økonomiske sanksjoner og former og midler for «hybride» angrep som ingen valg kan motstå. Valgene vil snarere bare legitimere det som yankeene allerede har påtvunget på «slagmarken» som et uttrykk for «folkets vilje».

For det andre: fordi denne direkte innblandingen fra yankeene går hånd i hånd med en kontrarevolusjonær offensiv som har blitt ført av den interne reaksjonen og til og med av den øverste militære ledelsen de siste 12 årene, og som har nettopp denne ekstreme høyresiden – USAs lakei – som sin mest rasende spydspiss. I november 2022, da de tapte valget, var det, som etterforskningen senere viste, blant andre grunner, hovedsakelig fordi Biden-regjeringen, som ønsket å konsentrere seg om Ukraina, ikke ønsket uroligheter i «sin egen bakgård», og uttrykkelig beordret Hærens øverste kommando (ACFA) til å stanse enhver bevegelse som åpent brøt med den konstitusjonelle orden. Dette fremgår tydelig av foredraget til den nåværende generalen i hæren, Tomás Ribeiro, i februar 2024, da han sa at 8. januar var en feil fra ytre høyre fordi det ikke var «forutsetninger» for et kupp, og blant disse forutsetningene nevner han med ettertrykk mangelen på internasjonal støtte, det vil si et veto fra USA. Nå er situasjonen imidlertid en annen. USA lider under alvorlig demoralisering, sitter fast i kriger, lider nederlag, samtidig som økonomien står i stampe og den globale imperialistiske krisen forverres. Landets eneherskerrolle i verden er satt i tvil. USA står overfor økende bevegelser fra sine imperialistiske rivaler Russland og Kina på et nivå som ikke har vært sett siden sammenbruddet av det sosialimperialistiske Sovjetunionen. Dermed har alarmklokkene begynt å ringe i Pentagon, som benytter seg av den megalomane og uberegnelige Trump, som er villig til å skru opp den internasjonale temperaturen og spenningen for å imøtekomme det avgjørende behovet for å sikre sin absolutte dominans med alle midler i det de kaller «den vestlige halvkule», spesielt i Latin-Amerika. Dette innebærer å skjerpe konfliktene til et visst nivå av relativ uorden, som, om ikke gjenoppretter de tidligere forholdene, i det minste skal skape en ny situasjon der USA har så absolutt kontroll som mulig i regionen. I tråd med denne pågående strategien planlegger den bolsonaristiske ytre høyrefløyen, sammen med yankee-ytre høyrefløyen, å utløse en ny bølge av væpnede, kontrarevolusjonære og antikommunistiske opprør, dersom valget ikke går i henhold til deres planer, for å føre det kontrarevolusjonære militærkuppet til fullførelse. Det følger derfor at den virkelige kampen mellom de demokratiske og antiimperialistiske kreftene og de fascistiske og høyreekstreme kreftene uansett vil utspille seg i form av en massestrid, en klassekamp, uansett hva valgresultatet måtte bli.

Følgende scenarier er skissert. Hvis Flávio Bolsonaro vinner, vil USA og Trump-regjeringen anerkjenne det brasilianske valgsystemet og valgresultatet, garantere støtte til den neste regjeringen og raskt inngå alle slags landsskadelige avtaler, inkludert avtaler som garanterer militære operasjoner av yankee-tropper i Brasil og til og med etablering av egne militærbaser under påskudd av å «bekjempe narkoterrorisme», men som i virkeligheten har til hensikt å få stadig større kontroll over landets strategiske ressurser og å bekjempe all væpnet folkelig motstand direkte, først og fremst i kampen om jord og motstand mot tyveri av land og nasjonale rikdommer. Og hvis Flávio Bolsonaro på sin side blir beseiret, vil ikke yankee-myndighetene anerkjenne resultatet, den vil hevde at valget ble gjennomført på en uredelig måte, og det spiller ingen rolle for den at den ikke har bevis; den vil si at landets rettssystem har påvirket resultatet ved å «forfølge» Jair Bolsonaro, og vil gi frie tøyler til den ekstreme høyrefløyens lakeier til å fremme all slags kaos, mens de bak kulissene smir planer for å oppmuntre, via reaksjonære væpnede styrker, til et politisk regimeskifte gjennom et statskupp som sikrer dem en så absolutt kontroll som mulig, eller, i møte med alle disse truslene, få den valgte regjeringen – som ser seg selv som innestengt og «demokratiet er truet», kapitulere, slik Delcy Rodrigues gjorde i Venezuela, og innstille seg på å gjennomføre et regjeringsprogram som er like underdanig og lakaiaktig som det Bolsonaros hadde lovet å gjøre.

***

Som det er klart, er valgresultatet en faktor. Det er ikke den eneste. Det er ikke engang den viktigste faktoren i den nåværende situasjonen. Det mest dynamiske elementet, som verken tas med i noen av imperialistenes beregninger eller av de anti-Trump-kreftene som lar seg forblende av «demokratiet», er mobiliseringen av folkemassene. Men ikke den overfladiske og opportunistiske mobiliseringen, slik de borgerlige politikerne ser det, der massene bare tjener til å applaudere dem (etter en viss grense blir de en plage for dem), masser som er helt avhengige av dem og takker dem med stemmer for det som er den minste plikten til enhver som mener å representere dem i dette gamle demokratiet (enda mer for dem som kaller seg «venstre», selv om de i virkeligheten ikke er det). Saken er at den opportunistiske regjeringen til Luiz Inácio [Lula. Oversetters anm.] og PT [Arbeiderpartiet. Oversetters anm.], som gikk i spand med opptøyene fra den bolsonaristiske ytterste høyrefløyen 8. januar 2023, ikke løftet en finger for å advare det brasilianske folket, og enda mindre for å gjøre det på den eneste mulige måten å overbevise dem om den store trusselen landet sto overfor. I stedet for å intensivere den politiske kampen sammen med folket og mobilisere det uavbrutt mot planene til ytterste høyre, viet den seg til å blidgjøre kuppgeneralene og sådde en illusjon om at den ville skape fred i det brasilianske samfunnet med tomt snakk om dialog, mens reaksjonen ga alle tegn på at den ikke ville gi opp sine mål og ville komme tilbake med fornyet kraft. Og der har vi valgbildet.

Å ville legge skylden for resultatet av første valgrunde hovedsakelig på tabbene fra ytterste høyre er toppen av hans arroganse og selvtilfredshet, for det var mer enn tydelig hva som ville skje etter det som hadde skjedd i landet og Trumps tilbakevending til Det hvite Hus. Det var nok for enhver politiker med et snev av fornuft til å forstå hva som ville komme. Men i sin hovmod som den mest populære presidenten i Brasils historie – og det skal for øvrig sies at det ikke er noen vanskelig oppgave; det holder å bli president og være bare litt ærlig – og i sin tro på at han var den smarteste, regnet han med at han ville vinne over Trump i diskusjonen og med sine tilbud om Brasil. Selvfølgelig ligger det i hans borgerlige ideologiske natur å ikke forstå imperialismens natur; han ble raskt avfeid av den oransje orangutangen i Det hvite hus. Da «følte han dramatikken», men likevel lærte han ingenting av landets offisielle politiske historie. Han fortsatte å tro på sine egne triks. Fire år fløy forbi, og da han og hans folk innså problemet, var tiden knapp. Og likevel ga han seg ikke overfor realiteten om at å leke med folket kan fungere for planene hans og til og med vare i årevis, men ikke hele tiden. Det er også å kreve det umulige av opportunismen. Tålmodighet!

Uavhengig av valgresultatet vil landet bli dratt inn i en situasjon der de demokratiske verdiene og garantiene, samt det som gjenstår av vår formelle nasjonale suverenitet, står overfor en alvorlig trussel. Det er massene – mobilisert og villige til å kjempe til siste slutt og møte alle uroligheter som imperialismen setter i verk – som vil kunne stå imot den amerikanske imperialismens planer.

Den revolusjonære bevegelsens taktikk må være å mobilisere massene i stor skala, i taktisk enhet med alle krefter i folkebevegelsen som satser på å styrke folkelig protest for å bekjempe imperialismens innblanding i den nåværende situasjonen og høyreekstremismens offensiv (som blant annet har kommet til uttrykk gjennom trusler om attentater og oppfordringer til politisk vold mot aktivister og militante). Men for de konsekvente proletariske og revolusjonære kreftene må en slik enhet alltid være integrert med kampen innenfor folkebevegelsen, kampen mot all opportunistisk ideologi og politikk fra den borgerlige og småborgerlige venstresiden, som med sin tendens til kapitulasjon og klasseforsoning i møte med uroligheter og farer, til slutt ender opp med å inngå avtaler som skader massene, om ikke direkte samarbeid med reaksjonen. Vi må mobilisere folkets protest rundt konkrete spørsmål som angår folkemassene, med sikte på å motstå kontrarevolusjonens offensiv og frigjøre massebevegelsen fra alle sosialdemokratiske og opportunistiske illusjoner. Valg nei!, revolusjon ja! Ned med USAs innblanding! Død over yankee-imperialismen og fascismen!

Les også:

Referanse:
Editorial – Combater com atos a extrema direita e a ingerência ianque! – A Nova Democracia