Sammenlikning av to forskjellige syn på maoismen

Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Sammenlikning av Tron Øgrim og Perus Kommunistiske Parti sine forskjellige syn på maoismen

Tron Øgrim var lenge den viktigste ideologen i den norske marxist-leninistiske bevegelsen. Han var ledende i SUF sin splittelse fra SF, navnebyttet til SUF(m-l) og stiftelsen av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i 1973. Hans innsats, dedikasjon og bidrag fortjener respekt den dag i dag.

Tron Øgrim og begrepet MLM

Gjennom hele 70-tallet var Tron Øgrim en av de mest kjente kommunistene i Norge. Han skrev utkast til partiprogrammene og flere av de andre viktige partidokumentene for AKP(m-l). Denne sammenlikningen tar utgangspunkt i en bok av Øgrim fra 1982 som han kaller et debattinnlegg. Den er kanskje den mest interessante boka om norsk ML-bevegelse ”fra innsida” – iallfall for kommunister.

Boka heter ”Den vestlige maoismens sammebrudd og krisa i AKP(m-l)” og ligger som PDF på nett på nettsidene til AKPs arkivprosjekt.

Tron Øgrim var lenge Norges fremste tilhenger av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning og blant de absolutt mest sentrale lederne i ML-bevegelsen. Men i boka fra 1982 bruker han begrepet ”maoisme” og ”marxisme-leninisme-maoisme”. i programmene til AKP(m-l) fra 1973, 1976 og 1980 brukes verken maoisme eller MLM som begrep, men utelukkende marxisme-leninisme og Mao Zedongs tenkning.

Det er ikke usannsynlig at Øgrim var påvirka av impulser fra utlandet. 1982 var samme år som Perus Kommunistiske Parti (PKP), som verdens første kommunistparti, vedtok at de ville bygge på marxismen-leninismen-maoismen (MLM), og at dette var noe annet og noe mer enn Mao Zedongs tenkning (MZT).

I AKP(m-l) sitt program fra 1988 skriver partiet to ganger “marxismen-leninismen-maoismen (eller Mao Zedongs tenkning)”. Men felles for både Øgrim og AKP var da altså at i den (begrensa) grad de brukte MLM som begrep, satte de likhetstegn mellom dette og marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. PKP derimot, hevder at Mao Zedongs tenkning enda ikke var et nytt stadium, men at maoismen er dét.

Hva er maoistisk teori? – to forskjellige syn

I boka fra 1982 svarer Øgrim i kapittel 3.4 på spørsmålet ”Hva er maoistisk teori?”. For å se om PKP har rett i at det er en forskjell på ML-bevegelsens Mao Zedongs tenkning og MLM, kan det være interessant å sammenlikne Øgrims ”overskriftsliste over den maoistiske teorien” med PKP sin beskrivelse av MLM fra teksten ”Om marxismen-leninismen-maoismen” fra deres grunnleggende dokumenter fra 1988.

Kort oppsummert er Tron Øgrims beskrivelse av maoismen slik:

1) ”Den inneholdt et forsvar for den «ortodokse» marxismen-leninismen utvikla i tradisjonen Marx-Lenin-Stalin.”
2) ”Når det gjaldt imperialismen tok den utgangspunkt i Lenins og Stalins syn på den verdenshistoriske betydninga av kolonilandas kamp, og la enda større vekt på det” og formulerte ”3 verdener-teorien”.
3) ”en revolusjonsstrategi for land i den 3. verden”: ”Nydemokratisk revolusjon” og ”en militær doktrine for denne typen revolusjoner” og ”ett typisk trekk ved disse teoriene at de i tillegg til proletariatet åsså legger avgjørende vekt på fattigbøndene”.
4) ”Maoismen utvikla en revisjonismekritikk og teori for sosialismen” som sier at ”Det fins ulike klasser lenge under sosialismen, det fins et borgerskap, klassene kjemper mot hverandre, dette kan føre til at borgerskapet seirer og gjenoppretter kapitalismen.” og ”For å hindre sånn utvikling er det nødvendig å utvikle klassekampen under sosialismen, fortsette revolusjonen, og gjennomføre kulturrevolusjoner.”
5) ”Mao utvikla filosofien, særlig med utgangspunkt i Marx, Engels og Lenin og i motsetning til Stalin. Han la spesiell vekt på at det er motsigelser i alle ting i motsetning til Stalin som la mer vekt på tingenes mekaniske «disiplinerte» og «velordna» bevegelser.” og sa ”uten motsigelser dør partiet” og mente at ”under sosialismen er det fullt av motsigelser”,

Øgrim avslutter disse fem punktene med ”Dette er, trur jeg, en knapp «katalog» over maoismen som de fleste «maoister» i (la oss si) 1975 kunne si seg enig i.”

Perus Kommunistiske Parti skriver at de i 1982 vedtok at maoismen var en integrert del og overlegen videreutvikling av det internasjonale proletariatets ideologi; marxismen-leninismen-maoismen.

De skriver at mens marxismen-leninismen har fått brei anerkjennelse av sin universelle gyldighet blant kommunister, er det få som har anerkjent maoismen som den tredje etappen. De sier at noen avviser den helt mens andre anerkjenner «Mao Tse-tungs tenkning». PKP mener begge standpunkt, tross åpenbare forskjeller mellom dem, benekter den universelle utviklinga av marxismen som er gjort av formann Mao Zedong (PKP skriver Tse-tung – den gamle skrivemåten).

PKP skriver at ”Avvisinga av «isme»-karakteren til maoismen er en avvisning av dens universelle gyldighet, og dermed dens egenskap som et tredje, nytt og overlegent stadium av det internasjonale proletariatets ideologi; marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen (…)”.

Tron Øgrims punkter bekrefter at slik han så det, var ikke dette et punkt de fleste maoister i 1975 kunne være enige i – i alle fall ikke som et viktig punkt på nivå med ”forsvarte den ortodokse marxismen”.

PKP mener Mao videreutviklet alle marxismens tre bestanddeler

PKP legger til grunn Lenin sin deling av marxismen i tre hoveddeler (se Lenins ”Marxismens tre kilder og tre bestanddeler”; marxistisk filosofi (dialektisk materialisme), politisk økonomi og vitenskaplig sosialisme. Lenin tilskriver inndelinga at Marx og Engels tok utgangspunkt i sin tids fremste teorier – den tyske filosofien, den britiske politiske økonomien og den franske sosialismen – men utviklet disse videre i samsvar med arbeiderklassens interesser og historiske oppgaver.

PKP sier at Maos bidrag innebærer en videreutvikling av marxismens teori på alle de tre nevnte frontene; 1) Innenfor filosofien der Mao oppdaget en grunnlov for dialektikken: loven om motsigelser i alle ting og dessuten hans dype dialektiske forståelse av kunnskapasteorien. Videre brukte han loven om motsigelsen på mesterlig vis i politikken og brakte filosofien til massene.
2) Innenfor økonomien der han utvikla marxismens politiske økonomi i kamp mot den revisjonistiske ”teorien om produktivkreftene” og konkluderte med at overbygninga kan endre basisen og at politisk makt kan utvikle produktivkreftene. Han slo fast at politikken må være i kommandoen også i økonomien, som en videreutvikling av leninismens tese om at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi. Maos tese om byråkratkapitalisme, altså at kapitalismen i undertrykka nasjoner utvikles byråkratisk og fordreid av imperialismen på grunnlag av føydalisme eller førføydale stadier. Kritikken av sosialistisk konstruksjon i Sovjetunionen og videreutviklinga av teorien om sosialistisk økonomi. Samt tesen ”grip revolusjonen, frem produksjonen”.
3) Innenfor den vitenskaplige sosialismen der han slo fast revolusjonær vold som universell lov uten unntak; revolusjon er en klasses voldelige styrting av en annen og samla i tesen ”politisk makt vokser ut av geværløpet”. Linja for å erobre politisk makt i halvføydale land gjennom å omringe byene fra bygda. Han definerte og utvikla teorien om klassekamp i sosialismen og førte denne fram til den store proletariske kulturrevolusjonen som videreføring av den sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.

PKP hevder at disse grunnleggende spørsmålene viser at Mao videreutvikla marxismen og løfta marxismen-leninismen til en ny tredje etappe: ”marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen”.

Videre nevner PKP følgende viktige punkter:
1. Den nydemokratiske revolusjonen, revolusjonsstrategi for den tredje verden. Nydemokratiet innebærer ny økonomi, ny politikk og ny kultur.
2. Revolusjonens tre ”magiske” verktøy; Et kommunistparti, en folkehær og en enhetsfront av revolusjonære klasser.
3. Folkekrigen som militærteorien for det internasjonale proletariatet. Folkekrigen er formen revolusjonen må få i alle land, også i de imperialistiske landene.
4. Den store proletariske kulturrevolusjonen som i et historisk perspektiv er den største utviklinga av marxismen-leninismen gjort av formann Mao.
5. Understrekinga av betydninga av verdensrevolusjonen som en enhet: ”Enten går vi alle til kommunismen, eller ingen av oss”.
6. Mao studerte overbygninga, ideologi, kultur og utdanning og hans tekster om dette fortjener oppmerksomhet.

Uenighet om “ortodoks” marxisme-leninisme og om treverdenteorien

PKP nevner ikke Maos forsvar av marxismen-leninismen, slik Øgrim begynner sin liste med at maoismen ”inneholdt et forsvar for den «ortodokse» marxismen-leninismen”. Men dette ligger åpenbart til grunn. Ikke ortodoks som dogmatisk, men i at maoismen er en videreutvikling av ML og ikke en erstatning for denne. Hos Øgrim er dette første punkt. Hos PKP må det sees på som implisitt, da de kaller MLM en helstøpt ideologi.

PKP nevner ikke ”treverdenteorien” i denne teksten. Innafor MLM-bevegelsen er det en utbredt oppfatning at denne teorien, slik den ble forfekta av Kina etter Maos død, ikke stamma fra Mao men fra høyrefløyen i det kinesiske partiet. Dette standpunktet, at Mao selv ikke sto bak treverdenteorien er blant satt fram av partiet CPI(m-l) Naxalbari som seinere slo seg sammen med CPI(Maoist), MLM-partiet i India, greske KKE(m-l) med flere.

I nummer 4 av bladet Naxalbari, publisert av CPI(m-l) Naxalbari før de fusjonerte med CPI(Maoist), skriver de:
“Delinga av verden i tre tjente som en orientering for Kinas utenlandske politikk i den perioden. Det hjalp Kina med å utnytte motsigelser mellom de to supermaktene og bryte den diplomatiske blokaden. Dette var riktig og nødvendig. Men flere feil ble gjort i gjennomføringen.”

Og de skriver viderer:
“revisjonistene forsøkte å utnytte Maos tredeling av verden og gjøre Kinas utenrikspolitikk til en strategisk orientering for hele det internasjonale proletariatet. Dette fikk sin endelige form i «teorien om tre verdener» satt fram av dem etter at de tok makta og gjenopprettet kapitalismen i Kina.”

Øgrim tilskriver treverdenteorien til Mao, sjøl om den første gang i en helhetlig form ble lagt fram i FN av kapitalistvandreren Deng Xiaping i 1974. Dette gjør Øgrim i 1982, på et tidspunkt der AKP(m-l) hadde bilatterale forbindelser med Kinas regjeringsparti som da var overtatt av Deng Xiaping og høyrefløyen i partiet som hadde likvidert proletariatets diktatur i Kina.

Det eneste offisielle bidraget fra Mao til denne teorien, er et sitat fra en samtale med den afrikanske presidenten Kenneth Kaunda. Der sier Mao at verden er delt i tre; supermaktene (første verden), de mindre imperialistmaktene (andre verden) og den tredje verden bestående av alle land som undertrykkes av imperialismen. PKP refererer ikke til denne teorien, hos Øgrim er det punkt 2 og beskrives som en ”enda større vekt på kolonilandas kamp” enn hos Lenin og Stalin.

Bondespørsmålet og revolusjonsstrategi

Øgrims tredje punkt sier maoismen inneholdt en revolusjonsstrategi for land i den tredje verden. Dette nevnes også av peruanerne, men ikke blant punktene deres som viser at MLM er et tredje stadium. Øgrim legger vekt på ”ett typisk trekk ved disse teoriene at de i tillegg til proletariatet åsså legger avgjørende vekt på fattigbøndene”. I den forbindelse kan vi sitere fra teksten “Leninismens grunnlag” av Stalin:

”Det fins noen som tror at det grunnleggende i leninismen er bondespørsmålet, at spørsmålet om bøndene, rollen de spiller og betydningen de har, er utgangspunktet for leninismen. Dette er fullstendig uriktig. Grunnspørsmålet i leninismen, det den tar utgangspunkt i, er ikke bondespørsmålet, men spørsmålet om proletariatets diktatur, forutsetningene for å erobre det og befeste det.”

Tron Øgrim sier ikke at bondespørsmålet er dét viktigste i maoismen, men han setter det opp som ett av maoismens viktigste punkter (ett av fem punkter). PKP derimot inntar samme holdning til bondespørsmålet i maoismen, som Stalin i mener det har i leninismen; spørsmålet om bøndene er bare utleda av spørsmålet om proletariatets diktatur og hvordan det kan erobres og konsollideres.

For PKP er måten Mao løste bondespørsmålet i Kina, den konkrete tilpasningen av de allmenne lærdommene proletariatets teori på de særegne forholda i Kina, og ikke en universell del av maoismen. De skiller mellom metode og anvendelse av metoden.

Langvarig folkekrig og de tre redskapene for revolusjon

Tron Øgrim nevner i samme tredje punkt Maos militære doktrine, men slår fast at dette er en militærteori for tredje verden. Denne linja står i motsetning til PKPs MLM-linje, der langvarig folkekrig er en politisk-militær strategi, en militærteori, for det internasjonale proletariatet – en universell strategi for alle land.

Derimot slår AKP(m-l) sitt program i 1980 fast Maos tese om de tre magiske verktøya (partiet, hæren og enhetsfronten) og at de må være i stand til å føre langvarig folkekrig:

“Mao Zedong sa at det trengst tre viktige våpen om arbeidarklassen skal kunne gripe makta:
– Eit revolusjonært kommunistparti. (…)AKP(m-l) er oppretta for å vere dette partiet.
– Ein folkehær. Ein slik hær må vere sett saman av arbeidarar og andre utbytta og vere under leiing av partiet. Hæren må forsvare interessene til arbeidsfolk flest i Noreg, vere nært knytta til dei arbeidande massane og vere i stand til å føre ein langvarig folkekrig. Berre ein slik hær kan slå kontrarevolusjonen på slagmarka.
– Ein einskapsfront. Einskapsfronten må sameine partiet og alle andre som kan kjempe for revolusjonen, sameine arbeidarklassen med bøndene, fiskarane, dei intellektuelle og andre progressive klassar og lag, sameine masserørsler, alle politiske parti, grupper og einskildpersonar som kan vinnast for revolusjonen. (…)”

Filosofi, kulturrevolusjon og Stalin

Øgrims fjerde punkt er Maos kamp mot revisjonismen, synet på klassekamp i sosialismen og metoden med kulturrevolusjon. Dette er i tråd med PKP sitt punkt om Maos videreutvikling av den vitenskaplige sosialismen.

Øgrims femte punkt, om Maos utvikling av filosofien er delvis i tråd med PKP, men der Øgrim sier at Mao la ”spesiell vekt på at det er motsigelser i alle ting” sier PKP at Mao slår fast at dette er dialektikkens grunnlov, og altså et sprang i forståelsen av dialektikken (å etablere en ny grunnlov sammenligna med å ”legge spesiell vekt på”).

Både i fjerde og femte punkt mener Øgrim at Mao brøyt med Stalin i disse teoriene – PKP skriver ikke noe sånt i sin tekst. PKP legger på den ene sida vekt på videreutvikling og “brudd” framfor videreføring av (“ortodoks”) marxisme-leninisme. Men de behandler ikke dette spranget som et særegent “brudd med Stalin”, slik Øgrim gjør.

Man kan forsåvidt også spørre seg hvorfor bruddet med Stalin vektlegges mer enn f.eks. brudd med Lenin eller Marx og Engels. Er det noe spesielt med Stalin som gjør at det er viktig å understreke bruddet med ham? Det er mulig man kan se en tendens i den retningen hos enkelte maoister, der spranget i maoismen brukes til å nærmest avskrive Stalin. Men grunnlag for noe slikt finner man verken hos Mao selv, eller hos maoistiske parti som PKP, CPI(Maoist) eller CPP på Filippinene – som alle har løftet fram Stalin som en stor revolusjonær leder og marxist.

Politisk økonomi

PKP legger stor vekt på Maos utvikling av marxismens politiske økonomi. De legger fram flere punkter om hvordan Mao videreutvikla forholdet mellom politikk og økonomi, spesielt i utviklinga av sosialistisk økonomi – men også synet på den særegne forma kapitalismen får i halvføydale land (byråkratkapitalisme). Maoismens økonomiske bidrag er helt fraværende hos Øgrim, noe som er litt merkelig siden han mener en viktig svakhet i ML-bevegelsen var et dårlig grep om marxistisk økonomi – eller kanskje nettopp derfor IKKE så merkelig…

Kanskje hadde AKP(m-l) dårlig grep om, eller lite interesse for eller liten kunnskap om, Maos bidrag til den marxistiske økonomien? Eller kanskje de ikke anerkjente disse bidragene?

En oppsummering av likheter og ulikheter

Verken PKP eller Øgrim nevner i denne sammenhengen Maos utvikling av masselinja, men et av de andre grunnleggende dokumentene fra PKP i 1988 heter Om masselinja – så dette er i alle fall vektlagt av partiet andre steder. Også ML-bevegelsen la vekt på denne.

Det er viktig å understreke at disse fem punktene fra Øgrims bok og dokumentet fra PKP er to svært forskjellige dokumenter – både i type og form – noe som gjør sammenlikninga litt haltende. Men de gir en pekepinn om et forskjellig syn på maoismen.

Når de skal beskrive maoismen, vektlegger Øgrim i stor grad Maos forsvar og videreføring av marxismen-leninismen, mens PKP legger mer vekt på sprang og videreutvikling. Øgrim legger vekt på ”Maos revolusjonsstrategi for land i den 3. verden” og nevner ikke strategien for folkekrig – PKP sier at folkekrigen er en militærteori for proletariatet i alle land. Øgrim nevner ikke Maoismens bidrag til marxistisk teori om økonomi, PKP legger stor vekt på dette.

Derimot er det mer enighet om Maos bidrag til filosofien og kampen mot revisjonismen.

I andre deler av boka skriver Tron Øgrim at maoismen var en bra teori for ungdom som gikk til venstre på 70-tallet, men at den kunne tillempes mer eller mindre direkte i tredje verden mens den var mindre relevant i vesten. Ikke så rart, da Øgrim mente maoismens revolusjonsstrategi bare var for land i den tredje verden.

AKP(m-l) avslørte ikke revisjonismen i Kina slik PKP gjorde

I samme bok skriver Øgrim at kulturrevolusjonen mislyktes – mens PKP mener kontrarevolusjonen i Kina (1976) tvert imot bekreftet nødvendigheten av kulturrevolusjoner. Og på tidspunktet Øgrim skreiv boka (1982) var AKP(m-l) fortsatt vennskapsparti med Kinas Kommunistiske Parti – seks år etter det kontrarevolusjonære kuppet der Kinas fremste revolusjonære ledere ble drept eller fengsla.

PKP avslørte kontrarevolusjonen i Kina og bekjempa revisjonismen til det nye lederskapet – norske AKP(m-l) og særlig Tron Øgrim hadde sine tvil om den nye ledelsen i Kina, men deltok i angrepene på den såkalte ”firerbanden” (ledelsen for den revolusjonære fløyen i partiet) og var lenge overbevist om at sosialismen fortsatte i Kina etter kontrarevolusjonen.

Dette viser at AKP(m-l) enten ikke så at regimet i Kina var revisjonistisk – eller at de ikke delte Maos tese om at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta. Med andre ord var enigheten med Maos teori om klassekamp under sosialismen ikke dyp nok til å avsløre kontrarevolusjonen i Kina, sjøl om AKP(m-l) ble etablert på grunnlag av kamp mot moderne revisjonisme av den sovjetiske typen.

“Mao Zedongs tenkning” er et overgangsstadium

Hvor fundamentalt er skillet mellom Mao Zedongs tenkning og MLM? Sjølsagt er det ingen garantier for seier, uansett hvilken teori man sverger til. Like sjølsagt er det at det er store fellestrekk mellom innholdet i Maos “tenkning” og “-isme”. Men den nye kommunistbevegelsen på 70-tallet kalte seg ML-partier og det var ikke tilfeldig. De la kanskje større vekt på det ortodokse forsvaret av marxismen-leninismen slik den ble utforma av Lenin og Stalin – formulert først og fremst tidlig i mellomkrigstida – enn på punktene der Mao foretok sprang. ML-bevegelsen og 70-tallets nye kommunistiske bevegelse, var ideologisk først og fremst en antirevisjonistisk bevegelse.

Videre hadde aldri de kinesiske kommunistene eller Mao sjøl formulert klart hva som var viktigst i deres videreutvikling av marxismen. Akkurat som Stalin formulerte leninismens grunnlag etter Lenins død, var det først på 80-tallet at Perus Kommunistiske Parti og resten av RIM (internasjonal organisasjon av maoistpartier) formulerte hva de mente var kjerna i maoismen som et tredje stadium av marxismen.

I utviklinga av disse tre stadiene lå altså AKP(m-l) og Øgrim i en mellomposisjon mellom andre og tredje fase. I tillemping av teorien på taktikk og organisering lå de svært tett opptil praksisen til ML-partier før 2. verdenskrig – de to viktigste arbeidsområdene, etter at student- og ungdomsopprøret var over rundt 1974-75, var fagforeningsarbeid innenfor LO og parlamentarisme.

Sammenbruddet i den antirevisjonistiske ML-bevegelsen

Øgrim hevder at på slutten av 70-tallet falt maoismen sammen i vesten – “sammenbruddet i den vestlige maoismen”. Men det har mer for seg å si bevegelsen som falt sammen var en antirevisjonistisk ML-bevegelse, som først og fremst var en reaksjon mot den sovjetiske revisjonismen og forfalskinga av marxismen-leninismen. De fant Maos bidrag nyttige for å forstå hva som skjedde, men likevel prøvde de i stor grad å kopiere de vestlige kommunistpartiene fra før andre verdenskrig.

Dette gjenspeiles i Tron Øgrims punkter – der forsvaret av den ”ortodokse” marxismen-leninismen vektlegges tungt og Maos revolusjonsstrategi omtales som en strategi for 3. verden.

Øgrim skriver ellers i boka innsiktsfullt om styrker og mangler ved ML-bevegelsen, om klassekamp og partier i Norge. Han sier at de fant mer som var direkte overførbart hos de tidligere marxist-leninistiske partiene i vesten, hos albanerne og hos Stalin, enn hos Mao og kineserne. Og han skriver at ML-bevegelsen gjorde en for dårlig jobb med å forstå hva slags samfunn Norge var og hvordan de burde føre kamp her.

Dessverre er nok dette dels bygd på en feilslutning. Det er ingen automatikk i at russiske forhold anno 1917 var mer relevante for Norge enn kinesiske anno 1949. Men det er fullt mulig å trekke allmenne slutninger fra de konkrete erfaringene fra BEGGE disse revolusjonene. Og det er logisk at den kinesiske erfaringa var rikere og dypere enn den russiske, fordi den kunne bygge videre på den russiske erfaringa og bolsjevikenes oppsummeringer av denne, fordi landet var verdens mest folkerike og fordi de førte folkekrig i lang tid.

Derfor bør en konkretisering og tillemping av kommunistisk teori til vestlige forhold, ikke ta utgangspunkt i mellomkrigstidas ”ortodokse” marxisme-leninisme, men ta utgangspunkt i MLM, i Maos videreutvikling av marxismen-leninismen.

Øgrims kritikk av den utilstrekkelige maoismen er ikke en kritikk av maoismen, men av marxisme-leninisme med en del maoistiske trekk. Og svaret var ikke å utvikle seg videre til MLM, men å bevege seg vekk fra ML ved å bli stadig mer involvert i “vanlig” parlamentarisme og fagforeningsarbeid, ved å innta en opportunistisk holdning til revisjonismen og kontrarevolusjonen i Kina og å revidere programmer og teorier, spesielt i synet på proletariatets diktatur

At et parti som langt på vei kopierer vestlige kommunistparti fra mellomkrigstida, også langt på vei kopierer disses utvikling fra revolusjonære kommunistpartier til reformistiske valgpartier er logisk. Revolusjonære NKP i mellomkrigstida ble reformistiske NKP i etterkrigstida. Revolusjonære AKP(m-l) på 70-tallet er blitt reformistiske Rødt.

Langvarig folkekrig og maoistisk politisk økonomi for rød makt

De teoretiske røttene til denne utviklinga ligger muligens først og fremst i to forskjeller mellom ML-bevegelsens teori slik Øgrim beskriver den og PKP sin MLM:

Maoismen har ikke bare en “revolusjonsstrategi for tredjeverdenland”, men en militærpolitisk strategi for proletariatet i alle land; langvarig folkekrig (PPW) – ikke parlamentarisme eller langvarig legal kamp som oppbygging til en kortvarig plutselig revolusjon. Kjerna i folkekrigen er ikke alliansen med bøndene, men mobilisering og organisering av massene sjøl til å etablere rød makt som utvides skritt for skritt og i bølger, bygge de tre våpnene (partiet, hæren og fronten) sammen og gjennom hele prosessen, føre langvarig politisk og militær kamp fra lavere nivå til høyere nivå – alt for å etablere makta til proletariatet.

Maoismens politiske økonomi er et utmerka redskap for å avsløre mekanisk tenkning og revisjonisme, og kulminerer i tesen om at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta. Det finnes ingen sosialistisk økonomi uten proletariatets politiske revolusjonære diktatur. Som Lenin sier Mao at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi. Og når politikken er revisjonistisk (borgerlig) så er det uttrykk for at borgerskapet har tatt makta og avskaffer sosialismen. Øgrim mener ledelsen i AKP(m-l) var for dårlig på politisk økonomi, og det virker ikke som de så Maos bidrag som et viktig bidrag også innenfor den marxistiske økonomien.

I stedet for å prioritere sjølstendig proletarisk rød makt, prioriterte etterhvert AKP(m-l) å operere innafor et LO dominert av borgerskapets Arbeiderparti og å delta for fullt i borgerskapets valg og deres parlamentariske organer. I stedet for å avsløre Kinas nye borgerskap, pleiet AKP et vennskap med dem og sa at Kina fortsatt var sosialistisk – helt til massakren på Den himmelske freds plass i 1989.

Spørsmålet om forskjellen på overgangsfasen Mao Zedongs tenkning og det tredje stadiet av marxismen, marxismen-leninismen-maoismen, blir blant annet behandla av den indiske maoisten Ajith her: Marxism-Leninism-Maoism and Marxism-Leninism-Mao Tse-Tung Thought are not the same.

Forskjellene er ikke ordkløyveri. Det handler om forskjellige metoder for politisk arbeid og analyse. Det handler om hva som ligger til grunn for avgjørende politiske veivalg. Begrepene er forskjellige fordi de to stadiene har vesentlige ulikheter.

MLM gir metoder til å avsløre når sosialistiske land skifter farge og blir borgerlige diktaturer. Men først og fremst gir MLM metoder for å bygge proletariatets makt, den røde makta, gjennom folkekrigen og de tre verktøyene for revolusjon. Det gir en politisk linje for proletariatets egne makt – i kamp mot revisjonisme, i kamp mot sosialdemokrati, i kamp mot borgerskapet på alle områder.

Andre retninger har enten alltid vært feil, eller de er blitt gjort avleggs av historiens utvikling framover. ML-bevegelsen har hatt sin krise og sitt sammenbrudd – marxismen-leninismen-maoismen er fortsatt ung.