Av en kommentator for Tjen Folket Media.
«Våre legemer kan de tilintetgjøre. Men ideen knuser de aldri!»
– Ottar Lie, til sine medfanger før henrettelsen.
“Hva som skjer med oss etter døden, herr kommandant, har ingen betydning. Vi har fylt vår misjon.”
– Ottar Lie, rett før han og 16 andre ble henrettet på Trandum den 1. mars 1943
Ottar Lie døde martyrdøden for vår klasse og vårt parti, Norges Kommunistiske Parti, den 1. mars 1943. Han var jernarbeider av yrke og ble født på Løten i Hedmark. Hedmark var et av Norges fattigste områder, et område med mange småbønder og skogsarbeidere, og fylket var lenge et av de aller rødeste i Norge. Ottar Lies far var småbruker og smed.
Kommunist, proletar og organisator
Ottar Lie ble i det historiske året 1917 leder for Samorganisasjonen i Løten, det vil si samlingen av alle LO-fagforeningene der. Fra 1921 til 1923 var han leder for Samorg-kontoret på Hamar og sekretær i Arbeiderpartiet. I 1922 organiserte han sammen med Arvid G. Hansen en tomåneders sosialistisk dagskole på Elverum, der blant andre den senere NKP-formannen Emil Løvlien fikk en grunnleggende politisk skolering,
Da Arbeiderpartiet ble delt i to i 1923, slutta Ottar Lie seg til Norges Kommunistiske Parti. Fra 1927 var Ottar Lie partisekretær og medlem av sentralkomiteen i partiet.
Arne Pedersen, en veteran i NKP i Buskerud har fortalt at “organisasjonssekretæren Ottar Lie var sliteren, han levde med partiet, og stort sett av svart kaffe og en brødskalk når han var ute og reiste. Han visste alt, holdt orden på alt, hadde togtider og båtanløp, alt sammen, i hodet.”
Just Lippe skrev at “intet enkelt menneskes navn er vel knyttet så nær til selve partiet vårt og til partiets organisasjon som Ottar Lies. I over 10 år var Ottar Lie Norges Kommunistiske Partis sekretær. I 6 år var han Oslopartiets politiske og organisatoriske leder. Han var med og stiftet N.K.P. i 1923. Og allerede før den tid hadde han gjennom sitt arbeid i Hedmark fylke, dels som sekretær ved det faglige opplysningskontor, dels – fra 1921 – som sekretær for Hedmark fylkes Arbeiderparti lagt grunnen til den sterke og urokkelige stilling N.K.P. alltid har hatt i Hedmark”
Gjennom sitt arbeid i Hedmark gikk Ottar Lie i spissen for å forene industriarbeiderklassen, skogsarbeiderne og de fattige småbrukerne i en felles front av arbeidsfolk. Fra 1923 var Ottar Lie heltidsrevolusjonær, viet helt og fullt til arbeidet for partiet. Han arbeidet iherdig i Hedmark, Oppland og Buskerud for å smi kadre for partiet og bygge ut organisasjonsapparatet.
Enestående evne til å vinne venner og kamerater
Just Lippe skriver at Ottar Lie i 10 år var partiets organisasjonsansvarlige, og beskriver hans viktige rolle og personlige egenart slik:
“Det finnes neppe noen i vårt parti, ja neppe i hele den norske arbeiderbevegelse som i samme grad som Ottar Lie hadde evnen til å vinne venner. I sin tid som organisasjonsleder i partiet kom han i berøring med samtlige ledende kamerater ute i distriktene. Han kjente dem, visste hva de dugde til, kjente hver enkelts egenart. Han kunne derfor i den utstrekning det er riktig og naturlig føre en fast linje ved aktiviseringen av partiets kadre. Men Ottar Lie var for alle disse partikamerater noe mer enn en organisasjonsleder. Han var også deres personlige venn og kamerat.”
Da Ottar Lie ble leder for NKP i Oslo i 1936 ble han også kjent for massene i byen, særlig blant proletariatet i hans egen jernindustri og flere andre bransjer. “Han Ottar” ble en som mange vendte seg til for råd og veiledning. Han gjorde partikontoret i Oslo til et senter ikke bare for partiet, men for Oslo-arbeiderne i videre forstand.
Illegalt arbeid, fangenskap og tortur
Etter den nazistiske invasjonen i 1940, begynte Ottar Lie å lede oppbyggingen av det illegale apparatet til Norges Kommunistiske Parti. Han ble forbindelsen mellom partiledelsen og Asbjørn Sunde (Osvald), lederen for sabotasjegruppa Organisasjonen mot fascisme og krig. Blant annet formidlet han økonomisk støtte fra partiet til Sunde.
Ottar Lie ble arrestert i 1940, men ble sluppet fri etter relativt kort tid. Da gikk han under jorda. Nyttårsaften 1941 ble det avholdt et møte som konstituerte seg som sentralkomiteen i NKP. Ottar Lie møtte ikke på dette, og høyreopportunisten Peder Furubotn ble valgt som formann. Slik havnet partiledelsen i Furubotn og hans alliertes hender, selv om partiet bevisst hadde holdt han vekk fra de mest sentrale verv etter at han ble fratatt formannsposten i 1930.
Ottar Lie ble på dette møtet degradert, men hadde fortsatt en sentral plass i partiledelsen. Han tok et stort og avgjørende ansvar for å utvikle partiets organisasjon i illegaliteten. Han var kjent som kommunistisk leder, og dermed var nazistene svært fornøyd da de tok han til fange etter en skuddveksling 30. oktober i 1942.
Arrestasjonen skjedde på Modum i Vikersund, Buskerud. 29. oktober 1942 var Ottar Lie og kona Inga samt tre andre kommunister gått til ro for natten. De ble vekket av vill banking og skriking og oppdaget at de tyske soldater hadde omringet huset. De to yngste kameratene trakk våpnene sine og det ble en hektisk skuddveksling. De to kommunistene ble skutt og drept, men det ble også to av de mange tyskerne som omringet huset. Inga og Ottar ble arrestert.
De ble ført til det berykta Victoria Terrasse, der de ble brutalt torturert av fascistene, uten å røpe noe som helst. Fascistene visste at Ottar Lie satt på uvurderlig informasjon, men han lot seg ikke knekke. Inga Lie jobbet før krigen som vaskehjelp og var fra Åmot i Østerdalen. Hun var gravid da hun ble arrestert og spontanaborterte som følge av torturen hun også ble utsatt for. Etterpå ble hun sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, men i motsetning til sin mann overlevde hun krigen.
Henrettelse av kommunistene og frikjennelse av nazibødlene
Ottar Lie ble stilt foran den nazistiske SS-domstolen. Denne ble ledet av den tyske SS-offiseren Hans Latza og Latza la i dommen til grunn en eldre og opphevet paragraf som ga strengeste straff. Den strenge straffen var politisk motivert fordi Lie var kommunist. Henrettelsen ble ledet av den tyske offiseren Oscar Hans. Ottar Lie ble skutt på Trandum 1. mars 1943 sammen med 16 andre, hvorav 14 var kommunister. Ottar Lie døde 46 år gammel og etterlot seg kona Inga Lie og to barn.
De 17 drepte, flertallet familiefedre og kommunister, ble alle gravlagt i en massegrav som etter krigen ble markert som “grav nummer 1” av i alt 18 graver på Trandumskogen. Det er reist steinkors over disse gravene, samt et større monument; en krans hugget i stein. I alt vet man at 173 nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 briter ble henrettet og gravlagt i denne skogen. Gravene var lette å finne, for nazistene strødde kalk over likene. Kalken skulle få dem til å gå raskere i oppløsning, men gjorde også at det ikke vokste noe vegetasjon over gravstedene. Etter krigen ble alle gravene gravd opp, og de drepte ble lagt til hvile andre steder.
Hans Latza ble etter krigen stilt for retten, tiltalt for drap, men norsk høyesterett frikjente han og forkastet også ankene. Latza ble dermed stilt fri til å reise hjem til Vest-Tyskland der han ble leder for et forsikringsselskap i Stuttgart. SS-Hauptsturmführer Oscar Hans ble dømt til døden i lagmannsretten, men også han ble frikjent i norsk høyesterett. Også borgerlige jurister har stilt seg kritisk til avgjørelsen. Latza og Hans ble frikjent fordi høyesterett så henrettelsene som lovlige krigshandlinger. Oscar Hans ledet en Sonderkommando og hadde ansvar for minst 312 henrettelser, hvorav 68 skjedde uten noen form for rettssak. De to første var de kjente sosialdemokratene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Hans ble deportert hjem til Tyskland der en britisk domstol dømte han til fengsel. Han ble sluppet fri i 1954, 9 år etter krigens slutt.
Mer rettferdighet enn som så har ikke den borgerlige staten gitt våre falne. Martyrene til Norges Kommunistiske Parti, det internasjonale proletariatet og det norske folk, ble torturert og lagt i massegraver. Deres bødler fikk ingen straff, eller kortvarige fengselsopphold, før de var fri til å gjøre karriere innenfor den vest-tyske kapitalismen i etterkrigstida. Det understreker bittert nødvendigheten av at vår klasse selv utøver sin justis, og aldri lar den ligge i hendene til borgerskapets stat og borgerskapets dommere, uansett om de er iført SS-uniform eller svarte dommerkapper.
Minnesmerker over sliteren som ga sitt liv
Etter krigen ble det reist minnesmerker på Trandumskogen. Trandum var militærleir før krigen og ble brukt av nazistene til å internere krigsfanger under krigen. I dag brukes det som såkalt transittmottak for asylsøkere som skal sendes ut av Norge. På Kampen i Oslo er det lagt ned en såkalt snublestein (stolpersteine) for Ottar Lie. Han og kommunisten Ivar Nygaard er så vidt kjent de to eneste ikke-jødene som har en slik stein i Norge. I alt er det over 400 slike steiner lagt ned i Norge for å minnes ofre for nazistenes brutale forfølgelser.
Ottar Lie ga sitt liv til Norges Kommunistiske Parti. Han var en sønn av sin klasse, og han levde, kjemper og døde for vår klasse. Hans arbeid for partiet var uselvisk og kunne gå på bekostning av hans egen velvære. Han var nøysom, han kjempet hardt og levde enkelt. Han var kommunist, administrator og stridende.
Mao Zedong slår fast at når den ideologiske linja er fastlagt, blir kadrene og organisasjonen det avgjørende spørsmålet. En riktig linje er avgjørende, men uten dedikerte kadre og en sterk organisasjon kan ikke linja settes ut i live. Klassen vil aldri la seg lede av amatører. Proletariatets ledere må ha sans for organisasjon, må legge stor vekt på å lære og på å møysommelig bygge det apparatet som trengs for å lede i smått og i stort.
Dette var innsikt Ottar Lie ikke bare hadde, men som han også levde etter. Han levde i tråd med dette da han ledet den sosialistiske dagskolen på Elverum, da han som organisasjonsansvarlig i partiet fostret kadre over hele østlandet, og da han under krigen utviklet det illegale apparatet og forbindelsene til og logistisk støtte for Osvaldgruppa og den væpna kampen mot okkupasjonen. Uten logistikk, uten apparat, blir paroler tomme ord og slag i løse lufta.
Martyrene er udødelige
Ottar Lie ble henrettet i 1943, men hans bidrag døde ikke da. Hans arbeid har for alltid satt sitt avtrykk i den kommunistiske bevegelsen. Hans minne og hans eksempel lever så lenge vi gir liv til det. Hans praktiske bidrag bevegde materien, og bevegelsene lever videre som krusninger på havet av praksis som utgjør vårt samfunn, vår klasse, vårt parti.
Slik sett får Ottar Lies siste og manende ord til sine medfanger, et udødelig liv. Fienden kan tilintetgjøre våre legemer, men våre ideer dør aldri!
Lenge leve Ottar Lie, og de kommunistiske martyrene!
Martyrene lever videre i vår kamp!
Se også:
Les mer:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.