KKP: Boka «Selvdyrkelse» er forræderi mot proletariatets dikatur

Denne teksten er hentet fra heftet «Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov» utgitt av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968. Boka «Selvdyrkelse» også kjent som «Hvordan være en god kommunist» som hudflettes i denne teksten er skrevet av forræderen Liu Shaoqi.

Andre tekster fra dette heftet er tilgjengelig på TFM:

Kampene mellom de to veiene på landsbygda i Kina

Et reaksjonært kapitulasjonsprogram

Sammenbrudd for Kinas «tilbeder av parlamentarismen»

«Besluttsomt forsvar for den demokratiske sentralismen i partiet»

«Leder i arbeiderbevegelsen» eller streikebryter nr. 1?

DET VIKTIGSTE ELEMENT I BOKA «SELVDYRKELSE» ER FORRÆDERI MOT PROLETARIATETS DIKTATUR

Redaksjonsstaben i tidsskriftet «Røde Fane».
Redaksjonsstaben i «Folkets Dagblad».

(8. Mai 1967)

Boka om «Selvdyrkelse» er et representativt verk av den toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei. Det er et kraftig giftig ugras som bekjemper marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning. Dens gift er blitt spredt over hele Kina og hele verden. Den må kritiseres og grundig tilbakevises.

Hva er så det vesentlige element i boka?

Det er forræderiet mot den marxist-leninistiske teori om proletariatets diktatur, og dette forræderiet mot proletariatets diktatur betyr et fullstendig og totalt forræderi mot selve marxismen-leninismen og mot proletariatets revolusjonære sak.

For over hundre år siden pekte Marx på dette:

«… Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget klassenes eksistens i det moderne samfunn, og heller ikke kampen mellom dem. Borgerlige historikere hadde lenge før meg skildret den historiske utvikling av denne klassekampen, og borgerlige økonomer — klassenes økonomiske anatomi. Det nye jeg gjorde var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til bestemte historiske faser i produksjonen utvikling, 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser, og til et klasseløst samfunn …. »(«Marx til J. Weidemeyer», 5. mars 1852) («Verker i utvalg av Marx og Engels», Forlaget for fremmede språk, Moskva 1951, bd. II, s. 410.)

For femti år siden pekte Lenin uttrykkelig på:

«Det blir sagt og skrevet meget ofte at hovedsaken i Marx’ lære er klassekampen. Men det er ikke riktig. Og denne usannheten fører svært ofte til opportunistisk forvrengning av marxismen, forfalskning av den på en slik måte at den blir akseptabel for borgerskapet. For læren om klassekampen ble ikke skapt av Marx, men av borgerskapet før Marx, og alminnelig talt er den akseptabel for borgerskapet. Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan framleis befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk. Å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjell mellom marxismen og den vanlige små-(så vel som stor-)borgeren. Dette må være prøvestenen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen. (Lenin: «Staten og revolusjonen», august-september 1917) («Verker i utvalg av Lenin», Forlaget for fremmede språk, Moskva, 1951, bd. II, del 1, s. 233.)

I likhet med alle opportunister i den internasjonale kommunistiske bevegelses historie beskjærer og forvrenger forfatteren av boka om «Selvdyrkelse» marxismens grunnsetninger. Selv om han spekker en bok på nesten 50 000 ord med visse abstrakte fraser om klassekamp, nevner han overhodet ikke den aktuelle klassekampen og proletariatets diktatur. En klassekampfraseologi uten proletariatets diktatur er selvsagt noe falskt tøv som er fullt ut akseptabelt for borgerskapet.

Boka om «Selvdyrkelse» ble første gang utgitt i juli 1939, og det ble trykt mange nye opplag under motstandskrigen mot den japanske aggresjon og frigjøringskrigen. Ikke i noen av disse utgavene nevnes krigen mot Japan eller klassekampen under krigen(1) i det hele tatt, og ikke i noen av disse utgavene nevnes frigjøringskrigen eller klassekampen i denne tiden i det hele tatt, og heller ikke nevnes det noe om spørsmålet om den politiske maktovertakelse. En slik «selvdyrkelse» kunne ikke engang krumme et hår på hodene til den japanske imperialismen, den amerikanske imperialismen eller dennes lakei, Tsjiang Kai-sjeks Kuomintang.

Under krigen mot Japan pekte Formann Mao på: «Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hånd og å løse dette spørsmål ved hjelp av krig.» (Mao Tse-tung: «Krigen og strategiens spørsmål») og «Vårt partis utvikling, konsolidering og bolsjevisering har foregått under revolusjonære kriger; uten væpnet kamp ville det kommunistiske parti «ganske sikkert ikke vært hva det er i dag» (Mao Tse-tung: «Introduksjon til ‘Kommunist’»).

Det er innlysende at utviklingen, konsolideringen og oppbyggingen av partiet og den ideologiske omdannelsen av partimedlemmene ikke kan diskuteres uten i sammenheng med revolusjonære kriger og makterobringen med våpen i hånd. Til tross for dette ville den toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, nettopp i de samme åra som kanonene tordnet, at folk skulle hengi seg til «selvdyrkelse» og glemme den grunnleggende oppgaven med å erobre makten med våpen i hånd. Ville ikke en slik «selvdyrkelse» simpelthen «framdyrke» spissborgere som ville unngå revolusjonær krig og erobring av den politiske makt! De småskårne produktene av en slik «dyrkelse» ville overhodet ikke bli kommunister, men slike sosialdemokrater som i Den 2. internasjonale.

Da det i august 1949 ble utgitt en revidert utgave av boka om «Selvdyrkelse», og da den i august 1962 ble trykt opp igjen med mange tilføyelser og strykninger, disket den igjen opp med det samme gamle stoffet. Trass i at boka på disse tidspunktene ble revidert og trykt opp igjen, unnlot den å si noen ting om den sosialistiske revolusjon eller klassekampen i det sosialistiske samfunn, men forholdt seg fullstendig taus om proletariatets diktatur. Denne toppfiguren i partiet, som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, satte seg brautende opp mot hele serien av Formann Maos store verker, som f. eks. «Beretning til 2. plenumsmøte i det kinesiske kommunistpartiets 7. sentralkomité», «Om folkets demokratiske diktatur» og «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket». I skjendig opposisjon til Mao Tse-tugs tenkning ville han få folk til å glemme den sosialistiske revolusjon, klassekampen i det sosialistiske samfunn og proletariatets diktatur og til å drive «selvdyrkelse». Hva slags «selvdyrkelse» kunne dette bli, om ikke «dyrkelsen» hos en person av Bukharin-typen, som går inn for kapitalisme istedenfor sosialisme, hos en Khrusjtsjov-type som avviser proletariatets diktatur og arbeider for å gjenopprette kapitalismen!

Selv om boka om «Selvdyrkelse» er blitt trykt opp og revidert mange ganger, nevner den ikke maktovertakelsen med våpen i hånd eller proletariatets diktatur. Er dette en tilfeldig utelatelse? På ingen måte.

Boka diskuterer spørsmålet om staten. Nå er det slik at for en marxist er det ikke mulig å diskutere dette spørsmålet uten å nevne statens klassenatur og proletariatets diktatur. Likevel stryker boka om «Selvdyrkelse» nettopp proletariatets diktatur og behandler spørsmålet om staten på abstrakt vis, slik en lærd som blir betalt av borgerskapet, gjør det.

Forfatteren av boka om «Selvdyrkelse» sier at proletariatet «kan bygge opp et parti og et statsapparat med streng organisasjon og disiplin i den hensikt å føre en uforsonlig kamp mot alle former for korrupsjon, byråkrati og degenerasjon og i den hensikt ustanselig å rense partiet for slike elementer som er korrupte, byråkratiske og degenererte i sitt arbeid», slik at «partiets og statsapparatets renhet kan bevares».

Vi kan spørre: På hvilken måte kan proletariatet bygge opp sitt eget statsapparat? Er det mulig uten en voldelig revolusjon? Er det mulig uten å knuse det gamle statsapparatet? Det er nettopp disse grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen boka har forkastet. Ifølge forfatteren ser det ut til at så lenge kommunistene bare energisk holder seg til «selvdyrkelse», vil et «utopia» dette ned fra himmelen. Det han har drømt om er intet annet enn en borgerlig stat.

I den utgaven av boka som kom ut i 1962 er ordene «opprette et sentralisert og samtidig demokratisk statsapparat» føyd til det avsnitt som er sitert ovenfor. Denne bevisste tilføyelsen viser hvordan forfatteren betrakter vår stats natur. Men verken her eller noe annet sted i boka nevner han overhodet noe om å utøve et diktatur over klassefienden.

Formann Mao sier at vår proletariske stat utøver et diktatur over klassefienden, mens «det som anvendes i folket er demokratisk sentralisme».

Når forfatteren bare beskriver vår stat som «sentralisert og samtidig demokratisk», uten noe diktatur over fienden, hva er det så han gjør, om ikke å bekjempe proletariatets diktatur, preke Khrusjtsjovs teori om «hele folkets stat» og gå inn for borgerskapets diktatur?

I et langt kapitel skildrer boka «kommunismens sak» som «det største og vanskeligste foretagende i menneskehetens historie». En marxist ville her finne det påkrevet å nevne at kommunismen ikke kan gjennomføres uten at man går veien gjennom proletariatets diktatur. Men forfatteren sier ikke et eneste ord om proletariatets diktatur.

«Hva går vår kommunistiske sak ut på? Hvordan skal partimedlemmene fremme den?» Forfatteren svarer: «I denne verden vil det ikke finnes noen utbyttere og undertrykkere, ingen godseiere og kapitalister, ingen imperialister og fascister. Der vil ikke finnes noen undertrykte og utbyttede folk, intet mørke, ingen uvitenhet, tilbakcliggenhet osv. I et slikt samfunn vil hele menneskeheten bestå av uegennyttige, intelligente, høyt kultiverte og dyktige kommunister; mellom menneskene vil det råde gjensidig hjelpsomhet og hengivenhet, og der vil ikke finnes noen slike irrasjonelle foreteelser som at folk mistenker hverandre og bedrar hverandre, skader hverandre, dreper hverandre og kriger mot hverandre. Det vil selvsagt bli det beste, det vakreste og det mest framskredne samfunnet i menneskehetens historie».

Forfatteren føyer til: «Vi kommunister må være mennesker som er i besittelse av de dristigste visjoner og revolusjonær besluttsomhet. Ethvert partimedlem må med glede høytidelig påta seg oppgaven med å gjennomføre kommunismen, en oppgave som er større og vanskeligere enn noen annen i menneskehetens historie.»

Etter disse og liknende presteaktige påkallelser og velsignelser, trekker forfatteren konklusjonen: «Dette er min oppfatning av kommunismens sak.»

I det svaret forfatteren gir, utformet med høytflygende fraser, er det en ting han ikke tar med, og det er proletariatets diktatur. Det er slik han forstår kommunismens sak, og det er slik han går inn for å gjennomføre den!

Den slags skildringer av det kommunistiske samfunn er ikke noe nytt, det har vi hatt fra gammel tid av. I Kina har vi slike artikler som «Om den store harmoni» i kapitlet «Li Yun» i «Ritualenes Bok» (redigert av Tai Sjeng, en lærd fra det Vestlige Han-dynastiet — år 202 f. Kr. — 8 e. Kr.); «Tao Hua Yuan Tsji» eller «Reisen til ferskenblomstenes land» av Tao Tsjien (dikter under det Østlige Tsin-dynastiet, 365 [eller 372 eller 376] — 427 c. Kr.), og «Ta Tung Sju» eller «Boka om den store harmoni» av Kang Yu-wei (1858-1927, leder for den borgerlige reformistbevegelsen under Tsjing-dynastiet). I utlandet finnes det en rekke bøker av franske og britiske utopiske sosialister som alle inneholder samme slags stoff.

Etter forfatterens mening er det kommunistiske samfunn en eneste dans på roser, uten mørke eller motsigelser. Alt er bra, og det finnes ingen motsetninger. Dermed vil samfunnet opphøre å utvikle seg. Samfunnet vil ikke bare aldri forandre seg kvalitativt, men det ser ut til at det heller ikke vil forandre seg kvantitativt, og da vil den samfunnsmessige utviklingen stanse opp og alt vil vedbli å være det samme til evig tid. Her forkaster forfatteren en grunnleggende marxistisk lov, nemlig at alle ting og alle menneskesamfunns utvikling settes i bevegelse av kampen mellom motsetninger, av motsigelser. Det forfatteren her gjør er å preke metafysikk og forkaste den dialektiske materialismens og den historiske materialismens store teori.

Marx har sagt: «Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur» (Marx: «Kritikk av Gotha programmet») («Verker i utvalg av Marx og Engels», Forlaget for fremmede språk, Moskva 1951, bd. II, s. 30.)

Lenin sa: «Utviklingen framover, dvs. mot kommunismen, går gjennom proletariatets diktatur og kan ikke gå på noen annen måte, for ingen annen enn proletariatet er i stand til å bryte de kapitalistiske utbytteres motstand, og på noen annen måte kan den heller ikke brytes.» (Lenin: «Staten og revolusjonen») («Verker i utvalg av Lenin». Forlaget for fremmede språk, Moskva, 1951 bd. II, del 1, s. 291.)

I sin bok om «Selvdyrkelse» peker den toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og som slår inn på den kapitalistiske vei, uttrykkelig på at etter proletariatets politiske seier er det nødvendig «å gjennomgå en lang periode med sosialistisk omdannelse» før et land «gjennom en gradvis overgang til slutt kan nå fram til et kommunistisk samfunn». Ville ikke enhver som hadde et korn av marxisme i seg, på dette sted ha nevnt proletariatets diktatur? Men fremdeles ikke ett ord om det! Øyensynlig er hans «lange periode med . .. omdannelse» ikke en periode med proletariatets diktatur, og hans vei for «gradvis overgang … fram til et kommunistisk samfunn» er ikke det proletariske diktaturets vei.

Det er fullstendig klart at forfatteren av boka har sitt eget komplette ideologiske system, som består i å «fremme kommunismens sak» uten proletariatets diktatur. Dette er helt og holdent et forræderi mot den vitenskapelige kommunismen, mot marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning. Det er ren og skjær revisjonisme.

Så langt fra at forfatteren selv nevner proletariatets diktatur, har han tilmed utelatt dette uttrykket i to avsnitt som han har sitert fra Lenin.

Dette er hva Lenin skrev:

«… Borgerskapet, hvis motstand er blitt tidoblet ved dets omstyrtning (selv bare i et enkelt land) og hvis makt ikke bare består i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapets internasjonale forbindelser, men også i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon finnes det dessverre ennå overmåte mye av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang. Av alle disse grunner er proletariatets diktatur nødvendig og seieren over borgerskapet umulig uten en lang, seig, fortvilet kamp på liv og død, en kamp som krever utholdenhet, disiplin, fasthet, urokkelighet og en enhetlig vilje.»

Men i de forskjellige utgavene av boka om «Selvdyrkelse», også i den reviderte utgave av 1962, siteres dette avsnitt slik:

«Borgerskapet, hvis motstand er blitt tidoblet ved dets omstyrtning (selv bare i et enkelt land) og hvis makt ikke bare består i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapets internasjonale forbindelser, men også i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon finnes det dessverre ennå overmåte mye av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang. Av alle disse grunner er …. seieren over borgerskapet umulig uten en lang, seig, fortvilet kamp på liv og død, en kamp som krever utholdenhet, disiplin, fasthet, urokkelighet og en enhetlig vilje.»

Her kutter forfatteren på skjendig vis ut ordene «er proletariatets diktatur nødvendig» midt i avsnittet. Er dette en tilfeldig utelatelse? Det står klart at ifølge synet hos denne toppfiguren i partiet, som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, er proletariatets diktatur ikke nødvendig.

I det andre avsnittet skrev Lenin dette:

«Å oppheve klassene — det betyr ikke bare å fordrive godseierne og kapitalistene, det gjorde vi forholdsvis lett — det betyr også å avskaffe de små vareprodusentene, men dem kan en ikke fordrive, ikke undertrykke, dem må en komme til forståelse med, dem kan (og må) en bare gjennom et meget langvarig, langsomt og forsiktig organisatorisk arbeid omdanne og oppdra på nytt. De omgir proletariatet på alle kanter med en småborgerlig atmosfære, gjennomsyrer det og demoraliserer det med denne atmosfære, framkaller stadig innenfor proletariatet tilfelle av tilbakefall til småborgerlig karakterløshet, splittelse, individualisme, omslag fra begeistring til motløshet. Innenfor proletariatets politiske parti er den strengeste sentralisering og disiplin nødvendig for her å holde stand, for riktig, framgangsrikt, seierrikt å gjennomføre proletariatets organisatoriske rolle (som er dets hovedrolle). Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, en militær og økonomisk, en pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i de mange millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt. Uten et jernhårdt og i kamp stålsatt parti som nyter tillit hos alt det som er ærlig i denne klassen, uten et parti som forstår å følge massenes stemning og innvirke på den, er det umulig a føre en slik kamp med framgang. Det å beseire det sentraliserte storborgerskap er tusen ganger lettere enn å «beseire» millioner og atter millioner av småeiere. Men disse skaper gjennom sin daglige, hverdagslige, uanselige, umerkbare oppløsningsvirksomhet de samme resultater som dette borgerskap trenger, som gjenoppretter borgerskapets makt.»

Men de forskjellige utgavene av boka om «Selvdyrkelse», også den reviderte utgaven av 1962, gjengir dette avsnitt slik:

«Å oppheve klassene — det betyr ikke bare å fordrive godseierne og kapitalistene, det gjorde vi forholdsvis lett — det betyr også å avskaffe de små vareprodusentene, men dem kan en ikke fordrive, ikke undertrykke, dem må en komme til forståelse med, dem kan (og må) en bare gjennom et meget langvarig, langsomt og forsiktig organisatorisk arbeid omdanne og oppdra på nytt. De omgir proletariatet på alle kanter med en småborgerlig atmosfære, gjennomsyrer det og demoraliserer det med denne atmosfære, framkaller stadig innenfor proletariatet tilfelle av tilbakefall til småborgerlig karakterløshet, splittelse, individualisme, omslag fra begeistring til motløshet. Innenfor proletariatets politiske parti er den strengeste sentralisering og disiplin nødvendig for her å holde stand, for riktig, framgangsrikt, seierrikt å gjennomføre proletariatets organisatoriske rolle (som er dets hovedrolle) …. Makten i de mange millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt …. Det å beseire det sentraliserte storborgerskap er tusen ganger lettere enn å «beseire» millioner og atter millioner av småeiere. Men disse skaper gjennom sin daglige, hverdagslige, uanselige, umerkbare oppløsningsvirksomhet de samme resultater som dette borgerskapet trenger, som gjenoppretter borgerskapets makt.»

Her kutter forfatteren på skjendig vis ut «proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, en militær og økonomisk, en pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner», og han kutter tilmed ut uttalelsen om det kommunistiske partis ledende rolle. Er dette en ny tilfeldig utelatelse?

Hvorfor er linjene om proletariatets diktatur pånytt utelatt fra den reviderte 1962-utgaven av boka om «Selvdyrkelse»? Det kan bare finnes en forklaring, nemlig at forfatteren er motstander av vårt proletariske diktaturs stat, og ønsker å forvandle proletariatets diktatur til et borgerskapets diktatur.

Det som klart bevises med dette er at denne toppfiguren i partiet, som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, er en svoren fiende av proletariatets diktatur. For ham er proletariatets diktatur helt og holdent utålelig. Overalt hvor han støter på dette uttrykk, stryker han det.

På denne måten kastrerer denne toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, skamløst selve sjelen i marxismen-leninismen.

Når denne mann, som har forrådt proletariatets diktatur, snakker om å «være Marx’, Engels’, Lenins og Stalins beste elever» er det faktisk den groveste fornærmelse mot Marx, Engels, Lenin og Stalin.

I den reviderte 1962-utgaven av boka om «Selvdyrkelse» er «være Marx’, Engels’, Lenins og Stalins beste elever» forandret til «være verdige elever av Marx og Lenin» og i den utelates alle de tre følgende avsnitt som opprinnelig var sitert fra kapittel IV i «Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie — kort framstilling»:

«Menneskene fører kamp med naturen og utnytter naturen til produksjon av materielle goder, ikke isolert fra hverandre, ikke som enkeltindivider som er løsrevet fra hverandre, men i fellesskap, i grupper, i samfunn. Derfor er produksjonen alltid og under alle forhold en samfunnsmessig produksjon. For å virkeliggjøre produksjonen av de materielle goder oppretter menneskene seg imellom disse eller hine gjensidige forhold innen produksjonen, disse eller hine produksjonsforhold.»

«Den første særegenhet ved produksjonen består i at den aldri blir stående på et punkt i en lengre periode, men alltid befinner seg i en tilstand av forandring og utvikling, og at forandringene i produksjonsmåten uunngåelig framkaller en forandring i hele samfunnssystemet, i de samfunnsmessige ideer, politiske synsmåter og politiske institusjoner — framkaller en ombygging av hele den samfunnsmessige og politiske ordning.»

«(Den dialektiske metode betrakter) som uovervinnelig bare det som oppstår og utvikler seg.»

Når forfatteren av boka om «Selvdyrkelse» i 1962 utelot Stalins navn og alle de avsnitt som han opprinnelig hadde sitert fra kapittel IV i «Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie — kort framstilling», hadde han ingen annen hensikt med dette enn å foreta en tilpassing til den sovjetiske revisjonistklikkens behov for å bekjempe Stalin, dvs. å bekjempe leninismen.

Og for at han skulle kunne utelate Stalins navn måtte han også ofre Engels og dermed utelate Engels’ navn også.

Ikke i noen av de mange nye opplag og reviderte utgaver av boka oppfordres folket på noe sted å være Formann Maos gode elever. Ikke på noe sted så mye som nevner den Mao Tse-tungs tenkning. Dette illustrerer enn ytterligere at forfatteren er en falsk marxist, men en ekte revisjonist, for i våre dager er det a avvike fra Mao Tse-tungs tenkning ensbetydende med å avvike fra marxismen-leninismens grunnsetninger, på samme måte som det å avvike fra leninismen i den perioden da marxismen utviklet seg og «gikk inn i leninismens etappe, var ensbetydende med å avvike fra marxismens grunnsetninger.

Formann Mao lærer oss at «alle revolusjonære kamper i verden tar sikte på å gripe den politiske makt og befeste den» («Årets valg»).

I motsetning til dette ønsker ikke den toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei at proletariatet og kommunistene skal gripe makten og befeste den. Han reduserer alt i verden til «selvdyrkelse».

«Selvdyrkelse er alt, det endelige mål er intet» — det er denne bokas formel, en hundre prosents revisjonistisk formel, lik den gamle renegaten Bernsteins formel: «Bevegelsen er alt, det endelige mal er intet».

Er det sant at det endelige mål intet er? Selvsagt ikke. I likhet med den gamle renegaten Bernstein tar denne toppfiguren i partiet som sitter i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei, sikte på skumle, nederdrektige mål. Det han tar sikte på er å demoralisere proletariatets rekker ved å bevege folk til å bli revisjonister gjennom «selvdyrkelse», for jo mer de driver slik «selvdyrkelse», desto lenger vil de rutsje nedover på revisjonismens vei. Før den landsomfattende seieren var vunnet, var han motstander av proletariatets overtakelse av den politiske makt; og etter at den landsomfattende seieren var vunnet, har han bekjempet proletariatets diktatur i et forgjeves forsøk på å drive kapitalistisk praksis og gjenopprette kapitalismen. Dette er det som er formålet med hans reaksjonære formel: «Selvdyrkelse er alt, det endelige mål er intet».

Noter:

1. Ingen av de utgavene av boka om «Selvdyrkelse» som ble trykt før 1962 nevner motstandskrigen mot den japanske aggresjon. I den reviderte utgaven av 1962 er det føyd til et avsnitt om den nasjonale antijapanske enhetsfronten, som skal illustrere «enheten mellom teoretisk studium og ideologisk selvdyrkelse».