KKP: Sammenbrudd for Kinas «tilbeder av parlamentarismen»

Denne teksten er hentet fra heftet «Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov» utgitt av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968. Personen omtalt som Kinas Khrusjtsjov er forræderen Liu Shaoqi.

Andre tekster fra dette heftet er tilgjengelig på TFM:

Det viktigste element i boka «Selvdyrkelse» er forræderi mot proletariatets diktatur

 Kampene mellom de to veiene på landsbygda i Kina

Et reaksjonært kapitulasjonsprogram

«Besluttsomt forsvar for den demokratiske sentralismen i partiet»

«Leder i arbeiderbevegelsen» eller streikebryter nr. 1?

SAMMENBRUDD FOR KINAS «TILBEDER AV PARLAMENTARISMEN»

Fra redaksjonsavdelingen i «Wenhui Bao», «Jiefang Ribao» og «Partiavdelingens liv»
(20. August 1967)

Hvorvidt proletariatet skal gripe makten med væpnet kamp eller om det skal velge den «parlamentariske vei», det er det som danner det grunnleggende skille mellom marxismen-leninismen og revisjonismen. Hele den internasjonale kommunistbevegelses historie lærer oss at alle revisjonister, store og små, har vært «tilbedere av parlamentarismen». Uten unntak har de alle benektet at revolusjonen med makt er den universelle lov for den proletariske revolusjon; de har alle betraktet det borgerlige parlament som en børs hvor de har omsatt proletariatets grunnleggende interesser. De har gått over til å bli de mest foraktelige overløpere fra arbeiderklassen.

Deres fremste representant i Kina er den toppfigur i partiet som står i maktstilling og slår inn på den kapitalistiske vei. Han har hele tiden vært den største «tilbeder av parlamentarismen» i Kina og i hele verden.

I 1945, etter seieren i motstandskampen mot Japan, var spørsmålet som sto klart fram for hele det kinesiske folk: «Hvor går Kina?» «Å bygge et nydemokratisk samfunn med støtte fra folkets brede masser under ledelse av proletariatet? Eller å bygge et halvkolonialt og halvføydalt land under de store godseieres og storborgerskapets diktatur Det kommer til å bli en meget komplisert kamp.» Denne meget akutte kamp var et avgjørende slag om hvilken av de to framtider Kina skulle gå i møte.

Etter den endelige seier i motstandskrigen mot Japan, poengterte vår store leder Formann Mao: «… Det er nødvendig nøkternt å forstå at faren for borgerkrig er overhengende fordi Tsjiang Kai-sjeks politikk allerede er avgjort. Tsjiang Kai-sjeks politikk er borgerkrig» og for å forsvare fruktene av seieren , «er vår politikk å gi like for like og slåss for hver tomme jord».

Det var i denne avgjørende situasjon at Kinas Khrusjtsjov den 1. februar 1946 kom med sin «Rapport om problemene i den nåværende situasjon». I sin rapport gikk han tydelig imot Formann Maos revolusjonære linje, la fram det absurde, reaksjonære sludderet om «en ny etappe for fred og demokrati», og skrålte om den «parlamentariske vei», idet han sa at «den viktigste kampform i den kinesiske revolusjon hadde blitt den fredelige og parlamentariske; det vil bli legale masseaksjoner og parlamentarisk kamp». Han understreket også at «partiets hele arbeid vil undergå en forandring; alle våre organisasjoner må forandres, forandres for at den ikke-væpnete kamp skal bli den dominerende …. dere må være i stand til å drive propaganda, holde taler og drive valgkamp for å få folk til å stemme på dere».

Kort sagt, han ønsket å engasjere seg i legal kamp og ta den «parlamentariske vei».

Dette var det sørgelige program som Kinas Khrusjtsjov framla i sitt forgjeves forsøk på å gjennomføre den «parlamentariske vei» i Kina. Dette var en av de store avsløringer av ham som en overløper som prøver å gjennomføre klasse-kapitulasjonisme og nasjonal kapitulasjonisme.

Var det «en ny etappe for fred og demokrati» i Kina på den tiden som Kinas Khrusjtsjov påsto? Nei, ikke i det hele tatt.

På den tiden mens Kinas Khrusjtsjov oppelsket tåpelige drømmer om den «parlamentariske vei», var Tsjiang Kai-sjek i ferd med å kvesse sitt sverd og holde fredskonferanser mens han førte borgerkrigen ved siden av. Han brukte fly og krigsskip fra USA til å sende store troppestyrker til borgerkrigs fronten. Faren for en omfattende nasjonal borgerkrig var overhengende, og den kunne bryte ut når som helst. Denne kontrarevolusjonære aktivitet fra Tsjiang Kai-sjeks side var et slag i ansiktet på Kinas Khrusjtsjov som sang en kremmeraktig sang om den «parlamentariske vei».

Hva er et parlament? I kapitalistiske land er det bare en pynt eller et skjermbrett for det borgerlige herredømmet. Hovedstøtten for det borgerlige statsapparat er væpnet makt, ikke parlament. Om borgerskapet bruker det parlamentariske system eller om det fjerner det, hvor mye makt som overlates til parlamentet, blir alltid avgjort av det borgerlige herredømmets behov. Det er fordervelig svik å prøve å gjennomføre overgangen til sosialismen ved hjelp av den «parlamentariske vei» når borgerskapet kontrollerer det mektige statsapparat. I våre dager har vi bare den sørgelige erfaring fra de sosialistiske land som fredelig har utviklet seg til kapitalistiske land, og ikke et eneste tilfelle av at et kapitalistisk land har gjennomført en fredelig overgang til sosialismen. Selvfølgelig kan proletariatet under bestemte forhold utnytte den parlamentariske plattform til å avsløre de verkende sår i det borgerlige samfunn, oppdra massene, og samle revolusjonær styrke for å forberede seg til å gripe den politiske makt med væpnet makt. Men det er absolutt umulig å bruke den parlamentariske kamp til å erstatte den voldelige revolusjon. Lenin har for lenge siden pekt på at «å begrense klassekampen til parlamentarisk kamp, eller å betrakte den siste som den høyeste og avgjørende form som alle andre kampformer er underlagt, er i virkeligheten å gå over på borgerskapets side mot proletariatet». Den «legale massekamp og parlamentariske kamp» som Kinas Khrusjtsjov kunngjorde, er nøyaktig «i virkeligheten a ga over på borgerskapets side mot proletariatet».

I de kapitalistiske land er den «parlamentariske vei» en blindgate. I det halvføydale og halvkoloniale Kina, spesielt i Kina etter seieren i motstandskampen mot Japan, førte den «parlamentariske vei» opp i et enda alvorligere uføre. Meget tidlig hadde Formann Mao pekt på følgende om det gamle Kina under Tsjiang Kai-sjeks herredømme: «at det ikke eksisterer demokrati, men føydal undertrykkelse, og at det ikke eksisterer noen nasjonal uavhengighet, men imperialistisk undertrykkelse. Av dette følger at vi ikke har noe parlament å benytte, og ingen legal rett til å organisere streiker blant arbeiderne. Den grunnleggende oppgave for det kommunistiske parti her i landet er ikke å arbeide i en lang periode med legal kamp for å sette i gang opprør og krig, og ikke a ta makten først i de store byene for så å besette landsbygda, men akkurat det motsatte.» Den objektive lov for seieren i den kinesiske revolusjon, var å bruke væpnet revolusjon for å motsette seg den væpnete kontrarevolusjon. Dette var den eneste vei som førte til seier i den kinesiske revolusjon.

Men etter seieren i motstandskampen mot Japan, hadde Kinas Khrusjtsjov den uforskammethet å benekte denne objektive lov. Derfor vil vi spørre:

Kan det være mulig at det som var karakteristisk for den kinesiske revolusjon, skulle forsvinne etter seieren i motstandskrigen mot Japan? Sluttet den grunnleggende lov i den kinesiske revolusjon å virke fra da av?

Kan det være mulig at en slik gjeng med slaktere under ledelse av Tsjiang Kai-sjek som drepte uten å fortrekke en mine, plutselig ble fredens og demokratiets engler etter seieren i motstandskampen mot Japan?

Kan det være mulig at man kunne gjennomføre fred og demokrati i Kina bare ved å holde taler og vinne noen få avstemninger i parlamentet når man hadde med Tsjiang Kai-sjeks røverbande å gjøre, som var rustet til tennene?

Hvis vi hadde fulgt den «parlamentariske vei» som Kinas Khrusjtsjov gikk inn for på den tiden da Kuomintangs Tsjiang Kai-sjek kvesset sitt sverd, renset sin rifle og forberedte seg på å drepe oss, og hvis vi hadde kommet inn i byene bare ved hjelp av noen stemmesedler, ville vi aldri ha vunnet den grunnleggende seier i den demokratiske revolusjon, vi ville mistet våre egne byer isteden, millioner av mennesker ville ha blitt drept, og den kinesiske revolusjons framtid ville blitt ødelagt.

Mens Kinas Khrusjtsjov gikk inn for den «parlamentariske vei», gikk han også åpent imot væpnet kamp og ivret for at vi skulle levere våre våpen til Kuomintang. Han var åpent tilhenger av at «arméen også måtte reorganiseres», idet han mente at vi måtte reorganisere hæren «for at den skulle bli enheter i den nasjonale hær, nasjonale forsvarsstyrke, sikkerhetsstyrkene og selvforsvarsstyrkene». Han ønsket «å likvidere partiorganisasjonen i hæren, …. fjerne (kommunistpartiets) direkte ledelse og kommando over de væpnete styrker som skulle plasseres under forsvarsministeriets forenede kommando». Kinas Khrusjtsjov hadde til og med den uforskammethet å si at et slikt *kompromiss* «vil ikke forandre hærens natur, men vil gi den legalitet …. Dette er en verdifull og lønnsom byttehandel».

Dette er ren og skjær overløperlogikk.

I virkeligheten ville et slikt «kompromiss» være likeverdig med å skrive under på en tilståelse i fiendens fengsel. A oppnå slik «legalitet» er det samme som å opptre legalt ifølge Tsjiang Kai-sjeks og Kuomintangs lov. Å gjennomføre slik forening var bare å «forene» kommunistpartiet under Kuomintang.

«Det vil ikke forandre hærens natur» er en overløpers tvetydige tale. Vi vil gjerne spørre, hvis hær det vil bli som ikke står under ledelse av kommunistpartiet? Hvem ville geværene peke mot? Med en gang hærens natur forandres, vil geværmunningene forandre retning. Uten en armè kan det ikke bli noen revolusjon, og slett ikke noen seierrik revolusjon.

I de ti åra fra 1936 til 1946 ga Kinas Khrusjtsjov aldri opp ideen om å overlevere den militære makt til Kuomintang. Tidlig i mai 1936 mens han arbeidet i Nord-Kina-avdelingen i de fiende-kontrollerte områdene, skrev han i et borgerlig reaksjonært tidsskrift under pseudonymet Tao Sjang-hsing «Et brev angående kommunistpartiet». Denne giftige artikkel gikk inn for at man skulle overlevere folkets væpnete styrker til Kuomintang og danne en «forenet hær med det samme system og samme organisasjon». Dette var helt og holdent det samme som å støtte Wang Mings kapitulasjonisme. Hvis vi sammenlikner hva Kinas Khrusjtsjov sa i 1946 med hva han sa i 1936, vil vi finne at den eneste forskjellen er at han stadig blir mer oppsatt på å overlevere hæren og på å overlevere den mer grundig. Det var ganske enkelt for å innsmigre seg hos de USA-Tsjiang-reaksjonære for å få en innbringende stilling i Kuomintang-regjeringen at Kinas Khrusjtsjov valgte tidspunktet med skarpest klassekamp til raskt å begå forræderi mot folkets væpnete styrker. Denne mannen hadde absolutt ingen skamfølelse.

I den internasjonale kommunistbevegelse er det ingen oppfinnelse av Kinas Khrusjtsjov å levere våpnene til fienden i bytte for noen få plasser i parlamentet og visestatsminister-stillingen eller en annen ministerstilling. Etter den 2. verdenskrig leverte Thorez fra seg våpnene, Togliatti leverte fra seg våpnene, og det greske kommunistparti leverte fra seg våpnene selv om Aten nesten var i dets hender. Og resultatet? Etter at våpnene var overlevert ble «legaliteten» fjernet, et stort antall sanne revolusjonære partimedlemmer ble slaktet ned cg de revolusjonære martyrers blod ble fiendens vin. Hvilken «fordelaktig byttehandel var dette? Man solgte ut billig den revolusjonære sak. Det var et gigantisk forræderi mot folkets interesser.

Lenin sa: «Et borgerskap væpnet mot proletariatet er et av de største, mest grunnleggende og viktigste fakta i det moderne samfunn. Og til tross for dette faktum ivrer de revolusjonære sosialdemokrater for «kravet om avvæpning»! Dette er likeverdig med fullstendig å forlate klassekampens synspunkt, å fornekte all tanke på revolusjon». Kinas Khrusjtsjov er akkurat en slik gammeldags opportunist som fjerner alle tanker på revolusjon.

På den tiden var det bare vår store leder Formann Mao som sto fast mot den bakstreberske revisjonistiske strøm i den internasjonale kommunistbevegelse. Han poengterte like for like: «Folkets våpen, hvert gevær og hver kule, må tas vare på og må ikke bli overlevert!» Dette er en sammenfatning av erfaringen fra den kinesiske revolusjon og den internasjonale kommunistbevegelse, et strategisk begrep av enorm betydning for hele verden, en klok politikk som forhindrer høyrekapitulasjonisme, og en grunnleggende garanti for den endelige seier i den kinesiske revolusjon og i verdensrevolusjonen.

Kinas Khrusjtsjov gikk inn for den «parlamentariske vei» og motsatte seg med slikt raseri at man skulle gripe den politiske makt med våpenmakt, fordi han var redd for revolusjon og krig, og fryktet dødens kjever; alt han ønsket var å bli forfremmet og fylle sine pengeskrin på en lettvint måte. En slik mann er nødt til å overgi seg til fienden i fengselet og forråde revolusjonen; stilt overfor den voldelige revolusjon vil han nødvendigvis bli redselsslagen og skrike seg hes om den legale kamp. USA-imperialismen og Tsjiang Kai-sjek, folkets enevoldshersker og forræder, trengte å oppløse og ødelegge kommunistpartiet, tilintetgjøre proletariatets revolusjon for å bevare USA—Tsjiang Kai-sjek-klikkens reaksjonære styre. Til dette fikk de full hjelp av Kinas Khrusjtsjovs skjendige, forræderske aktivitet.

I sin reklame for den «parlamentariske vei», brukte Kinas Khrusjtsjov et annet argument. Dette var at det på den tiden, ifølge ham, framsto «forhold uten sidestykke i historien» i Kina. Disse forhold skulle være: Tre land (Storbritannia, USA og Sovjetunionen) støttet den demokratiske bevegelse i Kina; tre politiske partier (Kuomintang, kommunistpartiet og Det demokratiske forbund) i Kina gikk inn for samarbeid for å utvikle demokratiet; og tre hovedklasser i Kina (det arbeidende folk, sentrumsfløyen i mellomborgerskapet og deler av storborgerskapet) krevde demokrati i Kina. Han ønsket den «parlamentariske vei» nettopp på grunn av styrken i dette argumentet.

For noe sludder! Under Kinas Khrusjtsjovs penn ble USA og Storbritannia Buddhaer som ville gå så langt som til å hjelpe den «demokratiske bevegelse» i Kina. Var dette riktig? Nei! Det var dengang USA-imperialismens faste politikk å hjelpe Tsjiang Kai-sjek med å utkjempe borgerkrigen og gjøre Kina avhengig av USA. Under dekke av å fremme demokratiet i Kina forsterket USA-regjeringen Tsjiang Kai-sjeks militære styrke på alle måter og undertrykte det kinesiske folks revolusjon ved hjelp av Tsjiang Kai-sjeks massakrer. Når han framstilte den amerikanske og britiske imperialisme som om de hjalp Kinas demokratiske bevegelse, trykket ikke da i virkeligheten Kinas Khrusjtsjov fienden til sitt bryst, og sto han ikke helt og fullt på USA-imperialismens side?

Tre politiske partier «gikk inn for samarbeid» og tre klasser «krevde demokrati i Kina» — dette var enda mer sludder! Det kan aldri oppstå noe krav som er felles for storborgerskapet og det arbeidende folk. A rive til seg all makt og hver minste fordel, det var Kuomintang og Tsjiang Kai-sjeks prinsipp når de hadde noe å gjøre med folket. I sitt essay «Om en uttalelse av Tsjiang Kai-sjeks talsmann» fra august 1945, poengterte Formann Mao spesielt at Tsjiang Kai-sjek var folkets fiende. Men, et halvt år senere gikk Kinas Khrusjtsjov så langt at han åpenlyst stilte seg på folkets fiendes side, idet han totalt forandret dommen over Tsjiang Kai-sjek, betraktet fienden som folket og beskrev den blodtørstige slakteren som en engel som «fremmer fred og demokrati». Var han ikke helt og fullt en talsmann for Tsjiang Kai-sjek?

Den kinesiske revolusjons praksis har tilintetgjort Kinas Khrusjtsjovs drøm. Den kinesiske folk under ledelse av Formann Maos revolusjonære linje har tilbakevist alt tullet som Kinas Khrusjtsjov kom med, og etter tre års heltemodig kamp har det til slutt overvunnet Kuomintangs reaksjonære herredømme og grunnlagt Folkerepublikken Kina.

Etter grunnleggelsen av Det nye Kina har Kinas Khrusjtsjov hårdnakket gjort reklame for kapitulasjonisme og forgjeves forsøkt å få den spredd over hele verden. I 1962 ville han at kommunistpartiet i Burma «skulle begrave våpnene og reorganisere arméen i ’forsvrasstyrkene’ (Ne Wins reaksjonære armé), og samarbeide med Ne Win i å bygge sosialismen». Under sitt besøk i Indonesia i april 1963 roste han skamløst «NASAKOM», og i en uoffisiell samtale kom han med slikt vrøvl som at «Det vil være bra» for kommunistpartiet i Indonesia «å få flere partimedlemmer i ministerposisjon i regjeringen for å få større erfaring i å styre landet».

Dette er Kinas Khrusjtsjovs store forræderi mot det kinesiske folk, mot folket i Asia og over hele verden. Kinas Khrusjtsjov er det kinesiske folks og hele verdens felles fiende.

«Tilbederen av parlamentarismen» i Kina har lidd fullstendig sammenbrudd. Alle «tilbedere av parlamentarismen» i verden, store og små, har hatt tilbakeslag overalt. For hver dag som går vil Formann Maos store sannhet om at «politisk makt springer ut av geværmunningen» bli bedre forstått av proletariatet, de undertrykte folk og nasjoner over hele verden. Flammene fra den væpnete kamp brenner livlig i Burma, India, Sørøst-Asia, Afrika, Latin-Amerika og andre områder. Folkene kritiserer den gamle verden ved hjelp av geværet. Dette er i seg selv den kraftigste kritikk av Kinas Khrusjtsjov. La oss holde enda høyere den store røde fanen for Formann Mao Tse-tungs tenkning og gjendrive og bringe Kinas ledende «tilbeder av parlamentarismen» og alt det kapitulasjonistiske tøys han har kommet med, i vanry, og feie alt dette på historiens søppeldynge.