Kritikk av den revisjonistiske militære tenkningen

Denne teksten er hentet fra heftet «Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov» utgitt av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968. Personen omtalt som Kinas Khrusjtsjov er forræderen Liu Shaoqi.

Forræderen Lin Biao som blir omtalt varmt i denne teksten, var viseformann i KKP fra 1958 til 1971 da han døde i et fluktforsøk etter han hadde leda et mislykka kupp- og drapsforsøk på formann Mao. Etter dette initierte formann Mao en kampanje for å kritisere Lin Biaos borgerlige linje og Konfutse. Denne teksten blei skrevet før oppgjøret med Lin Biao.  Man kan lese mer om Lin Biaos anti-parti-klikk her.

Alle tekstene fra dette heftet er tilgjengelig på TFM:

Det viktigste element i boka «Selvdyrkelse» er forræderi mot proletariatets diktatur

Kampene mellom de to veiene på landsbygda i Kina

Et reaksjonært kapitulasjonsprogram

Sammenbrudd for Kinas «tilbeder av parlamentarismen»

«Leder i arbeiderbevegelsen» eller streikebryter nr. 1?

«Besluttsomt forsvar for den demokratiske sentralismen i partiet»

GRUNNLEGGENDE ULIKHETER MELLOM DEN PROLETARISKE OG DEN BORGERLIGE MILITÆRE LINJEN

(Skrevet av proletariske revolusjonære i kontorene til Hovedkvarteret for generalstaben i Det kinesiske Folks frigjøringshær.) 1967.

Kritikk av den revisjonistiske militære tenkningen

For å kunne overta og forankre den politiske makt og føre sin revolusjonære kamp fram til hel og full seier må proletariatet ha både «en riktig marxistisk militær linje og en riktig marxistisk politisk linje.» Har man ikke en riktig politisk linje, kan man umulig ha en riktig militær linje; og har man ikke en riktig militær linje, er det også umulig å følge og gjennomføre en riktig politisk linje.

Men en «riktig politisk og militær linje oppstår ikke spontant og utvikler seg ikke rolig, men bare i kamp. Disse linjene må bekjempe «venstre»-opportunismen på den ene siden og høyreopportunismen på den andre. Uten at disse farlige tendensene, som er til skade for revolusjonen og den revolusjonære krig, bekjempes og helt og holdent overvinnes, vil det bli umulig å grunnfeste en riktig linje og vinne seier i denne krigen.»

Innen vårt parti og vår hær har det i de siste tiår og i alle historiske etapper av den kinesiske revolusjonens utvikling alltid pågått en skarp og akutt kamp mellom to diametralt motsatte militære linjer. Den ene er den proletariske militære linjen, representert ved Formann Mao, den andre er den borgerlige militære linjen som «venstre»- og høyreopportunistene går inn for. I denne kampen mot den borgerlige militære linjen er Formann Maos proletariske militære linje litt etter litt blitt utviklet og perfeksjonert.

Vår store leder har på genialt vis utarbeidet den største, mest omfattende og vitenskapelige proletariske teori om militære spørsmål. I resolusjonen fra Kutien-kongressen, som han utarbeidet i 1929, og i en rekke andre militære skrifter har Formann Mao formulert den riktigste proletariske militære linjen. Dette er den høyeste topp i den marxist-leninistiske oppfatning av militære spørsmål. Det er det skarpeste og mektigste våpen proletariatet og det revolusjonære folk verden over har til å overvinne imperialismen, den moderne revisjonismen og all reaksjon.

Den store seieren i det kinesiske folks revolusjon var en stor seier for Formann Maos proletariske militære linje, for Mao Tse-tungs tenkning.

Kamerat Lin Piao¹ , Formann Maos nærmeste våpenfelle og vår nestøverstkommanderende, har alltid på det mest trofaste, besluttsomme og grundige vis gjennomført Formann Maos proletariske revolusjonære linje og militære tenkning. Ved hvert eneste viktig historisk vendepunkt i løpet av de siste førti år har kamerat Lin Piao alltid utvetydig og besluttsomt forsvart Formann Maos riktige linje, trygget Mao Tse-tungs tenkning, ført en uforsonlig kamp mot de feilaktige linjene i partiet og hæren og ytt fremragende bidrag i så måte.

Kinas Khrusjtsjov og hans agenter, Peng Teh-huai og Lo Jui-ching, har stivnakket motarbeidet Formann Maos proletariske militære linje og på rasende vis forsøkt å tvinge sin borgerlige militære linje gjennom. Etter at Peng Teh-huai var blitt avslørt på partiets Lushan-møte i 1959, ble Lo Jui-ching den fremste forkjemperen for den reaksjonære borgerlige militære linjen. Sammen med Peng Chen, Lu Ting-yi og Yang Shang-kun dannet han en konspirativ partifiendtlig klikk og med beskyttelse og støtte fra Kinas Khrusjtsjov arbeidet de desperat for å tilrive seg den militære makt for det borgerlige hovedkvarteret. I en koordinering av den kulturelle og militære front traff de forberedelser til å utløse et kontrarevolusjonært kupp og i et beleilig øyeblikk styrte proletariatets diktatur.

I hele sosialismens periode er kampen mellom de to militære linjene i virkeligheten en kamp mellom proletariatet og borgerskapet om den militære makt. Den er et viktig ledd i den kamp som under proletariatets diktatur føres mellom borgerskapet som vil forsøke å gjøre et come-back, og proletariatet som kjemper for å avverge at dette lykkes.

Kjernen i kampen mellom Formann Maos militære linje og den borgerlige militære linjen i oppbyggingen av vår hær består i om man skal eller ikke skal legge hovedvekten på den proletariske politikken.

I de siste førti år har kampen mellom Formann Maos linje og den borgerlige linjen i oppbyggingen av hæren alltid vært konsentrert om hva som skal komme først, politikken eller de militære spørsmål og hvorvidt man skal legge hovedvekten på politikken eller de militære saker.

Selve hovedinnholdet i Formann Maos tenkning og linje for oppbyggingen av hæren består i å stille den proletariske politikken i forgrunnen i oppbyggingen av en folkehær. Det vil si at en hær først og fremst må bygges opp politisk.

I resolusjonen fra Kutien-kongressen, et dokument som har stor historisk betydning og som ble utarbeidet av Formann Mao selv og vedtatt i den første tiden etter at vår hær var skapt, pekte Formann Mao på at «militære saker er bare et middel til å løse politiske oppgaver» og at «den kinesiske røde arme er en væpnet organisasjon som løser revolusjonens politiske oppgaver». Han ga en riktig forklaring på forholdet mellom militære saker og politikken, dvs. at de militære sakene må underordnes politikken og at politikken må ha kommandoen over de militære sakene.

Slike representanter for borgerskapet som Peng Teh-huai og Lo Jui-ching, som hadde trengt seg inn i partiet, var hele tiden motstandere av Formann Maos tenkning og linje for oppbygging av en hær. De var hele tiden motstandere av å legge hovedvekten på politikken og gikk i stedet inn for at de militære sakene, teknikken, skulle innta førsteplassen.

Under Motstandskrigen mot Japan ble det utformet to fundamentalt motstridende linjer i spørsmålet om den riktige framgangsmåten i samarbeidet mellom Kuomintang og det kommunistiske parti og i enhetsfronten.

Den proletariske revolusjonære linje, som ble representert av Formann Mao, gikk ut på at vår politikk må være en politikk «som opprettholder uavhengighet og selvstendighet innenfor enhetsfronten, som innebærer så vel enhet som uavhengighet». Den forsvarte «prinsippet for det kommunistiske partis absolutte ledelse av Den åttende rute armé».

Den kapitulasjonistiske linjen som Wang Ming og Kinas Khrusjtsjov representerte, gikk inn for at man skulle gi fra seg ledelsen av den antijapanske enhetsfronten til Kuomintang. Med krypende smiger skamroste Kinas Khrusjtsjov Chiang Kai-shek og kalte ham en «revolusjonær fane» og ville overlevere den hæren som ble ledet av det kommunistiske parti og legge den inn under den «nasjonale regjeringens» ledelse.

Som støtte for denne kapitulasjonistiske linjen utga Lo Jui-ching en bok med tittelen «Det politiske arbeid i den anti-japanske armeen». I stedet for å beskjeftige seg med klassekampen og proletariatets overtakelse av den politiske makt, slo han i denne boka så sterkt han kunne til lyd for Kuo-mintangs reaksjonære politikk. Han henstilte tilmed til de politiske kommisærene at de skulle «Garantere for troppenes absolutte lydighet» mot Chiang Kai-sheks kommando, og han ville overlevere proletariatets geværer til Chiang Kai-shek.

Under Frigjøringskrigen stilte Lo Jui-ching i en beretning om «Hvordan en skal styrke det politiske arbeid i hæren», det politiske og militære arbeid, arbeidet bak fronten og annet arbeid på like fot og var imot at det politiske arbeid skulle komme i første rekke. Han sa der: «Det er galt å gå inn for å legge for stor vekt» på politisk arbeid. Det han i virkeligheten mente med ikke å legge for stor vekt på det politiske arbeid var å gjøre slutt på den proletariske politikken og erstatte den med borgerlig politikk.

Vår nestøverstkommanderende, kamerat Lin Piao, har alltid holdt den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning høyt hevet. Etter at han overtok ledelsen av arbeidet i militærkommisjonen i partiets sentralkomité, kontrollerte han personlig formuleringen av «Vedtaket om å styrke det politisk-ideologiske arbeid i armeen» på grunnlag av Formann Maos ideer om arméoppbygging og de historiske erfaringer som vår armé har høstet.

Han har på skapende vis lagt fram ideene til de «fire første» (1) og en rekke retningslinjer, prinsipper og viktige tiltak for å skyve den proletariske politikken i forgrunnen, for skapende studium og anvendelse av Formann Maos verker, for forsvaret av de «fire første», for å fremme «tre-åtte»-arbeidsstilen (2), for å praktisere demokrati på de tre hovedområdene (3) og for å sette i verk bevegelsen for «fire-gode»-kompanier. (4) Disse retningslinjer, prinsipper og tiltak førte oppbyggingen av vår armé inn i en helt ny etappe.

Formann Mao har understreket: «De ‘fire første’ er en god ting; det er en oppfinnelse. Etter at kamerat Lin Piao framkastet de ’fire første’ og ‘tre-åtte’-arbeidsstilen har det foregått en bemerkelsesverdig utvikling av det ideologisk-politiske arbeid i Folkets frigjøringshær og også av dens militære arbeid, det er blitt mer konkret og er samtidig blitt løftet opp på et høyere teoretisk plan enn tidligere.»

Å sette politikken i forgrunnen er det samme som å sette Mao Tse-tungs tenkning i forgrunnen, væpne befalingsmenn og soldater med Mao Tse-tungs tenkning. Mao Tse-tungs store tenkning er sjelen i vår armé, den er hjørnesteinen i oppbyggingen av vår armé og den grunnleggende garantien for at vår armé aldri vil skifte farge.

Fordi han var besatt av personlig ærgjerrighet og hadde et reaksjonært klasseinstinkt var Lo Jui-ching dødsens redd for Mao Tse-tungs tenkning, som han hatet. Han har hardnakket bekjempet kamerat Lin Piao, som alltid holder den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning høyt hevet. Han har bekjempet ham fordi han aktivt fremmer massebevegelsen for skapende studium og anvendelse av Mao Tse-tungs tenkning i hele hæren, partiet og landet.

Samtidig føler han respekt og ærefrykt for boka om «selvdyrkelse» som Kinas Khrusjtsjov har skrevet, og han har personlig gitt ordre om at denne boka er obligatorisk lesning i hele hæren.

Hans formål med dette var å bruke denne revisjonistiske «selvdyrkelse» til å korrumpere sjelen i vår hær, få oss til å miste orienteringen og vike av fra Formann Maos proletariske, linje i oppbyggingen av vår armé, og få oss til å glemme klasser, klassekampen og proletariatets diktatur. Det var et forgjeves forsøk fra hans side på å foreta en grunnleggende endring i vår hærs proletariske natur.

Lo Jui-ching benyttet seg av tevlinger i militær dyktighet til å sabotere politikken og hindre studiet av Formann Maos verker.

Viseformann Lin Piao rettet straks på dette mistaket og sendte igjen ut instruksjoner om å sette politikken i første rekke. Men Lo Jui-ching gjorde fremdeles fortvilet motstand og pratet slikt tøys som at: «Militær opplæring er i seg selv politikk, den aller største politikk.» Dette argumentet som stiller politikk og militære saker på like fot og erstatter politikken med militære saker er et rendyrket borgerlig militært syn.

Formann Mao lærer oss: «Politikken står i kommandostilling, politikken er sjelen i alt. Det politiske arbeid er liv og blod for alt arbeid.»

Det Lo Jui-ching ønsket å oppnå med å spre sine revisjonistiske falsknerier var å innordne politikken under militære saker, la militære saker få kommandoen over politikken, slite sjelen ut av var hær og forvandle vår proletariske hær til en borgerlig hær.

I et samfunn hvor det fins klasser og klassekamp står ingen del av samfunnet i et tomrom. Den står enten under ledelse av den proletariske ideologi eller den borgerlige ideologi. Hæren er et redskap for klassekampen. Enten tjener hæren den proletariske politikken, eller den tjener den borgerlige politikken. Det har aldri eksistert noen hær og vil heller aldri finnes noen hær som er løsrevet fra politikken.

Alle Khrusjtsjovitter som vil fravriste proletariatet den politiske makt og gjenopprette kapitalismen, forsøker å undergrave hæren politisk, rive til seg den militære makt og gripe tak i geværet. Det er et meget viktig steg de ønsker å ta. Spørsmålet om hvorvidt den proletariske politikken skal settes i første rekke eller ikke, om man skal arbeide for å revolusjonere folkets bevissthet eller ikke, er derfor av livsviktig betydning for om den proletariske hæren skal degenerere eller ikke, om geværet skal ligge i proletariatets eller i borgerskapets hender. Når alt kommer til alt, er det av livsviktig betydning for om proletariatet skal eller ikke skal greie å forankre sin politiske makt, etter at det har overtatt den.

Skillet mellom Formann Maos militære tenkning og den borgerlige militære tenkning består i om det skal eller ikke skal utkjempes en folkekrig.

Formann Maos store teori om folkekrigen har på skapende og genialt vis utviklet marxismen-leninismen. Den peker ikke bare på den rette vei som det kinesiske folk må gå for å vinne seier i landsmålestokk, den peker også på den veien som fører til frigjøring for de undertrykte nasjoner og undertrykte klasser over hele verden.

For alle undertrykte nasjoner og undertrykte klasser som vil frigjøre seg er det viktigst av alt å væpne seg med Formann Maos teori om folkekrigen, knuse det gamle statsapparatet med våpen i hånd, styrte imperialismen og dens lakeier med våpen i hånd og omdanne hele verden med våpenmakt.

Om en akter å utkjempe en folkekrig eller ikke, om en har mot nok til å utkjempe en folkekrig eller ikke, det er dette som danner skillelinjen mellom Formann Maos militære tenkning og den borgerlige militære tenkning, mellom marxismen-leninismen og revisjonismen, mellom ekte og falsk revolusjon.

Formann Mao lærer oss: «Den revolusjonære krigen er en massenes krig, og den kan bare føres så sant massene mobiliseres, så sant en støtter seg på massene.» «Når vi fylker millionmassene rundt den revolusjonære regjeringen og utvikler vår revolusjonære krig, vil det lykkes å knuse kontrarevolusjonen fullstendig …»

Det ideologiske grunnlaget som Formann Maos tenkning om folkekrigen bygger på, er full tiltro og tillit til massene.

Slik tilfellet er med alle opportunister, bygger Lo Jui-chings militære tenkning på teorien om at det er våpnene som avgjør alt. Han har ingen tiltro til massene og setter ikke sin lit til dem. Han er motstander av å bevæpne massene, han er motstander av systemet med en folkemilits og motstander av Formann Maos store strategiske tanke om folkekrigen.

Kinas Khrusjtsjov hevder at teknikken inntar en sterk stilling og at det er teknikken som avgjør alt. Lo Jui-ching hevder at med en ny teknisk utrustning kan «en hvilken som helst fiende som vil gjøre invasjon, tilintetgjøres til sjøs, i lufta eller på den basen hvorfra han setter i gang sitt angrep». De benytter seg av den teori som går ut på at seier kan vinnes ved overlegen våpenstyrke til å motarbeide at massene bevæpnes og imperialistisk aggresjon skal møtes med folkekrig. De nærer et forgjeves håp om at fienden skal kunne overvinnes utelukkende ved hjelp av den tekniske utrustning. Dette er typisk borgerlig militær tenkning.

Er det kanskje sant at det under moderne forhold ikke er nødvendig å sette sin lit til massen, at det ikke er nødvendig å føre en folkekrig? Nei, det er ikke sant. «Styrkeprøven er ikke bare en prøve på militær og økonomisk makt, men også en prøve på menneskelig makt og moral. Militær og økonomisk makt blir nødvendigvis utøvd av mennesker.» Uansett hvor utviklet de moderne våpnene og den tekniske utrustning måtte være, avgjøres seieren i en krig fremdeles av støtten og hjelpen fra massene. Den avhenger når alt kommer til alt, av folkekrigen. Dette er den viktigste og sikreste garantien for seier over fienden.

Vår store leder har gitt en fullgyldig og meget uttømmende forklaring på betydningen av å væpne massene. Etter den landsomfattende seieren fortalte Formann Mao oss gang på gang: «Imperialistene tyranniserer oss slik at vi må ta oss alvorlig av dem. Ikke bare må vi ha en mektig regulær hær, vi må også i stort omfang organisere avdelinger av folkemilitsen. Dette vil gjøre det vanskelig for imperialistene å bevege seg en eneste tomme i landet vårt i tilfelle av en invasjon.» «Skulle imperialistene våge å begynne en aggressiv krig mot landet vårt, da skal vi gjøre hele nasjonen til soldater, militsen vil samarbeide med Folkets frigjøringshær og til enhver tid fylle ut rekkene dens for å knuse aggressorene helt og holdent.»

Viseformann Lin Piao peker på: Folkets militsarbeid er av grunnleggende betydning for oppbyggingen av Kinas nasjonale forsvar, et viktig ledd i det strategiske program og en konkret anvendelse av partiets masselinje i krigsføringen. Å kombinere oppbyggingen av en moderne revolusjonær væpnet styrke med å organisere avdelinger av folkemilitsen er en konkret anvendelse av prinsippet med «å gå på begge beina» i oppbyggingen av Kinas nasjonale forsvar. Det er en viktig utvikling av Formann Maos tanke om folkekrigen under moderne forhold.

Folkemilitsen har alltid vært en viktig bestanddel av våre væpnetc styrker, et solid grunnlag for å kunne føre en folkekrig og et redskap for vårt proletariske diktatur. Om en har eller ikke har en milits er i virkeligheten et viktig spørsmål som vil ha en styrkende eller svekkende virkning for proletariatets diktatur.

Kinas Khrusjtsjov og hans agent Lo Jui-ching betrakter en milits som er bygd opp i samsvar med Mao Tse-tungs tenkning som en av hovedhindringene for at de kan rive til seg ledelsen i partiet og hæren og for at de kan sette sin gjenoppretting av kapitalismen ut i livet. De har brukt hundre og en metoder for å undergrave oppbyggingen av militsen og for å motarbeide at massene bevæpnes. I oppbyggingen av militsen prøvde de også å spre rent militære oppfatninger og bekjempe at den proletariske politikken ble satt i første rekke. De gjorde forgjeves forsøk på å omskolere vår milits med en borgerlig verdensanskuelse for på denne måten å gjøre den til et redskap for deres personlige ambisjoner.

Formann Mao lærer oss: «armeen er mektig fordi den er delt i to deler, de regulære styrkene og de regionale styrkene, slik at de førstnevnte kan settes inn i operasjoner i hvilket som helst område når som helst det er nødvendig, mens de sistnevnte konsentrerer seg om a forsvare sine egne hjemsteder og angripe fienden der i samarbeid med militsen og selvforsvarskorpset på stedet.»

Etter at den landsomfattende seieren var vunnet, ga Formann Mao gang på gang instruksjoner om at det måtte gjøres en sterk innsats for å bygge opp regionale styrker. Foruten at de selv måtte sørge for å bli utbygd og stadig mer effektive, skulle de regionale styrkene i normale tider i samarbeid med myndighetene på stedet forsterke sitt massearbeid og utføre et godt arbeid med å bygge opp folkemilitsen; i krigstid skulle de hente forsterkninger fra folkemilitsen og utvide sine rekker og kjempe mot fienden.

Kinas Khrusjtsjov og hans medskyldige, Lo Jui-ching, var ikke bare imot militssystemet, de gjorde også alt de kunne for å motarbeide de regionale styrkene. Kinas Khrusjtsjov sa: «Skal vi eller skal vi ikke ha noen (regionale styrker)? De er borte fra det produktive jordbruksarbeid en del av tiden og vender hjem i den travle onnetiden.» Denne meningsløse uttalelsen fornekter helt og holdent de regionale styrkene.

I samsvar med sin herres ønsker prøvde Lo Jui-ching i fem år å hemmeligholde Formann Maos instruksjoner om en forsterket oppbygging av de regionale styrkene og nektet å gjennomføre disse instruksjonene. Selv om han seinere tilsynelatende ga etter, gjorde han det i virkeligheten ikke, og gang på gang unnlot han å gjennomføre dem. På hundre og ett vis forsøkte han å undergrave oppbyggingen av de regionale styrkene.

Viseformann Lin Piao peker på: «Vår armé besto både av lokale styrker og regulære styrker; den bygde dessuten på energisk vis opp militsen og utviklet den, og praktiserte på dette vis systemet med å kombinere tre militære formasjoner, nemlig de regulære styrkene, de lokale styrkene og militsen.»

Systemet med å kombinere disse tre militære formasjoner bringer begeistringen hos hundrer av millioner mennesker til utfoldelse. Dermed kan det organiseres en kjempende helhet og folkekrigens makt bringes til full utfoldelse. Hvis imperialismen gjør invasjon hos oss, er militsen ikke bare en uuttømmelig reserve for vår armé, men kan også lede de brede massene i en omfattende partisankrigføring. De regionale styrkene danner ryggraden i den regionale kampen mot fienden. De leder den veldige militsen i et energisk samarbeid med de regulære styrkene, de blir stadig utvidet og blir selv til regulære styrker. Dette danner en garanti for at de regulære styrkene vokser og utvides.

I og med at de regionale styrkene og den veldige militsen kjemper i samarbeid med de regulære styrkene får disse frie hender. De kan danne mektige «never», de kan søke og skape fordelaktige muligheter for å utkjempe slag, bevare sin bevegelighet og konsentrere sin styrke om å utkjempe tilintetgjørelsesslag.

Kinas Khrusjtsjov og Lo Jui-ching ville kutte ut både militsen og de regionale styrkene. De var motstandere av å bevæpne massene og føre en folkekrig når de hadde med en imperialistisk aggresjonskrig å gjøre. De satset vårt lands framtid på teknisk utrustning og fornektet prinsipielt begrepet folkekrig. Hvis vi fulgte Lo Jui-chings teorier, da ville de frukter vi har høstet i harde kamper gå tapt, og det ville føre til nederlag for hele den proletariske sak.

Aktivt forsvar og passivt forsvar er to diametralt motsatte prinsipper for strategisk rettleiing mellom Formann Maos militære linje og den borgerlige militære linjen.

Aktivt forsvar er Formann Maos faste strategiske begrep og det grunnleggende ledende prinsipp som vi har fulgt når vi med framgang har utkjempet revolusjonære kriger og hamlet opp med imperialistisk aggresjon. Det er også det riktige ledende prinsipp som folket i andre land må gjøre bruk av for å vinne seier i revolusjonære kriger.

Formann Mao lærer oss: «aktivt forsvar er også kjent som offensivt forsvar, eller forsvar gjennom avgjørende trefninger. Passivt forsvar er også kjent som rent defensivt forsvar eller rent forsvar. Passivt forsvar er i virkeligheten et slags uekte forsvar, og det eneste virkelige forsvar er aktivt forsvar, forsvar med det mål for øye å gå til motangrep og ta offensiven.»

Valget mellom å gjøre bruk av det strategiske prinsipp for aktivt forsvar eller passivt forsvar er et grunnleggende spørsmål om strategisk rettleiing som har livsviktig betydning for utfallet av en revolusjonær krig.

Det aktive forsvaret bygger på det ideologiske grunnlaget for proletariatets dypttrengende revolusjon og fullstendige utslettelse av fiendens styrker. Kjernen i dette forsvaret er å utkjempe utslettelseskriger. Bare ved å utkjempe en utslettelseskrig vil det blir mulig ustanselig å utmatte og svekke fiendens styrker helt og holdent, utvikle og forsterke våre egne styrker og til slutt overvinne fienden fullstendig. Den grunnleggende tanken i vår krigsføring er å føre en utslettelseskrig. Denne ledende tanken må gjennomføres uansett om det er partisankrig eller bevegelig krigføring som er den primære formen for den krigføring som benyttes, og uansett om det dreier seg om strategisk rettleiing eller kampoperasjoner.

Historien om det kinesiske folks revolusjonære krig beviser at bare ved å gjennomføre var store øverstkommanderende Formann Maos strategiske prinsipp for aktivt forsvar, kan vi være sikre på å vinne slag og muliggjøre en framgangsrik utvikling av den revolusjonære sak. Gjør vi ikke det, vil vi lide nederlag i slag og den revolusjonære sak vil bli rammet av tilbakeslag.

Vår nestøverstkommanderende, kamerat Lin Piao, har alltid på den mest trofaste, besluttsomme og grundige måten forsvart og fulgt Formann Maos riktige prinsipp for aktivt forsvar og bekjempet det feilaktige prinsippet for passivt forsvar. Han har gang på gang oppfordret oss til å drive et alvorlig studium av Formann Maos store strategiske begrep og besluttsomt sikre en grundig gjennomføring av Formann Maos strategiske prinsipp for aktivt forsvar.

Lo Jui-ching har alltid bekjempet Formann Maos strategiske begrep og gått inn for passivt forsvar. Allerede under Motstandskrigen mot Japan sluttet han seg til Peng Teh-huai i bekjempelsen av Formann Maos riktige politikk med på dristig vis å reise massene og begynne en selvstendig partisankrig bak fiendens linjer, med å bygge opp antijapanske baseområder og utvikle folkets antijapanske væpnede styrker. De var dumdristige nok til å sette Den åttende rute armeens hovedstyrker inn i en utmattelseskrig med de japanske inntrengerne. Dette førte til alvorlige tilbakeslag i utviklingen av de antijapanske baseområdene i Nord-Kina og vår armé der. Det disse folka i virkeligheten gjorde var å støtte og hjelpe Kuomintang. Etter at Lo Jui-ching hadde revet til seg en viktig posisjon i vår arme, gikk han inn for den feilaktige politikken med passivt forsvar, for på dette vis å tjene den klassekapitulasjonistiske og nasjonal-kapitulasjonistiske linjen til Kinas Khrusjtsjov. Kinas Khrusjtsjov sa: «Stans fienden» og «det vil være ille om fienden kommer inn». Lo Jui-ching sa også: «Forholdene er annerledes nå», «og at den eneste metoden som kunne brukes var å «demme opp for flommen». Slike meningsløse uttalelser er intet nytt, det er det samme gamle tøvet om passivt forsvar, om å «innlate seg i trefning med fienden utenfor portene» som Formann Mao kritiserte allerede i trettiåra.

Hvis man skulle opptre i samsvar med denne feilaktige politikken, ville det uunngåelig medføre at det måtte bygges forsvarsverker overalt og at styrkene ble spredt for å kunne bemanne dem. Dermed ville vi bestandig befinne oss i en passiv posisjon, og dette ville til slutt føre til undergang for det proletariske regime. Dette er de psykologiske kjennetegnene på arvtakerne til Khrusjtsjov — revisjonismen, underkastelse for imperialismen og frykt for krig.

Det kinesiske folk er et stort folk som er væpnet med Mao Tse-tungs tenkning. For å kunne utslette fiendestyrker i store mengder, er de dristige nok til å narre fienden dypt inn, selv konsentrere overlegne styrker og utslette fiendens styrker når omstendighetene ligger gunstig til rette for at vi kan seire. Når alt kommer til alt, er det bare ved å tilintetgjøre fiendens effektive styrke at det er mulig å holde stillinger.

De hevdet at «forholdene er annerledes». Hvilke forhold er annerledes? Det er riktig nok at imperialistene har atombomber og kjernefysiske våpen. Men dette er da ikke så skrekkinngytende! Marxistene har alltid framholdt at uansett hvilke endringer som inntrer med hensyn til teknisk utrustning, vil de grunnleggende lovene for revolusjonære krig aldri forandres.

«Våpnene er en viktig faktor i krig, men ikke den avgjørende faktor; det er menneskene, ikke tingene, som er avgjørende.» Endelig seier eller nederlag i krig bestemmes av infanteriet som utkjemper slag etter slag, av den politiske bevisstheten, tapperheten og offerviljen i folket, av kampen med geværer, handgranater og bajonetter, av trefninger mann mot mann, av kamper om natten og kamp over en strekning på ti meter. I en kamp mot en imperialistisk aggresjonskrig vil det ikke hjelpe fienden noe som helst, uansett hvilke våpen de benytter seg av, hvis de våger å trenge dypt inn i landet vårt, for det blir vi som får det størst mulige initiativet, det blir vi som fullt ut utnytter våre sterke sider og fordeler, bruker forskjellige metoder for å tilføye fienden slag og på kraftig vis demonstrerer folkekrigens magiske makt og sørger for at aggressorene aldri vil vende tilbake i live.

Kinas Khrusjtsjov og Lo Jui-ching har ført en rasende kamp mot Formann Maos prinsipp for aktivt forsvar og gjort alt som står i deres makt for å drive igjennom prinsippet for passivt forsvar. Deres eneste formål med dette er å tilfredsstille imperialismens og den moderne revisjonismens politiske behov. I det største forræderi mot den proletariske revolusjonens sak, har de opptrådt mot det kinesiske folkets og hele verdens folks grunnleggende interesser.

På terskelen til den store proletariske kulturrevolusjonen, som Formann Mao selv tok initiativet til og som han selv ledet, spilte den kontrarevolusjonære revisjonisten Lo Jui-chings intrige for å bekjempe Formann Mao, Mao Tse-tungs tenkning og Formann Maos militære linje og rive til seg ledelsen over armeen, fullstendig fallitt. Befalingsmennene og soldatene i hele hæren forkastet den reaksjonære borgerlige militære linjen som han fulgte, og kvittet seg også med ham selv.

Med den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning høyt hevet, får de revolusjonære massene over hele landet nå i stand et oppsving i den revolusjonære massekritikken og avvisningen for å styrte og fullstendig diskreditere den lille håndfull toppfigurer i partiet, som med Kinas Khrusjtsjov i spissen sitter i maktstillinger og slår inn på den kapitalistiske vei. Vi må med kraft knuse den borgerlige militære linjen og gjøre det fullstendig av med deres giftige innflytelse. Vi må grunnfeste den absolutte autoriteten for Mao Tse-tungs tenkning og for hans militære linje på en storslagen måte, alltid sette den proletariske politikken i første rekke, treffe ytterligere tiltak for å fremme revolusjoneringen av hele armeens ideologi og organisasjon, sikre oss at geværene til enhver tid ligger fast i hendene på proletariatet og forsvare proletariatets diktatur, slik at vår, proletariatets uovervinnelige stat, aldri skifter politisk farge!

(Skrevet av proletariske revolusjonære i kontorene til Hovedkvarteret for generalstaben i Det kinesiske Folks frigjøringshær.)

Merknader

1) De «fire første»: Dette betyr at i en riktig behandling av forholdet mellom mennesker og våpnene settes mennesket i første rekke; i en riktig behandling av forholdet mellom politisk arbeid og annet arbeid settes det politiske arbeid i første rekke; i en riktig behandling av forholdet mellom ideologisk arbeid og rutinearbeid i det politiske arbeid, settes det ideologiske arbeid i første rekke, og i en riktig behandling av forholdet mellom tanker i bøker og levende tanker i det ideologiske arbeid, settes de levende tankene i første rekke.

2) «Tre-åtte»-arbeidsstilen: «tre» refererer til de tre levereglene: hold fast ved en riktig politisk orientering, hold fast ved en enkel og hard arbeidsstil og vær smidig i taktikken og strategien; «åtte» refererer til de åtte skrifttegnene som betyr enhet, aktpågivenhet, alvorlighet og livlighet.

3) Demokrati på de tre hovedområdene: dette sikter til politisk demokrati, økonomisk demokrati og militært demokrati.

4) Et «fire gode»-kompani er et kompani som er godt med hensyn til politisk og ideologisk arbeid, godt med hensyn til «tre-åtte»-arbeidsstilen, godt i militær opplæring og godt med hensyn til å innrette seg i dagliglivet.

1. Se innledning til teksten