Nye klassiske verker den siste uka

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

TFM oppdateres stadig med nye tekster i vårt arkiv av klassiske tekster. Per nå har arkivet over 130 klassiske verker hovedsakelig av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. I en tid framover vil vi oppdatere vår seksjon med klassiske tekster flere ganger i uka, og oppsummere ukas tekster fast hver fredag.

I dag kan du lese ukens tekster, som inkluderer Stalin-tekster om valg i Sovjetunionen og bekjempelsen av Hitler-Tyskland, samt tekster fra Engels, Lenin og Mao om revolusjonær kunst og litteratur. Særlig talene fra formann Mao i Yan’an om kunst og litteratur, de såkalte Yan’an-talene, er banebrytende milepæler i utviklinga av en marxistisk teori om kunst og kultur. Dette er klassiske verker, og et enormt bidrag fra formann Mao til proletariatets ideologi, og vår forståelse av kunstens og litteraturens rolle i samfunnet, i den proletariske bevegelsen og i revolusjonen.

De klassiske tekstene finner du her:

Denne uka har vi begynt å legge ut tekster i fra Lenin verker i 12 bind, bind 1. Vi la ut en del tekster fra denne bok i begynnelsen av året i anledning Lenins 150 års dag og tar nå opp arbeidet med å få ut resten av tekstene i fra boka. Første del av bindet er ei samling av tekster og taler fra Josef Stalin om Lenin og leninismen. Som nevnt har vi også gjort klar tre tekster fra Engels, Lenin og Mao om litteratur og kultur.

Siden forrige fredag har vi lagt ut følgende tekster: 

Tale på valgmøte i Stalin-kretsen i byen Moskva av Josef Stalin. I denne talen forklarer Josef Stalin forskjellene mellom valgkamper i den gamle verden og i Sovjet Unionen. I talen uttaler han: 

“Det dreier seg om at valga hos oss blir gjennomført så fritt og demokratisk som det overhodet er mulig, sammenlikna med valga i et hvilket som helst land i verden. Det blir også holdt alminnelige valg i noen kapitalistiske land, i de såkalte demokratiske landa. Men hvilke forhold blir de holdt under? De blir holdt under forhold som er prega av klassekonflikter, klassefiendskap, valgpress fra kapitalistene, godseierne, bankdirektørene og andre kapitalistiske haier si side. Vi kan ikke kalle slike valg fullstendig frie og fullstendig demokratiske, sjøl når de er alminnelige, like, hemmelige og direkte.

Her i landet vårt blir valga derimot holdt under helt andre forhold. Vi har ingen kapitalister og ingen godseiere, med andre ord ikke noe valgpress på de eiendomsløse klassene fra de besittende klassenes side. Her foregår valga under forhold som er prega av samarbeid mellom arbeidere, bøndene og de intellektuelle, av gjensidig tillit mellom dem. Jeg kunne si forhold som er prega av gjensidig vennskap, fordi vi ikke har noen kapitalister, godseiere og ingen utbytting, og ingen kan virkelig legge press på folket lenger for å forvrenge dets vilje.”

Tale ved mottakinga for medarbeiderne i de høyere skolene i Kreml av Josef Stalin. Talen blir innledet slik: 

“Kamerater! Tillat meg å utbringe en skål for vitenskapen, for blomstringa i vitenskapen, for vitenskapsmennenes sunnhet!

For blomstringa i vitenskapen, den vitenskapen som ikke avgrenser seg fra folket, ikke holder seg vekk fra folket, men står klar til å tjene folket og la det få del i alle framskritta til vitenskapen! For den vitenskapen som tjener folket frivillig, med glede og ikke tvungent! (Applaus).”

Ved den røde hærens parade av Josef Stalin. Tale på Den røde plass i Moskva, 7. november 1941. Stalin sier i talen: 

“Fienden er ikke så sterk som noen forskremte intellektuelle innbiller seg. Fanden er ikke så farlig som han blir malt på veggen. Hvem kan nekte for at den røde hæren vår har fått de oppskrytte tyske troppene til å flykte i panikk mange ganger? Hvis en ikke dømmer ut fra de skrytende erklæringene til de tyske propagandistene, men ut fra den virkelige stillinga til Tyskland, er det ikke vanskelig å forstå at de tyske fascistiske okkupantene står overfor en katastrofe. I Tyskland rår det nå sult og fattigdom. Tyskland har hatt et tap på 4 1/2 millioner soldater i de fire månedene krigen har vart. Tyskland holder på å forblø, landets jnenneskereserver skrumper inn. Det er ikke bare blant de europeiske folka som er under det tyske okkupantåket at opprørsånden brer seg, men også i sjølve det tyske folket, som ikke kan se noen slutt på krigen. De tyske okkupantene anspenner de siste kreftene sine. Det er ingen tvil om at Tyskland ikke kan klare en slik anspennelse særlig lenge. Noen måneder til, et halvt år til, kanskje et års tid — og Hitler-Tyskland kommer til å revne under vekta av forbrytelsene sine.”

Marxisme og revisjonisme av Vladimir Lenin. Denne klassiske teksten innledes slik: 

“Det fins et kjent ordtak som sier at hvis de geometriske aksioma innvirka på menneskelige interesser, ville det helt sikkert bli gjort forsøk på å gjendrive dem. Naturhistoriske teorier som sto i strid med gamle fordommer i teologien, vekte og vekker fortsatt vanvittig motstand. Derfor er det ikke rart at den marxistiske læra har vært nødt til å kjempe for hvert skritt framover i løpet av livet sitt. Den tjener nemlig direkte til å opplyse og organisere den framskredne klassen i det moderne samfunnet, peker på de oppgavene som står foran denne klassen og viser at det nåværende systemet er nødt til å bli erstatta av ei ny ordning (i kraft av den økonomiske utviklinga).”

Om partilitteratur og partiorganisasjon av Vladimir Lenin. Han innleder teksten slik:

“De nye vilkårene som har oppstått for sosialdemokratenes arbeid i Russland siden oktoberrevolusjonen har stilt spørsmålet om partilitteraturen i forgrunnen. Skillet mellom den illegale og legale presse, denne beklemmende arv fra et føydalt og eneveldig Russland, begynner nå å bli visket ut. Ennå er den ikke på langt nær utslettet. Vår statsministers hyklende regjering får sine raseriutbrudd, ja slike utbrudd at Izvestia Soveta Rabochikh Deptatov blir trykket illegalt, men bortsett fra at dette underminerer regjeringa moralsk og framstiller den i et stadig dårligere lys, så blir det ikke noe av de halvhjertede forsøkene på å «forby» det regjeringa ennå ikke makter å undertrykke.”

Taler på Yen’an konferanse om litteratur og kunst av formann Mao. I en av disse foredragene sier Mao blant annet, om motsigelsen mellom å popularisere kunsten og å heve nivået på den, med et klart fokus på at kunsten skal tjene en hensikt:

“Hva er popularisering og nivåheving i litteratur og kunst? Hva er forholdet mellom disse to oppgavene? Populære verker er enklere og mer lettfattelige, derfor blir de lettere godtatt av de breie folkemassene i dag. Verker med høyere kvalitet som er mer finpussa, er vanskeligere å skape, og i dag er det vanligvis vanskeligere å spre dem raskt blant massene. Det problemet arbeiderne, bøndene og soldatene står overfor nå er: De fører en innbitt og blodig kamp mot fienden, men er analfabeter og har ingen utdanning på grunn av det langvarige herredømmet til de føydale og borgerlige klassene. Derfor krever de ivrig opplysning, utdanning, og litteratur og kunstverker som kan dekke de brennende behova deres, og som er lette å tilegne seg. Da blir kampgløden større, trua på seieren fastere og den innbyrdes enheten sterkere, og da kan de stå sammen som én mann i kampen mot fienden. Det de først og fremst trenger er ikke «flere blomster på brokaden», men «fyringsved i snøvær». Under de vilkåra som rår nå, er derfor popularisering den oppgava det haster mest med. Det er galt å nedvurdere eller se bort fra popularisering.”

Videre sier formann Mao:

“La oss ta for oss det første problemet. I verden i dag hører all kultur, all litteratur og kunst til bestemte klasser, og er knytta til bestemte politiske linjer. I virkeligheten fins det ikke noe sånt som kunst for kunstens egen skyld, kunst som står over klassene eller kunst som er løsrevet fra eller uavhengig av politikken. Proletarisk litteratur og kunst er en del av hele den proletariske revolusjonære saka. De er, som Lenin sa, skruer og hjul(9) i hele det revolusjonære maskineriet. Derfor har partiets arbeid innafor litteratur og kunst en bestemt og fastsatt plass i partiets revolusjonære arbeid som helhet, og er underordna de revolusjonære oppgavene som partiet har lagt fram i en bestemt periode av revolusjonen.”

Og videre:

“Mange småborgerlige forfattere har aldri oppdaga den lyse sida. Verkene deres framstiller bare den mørke sida, og er kjent som «avsløringslitteratur». Noen av verkene deres forkynner rett og slett bare pessimisme og livstrøtthet. På den andre sida skildrer sovjetlitteraturen i perioden med den sosialistiske oppbygginga først og fremst det lyse. Den beskriver også mangler i arbeidet, og skildrer negative skikkelser, men det tjener bare til å framheve det lyse i bildet som helhet (…) Alle de mørke kreftene som skader folkemassene, må avsløres, og alle de revolusjonære kampene til folkemassene må lovprises. Dette er den grunnleggende oppgava til revolusjonære forfattere og kunstnere.”

Den troverdige gjengivelse av typiske personligheter under typiske omstendigheter av Friedrich Engels. Brev fra Friedrich Engels til Margaret Harkness hvor han snakker om realisme i litteraturen. Engels skriver blant annet:

“Alle forsøk på å dra dem ut av deres grå elendighet kommer utenfra, ovenfra. Om denne skildringen var treffende omkring 1800 eller 1810 under Saint Simon og Robert Owens tid, virker det ikke som det er det i år 1887, på en mann som i nesten 50 år har hatt æren av å delta i de fleste av det kampdugelige proletariatets kamper. Arbeiderklassens oppprør mot undertrykkingen som omgir den, dens bevisste eller halvt bevisste forsøk på å gjenerobre sin stilling som menneskelige vesener, hører til historien og må derfor gjøre krav på en plass innafor realismen.

Det er fjernt for meg å se noe galt i at De ikke har skrevet en vaskeekte sosialistisk roman, en tendensroman som vi tyskere kaller det, for å forherlige forfatterens sosiale og politiske synspunkter. Det har jeg overhodet ikke ment. Jo mer forfatterens synspunkter forblir skjult, desto bedre for kunstverket. Den realisme som jeg snakker om, kan framtre t.o.m. på tross av forfatterens hensikt.”

Vi oppfordrer våre lesere ikke bare til å studere disse tekstene, men å bidra med revolusjonær kunst og kultur, om ikke for offentligheten så i det minste til kamerater og aktivister man omgås.